Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Månedlig arkiv

mai 2018

Fylkesordførerens brev til statsministeren

i Politikk By
Fylkesordfører Ragnhild Vassvik skriver i brevet til statsministeren at Norge bør ikke vende ryggen til 87 prosent av finnmarkingene, skriver Finnmark fylkeskommune i denne artikkelen.
Sist fredag fikk Finnmarks fylkesordfører, Ragnhild Vassvik anledning til å overrekke resultatet av folkeavstemninga i Finnmark til statsminister Erna Solberg. I tillegg fikk Solberg et brev fra Vassvik
– Valget til finnmarkingene bør respekteres. Myndighetene bør ikke signalisere at folkeavstemninga ikke betyr noe, heter det i brevet fylkesordfører Ragnhild Vassvik gav til statsministeren. 

Fortsetter motstanden

I brevet skriver Vassvik om resultatet av folkeavstemninga og at resultatet gir henne og fylkestinget et utvetydig mandat til å fortsette motstanden mot sammenslåingsprosessen.Vassvik skriver at det bare er en utvei for regjeringa og Stortinget, nemlig å behandle tvangssammenslåinga på nytt og oppheve sammenslåingsvedtaket mellom Finnmark og Troms.

Troms ikke villige

– Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket. og Troms har aldri vært villige til å diskutere andre løsninger enn dem som ville gjort Finnmark til et b-lag i det nye fylket.

– Forslagene fra Troms har alle inneholdt at all politisk og administrativ ledelse skal fraktes ut av Finnmark og til Tromsø, heter det videre.

– Må avvikle sammenslåinga

– Finnmarkingene er nå så forbannet at nær sagt et hvert løsningsforslag som innebærer en sammenslåing vil møte massiv motstand i befolkninga, skriver fylkesordføreren.

– Vi anbefaler derfor på det sterkeste at statsministeren bidrar til at prosessen stanses og Finnmark og Troms ikke slås sammen, lyder budskapet.

– I det minste krever vi en utsettelse slik at en eventuell sammenslåing kan utredes på en ordentlig måte der man først kan se på nye oppgaver og så på hva som skal til for å løse dem.

Vassvik tar også for seg betydninga av Øst-Finnmarks grense til Russland, norsk suverenitetshevdelse og at området ikke tømmes for sivilbefolkning.

Kilde: ffk.no

Om lovlighet, lokalt selvstyre og sivil ulydighet

i Kommentaren By

Skrevet av: Advokat Geir Johan Nilsen.

Det hevdes av at det vil være et lovbrudd av Finnmark fylkesting å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda. Jeg er ikke umiddelbart enig i dét.

Dette kommer jeg tilbake til nedenfor. La oss først se på formalitetene, eller lovligheten om man vil, av Stortingets eget vedtak om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Den 26. mai 1989 ratifiserte Norge Europarådets charter om lokalt selvstyre. Dette er en konvensjon som har til formål er å styrke det lokale selvstyre. Konvensjonen er tiltrådt av 47 stater.

Konvensjonens artikkel 5 har tittelen: ‘Beskyttelse av lokale myndigheters grenser’.

I bestemmelsen heter det at: ‘Lokale myndigheters grenser skal ikke forandres uten at det berørte lokalsamfunn først er rådspurt, eventuelt ved folkeavstemning hvor loven tillater dette’.

Sammenslåingen med Troms innebærer at Finnmarks grense mot Troms forsvinner. Begge de gamle fylkene opphører å eksistere og vi får et nytt fylke, eller region. Forholdet omfattes derfor direkte av denne konvensjonsbestemmelsen. Staten pliktet derfor å rådspørre lokalsamfunnet før endelig vedtak ble fattet.

Det må her nevnes at det argument som man ofte hører, nemlig at folket har gitt uttrykk for sin vilje gjennom stortingsvalg, er en total avsporing. Stortingsvalgene er ikke direkte rettslig relevante i denne saken i det hele tatt. Det er ‘lokalsamfunnene’ som skal rådspørres.

Mitt syn er at sentralmyndighetene ikke har overholdt sin plikt til å ‘rådspørre’ lokalsamfunnet. Riktignok hadde Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner på forhånd sondert seg imellom om ønskeligheten av en sammenslåing, og Finnmark fylkesting hadde vedtatt at man ikke ønsket dette.

Staten vil kanskje hevde at vedtak i fylkestingene er tilstrekkelig til at forpliktelsene under Europarådets charter er oppfylt. Jeg er uenig i det.

Intensjonen i konvensjonens artikkel 5 krever åpenbart noe mer. Bakteppet for hele konvensjonen er nemlig at denne reelt skal styrke lokaldemokratiet og det lokale selvstyret. Samtidig er det andre enn bare fylkestingene som berøres direkte av saken. Også de lokale kommunene, næringslivet og ikke minst lokalbefolkningen som sådan er direkte berørt.

Konvensjonens intensjon er selvsagt viktig. Vel så viktig er det at heller ikke bestemmelsens ordlyd tilsier at det bare er den aktuelle, direkte berørte lokale myndighet (her fylkestinget) som skal rådspørres.

I bestemmelsen heter det nemlig at når ‘lokale myndigheters’grenser blir forandret, skal ‘lokalsamfunnet’først rådspørres. ‘Lokale myndigheter’ og ‘lokalsamfunnet’ er imidlertid ikke det samme. Dette blir helt tydelig når det i bestemmelsen også heter at lokalsamfunnet kan rådspørres ved folkeavstemningnår loven tillater dette.

Først gjennom en prosess rettet mot lokalsamfunnet kunne man ha dannet seg et tilfredsstillende bilde av den lokale oppfatning. Dette bildet hadde Stortinget åpenbart ikke da det fattet sitt vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark.

Jeg er likevel ganske sikker på at enhver stortingsrepresentant og ethvert parti som setter lokaldemokratiet høyt, ville ha ønsket seg tilstrekkelig og relevant informasjon om synspunktene i lokalsamfunnene. I alle fall hvis man samtidig var klar over at staten faktisk var forpliktet av internasjonale konvensjoner til å innhente slike synspunkter.

I Prop. 84 S (2016-2017) er det imidlertid når det gjelder Finnmark kun helt kortfattet referert til hvilke kontakter det har vært mellom fylkestingene. Videre er Finnmark fylkestings vedtak av 7. desember 2016 gjengitt. Det heter også at det ikke er gjennomført høring av kommuner og næringsliv.

Mitt syn er at Europarådets charter om lokalt selvstyre Artikkel 5 ikke er oppfylt og etterlevet bare ved at departementet har mottatt og lest Finnmark fylkestings vedtak om at man ikke ønsket en sammenslåing med Troms.

Dersom regjeringen eller Stortinget til tross for dette ønsket å slå sammen Troms og Finnmark fylker, måtte man rådspørre lokalsamfunnet (kommunene, næringsliv, organisasjoner, befolkningen som sådan).Dette kunne ha skjedd gjennom en høring, eller også gjennom en folkeavstemning, slik Artikkel 5 i konvensjonen selv gir anvisning på. Selvsagt måtte man ha gjort det samme i Troms.

Sentrale myndigheter kan kanskje innvende at fylkene selv, på eget initiativ, kunne ha gjennomført høringer og folkeavstemninger. Til dette er å si at det er staten som er forpliktet til å ‘rådspørre’ lokalsamfunnet før grensene forandres.

Denne plikten påhviler ikke de lokale myndigheter. At lokale myndigheter ikke selv har tatt slike initiativer tidligere, unnskylder derfor ikke at staten ikke har overholdt sine internasjonale forpliktelser.

Det er derfor min påstand at Stortingets sammenslåingsvedtak er fattet i strid mot de forpliktelser som staten har i henhold til Europarådets charter om lokalt selvstyre.

I fortsettelsen av dette er det fristende å si at vedtaket er fattet i strid med norsk lov, all den tid norsk lov ved uklarheter presumeres å være i overenstemmelse med de konvensjoner vi har forpliktet oss på.

I ettertid har Finnmark avholdt sin egen folkeavstemning. Denne ga et klart resultat som det ikke er nødvendig å redegjøre nærmere for.

Det er imidlertid forstemmende å registrere at finnmarkingenes egen folkeavstemning blir latterliggjort, bagatellisert og viftet vekk som ‘føleri’ av både statsråd og statsminister. Dette til tross for at staten faktisk er rettslig forpliktet til å rådspørre lokalsamfunnet før grensene forandres, aller helst gjennom nettopp en folkeavstemning. Det er på denne bakgrunn lett å forstå at mange oppfatter regjeringens opptreden som både arrogant og nedlatende. Jeg deler denne oppfatningen.

Grensene er imidlertid ennå ikke forandret, og lokalsamfunnet er nå blitt ‘rådspurt’, selv om dette ikke har skjedd i statlig regi. Jeg kan da ikke se annet enn at staten – i henhold til Europarådets charter om lokalt selvstyre – er forpliktet til å ta hensyn til dette faktum. Dette kan skje ved at Stortinget behandler saken én gang til. Først da kan Stortingets vedtak med rimelighet sies å ha kommet i stand i henhold til Norges internasjonale forpliktelser.

Det forhold at det kan reises spørsmål ved lovligheten mht. saksbehandlingen og formalitetene knyttet til Stortingets eget vedtak, innebærer ikke i seg selv at stortingsvedtaket er ugyldig. Det kan imidlertid ikke være tvil om at forholdet gir solid tyngde til Finnmarks kamp for sin fortsatte eksistens.

Manglene ved Stortingets vedtak rettferdiggjør i høy grad at sammenslåingsvedtaket motarbeides. Stortinget og regjeringen har krenket og krenker nemlig lokalbefolkningens demokratiske rettigheter, slik disse er nedfelt i Europarådets charter om lokalt selvstyre.

Det er altså ikke Finnmark som opptrer ‘udemokratisk og rettsstridig’ i denne saken. Det er det sentralmakten som gjør.

Til tross for det ‘rufsete’ forholdet til lov og rett som hefter ved Stortingets eget sammenslåingsvedtak er det Finnmark som anklages for å opptre lovstridig ved ikke å oppnevne medlemmer til fellesnemda.

Jeg er ikke enig i at Finnmark opptrer i strid med loven. Jeg ser det slik at Finnmark på lovlig vis utnytter en mulighet som faktisk finnes i loven til å fortsette kampen for sin eksistens. Ved å unnlate å oppnevne medlemmer til fellesnemda, blokkerer Finnmark selve sammenslåingsprosessen – i alle fall inntil videre.

I bladet Kommunal Rapport kan man lese at professor Jan Fritjof Bernt mener at departementet kan tre i fellesnemdas sted dersom Finnmark ikke oppnevner medlemmer til nemden. Han viser om dette til inndelingsloven § 26, fjerde avsnitt.

Jeg er helt uenig i dette synspunktet. Den bestemmelsen som det vises til omhandler ikke problemstillingen i det hele tatt. Bestemmelsen er etter sin ordlyd kun anvendelig når kommuner eller fylkeskommuner ikke kan bli enige om det ene forholdet som krever enstemmighet mellom kommunene/fylkeskommunene, nemlig reglementet for fellesnemdas oppgaver og fullmakter. I så tilfelle kan én kommune eller fylkeskommune be departementet om å ta avgjørelse ‘i slike spørsmål’. Bestemmelsen har ingenting med at kommunaldepartementet selv skulle kunne opptre som fellesnemd å gjøre.

Finnmarks konkrete beslutning om å oppnevne medlemmer til fellesnemda, eventuelt på hvilket tidspunkt dette skal gjøres, er ikke gjenstand for forhandlinger mellom Troms og Finnmark, og oppnevningen skal heller ikke ‘vedtas’ av Troms fylkesting. Dette spørsmålet angår ikke ‘reglementet for fellesnemdas oppgaver og fullmakter’ i det hele tatt, og er derfor ikke noe som Troms og Finnmark må ha ‘semje’ om.

Professor Bernt har imidlertid rett i at loven ikke sier noe om hvem som skal opprette fellesnemden. Det er imidlertid klart at Finnmark ikke kan eller skal gjøre dette. Finnmarks rolle er i denne sammenheng kun å velge medlemmer til nemden. I loven heter det at nemden ‘blir valt av og blant medlemmene i kommunestyret eller fylkestinget’.

Har så Finnmark ‘plikt’ til å oppnevne medlemmer til fellesnemden?

I juridisk sammenheng pleier man å skille mellom pliktregler og kompetanseregler. Pliktregler inneholder påbud eller forbud, og overtredelser er vanligvis sanksjonert i form av straff, erstatning tap av stilling eller på annen måte.

Kompetanseregler fastsetter grovt sagt hvem som kan binde seg selv eller bestemme over et forhold. Overtredelse av kompetanseregler medfører gjerne ugyldighet, eller at en disposisjon blir angripelig.

Når det i loven heter at nemden blir valgt ‘av og blant’ medlemmene i fylkestinget, er dette åpenbart en kompetanseregel. Hvis det også skal knyttes en plikt til dette, må denne plikten innfortolkes på en eller annen måte.

Staten kan nemlig ikke pålegge kommuner elle fylkeskommuner plikter uten hjemmel i lov, og Stortingets sammenslåingsvedtak er ingen lov. Hvis man skulle mene at Finnmark er forpliktet til å oppnevne medlemmer til fellesnemda nå, finnes dessuten fortsatt ingen sanksjonsmuligheter mot overtredelse av denne ‘plikten’.

Lovgiverne har nok ikke forutsett den situasjonen som er oppstått.

Dersom temaet i det hele tatt hadde vært i noens tanker da loven ble vedtatt, er det helt åpenbart at dette hadde kommet til uttrykk et eller annet sted. Hverken loven selv eller forarbeidene har imidlertid noen henvisninger til spørsmålet. Det er mulig at man har tatt blind lydighet fra kommuner og fylkeskommuner for gitt. Mer nærliggende er det å tro at ingen har antatt noe som helst om dette.

Spekulasjoner om en slik ikke-uttalt forutsetning blir imidlertid ingen lov. Det blir heller ingen lov av at lovgiverne ikke tenkte på problemstillingen da loven ble vedtatt. Loven er slik den faktisk er formulert og vedtatt. At man i ettertid kanskje kunne ønske seg andre formuleringer og bestemmelser er ikke relevant.

En annen sak er at loven ikke oppstiller noen frist for når fellesnemda skal være operativ.

Det at Finnmark fylke ennå ikke har oppnevnt sine medlemmer er derfor uansett ikke noe pliktbrudd. Så lenge det er en realistisk teoretisk mulighet for at Finnmark vil komme til å oppnevne medlemmer til fellesnemda, har departementet heller ikke lovhjemmel til å foreta seg noe som helst. Vilkåret for at departementet skal kunne foreta seg noe er nemlig at et inngrep er ‘nødvendig’.

Mitt syn er derfor at Finnmark lovlig kan bruke sin autonomi (selvbestemmelsesrett) til å avstå fra å oppnevne medlemmer til fellesnemda nå. Det at loven ikke har sanksjoner mot at et fylke i en slik situasjon foretar et selvstendig valg på grunnlag av sin selvstyrerett er ikke Finnmarks problem eller skyld. Ønsker man å tvinge Finnmark til å oppnevne medlemmer til fellesnemden nå, får man skaffe seg lovhjemmel til dette.

Finnmark fylkesting har på sin side all grunn til ikke å oppnevne medlemmer nå. Folkeavstemningen ga et entydig råd, og så lenge det er noe håp om en omgjøring av Stortingets vedtak har fylkestinget et klart folkelig mandat til å fortsette kampen. Finnmark fylkesting kan ikke selv se bort fra den lokale folkeviljen, og samtidig anklage sentralmyndighetene for å gjøre det samme.

I tillegg kommer de forhold som jeg har tatt opp innledningsvis, nemlig at Stortingets eget vedtak er tvilsomt i forhold til Europarådets charter om lokalt selvstyre. Dette åpner for muligheter som fortsatt ikke er undersøkt eller utprøvd.

Fylkesordføreren antydet nylig at Finnmark kunne vurdere å ty til ‘sivil ulydighet’ ved å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda. Jeg støtter at Finnmark ikke oppnevner sine medlemmer nå. For meg fremstår dette som den eneste logiske mulighet etter folkeavstemningen. Jeg er imidlertid ikke enig i at dette nødvendigvis vil være ‘sivil ulydighet’ i form av et lovbrudd.

Hvis Finnmark ikke oppnevner medlemmer til fellesnemda nå har fylkestinget både folket, loven og internasjonale konvensjoner i ryggen. Rettslig sett er det vel egentlig Storting og regjering som opptrer på gyngende grunn.

——-

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.
Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Grunnlovsforslag om folkeavstemninger

i Politikk By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Senterpartiets stortingsrepresentant fra Finnmark.

Nei til fusjonen med Troms: Senterpartiet takker folket i Finnmark for tilliten. Et nytt slag står for tur. Hjelp oss med å få vedtatt Senterpartiets grunnlovsforslag om folkeavstemninger som sikkerhetsventil mot utjenlige lovvedtak i Stortinget!

87 % av de avgitte stemmer avviste fusjonen med Troms. Det kaller jeg brakseier ikke bare for Finnmarkingene, men for alle dem som hyller demokratiet og folkets selvbestemmelsesrett. Men vi gir oss ikke med det!

Senterpartiet vil gå lengre på denne veien, rett til folkeavstemninger må grunnlovsfestes!

Helt siden Senterpartiet startet arbeidet med å få til en folkeavstemning høsten 2017 har vi ikke kun «hatt trua» på at politikken vår er det rette svar på tidens utfordringer men vi har også fått gjennomført SP-politikken i praksis, jf. Senterpartiets politiske plattform:

SP Langtidsprogram (2017–2021) s. 16 lyder slik:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemninger».

Dette betyr at Senterpartiet i Finnmark har fått prøvd ut disse politiske prinsipper. Det er folket som bestemmer. Det er folket som er øverste organ i Norge. Politikerne på Stortinget er kun folkets tjenere. De skal lytte til folket og være mikrofonstativ for det folket som de representerer. Dette er Senterpartiets og mitt budskap.

Vi ser videre at resultatet fra Finnmark er en bekreftelse på at Senterpartiets grunnlovsforslag v/Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe (Dokument 12:43 (2015–2016) er rette veien videre. Her foreslår vi i et nytt grl. § 49 annet ledd, at

«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt».

Stortinget vil etter dette være forpliktet til å følge folkemeningen. Dvs. at dersom 100 000 innbyggere ønsker en folkeavstemning om gyldigheten av et lovvedtak, så skal slik avstemning holdes. Dersom folket gjennom denne avstemningen vraker loven og er representativt, settes loven til side som ikke vedtatt. Dvs. at avstemningen er bindende for Stortinget, med mindre det er særskilt bestemt at den kun skal være rådgivende.

Selv om Finnmarks avstemning iht. Kommuneloven § 39 b kun er rådgivende, vil vi i SP kreve at avgjørelsen forplikter Stortinget til å følge den krystallklare folkemeningen i Finnmark.

Som Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum sa det i Aftenposten 16 mai d.å. så vil den vraking av folkeavstemningen som Høyre legger opp til være «en maktarroganse uten sidestykke». Senterpartiet vil sørge for at så ikke skjer ved fremleggelsen av et nytt lovforslag som opphever fusjonsvedtaket.

Finnmark – Erna Solbergs egen koloni?

i Kommentaren By

Kommentaren er signert Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper. 

De nekter å høre på finnmarkingene, fordi Erna Solberg og Knut Arild Hareide vet mer om hva som er godt for dem enn befolkningen selv.

Det interessante spørsmålet er; Hvorfor hører ikke statsminister Erna Solberg på folk i Finnmark? Og hvorfor gir Knut Arild Hareide og KrF ”f” i befolkningen, selv om partiet kan gjøre en forskjell og omstyrte beslutningen? Det er betimelig å stille seg spørsmålene, etter at 87 prosent i en folkeavstemming i Finnmark sa nei til en tvangssammenslåing med Troms.

Hva er det Erna Solberg har forstått, som folk i Finnmark ikke vet?

Jeg vet ikke, utover noen tanker om fordelene ved stordrift, kan det vel ikke være så mye.

Det er sikkert noe å hente i det; men at det skal være noe alfa og omega for om hvorvidt fylket lykkes i framtida, klarer jeg ikke å se. Visstnok skal sammenslåtte kommuner landet rundt overta noe av det fylkeskommunene nå gjør, men hva er da vitsen med større fylker?

Skal vi få større fylker som skal gjøre mindre?

Finnmark drives allerede aldeles utmerket som selvstendig fylke, og nettopp nærheten mellom styrende politikere og befolkningen, er det som kjennetegner lokaldemokratiet. Her kjenner folk dem som styrer, de er ikke en fjern nomenklatura i Tromsø eller Oslo.

Og det er nettopp dette som er kjernepunktet i kampen: Finnmarkingene vet hva det vil si å bli styrt utenifra og bli behandlet som annenrangs koloniborgere, fordi noen ”der nede i sivilisasjonen” vet bedre enn dem.

Kjenner man litt til Finnmarks historie, går dette som en rød tråd gjennom forholdet mellom øvrighet og befolkning; fra behandlingen av samene og kvenene til en fiskeripolitikk som ofte har gavnet redere sørfra mer enn dem som bor i de små fiskeværene.

Det er denne kolonialistiske holdningen finnmarkingene ikke vil ha noe mer av; de vil være herrer og damer i eget hus!  At Erna Solberg farer fram som en moderne kolonialist, eller at Knut Arild Hareide ikke oppfatter dette poenget, er mer enn interessant.

Hadde ikke Erna Solberg historie på skolen? Og er Hareide kapret av lokale KrF’ere som tror på Sentraliseringsguden?

”Hva er forskjellen om man blir styrt fra Oslo eller Tromsø, det blir i grunn det samme”, tenkes det i Finnmark.

Statsministeren har vært noen turer til fylket i det siste; var det kun for å besøke det lille mindretallet som er for å bli ett med Troms? Snakket hun i det hele tatt med folk? Eller har hun blitt politisk døvhørt?

Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor dette har blitt en prestisjesak for henne; å overkjøre en hel befolkning?!

Hva er det Erna Solberg egentlig tilbyr? Jo, en tanke om at mer sentralisering av makten vil føre til mer desentralisering. Og større maktkonsentrasjon på færre hender, vil skape mer lokaldemokrati. Forstå det den som kan.

Uansett forsikringer om fordeling av innflytelse, er det en naturlov at en by som Tromsø, som har like mange innbyggere som Finnmark til sammen, kommer til å bli maktens sete.

På samme måte som Oslo har sin tyngde ikke bare gjennom sentralmakten, men også befolknings- og næringsstørrelse.

Finnmarkingenes forhold til Tromsø ligner på mange måter den de har til Oslo; de besøker byen for å gå på konsert eller filmfestival, studerer kanskje der og flytter dit permanent eller på kortere basis.

Men Tromsø er ikke Finnmark, på samme måte som Oslo heller ikke er det.

Tromsø har ellers ingen ting med Finnmark å gjøre. Tvangssammenslåingen ville vært som om noen kom til folk i Oslo og sa at nå skal dere skal få felles politisk styring med København, og dere skal ikke være bekymret for å bli styrt sørfra. Selv om det bor nesten dobbelt så mange der, og de vil ha flertall i alle politiske organ.

Så er det det da; at Oslo og resten av Norge har vært styrt fra København, noe nordmennene ikke var spesielt glade for. Norge har vært en koloni og nå prøver statsminister Erna Solberg og rævdilteren Knut Arild Hareide å få Finnmark til å bli det.

Ja, du er det Hareide, en rævdilter! For å si det på godt nordnorsk! Du har rett og slett ikke «gøts» nok til å stå opp mot mamma Erna, og dermed sørge for at noe nesten ingen vil, likevel skjer.

Skam dere begge to, for en slik uverdighet det ikke er å høre på hva folk sier til dere! For å føre en nykolonialistisk politikk som ikke hører hjemme i vår tid.

Håpet er nå at fylkestinget i Finnmark sier at nok er nok. At politikerne nekter å være med videre i prosessen og om nødvendig går fra sine verv.

Vil da en statsminister som fremstiller seg som en leder for hele landet, forstå?
Eller setter hun Finnmark under administrasjon og oppretter sin egen koloni?

———–

Foto: Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper, men har også over mange år jobbet som journalist i Finnmark. Krutzkoff Jacobsen var regiassistent på Oslo Nye Teater i flere år.  Han har grunnfag i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Han har også vært aktiv som lokalpolitiker i Oslo og sittet i sentralstyret til Norsk Målungdom. Han har fungert som fast kronikør for avisen Blikk og de prostituertes tidsskrift, Albertine. Krutzkoff Jacobsen har dessuten bakgrunn som programsekretær i NRK radio og fjernsyn, der han jobbet i syv år. Her jobbet han blant annet for programposten «Sånn er livet» i P2, hvor han skapte en rekke radiomontasjer.

Om fylkessammenslåing i Stortinget

i Politikk By
Tarjei Jensen Bech, fylkesvaraordfører i Finnmark har i dag holdt følgende innlegg for kommunal- og forvaltningskomiteen i Stortinget.

Takk for at vi får anledning til å komme hit til kommunal- og forvaltningskomiteen for å fortelle om fylkessammenslåinga i nord sett fra Finnmark sitt ståsted.

Jeg vil starte litt histore. Det starter med at Finnmark fylkesting ved flere anledninger vedtok at Finnmark i en regionreform ønsket å stå som eget fylke også i fremtidens norgeskart.

Når Stortinget likevel vedtok at Finnmark skulle slås sammen med Troms forholdt vi oss til det. Finnmark fylkesting nedsatte i oktober et tverrpolitisk forhandlingsutvalg som skulle forhandle med Troms fylkeskommune om rammene for en sammenslåing. Til tross for at forhandlingene ble brutt så vedtok Finnmark fylkesting i desember 2017 at Finnmarks forhandlingsdelegasjon skulle gjøre et nytt forsøk.

Dere kjenner historien videre, med nye brudd i forhandlingene, mekling på Gardermoen og Finnmark fylkesting som senere avviste avtalen som ble meklet frem.

Grunnen til at jeg trekker dette frem er at vi i Finnmark hele veien har vært motstandere av sammenslåingen, men når den først ble vedtatt så ønsket vi av hele vårt hjerte å få en så god løsning som mulig for det nye fylket.

Den eneste mulige løsningen vi kom fram til gjennom forhandlinger ble en løsning med uttransportert alt av politisk og administrativ beslutningsmakt ut av Finnmark. Dette ble uspiselig for Finnmark fylkesting og dette ble uspiselig for Finnmarks befolkning. Historien kunne kanskje ha endt her, men Finnmarkingene er for stolte til å la seg bli marginalisert.

Jeg vil ikke påstå at Finnmarkingene er uregjerlig, men Finnmarks befolkning ønsker selv å ha beslutningsmyndighet over hvordan samfunnsutviklingen skal drives i Finnmark. Finnmarkingene er stolte over sitt fylke, Finnmarkingene er stolt over egen historie og Finnmarkingene har alt for mye stolthet til å ta til takke med statusen som et omland til Tromsø.

Vi mener at intensjonene med balanserte løsninger for begge fylkene ikke ble fulgt opp.

Det som gjør meg personlig trist i denne sammenheng er faren for at denne sammenslåingen skal føre til at samarbeidet og vennskapet mellom oss i Finnmark og våre venner i Troms skal bli skadelidende. Hele sammenslåingsprosessen har ført til at ytringer jeg på ingen måte er komfortabel med har blitt fremmet – fra begge sider.

Når det er sagt skal jeg komme over på hovedgrunnen til at jeg er her, kommunal- og forvaltningskomiteen skal få en liten presentasjon av de viktigste resultatene fra folkeavstemningen i Finnmark.

I løpet av to korte måneder har administrasjonen i Finnmark fylkeskommune organisert en folkeavstemning, hvor vi selv måtte stå for absolutt alt av organisering. Avstemningen har ikke vært populær i alle kretser. Både statsminister og kommunalminister har valgt å offentlig kritisere det faktum at Finnmark fylkesting velger å benytte muligheten som kommuneloven og inndelingsloven har gitt oss for å få klarlagt våre oppdragsgiveres – folkets – mening gjennom en folkeavstemning.

På tross av denne motstanden så stilte 58% av de stemmeberettigede i Finnmark opp for å avsi sin mening om fylkessammenslåing mellom Troms og Finnmark. Dette er et høyere oppmøte enn ved noe fylkestingsvalg i Finnmark etter 1983.

Av de som valgte å avlegge stemme har overveldende 87% stemt nei. Flertallet er så stort at dersom samtlige av de som ikke stemte hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt et nei i Finnmark.

Nei-flertallet er på linje med resultatene fra en meningsmåling NRK gjord i vinter.

I de 19 Finnmarks-kommunene er det i 14 kommuner over 90% nei-flertall. Selv den mest positive kommunen har 2/3 flertall av nei-stemmer.

Dette fremstår som meg som en imponerende meningsytring fra et samlet fylke og jeg håper at Stortinget velger å gjøre det eneste riktige i denne saken, behandler sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner på nytt og opphever tvangssammenslåingen.

Jeg hører at det blir sagt at Finnmark fylkeskommune slik den ser ut i dag ikke er i stand til å ivareta de nye oppgavene som de nye fylkene skal få.

For det første så ser vi veldig lite konkret til nye oppgaver men vi hører veldig mye motstand fra de statlige etater og foretak som foreslås overført til de nye fylkene.

For det andre så ser jeg at det lille fylket i nord ikke bare har en administrasjon som er solid og omstillingsdyktig nok til å snu seg og arrangere en folkeavstemning på kort varsel med det apparatet som må iverksettes men jeg ser også en befolkning som er rakrygget nok til å stå imot Stortingsvedtak og regjeringens press og faktisk tør å si sin mening om sammenslåingen.

Fylkeskommunenes robusthet blir av regjeringen definert ut i fra innbyggertallet i fylket. Jeg kjenner fylkeskommunene og det har ikke nødvendigvis en sammenheng, med mindre tanken fra regjeringen er at vi fremover skal løse de fylkeskommunale oppgavene på dugnad.

Fylkeskommunens robusthet defineres i mitt hode ut i fra kvaliteten og kompetansen i de ansattes jobb. Og der jobber vi i Finnmark godt. Og Stortinget kan sende nye oppgaver til oss, vi skal håndtere de godt. Og vi skal være et prakteksempel på hvordan samfunnsutvikling skal gjøres, selv med små ressurser.

Vi har også nå høstet en fantastisk erfaring på hvordan digitale avstemninger kan brukes i valg- og avstemningsøyemed. Vi ser fram til å dele den erfaringen med flere.

La meg bare avslutte kort og enkelt, jeg er en samfunnsutvikler, jeg er sta, jeg er modig, jeg er en Finnmarking og jeg er innmari stolt av det. Takk for oppmerksomheten.

Finnmark fylkesting bør ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda nå!

i Kommentaren By

Skrevet av: Advokat Geir Johan Nilsen

Nå er det i første omgang opp til fylkestingspolitikerne i Finnmark å avgjøre om fylket skal slås sammen med Troms. Dersom fylkestinget oppnevner medlemmer til den såkalte ‘fellesnemda’ vil prosessen med sammenslåing gå sin gang. Hvis ikke kan hva som helst skje. Jeg tror oppriktig at en fortsatt kamp mot sammenslåing vil kunne lykkes.

Situasjonen er nå at Stortinget har fattet vedtak om å slå sammen fylkeskommunene Troms og Finnmark. De lovbeslutninger som sammenslåingen forutsetter er imidlertid ikke vedtatt. Finnmark er derfor fortsatt et eget fylke og det samme er Troms.

Ved forskrift av 5. april 2018 har regjeringen fastsatt reglene for sammenslåing av fylkene, herunder også bestemmelsene om fellesnemdas sammensetning og oppgaver. I denne forskriften er det bestemt at Finnmark skal ha 17 representanter og Troms skal ha 19.

Det er inndelingsloven av 15. juni 2001 som regulerer prosessen i forbindelse med sammenslåing av fylker. Et Stortingsvedtak alene er ikke nok, og heller ikke er det tilstrekkelig å fastsette nærmere forskrifter for sammenslåingen. Inndelingsloven forutsetter nemlig at fylkestingene selv tar aktivt del i prosessen.

Slik sett er loven derfor lite egnet til å gjennomføre en tvangssammenslåing, dersom et av fylkene bestemt motsetter seg dette.

Når man ser bort fra den innledende prosessen med uforpliktende drøftelser osv., består den første del av den legale prosessen sett fra fylkestingenes side i å oppnevne medlemmer til fellesnemda. Denne nemden er et helt sentralt organ i en sammenslåingsprosess, og etter loven skal det opprettes en fellesnemd. Sammenslåingsprosessen kan etter loven ikke gjennomføres uten denne. Bestemmelsene om fellesnemd finnes i lovens § 26.

Nøkkelen nå er at representanter til fellesnemden skal velges ‘av og blant medlemmene i fylkestinget’, jfr. lovens § 26, første ledd, fjerde punktum. Dette innebærer at hverken Storting, regjering eller departement kan oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I inndelingsloven § 17 er det riktignok gitt bestemmelser som innebærer at regjeringen kan gjøre unntak fra lover og forskrifter for å sikre gjennomføring av vedtak om sammenslåing.

Det er nok denne bestemmelsen statsråd Mæland har tenkt på når hun har truet med at departementet vil oppnevne representanter til fellesnemda hvis Finnmark ikke selv gjør dette.

Her tar hun imidlertid feil. Etter gjeldende lov har regjeringen ikke myndighet til selv å oppnevne medlemmer til fellesnemda. Heller ikke kan regjeringen pålegge noen å sitte der.

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at regjeringens fullmakter til å gjøre unntak fra lover og forskrifter med hensikter innsnevret i forhold til hva som gjaldt etter den tidligere lov. Etter någjeldende lov kan regjeringen ikke fravike lov eller forskrift ut over det som følger av inndelingslovens § 17.

Det er vanskelig å se av denne bestemmelsen at regjeringen skulle kunne gjøre unntak fra reglene om hvem som oppnevner medlemmer til fellesnemda og hvem som er valgbare til denne. Ingen av unntaksbestemmelsene passer for en slik fremgangsmåte, og at dette skal kunne gjøres er heller ikke nevnt i lovforarbeidene.

Fellesnemda er ellers et helt sentralt organ i sammenslåingsprosessen; nettopp fordi den skal sikre lokal forankring og innflytelse over prosessen.

Dersom regjeringen skulle ha fullmakt til å se bort fra lovens bestemmelser om oppnevnelse og valgbarhet, måtte man derfor forvente at dette på en eller annen måte kom til uttrykk i loven selv eller forarbeidene.

Her skal man heller ikke glemme at et av de sentrale prinsipper ved loven er at man skal ‘byggje på prinsippet om lokal medverknad’, jfr. lovens § 1. Dette er samtidig en viktig tolkningsfaktor når det gjelder regjeringens fullmakter til å gjøre unntak.

Det ville åpenbart stride mot dette hovedprinsippet dersom regjeringen selv (dvs. departementet) skulle kunne oppnevne en fellesnemd. Også i forarbeidene er det understreket at prinsippene i lovens § 1 kan tjene som en rettesnor for tolkningen av loven for øvrig.

Om fellesnemda heter det ellers i forarbeidene at ‘Det er viktig at nemnda er tett knytt til dei ansvarlege organ i kvar enkelt kommune, og medlemmene skal derfor veljast av og blant medlemmene i kommunestyra eller fylkestinga’. Heller ikke dette åpner for at departementet selv skulle kunne oppnevne noen fellesnemd.

Oppsummerende er derfor å si at dersom departementet skulle gi seg til å oppnevne en fellesnemd ville dette virkelig være å ‘legge loven på strekk’, og etter mitt skjønn klart lovstridig.

Det er absolutt intet i loven eller forarbeidene som tilsier at regjeringen har slik myndighet. Hertil kommer selvsagt at fylkestingsmedlemmene ikke er forpliktet til å påta seg et slikt verv, dersom departementet allikevel skulle forsøke å oppnevne nemden. De plikter som fylkestingsmedlemmene har som medlemmer av fylkestinget er i fastsatt i kommuneloven, og gjelder plikter og rettigheter som medlemmer av ‘folkevalgt organ’.

Pliktene består grovt sagt i plikt til å møte og til å avgi stemme. Her behøver man likevel ikke si annet enn at en fellesnemd oppnevnt av regjering eller departement ikke er et ‘folkevalgt organ’, og at ingen er pliktig til å la seg oppnevne til en slik regjeringsoppnevnt nemd.

Saken er rett og slett den at loven ikke forutser at et fylke så bestemt motsetter seg en sammenslåing at man ikke oppnevner en fellesnemd. Hvordan en slik situasjon skal løses gir loven ingen anvisning på.

Noen hevder at det vil være å undergrave demokratiet å motsette seg Stortingets vedtak. Jeg ser motsatt på dette. Det at folket engasjerer seg i politiske spørsmål og bruker lovlige midler for å fremme sin sak innebærer ikke å undergrave demokratiet. Det er faktisk demokrati i praksis!

I et demokrati er det ingen statlige eller offentlige organer som har uinnskrenket makt. Heller ikke Stortinget har uinnskrenket makt, og historien er full av tilfeller hvor Stortingsvedtak av en eller annen grunn ikke blir gjennomført, ikke blir gjennomført etter intensjonen eller blir omgjort.

Stortingets viktigste oppgaver er å fastsette lover og å bevilge penger. I tillegg kan Stortinget fatte andre vedtak, men Stortinget kan selvsagt ikke fatte bindende vedtak om forhold som etter lovene rettelig skal fattes av andre organer. Det samme gjelder for regjeringen; heller ikke denne kan fatte vedtak som etter lovene rettelig skal fattes av andre organer. Som nevnt over kan regjeringen derfor heller ikke oppnevne noen fellesnemd.

I akkurat denne saken er det dessuten verdt å fremheve at hensynet til lokal innflytelse over beslutninger som er av lokal betydning også er et tungtveiende rettslig hensyn. I Grunnloven § 49 heter det at ‘Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov’.

Selv om denne bestemmelsen selvsagt ikke griper direkte inn i Stortingets rett til å fastsette fylkesinndelingen, synliggjør den viktigheten av prinsippene om lokal innflytelse på lokale forhold.

I samsvar med gjeldende lov gjennomførte Finnmark på lovlig måte sin folkeavstemning i mai. Resultatet ble et entydig ‘Nei’ til sammenslåingen. At kommunalministeren bagatelliserer og avfeier en slik folkeavstemning, er lite tillitvekkende. Lokale folkeavstemninger er lovhjemlet i kommuneloven § 39 b, og en statsråd bør nok ikke gi offentlig uttrykk for at man blåser i hva utfallet av avstemningen blir.

En slik folkeavstemning er imidlertid selvsagt bare rådgivende. Det er fortsatt fylkestinget som har ansvar for hva som skal skje videre. På den annen side må det være klart at jo tydeligere resultatet av en avstemning er, jo større grunn er det til å legge vekt på den.

Det som i alle fall er sikkert er at fylkestinget ikke har noe i nærheten av et folkelig mandat til å igangsette prosessen med å slå sammen fylkene.

I forarbeidene til bestemmelsen om lokale folkeavstemninger har departementet for øvrig uttalt at det ‘i viktige og prinsipielle saker kan vere eit nyttig innspel for kommunestyret eller fylkestinget å få ei tilbakemelding frå innbyggjarane før det blir teke ei avgjerd’.

Nå har fylkestinget bedt om, og fått, en klar tilbakemelding fra innbyggerne. Fra mitt ståsted kan jeg ikke se annet enn at fylkestinget på dette grunnlag må fortsette kampen for å beholde Finnmark som eget fylke.

Det finnes ikke tvangsmidler mot å unnlate å oppnevne medlemmer til fellesnemda, og derfor bør fylkestinget heller ikke oppnevne slike medlemmer. Man befinner seg på en måte i et ‘lovtomt rom’.

Finnmark må imidlertid kunne bruke alle de midler som står til rådighet så lenge man ikke begår direkte lovbrudd. Det er selvsagt intet galt i å kjempe for at Stortinget omgjør sitt vedtak. Fylkestinget har folket i Finnmark i med seg. I tillegg kan man støtte seg til de prinsipper om lokal innflytelse over lokale saker som er nedfelt i Grunnloven, i kommuneloven og også i inndelingsloven. Så lenge situasjonen er ‘låst’ kan man arbeide politisk for å finne frem til en løsning.

Hva regjeringen velger å gjøre i en slik fastlåst situasjon gjenstår å se. To alternativer er nærliggende: Enten går regjeringen til Stortinget med anmodning om å omgjøre sitt sammenslåingsvedtak, eller den går til Stortinget med en proposisjon for å endre loven slik at fylker og kommuner kan bli tvangssammenslått helt uten lokal medvirkning.

Det er ikke umiddelbart sikkert at en slik lovendring vil oppnå flertall i Stortinget.

Til sist nevnes at det helt sikkert også finnes andre løsninger. Som et eksempel kan nevnes at Oslo har status som et fylke, men er egentlig ikke med i en fylkeskommune. Heller ikke er Oslo i alle sammenhenger en kommune. I NOU 1990:13 heter det at ‘Oslo forutsettes fortsatt å være eget fylke. Spørsmålet om Oslo skal anses som kommune eller fylkeskommune, eller begge deler, etter særlovgivningen må avgjøres på grunnlag av en tolking av den enkelte lov eller lovbestemmelse’.

Dette eksemplet viser at det nok kan finnes gode, alternative løsninger også for Finnmark.

—————

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.
Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

De politiske partiene må følge folkeviljen!

i Kommentaren By

Finnmarkingene har svart et klart nei til tvangssammenslåingen. Jeg tar det for gitt at fylkestinget handler i samsvar med folkeviljen ved ikke å oppnevne representanter til en fellesnemnd, ei nemnd som har som eneste oppgave å legge til rette for sammenslåing.

Også partiene som er mot sammenslåingen må nå ha tunga rett i munnen og is i magen: De bør snarest stoppe prosessene med å slå sammen partiorganisasjonene.

De bør bevare og utvikle sine separate fylkesorganisasjoner for Troms og Finnmark. Uansett hva som skjer videre i prosessen bør partiene forberede egne lister for Finnmark og Troms i neste fylkestingsvalg i 2019. Det er ingenting i valgloven som hindrer dem å gjøre det.

Dette vil være en naturlig oppfølging av folkeviljen, og også gi velgerne mulighet til å markere sin motstand dersom sammenslåingen (måtte gud forby) ikke stoppes før valget.

Jeg er ikke i tvil om at velgerne både i Troms og Finnmark vil støtte en slik konsekvent politikk. Også et flertall av velgerne i Troms er i følge meningsmålinger klart negativ til tvangssammenslåing.

Monica Mæland feilinformerer når hun antyder at regjeringen kan gjennomføre sammenslåingen uten fylkestingets medvirkning.

Det eneste hun og regjeringen kan gjøre er å vedta en endring av forskriften som fastsetter fordelingen av representanter fra Troms og Finnmark i fellesnemnda. En slik forskriftsendring må til høring først. Denne fordelingen har null betydning nå.

Mæland kan også forsøke å få endret inndelingsloven med tanke på å få mulighet til å omgå eller tvinge fylkestinget. Jeg tror ikke regjeringen tør det. Utfallet vil være usikkert og omkostningene for store.

Så derfor: Behold fylkespartiene og forbered separate lister til fylkestingsvalget.

Og til de av dere som ikke er partimedlemmer: Hold trykket oppe, arbeidet for Finnmark som egen region vil fortsette. Vi gir oss ikke!

———

Steinar Schanche er fra Vadsø og styremedlem i organisasjonen ForFinnmark Varangergruppa.

Hva nå, kjære Finnmark?

i Kommentaren By

Så har vi klart å engasjere oss til tidenes folkeavstemning i Finnmark der 87 % sier nei til tvangssammenslåing med Troms. Vi har feiret vår seier og blitt om mulig enda mer stolt av å være et folk som våger å si fra mot overmakta når uretten blir for stor.

Men snart forstummer seiersropene, media finner andre saker å skrive om, hverdagen tar oss og maktapparatet maler ufortrødent videre på veien mot fullføring av regionreformen. Den rungende tausheten fra vår egen statsminister er et varseltegn i seg selv.

Men med folket i ryggen er det ingen grunn til å la seg kneble. Jobben har såvidt begynt, og vi må kjempe videre for et fritt og uavhengig Finnmark som kan møte fremtiden med mot og kunnskap.

Politisk har fylkestinget en jobb å gjøre med å bære folkets røst til regjering og storting. Vi har all grunn til å tro at den oppgaven vil våre politikere ta alvorlig og håndtere med kløkt. Fylkesordfører Ragnhild Vassvik har selv sagt at hun vil overrekke resultatet til statsministeren. Selvom kommunalminister Monica Mæland (H) allerede har kommet med sin kommentar: «Det endrer ingen ting».

Det skal vi nå se på.

For parallelt med at det politiske apparatet jobber videre på sitt vis, er det ingen som kan ignorere folket når de har talt. Det er der den egentlige makta ligger, det er der vår kraft er og det er det regionforkjemperne er redde for.

Så hva gjør vi da med all denne makta vi sitter med akkurat nå, vi Finnmarkinger som kjemper for vårt folk, vårt land, vår kultur, vår historie og vår fremtid?

Jeg tror vi må jobbe parallelt på tre fronter fremover:

Styrke motstanden

Opprettholde og styrke motstanden i folket, både i og utenfor Finnmark! Bruke media og sosiale medier, vårt nettverk og våre venner til å holde kampånden varm og sterk!

Påvirke beslutningstakere

Oppfordre våre medsammensvorne i fylkesting og storting til å bruke sine kanaler og sin kunnskap til å få endret denne ulykksalige tvangstrøya vi har blitt forelagt.

Finnmarksmodellen

Utarbeide nye og alternative modeller for hvordan Finnmark som egen region kan organisere sin kunnskap og rikdom til det beste for folket sitt og for fremtiden, både politisk og administrativt.

Det er langs disse tre dimensjonene vi må jobbe fremover. Samtidig. Og det skal vi gjøre i lag.

Men viktigst av alt er å ha hjertet i Finnmark. Det er der vi henter krefter til å kjempe videre for at fylket vårt og folket vårt skal styres av og for Finnmark!

———–

Torill Olsen er nestleder i organisasjonen ForFinnmark. Hun er samfunnsviter, journalist, skribent og gründer. Hun er fra Mehamn, men bor i Vestre Jakobselv. Olsen arbeider som informasjonsansvarlig i Hermetikken Kulturnæringshage og jobber også for sitt eget firma Formidlingskraft AS.

Finnmark har talt – hva med (litt) solidaritet i nord?

i Politikk By

Finnmark har talt. Utfallet av folkeavstemminga bekreftet det vi visste fra flere meiningsmålinger – at nærmere 90 % av Finnmarks befolkning motsetter seg sammenslåing med Troms. Folk i Finnmark uttrykker det de oppfatter som sin soleklare rett:

Å ha et regionalt folkevalgt organ for Finnmark, og å ha en representasjon fra Finnmark på Stortinget.

Anført av en regjering som har unnlatt å utrede et så viktig spørsmål, har imidlertid et knapt flertall på Stortinget vedtatt at Finnmark skal opphøre som eget fylke. Ennå er det ikke fattet vedtak om å frata Finnmark representasjonen på Stortinget, men det vil måtte komme som et resultat av en sammenslåing.

Dette er en alvorlig sak for det norske demokratiet, for det dreier seg ikke om en av mange politiske enkeltspørsmål, det dreier seg om muligheten til å  praktisere et folkestyre som er noe mer enn å kunne velge mellom eliter (partitopper) som er fjernt fra befolkningens hverdag.

Viktigheten av dette ble først »oppdaget» av Stortinget i 2016, da en ny grunnlovsbestemmelse ble innført, en paragraf som minner sentralmakten om å respektere (men ikke nødvendigvis følge) beslutninger fattet i kommunale organer.

Tvangssammenslutningen av Finnmark og Troms er et eklatant brudd med ånden i denne grunnlovsbestemmelsen.

Denne politisk sett eksistensielle problemstillinga blir imidlertid glatt oversett i «maktens korridorer» sørpå. Verken Monica Mæland eller KrFs talsperson er villige til å se betydningen av regional folkevilje og endatil et engasjement som nærmest er unikt i nyere politisk historie.

De pukker på et knapt flertallsvedtak som er fattet uten utredning, i en saksbehandling der Finnmark fylkesordfører ble nektet møte med kommunalkomiteen. Komiteen hadde bestemt seg for å gå for 11 fylker. Skulle Finnmark få fortsette, ville det blitt 12. Det var helt uaktuelt for komiteen å tvinge Oslo inn i Oslo-regionen («Viken») for å ende opp med 11, men Finnmark lå langt borte og kunne ofres.

Det er i lys av slike vurderinger og fakta at det er svært så trist å lese kommentarene fra Tromsø-miljøet, fra Nordlysredaksjonen, fra kommentatoren i iTromsø (Martin Lægland), og fra universitetets statsvitenskapelige miljø (Jonas Stein). Her uttrykker toneangivende krefter i Tromsø full støtte til Monica Mælands holdning: Et vedtak er et vedtak. Hva folk måtte mene i forkant eller i etterkant har ingen betydning.

Avisa itromsø har oppfattet det slik at motstanden i Finnmark bunner i «knallhard vilje, identitetsforakt, politisk opportunisme, posisjonering i nominasjonskamp og et ønske om å svekke regjeringen». Altså at det ikke dreier seg om å ivareta demokratisk funksjon og representasjon for Finnmarks befolkning.

Avisa Nordlys virker svært så opptatt av å gjenta at toget er gått («sammenslåingen ble gjennomført», «blir gjennomført») og at Finnmark nå må komme i gang med sammenslåinga, når avstemminga nå endelig er unnagjort. Fortsatt motstand vil «skade interessene til de 245.000 innbyggerne».

Ved UiT advarer Jonas Stein regjering og Storting mot å innfri Finnmarks krav, da dette vil åpne en «Pandoras eske» med krav om at Stortinget følger lokale folkeavstemninger om «rovdyr, oljeboring, flyktningekvoter, asylmottak, bompenger osv.».

Her kan vi merke oss at statsviteren ikke skiller mellom enkeltsaker i politikken, og saker som vedrører det konstitusjonelle grunnlaget for å utøve politikk. Mange innenfor faget mener iallfall at dette skillet er avgjørende.

Ballen ligger ikke bare hos Mæland og KrF sentralt. Den ligger i aller høyeste grad på Troms sin banehalvdel.

Troms, iallfall Tromsøs, viktige talspersoner avviser så langt samlet Finnmarks sterke oppfordring om å få praktiserre regionalt folkestyre, og gir dermed en uforbeholden støtte til Monika Mæland. Med en fotnote om at Finnmark kunne få tilsendt noen statlige (altså Oslo-styrte) arbeidsplasser i kompensasjon mot å bli fratatt sitt demokratiske talerør og sin nasjonale representasjon.

Karikaturtegneren Klaudius i Itromsø synes å ta stemninga i Tromsø-eliten på kornet når han lar Monica Mæland foretelle fylkesrådsleder Willy Ørnebakk: «En dag, sønn, skal alt dette bli ditt!»

————-

Kommentaren er skrevet av Nils Aarsæther, dr. philos. tidl. professor UiT.

Respekter folkets nei!

i Pressemelding By

– Regjeringen må respektere folkets klare nei til tvangsammenslåing med Troms, skriver Finnmark Senterparti i en pressemelding.

Nå vil Senterpartiet fremme forslag i Fylkestinget om å utsette oppnevning av medlemmer i Fellesnemnda.

De viser til det klare flertallet i folkeavstemmingen mot sammenslåing med Troms.

Folkeavstemmingen viser at 87% av innbyggerne er imot en tvangsammenslåing. Finnmark Senterparti vil på bakgrunn av dette avvente Stortingets behandling av forslag om å reversere tvangsammenslåingen, før en oppnevner medlemmer til fellesnemda.

Finnmark Senterparti oppfordrer fylkestinget å slutte seg til dette forslaget.

Gå til Topp