Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Månedlig arkiv

september 2018

Kampen for Finnmark fortsetter!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (AP), styremedlem i ForFinnmark.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme.

Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Da blir Finnmark visket ut av Barentsregionen. Kampen for Finnmark som eget fylke fortsetter.

ForFinnmark har hele tiden lagt til grunn at tvangsvedtaket i Stortinget på kort sikt ikke vil bli endret. Derfor arbeider organisasjonen langsiktig. Organisasjonen bygger sin kamp på at folkeviljen må respekteres.

Velgerne får en ny mulighet til å si sin mening allerede ved kommunevalget til neste år og to år deretter ved stortingsvalget. Bare folkemakten kan endre tvangsvedtaket.

Stortinget vil få oppgavene som skal legges til fylkeskommunen til behandling. Nå har regjeringspartiene og KrF forhandlet frem et forslag til oppgaver. Men det som foreslås er oppgaver som Finnmark utmerket godt kan ta på seg og vil bli best gjennomført ved at Finnmark fortsetter som eget fylke.

Forslagsstillerne ser ut til å ha lagt til grunn at nordområdepolitikken skal legges til et sammenslått Finnmark og Troms. Nordområdepolitikken, eller Nordområdeforvaltningen som det kalles i avtalen, handler om forvaltning av fiskebestandene vi har til felles med russerne i Barentshavet.

Ute i havet i nord er fiskeriaktiviteten grenseoverskridende og det handler om hvilke felles rettsregler Norge og Russland skal ha i nord. Det handler om tredjelands fiskeriaktivitet i norsk og russisk sone. Det handler om uavklarte spørsmål vedrørende Svalbardsonen og det handler om norske og internasjonale interesser for oljeaktivitet i det nordlige Barentshav. Alt dette er saksfelt i nordområdepolitikken, og som utøves av sentralmakten.

Men det er ikke fremmet forslag om å flytte disse forvaltningsoppgavene til Nord-Norge – naturlig nok.

Vi merker oss også at helseforetakene ikke foreslås til fylkene. Overføring og avvikling av helseforetaksmodellen var en av KrF’s hovedargumenter for å gå inn for regionreformen.
Det som gjenstår som et område, og som kan være fylkeskommunal, er Barentsregionen.

Barentsrådet er øverste myndighet i regionsamarbeidet og er mellom regjeringene i Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige og Russland. Avtalen ble også tiltrådt av Europakommisjonen. Barentsrådet er ikke omtalt i forslaget til KrF og regjeringspartiene.

Det sier seg selv at Nord-Norge ikke kan overta regjeringens plass i Barensrådet.
Barentsregionrådet er fylkenes arena i Barentsregionen. Limet i regionrådet er folk til folk samarbeidet. Her har fylkene mange prosjekter gående og her er det bokstavelig talt folk som møter folk.

For oss i Finnmark er samarbeidet med Nord-Vest Russland særlig viktig, og er for tiden det eneste samarbeidet med Russland som fungerer og som tjener hele nasjonen.

På mange måter er Finnmark fylke og Murmansk oblast mye av kjernen i Barentsregionen. Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Finnmark er visket ut av Barentsregionen.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme. Derfor fortsetter kampen for Finnmark som eget fylke!

—————-

Foto: Johan Isak Niska.

Arne Pedersen er fisker, arbeiderpartipolitiker, leder i Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Han bor i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Regionreformen – hvem står løpet ut?

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?

Statsråd Mæland har lagt hele sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømmet at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.

Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det!

Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen.

Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.

Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!

Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemda» til.

I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes.

Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.

Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette synet er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!

Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!

Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger eller vil ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? I så fall må man nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ.

Man kan derfor fort finne at dette blir altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og deretter slå sammen fylkene. Selve tiden arbeider for Finnmark. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover, og politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier.

Det er også viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke uten videre opphører å eksistere den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette.

Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper. Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse.

De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.

Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!

Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen!

Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem».

I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.

—————–

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp