Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Månedlig arkiv

oktober 2018

Vi må grunnlovsfeste fisken til folket

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, leder i Norges kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Det er riktig og nødvendig å grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk til det norske folk i fellesskap. Det er fiskerijuss, men det er også et verdispørsmål.

Dagens regjeringspartier H, FrP og Venstre vil ikke grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone. Det vil partiene SP, KrF, AP, Rødt og SV.

Dette skillet mellom regjeringspartiene og resten av stortinget, er ideologisk fundert og helt avgjørende for det sosiale, kulturelle og økonomiske liv for alle dem som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og på kysten.

Det fremmes til stadighet forslag om å gjøre en fisketillatelse på norsk viltlevende fisk om til en tidsuavhengig rettighet. Dersom det blir gjennomført vil det innebære at fisketillatelsene, som enten er tildelt gratis eller kjøpt gjennom strukturordninger, blir et privatrettslig objekt og som fritt vil kunne omsettes.

Et sånt kvotemarked vil ikke tillate og skille aktørene på nasjonalitet.

Utviklingen er i retning av at norske borgeres enerett til fiskekvoter svekkes. Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, så vil det ikke være mulig å privatisere fiskefeltene, som private havteiger eller at enkeltpersoner eller fiskeriselskaper kan eie fisketillatelser til evig tid.

Norsk rett må være slik utformet at tillatelsene til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone sikres til norske fiskere også i fremtiden.

Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, vil man ha et sikrere vern for arbeid, inntekt og vedlikehold av våre kyst- og fjordsamfunn!

Regionreformen – et gjennomført politisk narrespill

i Kommentaren By

Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø. Publisert i Nordnorsk Debatt.

Fredag kom «sannhetens øyeblikk»: Endelig kunne kommunalminister Mæland fortelle hvilke store oppgaver fylkeskommunene nå skulle få overført, i Stortingsmeldinga «Oppgaver til nye regioner».

Lurer du på hvorfor nesten ingen aviser eller media har slått opp denne nyheten? Svaret er enkelt: Det er INGEN store oppgaver regjeringa har tenkt å overføre til fylkene, vi har bare fått se ei lang liste over små deler av de enkelte direktoraters og fylkesmenns oppgaver som fylkeskommunene skal overta. Ingen av disse er så betydningsfulle at det vil føre til mer enn et fåtalls arbeidsplasser ut av Oslo.

Det er nesten slik at vi må vise medfølelse med Venstre og KrF som hadde trudd på at det dreide seg om «å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo til folkevalgte organer i distriktene» (Børre St. Børresen, V, i Nordlys).

Altså ei skikkelig buklanding for reformen, men er det dermed lite å skrive om? Nei. Dette avslører ei regjering med støttepartier som delvis med hensikt (Frp og H) og delvis med overspente forventninger (V og KrF) har benytta en sviktende argumentasjon for å tvinge sammen fylker der verken de folkevalgte eller befolkninga ønsker det.

Det har hele tiden blitt vist til de store oppgavene som skulle komme, og at fylker som Finnmark og Troms ville være for små for å ta imot disse oppgavene. Det ble endatil hevdet at skulle Finnmark få lov til å fortsette som folkevalgt region, så ville de store oppgavene utebli.

Vel, Finnmark fikk ikke lov til å fortsette, men likevel uteblir de store oppgavene. Her er det snakk om et narrespill, utført på høyeste politiske nivå i landet. Monika Mæland, Høgre og Frp har hele tiden visst hva de (ikke) ville overføre av makt til fylka, men har unnlatt å fortelle om sine hensikter, før den 19. oktober 2018. I mellomtida har V og KrF, store deler av Troms AP, samt Nordlys, latt seg forføre av ideen om «store, nye oppgaver» som skulle komme.

Joda, Hagen-utvalget viste hva store oppgaver ville innebære: Opptil 5000 arbeidsplasser til fylkeskommunene. Men det var få som la merke til hva kommunalminister Mæland sa da dette utvalget la fram sin innstilling i vår: Hun sa noe sånt som «Ja, her var det mye å vurdere».

Signalet var ikke til å ta feil av, og hun har sine ord i behold, når regjeringa nå enten har «glemt» forslagene (f.eks. Statsped.) eller har satt dem på vent, underforstått: Dette går ikke regjeringa for.

Fredag hadde Mæland imidlertid en gladnyhet: Det skal bli færre heltidspolitikere i fylkene!

Men dette har jo ingenting med «Oppgaver til nye fylker» å gjøre, det dreier seg om en Mælandsk, sikkert ektefølt, jubel over å ha fått til en reduksjon i antallet folkevalgte her til lands, uten å måtte «betale» for det i form av noen stor overføring av makt, penger og arbeidsplasser.

Mæland og Høyre kan nå virkelig glede seg over at de fikk til vedtak om sammenslåinger først, og så deretter fortelle om de nye oppgavene – som de visste ville bli ubetydelige. Hadde en fulgt vanlig praksis, altså fortalt om oppgavene først, ville kanskje verken KrF eller Venstre latt seg lure, og godtatt den svekkelse av demokratiet som ligger i å frata deler av distriktsbefolkninga politisk makt og sikker representasjon til Stortinget.

Men faktum er nå at denne minimalistiske reformen lar seg gjennomføre uten at det er behov for å tvinge sammen fylker, og særlig ikke Finnmark og Troms. Også Finnmark fylkeskommune vil være i stand til å administrere de ordninger som er foreslått, med overføring av noen stillinger fra fylkesmannen (på landbruk og miljø).

Derfor bør Finnmark fylkesting fortsette sitt arbeid med å få omgjort det ulykksalige vedtaket i Stortinget. De folkevalgte i Troms har ingen ting å tape på å støtte dette arbeidet. Om dette til sjuende og sist skulle ende i regjeringskrise, eller at Stortinget ydmykes gjennom å måtte snu, vil det bare understreke hvor viktig det er for landet å ha oppegående finnmarkinger, altså folk og folkevalgte som er i stand til å reise seg mot det narrespillet som har foregått på høyeste politiske nivå.

ForFinnmark er ikke imponert over Mælands løfter!

i Politikk By

Da kommunalminister Monica Mæland la frem ny oppgavefordeling til fylkene sa hun: – Vi er opptatt av å styrke de nordligste kommunene og de skal få oppgaver i Arktis-politikken. Forvaltning av tilskudd til kvensk språk og kultur overføres til Troms og Finnmark fylkeskommune, og det etableres et sekretariat for regionalt nordområdeforum i Vadsø.

ForFinnmark er ikke imponert.

– Ingen nye arbeidsplasser flyttes til Finnmark i regjeringens oppgavedeling! Det skulle jo komme så mange oppgaver at vi ikke hadde kompetanse til det! Leder i ForFinnmark, Randi Karlstrøm, er ikke imponert.

Hun får følge av styremedlem i ForFinnmark, Arne Pedersen: – Det foreslås bare oppgaver som allerede er i fylket.

– Vadsø «tilbys» administrasjon av kvenske tilskuddsordninger. De to sammenslåtte fylkene Finnmark og Troms skal ha oppgaver som de allerede har idag og som er knyttet til Barentsregionen. Det er dette regjeringen mener vi er for liten til å kunne greie som et selvstendig fylke.

Karlstrøm er bekymret for at regjeringen demonterer Finnmark fylkes demokrati og ledelse. Det er også Pedersen.

– Resultatet av denne tvangsreformen er at vi mister vårt folkevalgt organ og tilhørende administrasjon. Vi mister Finnmark som egen stortingsvalgkrets og fem finnmarksvalgte stortingsrepresentanter. Vi mister flere statlige funksjoner og fylkets selvstendige plass i Barentsregionen.

ForFinnmark sin leder er opprørt.

– Dette gir en gedigen sentralisering og avfolking av distriktene i vårt område og desentralisering av knapper og glansbilder! Nei takk til helt unødvendig tvangssammenslåing av fylker som H og FrP har presset fram!

Oversikt over oppgaver til fylkeskommunene

For utfyllende omtale se stortingsmelding nr. 6 (2018-2019) Oppgaver til nye regioner.

Næringsutvikling og næringsrettet forskning

Oppdragsgiveransvaret for næringspolitiske virkemidler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge (deler av etablerertilskudd knyttet til gruppe 1, mentorprogram og bedriftsnettverk) og Siva (næringshageprogrammet og inkubatorprogrammet). Det skal også utredes om reiselivssatsingen som i dag forvaltes av Innovasjon Norge skal overføres til fylkeskommunene.

Den helhetlige gjennomgangen av det næringsrettede virkemiddelapparatet kan bidra til at ytterligere oppgaver som kan styrke fylkeskommunens rolle som næringspolitisk aktør flyttes til fylkeskommunene. Det skal særlig ses på utflytting av oppdragsgiveransvaret for virkemidler knyttet til småbedrifter og lokale/regionale formål.

Utrede om det er behov for endringer i organisasjons- og tilknytningsformen for de nasjonale virkemiddelaktørene, herunder SIVA og Innovasjon Norge.

Det er en målsetting å styrke de regionale forskningsfondene, RFF. Størrelsen av andelen RFF skal styrkes med, avklares etter en gjennomgang av de ulike nasjonale næringsrettede virkemidlene.

Styrke fylkeskommunenes rolle i å mobilisere og kvalifisere næringslivet til å investere mer i FoU, blant annet ved å vurdere FORREGION, RFF, ordningene med Nærings-ph.d, MABIT-ordningen og mobilisering til Skattefunnordningen.

Landbruk

Forvaltning av tilskudd til utrednings- og tilretteleggingstiltak i landbruket som i dag gjøres av fylkesmannen.
Forvaltning av tilskudd til kystskogbruk som i dag gjøres av Landbruksdirektoratet.
Ansvar for å utarbeide regionalt næringsprogram som i dag gjøres av fylkesmannen.

Samferdsel

Ansvaret for de statlige fiskerihavnene som i dag ligger hos Kystverket.
Kjøp av innenlandske flyruter som i dag gjøres av Samferdselsdepartementet.
Tilskudd til ikke-statlige lufthavner som i dag forvaltes av Samferdselsdepartementet.

Det tas sikte på å overføre støtteordningen for bredbåndsutbygging som i dag forvaltes av Nkom. Nkoms faglige rolle knyttet til tilskuddsordningen vurderes.

Den statlige tilskuddsordningen for utvidet TT-tilbud innlemmes, ansvaret overføres etter at ordningen har blitt finansiert som en nasjonal ordning.

Tilskudd til skredsikring av fylkesveger innlemmes i 2020.

Tilskuddet til gang- og sykkelveger langs fylkeskommunalt og kommunalt vegnett innlemmes i 2020.
Tilskudd til fiskerihavneanlegg innlemmes i 2020.
Fylkesdelen av sams vegadministrasjon.

Koordinering av kollektivtrafikken mellom fylke og stat utvides for å bidra til at begge parter når målsettingene innenfor kollektivområdet. Dagens samarbeidsavtaler mellom Jernbanedirektoratet og fylkeskommunen utvides til også å omfatte ruteendringsprosesser, herunder når og hvordan prosessen skal være, fylkeskommunen tar ansvar for dialogen med kommunene, produksjon av transporttjenester, utforming av krav til hele eller deler av tilbudet, byvekstavtale, avtale for øvrige deler av fylkene, samspillet mellom buss- og togtilbud og forpliktende samarbeide om ruteinformasjon.

Kompetanse og integrering

Utvidet ansvar for regional kompetansepolitikk.
Tydeliggjøre fylkeskommunens rolle i kompetansereformen.
Tilskudd til karriereveiledning som i dag forvaltes av Kompetanse Norge.
Utrede en endring av tilskudd til studieforbund, der deler av tilskuddene kan utbetales av fylkeskommunene.
Utrede om fylkeskommunene bør få en større rolle i samordningen av kompetansepolitikken for å bidra til økt sysselsetting og lavere ledighet.

Arbeidsmarkedstiltaket bedriftsintern opplæring (BIO) som i dag forvaltes av Arbeids- og velferdsetaten.

Utrede om ansvaret for opplæringstiltakene som forvaltes av Arbeids- og velferdseteten arbeidsmarkedsopplæring bør ses i sammenheng med fylkeskommunens ansvar for opplæring og grunnleggende kompetanseutvikling.

Tilskudd til etablereropplæring som i dag forvaltes av IMDi.
Tilskudd til mentor- og traineeordninger som i dag forvaltes av IMDi.
Tilskudd til jobbsjansen del B.

I arbeidet med integreringsstrategien vurderes det om ytterligere oppgaver kan overføres til fylkeskommunene.
Minoritetsrådgiverordningen vurderes overført etter at ordningen er videreutviklet og styrket.

Fylkeskommunene skal utarbeide planer som også omfatter tiltak for å kvalifisere flyktninger og innvandrere til å møte regionale arbeidsmarkedsbehov.

Utvidet ansvar for forsterket grunnopplæring til ungdom som mangler dette, slik at flere får reell mulighet for å gjennomføre videregående opplæring.

Det skal utredes hvordan ressurser og kompetanse overføres fra staten til fylkene, slik at fylkene kan få ansvaret for bosetting internt i regionene og annen regional samordning av integreringspolitikken, innenfor rammen av nasjonal politikk. De nasjonale oppgavene som er lagt til regionskontorer skal bli værende i IMDi. IMDi beholder et nasjonalt ansvar for bosetting, sammen med ordningen med et bosettingsutvalg med representanter for kommune og stat. IMDi opprettholdes også som et nasjonalt fagorgan for integreringsområdet.

Kultur

Hagen-utvalgets forslag vurderes i den kommende kulturmeldingen. Et større fylkeskommunalt ansvar for kulturoppgaver varsles i denne meldingen.

Folkehelse
Tilskudd til friskliv, mestring og læring.
Tilskudd til tverrfaglig innsats på rusfeltet.
Midler i program for folkehelsearbeid som i dag forvaltes av Helsedirektoratet innlemmes i rammetilskuddet til fylkeskommunene etter programperioden.

Barnevern

Det utredes om en overføring av Bufetats oppgaver i barnevernet til fylkeskommunene vil gi et styrket tilbud til utsatte barn og familier. Målet er en styrking av innsatsen overfor barn som trenger disse tjenestene. Særlig skal det legges vekt på mulighetene for tidlig inngripen fra et bredt spekter av tjenester og på god tilgang i alle deler av landet til spesialiserte tilbud for dem med de mest komplekse behovene.

Styrking av Nord-Norge

Om lag halvparten av midlene i tilskuddsordningen Arktis 2030 som i dag forvaltes av Utenriksdepartementet, overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge.

Forvaltning av tilskudd til kvensk språk og kultur overføres til Troms og Finnmark fylkeskommune.

Fylkeskommunenes involvering i planleggingen av gjennomføring av møter i Arktisk Råd sikres/styrkes og tydeliggjøres gjennom utarbeidelsen av målsetninger, regler og rutiner for samarbeidet mellom aktørene.
Det etableres et sekretariat for regionalt nordområdeforum i Vadsø.

Klima og miljø

Alle oppgaver hos fylkesmannen som innebærer politisk skjønn innenfor artsforvaltning, utenom truede arter og verneområdeforvaltning, er overført til fylkeskommunen.

Vannressursforvaltningen overføres ikke fra fylkeskommunen til staten.

Oppgaver knyttet til statlige sikrede friluftsområde som i dag utføres av fylkesmannen, samt deler av Miljødirektoratets forvaltningsansvar for de statlig sikrede friluftsområdene.

Oppgaver knyttet til Skjærgårdstjenesten som i dag utføres av fylkesmannen.

Oppgaver på kulturminneområdet som i dag utføres av Riksantikvaren. Deler av tilskuddsordninger til formål som inngår i ev. nye bevaringsprogrammer kan overføres etter inneværende programperiode som løper til 1.1.2020.
NVE skal konsultere fylkeskommunene og vektlegge fylkeskommunal planlegging i konsesjonsbehandlingen til utbygging av vannkraft på 1-10 MW og vindkraft over 1 MW/5 turbiner.

I tillegg er Kommunal- og moderniseringsdepartementet i gang med å styrke den regionale planleggingen. Fylkeskommunene skal involveres i utarbeidelsen av samfunnsmål for KVU-arbeidet i store statlige infrastrukturprosjekter.

Utreder prosessvarsel for mulig rettslig prøving

i Politikk By

Finnmark fylkesting tar resultatet av lovlighetsklagen til etterretning og ber administrasjonen utrede forslaget om prosessvarsel for søksmål, skriver ffk.no.

– Vi håper at Stortinget vil se på saken i et nytt lys når den kommer opp igjen. Vi ønsker selvsagt en politisk løsning og at Stortinget etter alt som har skjedd tar til fornuft. Det ville likevel vært uansvarlig av oss og ikke forberede oss på flere utganger av dette.

– Blant annet derfor har vi bedt administrasjonen om å utrede prosessvarselet for en mulig rettslig prøving. Mandatet fra Finnmarks befolkning er ikke til å misforstå. Det forholder vi oss til. Vi snur alle steiner, sier fylkesordfører Ragnhild Vassvik.

Ved fylkestingets møte i juni ble det vedtatt å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemnden for tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.

Etter en lovlighetsklage fra opposisjonen i Fylkestinget opphevet kommunaldepartementet dette vedtaket. Dette ble behandlet i fylkestinget i går.

Finnmark fylkesting vedtok følgende:

«Fylkestinget tar Kommunaldepartementets klagebehandling til etterretning. Sak om fellesnemnd vil dermed komme tilbake til fylkestinget. Forslag om prosessvarsel oversendes administrasjonen til utredning

Historisk upopulær

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik sier følgende om saken:

Regionreformen slik den ligger i dag er historisk upopulær. Finnmark har satt seg i førersetet i denne saken og satt fokus på hvordan motstanden i folket ignoreres fra sentralt hold. Vårt primærstandpunkt står krystallklart. Vi kjemper imot tvangssammenslåingen.

Jeg er glad for at våre partikolleger i Troms i dag bekrefter at det vil være praktisk og politisk umulig å gå i fellesnemnd uten Finnmark.

Jeg er fornøyd med at også Krf stemte for vedtaket i fylkestinget. Det sier en hel del om situasjonen i og for Finnmark. Vi håper dette legges merke til sentralt. Også Krf i Finnmark ønsker at administrasjonen ser nærmere på mulighetene for et søksmål. Men jeg håper vi ikke kommer dit at det blir resultatet, denne saken bør finne en politiske løsning som sikrer Finnmark som eget fylke.

Reaksjon på oppgavemeldingen presentert av kommunalministeren

Fylkesordføreren har følgende bemerkninger etter at oppgavemeldingen ble presentert av minster Mæland i dag:

– Etter bakromsavtalen mellom Krf og regjeringen var forvirringen total. Etter at oppgavemeldingen ble presentert i dag er situasjonen ikke noe bedre. Vi får blant annet ingen forklaring på hva som menes med oppfordringen om at Finnmark og Vadsø skal tas vesentlig mer hensyn til.

– Når det gjelder oppgavemeldingen som helhet tror jeg ikke noen i de nye regionene kan være fornøyde med dette. For Finnmark sin del har vi fått rett i våre antagelser. Oppgavene som kommer kan Finnmark fint håndtere alene. Verre er det at reformen synes kronisk underfinansiert. Det kommer til å gå ut over hele landet, avslutter fylkesordfører Ragnhild Vassvik.

Lokkemiddel fra Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet!

i Kommentaren By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Stortingsrepresentant for Senterpartiet fra Finnmark.

Mæland sier at målet med regionreformen er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere, der den nye fylkesstrukturen vil desentralisere makt og myndighet fra staten til regionene. Er det et lokkemiddel fra statsråd Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet over norske fylker?

I pressemeldingen; «Enighet om nye oppgaver til fylkeskommunene» av 24.09.2018 opplyser Kommunal- og moderniseringsdepartementet at meldingen om dette skal legges fram for Stortinget den 19. oktober i år.

Kommunalminister Monica Mæland (H) sier at målet er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere:

«Dette vil bidra til vekst og verdiskaping i alle deler av landet. Den nye fylkesstrukturen legger grunnlaget for å desentralisere makt og myndighet fra staten og ut til regionene».

Hun peker på oppgaveoverføring som gjelder «blant annet innen viktige områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur.»

Dette er flott! Som stortingsrepresentant fra Finnmark slutter jeg meg til denne målsetting.

Men står virkelig Høyre for en slik strålende politikk for Finnmark? Er dette for godt til å være sant? Ja selvsagt. Høyre bruker kun næringsutvikling som et lokkemiddel for å tvinge Finnmark i kne.

Høyre oppstiller som «en absolutt forutsetning» at Finnmark opphører som selvstendig fylke! Se det! Her slapp statsråden «katta ut av sekken». Hvis vi ikke gjør som den blå-blå regjeringen vil så blir det ingen oppgaveoverføring mht. bl.a. næringsutvikling.

Slik skal det ikke være. Slik vil det heller ikke bli med Senterpartiet «ved roret». Finnmark med 27.000 flere mennesker enn Færøyene og 20.000 flere innbyggere enn Grønland som begge land utøver alle disse funksjoner som Finnmark kun skal få som lokkemiddel for egen nedleggelse. Vil du ikke piskes skal du lokkes!

La meg hjelpe statsråden i gang med hvilke tiltak som må gjennomføres for at Finnmark skal sikre seg regional kontroll over bruken av fylkenes ressurser.

Finnmarks absolutt viktigste aktivum er fisket i havet. Denne fisken må landes i Finnmark. Den beste måten for å få dette til er å overlate kvotegrunnlaget – dvs. ca 30 % av all torsk landet – som Finnmark har nytt godt av i lang tid går til gratis utdeling blant Finnmarks innvånere som på vegnet av folket vil påta seg den viktige jobb det er å sikre Finnmark sin rettmessige andel av verdiene skapt av havet.

Kvoter i fisket tildelt lokalt til fiskere hjemmehørende i Finnmark vil gi store ringvirkninger og mange flere arbeidsplasser enn i dag. SP vil snu fraflytting til tilflytting!

Ja, Børresen, stortinget fattet et ulovlig vedtak!

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Børre St. Børresen stiller spørsmål om Stortinget virkelig fattet et ulovlig vedtak den 8. juni 2017. Han svarer selv at vedtaket er lovlig. Dessverre er det intet i hans innlegg som viser dette. Man kan nemlig ikke tilsidesette lovbestemte demokratiske prosesser gjennom diskusjoner i lukkede rom!

Det forundrer meg at Børresen ikke ser at lovbestemmelsene om hvordan en sammenslåingsprosess skal foregå, har til formål å sikre gode og demokratiske prosesser i spørsmål som kan være både vanskelige og følelsesbetonte.

Retten til å bli hørt på en ordentlig måte i spørsmål om grenseendringer er en fundamental og sentral demokratisk og juridisk rettighet for det lokale folkestyret. Da holder det ikke å vise til møter og diskusjoner utenfor demokratiske arenaer. Slike diskusjoner kan aldri erstatte de åpne, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser.

Når man skal vurdere lovligheten av det som foregikk forut for Stortingets vedtak den 8. juni 2017, er det viktig å ha klart for seg at det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for å påse at lovene ble fulgt, herunder også at saken ble tilstrekkelig utredet og opplyst samt at fylkestingene fikk uttale seg. Hva enkeltrepresentanter for lokale myndigheter måtte ha uttrykt av synspunkter på dette og hint, kan aldri endre på dette.

Så til saken. Alle er enige om at fylkestinget har rett til å uttale seg om et forslag om sammenslåing med et annet fylke. Dette følger av inndelingslova § 9.

Børresen synes å mene at Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 er tilstrekkelig som en uttalelse i saken. Dette er rett og slett ikke riktig. Dette vedtaket har ingenting med en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9 å gjøre.

Når man leser saksdokumentene, ser man at fylkestingets vedtak ene og alene er en tilbakemelding til departementet om utfallet av de såkalte «nabosamtalene» som Finnmark hadde hatt med Nordland og Troms. Fylkestingets vedtak innebar at Finnmark ikke selv ønsket å ta initiativ til noen sammenslåing. Man var på dette tidspunkt ikke inne i inndelingslova i det hele tatt!

Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.

Det er nemlig stor forskjell på det å uttale seg om et konkret forslag om en fylkessammenslåing, og det å uttrykke at man ikke selv vil ta noe initiativ til dette. I det sistnevnte tilfellet opprettholdes status quo, og det er ikke behov for noen ytterligere utredninger, høringer eller folkeavstemninger. Hvis Norge for eksempel ikke i sin tid hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært naturlig med noen folkeavstemning om dette spørsmålet!

Dersom fylkestinget imidlertid skal avgi uttalelse om et konkret forslag til en sammenslåing, er situasjonen en helt annen.

Nå er det iverksatt en legal prosess som kan føre til avvikling av fylkeskommunen og ha store konsekvenser for arbeidsplasser og tjenester i fylket. I et slikt tilfelle kan det være at fylkeskommunen vil gjennomføre høringer, få utarbeidet egne rapporter eller analyser eller også avholde en folkeavstemning. I så fall må man også ha noenlunde konkrete forslag å forholde seg til.

Fylkeskommunen ved fylkestinget har ganske enkelt rett til å få både tid og anledning til i ivareta sine egne og befolkningens interesser. Det kan ikke legges opp til at slike uttalelser skal komme gjennom hastevedtak.

Fylkestingets uttalelse er ikke og skal ikke være kun en formalitet. Det er tvert imot et viktig ledd i den demokratisk prosess som skal lede frem til et vedtak!

Så til Prop. 84 S (2016-2017), som ble fremlagt den 5. april 2017. Denne inneholdt ikke noe forslag om sammenslåinger i nord. I stedet varslet altså regjeringen at man ville komme tilbake med en egen proposisjon om inndelingen i Nord-Norge senest våren 2018.

Regjeringen skisserte tre hovedalternativer for en fremtidig inndeling, alle med den uklarhet at ytterligere grensejusteringer uansett skulle vurderes. Man varslet samtidig at arbeidet fremover skulle skje i samarbeid med de aktuelle fylkeskommunene. Også Sametinget skulle være med i denne prosessen.

Nå kommer vi til det punkt hvor prosessen sporet av, rent juridisk. På et møte med departementet den 19. april 2017 uttrykte representanter for fylkeskommunene ønske om at avklaring i nord skulle skje samtidig med resten av landet. Også Nordnorsk Råd vedtok en slik henstilling i forbindelse med et møte den 25. april 2017.

Departementet lot seg åpenbart friste til å forsere prosessen.

Med dette satte man imidlertid til side de demokratiske rettighetene som fylkestingene etter loven hadde. Man satte også til side befolkningens rettigheter til å bli hørt gjennom sine fylkesting. Her minnes det om at departementet faktisk hadde ansvar for at lovene ble fulgt!

Den 2. mai 2017 var det en høring om regionreformen i Stortinget, og det er korrekt at representantene for Finnmark og Troms der uttrykte ønske om en avklaring samtidig med resten av landet. Regjeringen ble også kritisert for ikke å ha fremsatt noe forslag om sammenslåinger i nord.

Om kvelden den 2. mai 2017 ble så KrF, Venstre, Høyre og Frp enige om at Troms og Finnmark skulle slås sammen. Dette ble presentert den 3. mai 2017, og man fikk da også vite at sammenslåingen ville bli behandlet i Stortinget den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene.

Med denne avtalen ble det videre arbeid med inndelingen i nord «låst». Det er helt åpenbart at departementet og alle andre oppfattet saken som avgjort. Dette altså uten at fylkestinget hadde fått uttale seg etter loven, og uten at noen ordentlige utredning hadde blitt gjennomført. Fylkestingets uttalelse er for øvrig i seg selv en viktig del av en slik utredning. Formelle konsultasjoner med Sametinget var så vidt jeg vet heller ikke gjennomført.

Riktignok hadde man nå etterkommet det ønsket som representanter for fylkene i nord hadde gitt uttrykk for mht. tiden for avklaring, men man hadde samtidig satt til side de demokratiske prosesser som loven anviser.

Fylkestingenes og befolkningens demokratiske rettigheter ble rett og slett lempet over bord. Finnmark fylkeskommune hadde aldri noen sjanse til å gjennomføre høringer, eller eventuelt avholde en folkeavstemning, for så å uttale seg før Stortinget fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.

Departementet kan aldeles ikke unnskylde seg med at representanter for fylkene jo hadde ønsket en avklaring samtidig med resten av landet. Synspunktene fra de representantene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 kunne nemlig ikke erstatte eller tilsidesette fylkestingenes lovbestemte rett til å uttale seg. Heller ikke de synspunkter som Nordnorsk Råd hadde hatt på prosessen kunne påvirke dette.

Det er ikke tvilsomt at det bare er fylkestinget selv som kan og skal uttale seg i en slik sak. Det er også slik at denne retten ikke kan delegeres til noen andre. Dette følger uttrykkelig av loven.

Dette pliktet departementet å kjenne til og å ta hensyn til i sitt arbeide med saken. Derimot kan man ikke stille tilsvarende krav til kunnskap om denne merkelige inndelingslova til de representanter for fylkeskommunene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 og i møtet i Nordnorsk Råd den 25. april 2017.

At departementet lot seg påvirke til å bryte loven gjør imidlertid ikke at saksbehandlingen og vedtaket derved ble lovlig.

————-

Foto: Geir Johan Nilsen

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Brukes statsbudsjettet til å tvinge Finnmark i kne?

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (Ap), styremedlem i ForFinnmark

Regjeringen mener at et sammenslått Finnmark og Troms vil bli mer robust, mer kompetent og politisk sterkere. Det ville da vært logisk å føre en politikk der man styrker fylkeskommunene i nord og der man bruker statsbudsjettet i 2019 til et oppspill for å gjøre storfylket robust og konkurransedyktig. Men dette budsjettet tar det i motsatt retning og svekker fylket vårt. Er det for å tvinge Finnmark til å slå seg sammen med Troms?

Lønns- og prisveksten fører til at Finnmark og Troms fylkeskommuner må bruke enda mindre penger på videregående skole, veier osv. Finnmark har litt over 2 milliarder kroner til å dekke sine utgifter med. For Troms er tallet om lag 2,8 milliarder kroner. Det er ikke tilstrekkelig for å opprette et anstendig tjeneste- og infrastrukturelt tilbud til sin befolkning i nord.

Samtidig foreslår regjeringen å gi en samlet skatte- og avgiftslette på 25 milliarder kroner til de som allerede har mer enn nok. Regjeringen har som sitt hovedprosjekt å redusere skattene deres ytterligere. Og Siv Jensen sier ingen ting om hvor langt inn i fremtiden hennes prosjektet skal vare før det er nok skattelette for de rike.

Den enorme skatteletten som har vært ført og som videreføres i 2019, søkes finansiert delvis ved bruk av oljefondet og delvis av reduksjon i offentlige utgifter. Men regjeringen kan ikke fortsette å bruke oljepenger på de som har nok fra før istedenfor å styrke det offentlige som er et tilbud for alle, uansett om man er rik eller fattig.

Den politikken som nå føres gjør at landets økonomi ødelegges. Norsk næringsliv mister sin konkurransekraft og tjenestetilbudet til folk flest svekkes.  Fortsatt økt bruk av oljepenger må derfor stoppe opp.

Den forventning som søkes etablert, om at Finnmark og Troms sammenslått blir politisk og administrativt mer slagkraftig, står ikke til troende. Skattelettene har svekket statens muligheter til å styrke økonomien til Finnmark og Troms. Fremover i tid må fylkeskommunene gjennomføre store reduksjoner. Det betyr bare en ting: Det blir mindre penger til veier, skoler og andre offentlige tjenester til folket.

Legger man til grunn dagens utgifter til Finnmark og Troms, og det faktum at Finnmark vil miste sin innflytelse i et storfylke og i stortinget, vil alle forstå at Finnmark kommer dårlig ut av denne regjeringens forslag til statsbudsjett.

Det skyldes ikke finnmarkingens talent til å ta vare på seg sjøl. Det skyldes det systemet regjeringen vi etablere for oss. En demontering av Finnmark fylkesting og avvikling av Finnmark som egen krets ved stortingsvalg, vil stenge for vår kompetanse. Det vil være en perifer kunnskap og erfaring om Finnmark, som vil avgjøre.

Statsbudsjettet er ikke et logisk oppspill til en regionreform som kan styrke Finnmark, snarere tvert imot. Er det for å få svekke Finnmark så mye økonomisk og politisk at vi gir opp og sier ja til å slå oss sammen med Troms? Den går vi ikke på!

Skjalg Fjellheim på ville veier!

i Kommentaren By

ForFinnmark har overlevert et prosessvarsel til Finnmark  med anmodning om å sette i gang en rettslig prosess mot Stortingets 8. juni 2017 – vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark. Det skal fylkestinget ta stilling til, ingenting er avgjort enda.

Men før fylkestinget i Finnmark har gjort noe som helst var medias største forkjemper FOR regionreformen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, raskt ute med å påstå følgende:

«Organisasjonen «For Finnmark» forventer at Finnmark Fylkeskommune betaler for en rettslig prosess, der målet er å overprøve stortingsvedtaket fra 8.juni i fjor, hvor Troms og Finnmark blir slått sammen

På denne måten prøver han å påvirke folket og fylkestinget i Finnmark til å bruke økonomiske argument i sin vurdering av et stortingsvedtak som etter loven kan være ulovlig. Det er helt feil fokus. Et mulig overgrep, om det er overfor en person som er utsatt for det eller et helt folk, skal det vurderes ut fra helt andre kriterier enn økonomi!

La meg minne om følgende:

I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. «Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.»

ForFinnmark har stor respekt for de folkevalgte i Finnmark fylkesting, og ser frem til at saken behandles av dem ut fra de prinsipper som er sentralt for de som er satt til å bestemme for folket sitt.

Når det er sagt er det viktig for oss å poengtere at hvis det blir en fremtidig rettssak mot staten, har mange allerede tatt kontakt med ForFinnmark og står klar til å være med til å samle inn penger. Det forteller at ForFinnmark er en kanal der Finnmarkinger spiller inn sine meninger, og det er vårt «mandat».

Derfor er det Skjalg Fjellheim sin kommentar som er på ville veier. Hvis han plutselig er blitt så opptatt av hvordan felleskapets penger brukes kunne han jo spurt hva den famøse regionreformen til nå har kostet statskassa!

————————

Bakgrunn for saken:

For Finnmark v/nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen innkalte til pressekonferanse den 3. oktober 2018. Tilstede på møtet var advokat Geir Johan Nilsen, Aabø-Evensen & Co Advokatfirma AS i Oslo og gruppelederen i AP’s gruppe i Finnmark Fylkesting, Remi Strand.

Formål: Presentere utkast til prosessvarsel til fylkestingets medlemmer som et første ledd i en rettssak mot tvangsvedtaket av juni 2017, om å slå sammen fylkene Finnmark og Troms. Reglene om prosessvarsel står i tvisteloven § 5-2, i kapitlet ‘Plikter før sak reises’. Etter tvisteloven oppfordres partene til å klargjøres saken på en tilfredsstillende måte før man reiser søksmål.

Ti grunner til ikke å slå sammen Finnmark og Troms

i Kommentaren By
Skrevet av Per Oskar Kjølaas, tidligere biskop i Nord-Hålogaland bispedømme
En regionreform er jeg ikke imot. Men jeg er imot den reformen som nå lanseres med sammenslåing av Finnmark og Troms. Å styrke og løfte begge fylker er nødvendig. Men jeg mener begge fylkene godt kan stå på egne bein og påta seg de oppgaver som staten nå vil strø ut over fylkene, enten alene eller i samarbeid.
Det er mye tro og ideologi i denne saken. Jeg synes det er trist at en så viktig reform i så stor grad blir et trosprosjekt. Det kan bli et kostbart eksperiment.
Jeg har også en tro i denne saken. Ikke i religiøs forstand, men i politisk forstand. Her er ti grunner til mitt standpunkt. Jeg berører ikke de store kulturforskjellene mellom Finnmark og Troms. Det er et tema for seg.  Men jeg prøver å se på saken slik den har utviklet seg.
1. I begge fylker er det flertall mot reformen. 87% i Finnmark, 79% i Troms. I Finnmark har det vært folkeavstemning, arrangert av fylket selv. I Troms baserer tallet seg på en undersøkelse blant befolkningen uten folkeavstemning.
Å gjennomføre en omfattende reform med så stor motstand i befolkningen burde få politikerne til å tenke seg om.
2. Befolkningen opplever å ikke bli hørt. De føler seg oversett og overkjørt. Det er et stort demokratisk problem. Hovedfokus har vært rettet mot Finnmark i debatt og media. Jeg mener det er underkommunisert at en så stor del av befolkningen i Troms er mot reformen.
Våre fylkespolitikere i Troms har ikke hatt samme steierholdning som finnmarkspolitikerne. Å granske motiver er som regel bortkastet. Men jeg er veldig nysgjerrig på grunnene. Kan det være fristende å gjøre Troms og Tromsø til en politisk og økonomisk maktbase i nord?
3. Hele prosessen frem mot reformen har vært forvirrende fra A til Å. Reformen oppleves som en bakromsprosess. Prosessen har etter min mening  begynt i gal ende. Man har laget kartet før man har undersøkt terrenget.
Det inntrykket ble forsterket da regjeringspartiene pluss KrF sist mandag offentliggjorde som en hastesak avtalen om hvilke ansvar som skulle tildeles fylkene.
4. Jeg er ikke imponert over avtalen som ble offentliggjort. Den bærer preg av å være et hastverksarbeid som resten av prosessen. Var det dette som skulle være så storartet med en sammenslåing? Jeg er ikke imponert. En viss forventning har det vært om de oppgaver og overføringer som skulle komme bare fylkene ble store nok. Det er lite spor av maktforskyvning i avtalen. Flytting av noen arbeidsplasser er ikke et fundamentalt grep.
Flere av tiltakene som nevnes i avtalen, har fylkeskommunen allerede ansvar for, som for eksempel samferdsel. Det som mangler, er penger. Betyr avtalen at fylkene nå får en helt annen økonomi til å forvalte ansvaret? Det sies det ingenting om. Dermed øker usikkerheten.
Et sukkertøy i munnen er det såkalte nordområdesekretariatet. En luftig sak som i beskrivelsen ikke får noen formell myndighet. Er ikke nordområdepolitikk forbeholdt Utenriksdepartementet? Jeg kan ikke tenke meg at den kompetansen vil komme til Vadsø. Jeg tror ikke avtalen partiene la frem, kommer til å minske motstanden i Finnmark. Hvis motstanden skal møtes, kan det ikke skje ved stadig å snakke om ”mulighetene” en sammenslåing vil gi. Mulighetene må fylles med konkret innhold. Ellers blir det hult.
5. Noen av våre fremste jurister har sådd tvil om reformens legalitet. De har påpekt at det ikke er lovhjemmel for å tvangsavvikle fylkeskommuner. Å avvijkle en fylkeskommune kan bare fylkeskommunen selv gjøre. Stortinget er ikke så suveren at det kan sette seg over norsk lov uten å måtte forandre loven eller gi en ny lov.
Jeg har stor respekt for Stortinget, men når legaliteten av et reformvedtak trekkes i tvil, bør man stanse opp. Er det riktig bare å beskrive Finnmark fylkesting motstand og handling som opprør? Ligger det ingen omsorg for fylket i fylkestingets motstand? Ser man ikke det? Etter min mening er det en representativ motstand.
6. Om Stortinget likevel vil bruke makt mot Finnmark og vedta en tvangslov, vil det skape uopprettelige sår. Hvis det er noe Finnmark har hatt mer enn nok av, er det overgrep, bedrevitenhet og tvangslover. Dette sitter i store deler av befolkningen. Loven forutsetter at befolkningen skal få uttale seg før en reform av denne type vedtas.
Lovens hensikt er å sikre en god prosess. Den har vært fraværende. Så vidt jeg vet foreslo regjeringen i sin proposisjon til Stortinget at partene skulle få anledning til å uttale seg, men Stortinget kuppet den prosessen. Jeg vil tro at regjeringen vel ikke hadde noe imot det. Men hadde regjeringens forslag blitt fulgt, hadde kanskje situasjonen vært en annen.
7. Reformen kalles en demokratireform. Hva slags demokrati det er snakk om, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: Mindre demokrati kan ikke gi mer demokrati. Jeg tror at en sammenslåing av Finnmark og Troms vil medføre at velgerne får en sterkere følelse av avstand og maktesløshet, noe som igjen kan føre til likegyldighet og frustrasjon.
Har man regnet med det energitap det vil medføre i befolkningen? Hva som vil skje med stortingsmandatet som Finnmark har, er ennå uvisst. Skulle det forsvinne eller gå opp i en storregion, er det kjøttvekta som teller, og da kommer Finnmark dårlig ut med bare halvparten så mange velgere som Troms.
8. Reformen løftes frem som et av de største distriktsløft i nyere tid. Makt og myndighet skal flyttes nærmere folk sies det. Mon tro om ikke resultatet blir det motsatte på sikt. Jeg tror reformen vil føre til større sentralisering og utarming av utkantene.  Deler av Finnmark kan havne i ”dødsskyggens dal”.
Vi har allerede erfaring med nye reformer: krisen i fastlegeordningen, sykehusreformen, politireformen, kommunereformen osv. Merker ikke politikerne irritasjonen i befolkningen over sentraliseringen på alle nivå og i alle ledd? Hvor er kontakten mellom politikere og befolkning?
9. Reformen skal føre til større effektivisering sies det. Men er det så sikkert at det skjer? Nyere forskning fra Europa viser, ifølge professor Nils Aarsæther, at det ikke nødvendigvis skjer i store sammenslåtte regioner. Gevinsten blir ikke det man har tenkt. Den blir ikke nødvendigvis dårligere, men heller ikke bedre. Demokratiet derimot får noe dårligere kår viser det seg. Hva er da gevinsten? Kan vi ikke lære av andres erfaringer?
10. Jeg synes det er forunderlig at ingen partiledere sto fram og presenterte denne reformen. Når viktige reformer ellers presenteres, er de der. Man skulle tro at deres tilstedeværelse ville gi tyngde til avtalen. Ser de at avtalen er tynn? Er det derfor? Det er partiledernes oppgave å vise vei. Hvis de ikke kunne møte av praktiske hensyn, kunne vel offentliggjøringen vente noen dager til. Jeg synes dette egentlig ikke er noen fylkesreform. Men den er etter min mening et forsøk på å effektivisere offentlig sektor. Hvorfor ikke si det klart? Men prisen blir høy.

Gerrymandering på norsk

i Politikk By
Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Mens grensene i USA ligger fast, har Sanner og Mæland satt Norge på hodet med sine sentraliseringsreformer. Kan Hareide med et sideskifte for KrF sørge for en slutt på den norske avarten av gerrymandering?

Elbridge Gerry var visepresident i USA fra 1813 til sin død året etter. Hans navn er udødeliggjort mye mer for at han som guvernør i Massachusetts var notorisk i en særegen politisk kunst, manipulering av enmannskretsene til kongressen. Når disse kan endres hvert tiende år, trekker ofte flertallspartiet i de enkelte stater strekene slik at valget skal slå best mulig ut for dem. Resultatene kan bli groteskt utseende kartutsnitt.

En avistegner satte øyne og klør på en av Gerrys bisarre dannelser så den lignet en salamander. Sammenstilling av en guvernørs navn og et amfibium er fortsatt et kjent begrep, «gerrymander». Geografiske misfostre blir det også av vår hjemlige politiske hestehandel, en norsk avart av gerrymandering som i neste omgang kan føre til endring av valgdistriktene.

I USA vil sterke krefter ha slutt på den utilbørlige gerrymanderingen, og ingenting tyder på at de vil følge den norske trenden med endringer av administrativ inndeling. Tvert om holdes den hellig. Leting med lys og lykte gjennom historien avslører bare én grenseendring mellom statene, en kuriositet fra 1857 da en liten flekk ble overført fra Massachusetts til New York. Stabilitet gjelder i høy grad også for de over 3000 counties.

Er strukturell rigiditeten dumt? Blir ikke stabile grenser normalt ansett som et gode? Selv Erna har gitt uttrykk for sistnevnte holdning. I fjor ble det foreslått å gi noen skarve kvadratmeter i 100-årsgave til Finland slik at deres høyeste punkt skulle havne på det 1361 meter høye Halti framfor et steinkast nede i lia der det ligger nå. Statsministeren sa nei. Man tukler ikke med grenser.

I andre land gjelder denne regel også innenlands. Lurvelevenet i pågående prosesser her hjemme gjør det lett å konkludere med at faste strukturer er en velsignelse. Hvordan skulle det ha gått i sterkt polariserte USA hvis de også skulle krangle om slikt? Tvunget til å finne løsninger innenfor eksisterende struktur slipper de evige diskusjoner om grensejusteringer eller sammenslåinger og spekulasjoner om at slike endringer i seg selv er et sesam-sesam. Troen på det blir fort en sovepute.

Det pekes på frafallet i den videregående skolen i Finnmark, men vil det bedre seg bare fordi fylkesgrensa forsvinner? Alle kommuner kan oppleve trange tider. Om sammenslåing hver gang var løsninga, ville vi ha vært nede på én kommune for lengst. Flere lik i ei kiste gir ikke et levende vesen. Det gjelder å ta tak i selve problemet framfor å ty til strukturendring som løsning. Slik sett har de blå-blås regjeringstid blitt fem tapte år.

I næringslivet kan nye koster markere seg med å finne opp hjulet på nytt. Organisasjonskartene, rene labyrinter med streker i alle retningene mellom bokser fylt med navn på store og små sjefer, snus rundt på, men hvor ble det av framskrittet? Det er fort gjort at omveltningene i stedet suger energi ut av bedriften mens forbedringer uteblir. Andelen mislykkede fusjoner er også skremmende høy.

«Fremoverlente» politikere har hevdet at fylkes- og kommunestrukturen må være dynamisk. Skal Norge virkelig ha flytende grenser? Framdrift og innovasjon må man ha, men stabilitet er også en viktig suksessfaktor. Nå brukes angrep på sistnevnte som forutsetning for å få til de to første. Enten det gjelder høyskoler, sykehus, Nav-forvaltning, politi eller ymse andre institusjoner gripes det under rådende reformpsykose til samme løsning. Det kan være en svært synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på.

Evnen til å finne gode løsninger og drive samfunnsbygging kan forsvinne der en overdreven endringskultur råder. Selvsagt kan det være mye å klage på i hvilken som helst organisasjon, men ved å tro at alt skal bli så mye bedre i en større enhet, hvilket det neppe blir, kanaliseres energien mot rene luftslott.

Framfor å være til hinder kan faste strukturer tvert om være limet i et samfunn. Innenfor både lokale og regionale enheter gir de folk følelsen av å ha ei hand på rattet samtidig som grenser ikke bør hindre samarbeid over dem. Ødeleggende lokaliseringsstrid, maktkamp og posisjonering oppstår heller når de fjernes. Dertil kommer alt det sekundære som må henge med i svingene når strukturer endres, alt fra telefonkataloger, matrikkelinndeling og registrering av fiskebåter via stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet til det som fort kan bli en følge av regionreformen; mandatfordeling på Stortinget.

Haltende og selvmotsigende argumenter florerer. Forandring forfektes for forandringens skyld, og nåde dem som nevner ordet reversering. De blir raskt stemplet som sidrumpa bakstrevere, men hvem er det egentlig som reverserer? Kommunereformen, der de ansvarlige måler egen suksess i antall avviklede lokaldemokratiske enheter, må jo være et sjumilssteg tilbake til tiden før 1837 da vi fikk Formannskapslovene med sin intensjon om lokalt sjølstyre.

Om Finnmark og Troms blir tvangssammenslått går de i revers til 1866 da de to ble delt. Reformer kan derimot være fine greier om de har et reelt innhold og ikke bare er påskudd for sentralisering med elendig eller manglende dokumentert behov for minimumsstørrelser.

Skulle Finland ha fått den ørlille biten med gråstein, måtte saken ha passert Stortinget med 3/4 flertall. Norgeskartet blir omrokkert i ekspressfart med ned mot én stemme i overvekt, ofte sterkt i strid med folkeviljen, med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse, ordentlig utredning eller sedvanlige høringsrunder.

Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, må eventuelle endringer komme etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken. Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt fører bare til et himla spetakkel og dårlig resultat.

Hareides initiativ for å lede KrF bort fra hestehandlingen med sentraliseringsregjeringa tenner et håp om at all denne ulykksalige mishandling av Norgeskartet vil opphøre. Vi er ikke tjent med gerrymandering på norsk.

————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp