Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Månedlig arkiv

februar 2019

Lensmenn i 800 år

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Då eg vaks opp i det grisgrendte bygde-Noreg det kan verka som regjeringa helst vil leggja ned, hadde vi i Trysil ein høgt elska og akta lensmann. Olav Nordstoga kom opphaveleg frå Vinje i Telemark og snakka slik at Ivar Aasen ville ha vorte særs nøgd. Av respekt for Olav kjennes det difor særskilt turvande å skriva dette innlegget på rette målet.

Ho mor var i lag med lennsmannsfrua, ho Anna Louise, i Husmorlaget og dei sat båe i styret for skulemusikken. Der spela eg og systrene mine saman med Olav og Anna si dotter og både ho og dei to eldre brørne hennar var som oss med på ymse andre aktivitetar i bygda. Gjennom kona og dei tre borna hadde han soleis ytterlegare antenner ute i sitt distrikt utan at ein einaste trysling nokon gong følte dei hadde med spionar å gjera. For ein lensmann var det sjølvsagt ein stor føremon å ha god oversikt i lokalsamfunnet.

Nordstoga var av natur nyfiken, men aldri soleis at nokon følte han var påtrengjande. Tvert om var det ein god eigenskap han dro nytte av i sitt arbeid. Han hadde rett og slett ekte, sunn og varm interesse og omsut for sine sambygdingar der aust i skogbygda. Sjølv deltok han på mykje utanom jobben. Han gjekk på turninga i lag med far min der dei saman med andre gubbar etter linegymnastikken alltid avslutta med å spela korgboll. At sjølvaste lensmannen var med, hindra ikkje at leiken med den store kula med kvart kunne gå noko hardt for seg. Meir pyntelig gjekk det vonleg føre seg når mange av dei same karane samla seg til møte i Rotary.

At han grunna sin positive nysgjerrigheit og den fargerike Telemarksdialekta gjekk under kjælenamnet «Storsnokji» hjå oss unge, var difor aldri ondsinna meint frå nokon. Nei, Olav var som allereie nemnd ein særs populær lensmann, og ikkje berre det: Vi er nok mange som kan takka nettopp Storsnokji for at vi vart gangs menneskje. Om vi fann på nokre sprell, som til dømes å køyra ulovleg på moped, snappa vår kjære lensmann opp slik før det gjekk for langt: «Hald dykk no inne på gardsplassane, gutar, og når dykk vert gamle nok, pass på at doningen er i kjørbar stand og har skilt på før dykk legg ut på landsvegen!»

Politisystemet på den tida var på alle vis førebyggjande, og før vi fekk rota det for mykje til for oss sjølve, kunne øvrigheita ta ein liten godprat med oss og/eller foreldra våre. Då vart vi ikkje berre temma litt i våre rampestrekar, men vi fekk også respekt for loven sin for oss nokså stutte arm og vart heller inspirert til å te oss som folk framfor å opponera mot den same øvrigheita. Slik gjekk det aldri så langt at korkje mopedkøyring eller anna ureint trav hamna på noko papir. Lensmannen visste jo at ein prikk på vandelsattesten ville kunne øydeleggja karrieremoglegheiter for det han ellers meinte var gode gutar, og gå ut over den samfunnsnytte vi kunne yta seinare i livet.

Olav Nordstoga vart fødd i 1916 og vart tilsett som lensmann i Trysil i 1957. Då var Jens Haugland (AP) justisminister. Han satt i posten i 8 år og var sjølvsagt utdanna jurist. Sjølsagt jurist? Jau, på den tida var det nok meir meining i omgrepet «fagstatsråd». Alle dei 15 fyrste justisministrane etter krigen var juristar. Difor vakte det ikkje så reint lite oppsikt at denne tradisjonen vart brote då Gro utnemnde Bjørn Skau (AP) til stillinga i 1981. 8 månader seinare var det attende til normalen då juristen Mona Røkke (H) fekk den jobben av Kåre Willoch. Etter at ho gjekk av i 1985, har berre 7 av dei 16 som har styrt justisdepartementet, vore juristar.

Olav Nordstoga slutta som lensmann i 1983. Som pensjonist kunne han ha vorte ein utmerka justisminister, ein riktig fagstatsråd. I staden sette han seg til å skriva. Hovudverka er bøkene «Norske lennsmansslekter» og «Lensmenn i 800 år». Sistnemnde vart gjeve ut i samband med lennsmannslaget sitt 100-årsjubileum i 1993. Han døydde i 2003, 86 år gamal. Skal tru kva han ville ha tykt om korleis etaten som i 800 år vart utvikla og spreidd ut i lokalsamfunna våre, har vorte styrt dei siste 800 dagar av ikkje-juristar frå FrP?

Per Willy Amundsen vert nok hugsa meir for å ha nominert Donald Trump til fredsprisen enn at han faktisk var landets justisminister frå 20/12-16 til Sylvi Listhaug tok over 17/1-18. Før ho laut gå av etter berre to månader grunna sin famøse Facebook-posteringer om AP og terroristar, rakk ho i kjent stil å provosera også på anna vis. Til dømes gjekk ho til åtak på SP for deire forslag om å behalda og styrka lokalt rotfesta lensmannskontor. Ho påsto at det ville gjera det lettare for dei pedofile??? Pengebruk på landsens politifolk ville nemleg ta frå politidistrikta moglegheit til å ansetta dataingeniørar eller anna typer kompetanse og soleis slå i hel målsettinga om å jobbe mot overgrep mot born, meinte ho. Om nokon på eit tidlig tidspunkt med sin kombinasjon av god politinase, nestekjærleik og omsut fekk nyss om at born vart utsett for fæle ting, måtte det vera Nordstoga & Co., og det heilt utan datamaskinar. Sjølvsagt er det i vår tid viktig å ha sentralt plasserte ekspertar som saumfarer det verdsomspennande nettet og ser eit større bilete, men kvifor laut Listhaug nytta også det høvet til å skapa motsetningar?

I ein overgangsperiode på eit par veker hadde Per Sandberg ansvaret i justisdepartementet. No er det Tor Mikkel Wara si oppgåve å gjennomføra ei reform som 80% av dei tilsette i etaten er misnøgd med i fylgje ei ny undersøking. «Nærpolitireforma» gjev mindre og mindre meining for fleire og fleire av både politifolk og publikum. Det førebyggjande arbeidet lir. Beredskap og tilgjengelegheit har vorte dårlegare. Knapt nokon har tru på at den vil gje betre ressursutnytting eller nå målet om eit politi med tilnærma like tenester. Det er ei fjernpolitireform.

Kall meg gjerne gamaldags, men eg vil skru klokka attende, ikkje så mykje som 800 år, men meir enn 800 dagar og helst til den tida Olav Nordstoga var lensmann i Trysil. At slike som han forsvinn frå kommune etter kommune, er eit alvorleg og sørgeleg tap for landet vårt.


Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Kampen mot tvangssammenslåing fortsetter!

i Pressemelding By

Skrevet av ForTroms.

Et knapt borgerlig flertall på Stortinget nektet før jul for andre gang å omgjøre vedtaket om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Kampen mot tvangssammenslåingen av våre to nordligste fylker har dermed fått en mer langsiktig karakter.

Det er fortsatt et sjølsagt krav at den klare folkeviljen skal respekteres. Demokratiet er satt i spill. Den ubegrunnete tvangssammenslåingen er elendig forberedt og reiser en rekke spørsmål knyttet til mange uavklarte saker, bl.a. Finnmarkseiendommen og Troms Kraft.

Milliardverdier er satt i spill. Sentrale administrative oppgaver er ikke utredet og arbeidet i fellesnemnda bærer preg av et pliktløp, uten entusiasme og engasjement.

De enorme geografiske avstandene, samt ekstrakostnadene til drift av det sammenslåtte fylket vil gå ut over tjenestetilbudet i både Troms og Finnmark. Folkestyret i Troms og Finnmark vil svekkes.

I tett samarbeid med «ForFinnmark» skal «ForTroms» arbeide for at et nytt Storting omgjør tvangssammenslåingen etter Stortingsvalget i 2021.

Sjansene for ei omgjøring anses å være svært gode. Samtlige meningsmålinger gir for tida de rødgrønne partiene som er mot tvangssammenslåing stort flertall.

Punkt 1 i fellesavtalen mellom Troms AP og Finnmark AP slår også fast at disse fylkespartiene ønsker ei omgjøring av tvangssammenslåingen. Det er således svært gode odds for at Finnmark og Troms etter Stortingsvalget i 2021 kan bestå som egne fylker, i tråd med folkeviljen i begge fylkene.

«ForTroms» skal drive politisk påvirkning og lobbyvirksomhet med sikte på omgjøring av tvangssammenslåingen. «ForTroms» skal styrke kunnskapen om våre to nordligste fylker sin historie, kultur og samfunnsliv, og stimulere til debatt om utfordringene som våre to fylker står overfor.

«Troms-aksjonen mot tvangssammenslåing» har endret navn, og har gått over fra å være en aksjon til å bli en organisasjon. «For Troms – mot tvangssammenslåing» (ForTroms) er registrert i Brønnøysundregistrene.
I styret sitter Per Oskar Kjølaas, Elin Jørgensen, Nils Aarsæther, Sofie Axelsen Osland og Bjørn Willumsen. Inititativtaker Ingrid Evertsen tiltrer styret i april.

«ForTroms» er åpen for alle som vil arbeide for og gi støtte til organisasjonens formål. Innmelding skjer på epost fortroms@gmail.com.

Sammenslåing av Troms og Finnmark gir en ineffektiv forvaltning!

i Politikk By

Skrevet av Steinar Schanche, ForFinnmark.

Sammenslåing av Troms og Finnmark med en delt forvaltning og ledelse mellom Vadsø og Tromsø, vil utvilsomt gi en mindre effektiv og kvalitetsmessig dårligere forvaltning, både hos fylkesmannen og fylkeskommunen.

Det har nå gått over ett år siden folkeopprøret mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark startet. I denne tiden har regjeringen og dens lokale forkjempere hatt rikelig med anledning til å forklare hvilke grunner de har for sammenslåingen. Slik forklaring har vi ikke fått.

I stedet har vi fått repetert tomme fraser om tre Stortingsvedtak, behov for større regioner for å kunne løse nye, større oppgaver, og noen løse antakelser om effektivisering.

Et dumt vedtak blir verken mer fornuftig eller mer legitimt ved at en vedtar det mange ganger. Det er i stedet blitt mer og mer klart at Stortingsflertallet i denne saken har handlet vettløst og forbrutt seg mot elementære, lovfestede plikter om saksbehandling og høring.

Og det er blitt åpenlyst at snakket om nye, store oppgaver til regionene bare var bløff.

Enn effektivisering da?

Alle skjønner en delt ledelse mellom Troms og Vadsø er det motsatte av effektivisering. Hos fylkesmannen er de allerede begynt å praktisere dette, ved at avdelingslederne skal lede de ansatte både i Tromsø og Vadsø innen sitt fagområde.

En har dermed forlatt et par av de viktigste reglene for god ledelse: Personlig tilstedeværelse og daglig oppfølging av medarbeiderne. Fjernledelse via kamera og mikrofon og tidvise besøk (med kostbare, miljøskadelige flyreiser) kan ikke erstatte dette.

Også overfor befolkningen burde synlighet og tilstedeværelse være kvalitetsmål for den regionale forvaltningen. Hvordan de nå skal oppnå dette overfor kommuner og folk, i det enorme spennet fra Sør-Troms til Øst-Finnmark, er meg en gåte.

Er det noen som f.eks. vet hvor fylkesmann Aspaker holder til for tiden, Tromsø eller Vadsø?

Det hadde vært nyttig med en snarlig, uavhengig granskning av effekten av og kostnadene ved sammenslåingen av fylkesmennene, men jeg tror ikke regjeringen tør. Jeg er også redd de ansatte har fått munnkurv om dette.

Troms og Finnmark har gjennom svært lang tid vist seg som hensiktsmessige, effektive og levedyktige enheter, kall dem gjerne robuste, som uten problemer kunne taklet nye oppgaver. Argumentene mot den meningsløse sammenslåingen har bare styrket seg med tida.

Men argumenter hjelper ikke mot en vegg av dumskap og maktarroganse. Vi står igjen med rettsak og stemmesedler som redskaper. Kjør rettsak, og bruk de rette stemmesedlene ved de neste valgene!

Vi regner med forpliktende løfter fra de rødgrønne partiene for Finnmark og Troms som egne fylker, uansett hvordan tvangsprosessen ender.

Har Finnmark Ap utmanøvrert seg selv?

i Politikk By

Finnmark Arbeiderparti er viktig for alle oss som jobber for at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark annuleres i 2021. Sammen med Senterpartiet, SV, MDG og Rødt er de vårt håp. Derfor er det som skjer i FAP urovekkende. Og derfor er vi opptatt av det. 

Slik vi ser det har de nå lukket seg inne og valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. Sp, SV, MGP og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Og på toppen av det hele svekker FAP tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Saken er alvorlig. Partileder i Finnmark AP Kristina Hansen og styremedlem Ulf Tore Isaksen i fylkespartiet gav seg selv et mandat til å forhandle på vegne av partiet om hvor hovedsete for politikk og administrasjon i det nye fylkestinget skal lokaliseres. 

Resten av styret i FAP visste ikke engang om at det pågikk slike forhandlinger. Forhandlingsresultatet endte med en avtale om at lokalisering av administrasjon og politikk skal ligge i Tromsø. Et samlet Finnmark Arbeiderparti hadde vedtatt at det ikke skulle oppnevnes representanter til fellesnemda og at kommunalministeren selv må ta ansvaret for tvangsvedtaket. Kristina Hansen handlet stikk i strid alle vedtak i egen organisasjon.

Et knapt flertall i fylkesstyret sluttet seg til avtalen, som først ble gjort kjent for de andre i styret på selve styremøte og dagen før fylkestinget skulle behandle saken om Finnmark fylkesting skal oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I og med at avtalen griper direkte inn i arbeidet til fylkestingsrepresentantene fra partiet kunne gruppeleder Remi Strand kreve avtalen behandlet bredt i partiet. 

Årskonferansen i Finnmark AP måtte dermed behandle avtalen. Et sterkt splittet fylkesparti støttet avtalen. Flertallet i konferansen hadde lite å si om innholdet i avtalen, men roste partilederen for hennes handlemåte for godt lederskap.

For organisasjonen ForFinnmark, og for de over 30 000 finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing av fylkene, er ikke dette et godt lederskap. Det er et kupp. 

Kristina Hansen har bragt et samstemt Finnmark Arbeiderparti inn i en dyp splittelse. Mindretallet i fylkespartiet kunne ikke forsone seg med appellen fra flertallet om fortsatt og stå sammen. 

Flertallet har uten debatt om selve innholdet gitt fra seg muligheten til å sikre lokaliseringen av hovedsete i nyfylket til Vadsø og Finnmark. Det til tross for at Finnmark AP har styrke nok til å gjennomføre det i fellesnemda der dette skal avgjøres.

Partileder Hansen, med støtte fra et flertall i årskonferansen har misbrukt den tillit de fikk av velgerne, som ved siste fylkestingsvalg gav partiet fylkesordfører og en helt dominerende rolle i Finnmark fylkesting. 

Nå trosser partiet viljen til over 30 000 stemmeberettige finnmarkinger, som sa nei til tvangsvedtaket. 

Spørsmålet om å gå til rettssak for å få avklart om stortingets tvangsvedtak er lovlig gjort, søkes nå av FAP tiet i hjel.

Det er forståelig at for dem som stemte nei (87%), så oppleves det som har skjedd i Finnmark AP som et svik, noe som partiledelsen og flertallet i fylkespartiet må bære ansvaret for.

Dette kunne bare gå for seg fordi i den interne behandlingen i partiet så stenger man ute dem dette i realiteten gjelder. 

For partileder Kristina Hansen og hennes støttespillere, deriblant stortingsrepresentant fra Finnmark Ingalill Olsen, handlet dette om å være for eller mot partilederen. Det vil man kunne se ved å lese nøye hva som sto i forslagene fra de to fløyene i årskonferansen. 

Finnmark Arbeiderparti har lukket seg inne og har valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken så kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. 

Sp, SV, MDG og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Finnmark Arbeiderparti svekker tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Det hjelper lite at Finnmark og Troms AP i avtalen har sagt at de to fylkene vil arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres dersom Arbeiderpartiet får regjeringsmakt etter stortingsvalget i 2021.

Avtalen oppfattes som et nytt skuespill fra fylkespartilederne Kristina Hansen og Cesilie Myrseth i Finnmark og Troms. De to fylkeslederne har mistet sin troverdighet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik, gruppefører Remi Strand, ordførerkandidatene Wenche Pedersen og Helga Pedersen har stor tillit og respekt. De har alle stått stødig og frontet motstand mot tvangsvedtaket, både utad i Finnmark og internt i Arbeiderpartiet. 

Det er innsatsen fra disse og resten av det store mindretallet i årskonferansen som gir oss tro på at fylkespartiet vil stå løpet ut. Finnmarkingene trenger at Finnmark AP står sammen med Senterpartiet, SV, MdG og partiet Rødt i kampen for å oppheve tvangsvedtaket i 2021.

Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre må nå ut å forsikre at hans parti vil stå fast ved at dersom partiet kommer til makten etter neste stortingsvalg så vil tvangsvedtaket endres i tråd med folkeviljen i Finnmark.

Verdiskaping her eller der?

i Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Hvor i landet verdier skapes er et hett tema, men det bør ikke herske tvil om regjeringas syn på saken. Nedlegging av militær- og heimevernsavdelinger, flystasjoner, tinghus, høyskoler, NAV- og skattekontor, kommuner, fylker, lokalsykehus, politikamre, lensmanns- og passkontor, kort sagt beredskap og tjenester nær der distriktsbefolkninga bor, er tydelig tegn på nedvurdering av ikke-bynære strøk.

Utredninger i urbanismen og gigantomaniens ånd understøtter slutninger dratt på forhånd. «Kriterier for god kommunestruktur» konkluderte ikke overraskende i tråd med regjeringas visjon om størst og færrest mulig kommuner. Utvalget bak rapporten var jo håndplukka av dem selv.

Tvangssammenslåinga av fylker gikk fort og gæli uten et lignende bestillingsverk. Lovnader om utflytting av statlige arbeidsplasser blir tomt preik når makkverksreformer tvert om fører til massiv sentralisering. Et groteskt eksempel er at misfosteret Viken får nytt administrasjonsbygg til én milliard med 700 ansatte i Sandvika, et steinkast fra Oslo.

Militær- og luftfartsfolk river seg i håret over at basen for maritim overvåkning flyttes fra Andøya. I kjent stil skjer det etter vurderinger og regnestykker som ikke holder vann. Forståelig er det derimot at regjeringa satte Jørn Ratsø, sentraliseringsfilosofiens yppersteprest, til å lede Produktivitetskommisjonen. Svaret var da gitt og egna til å gjøre folk fra grisgrendte strøk skuggeredd. Grovt sett er konklusjonen at primærnæringer og distrikter er rene utgiftsposter.

Er noen frekke nok til å fremheve verdiskaping i distriktene, har regjeringa en alliert i tankesmia Civita. Derfra presenterer Mats Kirkebirkeland (H) avansert algebra som angivelig bevis for at Oslo er mye mer produktiv. Han reagerte med ryggmargsrefleks da Mimir Kristjánsson, ordførerkandidat for Rødt i Stavanger, utfordra ham. Ute på landet heier vi nok på Mimir som peker på at voldsom vekst i hovedstaden er uheldig for alle parter.

Mens Oslo kveles, tappes det øvrige Norge. Ellers har deres kjekling om hvilket urbant område som skårer høyest på verdibørsen, en viss underholdningsverdi.

En trysling med kone fra yttersida av Senja gjør klokt i å unngå tilsvarende krangel mellom utkantene. Vi har skogen, de fisken. Hennes hjemkommune, Torsken, er av dem som fjernes med tvang. Ubønnhørlig forsvinner da offentlige arbeidsplasser.

Med makta langt unna, her 5-6 mil, viser erfaring at skoler, og sykehjem snart trues. Hva da med fiskeriene når følgen av alt dette er at det blir vanskeligere å rekruttere til næringa? Om Kirkebirkeland ikke har rett nå, kan han få det på sikt grunnet politikken til hans foretrukne regjering.

Like urban som Civitas orakel er en gammel venn og ihuga Høyre-mann på Oslos vestkant. Mellom oss går det ei kule varmt når han støtter Kirkebirkelands tanker og mener Trysil bør være forbehold ulven. Dit er vi jo på god vei med rådende rovdyrpolitikk. Foruten turismen, skogbruksnæringa og småindustri har vil likevel fortsatt noe jordbruk. «Sugerør i statskassa» er da hans kontante respons. Alt utenom Ring 3 er subsidiert, må vite.

Går min venn på kafé nede i gata, bokføres det derimot som verdiskapning, for ikke å snakke om summen som registreres ved salg av hans fine Frogner-leilighet. Civitas kassaapparat plinger ofte og liflig i et opphetet boligmarked. Generasjonsskifter på landsens gårdsbruk med en mannsalders mellomrom når ikke opp på deres regneark.

På bøgda koker vi kaffen sjøl og smører matpakke før kona står timesvis med rompa i været eller jeg går i vedskogen. Hun fyller fryseren med bær som ellers ville råtne på rot. Jeg hugger årlig noen favner til fyring hjemme. «Er dette verdiskaping», spurte jeg kompisen og pekte stolt på bilde av stabelen. Han nølte, så jeg fulgte opp med; «..eller blir det registrert som det?» Selvsagt ikke, og verre blir det om jeg gir ham en sekk gratis peisvarme. Verdikjeden rammes om han ikke heller kjøper ved importert fra Estland.

Kulde og dyr strøm fører til urbane hjertesukk over mangel og høy pris på ved. Vær heller glad høggera ikke har timelønna til aksjemeglere, advokater og andre verdiskapende byfolk, eller for at høyspenten ikke er kutta! Oslos ene vannkraftverk gir strøm til 800 husstander, Senjas 3 over det firdoble.

Der er de mer enn selvforsynt, så også i Trysil hvor 2 elvekraftverk og 22 vindmøller gir lys og varme til 18.000 husstander. Om det ble bygd mur rundt hovedstaden, er det altså ikke bare innlysende hvilken side som får kloremerker, men også hvor folk først vil fryse i hjel.

Trysil flyplass ble bygd på dugnad for 997.800 innsamlede kroner. Tomta fikk vi av kommunen og hjullasteren deres til låns i helgene. 15.000 gikk til diesel, 55.000 til grus, resten til asfalt. Transaksjonene er vel verdiskapningen i et Civita-regnskap, men lommerusk mot hva det kunne ha vært om en entreprenør hadde bygd den. Det er bare det at den da hadde blitt alt for dyr, og vi hadde vært uten base for skogbrannovervåkinga som redder store verdier fra å bli flammenes rov.

Når kulda spiller på lag, låner ildsjeler brannsprøyta til Torsken kommune og lager skøytebane ved Medby skole. I Oslo går slikt over budsjettet til park og idrettsvesenet og således en del av verdiskapinga. Med tenkehetta av og blikket løfta ut over bygrensa, blir kanskje Kirkebirkeland som jeg slått over alt de mindre samfunnene skaper av små og store verdier uten at det havner på et papir.

Om de på børsen tjener x ganger så mye som sliterne på gården, i skogen, smelteverket eller sjarken, gjelder ikke nødvendigvis samme multiplikasjon for verdiskapinga.

Kan vi ikke si at by og land er likeverdige bidragsytere i samfunnet? Med en følelse av at Kirkebirkeland ikke kjøper den, spør jeg: Hva kom først? En by er jo normalt dannet for å være et handels- og sørvissenter for bygdene rundt.

Suges livskrafta av omlandet, rammes i neste omgang byen når den ikke har så mye å være sentrum for lenger. Tenk om nedgangen ble så sterk at det ikke engang er marked for tankesmia Civita!

—————————

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Gå til Topp