Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Månedlig arkiv

mai 2019

Fylkesoppdeling: Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms Per Oskar Kjølaas, Nils Aarsæther og Bjørn Willumsen. ForFinnmark Randi Karlstrøm, Torill Olsen og Arne Pedersen.

Det borgerlige stortingsflertallets vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark kan gi oss tidenes mest kortvarige fylkeskommune. For etter «Delingslova» kan det nye fylkestinget allerede i oktober vedta å starte arbeidet for oppdeling, og be Kommunaldepartementet utrede hvordan Finnmark og Troms kan tilbakeføres som egne fylker.

Nå vil sjølsagt kommunalminister Monica Mæland motsette seg å følge opp et slikt vedtak, for det bryter jo med hennes og de borgerlige partienes sentraliseringspolitikk. Men etter valget i 2021 kan et nytt Stortingsflertall og ei ny regjering støtte det klare ønsket om oppdeling av den uheldige Troms+Finnmark-konstruksjonen.

Mange har spurt om dette faktisk er mulig. Riktignok er Senterpartiet, SV og Rødt klare for ei oppdeling, men de vil neppe kunne utgjøre et flertall alene. Mange har derfor stilt spørsmål om Arbeiderpartiet vil fremme, eller stille seg bak, et forslag om oppdeling av Troms og Finnmark.

Det skal innrømmes at signalene fra partiets ledelse har vært noe tvetydige. Partileder Jonas Gahr Støre har sagt at man må respektere dette Stortingsflertallets vedtak om sammenslåing, men han har åpnet for, med et nytt stortingsflertall, at AP sentralt vil støtte ei oppdeling – dersom folk lokalt ønsker det. 

At det lokalt er ønske om ei snarlig oppdeling bør det ikke være tvil om. Det overveldende flertallet som kom til syne under forrige års folkeavstemning i Finnmark har nok ikke endret seg mye.

Og i Troms er det liten entusiasme å spore for sammenslåinga, utover et fåtall aktivister i partiet Venstre.

Men det viktige her er at Arbeiderpartiet i Troms og Finnmark går til valg med følgende formulering i programmet: «Arbeiderpartiet vil fortsatt arbeide politisk mot Stortinget for å få opphevet vedtaket om tvangssammenslåing». Videre slår Troms og Finnmark AP fast at Troms og Finnmark også skal bestå som egne valgkretser ved Stortingsvalg.

Dette er et klokt formulert vedtak, for når AP i denne saka vil «arbeide politisk mot Stortinget» betyr at man kjenner bestemmelsene i Delingslova. Her står det at initiativ til oppdeling må fremmes i fylkestinget, og rettes mot Stortinget. Stortinget kan ikke sjøl ta et slikt initiativ.

Da det borgerlige Stortingsflertallet vedtok sammenslåinga av Troms og Finnmark, så det bort fra Delingslova. Det var ikke kommet noe forslag om sammenslåing, verken fra Troms eller fra Finnmark fylkesting.

Men regjeringa hadde fremmet en regionreform som kunne innbefatte sammenslåing av Troms og Finnmark. Denne reformen lå til grunn Stortingsbehandlinga – og resultatet kjenner vi: Ei klar tilsidesetting av folkeviljen i Nord.

Heldigvis er vi i den situasjonen at ei oppdeling av «storfylket» nå kan skje i henhold til norsk lov. Vi går ut fra at prosessen vil starte etter valget i september når det nyvalgte felles fylkestinget trer sammen, for alt tyder på at det blir et klart flertall på rød-grønn side her.

Arbeiderpartiet har slitt med sin distriktspolitiske troverdighet den siste tida, for i flere saker av stor betydning for landsdelen har det vært vanskelig å se forskjellene mellom Arbeiderpartiet og regjeringas politikk.  

Men i spørsmålet om oppdeling av Finnmark og Troms har Arbeiderpartiet en mulighet til å gjenreise tilliten som et parti som forsvarer periferien og det regionale folkestyret.

Partiet som forlot sine velgere

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, medlem av Arbeiderpartiet.

Sosialdemokratiet i Europa, i Norge og regionalt er i en skjebnetid. De har mistet sine velgere. Oppslutningen har permanent stabilisert seg på et lavt nivå.

Sosialdemokratiske velger er ikke blitt borte. Det er partiet som har snudd seg fra dem og partiet har visket vekk skillelinjen mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre. 

Mange i Arbeiderpartiet er fortvilt. Partiet er i en krise politisk, organisatorisk og ledelsesmessig. Partiet er i ferd med å miste sin sjel.

Det er altså ikke velgerne som har forlatt partiet, det er partiet som har forlatt sine velgere.

I Norge trodde de fleste at det ville bli et rødgrønt flertall ved siste stortingsvalg. Det skjedde ikke og skyldes at velgeroppslutningen om Arbeiderpartiet sviktet. 

Troms og Finnmark AP sliter

Regionalt sliter Arbeiderpartiet stadig mer. Det er en krise i seg selv at AP ikke forstår at det er partiet selv som har skapt sin egen skjebnetid.

I Finnmark og Troms Arbeiderparti har vi en ledelse, som tydeligere enn noen andre har demonstrert hvorfor krisen er et faktum og regissert av dem selv.

Finnmark AP inviterte finnmarkingene, gjennom vedtak i fylkestinget, å gjennomføre en lovhjemlet folkeavstemming om sammenslåing av Finnmark og Troms. Partiet fikk gjennom folkeavstemmingen et klart svar på at dette vil innbyggerne ikke. 87 % sa nei til sammenslåing.

Som lyn fra klar himmel og uten organisatorisk forankring gjorde fylkespartileder Kristina Hansen avtale med sin kollega Cecilie Myrseth i Troms AP om at de to fylkespartiene likevel skal gå inn i fellesnemda. 

Skillelinjen visket vekk

Finnmark Arbeiderparti gikk fra sitt primære standpunkt om ikke å delta i fellesnemda til nå aktivt, gjennom deltakelse og lederskap i nemda, å gjennomføre Solbergregjeringens regionreform, og som er vår tids aller største og liberalistiske politiske prosjekt. 

Skillelinjen mellom politikkens høyre- og venstreside ble igjen visket ut. Dersom forklaringen til FAP er at partiet ikke hadde annet valg enn å gå inn i fellesnemda for å minimalisere Solbergregjeringens liberalistiske prosjekt så er det i beste fall et naivt valg. Alternativet var å ikke å la seg velge inn i nemda. Partiet kunne støttet seg til velgernes vilje uttrykt i folkeavstemmingen.

Da Finnmark Fylkesting behandlet sin økonomiplan for 2019 – 2022 fremmet AP et forslag, som innebar et låneopptak på 2,14 milliarder kroner. Mye var knyttet til samferdsel. 

Det mente Høyre og Venstre var både ulovlig og uansvarlig. Det fikk de to partiene til å forlate fylkestinget i protest. Det handlet om lån, som må overtas av det nye fylket Finnmark/Troms, som i 2020 blir til et fylke.

Fellesnemda, som forbereder storfylket, ledes av Kari-Anne Opsal og Ulf T Ballo, henholdsvis leder og nestleder. Begge er fra Arbeiderpartiet. 

Opsal informerte offentligheten at en del av de foreslåtte veiprosjektene kunne man vedta, noen kunne settes på vent, mens de fleste nok måtte avvises. 

Nestleder Ballo har ikke kommentert hvorfor veiprosjekter han støttet, som medlem av Finnmark Fylkesting, ikke kan støttes i fellesnemda. 

Høyres Jo Inge Hesjevik, som forlot fylkestinget i Finnmark i protest, er nå åpenbart komfortabel med jobben og lederskapet i fellesnemda. Nå sitter han helt rolig.

 Fellesnemda er satt sammen av partiene og ut fra styrke partiene har fått av velgerne. Det er likevel helt umulig å skille AP fra H, V, FrP og KrF. I det minste burde det vært synliggjort i prinsipielle saker. Det som før var en åpen debatt om veivalg i Finnmark fylkesting er forstummet.

Velgerflertall fra Troms

Fylkespartileder Kristina Hansen har ledet FAP inn i en vanskelig situasjon, som sannsynligvis utløser velgerflukt fra fylkespartiet. Fylkespartilederen sto ikke rakrygget opp for vedtakene i sin egen partiorganisasjon, ei heller for resultatet i folkeavstemmingen om sammenslåingen av Finnmark og Troms.

Fylkespartilederen er nominert som fylkesordførerkandidat til storfylket. Kandidaten kan med andre ord å bli fylkesordfører også for befolkningen i Troms. 

I Finnmark er det vel 58-tusen stemmeberettigede, i Troms er det ca 127-tusen. Hansen kan bli valgt til fylkesordfører i storfylket selv om tilliten til Finnmark AP og fylkesordførerkandidaten ikke er tilstrekkelig, men fordi et stort velgerovertall i Troms ikke kjenner til hva som har skjedd i Finnmark.  

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP) har sterk støtte

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP) i Finnmark har ved flere anledninger sagt at hennes mandat er gitt av velgerne i Finnmark. Vassvik er med det utsagnet grunnleggende fundamentert i sosialdemokratiets tradisjon og tenkemåte. Det er velgerne som skal bestemme partiets politikk. 

Det er både trist og meningsløst at et splittet Finnmark Arbeiderparti med en liten overvekt til partiledelsen og med partiets vedtekter har tvunget Ragnhild Vassvik til å bryte med sitt mandat fra velgerne. 

Fylkesordfører Vassvik kommuniserer åpent, ærlig og uredd med sine velgere. Tilbake får hun velgernes respekt.

Splittet FAP

Fylkesordføreren i Finnmark hadde støtte fra nesten halvparten av partilagene i Finnmark AP og fra erfarne partikamerater som Helga Pedersen Tana AP, Remi Strand gruppefører i fylkestinget, Wenche Pedersen ordførerkandidat for Vadsø AP, ordfører Geir Knutsen i Båtsfjord og mange flere. 

Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig. Splittelsen i FAP kom tydelig til syne i nominasjonsprosessen til storfylket. De som hadde markert motstand mot å endre partiet tidligere standpunkt, om ikke å delta i fellesnemda, ble nominert nederst på partiets liste.

Det er altså ikke velgerne som har forlatt partiet, det er partiet som har forlatt sine velgere. Finnmark Arbeiderparti er i en skjebnetid.

Kampen fortsetter!

i Politikk By

Skrevet av ForFinnmark v/Randi Karlstrøm, leder, Torill Olsen, nestleder og Arne Pedersen, styremedlem.

Den 14. mai for ett år siden stemte et flertall av Finnmarkingene, i en lovlig gjennomført folkeavstemming, nei til at Finnmark fylke skulle slås sammen med Troms.

87 prosent av finnmarkingene ga sitt nei til sammenslåing med Troms. Valgdeltakelsen var på 58 prosent, og i 14 av 19 kommuner stemte over 90 prosent nei.

– Finnmark har sagt nei til tvangssammenslåing med Troms. Det er et rungende nei, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik til NRK.

På Høyres landsmøte fortalte statsminister Erna Solberg til iTromsø at hun mener avstemmingen er bortkastet.

– Jeg synes det er rart at det skal avholdes en folkeavstemning om en beslutning som landets nasjonalforsamling faktisk har gjort. Folkeavstemningen vil faktisk ikke ha noen reell effekt, slår hun fast.

Men Finnmarkingenes nei står som en påle i historien der Finnmark med tvang blir slått sammen med Troms. Stortingets vedtak ble gjort uten lovbestemt høring i forkant, en prosess som kun Finnmark var utsatt for.

Folkeavstemmingen i Finnmark var historisk, i en sak som er særdeles viktig for alle som bor i Norges nordligste fylke eller som har annen tilknytning til fylket.

Befolkningen i Finnmark har en særegen historie og en natur som har gitt en sterk bevissthet om hvem finnmarkingen er. Identiteten er sterk og folkets mening om tvangssammenslåinga var rungende.

En slik folkeavstemming burde vært respektert av vårt fylkesting og av stortinget. Det ville styrket en ellers svekket tro på vårt demokrati.

ForFinnmark er en organisasjon som skal fortsette å arbeidet for at stortingets vedtak om ved tvang å sammenslå fylkene Finnmark og Troms skal endres.

Vi jobber for at Finnmark fylke skal være et eget fylke med sine egenvalgte representanter i fylkestinget og i stortinget også i fremtiden.

ForFinnmark har 1800 medlemmer og har dermed flere medlemmer enn samtlige politiske partier i Finnmark. Det er en styrke i arbeidet for at Finnmark skal fortsette som herre i eget hus.

ForFinnmark som organisasjon har både styrke og engasjement for sitt eget fylke. Ikke minst kan organisasjonen støtte seg på resultatet i folkeavstemmingen den 14. mai i 2018 og der finnmarkingene sa et bastant nei til å bli slått sammen med Troms.

Motstanden mot å slå sammen fylker med tvang er voksende over hele landet. I sør ser man til Finnmark i respekt for måten finnmarkingene har organisert sin motstand på og for motet til å holde kampen vedlike helt frem til stortingsvalget og et rødgrønt flertall i 2021.

De rødgrønne partiene, både regionalt og nasjonalt, har alle lovet å oppheve stortingsvedtaket der fylkene er slått sammen mot sin vilje.

Fjorårets 87 % nei har ikke gått ut på dato. Snart er det valg og da vil folket igjen gå til stemmeurnene for å vise hva de mener. Kampen fortsetter!

Oppskrift på sentralisering

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Så var det høyskolene sin tur. Nok en gang føres bevis for det som nærmest er en naturlov: Enhver sentralisering av makt fører også til sentralisering av aktivitet og folk.

I kjent stil har regjeringa lagt sterke føringer for å endre strukturen også innen undervisningssektoren, og i 2015 ble en rekke høyskoler og universiteter mer eller mindre presset til å slå seg sammen. Presiseringa av at dette ikke innebar færre studiesteder, var like løgnaktig som at kommune- og regionreformene skal styrke lokaldemokratiet eller at «nærpolitireformen» er hva navnet tilsier.

Med hovedsete i Bodø ble Nord universitet dannet med 9 læresteder fra Stokmarknes til Stjørdal, 820 km i luftlinje. Frykt i satellittene for kutt i studietilbud og -plasser var alt annet enn paranoia. Rett over påske kom meldinga om kraftig reduksjon av aktiviteten i Vesterålen og Namsos og full nedleggelse i Sandnessjøen og Nesna.

Ovennevnte garanti viste seg like svak som gravitasjonen mot administrative sentra er sterk. Fra 2022 skal kun Levanger, hvor fungerende rektor holder til, og Bodø kalles campuser. Det er der det skal satses på «robuste miljøer» og «faglig konsentrasjon». Da er det vel bare et tidsspørsmål før de med tittelen «studiesteder», er ribbet til skinnet eller helt borte?

Prisen for å kunne kalle seg del av et universitet kan bli høy for mange flere tidligere distriktshøyskoler.

I denne omgang blir Helgeland hardest rammet. Lærerutdanninga på Nesna har i 101 år løst sitt samfunnsoppdrag på en utmerket måte. En ærverdig og tradisjonsrik institusjon skal legges brakk med vidtrekkende konsekvenser lokalt og regionalt.

Tap på over 100 arbeidsplasser er svært dramatisk for en kommune med 1800 innbyggere. Forholdsmessig lik årelating av Oslo gir minus 45.000, forøvrig et mer nærliggende prosjekt for ei regjering med store ord og fett flesk om utflytting av statlige arbeidsplasser?

Utdanningsinstitusjoner i distriktene er viktige for å sikre fagpersonell til de samme distrikter. Nesna har sørget for lærere, Sandnessjøen for helsepersonell. En rekordhøy prosent uteksaminert derfra arbeider i regionen. Vettløse vedtak bør og kan reverseres, men skade skjer straks usikkerhet brer seg, en kjent oppskrift på sentralisering. Bare snakk om nedleggelse får folk til å posisjonere seg.

Andøya flystasjon opplever flukt av nøkkelpersonell lenge før den uforståelige flyttinga er gjennomført, og hvem vil vel etablere seg i et dødsdømt fylkes- eller kommunesenter? Enten det gjelder Vadsø, Gryllefjord, Nesna eller Andøya er sirkelargumentasjonen komplett når det konkluderes med at man ikke kan satse på slike steder siden fagfolk skyr dem.

Enten man er for eller i mot sammenslåinger, må man innse at administrativ inndeling innen forskjellige samfunnsområder påvirker Norges utseende. Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole, en barnehage og et gamlehjem, men det finnes mange ekskommuner som er fri for alle basistjenester, ja til og med en som er fri for folk.

Sammenligning av tettsteder er en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men også her er det et tilfelle hvor det i dag er folketomt.

Om dagens retorikk skulle legges til grunn, burde Ullsfjord ha profittert på «synergieffekten fra byen». Mens Tromsø har nær tredoblet folketallet siden 1964, er det i stedet deling med samme tall som gjelder der. Det detroniserte kommunesenteret Sjursnes kan ikke engang defineres som tettsted (min. 200 innb.). Se på Myre vs Strengelvåg, Leknes vs Stamsund, Kolvereid vs Foldereid, Ski vs Kråkstad osv.! Påstå gjerne at sammenslåinger er rett medisin, men nekt ikke for at det også betyr sentralisering!

Politireformen var ærlig på at tjenestesteder ville bli nedlagt. «Nær» som prefiks er tilføyd fordi svartemarjer skal suse forbi fra tid til annen, men bare det at personalet og deres familier ikke lenger bor der er et stort tap for bygdene.

Intensjonsavtalene som skrives ved ymse andre sammenslåinger, er fulle av forsikringer mot tilsvarende nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Det varer ikke lenge før disse viser seg å være verdiløse.

Bru over Skarnsundet fikk etterhvert lille Mosvik til å kikke over mot storebror på andre sida. Press på økonomien gitt forespeilede rammebetingelser alene og storsinnet som Inderøy viste, gjorde at de tok steget til sammenslåing i 2012.

Nylig ble det vedtatt å legge ned Mosvik skole. Kun 7 år tok det før de var ribbet for det meste, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Ved fjerninga av kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering.

Kampen for å beholde lokal og regional sjølråderett dreier seg om vi skal kjenne igjen landet vårt på sikt. Finnmarkingene har vel best av alle forstått betydningen også av en fylkesgrense.

Styring av offentlige institusjoner og tjenester etter foretaksmodellen under stadig større administrative overbygninger er også sterkt sentraliseringsdrivende.

Blåruss og ledelse i de forskjellige maktens høyborger overøser oss med tallknusing og fine fraser: kraftsamling, sterkere fagmiljøer og ikke minst ordet som florerer mest i deres argumentasjon. De burde heller spørre seg hvor «robust» Nesna, Mosvik og landet som helhet blir og om vi ikke alle har tapt når totalregnskapet gjøres opp?

Trine Skei Grande synliggjorde regjeringas holdning i all sin grellhet ved å omtale mindre kommuner som koseklubber. Hva mener hun da Nesna er; en lekestue?

Paradoksalt nok påstår hun det er nødvendig med større enheter for å spre makt nedover og at slike som henne «tør å stå i den driten» det er å drive det gjennom. Ingen bør ty til kulturministerens vokabular for å karakterisere budskapet de sprer, men det er i hvert fall en oppskrift på sentralisering.

————————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Maner til kamp mot regjeringas sentraliseringspolitikk!

i Kommentaren/Politikk By


1.mai tale i Vadsø av Bjørg Tapio, leder i Fagforbundet Finnmark.

Kjære alle sammen.
Gratulerer med dagen. Og takk for invitasjonen. Jeg setter veldig pris på å bli invitert til min hjemkommune. Det er LO, i samarbeid med partiene på venstresida, som må ha handa på rattet når 1. mai skal arrangeres.

Jeg må også påpeke at jeg representerer Fagforbundet, og vil fronte Fagforbundets politikk.

Så er det også slik at Fagforbundet samarbeider med de politiske partier der vi har mulighet til å få gjennomslag for våres viktige saker. Du trenger neppe å være rakettforsker for å finne ut hvilke partier det er.

I dag er det våres dag, arbeidernes internasjonale kampdag. Det er både en festdag, en kampdag og symbolet på våres styrke. Vi skal bruke dagen til å minne hverandre på hva vi har fått til, men vi skal også være klar over at ingen kamper er vunnet for alltid.

Uten fagbevegelsen til å kjempe for arbeidernes sak, hadde mye vært annerledes. Og det gjelder alle, som er ansatt et sted. Uavhengig av utdanning og lønn, så trenger du fagbevegelsen og fagbevegelsen trenger deg.

Både retten til sykelønn, normalarbeidsdag og en trygg pensjon er kjempet frem av arbeiderbevegelsen, mot de borgerlige partienes tilslutning.

Jeg har lyst til å trekke frem en sak. Det er slik at Fagforbundet nylig har avsluttet en utrolig viktig rettsak. En rettsak der dommen vil få stor betydning for hele arbeidslivet. Det handler om retten til å være ansatt og ikke innleid.

Jeg snakker om Aleris, som etter hvert ble Stendi-saken. Siden midten av januar har 24 medlemmer i Fagforbundet, som har vært innleid som konsulenter i Aleris, vært i rettsak mot egen arbeidsgiver. Dem kjemper for retten til å være ansatt, og ikke innleid som «konsulenter».

Det her er omsorgsarbeidere som jobber med mennesker som har problemer knyttet til rus, psykiatri, og personer med nedsatt funksjonsevne.

Som selvstendig næringsdrivende, innleid konsulent, er man ikke omfattet av AML. Aleris, nå Stendi, har fratatt «konsulentene» retten til regulert arbeidstid, overtidsbetaling, sykelønn, pensjon samt vern mot oppsigelse.

Aleris har ikke betalt arbeidsgiveravgift til det offentlige, og har spart utgifter på å ikke ansette folk i faste stillinger.

Som dere skjønner, den her saken har betydning for hele det norske arbeidslivet. Sosial dumping og bruk av løsarbeidere har spredd seg fra byggeplassen til omsorgsboligen. Det her uvesenet må vi få stoppet.

1.mai har vært den internasjonale kampdagen siden 1890. Det er en dag med sterke tradisjoner i kampen for et bedre samfunn, sterkere fellesskap og mindre forskjeller.

Det er særdeles viktig å markere dagen med den regjeringa vi har i dag, hvor utfordringene har stått i kø i de årene de har hatt makta.

Jeg var en av de naive som ikke trodde det var mulig at de skulle klare å vinne valget for en ny periode i 2017, men det gjorde de. Og dem har også i denne perioden gjennomført mye av en politikk vi ikke er komfortabel med, også med god hjelp av Krf etter at de kom i regjering.

Når statsministeren under sin nyttårstale sier at de jobber for mindre forskjeller, burde noen ha spurt hva hun mener med det.

Partiene på venstresida må bli flinkere til å konfrontere representanter fra regjeringspartiene når de kommer med slike utsagn som ikke er forståelig for oss som opplever politikken demmes helt annerledes. Vi har kun sett større forskjeller blant folk i de årene dem har hatt regjeringsmakt.

For å opprettholde en bærekraftig velferdsstat, så kutter de i ytelsene, spesielt til de svakeste, dem som har minst fra før.

Erna sier at vi må jobbe mer for å finansiere velferden, men hun sier ikke at de rikeste må betale mer skatt for å bidra til en bærekraftig velferdsstat.

Kampen om den sosiale velferdsstaten er den aller viktigste vi står i nå, fordi velferdsordningene våre, organiseringen av samfunnet og arbeidslivet er det som gjør Norge til Norge.

Regjeringa fronter en politikk som skritt for skritt ødelegger velferdsstaten som det har tatt oss over 100 år å bygge opp.

Fagforbundet er opptatt av at vi skal sikre:

  • Offentlige tjenester av god kvalitet.
  • Da er det viktig at vi har personell med rett kompetanse. Rett kompetanse på rett plass til rett tid er ikke alltid en høyskoleutdannet. Da må vi bl.a. sko oss med lærlingeplasser som står i forhold til fremtidige behov, også slik at de som starter på et skoleløp får gjennomført utdanninga sin, det er vinn- vinn, og det mest nyttige både for den det gjelder og for samfunnet.
  • God kvalitet vil også si at vi jobber for et trygt arbeidsliv, som bl.a. betyr faste og hele stillinger, slik at arbeidsfolk skal kunne ha et forutsigbart arbeidsliv og en anstendig lønn. Alt for mange kvinner jobber deltid. I helse- og omsorgssektoren er det bare 1 av 3 som har hel stilling. Det er en myte at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. Kvinner vil også ha en lønn og leve av. De vil ha en lønn som sørger for at de kan få lån i banken og kjøpe seg en bolig. De vil kunne forsørge både seg selv og sine barn. Det er en samfunnsutfordring å sørge for at vi får til hele og faste stillinger
  • Vi må få inn en heltidskultur på arbeidsplassene, d.v.s. at det lyses ut hele stillinger, og ikke små brøkstillinger, som ofte er det mest normale, spesielt innenfor helse. Det må sette seg i ryggmargen at det er heltid som er det normale. Det er også bortkastede ressurser at kommunalt ansatte går i deltidsstillinger, mens kommunen leier inn personell fra vikarbyrå.
  • En anbefaling til alle kommuner, også til dokker: Få bemanningsbyråene ut av huset, det koster mer enn det smaker. Bruk i stedet egne ansatte. Får ikke kommunen dekket behovet, så må det gjøres en jobb for å utdanne folk til det behovet dere har. Det handler om langtidsplanlegging.
    Bemanningsbyrå er skapt for å leie inn billig arbeidskraft, mens store deler av det kommunen må betale, går rett i lomma til byråene.
    Det er også ødeleggende i forhold til å få flere hele stillinger for faste ansatte.
  • Vi sier også tvert nei til profitt i velferden. Fellesskapets penger skal gå til gode velferdstjenester til innbyggerne. Og ikke til profitt til kommersielle selskaper. Vi er helt i mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester. – Og vi burde forby bemanningsbyråer.

Tror dere vi får drahjelp fra den sittende regjeringa?

Jeg nevner i fleng hva vi har fått fra dem:

Vi har en regjering som bidrar til

  • Å øke forskjellene mellom folk
  • Som bruker fellesskapets inntekter til skattekutt
  • Som svekker AML for arbeidstakerne
  • Som lar skattepengene gå til å fylle lommene til velferdsprofitørene fremfor å satse på bedre tjenester.
  • Det er en årlig omfordeling av milliarder av kroner fra folk flest til de aller rikeste.
  • Satt ned skattefradraget for fagforeningskontingent.
  • Tvang er den beste løsning
  • Fasiten så langt: Etter snart 6 år med «veksthemmende skatteletter», er det kun 2 ting som har vokst med denne regjeringa: Oljepengebruken og forskjellene

La meg utdype noen av påstandene:

De økonomiske forskjellene øker i Norge. Siv Jensen påstår at det er innvandring som er hovedårsaken til det. Der tar ho skammelig feil. Vi vet hva som er hovedårsaken. Det er regjeringa sin politikk; skattekutt til de som har mest, usosial boligpolitikk og usosiale kutt.

Det er de kronisk syke, de arbeidsløse og funksjonshemmede som må betale for dette.

De rikeste har fått skattekutt på i gjennomsnitt 400 000. Altså 100 ganger mer enn resten av oss.

Dem påstår at når næringslivsledere og bedriftseiere får kutt i formueskatt og selskapsskatt, så skaper det flere jobber og økonomien går bedre. Altså når de rike blir rikere, blir det bra for oss alle.

Dette er rett og slett tullprat. Det har flere ganger blitt tilbakevist av økonomer.

Dem har gjort endringer i AML til gunst for arbeidsgivere, og til ugunst for arbeidstakere. Vi må aldri glemme at AML er en vernelov for arbeidstakerne.

Med helse- og omsorgsminister Bent Høie i spissen, privatiseres sykehustjenester i høyt tempo. Det fører til at sykehusene mister kompetanse og styring til fordel for kommersielle helsekonsern – som selvfølgelig har økonomisk overskudd som mål.

Høie og regjeringa kaller helsevesenet for helsenæring. Det er grunn til å være på vakt ved en slik ordbruk. Næringsvirksomhet er det private som tar seg av.

Regjeringa har altså lagt frem en stortingsmelding om helsenæringen. Det er nærings- og fiskeridept. og Helse- og omsorgsdept. som står bak meldinga.

Det foreslås at private firmaer skal slippes inn i helseforetakene, noe som skal bidra til større effektivitet og mer verdiskapning. Her prøver dem å innbille oss at private aktører i helsevesenet bidrar til høyere effektivitet. Dette er et kraftig tilbakeskritt.

Må bare si at vi har altså fått så mange nye ord og ikke minst nye betydninger av ord, fra denne regjeringa. Og helsenæring er et av dem. Robust er forresten et ord de har ødelagt for all fremtid for min del.

Et forslag om at Finnmarkssykehuset skal underlegges UNN. Verken fagmiljøene, UNN eller Finnmarkssykehuset ønsker dette. Hvem er det da som påberoper seg å vite hva som er det beste?

Heldigvis ble det etter hvert bestemt at det skal utredes. Så får vi bare håpe at fornuften seirer til slutt.

De ønsker ikke et organisert arbeidsliv. Dem anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.

Skattefradraget for fagforeningskontingent har stått stille siden 2013. Det var da vi fikk denne regjeringa. Det vil altså si at fradraget i realiteten har gått ned i verdi, siden det ikke har endret seg i takt med lønnsøkningen.

Dette bidrar også til økte forskjeller. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sier at økt organisasjonsgrad bidrar til å bekjempe økonomisk ulikhet. Det fører til bedre vilkår for arbeidstakere og bedre vekstvilkår for næringslivet.

Økt fradrag for fagforeningskontingent ville være en billig investering, men det gir regjeringa blaffen i.

Ikke minst så har dem effektuert tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms. Ingen tvil om at dette er en sentraliseringsreform.

For at det skal være klinkende klart: Fagforbundet er i mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Det har vi vært fra dag 1.

Vi er for de 3 F- er: fakta, frivillighet og folkeavstemning. Det finner vi ikke igjen i denne tvangen.

Vi har heller ikke ombestemt oss underveis, vi mener fremdeles at dette ikke er positivt for Finnmark.

Det vi tenker at denne sammenslåingen vil føre til, de den først vil ramme, er videregående skoler. Vi har ingen tro på at alle skoler blir opprettholdt etter sammenslåinga.

Dette dreier seg om vår fremtid, ungdommen. Jo mer sentralisering av skoletilbud, jo større sjanse for at ungdom flytter.

Hva vil dette si for distriktene? Det blir en ond sirkel, for det vil balle på seg med andre ting som legges ned eller sentraliseres.

Jeg må innrømme at jeg knapt har hørt et eneste vettugt menneske i dette landet som mener at sammenslåinga av Finnmark og Troms vil være et gode for Finnmark. Det jeg hører, er at dette er galskap. Og jeg snakker med mye folk, over hele landet.

Frykten fra mange i Finnmark er at det meste av makta går til Tromsø. Dette må vi være obs på, og få valgt politikere som er i stand til å jobbe mot denne sentraliseringa så godt det lar seg gjøre. Vi trenger politikere med ryggrad, som vil stå opp for befolkningen i Finnmark.

Denne regjeringa er kort og godt en sentraliseringsregjering. Mange statlige arbeidsplasser er blitt sentralisert over tid. Ikke minst i fra Vadsø. Både arbeidsplasser, makt og innflytelse har allerede blitt flyttet til bl.a. Tromsø, så det ikke rart at vi i Finnmark er redd for at det skal fortsette i forbindelse med regionreformen.

Og så var det oppgavene da, som skulle komme ut til storregionene, det er jo det som er bakgrunnen for hele sammenslåingen. Finnmark er ikke i stand til å drifte disse oppgavene på egen hånd.

De fleste av oss venter i spenning.

Men en oppgave har vært klar en stund. Vadsø skulle være senter for nordområdesekretariatet. Foreløpig er den store satsinga på én stilling.

Når vi har hatt besøk av diverse regjeringsmedlemmer blir de mildest talt forfær over hva det går an å drifte fra små byer i Finnmark. Det er en myte som er vanskelig å bli kvitt, at vi verken har fagfolk eller kompetanse så langt nord.

Vi skal være stolt over den kompetansen vi har og den rekrutteringa av kompetanse vi har fått til. Sykehusinnkjøp er et kjempegodt eks. Det samme er Voldsoffererstatningen i Vardø.

Vi har også store ressurser med mange muligheter. Vi har fisk, rein, turisme, olje, gass, frisk luft, godt vann og store arealer.

Og vi krever at det som tas ut i fylket skal gi store ringvirkninger og arbeidsplasser til folk i Finnmark.

Vi skal kunne leve gode liv der vi ønsker å bo, da trenger vi god distriktspolitikk, med levende lokalsamfunn. Dette handler også om sikkerhet og beredskap.

Litt mer om tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Det er flere som mener at det er den viktigste saken siden krigen. Jeg er en av dem. Det må ikke være tvil om at det er den sittende regjeringa som har ansvaret for at vi er tvangssammenslått med Troms.

Jeg må likevel innrømme at jeg synes det som har skjedd i AP i Finnmark og Troms er trist. Interne stridigheter vil andre parti tjene på, både til Høyre og venstre. Vi ønsker jo at velgere som rører på seg på bakgrunn av denne saken, skal komme fra regjeringspartiene og over til partier på venstresida, og ikke fra andre partier på riktig side.

Selv om det er regjeringspartiene som er våre fiender, må jeg si noe om våre venner.

Jeg har deltatt både som gjest og som flue på veggen på møter i Finnmark AP og Finnmark og Troms AP.

Det jeg etterlyser når det gjelder både fylkespartiet og storfylkespartiet er: Hvor er samholdet, solidariteten og fellesskapet, at AP står opp for AP i hele fylket, sånn at man i felleskap skal kunne klare å få til løsninger som er til det beste for befolkningen i Finnmark.

Når man fra talerstolen snakker om raushet, har jeg lyst å spørre; Hva mener du med det, helt konkret. Ord har ingen betydning uten handling. Vadsø versus Tromsø i forhold til fylkeskommunale arbeidsplasser.

Så var det Nominasjonen til fylkestingsvalget: Det virket som om de som har valgt å lytte til Finnmarks befolkning ikke var ønsket høyt oppe på lista.
Politikerne er folket sine tjenere, det må de aldri glemme, lytter du ikke til folket, vil du få svar via stemmeseddelen.

Heldigvis har både AP, SV, SP og Rødt lovet reversering av sammenslåingen om de kommer til makta ved neste stortingsvalg. Alle partier har ikke sagt det like klart, men det forventer vi at dem gjør.

Div. medier både i Troms og Finnmark har fått det til at disse politikere kan skylde seg selv at de ikke kom lenger opp på lista, de er både trassig og bare er ute etter å finne nye måter å nekte en sammenslåing på. Mens de som nå går inn for en sammenslåing er fremsynte og konstruktive. Høres nesten ut som dagens regjering.

Det hevdes også at toget for reversering er gått, fokuset bør være på andre politiske saker. Årsaken til at AP går tilbake er nettopp dette at folk er lei av dommedagsprofetiene og ønsker seg videre?? Jaså, så det har de sjekket. Den folkeavstemningen har jeg ikke sett.

De samme medier ser jeg ikke kritisere politikere fra en viss by i Finnmark, når de støtt og stadig gjentar ropet etter sykehus. Omkamp på omkamp.

Men uansett, nå er vi der vi er. Vi må gjøre det beste ut av det. Det er vedtatt at Vadsø skal tas hensyn til. Operativ ledelse skal fordeles mellom Tromsø og Vadsø.

Det vi må jobbe for, med gode politikere i spissen, er at attraktive arbeidsplasser fordeles likt mellom Tromsø og Vadsø. At både oppgaver og ansvar fordeles.

Etter at Fylkesmannsembetet for Troms og Finnmark ble slått sammen 1. januar i år, leser vi at arbeidsmiljøet lider. Det som kommer frem er bl.a. Kompetanseflukt, merarbeid, lavere produksjon, økt sykefravær. Kan vi vente oss noe av det samme vedr. Regionsammenslåingen, eller har vi allerede sett konturene av det. Det er tydelig kostnadskrevende på flere måter.

Hva hjelper det at Vadsø skal tas hensyn til hvis omorganiseringene blir så tøffe at det fører til at ansatte søker seg bort. Dette må det jobbes for at blir så skånsomt som mulig.

En annen ting jeg bare må nevne, det har sammenheng både med denne og andre saker: De enkelte kommuner i Finnmark burde vært mye flinkere til å stå sammen og støtte hverandre for alt som blir i fylket. Være glad på hverandres vegne.

Det er jo også en større fare for sentralisering ved interne stridigheter mellom kommunene.

Kommunene burde klare å samarbeide mer, i stedet for å snakke hverandre ned. Sammen er vi sterke.

Det er heller ingenting denne regjeringa frykter mer enn en samlet arbeiderbevegelse.

For å takle utfordringene vi står ovenfor er det viktig med samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Såkalt 3- partsamarbeid. Dette er ikke noe dagens regjering prioriterer, men det er suksessen til partiene på venstresida.

Samarbeid mellom arbeidstakerorganisasjonene og de politiske partiene gir de beste løsningene.

Hvis partiene samarbeider med oss skal det gå dere godt.

Da kan vi jobbe sammen for å få flere lærlingeplasser, skoleplasser, faste stillinger og flere på heltid, rett og slett et bedre arbeidsliv for de som bor og lever i kommunene.

Et godt lokalmiljø med en offentlig sektor med gode off. velferdstjenester, næringsaktivitet og levende samfunn, det henger sammen.

Og vi er avhengige av hverandre. Fagbevegelsen er avhengig av politisk allierte. Dere som politikere er avhengige av oss. Vi er avhengige av et sterkt fagligpolitisk samarbeid, ikke bare i september annethvert år, men hele tiden.

Og det må vi få til, også i kommunene!

Det viktigste er likevel å formidle hva vi vil ha og hvem som må ha makt både i kommunene og på fylkesnivå for at vi skal få det til.

Fagforbundet i Finnmark driver valgkamp. Vi driver valgkamp for våres politikk, i tillegg til at vi påvirker medlemmene til å gå til stemmeurnene.

Høstens valg blir utrolig viktig, ikke minst for Finnmark. Det ene er kommunevalget, der er det selvsagt viktig at vi får så mange rødgrønne kommuner som mulig, også for å motarbeide regjeringas politikk.

Det er den beste løsningen for et godt arbeidsliv, og noe vi har som tradisjon her i Finnmark. 17 av Finnmarks 19 ordførerne er fra AP pr i dag.

Når det gjelder fylkestingsvalget vil det være et spørsmål hvordan bl.a. regionreformen vil ha betydning, det får vi se når den tid kommer. Det viktige er at det blir et rødgrønt flertall. Valget vil også ha betydning for hvordan vi skal ruste oss til valget i 2021.

Det som jeg synes er viktig og som jeg også vil gå ut med til våre over 8000 medlemmer i Finnmark, det er spørsmålet om hva er viktig for dem, hva er dem opptatt av, vil dem for eksempel at regionsammenslåinga skal reverseres om vi får en annen regjering i 2021? Da må dem stemme på de partiene som sier at det skal de jobbe for.

Vi har en jobb å gjøre frem mot valgdagen. Ikke minst det å få både slekt, venner, arbeidskollegaer og naboen til å finne stemmeurna, senest den 9. september.

Jeg bruker ikke å nevne eksakte parti overfor velgere, bare venstresida. Men jeg vil si at vi trenger de sterke kvinnene som stiller seg til disposisjon, både i Vadsø og i Tana. Når det gjelder Tana: Helga Pedersen – førr ei dame, som han Halvdan Sivertsen ville sagt.

Vi skal vinne valget i Vadsø også, og skifte ut mannen med en kvinne.
Det er soleklart. Takk for oppmerksomheten. Ha en fortsatt fin 1. maifeiring.

Gå til Topp