Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 11

Torill Olsen har publisert 149 artikler.

Demokrati, respekt og servilitet

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, journalist og nestleder i For FinnmarkArne Pedersen, fisker og leder i Norges kystfiskarlag og Per Gunnar Stensvaag, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre.

Aner vi nå landet rundt en viss panikk hos pådrivere for regionreformen? Retorikken deres ser i hvert fall ut til å bli skarpere og gamle argumenter kastes ut på nytt selv om de allerede har blitt revet i filler av motstanderne.

Noen som har brukt tid og energi på forhandlinger og kjempet til seg avtaler for seg og sitt, syns nok også det ville være ille om alt dette har vært til ingen nytte. De har blitt «prosjektmakere» og kanskje noe blind for at det de allerede har, likevel er bedre.

Enkelte politikere, som i utgangspunktet er i mot hele greia, mener også prosessen har kommet for langt og ikke kan snus. Det er alt for passivt, omtrent som å fullbyrde en dødsdom etter at uskyld er bevist bare fordi galgen er bygget og bøddelen hyra inn.

De som forfekter fylkessammenslåing i nord, enten de er redaktører i Nordlys, Nettavisen eller Stavanger Aftenblad, fremstiller det som om idéen har massiv tilslutning utenfor Finnmark og at man i resten av landet vil bli kokforbanna på finnmarkingene dersom de spenner ben under hele regionreformen.

Man skulle tro at den manglende entusiasmen for f.eks. Viken har gått Stavrum, Fjellheim, Helle m.fl. hus forbi. Når til og med FrP i Akershus har innsett vanviddet, kan det nok spøke like mye for den konstruksjonen, og den ene etter den andre henger seg på, i Innlandet, Vestland og Telemark/Vestfold.

Samtidig ulmer det i tvangssammenslåtte kommuner. Meningsmålinger viser også at opprøret i Finnmark har solid folkelig støtte, ikke bare i Troms, men i hele Norge. Et flertall mener at fylket bør stå alene, enda flere at folkeavstemninga der må respekteres.

Det store folkelige engasjement i denne saken og lydhøre politikeres agerende deretter blir påstått å være ringeakt for et Stortingsvedtak og således en fare for demokratiet.

Høyres Michael Tetzschner er av dem som uttrykker en slik bekymring. I et innlegg i Aftenposten 30/8 bruker han harde skyts mot dem som ikke uten videre aksepterer det Stortingsflertallet har presset gjennom uten de sedvanlige høringsrunden og ordentlige utredninger. Innvendingen fra anerkjent juridisk hold angående manglende lovlighet i saksbehandlingen nevner heller ikke Tetzschner med et ord.

Når han under tittelen «Demokrati så langt det passer» anklager andre for ikke å følge spillereglene, singler derfor glasset kraftig i glasshuset han sitter i.

Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet? Det kan man saktens få inntrykk av når det fra sentralmakta og deres våpendragere i kommentariatet støtt vises til at dette er vedtatt av Stortinget og dermed basta! Uansett hvor hårreisende folk måtte finne et vedtak, har de altså bare vær så god servilt å følge det.

Selvfølgelig skal man ha respekt for det som vedtas av en nasjonalforsamling, men dette må gå begge veier. De som er valgt av folket, må også lytte til det samme folk og justere kursen i henhold til tydelige signaler fra grasrota.

Pålegg, forbud og vedtak uten legitimitet i folkedypet og oppfattet som urimelig av de berørte fører til redusert respekt for øvrigheta og samfunnets lover og regler. Det er heller nettopp da folkestyret og rettsstatens fundament trues.

I et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt.

Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponert mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

De styrende organer var enda mer samstemte i fornorskningspolitikken, i dag ansett for et grovt overgrep.

«Alla hearrá guhkkin Oslos, asttat gullat maid mi bivdit?», som Mari Boine så treffende uttrykker det i sin sang fra 1985 om det å stå med lua i handa ovenfor de allmektige sørpå: «Høye herre langt der nede i Oslo, har du tid å høre på oss?»

Hvem tør i vår tid å si at den lange kampen for samisk språk og kultur ikke var legitim selv om den trosset viljen til den allvitende og styrende statsmakt?

En kommentator uttalte at et fylke med 76.000 innbyggere er latterlig. Hva da med at Færøyene med sine skarve 50.000 har mer indre selvstyre? Det samme har Åland med bare 28.000. Vedkommende bør for all del ikke reise til selvstendige land som Andorra, Monaco, San Marino eller Lichtenstein. Gitt disses størrelse ville han antagelig ledd seg i hjel.

Kaoset rundt regionreformen vil bare bli enda verre hvis den drives videre. All uroen, motstanden og konfliktene bør være tydelige tegn på at eventuelle nydannelser vil bli direkte dysfunksjonelle enheter.

Reversering vil ikke bare være fornuftig, men en seier for demokratiet. Da vil folkets respekt for Stortinget bli styrket ved at respekten således viser seg også å gå andre veien. Demokrati krever en fin balanse hvor det hverken bør forekomme maktarroganse eller servilitet.

Finnmark er sterk nok!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (A), styremedlem i ForFinnmark

Fylkestinget, fylkesordføreren og folk i Finnmark er en kompakt og sterk enhet. En sånn enhet står seg godt mot barnslige journalister i Tromsø og er mer enn sterk nok til å ta Finnmark inn i fremtiden. Akkurat nå har ordføreren i Sør-Varanger tatt initiativ til å få Putin til Finnmark. Han kan lykkes med det. Ordføreren vil trygge stabilitet og fred i nord. Heller ikke den oppgaven er for stor for oss.

Oppslutningen om fylkestinget i Finnmark og fylkesordfører Ragnhild Vassvik, er et uttrykk for hvordan forholdet mellom velgerne og politikerne skal og bør være.

Ofte gjentas det at folk flest knapt nok kjenner fylkespolitikerne, at de er overflødige og derfor trenger man dem ikke. I Finnmark har vi absolutt hatt behov for å ha fylkespolitikerne våre. Tvangsvedtaket hadde vært vanskelig å håndtere av kommunepolitikerne. Våre fylkespolitikere er meget viktige som ombud for finnmarkingene, og finnmarkingene vet å bruke dem.

Fylkespolitikernes evne og tradisjon, her hos oss, til å forankre politikken i egen befolkning er ikke av ny dato. Det er derfor trist å oppleve hvordan redaktører og politikere i posisjon til å utøve makt mot velgere, har funnet hverandre i en rørende omfavnelse der de finner det opportunt å ignorere folk i Finnmark, som inkompetente og uten evne til å forstå sitt eget beste.

De har forhåpentlig nå forstått at vi er kompetent, kompakt og sterk nok til å ta det som kommer.

Dersom det også i Norge blir sånn at makthaverne fullstendig skal kunne ignorere en folkeavstemning eller et valg, da er veien kort til politisk korrupsjon.

Man kan legge merke til at kommunalminister Monica Mæland, som har et særlig ansvar for det norske lokaldemokratiet, ikke har gitt noen kommentarer til om det er klokt å ignorere folkeavstemningen i Finnmark.

Det verste er at denne ignorante holdning er ideologisk fundert. Det tilkjennegis ikke, men skjules etter alle kunstens regler.

Fylkestinget i Finnmark gjennomførte en lovlig folkeavstemning i medhold av kommuneloven.

Denne muligheten er gitt for at velgerne skal kunne korrigere kursen til sine politikere når de er på et feil spor. Dette skal de kunne gjøre før en sak kommer til behandling, velgerne skal ha mulighet til å gjøre det mens en sak er til behandling, og like viktig er at velgerne skal ha mulighet til å korrigere politikere også etter at vedtak er gjort.

Det er velgerne som har innsatt politikerne og som derfor har det privilegium å kunne korriger politisk kurs akkurat når det passer dem. Dette er intensjonen bak loven, som fylkestinget i Finnmark har brukt.

Når Finnmarkingene etterpå blir fortalt at de ikke er sterk og kompetent nok til å ta fylket sitt inn i fremtiden, er det i beste fall politisk retorikk fra de som har et annet syn eller ikke forstår konsekvensene av en tvangssammenslåing. I verste fall er det krefter blant politikere, journalister og andre som ikke støtter at folket tar demokratiske virkemidler i bruk.

Fantasiløse tvangstanker fra redaktøren i Stavanger Aftenblad

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark.

Alle har rett til å ytre seg i debatten om tvangssammenslåingen, også redaktøren for Stavanger Aftenblad slik han gjør i sin leder 16.august med overskriften: Finnmark må settes under administrasjon. Dersom en skulle ha forventninger om at særlig redaktører har redelige og seriøse innspill, blir en ofte skuffet. Også denne gangen.

Redaktøren faller bl.a. for fristelsen til å bruke et velkjent, men ikke desto mindre simpelt knep: Å tillegge motstandere ytringer og meninger, og deretter argumentere mot dem.

Redaktørens antydning om at motstanderne mot sammenslåingen stadig oftere argumenterer med at «de i Oslo (og andre søringer) ikke forstår oss», er et slikt knep. Verken fylkesordføreren, noen av partiene i fylkestinget eller ForFinnmark har brukt dette som argument. Motstanden bygger i stedet på konkrete, godt begrunnete argumenter mot både prosess og innhold.

Misnøyen mot prosessen støttes bl.a. av landets fremste ekspert i forvaltningsrett, som påviser at Stortinget har brutt loven i prosessen. At den gjennomførte folkeavstemningen ikke er bindende for Stortinget er av liten interesse. Det er langt mer interessant at en skikkelig prosess der Stortinget hadde kjent fylkestingets og befolkningens argumenter og sterke motstand mot sammenslåingen før vedtaket, uten tvil hadde gitt et annet utfall.

Redaktøren misforstår når han kaller fylkesordførerens nei til møteinvitasjonen som en «ulydighetsaksjon». Ulydighet er når en nekter å følge ordre. Regjeringen har ingen myndighet til å instruere fylkestinget i denne saken, og statsråd Mælan kan ikke innkalle/beordre fylkesordføreren til møte.

Hun har i stedet sendt en særdeles upassende og frekk invitasjon til et møte som har som eneste hensikt å fortsette en prosess som fylkestinget og befolkningen har sagt klart nei til. Fylkesordfører Ragnhild Vassviks avslag er verken ulydig eller frekt, det er klokt og korrekt.

Redaktøren har satt seg dårlig inn i lovverket når han ber om å sette Finnmark under statlig administrasjon. Denne muligheten finnes rett og slett ikke uten at Stortinget endrer lovverket som gir regjeringen en slik myndighet.

En annen sak er at redaktørens fantasiløse rop om statlig tvang i en litt uvant politisk situasjon som følge av en befolkning med egne, klare meninger, vekker ubehagelige assosiasjoner hos mange finnmarkinger.

Kampen om Finnmark: Velgrunna motstand

i Kommentaren By

Skrevet av Nils Aarsæther, tidligere professor i samfunnsplanlegging vei UiT.

Når «folk på toppen» driver gjennom endringar som flyttar makt frå dei mange til dei få, utløyser det sinne og protest. Men så går det over, for høgrepartia, NHO og redaktørane i dei store mediehusa står på for å vise nødvendigheten av å få privatisert og sentralisert mest mogleg.

Motstandarane blir karakterisert som drivne av lengt etter fortida, utan evne til å tenke nytt og dristig. Og folk flest bryr seg etterkvart mindre, særleg når ei rekkje billigselskap tilbyr utlandsferier til nokre få hundrelappar.

Men så skjer det noko. Det starta med Leka kommune, som greidde å få omgjort vedtak om tvangssamanslåing i Stortinget. Men det nye kjem først og fremst til uttrykk i kampen for Finnmark som eige fylke og for at Finnmarks befolkning fortsatt skal få velge sine representantar til Stortinget.

Vi som følger (og deltar) i denne kampen for regionalt demokrati, altså det beskjedne kravet om fortsatt å ha eit etablert fylkesting og ein akseptert representasjon for Finnmark på Stortinget, ser at argumenta for Finnmark er gode.

Med 76.000 innbyggarar som grunnlag maktar faktisk Finnmark å løyse dei same oppgåvene som Rogaland, eit fylke som er mange gangar så stort i folketal.

Eg vil påstå at Finnmark har oppøvd langt større kompetanse på samfunnsutvikling enn dei fleste andre fylke, og dette kjem av dei heilt særeigne utfordringane som berre Finnmark har: Handtering av samarbeidet med Russland, at Finnmark er samefylket framfor alle andre, og at fiske/havbrukssamfunna langs kysten treng heilt spesiell oppfølging for at den avanserte fiskerilogistikken – frå hav til middagsborda på kontinentet skal fungere, med nye krav til kvalitet og bærekraft.

Mens det økonomiske eigarskapet til kvoter, båtar og laks kontinuerleg blir overført til rederi og finansfolk lenger sør, gjenstår det for «folk på toppen», gjennom å fjerne Finnmark som eige fylke, å sikre at finnmarkingane ikkje får ytre seg og fremme krav som betre balanserer folkemakt med kapitalmakt.

Det skal bli færre folkevalde, og ein lengre veg for å gjere seg gjeldande politisk. Satt på spissen dreier det seg om å få endeleg satt kolonistatus på Finnmark. Blir det samanslåing med Troms blir vegen rydda for nye oppkjøp og utflytting av arbeidsplassar til Tromsø og sørover.

Velferd for dei gjenverande (eldre) skal då tryggast gjennom statlege «pakkar» og tilreisande helsepersonell.

Motstanden i Finnmark er eit opprør mot å bli satt tilbake, demokratisk, og mot å bli betrakta som ein koloni. Ingen andre regionar i Norge risikerer å tape så mykje som folk i Finnmark, gitt naturvilkåra, avstandane, ressursane og den særeigne finnmarkskompetansen.

Derfor gir ikkje fylkesordførar Ragnhild Vassvik seg; derfor er det ikkje resignasjon å spore blant dei tusenvis av aktive som utkjempar kampen på folkemøter, i avisspaltene, på sosiale media, rundt kjøken- og kafebord og på besøk til slekt og vener sørpå.

«Folk på toppen» satsar på utmatting, men fåfengt. Ingen i Finnmark har hoppa over på andre sida, i staden veks sympatien for Finnmark si sak i sør-Norge. Så sterk er sympatien blitt, at det renn over for Stavanger Aftenblad sin redaktør: «Finnmark må settes under statlig administrasjon». Snakk om å sleppe katta ut av sekken!

ForFinnmark støtter fylkesordførerens nei til Mæland

i Pressemelding By

Pressemelding fra ForFinnmark.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) har ikke gitt signal om at hun på noen måte er villig til å lytte til befolkningen i Finnmark, og vurdere det udemokratiske vedtaket om tvangssammenslåing på nytt.

Derfor er det betryggende at fylkesordfører Ragnhild Vassvik ikke vil møte statsråd Mæland for å diskutere en videre prosess for tvangsammenslåing av Finnmark og Troms, etter at også Troms fylkesting har sagt nei til å fortsette arbeidet med å slå sammen fylkene.

Fylkesordføreren i Finnmark har sitt mandat fra folkeavstemningen i eget fylke og fylkesting. Begge har sagt nei til å fortsette tvangsammenslåingen. Ragnhild Vassvik har dermed en sterk forankring i lovlige demokratiske prosesser for avstå å diskutere en videre prosess for sammenslåing med statsråd Mæland.

I motsetning til fylkesordføreren i Finnmark bygger statsråd Mæland sin innkalling til møtet på et stortingsvedtak, som sannsynligvis er et ulovlig vedtak, fordi vedtaket ikke bygger på nødvendig forutgående utredning og høring hos berørte parter, deriblant fylkestingene i Finnmark og Troms.

Statsråd Mæland har utvist en udemokratisk holdning i sin iver etter å slå sammen fylkene i nord. Dersom statsråden fortsetter denne linjen vil den viktigste oppgaven til ForFinnmark fremover mot kommende kommune- og fylkestingsvalg, å arbeide for at velgerne gir sin stemme til partier som respekterer resultatet i folkeavstemningen om et nei til å slå sammen fylkene Finnmark og Troms.

Fylkesordfører Vassvik møter ikke Mæland under en slik agenda

i Politikk/Pressemelding By

I en pressemelding fra Finnmark fylkeskommune går det frem at fylkesordfører Ragnhild Vassvik ikke møter Monika Mæland den 20. august.

Etter at Troms fylkesting i sitt møte den 10. august vedtok å be statsråden overta sentrale deler av tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms og selv anså det som umulig å sitte i nemnda uten representanter for Finnmark til stede, har statsråd Monika Mæland invitert fylkesrådslederen i Troms og fylkesordføreren i Finnmark til et møte den 20.august.

Svaret fra Fylkesordføreren er at det ikke lar seg gjøre slik som ministeren har lagt opp agendaen for møtet.

– Jeg hadde nok håpet på en mer konstruktiv respons fra ministeren enn dette. Jeg er glad for en invitasjon og vil gjerne møte, men når det går så klart fram av invitasjonen hva som er tema blir det ganske meningsløst, uttaler fylkesordfører Vassvik.

I møteinnkallingen står det at møtet skal handle om hvordan fylkessammenslåingen av Finnmark og Troms kan gjennomføres.

– Vi i Finnmark jobber imot tvangssammenslåing. Vi har hatt folkeavstemning og vi har stemt nei to ganger i fylkestinget. Finnmark fylkesting har også vedtatt at medlemmer til Fellesnemnden ikke skal oppnevnes. Dette har ikke endret seg. Vi jobber fremdeles på brei front for at tvangen som regjeringen nå vil utsette finnmarkingene for skal opphøre. Vi opplever en økende forståelse for våre argumenter og vår sak. Da kan ikke jeg troppe opp hos statsråden for å diskutere hvordan vi skal komme i gang med tvangssammenslåing. Det sier seg selv.

Fylkesordføreren avslutter med en oppfordring til minister Mæland:

«- Jeg ønsker svært gjerne et møte med ministeren, men da må agendaen omfatte hvordan vi sammen kan gå fram for å få opphevet tvangsvedtaket i Stortinget. Det burde være klart for alle nå at denne prosessen har gått av sporet. Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms har spilt fallitt. Nå er det viktig at vi sikrer at dette ikke skaper varige sår. Der kan statsråden bidra stort og det håper jeg hun vil gjøre.

Brevet som i dag har gått fra fylkesordfører Ragnhild Vassvik til Kommunal- og moderniseringsdepartementet ved statsråd Monica Mæland er sitert i sin helhet her:

Jeg viser til invitasjon til møte i Kommunal- og moderniseringsdepartementet førstkommende mandag, den 20.august.

Finnmark fylkesting har i to omganger sagt nei til sammenslåing med Troms. I tillegg har en folkeavstemning avholdt i mai i år vist at 87% av finnmarkingene ikke ønsker en sammenslåing med Troms. Oppslutningen om folkeavstemningen var høyere enn noe fylkestingsvalg siden 1983. Finnmark fylkesting har også vedtatt å ikke delta i fellesnemnden for tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.

Dette har gitt meg et sterkt mandat fra folket i Finnmark.

Jeg ser i invitasjonen at tema for møtet er «for å snakke om hvordan dere kan arbeide videre med å gjennomføre sammenslåingsvedtaket».

Jeg ønsker å uttrykke skuffelse over at statsråden velger en slik agenda. Vi står oppe i en meget vanskelig situasjon. Finnmarkingene ønsker at Finnmark skal bestå som eget fylke. At fylkesordføreren i Finnmark innkalles til et møte der gjennomføring av et vedtak som til de grader strider imot finnmarkingenes vilje, er eneste sak på agendaen, er slik jeg ser det per i dag ikke en farbar vei ut av dette uføret.

Jeg ønsker svært gjerne et møte med statsråden, men da må agendaen være en annen og mer konstruktiv. Jeg vil drøfte hvordan Finnmark kan bestå som eget fylke. Finnmark ønsker å diskutere en plan for hvordan vedtaket om tvangssammenslåing av et fylke der 87% har sagt nei en folkeavstemning, kan tas tilbake til Stortinget og oppheves der.

Slik agendaen for møtet er lagt opp nå må jeg dessverre takke nei til invitasjonen.

Med hilsen

Ragnhild Vassvik
Fylkesordfører
Finnmark»

Kampen mot overmakta!

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark.

Jeg tror at tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms er dypt personlig for oss lengst nord. Jeg tror det er der styrken i motstanden mot overgrepet ligger. Jeg tror det er den kraften dagens politikere og nasjonale maktelite undervurderer.

Det handler selvsagt om følelser, og de er skapt av erfaring og våre formødre- og fordedres fortellinger om Finnmarks kamp mot overmakt og utnyttelse og fandens oldemor gjennom århundrer. Det ligger i ryggmargen og i genene våre, og har blitt til et oppdemmet raseri mot å bli undervurdert, utnyttet og sett ned på.

Så hvilke fortellinger er det som gir oss denne følelsen? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men tror likevel at det er flere som sitter med samme oppfatning.

Finnmark rommer enorme verdier og har alltid gjort det. Tidligere var det rikdommen i fiskeriene som trakk storkaran nordover, som gjorde lokale fiskere til leilendinger og som stakk av med overskuddet. Slik ble for eksempel Bergen bygd.

Så kom danskene og fullførte hekseprosessene, etterfulgt av fornorskning av samer og kvener, 1. verdenskrig med sult og nød og lite hjelp sørfra, og selvsagt 2. verdenskrig der folket i nord ble drept, voldtatt, jaget, flyttet og nektet hjemreise etter at husene var brent ned.

Og om ikke det var nok ble vi overvåket og mistenkt som landsforrædere helt opp til nyere tid. I nåtid har vi fremdeles store rikdommer i fiskeri, oppdrett, olje, gass og mineraler, men vi eier ikke selskapene og vi får ikke ta del i det store overskuddet. Når pengene har nådd eierne i sør og statskassa, blir de omdøpt til subsidier og statlige overføringer og sendt nordover til fattige Finnmarkskommuner.

Det er denne historien som ligger i meg og i mange finnmarkinger. Den er en del av vår identitet og vår arv, fortellinger vi bærer ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av våre forfedre som ble behandlet som annenrangs mennesker i slit og armod.

Så kommer nåtiden med enda en fortelling om hvor udugelig vi er her oppe i Finnmark, så udugelig at vi ikke kan styre oss selv. Vi får høre at vi ikke har kompetanse nok, at vi ikke er mange nok og at vi må få hjelp fra nabofylket for å klare oss.

Med dette bakteppet er det altså noen som blir overrasket over den store motstanden mot tvang i Finnmark! Ufattelig. For de ser ikke at i denne forbannelsen som dveler ved vår historie ligger også avmakten, følelsen av at uansett hva vi gjør blir vi definert som «annerledesfolket», ikke helt norsk standard, ikke helt til å stole på.

Alle vet at avmakt også er makt. Når vi ikke har mer å miste, kan vi kjempe uten tap. Og når vi ikke bare kjemper for oss selv, men for den urett som er gjort overfor våre forfedre, er det enda mer følelsesmessig styrke i kampen, nesten noe episk og stort i det som skjer nå.

Derfor står denne kampen mot at Finnmark skal slutte å eksistere som eget fylke så enormt stort for meg. Og jeg våger å tro at når 87 % av Finnmarks befolkning sier nei til tvangssammenslåing, så er det flere som føler som meg, føler at nå er det alvor!

Look to Finnmark!

i Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

I sin berømte Look to Norway-tale under 2. verdenskrig hyllet USAs president Franklin D. Roosevelt landet vårt for viljen til å kjempe for frihet og demokrati. Hadde han levd i dag og sett sentralmaktas angrep på det lokale sjølstyre, ville han kanskje ikke sett Norge som like mye av et forbilde?

På samme måte som vi forventer at regjering og Storting hegner om Grunnlova, skulle man tro en kommunalminister var fanebærer hva gjelder å følge Formannskapslovenes intensjon. Da er det intet mindre enn en skandale at de to som har fylt denne statsrådsposten de siste fem år, ser ut til å måle egen suksess i antall avviklede regional- og lokaldemokratiske enheter.

De som i vår tid bør hylles, er derfor de som klarest reagerer mot denne paradoksale adferd og nekter å godta overgrepene mot lokaldemokratiet. Det all grunn til å si «Look to Finnmark».

Avisenes leder- og kommentarartikler, leserinnlegg og reaksjoner for øvrig tyder på at flere og flere har oppdaget hvor uryddige og mangelfulle prosessene har vært i forkant av sammenslåingsvedtakene for våre fylker. Dessverre er det flust med tilfeller i kommunereformen hvor det er minst like ille.

Det dokumenteres til fulle i boka «Nye Kristiansand – unnfanget ved voldtekt» som ble gitt ut i mai i år. I den kler forfatter Are Eivind Brænne fullstendig naken den lille klikken av lokale folkevalgte, Fylkesmannen og daværende kommunalminister Sanner.

Boka er en skremmende beretning om hvordan den lokale folkeviljen ble fullstendig overkjørt, Stortinget ført bak lyset og vedtak om tvangssammenslåinger på Sørlandet beviselig ble fattet etter skammelig saksbehandling, feilaktige opplysninger og på sviktende grunnlag.

Fylkestinget i Troms vedtok 10/8 at de ikke vil følge myndighetenes oppfordring om å gjennomføre sammenslåingsprosessen uten enda mer motvillige Finnmark med på laget. Kall det gjerne sivil ulydighet fra de to gjenstridige fylkene!

Herved oppfordres flere, både fylker og kommuner, til å kjempe like modig som finnmarkingene mot å bli offer for en særdeles uverdig prosess! Det begynner å gå opp for folk flest hva som foregikk under de såkalte «Tvangsgutane» sitt møte på et bakrom i Stortinget. Verre politisk hestehandel skal man lete lenge etter. Gjennomføringene etterpå er ikke stort bedre.

Om ikke spillereglene har blitt endret underveis, har de like gjerne blitt brutt. Fra anerkjente stemmer i det juridiske miljøet ropes det også varsko. Stortinget kan ha brutt sine egne lover da de vedtok å slå sammen våre to nordligste fylker. Både her og der er det altså all grunn til å stå på bremsene, en funksjon som syns å være helt fraværende hos kommunalministeren og regjeringa forøvrig.

Med Monica Mæland i spissen presses det på for å gjennomføre det knapt noen egentlig vil. Uansett hvilken reform det gjelder, virker de immune mot kritikk og strategien synes å være totalt å ignorere avsløringer som for eksempel i Brænnes ovennevnte bok.

Kommunalministerens nylige utspill om at kommunesammenslåinger er nødvendig for å få næringsutvikling i alle deler av landet, er svært lett å imøtegå. NORUT-rapporten bestilt av hennes eget departement for tre år siden konkluderte nemlig med det stikk motsatte.

DIFI-undersøkelsene om tilfredshet med offentlige tjenester gir dem heller ikke medhold, for å si det mildt, for deres evige streben etter færre og større enheter. På utallige oppfordringer har de heller ikke avslørt mysteriet om hvordan grensefjerninger skal kunne løse demografiske utfordringer med flere gamle pr. yrkesaktiv.

Forståelig nok, men som politiske kvakksalvere fortsetter de å kverne på slike ytterst merkelige teorier og argumenter som har blitt tilbakevist gang på gang fra opposisjon, enkeltpersoner så vel som tunge fagmiljøer.

På toppen troner Erna som om hun skulle være en uangripelig dronning til evig tid.

Om Mæland virker upåvirkelig av at det stormer ute i hennes område er det statsministeren selv som har iført seg den tykkeste teflonhuden. Hun har etter hvert utvikla unnvikelse av kritikk for regjeringas politikk og dens medlemmers adferd til en kunst. Uansett hvor mye det koker steder i landet, rundt en sak eller om en i regjeringskollegiet, viker hun unna som et vått såpestykke.

Mens andre partiledere har blitt hudflettet for ikke å ha tatt varsler alvorlig nok i Metoo-saker, slapp regjeringssjefen svært billig unna for å ligge langt på etterskudd i håndteringen av slike hendelser i eget parti. Da det etter hvert også kom inn varsler på en av statsrådene, var det nok å si at hun hadde tatt en prat med henne, så var den saken ute av verden. Mønsteret er det samme etter fiskeriministerens krumspring i det siste: en samtale, en uttalelsen om at hun kanskje ville ha ordlagt seg annerledes og vipps; fortsatt full tillit er konstatert.

Ansvarsfraskrivelse er også Monica Mælands metode. Hun viser hele tiden til at Stortinget har vedtatt sammenslåingene, som om gjennomføringen er en sur plikt hun er pålagt.

Har hun kanskje ikke mulighet til å gå til Stortinget og vise til hvor ekstremt upopulære og håpløse disse grepene er? Hun kan umulig ha unngått å registrere stemninga enten det er i Finnmark, Ofoten eller på Sørlandet, og det er nok å få med eget parti så er det flertall for reversering.

Skal vi ha det slik her i landet at politiske ideologier blir drevet gjennom med juks og fanteri og alskens triks i Ludo, og ikke minst uten legitimitet i folket, både hos dem som er direkte berørt og ellers?

Som Sandra Borch så treffende sa det: «Mæland gjør Troms og Finnmark til en slagmark», men Roosevelts ord og anmodning gir håp: «Hvis det er noen som tviler på demokratiets vilje til å vinne, så sier jeg ennå en gang – Look to Norway». Her hjemme, enten det er i Tysfjord, Marnardal, Søgne, Nedre Eiker, Viken eller andre steder utsatt for tvang og prosesser ikke en rettsstat verdig, bør ordlyden nå være «Look to Finnmark».

——-

Foto: Privat

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Finnmarkstvangen: KrF gjør opp regningen uten vert

i Politikk By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Geir Toskedal (KrF) forklarer i Dagsavisen 2 august 2018 s. 8-9 hvordan Finnmark ble en brikke i et spill der regjeringspartiene, Venstre og KrF tenkte på et tilfeldig tall for antall regioner i Norge – 10-11 – som partiene ble så «fortrollet av» at det ikke var noen annen mulig løsning.

Toskedal sa det slik at «det var et argument at dersom det blir flere fylker enn dét, så er det nesten ikke noen vits i en regionreform»,

Derfor kan en si det slik at fordi ekteskapet mellom Rogaland og Hordaland/Sogn og Fjordane og også Møre- og Romsdal gikk i vasken og fordi Troms ikke fikk underlegge seg Nordland så måtte det bli slik at Troms skal få Finnmark, koste hva det koste vil.

Hva folket vil, var ikke en del av parameterne. Hva kommunalloven sier bryr en seg ikke om.

Hvorfor finnes hjemmelen for folkeavstemninger i kommuneloven § 39b? Regjeringen tramper på folkemeningen (87 % som sa nei ved avstemningen om sammenslåing av fylkene) og som følge av det stamper seg fram i solid nord-øst kuling.

Tallmagien er regjeringens mantra. Demokratiets røst vil en ikke vite noe av. Folkeavstemninger er et uvesen.

Regjeringen skal ikke klare å ri av stormen denne gang. Fremgangsmåten som regjeringen nå legger opp til er rettsstridig. Tror regjeringen at «Fellesnemnd» betyr «alenenemd» – altså en nemnd som kun består av representanter fra Troms? Her er det ikke kun tallmagi som råker regjeringen men «ordtriksing».

Det er klart i strid med kommuneloven å la kun en part i noe som skulle være et felles anliggende, avgjøre de felles spørsmål som er forbundet med fusjonen.

Tallmagien er regjeringens mantra. Demokratiets røst vil en ikke vite noe av. Folkeavstemninger er et uvesen.

Bolverket mot fjerndiktatet fra Regjeringskvartalet i Oslo finnes heldigvis. I Senterpartiets langtidsprogram 2017-21 heter det:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger» (s. 16).

Vi i Senterpartiet står rakrygget i stormen, og vårt konsekvente standpunkt mot tvang vil ikke rokkes ved av en «fortrollet» regjering og et stortingsflertall som legger så dårlig håndverk til grunn for sine vedtak.

På viddene – om fylkessammenslåing

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, ForFinnmark

I Klassekampen 16.7 uttrykker Sveinung Eikeland skuffelse over at Vadsø APs Wencke Pedersen ikke liker hans etterlysning av «regionalistene» i regiondebatten i Finnmark. Selv om Pedersen sikkert vil svare bedre sjøl, klarer jeg ikke å la være å komme med noen kommentarer.

For å være helt ærlig: jeg skjønner ikke helt hva Eikeland mener. Må en være positiv til enhver fylkessammenslåing for å kalle seg «regionalist»?

Motstanden i Finnmark er ikke en generell motstand mot regionreformen slik Eikeland synes å ha oppfattet. Motstanden er rettet spesifikt mot tvangsammenslåingen av Troms og Finnmark.

Den er basert på en rekke konkrete argumenter mot vedtakets innhold og prosess, Finnmarks særtrekk i geografi, historie, kultur, næringsliv og folk, og Finnmarks spesielle behov for et eget politisk talerør.

En får inntrykk av at disse argumentene har gått Eikeland hus forbi.

Jeg håper jeg har misforstått dersom Eikeland mener Stortingets beslutningsgrunnlag i denne saken er godt, han sier i alle fall at han ikke er uroa over det. Vel, mange av oss er det. Stortinget har i denne saken gjort et forhastet forvaltningsvedtak som mangler både juridisk og politisk legitimitet. Eikeland håper dette kan rettes ved en radikal endring som regjeringa skal legge fram i oktober. Uansett hva som kommer i oktober er det vel å gå med ryggen først inn i fremtida?

Eikeland er derimot uroa over at den kraftige motstanden mot sammenslåingen vil påvirke fremtiden til Sametingets konsultasjonsrett og Finnmarksloven. Dette er besynderlige spekulasjoner.

For det første er disse temaene ikke en del av motstanden, for det andre har begge ordningene kommet til gjennom grundige prosesser som sikrer både politisk og juridisk legitimitet. Min påstand er at motstanden mot sammenslåingen like gjerne har styrket disse ordningene, fordi deres fremste motstander, Frp, har tapt ansikt i debatten.

Eikeland skremmer med at det bare vil gå få år før fylkeskommunen ryk dersom regionreformen ryk. Jeg sier: Dersom hele regionreformen er avhengig av Finnmark presses sammen med Troms, fortjener den å ryke.

Å beholde Finnmark som eget fylke er overhodet ikke noe til hinder for regionreform, eller å legge økte oppgaver og økt politisk rolle til fylkene, inklusive Finnmark.

På slutten av sitt innlegg slipper Eikeland katta delvis ut av sekken: Tromsø «hører heime i Noregs nordlegaste eller arktiske region». Han er altså for sammenslåing, for alt jeg vet også om dette skjer mot finnmarkingenes vilje, han sier det bare litt akademisk og vanskelig.

1 9 10 11 12 13 15
0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp