Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 2

Torill Olsen har publisert 47 artikler.

Nå er du ute på viddene, Sveinung!

i Kommentaren By

Skrevet av Wenche Pedersen (Ap).

Når viserektoren på det noen av oss har kalt  ”våres universitet” tar løs i regiondebatten er det i all fall verd å registrere. Det mest interessante i kronikken fra Sveinung Eikeland er det han ikke skriver noe om:

1) Argumenter for at de vedtak som pr i dag foreligger er et godt grunnlag for en god regionreform – kanskje fordi de ikke finnes?
2) Det voldsomme folkelige engasjementet – her burde kanskje samfunnsforskeren bidra med sin faglighet?

Eikeland spør etter regionalistene. Jeg kjenner meg faktisk som en slik.

Jeg har alltid vært opptatt av det regionale nivået og alltid slåss for styrking av dette nivået med flere oppgaver. Men jeg forbeholder meg retten til å mene noe både om størrelsen på en region og ikke minst – jeg forbeholder meg retten til å mene noe om innhold og maktfordeling.

Med fare for at Eikeland skal gjenta sitt ubrukelige argument om at dagens situasjon i Finnmark skal skyldes det han beskriver som  ”Finnmark arbeiderpartiet sin posisjon i en tid der skillet mellom stat og parti var uklart”, er det merkelig og ganske oppsiktsvekkende at han ikke retter sitt skyts mot nettopp den staten som faktisk ikke vil flytte ut makt og oppgaver.

Det er regjering og Storting som må ta ansvar for å gi regionene reelt nytt innhold. De aller fleste i Finnmark ser og opplever en statsminister og en statsråd som i stedet misbruker sin makt til å true en hel befolkning og lage forskrifter i hytt og pine etterhvert som det passer for å straffe de uskikkelige.

Jeg har i flere sammenhenger brukt Sveinung Eikeland som foredragsholder og innleder på konferanser og seminarer. Han har som oftest gode analyser på samfunnsutviklinga i nord og er en av dem som har svært god kunnskap om Finnmark.

I kronikken han nå har skrevet går han høyresidens ærend for sentralisering. Han bekrefter Universitetsledelsens Tromsøfokus. Det verste er at han snakker ned Finnmarks betydning i en nasjonal strategisk sammenheng. Det hadde jeg ikke venta fra den kanten.

Jeg er stolt over Finnmark Aps posisjon i denne saken. Jeg er glad for støtten vi har fått fra partileder Jonas Gahr Støre. At Sveinung Eikeland er bekymra over at finnmarkingene er forbanna, det bekymrer overhodet ikke meg.

——–

Wenche Pedersen, Ap.

Wenche Pedersen er gruppeleder for Vadsø Arbeiderparti og en markant debattant.
Hun har bakgrunn som journalist, gründer, forfatter, fylkesrådmann og arbeider nå som
prosjektleder i Varanger Næringssenter.

Finnmarksvåren 2018

i Kommentaren By

Skrevet av Rolf-Inge Sleipnes, Oslo/Nordland.

Vi husker alle den arabiske våren i 2001. Et folkeopprør. Et fortvilet rop og håp om demokrati og frie valg. Men som raskt ble slått ned av diktatorer. Med hjelp av tvang og militærmakt. Heldigvis er det siste uaktuelt i Norge. Men tvang er tydeligvis legitimt politisk også her til lands. Selv mot viljen til 87 prosent av befolkningen i Finnmark.

Året 2018 vil i Norge trolig kunne bli omtalt i historiebøkene som den «finnmarkske» våren. Ikke på grunn av mye kulde, hagel, regn og kuling slik denne våren også har vært der oppe. Eller på grunn av bruk av militærmakt og stridsvogner. Men på grunn av regjeringens og stortingsflertallets overkjørsel og maktarroganse mot befolkningen i et avgrenset geografisk område i Norge.

Ikke helt tilfeldig skjer bruken av tvang helt nord i landet – mot grensen til Russland. Der de historisk sett ikke er helt ukjent med sentrale myndighetenes diktat, fornorskningspolitikk og sørnorsk bedrevitenhet.

Det som skjer i Finnmark er et veldig forståelig, folkelig og demokratisk Finnmarksopprør mot sentralmakta i Oslo. Og de kommer trolig til å vinne.

2018 vil derfor for ettertiden fort bli husket for en norsk regjeringen som ikke gikk av veien for å forsøke å bruke tvang og trusler mot et nærmest unisont og samlet Finnmark. For deretter å tape så det sang i trikkeskinnene i Oslo.

«Se hvor tøffe vi kan være», roper regjeringen ut i media.

Men alle vi som har levd en stund har allerede sett «lusa på gangen». Som vanlig gjelder tøffheten bare når de en vil bruke tvang mot – bor langt nok unna Oslo. Det er ingen sjanse i havet for at regjeringen ville brukt samme tvang mot 87 prosent av et fylke lengre sør i landet. Der ville de aldri turde å utfordre sine politiske venner, støttespillere, rike venner eller statsbyråkratiet.

Det er ingen tilfeldighet at det er i Finnmark regjeringen nå «bruser med fjærene». Oj så tøffe.

Finnmarkingene selv får knapt sette foten sin inn hos den aller helligste, regjeringssjefen. Da fylkesordføreren i Finnmark besøkte statsministeren med 87 prosent av finnmarkingene sine NEI-stemmer i ryggen fra en folkeavstemning, nektet statsministeren å være med på en felles pressekonferanse.

Hun ville knapt møte representantene fra Finnmark. En slik overbærende politisk arroganse fra en statsminister mot det folk hun er satt til å styre er som å bære tonnevis av ny ved til bålet. Er det rart de blir kokende eitrende forbannet i Finnmark ?

Og har ikke regjeringen ennå skjønt hvor utholdende folk nord i landet kan stå i krigen når de bare blir nok provosert og forbanna ??

Regjeringen har i tillegg også gått til det kontroversielle uhørte skritt å starte et beregnende og stygt svarte-Per-spill om Troms og Finnmark sin fremtid. For de vet selvsagt godt at kampen om å slå sammen Troms og Finnmark aldri kan vinnes med mindre de får fylkespartiet i AP i Troms til å dolke sitt eget fylkesparti i Finnmark i ryggen.

Men også her er det lov å håpe at de bommer på strategien.

Vel nok har AP gjort mye dumt etter at Jens Stoltenberg forsvant til NATO. Men en slikt skivebom vil være politisk umulig selv for dagens AP-ledelse å tillate.

Kjære Erna. Du tuller ikke med folks følelser og forbannelse av å bli overkjørt. Du sier du har den politiske legitimiteten fra flertallsvedtak i to forskjellige Storting når det gjelder å slå sammen Troms og Finnmark. Det er med all respekt bare tull.

Både fordi vi alle kjenner til det faktum at dette vedtaket om Troms og Finnmark ikke var forankret i noen som helst lokal prosess eller utredning.

Egentlig foreslo regjeringen at hele Nord-Norge skulle være ett fylke. Under arbeidsnavnet Tromsmark. Nordland sa som Finnmark nei. Men bare Nordland ble hørt. Så kom et benkeforslag støttet av regjeringspartiene og KrF i Stortinget. La oss heller slå sammen bare Troms og Finnmark da. Uten involvering eller utredning.

Det var selve startskuddet på det uverdige politiske spillet mot Finnmark som skjer nå i 2018.

Politikere fra regjeringspartiene forhold til bruk av tvang er forøvrig et artig politisk skue. Særlig for oss som bor i Oslo. Når byregjeringen i Oslo foreslo tiltak mot bilistene for å gjøre hovedstaden renere og mer miljøvennlig hørte vi fortvilte og høyrøstede skrik fra Høyre-folk og FrP- folk i regjering om at det var så udemokratisk av politikerene i Oslo å bruke tvang mot de stakkars bilistene.

De som bare har t-bane, tog, trikk, buss, bysykkel eller føttene som alternativ til bilen. Og der du maksimalt må vente 5 minutter på et kollektivt tilbud.

Mens i Finnmark – der hurtigruta tar 1 dag og 14 timer fra Kirkenes til Tromsø, der roper de selvsamme Oslopolitikerne på at det må brukes tvang for å flytte fylkeshovedstaden i Finnmark til Tromsø. Hvor er logikken ?

Vi lever i et demokrati, og selv ikke i den aller nordligst delen av Norge er det mulig for regjeringen å være diktator for en måned eller to når demokratiet og demokratiske prosesser slår tilbake på regjeringen som en boomberang. Representert med 87 prosent sinte og opprørte Finnmarkinger.

Da er det forventet at politikerne også i hovedstaden evner å ta til vett. Å snu.

Det ropes forøvrig fra advokater og politiske aktører i tankesmia Civita i Oslo at det koster så mye å drive Finnmark. Derfor må de underlegges Tromsø. Fakta er at det uansett vil koste langt mer ikke å ha Finnmark. At folk får levevilkår for å bo i Finnmark handler også om at det legges til rette for det. Og handler om involvering og medbestemmelsesrett. Hvis ikke kommer de flyttende til Oslo hele gjengen.

Og hvem skal da høste våre naturressurser ? Jeg forundres stadig at det ikke har gått opp for oppegående urbane samfunnsaktører i Oslo-gryta at mye av opprinnelsen og det vi bygger verdiskapning på i hele landet er at det bor folk langs kystlinjene i Norge.

Der naturressurser som fisk, olje, gass, mineraler finnes. Og da må det bo folk der. For å høste dem. Og de må trives og styre en del av livene sine selv. Det høstes ikke en eneste råvare i og rundt tankesmiene i Oslo, eller på hovedkontorene til de store selskapene. De høster til gjengjeld andre viktige ting. Og bidrar på sin måte med verdiskapning.

Derfor trenger vi både by og land. Også Finnmark. Fortsatt. Og en regjering som er regjering for hele folket. Og som evner å se at i bunn og grunn så henger alt på sin kompliserte måte sammen.

———–

Rolf-Inge Sleipnes. Foto: Privat

Rolf-Inge Sleipnes er daglig leder for Aksess innkjøp as og bor i Oslo.
Han opprinnelig fra Ågskardet i Nordland, og er en kjent kommentator som også driver sin egen blogg «Godværsbloggen».

En «tvangshilsen» fra Vest-Agder til dere i nord

i Kommentaren By

Skrevet av Arvid Andersen, Søgne

Det som nå skjer hos dere i nord kan man sikkert kalle sivil ulydighet. Det er ok. Men noen ganger er slik ulydighet nødvendig og et sunnhetstegn for demokratiet. Historien i vårt område er et bevis på hvor uredelig en sammenslåingsprosess kan være.

Tvangssammenslåingen av de 3 kommunene på Vest-Agder, Kristiansand, Søgne og Songdalen (K3) – er en lurvete og uetisk prosess. I både Søgne og Songdalen var det klart flertall ved valget 2016 mot sammenslåing med Kristiansand. I min hjemkommune Søgne var det ca. 71 % som sa nei.

Jeg har jo registrert at også dere nordpå kjemper en kamp mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms – en sammenslåing som ikke synes å ha noen annen grunn enn en «fix ide» fra Sanner & co – som fortsatt kjøres knallhardt fra minister Mæland som en grov og ubegripelig maktdemonstrasjon, uten noen synlig nytteverdi for hverken befolkningen i fylkene, regionen eller nasjonen.

Her på Agder har det vært et ras av avisinnlegg og kommentarer mot den uryddige og uredelige prosessen som førte til at sammenslåingen K3 ble vedtatt. Kampen for å reversere pågår fortsatt for fullt.

Blant annet har forfatter Are Eivind Brænne fra Søgne hatt mange solide innlegg i avisene her sør. Nå har han også skrevet bok om det som har skjedd i forkant av tvangsvedtaket. Boka har tittelen «NYE KRISTIANSAND – UNNFANGET VED VOLDTEKT».

Likedan har den anerkjente og landskjente tvangsmotstanderen, Per Gunnar Stensvaag, levert en rekke saklige og særdeles verdifulle innlegg i pressen og ved foredrag.

Det som har utspilt seg av politisk lurespill, og etisk elende, i saken om tvangssammenslåingen K3 er et underlig skue. Det er nesten ikke til å tro at norske politikere kan finne på noe så besynderlig og avvikende som denne forakten for folkemeningen i valg.

Et spørsmål trenger seg på: Er disse menneskene skikket til å sikre en god og trygg politisk behandling som sikrer og hegner om vårt demokrati? Saken er i høy grad egnet til bekymring over hva slags politisk etikk som har rådet hos dem, og om vi vil få se at slike holdninger får utvikle seg videre.

Likedan kommer spørsmålet om hva slags politisk etikk nasjonen faktisk trenger ha for å hegne om demokratiet vårt i fremtiden.

Denne overvalsingen av Søgnes og Songdalens innbyggere er det verste politiske overgrep siden krigens dager. Jeg anbefaler gjerne boka fra forfatter Are Eivind Brænne – den slår som en rambukk gjennom all den ufyselige og pillråtne tvangsprosessen som kommunesammenslåingen K3 er.

Det er mange å kritisere i denne prosessen, både statsråd og fylkesmann, men fremst i rekken er nok våre egne ordførere, Astrid Hilde i Søgne og Johnny Greibesland i Songdalen. Hadde de oppfylt rollen som ekte ordførere, altså som folkets talsmenn, så hadde K3 sannsynligvis aldri sett dagens lys.

Den alvorlige veien, bort fra normale, ryddige og ærlige demokratiske prinsipper, og folkeviljen i valg, synes nå, på underlig vis, å ha befestet seg hos noen politikere, som tydeligvis ønsker å styre mot et mer diktatorisk/elitistisk styrt samfunn.

De innbiller seg faktisk at de uansett vet best selv og at befolkningen ellers ikke skjønner sitt eget beste. Det er sånn maktbegjærets kraft, med ekle røtter ned i narsissismen, tar eller kan ta, en farlig vei.

Det er grunn til å bekymre seg over disse menneskene og over hvor langt de er villig til å gå i feil retning. Vi må være på vakt mot dem, for de har gjennom tvangsprosessen vist at de ikke hegner om innbyggernes og nasjonens demokratiske gode og trygge tradisjon.

Det er jo lov å håpe – hvis storting og regjering ikke ønsker at slike grumsete politiske bakromsarbeider skal få rotfeste i nasjonens politikk så har de faktisk ennå muligheten til å sette ned foten og annulere tvangsvedtaket. Det ville i så fall være et betryggende steg inn i fremtiden, og sår som ellers ville prege mange mennesker inn i fremtiden, ville bli leget.

Det som nå skjer hos dere i nord kan man sikkert kalle sivil ulydighet. Det er ok. Noen ganger er slik ulydighet nødvendig og et sunnhetstegn for demokratiet.

Derfor – Lykke til for dere i nord!

————

Foto: Privat

Arvid Andersen har arbeidet i politiet og i forsikringsbransjen, men er nå pensjonert.
Han bor i Søgne i Vest-Agder.

Vær varsom med å ødelegge en god sak!

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark

Det koker på sosiale medier der sinte Finnmarkinger støtter motstand mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark. Det er bra og gjør oss sterke. Men det fins også de som svekker saken; Det er de som hetser motstanderne på det groveste ved å bruke Hitler-stempel, hekse-stempel og andre ekstreme uttrykk. Forstår dere ikke at det skader saken?

Hele Norge sitter og følger med på facebook-siden «vi som vil ha Finnmark som egen region». Vi har over 17000 medlemmer på denne siden. Men vi ser at når ekstreme utsagn tapetserer kommentarfeltene melder folk seg ut.

Vil dere nett-troll at Finnmark skal tape denne viktige saken mot sentralmakta?

Jeg er selv Finnmarking fra kysten, og kjenner omtrent hele spektret av et voldsomt vokabular og en uttrykksform som er en del av vårt kjennemerke. Jeg er stolt av vår åpenhet og at vi tilkjennegir våre ærlige meninger, og jeg tar ofte bladet fra munnen selv.

Men i en verden der motstanderne våre bruker alle midler for å dempe Finnmarkingene sitt sinne, er det faktisk sånn at når vi bruker bannord, ukvemsord og ekstreme uttrykk som vi er vant til her hjemme, så reagerer de som er mot oss med et skuldertrekk, og tenker kanskje at vi er tullinger, at vi ikke er noe å bry seg om, og at det gjenget der påstår at de skal kunne være herre i eget hus!

Ser du, djevel-stempel av våre motstandere virker mot sin hensikt!

Kjære Finnmarkinger, støttespillere og andre som vil vil at vi skal vinne kampen for å beholde vakre, sterke Finnmark som et eget selvstendig fylke; Besinn dere på sosiale medier, husk at alle ikke forstår virkeligheten og uttrykkene like godt som vi «innfødte».

Og for de av dere som ser utspill som skader saken vår, meld det inn, så fjerner vi det fra siden!

Mæland – med fingeren i diket

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.

Det foregår en knallhard maktkamp i dagens Norge. Tydeligst er den lengst i nord fordi de der er beintøffe og tør å stå opp mot øvrighetas råe sentraliseringsprosjekt.

Mange andre deler av landet har blitt utsatt for lignende overkjøring. Om de så langt har latt seg kue, er sympatien både der og ellers stor for finnmarkingene.

Når Monica Mæland står så hardt på sitt, er det kanskje fordi hun frykter at ettergivenhet overfor Finnmark vil utløse et vell av lignende frihetskamper der tvilsomme prosesser, lirking, luring og ren tvang har drevet fram uønskede sammenslåinger.

Mens trykket øker, fremstår kommunalministeren mest av alt som hun med fingeren i et piplende hull desperat prøver å hindre et dike fra å briste.

Gutten som med sin finger i diket reddet Holland fra oversvømmelse, ble i følge sagnet en helt. Det blir neppe statsråd Mæland.

Hun har dessuten rotet seg inn i en umulig situasjon, en Catch-22. Jo mer hun prøver å stå i mot med truende retorikk, straffeeksersis overfor de uregjerlige og hastige endringer av forskrifter, desto mer tiltar trykket bak demningen. Skal hun trekke ut fingeren nå og løpe før hun blir ordentlig våt, eller holde stand til vannmassene velter over henne?

Dessverre for ministeren kan det virke som hun er lite realitetsorientert om hva som rører seg i folkedypet. Hun later åpenbart til å tro at hun skal vinne kampen mot naturkreftene.

Om finnmarkingene bare ikke gir seg, er det de som vil gå seirende ut av denne striden.

Glem de juridiske paragrafene som partene slår hverandre i hodet med! Glem alt snakket om det representative demokratiet, at Stortinget er vårt høyeste organ og at de har vedtatt dette! Her er det den generelle rettferdighetssans i folket som vil vinne fram.

Et åpenbart opprør i velgermassen, og en etter hvert uholdbar situasjon, vil nok til slutt få stabeiser på Løvebakken til å snu. Med henvisning til en analog sak med Finnmark i sentrum er det nærliggende å si at «joik har større kraft enn krutt». Riktignok står det en demning i Sautso, men dersom ingen hadde opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

Kampen om Finnmark viser med all mulig tydelighet at tvang er et elendig utgangspunkt for ekteskap. Når det åpenbart vil medføre direkte dysfunksjonelle enheter, ville det rett og slett være uansvarlig ikke å stoppe prosessen slik Finnmark fylkesting nå leder an til å gjøre.

Til det har de også et klokkeklart mandat fra folket som har valgt dem. Det er innbyggerne i eget fylke de skal lytte til i denne saken framfor å være servile overfor Mæland og de såkalte «Tvangsgutane», de som på et bakrom på Stortinget, uten hverken høringsrunder eller utredninger, fant på denne galskapen.

Flere tvangsrammede, enten den er såkalt «frivillig» eller ei, burde følge finnmarkingenes eksempel! Nå ser det da også ut som om Troms-delegatene viser solidaritet overfor sine naboer og dessuten husker at denne sammenslåingen er noe de heller ikke ønsker i eget fylke.

Særlig etter de siste utspillene fra maktas høyborg i sør har det fra landets folkelige kommentariat florert med karakteristikker som «diktator» og sammenligninger med verdensledere noen neppe liker å bli satt i bås med. Programlederen i Dagsnytt 18 var slik sett relativt moderat da han kalte kommunalministeren for en dampveivals.

Med fare for å bli tatt for overtramp tillater denne forfatter seg å referere en assosiasjon som dukket opp i eget hode: På Revolusjonsplassen i Bucuresti holdt president Nicolae Ceaușescu den 21. desember 1989 tale for titusener av sine undersåtter. Da han i kjent kommunistisk stil satte i gang, var han nok overbevist om at han hadde forsamlingen i sin hule hånd.

Åtte minutter ut i talen begynte en del tilhørere å bue. Diktatoren hevet høyre arm som signal om stillhet og full oppmerksomhet. Det virket en liten stund før buingen tiltok og ukvemsordene haglet. De som først turte å opponere utløste en kjedereaksjon over plassen.

Ansiktsuttrykket til Ceaușescu da han innså alvoret, ble et vidt kringkastet bilde på kollapsen til kommuniststyrene i Øst-Europa. Ute av stand til å kontrollere folkemengden søkte han dekning i partihovedkvarteret mens opprøret spredte seg i hovedstaden.

I første omgang klarte militæret gjennom hundrevis av arrestasjoner å rydde gatene. Neste dag prøvde presidenten igjen å tale ‘fornuft» til folkemengden som på nytt hadde samlet seg på torget. Denne gang kastet de steiner og andre gjenstander mot ham før de stormet bygningen. Med nød og neppe kom presidentparet seg opp på taket og unnslapp med helikopter.

Som ild i tørt gress spredte oppstanden seg til hele landet, og allerede 1. juledag var Ceaușescu og hans kone henrettet etter en summarisk rettsak. Etter at demningen begynte å slå sprekker, kollapset den fort.

Her gjelder det nok om å ile til å si «uten sammenligning forøvrig», men også våre hjemlige makthavere later til kraftig å ha undervurdert den folkelige motstand. Slikt kan altså koste dyrt, og for Finnmark sin del er det nå kommet så langt at den ikke lar seg stoppe.

Der Mæland står med fingeren sin i et revnende dike, blir hun derfor bare mer og mer hjelpeløs. Etter som både åpningen i – og kraften bak – demningen bare blir større og større, nytter det snart heller ikke å tilkalle Erna for å tette hullet.

————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Hva skjedde i fylkestinget?

i Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, Finnmark Ap og styremedlem i ForFinnmark.

I Fylkestinget argumenterte partiene AP, SV, SP og MDG for sitt standpunkt om ikke å oppnevne representanter til Fellesnemda med bakgrunn i at folket i Finnmark har sagt nei til sammenslåing med Troms. Det var for dem et sterkt mandat og veien videre må gjenspeile dette.

KrF la frem et forslag om utsettelse. Forslaget hadde ingen formuleringer om folkeavstemningen.

Det samme gjaldt forslaget som ble fremmet av Venstre, et forslag som senere ble tilsluttet av H, KrF og FrP. Forslaget fra AP, SV, SP og MDG ble vedtatt. I alle innlegg fra talerstolen fra disse partiene ble det argumentert ut fra resultatet i folkeavstemningen.

Representantene fra KrF, H, V og FrP nevnte knapt nok folkeavstemningen med ett eneste ord. Vedtaket betyr at fylkestinget i Finnmark ikke har gitt Fellesnemda noen fullmakter til å fatte vedtak på vegne av Finnmark.

Monica Meland har likevel gjort en forskriftsendring, som innebærer at Troms skal ha 19 medlemmer og Finnmark skal ha 9 medl i Fellesnemda.

Denne sammensetningen er gjort slik fordi at selv om Finnmark ikke møter så skal Fellesnemda likevel være beslutningsdyktig ved at medlemmene fra Troms utgjør mer enn 50 %.

Altså er Mæland plan at Troms sine medlemmer i Fellesnemda skal ha makt, allerede før den formelle maktoverdragelsen er innført, til å fatte vedtak som gjelder Finnmark.

Det kan være verdt å merke seg at KrF i fylkestinget ville utsette oppnevningen av Fellesnemda til november/desember og etter at regjeringen har lagt frem sitt forslag til oppgaveoverføring til regionene. Høyre stemte for dette.

Monica Mæland har avfeid også dette og innkaller Tromsværingene til Fellesnemda allerede 13. august. Det viser at statsråden ikke bryr seg om sine partifeller i Finnmark. KrF tar hun som en selvfølge.

Hun støtter seg nå på at Troms AP vil møte i Fellesnemda den 13. aug og at det dermed er en beslutningsdyktig Fellesnemd på plass. Dersom Troms AP ikke møter til dette møtet så er det bråstopp for Mælands raid mot Finnmark!

Regjering eller despotier?

i Politikk By

Skrevet av Tommy Andersen, nestleder for Hammerfest Senterparti.

Jeg er ikke kjent for å være ordfattig. Men hele denne prosessen gjør meg nettopp det, ordfattig. For maken til arroganse, nedlatenhet, sjølgodhet og respektløshet har jeg aldri i mine 44 syndefulle år sett maken til.

Hele prosessen oser av forrakt for Finnmark. En landsdel, der brutto eksportprodukt pr fastboende finnmarking utgjør 2 800 000 kr, mot Oslo’s BEP på latterlige 288 000 kr. Dette har jeg ihvertfall blitt fortalt, av folk som har sjekket dette litt nærmere.

I utgangspunktet var ikke Troms og Finnmark endel av regionreformen, men ble «proppet» inn i siste liten av et regjeringsmedlem. Men hva skjedde, egentlig?

Da reformen ble planlagt, så var vi holdt utenfor, noe vi var veldig fornøyd med. Men likevel, så ble det i det stille jobbet aktivt for å legge oss inn under dette makkverket. Vi fikk ikke vite noe som helst, før det omtrent var forsent i utgangspunktet.

Her har regjeringen gjort noe ulovlig, for slike dyptgripende forandringer, så skal de innvolverte partene være med fra starten av, og ikke få det kastet i ansiktet på denne måten.

Inndelingsloven sier også, at landet skal bestå av 19 fylker og valgkretser. Da kan man lure på hvor lovlig alt dette her egentlig er. Men det faller inn under stadig flere overgrep mot finnmarkingene, forsøk på struktur i flåten under 11 meter, endring av reglene, slik at de store blir favorisert, overføring av oppgaver til fylker og kommuner, samtidig som man skjærer ned på overføringene. Dette her er ikke noe annet en utpressing. De kan ikke sende noen for å tvinge oss, derfor velger de økonomisk tvang, for å få det som de vil.

Mæland har vist sitt sanne ansikt i denne saken. Det samme har Solberg, som jeg velger å kalle den svakeste statsministeren vi noen gang har hatt.

Eller er hun det? Kanskje dette her er nettopp slik hun har planlagt det? Ved å sende Mæland foran seg, for å ta støyten, mens hun selv ordner og fikser i kulissene? Ved å oppholde oss med dette her, har hun kjøpt seg tid til å iverksette ytterligere raseringer i Finnmark.

Jeg frykter virkelig for hva som kommer til å skje.

Samtidig utviser regjeringa noe av den største mangel på samfunnsforståelse i moderne tid. Finnmark og Troms har alltid hatt et fungerende samarbeid, og har vært generelt gode venner hele tiden.

Solberg, Mæland, Sanner, Sandberg og Jensen har nå gjort begge fylker til fiender, ødelagt sammarbeide, de har gjort begge fylkene så totalt uspiselige for hverandre at det vil ta lang tid å reparere dette, om det i det hele tatt lar seg reparere.

Den feighet, ufyselighet og råttenhet som her blir utøvd fra regjeringen, er direkte grusom å være vitne til. Her har de ikke fått det som de vil, så de forandrer regelverket, for å kunne utøve sitt favorittvirke; Tvang og maktbruk.

Men igjen begår denne regjeringen en kriminell handling: De kan ikke forandre regelverket slik de har gjort, uten at det har vært oppe til behandling. Noe den ikke har vært.

Det er så inderlig feigt gjort av denne regjeringen, å tvangssammenslå fylkene, for så å la fylkene måtte slåss for å få beholde noe som helst av det de hadde.

Mæland og Solberg minner meg, i denne sammenhengen, om en mobber jeg ble utsatt for på barneskolen. Han slo og sparket folk, startet masse bråk, for så å la andre ta støyten, mens han selv sto å så på å flirte, stolt som en hane over hva han hadde fått til.

Men at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke tør så stå opp for seg selv, men velger å være lydige skjødehunder for regjeringen. Det er rett og slett skammelig.

At politisk mobbing finnes, er jeg fullstendig klar over. Men at en regjering kan tillate seg å mobbe en hel landsdel på den måten denne regjeringen gjør, er hinsides min fatteevne.

Nå er vi virkelig forbanna!

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark.

Siden dere ikke er lydige og vil oppnevne representanter til fellesnemnda skal dere straffes. Og de som skal utføre straffen skal være naboen!

Det var beskjeden fra regjeringen i ettermiddag. Øverste makt i Oslo endret straffereglene i rakettfart og presset Troms inn i en rolle som lakeier.

Dette er det verste regjeringa kunne gjort!

For nå er vi virkelig forbanna. Nå fikk Finnmarkingene rett i at makta er i stand til og har vilje til å tvinge oss i kne. Det var egentlig det vi visste. Det var en av grunnene til at vi sa nei til å bli slått sammen med Troms i utgangspunktet. Vi har nå fått det endelige beviset på at med lavt folketall og lite politisk makt ville alt vi foreslo i en sammenslått region bli nedstemt hvis det ikke falt i smak hos sentralmakta.

Dette gjør Finnmarkingene enda mer kampklar! Alle vet at folk som blir fratatt makt ikke har nok å miste, og det gjør dem sterkere.

For nå er det ingen vei tilbake. Regjeringen må presse Finnmark fra skanse til skanse fremover og gjøre folket enda mer hatsk mot makta. Og Finnmarkingene har ikke annet valg enn å protestere.

Men hva skulle regjeringa ha gjort, da?

Før jeg svarer på det må jeg minne deg om at dette IKKE er en kamp mellom to likeverdige parter, det er en kamp mellom musa og elefanten.

Hvis regjeringa hadde vært smart skulle de ha kastet kjøttbein til Finnmark, det har makta i sør gjort før. Tiltakspakker på noen millioner, et sykehus til Alta eller ødemarkstillegg til høyt utdanna folk som ville flytte dit ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Men det var dem for arrogant til å gjøre. Eller kanskje de ikke hadde kunnskap nok om folket sitt lengst nord til å vite hva vi er i stand til?

Det de skulle ha gjort var å gitt etter og latt Finnmark stå for seg selv, som eget fylke. Det kunne de nok har klart å argumentere seg ut av i tidlig fase uten å tape ansikt. Men nå er det for sent. Nå er løpet kjørt, kampen fortsetter og saken blir verre og verre.

Folket og det politiske flertallet i Finnmark har sagt nei. Det har gjort at regjeringa har måttet vise sitt sanne ansikt. Det var ikke særlig pent i dag.

Til slutt må vi minne regjering og storting om at Finnmark ikke er et hvilket som helst fylke: Vi grenser mot en stormakt i en verden der konfliktnivået øker og der forsvars- og etterretningsvirksomhet eskalerer i vårt nabolag. Vi er det mest ressursrike området i landet med rein, fisk, vindkraft, olje, gass, gull, mineraler og med en spektakulær natur og dyreliv som tiltrekker seg turister fra hele verden. Og vi har et stolt urfolk og en særegen kulturhistorie som få andre har.

Denne rikdommen gjør oss sterk og robust og fullt i stand til å være herre i eget hus. Så hvorfor syns regjering og storting da at det er så viktig å tvinge folket i Finnmark i kne?

Saken er at nå er vi er virkelig forbanna!

Folkets råd til fylkestinget i Finnmark

i Politikk By

Fylkestinget står nå foran et skjebnevalg, den viktigste beslutningen som noensinne er gjort i forhold til Finnmarks egenart og fremtid. For den 20.-21. juni skal de behandle saken om det skal oppnevnes medlemmer til Fellesnemda eller ikke.

ForFinnmark slår derfor ring om fylkestinget i Finnmark med følgende erklæring:

«Dere vedtok en folkeavstemning. 87 % av folket stemte nei til tvangssammenslåing med Troms. Folket har talt. Derfor har vi forventning om at fylkestinget stemmer nei til å oppnevne medlemmer til Fellesnemnda. Lykke til med behandlingen av en skjebnesak for Finnmark.»

Vi overrekker en støtteerklæring til fylkesordføreren på Scandic hotell klokka 13.40 den 20. juni og fortsetter arrangementet i gågata med musikk, taler og appeller.

ForFinnmark går nå ut for å engasjere folk til å komme til Alta sentrum den 20.-21. juni for å delta på fylkestinget (Scandig hotell) og ulike arrangement i gågata.

Vi overrekker en støtteerklæring til fylkesordføreren på Scandic hotell klokka 13.40 den 20. juni og fortsetter arrangementet i gågata med musikk, taler og appeller.

Hvis folk ikke kan komme til Alta sentrum kan de sende mail til Finnmarkfylkesting2018@ffk.no og gi ditt nei til at fylkestinget oppnevner representanter til fellesnemnda.

Vi kommer til å bruke annonser og sosiale medier for å oppfordre Finnmarkinger/ støttespillere i og utenfor fylket til å sende mail, og håper på flere tusen!

Nå er begeret fullt!

i Kommentaren By

Skrevet av Anna Kjaer.

Det er «interessant» å bo på et sted som gjennom store deler av nyere historie har vært vurdert som marginalt. Finnmarkingene, slik jeg kjenner dem nå, har svært få forventninger til å bli ivaretatt – slik «søringer» tar som en selvfølge. Det har de lært gjennom generasjoner, på så mange måter.

Men NÅ er begeret fullt! Håper jeg.

Tvangssammenslåing med Troms, der en helt utvetydig folkeavstemming har sagt sitt, tvinges gjennom. Fortsatt turer regjeringen fram, basert på Stortingsvedtak der premissene var annerledes, der det var minst mulig flertall – og der andre fylker har fått slippe når de ikke ville. Her kommer kommunalministeren med direkte trusler.

Luftambulansekrisen som virkelig handler om liv og død for oss her langt unna sykehus og med tøffe værforhold. Hvor høyt oppe i apparatet beslutningen om å spare penger er fattet, vet vi ennå ikke. Vi vet at hele prosessen «stinker», med så mange elementer som ikke hører hjemme i en anbudsprosess, men fortsatt er det ikke løst.

Det ser ennå ut som helseministeren ikke tar realitetene inn over seg, til tross for at alle mulige faglige instanser er krystallklare! En av de første tydelige stemmene var kommunelegen i Berlevåg, med veldig konkrete eksempler på livstruende situasjoner.

Luftambulansen er basis-infrastrukturen, som handler om sikkerhet for våre liv, som er noe av det som faktisk storsamfunnet bidrar til for oss. En av få ting som ikke KUN handler om å ta ut råvarer og verdier og påstå at vi ikke bidrar, siden inntektene bokføres i hovedkontorer sørpå.

Nedbygging av sikkerheten til sjøs – for oss som bor nær den meste krevende grensen for tida, der de på den andre siden åpent forteller at de driver med jamming av signaler, som allerede har lammet flytrafikk og kommunikasjon – man trengte ikke MYE fantasi for de få år siden da sentrale myndigheter gjorde den geniale beslutning å legge ned all ikke-satelittbasert kommunikasjon, det være seg Loran C, FM-radio og Kystovervåkningen.

Og nå skal de også legge ned flytårnene, styre dem over satellitt. Heldigvis har det gått litt langsommere enn ventet, så vi har fortsatt de kompetente og lokalkjente arbeidsplassene her, de som er vant til å se etter polare lavtrykk og andre plutselig værutfordringer.

Mange, mange andre arbeidsplasser som var vesentlige for å ha unge, konstruktive, kompetente folk her, er forsvunnet. Og også det har Finnmarkingene stille akseptert, «det hjelper jo uansett ikke hva vi sier», det VET de, gjennom generasjoner.

Fiskeripolitikk – som de blåblå har gjort aller mest for å fjerne fra lokalsamfunnene, helt siden Svein Ludvigsen i 2005, men hvor også alle andre regjeringer har svin på skogen. Trass i en svært grundig Kystfiskeutredning, ledet av vår aller fremste jurist, Carsten Smith. Som de rødgrønne puttet i skuffen, hvorfra den aldri kom ut igjen.

Alt mulig gjøres for å hindre at små lokale fiskere og unge får mulighet til å komme inn i fisket. Og for at lokalsamfunnene mister kontrollen over den fisken som hører til der, som kunne bidratt til levedyktige lokalsamfunn på helt andre måter enn i dag.

Kvoter, som er nøkkelen til det hele, samles på svært få, svært kommersielle og finansielt sterke hender, sørpå. For ikke å snakke om gruver, heller ikke her stilles krav om ivaretakelse av natur og lokalsamfunn, og de kommersielle får ture fram, helt til ressursene er tømt, selskapet kjøres konkurs – og de slipper å rydde opp etter seg.

Jeg flyttet til Finnmark i 2004. Fra den første tida husker jeg særlig sjokket over hvordan dengang kommunalminister Erna Solberg stadig gjorde livet surt for oss i nord. Jeg hadde aldri opplevd sånt før. Jeg kjente at det å lese nyheter faktisk var belastende, og skjønte ikke helt at ikke alle sto på barrikadene og sloss.

Det var LITT lettere under de rødgrønne, selv om det også da ble fattet vedtak som var vanskelige å forstå. De siste årene har det vært forferdelig! Det synes å bli stadig verre, med en arroganse og besserwisser-tone og manglende respekt for oss som bor her oppe.

ForFinnmark, aksjonen for «Vi som vil ha Finnmark som eget fylke», og ikke minst luftambulanseprotestene er NOE. Takk til dere som leder dette!!

Jeg er dessverre IKKE på noen måte imponert over innsatsen fra våre folkevalgte på Stortinget, er jeg lei for å si. Det virker som de mister all kraft så fort de er sør for polarsirkelen, hvis de da ikke blir inkludert i regjeringen og dermed kneblet. Jeg forstår ikke dette!

Også andre distrikter lider under den bevisste og kraftige sentraliseringspolitikken som føres. Sentralisering er en slags global kraft, som kun kan bremses ved bevisst politikk, for eksempel ved at man faktisk ønsker at det skal bo folk i landområdene nær en grense, nær de svært verdifulle naturressursene. Men det skal nok også fjernstyres – over satellitt.

——

Anna Kjaer er siviløkonom og kunstner og driver firmaet Nordic Visions. Hun er opprinnelig fra Rygge i Østfold, men bosatt i Berlevåg. 

Gå til Topp