Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 5

Torill Olsen har publisert 82 artikler.

Look to Finnmark!

i Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

I sin berømte Look to Norway-tale under 2. verdenskrig hyllet USAs president Franklin D. Roosevelt landet vårt for viljen til å kjempe for frihet og demokrati. Hadde han levd i dag og sett sentralmaktas angrep på det lokale sjølstyre, ville han kanskje ikke sett Norge som like mye av et forbilde?

På samme måte som vi forventer at regjering og Storting hegner om Grunnlova, skulle man tro en kommunalminister var fanebærer hva gjelder å følge Formannskapslovenes intensjon. Da er det intet mindre enn en skandale at de to som har fylt denne statsrådsposten de siste fem år, ser ut til å måle egen suksess i antall avviklede regional- og lokaldemokratiske enheter.

De som i vår tid bør hylles, er derfor de som klarest reagerer mot denne paradoksale adferd og nekter å godta overgrepene mot lokaldemokratiet. Det all grunn til å si «Look to Finnmark».

Avisenes leder- og kommentarartikler, leserinnlegg og reaksjoner for øvrig tyder på at flere og flere har oppdaget hvor uryddige og mangelfulle prosessene har vært i forkant av sammenslåingsvedtakene for våre fylker. Dessverre er det flust med tilfeller i kommunereformen hvor det er minst like ille.

Det dokumenteres til fulle i boka «Nye Kristiansand – unnfanget ved voldtekt» som ble gitt ut i mai i år. I den kler forfatter Are Eivind Brænne fullstendig naken den lille klikken av lokale folkevalgte, Fylkesmannen og daværende kommunalminister Sanner.

Boka er en skremmende beretning om hvordan den lokale folkeviljen ble fullstendig overkjørt, Stortinget ført bak lyset og vedtak om tvangssammenslåinger på Sørlandet beviselig ble fattet etter skammelig saksbehandling, feilaktige opplysninger og på sviktende grunnlag.

Fylkestinget i Troms vedtok 10/8 at de ikke vil følge myndighetenes oppfordring om å gjennomføre sammenslåingsprosessen uten enda mer motvillige Finnmark med på laget. Kall det gjerne sivil ulydighet fra de to gjenstridige fylkene!

Herved oppfordres flere, både fylker og kommuner, til å kjempe like modig som finnmarkingene mot å bli offer for en særdeles uverdig prosess! Det begynner å gå opp for folk flest hva som foregikk under de såkalte «Tvangsgutane» sitt møte på et bakrom i Stortinget. Verre politisk hestehandel skal man lete lenge etter. Gjennomføringene etterpå er ikke stort bedre.

Om ikke spillereglene har blitt endret underveis, har de like gjerne blitt brutt. Fra anerkjente stemmer i det juridiske miljøet ropes det også varsko. Stortinget kan ha brutt sine egne lover da de vedtok å slå sammen våre to nordligste fylker. Både her og der er det altså all grunn til å stå på bremsene, en funksjon som syns å være helt fraværende hos kommunalministeren og regjeringa forøvrig.

Med Monica Mæland i spissen presses det på for å gjennomføre det knapt noen egentlig vil. Uansett hvilken reform det gjelder, virker de immune mot kritikk og strategien synes å være totalt å ignorere avsløringer som for eksempel i Brænnes ovennevnte bok.

Kommunalministerens nylige utspill om at kommunesammenslåinger er nødvendig for å få næringsutvikling i alle deler av landet, er svært lett å imøtegå. NORUT-rapporten bestilt av hennes eget departement for tre år siden konkluderte nemlig med det stikk motsatte.

DIFI-undersøkelsene om tilfredshet med offentlige tjenester gir dem heller ikke medhold, for å si det mildt, for deres evige streben etter færre og større enheter. På utallige oppfordringer har de heller ikke avslørt mysteriet om hvordan grensefjerninger skal kunne løse demografiske utfordringer med flere gamle pr. yrkesaktiv.

Forståelig nok, men som politiske kvakksalvere fortsetter de å kverne på slike ytterst merkelige teorier og argumenter som har blitt tilbakevist gang på gang fra opposisjon, enkeltpersoner så vel som tunge fagmiljøer.

På toppen troner Erna som om hun skulle være en uangripelig dronning til evig tid.

Om Mæland virker upåvirkelig av at det stormer ute i hennes område er det statsministeren selv som har iført seg den tykkeste teflonhuden. Hun har etter hvert utvikla unnvikelse av kritikk for regjeringas politikk og dens medlemmers adferd til en kunst. Uansett hvor mye det koker steder i landet, rundt en sak eller om en i regjeringskollegiet, viker hun unna som et vått såpestykke.

Mens andre partiledere har blitt hudflettet for ikke å ha tatt varsler alvorlig nok i Metoo-saker, slapp regjeringssjefen svært billig unna for å ligge langt på etterskudd i håndteringen av slike hendelser i eget parti. Da det etter hvert også kom inn varsler på en av statsrådene, var det nok å si at hun hadde tatt en prat med henne, så var den saken ute av verden. Mønsteret er det samme etter fiskeriministerens krumspring i det siste: en samtale, en uttalelsen om at hun kanskje ville ha ordlagt seg annerledes og vipps; fortsatt full tillit er konstatert.

Ansvarsfraskrivelse er også Monica Mælands metode. Hun viser hele tiden til at Stortinget har vedtatt sammenslåingene, som om gjennomføringen er en sur plikt hun er pålagt.

Har hun kanskje ikke mulighet til å gå til Stortinget og vise til hvor ekstremt upopulære og håpløse disse grepene er? Hun kan umulig ha unngått å registrere stemninga enten det er i Finnmark, Ofoten eller på Sørlandet, og det er nok å få med eget parti så er det flertall for reversering.

Skal vi ha det slik her i landet at politiske ideologier blir drevet gjennom med juks og fanteri og alskens triks i Ludo, og ikke minst uten legitimitet i folket, både hos dem som er direkte berørt og ellers?

Som Sandra Borch så treffende sa det: «Mæland gjør Troms og Finnmark til en slagmark», men Roosevelts ord og anmodning gir håp: «Hvis det er noen som tviler på demokratiets vilje til å vinne, så sier jeg ennå en gang – Look to Norway». Her hjemme, enten det er i Tysfjord, Marnardal, Søgne, Nedre Eiker, Viken eller andre steder utsatt for tvang og prosesser ikke en rettsstat verdig, bør ordlyden nå være «Look to Finnmark».

——-

Foto: Privat

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Finnmarkstvangen: KrF gjør opp regningen uten vert

i Politikk By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Geir Toskedal (KrF) forklarer i Dagsavisen 2 august 2018 s. 8-9 hvordan Finnmark ble en brikke i et spill der regjeringspartiene, Venstre og KrF tenkte på et tilfeldig tall for antall regioner i Norge – 10-11 – som partiene ble så «fortrollet av» at det ikke var noen annen mulig løsning.

Toskedal sa det slik at «det var et argument at dersom det blir flere fylker enn dét, så er det nesten ikke noen vits i en regionreform»,

Derfor kan en si det slik at fordi ekteskapet mellom Rogaland og Hordaland/Sogn og Fjordane og også Møre- og Romsdal gikk i vasken og fordi Troms ikke fikk underlegge seg Nordland så måtte det bli slik at Troms skal få Finnmark, koste hva det koste vil.

Hva folket vil, var ikke en del av parameterne. Hva kommunalloven sier bryr en seg ikke om.

Hvorfor finnes hjemmelen for folkeavstemninger i kommuneloven § 39b? Regjeringen tramper på folkemeningen (87 % som sa nei ved avstemningen om sammenslåing av fylkene) og som følge av det stamper seg fram i solid nord-øst kuling.

Tallmagien er regjeringens mantra. Demokratiets røst vil en ikke vite noe av. Folkeavstemninger er et uvesen.

Regjeringen skal ikke klare å ri av stormen denne gang. Fremgangsmåten som regjeringen nå legger opp til er rettsstridig. Tror regjeringen at «Fellesnemnd» betyr «alenenemd» – altså en nemnd som kun består av representanter fra Troms? Her er det ikke kun tallmagi som råker regjeringen men «ordtriksing».

Det er klart i strid med kommuneloven å la kun en part i noe som skulle være et felles anliggende, avgjøre de felles spørsmål som er forbundet med fusjonen.

Tallmagien er regjeringens mantra. Demokratiets røst vil en ikke vite noe av. Folkeavstemninger er et uvesen.

Bolverket mot fjerndiktatet fra Regjeringskvartalet i Oslo finnes heldigvis. I Senterpartiets langtidsprogram 2017-21 heter det:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger» (s. 16).

Vi i Senterpartiet står rakrygget i stormen, og vårt konsekvente standpunkt mot tvang vil ikke rokkes ved av en «fortrollet» regjering og et stortingsflertall som legger så dårlig håndverk til grunn for sine vedtak.

På viddene – om fylkessammenslåing

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, ForFinnmark

I Klassekampen 16.7 uttrykker Sveinung Eikeland skuffelse over at Vadsø APs Wencke Pedersen ikke liker hans etterlysning av «regionalistene» i regiondebatten i Finnmark. Selv om Pedersen sikkert vil svare bedre sjøl, klarer jeg ikke å la være å komme med noen kommentarer.

For å være helt ærlig: jeg skjønner ikke helt hva Eikeland mener. Må en være positiv til enhver fylkessammenslåing for å kalle seg «regionalist»?

Motstanden i Finnmark er ikke en generell motstand mot regionreformen slik Eikeland synes å ha oppfattet. Motstanden er rettet spesifikt mot tvangsammenslåingen av Troms og Finnmark.

Den er basert på en rekke konkrete argumenter mot vedtakets innhold og prosess, Finnmarks særtrekk i geografi, historie, kultur, næringsliv og folk, og Finnmarks spesielle behov for et eget politisk talerør.

En får inntrykk av at disse argumentene har gått Eikeland hus forbi.

Jeg håper jeg har misforstått dersom Eikeland mener Stortingets beslutningsgrunnlag i denne saken er godt, han sier i alle fall at han ikke er uroa over det. Vel, mange av oss er det. Stortinget har i denne saken gjort et forhastet forvaltningsvedtak som mangler både juridisk og politisk legitimitet. Eikeland håper dette kan rettes ved en radikal endring som regjeringa skal legge fram i oktober. Uansett hva som kommer i oktober er det vel å gå med ryggen først inn i fremtida?

Eikeland er derimot uroa over at den kraftige motstanden mot sammenslåingen vil påvirke fremtiden til Sametingets konsultasjonsrett og Finnmarksloven. Dette er besynderlige spekulasjoner.

For det første er disse temaene ikke en del av motstanden, for det andre har begge ordningene kommet til gjennom grundige prosesser som sikrer både politisk og juridisk legitimitet. Min påstand er at motstanden mot sammenslåingen like gjerne har styrket disse ordningene, fordi deres fremste motstander, Frp, har tapt ansikt i debatten.

Eikeland skremmer med at det bare vil gå få år før fylkeskommunen ryk dersom regionreformen ryk. Jeg sier: Dersom hele regionreformen er avhengig av Finnmark presses sammen med Troms, fortjener den å ryke.

Å beholde Finnmark som eget fylke er overhodet ikke noe til hinder for regionreform, eller å legge økte oppgaver og økt politisk rolle til fylkene, inklusive Finnmark.

På slutten av sitt innlegg slipper Eikeland katta delvis ut av sekken: Tromsø «hører heime i Noregs nordlegaste eller arktiske region». Han er altså for sammenslåing, for alt jeg vet også om dette skjer mot finnmarkingenes vilje, han sier det bare litt akademisk og vanskelig.

Finnmark – en fugl Fønix

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.

Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem heller ikke er gode nok. Men Finnmark har mange historier om et fylke som reiser seg som Fugl Fønix.   

Da Finnmarkens amt fikk nåværende grenser i 1866, var innbyggertallet 20.400. Ved navneendringen til Finnmark fylke i 1919 hadde det mer enn doblet seg til knapt 44.000 for så å nærme seg 60.000 mot krigsutbruddet i 1940. Alle disse ble beordret sydover da tyskerne under sin retrett høsten 1944 sprengte broene og kraftverkene, senket båtene, slaktet budskapen, felte strøm- og telefonstolpene og tente på kaiene og bygningsmassen.

Under dette infernoet trosset 1/3 av befolkningen evakueringsordren ved å gjemme seg i fjell og utmark. Etter krigen var det ofte mer på tross av enn ved hjelp av sentrale myndigheter at Finnmark bokstavelig talt steg opp av asken som en Fugl Fønix.

Finnmarkingene ville hjem

De evakuerte returnerte langt raskere enn planlagt, også til steder den norske stat mente burde forbli liggende øde. Statistikken for 1946 viser at 58.790 mennesker var i ferd med å skaffe seg nye hjem og ny framtid i ruinhaugene. Bare ytterst få plasser, slik som rasutsatte Finnkongkeila, ble aldri gjenreist. Andre ble senere forlatt grunnet storsamfunnets manglende satsing på moderne infrastruktur.

Hamningberg var et av få steder tyskerne ikke rakk å brenne. Likevel sto det på lista der det ikke sku bo folk i husan. Beboerne ville det annerledes og fikk etterhvert kirke, nytt fiskebruk, elektrisk strøm og i 1962 til og med vei, men det viktigste gjensto. Med større båter som ikke kunne dras på land mellom hvert sjøvær, ble kampen om Hamningberg en kamp om molo.

Da Stortinget i 1965 løp fra sin 11 år gamle lovnad om ordentlige havneforhold, vedtok de i praksis å avfolke fiskeværet. De yrkesaktive forsvant da fort. Bare noen pensjonister klorte seg fast til ut på 70-tallet.

NRK-journalist Bjørn Nilsen gjorde historia kjent gjennom TV og boka «Hamningberg – fraflytting og umyndiggjørelse«. Hjelmsøya, hvor alt ble nedbrent og så gjenoppbygd, har en parallell skjebne og ble folketom i 1968. Nylig avdøde Reidar Nielsen ga om dette i 1975 ut boka «Tilfellet Sandvikvær».

Mot alle odds

Norges folkemengde var 3.123.338 i 1946. Det økte med 28% til 3.997.525 i 1975. Samme år var det 79.413 finnmarkinger hvilket innebærer en økning på 35% for perioden.

Mot alle odds hadde altså fylket bedre folketallsutvikling enn landsgjennomsnittet. Høyere fødselsoverskudd er den statistiske hovedforklaring, men uten et sterkt ressursgrunnlag og et folk med trua på framtida, hadde man ikke sett et slikt tydelig tegn på at det er liv laga.

Svart hav, strukturrasjonalisering både i fiske og landbruk, nedleggelse av gruver og den generelle sentralisering medførte så nedgang til 74034 i 1989 via opp til 76629 i 1995 og ned igjen til 72399 i 2008. Siden da har det imidlertid gått oppover til 76167 ved siste årsskifte.

Propaganda for sentralisering

Prognoser er skumle saker brukt som propaganda for sentralisering. Etter Schei-kommitéen og sammenslåingsbølgen på 60-tallet har strukturdebatter ridd oss hvert tiår gjennom utvalgene til Tallaksen, Buvik og Christiansen samt Ernas tid som kommunalminister.

Felles for alle disse anslag mot lokalt sjølstyre er at dommedagsprofetiene over de som unnslapp sammenslåing, har blitt gjort til skamme.

Riktignok har mange distriktskommuner hatt nedgang i folketall, men de som beholdt sin selvstendighet, har klart seg uendelig mye bedre enn bygder som mistet den og led vanskjebnen å bli stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner.

Bortsett fra Bergen som ble innlemmet i Hordaland i 1972, har fylkesinndelingen stått seg fram til inneværende runde. Heller ikke for dem finnes det belegg for en generell påstand om at de små har klart seg dårligere enn de store.

Det er alt for lettvint å forklare bunnplasseringen på en del statistikker med at Finnmark er fylket med lavest folketall. Det nest minste, Sogn og Fjordane, figurerer jo som oftest i motsatt ende av tabellen. I samme grad som for kommunene må det også kunne antas at Finnmark har klart seg mye bedre til nå enn tilfellet ville vært uten status som eget fylke.

Nettopp det har vært en viktig motvekt til den kolonimakt man lengst nord i landet ofte har følt seg utsatt for.

Demografiske skrekkscenarier

Budskapet om stupende folketall krydres med at så alt for mange av de få gjenværende stakkarene blir så sørgelig gamle. For oss som begynner å dra på årene gjelder det ikke å få makabre tanker om hvordan grensefjerning skal kunne bøte på slikt.

I de demografiske skrekkscenarier ser man tydeligvis bort fra det positive i at folk lever lenger og at pensjonister kan være en ressurs i et samfunn. Foruten høyere levealder fører jo bedre folkehelse også til at gamle holder seg vitale og selvhjulpne lenger.

Uansett vil aldersfordelingen der den påpekes å være ekstra ille, umulig kunne bli annet enn enda verre ved nedleggelse av fylkes- eller primærkommune. Mange i arbeidsfør alder vil jo uvegerlig forsvinne sammen med de offentlige jobbene.

Hvilken kamp er det snakk om?

Et annet hyppig brukt retorisk grep er at man sammenslått skal kunne hevde seg så mye bedre i kampen mot andre allerede folkerike konstellasjoner. Hvilken kamp er det egentlig snakk om? Er det i et sivilisert samfunn ikke plass til enheter av forskjellig størrelse og folketetthet?

Mens USAs mest folkerike stat, California, har 40 mill innbyggere, har Wyoming bare 580.000. I Canada er Ontario provinsen med flest folk, 14 mill., mens Prins Edward Island bare har 141.500. De tre territoriene med utstrakt selvstyre har 42, 36 og 32 tusen. Ingen der skriker av skrekk over det noen tydeligvis mener er en uheldig ubalanse.

Er det ikke heller slik at flere små også betyr flere stemmer for distriktenes felles interesser?

Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem heller ikke er gode nok. De vet dessuten ikke sitt eget beste, må vite, når slikt som folkeavstemninger blir ignorert.

Med historien i bakhodet er det likevel grunn til å tro at Finnmark fra elendighetsbeskrivelse og svartmaling igjen vil reise seg som en Fugl Fønix.

———-

Foto: Privat

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Sånn har våre folkevalgte satt seg i førersetet!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (Ap).

Finnmark fylkesting har tatt styring med Finnmarks utvikling. Fylkestinget har brukt sin makt og myndighet til å si fra hvilken vei vi skal ta. Beslutningen er grundig forankret i egen befolkning, som er det eneste riktige fundamentet når folkevalgte skal gjøre sine vedtak.

Finnmark har slått fast at fylket skal gå videre inn i fremtiden, som et eget fylke, med egne folkevalgte ombudsmenn og kvinner og med Finnmark som egen stortingsvalgkrets. Sånn har våre folkevalgte satt seg i førersetet.

Det er en fullstendig meningsløs beskrivelse å påstå at vi har satt oss selv i baksetet. Sjelden har Finnmark fylkesting satt fylket så ettertrykkelig på kartet som akkurat i denne saken. Det står respekt av det fylkestinget har gjort, og det står i kontrast til dem som ukritisk velger å være et haleheng til kommunalministerens ukloke politikk for sentralisering av oppgaver og politisk makt.

Så er det at vi hører fra våre meningsmotstandere at vi er udemokratisk fordi vi vil endre et stortingsvedtak om tvangsammenslåing av Finnmark og Troms. Dette kommer til alt overmål fra FrP, som i flere år nå vil ha stortinget til å gjøre om sitt vedtak om opprettelsen av Sametinget. Hvorfor er ikke dette å anse som demokratisk forkastelig?

Det samme partiet er for folkeavstemninger. Forslaget fra FrP kom, som lyn fra klar himmel, og det uten forutgående utredning. Partiet krevde ikke folkeavstemning i forkant av behandlingen, ei heller konsulentrapporter, som ifølge FrP er bedre anvendte penger enn at politikerne utformer konkret politikk.

Nå løfter FrP pekefingeren mot fylkespolitikerne her hjemme og mener folkeavstemningen burde kommet før vedtaket i stortinget. Hvorfor sørget FrP ikke for det. Fylkestinget hadde ingen muligheter til å spørre folk i forkant av benkeforslaget fra FrP.

Dessuten er det slik at en folkeavstemning kan komme før en sak er avgjort, den kan komme under behandlingen av en sak og den kan gjennomføres etter at en sak er avgjort. Det siste er like vanlig som det første. Lovens intensjon med en folkeavstemning er at folket skal ha mulighet til å korrigere kursen når folkevalgte er på en vei velgerne ikke ønsker.

Finnmarkingene har korrigert en kurs som var feil. Det er respektløst og farlig å innlede en praksis med å overse folkemeningen slik dagens regjering gjør i denne saken.

Finnmark har den kompetansen som må til for å utvikle Finnmark. Det er idiotisk å kreve at alle fylker må ha samme kompetanse på alle områder og derfor må ha et bestemt folketall. Det er som å kreve at Agderfylket skal kunne reindrift eller andre basisnæringer, som ikke er en del av Agderfylkets næringsgrunnlag.

Selvfølgelig må Oslo ha en annen type kriminalomsorg enn det vi må ha i Finnmark. Oslo trenger ikke reinpoliti eller et grensepoliti lik den vi har her i Øst-Finnmark, men et politi som eksempelvis kan bekjempe gate- og gjeng kriminalitet.

Det er bare for regjeringen å komme med nye oppgaver. Finnmark har kompetanse, og kan utvikle sin kompetanse, for nye oppgaver. Det gjør vi best uten å være sammenslått med Troms.

——–

Arne Pedersen. Foto: Privat

Arne Pedersen er en kjent Arbeiderpartipolitiker, lærer, fisker, leder for Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark. Han bor i Vestre Jakobselv i Finnmark, og tar aktivt del i den offentlige debatten.

 

Nå er du ute på viddene, Sveinung!

i Kommentaren By

Skrevet av Wenche Pedersen (Ap).

Når viserektoren på det noen av oss har kalt  ”våres universitet” tar løs i regiondebatten er det i all fall verd å registrere. Det mest interessante i kronikken fra Sveinung Eikeland er det han ikke skriver noe om:

1) Argumenter for at de vedtak som pr i dag foreligger er et godt grunnlag for en god regionreform – kanskje fordi de ikke finnes?
2) Det voldsomme folkelige engasjementet – her burde kanskje samfunnsforskeren bidra med sin faglighet?

Eikeland spør etter regionalistene. Jeg kjenner meg faktisk som en slik.

Jeg har alltid vært opptatt av det regionale nivået og alltid slåss for styrking av dette nivået med flere oppgaver. Men jeg forbeholder meg retten til å mene noe både om størrelsen på en region og ikke minst – jeg forbeholder meg retten til å mene noe om innhold og maktfordeling.

Med fare for at Eikeland skal gjenta sitt ubrukelige argument om at dagens situasjon i Finnmark skal skyldes det han beskriver som  ”Finnmark arbeiderpartiet sin posisjon i en tid der skillet mellom stat og parti var uklart”, er det merkelig og ganske oppsiktsvekkende at han ikke retter sitt skyts mot nettopp den staten som faktisk ikke vil flytte ut makt og oppgaver.

Det er regjering og Storting som må ta ansvar for å gi regionene reelt nytt innhold. De aller fleste i Finnmark ser og opplever en statsminister og en statsråd som i stedet misbruker sin makt til å true en hel befolkning og lage forskrifter i hytt og pine etterhvert som det passer for å straffe de uskikkelige.

Jeg har i flere sammenhenger brukt Sveinung Eikeland som foredragsholder og innleder på konferanser og seminarer. Han har som oftest gode analyser på samfunnsutviklinga i nord og er en av dem som har svært god kunnskap om Finnmark.

I kronikken han nå har skrevet går han høyresidens ærend for sentralisering. Han bekrefter Universitetsledelsens Tromsøfokus. Det verste er at han snakker ned Finnmarks betydning i en nasjonal strategisk sammenheng. Det hadde jeg ikke venta fra den kanten.

Jeg er stolt over Finnmark Aps posisjon i denne saken. Jeg er glad for støtten vi har fått fra partileder Jonas Gahr Støre. At Sveinung Eikeland er bekymra over at finnmarkingene er forbanna, det bekymrer overhodet ikke meg.

——–

Wenche Pedersen, Ap.

Wenche Pedersen er gruppeleder for Vadsø Arbeiderparti og en markant debattant.
Hun har bakgrunn som journalist, gründer, forfatter, fylkesrådmann og arbeider nå som
prosjektleder i Varanger Næringssenter.

Finnmarksvåren 2018

i Kommentaren By

Skrevet av Rolf-Inge Sleipnes, Oslo/Nordland.

Vi husker alle den arabiske våren i 2001. Et folkeopprør. Et fortvilet rop og håp om demokrati og frie valg. Men som raskt ble slått ned av diktatorer. Med hjelp av tvang og militærmakt. Heldigvis er det siste uaktuelt i Norge. Men tvang er tydeligvis legitimt politisk også her til lands. Selv mot viljen til 87 prosent av befolkningen i Finnmark.

Året 2018 vil i Norge trolig kunne bli omtalt i historiebøkene som den «finnmarkske» våren. Ikke på grunn av mye kulde, hagel, regn og kuling slik denne våren også har vært der oppe. Eller på grunn av bruk av militærmakt og stridsvogner. Men på grunn av regjeringens og stortingsflertallets overkjørsel og maktarroganse mot befolkningen i et avgrenset geografisk område i Norge.

Ikke helt tilfeldig skjer bruken av tvang helt nord i landet – mot grensen til Russland. Der de historisk sett ikke er helt ukjent med sentrale myndighetenes diktat, fornorskningspolitikk og sørnorsk bedrevitenhet.

Det som skjer i Finnmark er et veldig forståelig, folkelig og demokratisk Finnmarksopprør mot sentralmakta i Oslo. Og de kommer trolig til å vinne.

2018 vil derfor for ettertiden fort bli husket for en norsk regjeringen som ikke gikk av veien for å forsøke å bruke tvang og trusler mot et nærmest unisont og samlet Finnmark. For deretter å tape så det sang i trikkeskinnene i Oslo.

«Se hvor tøffe vi kan være», roper regjeringen ut i media.

Men alle vi som har levd en stund har allerede sett «lusa på gangen». Som vanlig gjelder tøffheten bare når de en vil bruke tvang mot – bor langt nok unna Oslo. Det er ingen sjanse i havet for at regjeringen ville brukt samme tvang mot 87 prosent av et fylke lengre sør i landet. Der ville de aldri turde å utfordre sine politiske venner, støttespillere, rike venner eller statsbyråkratiet.

Det er ingen tilfeldighet at det er i Finnmark regjeringen nå «bruser med fjærene». Oj så tøffe.

Finnmarkingene selv får knapt sette foten sin inn hos den aller helligste, regjeringssjefen. Da fylkesordføreren i Finnmark besøkte statsministeren med 87 prosent av finnmarkingene sine NEI-stemmer i ryggen fra en folkeavstemning, nektet statsministeren å være med på en felles pressekonferanse.

Hun ville knapt møte representantene fra Finnmark. En slik overbærende politisk arroganse fra en statsminister mot det folk hun er satt til å styre er som å bære tonnevis av ny ved til bålet. Er det rart de blir kokende eitrende forbannet i Finnmark ?

Og har ikke regjeringen ennå skjønt hvor utholdende folk nord i landet kan stå i krigen når de bare blir nok provosert og forbanna ??

Regjeringen har i tillegg også gått til det kontroversielle uhørte skritt å starte et beregnende og stygt svarte-Per-spill om Troms og Finnmark sin fremtid. For de vet selvsagt godt at kampen om å slå sammen Troms og Finnmark aldri kan vinnes med mindre de får fylkespartiet i AP i Troms til å dolke sitt eget fylkesparti i Finnmark i ryggen.

Men også her er det lov å håpe at de bommer på strategien.

Vel nok har AP gjort mye dumt etter at Jens Stoltenberg forsvant til NATO. Men en slikt skivebom vil være politisk umulig selv for dagens AP-ledelse å tillate.

Kjære Erna. Du tuller ikke med folks følelser og forbannelse av å bli overkjørt. Du sier du har den politiske legitimiteten fra flertallsvedtak i to forskjellige Storting når det gjelder å slå sammen Troms og Finnmark. Det er med all respekt bare tull.

Både fordi vi alle kjenner til det faktum at dette vedtaket om Troms og Finnmark ikke var forankret i noen som helst lokal prosess eller utredning.

Egentlig foreslo regjeringen at hele Nord-Norge skulle være ett fylke. Under arbeidsnavnet Tromsmark. Nordland sa som Finnmark nei. Men bare Nordland ble hørt. Så kom et benkeforslag støttet av regjeringspartiene og KrF i Stortinget. La oss heller slå sammen bare Troms og Finnmark da. Uten involvering eller utredning.

Det var selve startskuddet på det uverdige politiske spillet mot Finnmark som skjer nå i 2018.

Politikere fra regjeringspartiene forhold til bruk av tvang er forøvrig et artig politisk skue. Særlig for oss som bor i Oslo. Når byregjeringen i Oslo foreslo tiltak mot bilistene for å gjøre hovedstaden renere og mer miljøvennlig hørte vi fortvilte og høyrøstede skrik fra Høyre-folk og FrP- folk i regjering om at det var så udemokratisk av politikerene i Oslo å bruke tvang mot de stakkars bilistene.

De som bare har t-bane, tog, trikk, buss, bysykkel eller føttene som alternativ til bilen. Og der du maksimalt må vente 5 minutter på et kollektivt tilbud.

Mens i Finnmark – der hurtigruta tar 1 dag og 14 timer fra Kirkenes til Tromsø, der roper de selvsamme Oslopolitikerne på at det må brukes tvang for å flytte fylkeshovedstaden i Finnmark til Tromsø. Hvor er logikken ?

Vi lever i et demokrati, og selv ikke i den aller nordligst delen av Norge er det mulig for regjeringen å være diktator for en måned eller to når demokratiet og demokratiske prosesser slår tilbake på regjeringen som en boomberang. Representert med 87 prosent sinte og opprørte Finnmarkinger.

Da er det forventet at politikerne også i hovedstaden evner å ta til vett. Å snu.

Det ropes forøvrig fra advokater og politiske aktører i tankesmia Civita i Oslo at det koster så mye å drive Finnmark. Derfor må de underlegges Tromsø. Fakta er at det uansett vil koste langt mer ikke å ha Finnmark. At folk får levevilkår for å bo i Finnmark handler også om at det legges til rette for det. Og handler om involvering og medbestemmelsesrett. Hvis ikke kommer de flyttende til Oslo hele gjengen.

Og hvem skal da høste våre naturressurser ? Jeg forundres stadig at det ikke har gått opp for oppegående urbane samfunnsaktører i Oslo-gryta at mye av opprinnelsen og det vi bygger verdiskapning på i hele landet er at det bor folk langs kystlinjene i Norge.

Der naturressurser som fisk, olje, gass, mineraler finnes. Og da må det bo folk der. For å høste dem. Og de må trives og styre en del av livene sine selv. Det høstes ikke en eneste råvare i og rundt tankesmiene i Oslo, eller på hovedkontorene til de store selskapene. De høster til gjengjeld andre viktige ting. Og bidrar på sin måte med verdiskapning.

Derfor trenger vi både by og land. Også Finnmark. Fortsatt. Og en regjering som er regjering for hele folket. Og som evner å se at i bunn og grunn så henger alt på sin kompliserte måte sammen.

———–

Rolf-Inge Sleipnes. Foto: Privat

Rolf-Inge Sleipnes er daglig leder for Aksess innkjøp as og bor i Oslo.
Han opprinnelig fra Ågskardet i Nordland, og er en kjent kommentator som også driver sin egen blogg «Godværsbloggen».

En «tvangshilsen» fra Vest-Agder til dere i nord

i Kommentaren By

Skrevet av Arvid Andersen, Søgne

Det som nå skjer hos dere i nord kan man sikkert kalle sivil ulydighet. Det er ok. Men noen ganger er slik ulydighet nødvendig og et sunnhetstegn for demokratiet. Historien i vårt område er et bevis på hvor uredelig en sammenslåingsprosess kan være.

Tvangssammenslåingen av de 3 kommunene på Vest-Agder, Kristiansand, Søgne og Songdalen (K3) – er en lurvete og uetisk prosess. I både Søgne og Songdalen var det klart flertall ved valget 2016 mot sammenslåing med Kristiansand. I min hjemkommune Søgne var det ca. 71 % som sa nei.

Jeg har jo registrert at også dere nordpå kjemper en kamp mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms – en sammenslåing som ikke synes å ha noen annen grunn enn en «fix ide» fra Sanner & co – som fortsatt kjøres knallhardt fra minister Mæland som en grov og ubegripelig maktdemonstrasjon, uten noen synlig nytteverdi for hverken befolkningen i fylkene, regionen eller nasjonen.

Her på Agder har det vært et ras av avisinnlegg og kommentarer mot den uryddige og uredelige prosessen som førte til at sammenslåingen K3 ble vedtatt. Kampen for å reversere pågår fortsatt for fullt.

Blant annet har forfatter Are Eivind Brænne fra Søgne hatt mange solide innlegg i avisene her sør. Nå har han også skrevet bok om det som har skjedd i forkant av tvangsvedtaket. Boka har tittelen «NYE KRISTIANSAND – UNNFANGET VED VOLDTEKT».

Likedan har den anerkjente og landskjente tvangsmotstanderen, Per Gunnar Stensvaag, levert en rekke saklige og særdeles verdifulle innlegg i pressen og ved foredrag.

Det som har utspilt seg av politisk lurespill, og etisk elende, i saken om tvangssammenslåingen K3 er et underlig skue. Det er nesten ikke til å tro at norske politikere kan finne på noe så besynderlig og avvikende som denne forakten for folkemeningen i valg.

Et spørsmål trenger seg på: Er disse menneskene skikket til å sikre en god og trygg politisk behandling som sikrer og hegner om vårt demokrati? Saken er i høy grad egnet til bekymring over hva slags politisk etikk som har rådet hos dem, og om vi vil få se at slike holdninger får utvikle seg videre.

Likedan kommer spørsmålet om hva slags politisk etikk nasjonen faktisk trenger ha for å hegne om demokratiet vårt i fremtiden.

Denne overvalsingen av Søgnes og Songdalens innbyggere er det verste politiske overgrep siden krigens dager. Jeg anbefaler gjerne boka fra forfatter Are Eivind Brænne – den slår som en rambukk gjennom all den ufyselige og pillråtne tvangsprosessen som kommunesammenslåingen K3 er.

Det er mange å kritisere i denne prosessen, både statsråd og fylkesmann, men fremst i rekken er nok våre egne ordførere, Astrid Hilde i Søgne og Johnny Greibesland i Songdalen. Hadde de oppfylt rollen som ekte ordførere, altså som folkets talsmenn, så hadde K3 sannsynligvis aldri sett dagens lys.

Den alvorlige veien, bort fra normale, ryddige og ærlige demokratiske prinsipper, og folkeviljen i valg, synes nå, på underlig vis, å ha befestet seg hos noen politikere, som tydeligvis ønsker å styre mot et mer diktatorisk/elitistisk styrt samfunn.

De innbiller seg faktisk at de uansett vet best selv og at befolkningen ellers ikke skjønner sitt eget beste. Det er sånn maktbegjærets kraft, med ekle røtter ned i narsissismen, tar eller kan ta, en farlig vei.

Det er grunn til å bekymre seg over disse menneskene og over hvor langt de er villig til å gå i feil retning. Vi må være på vakt mot dem, for de har gjennom tvangsprosessen vist at de ikke hegner om innbyggernes og nasjonens demokratiske gode og trygge tradisjon.

Det er jo lov å håpe – hvis storting og regjering ikke ønsker at slike grumsete politiske bakromsarbeider skal få rotfeste i nasjonens politikk så har de faktisk ennå muligheten til å sette ned foten og annulere tvangsvedtaket. Det ville i så fall være et betryggende steg inn i fremtiden, og sår som ellers ville prege mange mennesker inn i fremtiden, ville bli leget.

Det som nå skjer hos dere i nord kan man sikkert kalle sivil ulydighet. Det er ok. Noen ganger er slik ulydighet nødvendig og et sunnhetstegn for demokratiet.

Derfor – Lykke til for dere i nord!

————

Foto: Privat

Arvid Andersen har arbeidet i politiet og i forsikringsbransjen, men er nå pensjonert.
Han bor i Søgne i Vest-Agder.

Vær varsom med å ødelegge en god sak!

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark

Det koker på sosiale medier der sinte Finnmarkinger støtter motstand mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark. Det er bra og gjør oss sterke. Men det fins også de som svekker saken; Det er de som hetser motstanderne på det groveste ved å bruke Hitler-stempel, hekse-stempel og andre ekstreme uttrykk. Forstår dere ikke at det skader saken?

Hele Norge sitter og følger med på facebook-siden «vi som vil ha Finnmark som egen region». Vi har over 17000 medlemmer på denne siden. Men vi ser at når ekstreme utsagn tapetserer kommentarfeltene melder folk seg ut.

Vil dere nett-troll at Finnmark skal tape denne viktige saken mot sentralmakta?

Jeg er selv Finnmarking fra kysten, og kjenner omtrent hele spektret av et voldsomt vokabular og en uttrykksform som er en del av vårt kjennemerke. Jeg er stolt av vår åpenhet og at vi tilkjennegir våre ærlige meninger, og jeg tar ofte bladet fra munnen selv.

Men i en verden der motstanderne våre bruker alle midler for å dempe Finnmarkingene sitt sinne, er det faktisk sånn at når vi bruker bannord, ukvemsord og ekstreme uttrykk som vi er vant til her hjemme, så reagerer de som er mot oss med et skuldertrekk, og tenker kanskje at vi er tullinger, at vi ikke er noe å bry seg om, og at det gjenget der påstår at de skal kunne være herre i eget hus!

Ser du, djevel-stempel av våre motstandere virker mot sin hensikt!

Kjære Finnmarkinger, støttespillere og andre som vil vil at vi skal vinne kampen for å beholde vakre, sterke Finnmark som et eget selvstendig fylke; Besinn dere på sosiale medier, husk at alle ikke forstår virkeligheten og uttrykkene like godt som vi «innfødte».

Og for de av dere som ser utspill som skader saken vår, meld det inn, så fjerner vi det fra siden!

Mæland – med fingeren i diket

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.

Det foregår en knallhard maktkamp i dagens Norge. Tydeligst er den lengst i nord fordi de der er beintøffe og tør å stå opp mot øvrighetas råe sentraliseringsprosjekt.

Mange andre deler av landet har blitt utsatt for lignende overkjøring. Om de så langt har latt seg kue, er sympatien både der og ellers stor for finnmarkingene.

Når Monica Mæland står så hardt på sitt, er det kanskje fordi hun frykter at ettergivenhet overfor Finnmark vil utløse et vell av lignende frihetskamper der tvilsomme prosesser, lirking, luring og ren tvang har drevet fram uønskede sammenslåinger.

Mens trykket øker, fremstår kommunalministeren mest av alt som hun med fingeren i et piplende hull desperat prøver å hindre et dike fra å briste.

Gutten som med sin finger i diket reddet Holland fra oversvømmelse, ble i følge sagnet en helt. Det blir neppe statsråd Mæland.

Hun har dessuten rotet seg inn i en umulig situasjon, en Catch-22. Jo mer hun prøver å stå i mot med truende retorikk, straffeeksersis overfor de uregjerlige og hastige endringer av forskrifter, desto mer tiltar trykket bak demningen. Skal hun trekke ut fingeren nå og løpe før hun blir ordentlig våt, eller holde stand til vannmassene velter over henne?

Dessverre for ministeren kan det virke som hun er lite realitetsorientert om hva som rører seg i folkedypet. Hun later åpenbart til å tro at hun skal vinne kampen mot naturkreftene.

Om finnmarkingene bare ikke gir seg, er det de som vil gå seirende ut av denne striden.

Glem de juridiske paragrafene som partene slår hverandre i hodet med! Glem alt snakket om det representative demokratiet, at Stortinget er vårt høyeste organ og at de har vedtatt dette! Her er det den generelle rettferdighetssans i folket som vil vinne fram.

Et åpenbart opprør i velgermassen, og en etter hvert uholdbar situasjon, vil nok til slutt få stabeiser på Løvebakken til å snu. Med henvisning til en analog sak med Finnmark i sentrum er det nærliggende å si at «joik har større kraft enn krutt». Riktignok står det en demning i Sautso, men dersom ingen hadde opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

Kampen om Finnmark viser med all mulig tydelighet at tvang er et elendig utgangspunkt for ekteskap. Når det åpenbart vil medføre direkte dysfunksjonelle enheter, ville det rett og slett være uansvarlig ikke å stoppe prosessen slik Finnmark fylkesting nå leder an til å gjøre.

Til det har de også et klokkeklart mandat fra folket som har valgt dem. Det er innbyggerne i eget fylke de skal lytte til i denne saken framfor å være servile overfor Mæland og de såkalte «Tvangsgutane», de som på et bakrom på Stortinget, uten hverken høringsrunder eller utredninger, fant på denne galskapen.

Flere tvangsrammede, enten den er såkalt «frivillig» eller ei, burde følge finnmarkingenes eksempel! Nå ser det da også ut som om Troms-delegatene viser solidaritet overfor sine naboer og dessuten husker at denne sammenslåingen er noe de heller ikke ønsker i eget fylke.

Særlig etter de siste utspillene fra maktas høyborg i sør har det fra landets folkelige kommentariat florert med karakteristikker som «diktator» og sammenligninger med verdensledere noen neppe liker å bli satt i bås med. Programlederen i Dagsnytt 18 var slik sett relativt moderat da han kalte kommunalministeren for en dampveivals.

Med fare for å bli tatt for overtramp tillater denne forfatter seg å referere en assosiasjon som dukket opp i eget hode: På Revolusjonsplassen i Bucuresti holdt president Nicolae Ceaușescu den 21. desember 1989 tale for titusener av sine undersåtter. Da han i kjent kommunistisk stil satte i gang, var han nok overbevist om at han hadde forsamlingen i sin hule hånd.

Åtte minutter ut i talen begynte en del tilhørere å bue. Diktatoren hevet høyre arm som signal om stillhet og full oppmerksomhet. Det virket en liten stund før buingen tiltok og ukvemsordene haglet. De som først turte å opponere utløste en kjedereaksjon over plassen.

Ansiktsuttrykket til Ceaușescu da han innså alvoret, ble et vidt kringkastet bilde på kollapsen til kommuniststyrene i Øst-Europa. Ute av stand til å kontrollere folkemengden søkte han dekning i partihovedkvarteret mens opprøret spredte seg i hovedstaden.

I første omgang klarte militæret gjennom hundrevis av arrestasjoner å rydde gatene. Neste dag prøvde presidenten igjen å tale ‘fornuft» til folkemengden som på nytt hadde samlet seg på torget. Denne gang kastet de steiner og andre gjenstander mot ham før de stormet bygningen. Med nød og neppe kom presidentparet seg opp på taket og unnslapp med helikopter.

Som ild i tørt gress spredte oppstanden seg til hele landet, og allerede 1. juledag var Ceaușescu og hans kone henrettet etter en summarisk rettsak. Etter at demningen begynte å slå sprekker, kollapset den fort.

Her gjelder det nok om å ile til å si «uten sammenligning forøvrig», men også våre hjemlige makthavere later til kraftig å ha undervurdert den folkelige motstand. Slikt kan altså koste dyrt, og for Finnmark sin del er det nå kommet så langt at den ikke lar seg stoppe.

Der Mæland står med fingeren sin i et revnende dike, blir hun derfor bare mer og mer hjelpeløs. Etter som både åpningen i – og kraften bak – demningen bare blir større og større, nytter det snart heller ikke å tilkalle Erna for å tette hullet.

————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

1 3 4 5 6 7 9
Gå til Topp