Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 7

Torill Olsen har publisert 149 artikler.

– Vi er nok ikke like mye verd, vi som bor her oppe!

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

Regionsaken har vist oss at vi i Finnmark ikke er så mye verdt. Det er ikke av ny dato.

I mange nedskrevne fortellinger, helt fra før krigens dager, forteller finnmarkinger om følelsen av at «vi er nok ikke like mye verd som nordmenn vi som bor her oppe». Kanskje heller ikke helt til å stole på?

Ingen politisk aktive finnmarkinger (de fleste av dem har vært på venstresiden) har vært betrodd å være forsvarsminister. Ikke før nå, med Frank Bakke-Jensen fra Høyre.

Det er han antakelig blitt fordi han demonstrerer mistillit til russerne og til en upålitelig befolkning i Finnmark, som har hatt altfor nære forbindelser til russerne og som ikke «forstår sitt eget beste».

Bakke-Jensen hadde sannsynligvis heller ikke passet inn i dagens regjering dersom han hadde tatt resultatet i folkeavstemmingen mot regionsammenslåing med tvang på alvor.
Han er direkte valgt til stortinget av finnmarkingene, men han overser finnmarkingene fullstendig.

For ett er regionsammenslåingens overkjøring av Finnmarkingene, det andre er at vårt samarbeid med Russland rakner, og Finnmark blir sittende med svarteper.

Vi har møysommelig bygd opp tillit og samarbeid med våre nærmeste naboer i øst. Det rives nå effektivt ned.

Folk-til-folk samarbeidet over grensen til Russland er rammet, fiskeeksporten er stoppet helt opp og i russisk fengsel sitter en finnmarking som var på oppdrag av norsk etterretning. I Oslo sitter regjeringen og toer sine hender.

Det skremmer at dette ser ut til å feste seg som en varig tilstand. Hva kreves for at dagens regjering skal kunne bygge vårt naboskap med russerne på tillit og dialog? Hvor lenge skal boikotten vare – like lenge som annekteringen av Krim?

Det er ingen tvil, det er vi som bor her oppe i Finnmark som bærer kostnaden med denne farlige politikken.

Vi har et svært godt samarbeid med russerne i Den Norsk Russiske Fiskerikommisjon. For oss her nord vil det være en katastrofe om også dette samarbeidet rakner. Fra statsminister Erna Solberg sitt ståsted og politiske tankegods er nok fellesforvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet av mindre verdi.

Da fiskeeksporten til Russland stoppet opp som en følge av boikotten, sa Solberg at dette var en pris vi dessverre bare måtte ta.

Vi ser det igjen. Det som mange finnmarkinger ofte har opplevd og uttrykt. «Vi er nok ikke like mye verd som andre nordmenn vi som bor her oppe».

Vi så det i forsvarsministerens avvisning da ordføreren i Sør-Varanger ville invitere Putin til jubileumsfeiring i Kirkenes og vi ser at Finnmarkingene får svi pga. sanksjoner mot Russlands annektering av Krim.

Nå opplever vi det i regionsammenslåing, inkludert folkeavstemming. Vi kan ikke godta at dette skal skje med oss nok en gang!

Har Reginiussen og Fjellheim løpt Mælands ærend?

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, ForFinnmark

Redaktørene Skjalg Fjellheim og Arne Reginiussen har ikke villet utfordre Monica Mælands kompromissløse avvisning av folkavstemningen i Finnmark. De har tvert i mot gjort det lett for statsråden å ignorere folkeviljen i Finnmark!

Det er ingen konspirasjonsteori å hevde at dagens regjering driver politikken sin ut fra Høyres ideologiske plattform. Også regionreformen er slik forankret.

Høyrekreftenes politiske ide er, og har alltid vært, å styrke kapitalens samfunnsmakt og posisjon. Og det på bekostning av en sterk politisk og økonomisk offentlig sektor, der folkeviljen råder.

Der finnes ingen rasjonelle argumenter for hvorfor landet er best tjent med elleve regioner i stedet for dagens antall regioner og direkte folkevalgte fylkesting. Alle har forstått at for dagens regjering kan det like godt være enda færre folkevalgte. Det er også ideologisk fundert.

Valgloven er slik innrettet at stortingsvalgkretsene skal følge fylkesgrensene. Med dette vil nesten halvparten av stortinget bli satt sammen av representanter fra Oslo og Viken valgkretser.

Det reduserer distriktenes representasjon i stortinget, dersom man fjerner eller svekker arealfaktoren i valgordningen.

Konsekvensene for velgernes innflytelse er åpenbart negativt. Det blir færre som taler distriktenes sak. Men for dagens regjering er ikke dette negativt, snarere tvert om.

Kommuneloven har bestemmelser om rådgivende folkeavstemninger. Det er en ordning, som er ment å gi velgerne, lokalt og regionalt, større innflytelse. Folkeavstemning er dermed et demokratisk instrument som gir folket en mulighet til direkte innflytelse på makthavernes beslutninger.

Men folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 har blitt forsøkt marginalisert til en meningsmåling og forsøkt tiet ihjel. Kraften i folkeavstemmingen, selve folkets røst fra Finnmark, er ikke blitt tatt hensyn til.

Redaktørene Skjalg Fjellheim og Arne Reginiussen har ikke villet utfordre Monica Mælands kompromissløse avvisning av folkavstemningen i Finnmark.

Hun kunne tatt omkamp med stortinget om tvangsvedtaket på samme måte som statsminister Erna Solberg har planer om å gjøre det med abortloven for å kunne innlemme KrF i regjeringen.

Den omkampen er vel antakelig av edlere rang enn den vi holder på med i Finnmark?
Det er ikke en konspirasjonsteori å hevde at reformen er ideologisk fundert. Fjellheim og Reginiussen har gjort det lett for statsråd Monica Mæland å ignorere folkeviljen i Finnmark.

Reginiussen – en folkefiende?

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

Lille juleaften-hilsen fra redaktør Arne Reginiussen var trist lesning. Hans skriverier gir et bilde av en skribent med holdninger som er folkefiendtlig.

Det er spesielt tre av Reginiussens påstander jeg reagerer på: Angrep på folkeviljen og demokratiet, hyllest til de som splittet FAP og redaktørens sviktende integritet.

Folkeavstemmingen i Finnmark skulle aldri vært holdt, mener redaktøren, og beskriver det som misbruk av loven som gjør det mulig med rådgivende folkeavstemming.

Resultatet ble som kjent et bastant nei. Det resulterte i en diskusjon om finnmarkingene forstår sitt eget beste.

Folkeviljen bør ties og ikke forsvares. Det er dog en vilje, som bare dummer ut finnmarkingene enda mer.

Redaktørene synes å være godt fornøyd med at folkeviljen settes til side. I den grad den skal kommenteres så bør det dreie seg om nivået på selve debatten, mener han. Som om velgere som nå er sinte ikke er verdige debattanter.

Finnmark Arbeiderparti hadde samlet seg enstemmig om å gå mot tvangsvedtaket.
Nå hylles den som uten forvarsel ødela enigheten. De som debatterer ut fra partiets vedtak og vilje er å forstå, som dem som har splittet parti og folk. Det er altså de, som nå bør besinne seg.

Partilederen, som iscenesette det fullstendige bruddet med partiets vedtak i representantskapet, er den partiets medlemmer nå bør samles om. Noe annet er bare splittende og opprørsk, synes redaktøren å mene.

Partilederen burde nok gått tilbake til sitt representantskap og bedt om et nytt vedtak, dersom hun mente at det som var vedtatt er uansvarlig. Men for redaktøren er det umoden lederstil.

Da er det tross alt bedre at fylkespartiets vel 1600 medlemmer forholder seg tause.

Helga Pedersen og Wenche Pedersen er ikke tause. De er betrodde medlemmer i partiet. Helga og Wenche argumenterer med basis i partiets vedtak og vilje.

Det har redaktøren forstått. Nå er hans ufullendte oppdrag å definere dem inn i et ufordelaktig bakteppe.

Redaktør Arne Reginiussen er ikke en uavhengig fri redaktør. Redaktørens integritet er byttet ut med aksjelovens prinsipper. Der er det som kjent aksjonærene som setter standard.

Høyrekreftenes politiske ide er, og har alltid vært, å styrke kapitalens samfunnsmakt og posisjon, det på bekostning av en sterk politisk og økonomisk stat der folkeviljen råder.

Dette er den egentlige ide også for regionreformen. Reginiussen er helt ute av stand til å se dette. Han blir en som svikter.

Finnmark arbeiderparti har makt i fellesnemnda

i Politikk By

Finnmark Arbeiderparti kan ha avgjørende innflytelse i Fellesnemda. Fellesnemda har til sammen 38 medlemmer, 18 medlemmer er fra Arbeiderpartiet.

Finnmark AP har 11 medlemmer og Troms har 7 medlemmer. I tillegg kommer en representant fra Miljøpartiet de grønne (MdG), som ble valgt inn i fellesnemda på en felles liste med FAP da fylkestinget i Finnmark valgte fellesnemd.

Dermed har FAP og MdG flertall i fellesnemda med lederens dobbeltstemme.
Sannsynligvis er det dette maktforholdet som er forklaringen på at både leder og nestleder er fra Arbeiderpartiet.

Dersom Finnmar AP fra Finnmark benytter seg av de vanlige retningslinjene i eget parti, så kan de 12 medlemmene fra Finnmark og MdG binde opp AP-representantene fra Troms med sitt flertall i AP-gruppa og dermed også hele fellesnemda.

Fellesnemda sine vedtak er å forstå som innstillinger til det nye fylkestinget som skal sette sammen etter valget til neste år.

Nemda bestemmer selv hvordan den gjennomfører sitt arbeid. Den kan for eksempel la arbeidet i nemda bero inntil en domstol har avgjort om tvangsvedtaket er ulovlig fattet i stortinget.

Den nyvalgte lederen i Fellesnemda, Kari-Anne Opsal (Ap) har uttalt at «politikken trumfer jussen». Dette er en uansvarlig uttalelse fra nemdas leder.

Nemda setter selv sin dagsorden nå, etter at nemda er konstituert. De kan ikke endre mandatet, men de kan organisere arbeidet slik de finner det formålstjenlig. Det betyr at Finnmark Arbeiderparti kan ha avgjørende innflytelse i Fellesnemda.

Mørketid

i Kommentaren By

Skrevet av Helga Pedersen, ordførerkandidat, Tana Arbeiderparti. Kommentaren er første gang publisert i Klassekampen.

Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida
d’e langt sør til Betlehem

(Fra «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff)

«Den oppsummerer situasjonen ganske bra», hvisket kollegaen til meg. Selv under juleandakten på jobben ble tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark et tema.

Den siste uken har vært preget av opphetet debatt etter at stortingsflertallet opprettholdt beslutningen om å slå sammen Finnmark og Troms. I forlengelsen av dette har regjeringen sendt på høring forslag om endringer i finnmarksloven som vil innebære at makt til å forvalte land og vann i Finnmark flyttes ut av Finnmark.

Hvis forslaget blir gjennomført vil det innebære et alvorlig tilbakeslag for de viktige politiske endringene som ble gjort i norsk samepolitikk etter Alta-saken.

La oss spole tilbake: utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdrag utløste demonstrasjoner, sultestreik og et stort samepolitisk engasjement. Elva ble bygget ut, men saka ble et vendepunkt i Norges politikk overfor samene.

Sametinget ble etablert, og man satte i gang en utredning om rettighetene til land og vann i Finnmark som til da hadde vært forvaltet av staten. Rettighetsspørsmålene ble heftig diskutert i Finnmark.

Det tok om lag 25 år, hundrevis av sider med offentlige utredninger og utallige timer med radiodebatter, folkemøter og partimøter av det opphetede slaget før finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Da loven trådte i kraft 1. juli 2006 kunne finnmarkingene slå fast at man var blitt herrer i eget hus med utgangspunkt i urfolksretten og samenes historiske bruk. 96 prosent av grunnen i Finnmark ble overdratt til det nye grunneierorganet Finnmarkseiendommen.

Finnmarksloven består av en rekke finslipte kompromisser. Et av de mest diskuterte spørsmålene i forkant av Stortingets lovvedtak var hvordan styret for Finnmarkseiendommen skulle velges. Konklusjonen ble at Sametinget og fylkestinget i Finnmark skulle oppnevne tre medlemmer hver, noe som i all hovedsak har fungert bra.

Nå foreslår imidlertid regjeringen å endre på dette. På grunn av at Troms og Finnmark tvangssammenslås foreslår regjeringen at det nye Finnmark og Troms-fylkestinget skal utnevne de tre styrerepresentantene som til nå har vært utnevnt av Finnmark.

Dette blir maktarrogant nok omtalt som en «teknisk endring». Dette er imidlertid en betydelig politisk og prinsipiell endring av finnmarksloven. Rett nok skal medlemmene av styret for finnmarkseiendommen fortsatt bo i Finnmark.

Men det er en vesentlig forskjell på å bli oppnevnt av et fylkesting valgt av finnmarkingene, og et fylkesting der finnmarkingene utgjør under 1/3 av velgergrunnlaget.

Ikke til forkleinelse for andre naturskjønne deler av Norge, men Finnmark er indrefileten i Norge når det gjelder muligheter for friluftsliv, jakt, fiske og bærplukking. Det er også en viktig årsak til at mange finnmarkinger har valgt å bosette seg nettopp her.

Finnmarkseiendommen er også åsted for tradisjonell samisk næringsvirksomhet, noe som berører selve grunnlaget for loven. Uten at jeg skal forskuttere konflikter, så sier det seg selv at bybefolkningen i Tromsø og bygdefolk i Finnmark kan ha noe ulike interesser i hvordan for eksempel tilgang til rypejakt reguleres.

Med regjeringens forslag til endring av loven vil det være fullt mulig å mobilisere politisk utenfor Finnmark for å endre Finnmarkseiendommens forvaltningspraksis, for å så å oppnevne styrerepresentanter som kan ivareta dette synet.

Abortloven og finnmarksloven var historiske på hver sin måte. Interessant nok har regjeringa begynt å skru klokka tilbake på begge disse områdene.

By-regioner

i Kommentaren By

Skrevet av Frode Bygdnes, Harstad

Det er mye uforståelig med regionreformen. Regjeringas forslag er ikke konsistent når de samler 1/3-del av landarealet i et eneste fylke (Troms & Finnmark), men lar landets minste fylke i areal (Oslo), bestå.

Eller når de samler 25% av befolkninga i et fylke (Viken), men lar andre fylker bestå med mindre enn 5% av befolkninga. Disse nye fylkene blir ikke hensiktsmessig for å utøve en demokratisk styring. De blir for store på hver sin måte. I tillegg er det ingen sammenheng mellom de forskjellige reformene i landet.

Helsereformen har nå delt landet inn i 4. Posten Norge er delt inn i 5 regioner, det samme er Statens vegvesen. NAV skal bygge ned sitt arbeid på fylke og planlegger 11 regioner. Politireformen opererer med 12 distrikter.

Bispedømmene er og brutt opp fra de gamle amtene. Det lages en regionreform på mellomnivå, som mangler identitet, likhet og sammenheng med sitt omland. Det lages en reform som truer legitimiteten til dette mellomnivået. Til og med oppgavetildeling som reformen lovet, svikter.

Fylkene og fylkestingene har irritert de forskjellige regjeringene. For de har vært verksteder for dialog og stilt likelydende krav til distriktspolitikken. Mest kjent er fylkenes krav til å bevare bosettinga.

Ingen Stortingspolitiker har våget å trosse det omforente kravet om å opprettholde en desentralisert bosetting langs kysten. Så lenge det bor folk langs kysten, er heller ikke ressursene så lett å få hand om og omsette. Allmenningsretten står sterkt i Norge så lenge det bor folk i distriktene.

Vi må derfor se på om regionreformen sin hensikt egentlig er å skape økt sentralisering og urbanisering.

For det virker som det er byene som skal være motor i de nye regionene. For så vidt ikke rart at en planlegger slik så lenge det er en internasjonal trend at folk flytter inn til byene.

I år 2008 var det første året det bodde flere folk i byene enn på landet globalt. Den gang kalte den rød-grønne utviklingsminister Solheim det for en ny æra og spådde at innen 2030 vil 2/3-deler av jordas befolkning bo i urbane områder.

Dagens regjering følger dette opp med å gi tilskuddsordninger til byutvikling og byvekstavtaler og hevder at urbanisering byr på muligheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har fokus på byutvikling og gir millionbeløp til de største byene.

Med dette som bakteppe våger jeg å se på regionreformen og stiller spørsmål om ikke det egentlig er en by-reform med avvikling av fylkene for å stimulert til byvekst.

Hvorfor blir Nord-Norge da delt opp i to? Det er byene Bodø og Tromsø som skal få hvert sitt omland. Disse to største byene i landsdelen er på 15. og 16. plass i landet med omtrent 40 tusen by-boere hver.

Dette mønsteret syns jeg speiler seg i resten av landet også. Trøndelag har Trondheim uansett hvor mye fylkesmannens kontor deles opp. Møre og Romsdal bevares, men der vil det stå strid om fylkeshovedstaden skal bli Kristiansund, Molde eller Ålesund. Kristiansund er nødt til å tape pga at byen er for liten. Ålesund leder stort, men jeg kjenner for lite til strategisk beliggenhet og potensialet til Molde.

Sykehusdebatten viser kanskje hvor fylkeshovedstaden ender. Nyfylket Vestlandet vil ha Bergen som administrativt senter uansett lovnader til Sogn og Fjordane. Rogaland har byen Stavanger som holder på å vokse sammen med Sandnes. Til sammen utgjør de den 3. største byen i landet. Hadde Rogaland og Hordaland blitt slått sammen, ville vi fått en rivalisering mellom de to største byene etter Oslo.

Agder har Kristiansand som den største byen. Vestfold og Telemark har mange byer, men det blir vel ei vurdering av hvem av dem som har det største potensialet.

For Telemark er det kanskje håp om at fylkeshovedstaden blir den sammenvokste byen Porsgrunn/Skien som til sammen utgjør landets 7. største by.

Vestfold har nok de største mulighetene med byene Tønsberg og Sandefjord som sammen vil ta 7. plassen og som kanskje har større omland.

Nyfylket Viken har Norges 5. største by, Drammen, men jeg ser og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter Bærum i sin bysatsing.

Kanskje tenker regjeringa at det må gjøres fordi Fredrikstad og Sarpsborg til sammen rangeres som 6. største byen i landet. I en bysatsing er det viktig å unngå for mye rivalisering når de ønsker en målretta by-oppbygging.

For fylket Innlandet er det vel Hamar som blinker seg ut, men det vil da også bli den minste fylkeshovedstaden i landet. Vi vil kanskje se tiltak som får Hamar til å vokse på bekostning av Gjøvik og Lillehammer.

Om regjeringa tenker slik, så er det en strategi for å avvikle fylkene og la de største byene få vokse og bli «lokomotiv» som omlandet skal forsyne.

Mye av motstanden fra Finnmark har nettopp vært redselen for at Tromsø skal dra til seg flere ressurser, flere oppgaver og flere folk. Jeg tror denne engstelsen bør resten av landets distrikter også ta til seg. I denne sammenheng er min egen by Harstad, som er på 22.plass med stipulert 21 tusen innbyggere, for liten til å støttes av regjeringa.

Vi trenger et distriktsopprør fra alle tettsteder under 26 tusen innbyggere. Det utgjør enda et flertall av landets befolkning, men flere av de 17 største byene bør heller ikke føle seg for trygg.

Veksten blir styrt til regionbyene som enda en stund kan kalles fylkeshovedstad.

—————-

Frode Bygdnes var verkstedarbeider, ble lærer, lokal- og fylkespolitiker, lokalhistoriker og skribent. Han er oppvokst på Maurnes i Sortland og flyttet til Harstad i 1976. Kjent som standhaftig talsmann for partiet Rødt og forkjemper for offentlige kampsaker som er oppe til debatt.

Vi skal vise tillit til dem som er tillit verdig

i Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark i samråd med styret.

Hva skjedde egentlig på fylkestinget den 13. desember 2018 da Finnmark sa ja til å slå seg sammen med Troms? Og hva skjer videre?

Fylkestinget i Finnmark senket seg selv fra å være en politisk kraft for folkeviljen i Finnmark til og bli en forsamling som satte folkeviljen ut av spill.
Arbeiderpartiets gruppe i fylkestinget har snudd og stemte nå for å starte gjennomføringen av tvangsvedtaket.

Finnmarkingene har nå ingen folkevalgte organ som kan representere dem i dette så viktige spørsmålet.

Arbeiderpartiets gruppe i fylkestinget ble tungen på vektskålen. Ingen av partiets talere i fylkestinget nevnte lenger rådet de selv ba om å få fra finnmarkingene.

Arbeiderpartiets gruppe har nå fått et nytt mandat.

To dager før fylkestinget den 12. og 13. desember hadde styret i Finnmark Arbeiderparti hatt styremøte. Finnmark fylke skal slås sammen med Troms. Vedtatt med fem mot fire stemmer. Partileder Kristina Hansen var en del av det knappe flertallet.

Partilederen, som selv ikke sitter i fylkestinget, satt på tilhørerplass i fylkestingssalen. Nå var det hun som hadde makten. Hun kunne avvise medlemmer i partiets fylkestingsgruppe, som ville stå fritt til fortsatt å kjempe videre mot tvangsvedtaket.

Hun kunne også avfeie gruppas ønske og rett til å få det nye mandatet behandlet i partiets representantskap, før gruppa ble bundet.

Da Senterpartiet og SV foreslo å utsette saken slik at partiene fikk tid til partibehandling, måtte AP’s gruppe stemme imot det også. Det til tross for at gruppa selv hadde bedt om utsettelse med samme begrunnelse. Igjen kom det beskjed fra partilederen. Utsettelse var uaktuelt.

Da dagsorden i fylkestinget andre dag ble behandlet, foreslo Høyre at saken om fellesnemd skulle behandles med en forutsetning om at fellesnemda for Troms og Finnmark måtte ha 19 representanter fra begge fylkene.

Arbeiderpartiet støttet det og viste til årsmøtevedtak om lik representasjon. Partiets saksordfører krevde imidlertid at det måtte foreligge en skriftlig garanti fra regjeringen i løpet av fylkestingets møte.

I Oslo satt statsråd Monica Mæland og ventet på en formell henvendelse fra fylkestinget i Finnmark. Det fikk hun. Ny forskrift var ferdig skrevet. Statsråden ventet på bestilling fra Finnmark. To timer etter lå forskriften på bordet til fylkesordføreren. Det skal nå være 19 – 19 i fellesnemda.
Alt var avtalt på forhånd.

Fylkespartilederen i Finnmark var fornøyd med sin fylkestingsgruppe. Hun uttalte at Arbeiderpartiet hadde en meget dyktig gruppe i fylkestinget.

Kristina Hansen ville ikke si noe om partikollega og fylkestingsrepresentant Bjørg Masternes skulle ekskluderes.

Bjørg Masternes hadde ikke samvittighet til å være med på partilederens kompromissløse regi og stemte mot at det skulle oppnevnes medlemmer fra Finnmark til fellesnemda. Masternes opptreden er helt og holdent i tråd med vedtakene i fylkespartiet.

I Hammerfest sitter ordfører Alf E Jakobsen. Han skal lede nominasjonskomiteen, og er den som skal lage forslag til ny fylkestingsliste for det nye sammenslåtte Troms og Finnmark AP. Nominasjonskomiteens leder har tillit til Kristina Hansen og hun foreslås derfor satt helt øverst på listen.

I avtalen mellom Troms AP og Finnmark AP skal den nye fylkeskommunen organiseres etter parlamentarismemodellen med 8 medlemmer i den nye fylkesregjeringen.

Fylkestingsrepresentantene Svein Iversen i KrF og Trine Noodt fra Venstre, som har ivret for at tvangsvedtaket, får neppe plass i den nye fylkesregjeringen.

Fylkesregjeringen settes sammen kun med medlemmer fra flertallet i det nye fylkestinget. Der vil det ikke være plass for partier med liten velgeroppslutning.
KrF og Venstre argumenterer med at den nye fylkeskommunen vil gi en bredere representasjon i de styrende organer. Det ville man kunne oppnådd med en formannskapsmodell.

Det var dumt av Iversen og Noodt å stole på at Arbeiderpartiet ville stå fast ved formannskapsmodellen slik Finnmark Arbeiderparti har vedtatt.

I løpet av tre dager er folkeviljen i Finnmark utmanøvrert. Det samme er partimedlemmene i Finnmark arbeiderparti.

Organisasjonen ForFinnmark vil selvsagt kjempe videre. Organisasjonen blir sterkere og sterkere. Medlemstilstrømmingen er oppsiktsvekket sterk. Et nytt stortingsflertall i 2021 kan endre tvangsvedtaket til et vedtak om frivillighet.

Denne muligheten skal ForFinnmark arbeide mot. Men før det kommer det et kommune- og fylkestingsvalg til neste år. Da skal vi vise tillit til dem, som er vår tillit verdig.

1600 medlemmer i fylkespartiet bragt til taushet

i Kommentaren/Politikk By

 Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Historien om hvordan Finnmark fylke ble avviklet skal skrives. Det blir en fortelling om 4 høyrevridde regjeringsparti som med tvang ville avvikle Finnmark. Og det handler om et Finnmark Arbeiderparti som støttet overgrepet til slutt. Men alle historier har en årsak og en begrunnelse. Det ene er torsken, det andre er kunnskap, eller mangel på den.

Hvorfor fylket i sin tid ble laget er ikke så fort gjort å beskrive. Men ganske sikkert har torsken også her spilt en avgjørende rolle.
Fjordtorsken gyter og befinner seg hele sin levetid i fjordene i Finnmark.

Skreien kommer årvisst sigende fra Barentshavet. Den svømmer tett inne ved land på tur til Lofoten for å gyte. Etter gytingen siger den samme vei tilbake. To genetisk forskjellige torskearter er grunnlaget for bosetting inne ved fjordene og ute ved kysten.

Gjennom generasjoner har kunnskapen om å høste havet blitt tatt vare på. Ikke med boklig kunnskapsformidling, men fra praktisk virke.
Finnmarkingen lot seg ikke uten videre tvangsflytte under andre verdenskrig. De ble evakuert, men mot sentralmaktens vedtak og vilje reiste de hjem igjen. Ganske enkelt fordi den kunnskap og erfaring de hadde kunne de best bruke hjemme.

Finnmarkingene har den kunnskap man trenger for å ta vare på seg. De kan sitt hav ved kysten og inne i fjordene.

De har brukt sitt lokale demokrati på ordentlig vis og til å fremme sine evner og kunnskaper. Men i stortinget sitter et knappest mulig flertall og mener at finnmarkingene mangler det som skal til for å leve trygge og gode liv og de forstår heller ikke sitt eget beste. De trenger så absolutt en demokratireform. Med tvang skal de underlegges et mer robust styresett.

I en lovlig folkeavstemming sa befolkningen et rungende nei til å avvikle Finnmark fylke. Å avvikle betyr at ordningen finnmarkingenes egenvalgte stortingsrepresentanter og Finnmark fylkesting blir borte.

Arbeiderpartiet er det største partiet i fylkestinget. Partiet har makt til å følge opp befolkningens beslutning. Representantskapet, med utsendinger fra alle kommunene, vedtok enstemmig å følge opp folkeviljen.

Styret i partiet, som består av 9 medlemmer, har i henhold til partiets vedtekter rett til å instruere hvordan deres representanter skal stemme i fylkestinget. Nå er saken at det skal avgjøres om Finnmark skal bestå eller ikke. Fem av styrets medlemmer stemte for å avvikle Finnmark, fire stemte imot. Dermed blir fylket avviklet.

De fem begrunnet sin stemmegivning med at de nå måtte ta ansvar. Partiet deres skal være et ansvarlig politisk parti og ikke en aksjon. Det siste er myntet på den folkelig organisasjonen, som laget for å beholde Finnmark som eget fylke. ForFinnmark har flere medlemmer enn fylkespartiet.

Partilederen, som var en av de fem, er blitt presset. Ikke av partiets velgere eller befolkningen for øvrig. Hvem som presset de fem er det få som vet.
Hva ansvaret består i er heller ikke tilkjennegitt. Men den er åpenbart tyngende.

Etter styrevedtaket ble en prinsipiell avtale mellom Troms og Finnmark Arbeiderparti offentliggjort. Ingen partilag visste om avtalen og den var ikke til behandling i representantskapet.

Avtalen ble heller ikke vedtatt i styret, men den skal likevel binde opp fylkestingsrepresentantene. Sånt skjer vanligvis ikke i en demokratisk organisasjon. Det ville normalt fått konsekvenser for ledelsen i organisasjonen.

1600 medlemmer i fylkespartiet er bragt til taushet. Sjøl forstår ledelsen at de har tatt et påtvunget ansvar og at en offentliggjøring av avtalen ville skadet Finnmark sine interesser.

Kan det være de mener at statsråd Monica Mæland er den som kan komme til å ødelegge fylket og at de har et ansvar for å stoppe henne ved sjøl å ha en hånd om avviklingen av Finnmark?

Det er ikke umulig at de heller vil få et nytt problem. At de ikke blir valgt ved neste korsvei. Velgerne kan komme til å trekke den slutning at de var ikke til å stole på. De vil heller stemme på et parti som holder det de lover.

Halve stortinget mener at tvangsvedtaket er ulovlig. Det samme mener juss-ekspertene. Folk vil at dette ubesvarte spørsmålet må tas til domstolen. Det vil ellers, for all fremtid, være der som et åpent sår at finnmarkingene ikke fikk svar på om tvangsvedtaket var gyldig. De fem i styret tok ikke hensyn til det. Det er vondt å tenke på.

Partiet vil nok gå videre, men dog ikke med en like entusiastisk medlemsmasse som før styrebehandlingen.

Tillitsvalgte, som sto på vedtakene i partiet og argumenterte for dem, tapte. De som ikke ville stå løpet ut slik medlemmene i partiet hadde vedtatt kan triumfere. Det er så uendelig trist fordi det var en åpenbar mulighet til å beholde Finnmark fylke. Den ble ignorert.

Det er dobbelt trist fordi den kunnskap og erfaring, som er viktig og bærende for Finnmark, har vært fullstendig uvesentlig.

I Finnmark fylkesting vil det være noen representanter som avviklet Finnmark fylke etter eget ønske og overbevisning.
Men der finnes også dem, som mot sin samvittighet og overbevisning måtte stemme for avvikling fordi de er bundet til en maktstruktur som de er lojale mot. Dette vil en gang stå i bøkene om vår historie.

Historien om Finnmark fylke må ikke få ende slik. Kampen for Finnmark må fortsette. Kommende kommune- og stortingsvalg er finnmarkingenes neste mulighet.

Overkjøring av folkeviljen

i Kommentaren By

Skrevet av Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kristina Hansen, en beklemt leder av Finnmark AP sa på Nordnytt den 10.12.18: «Vi har gjort dette vedtaket under press. Vi liker det ikke».

Nok en gang har AP-ledelsen gått sammen med høyrepartiene i ei overkjøring av folkeviljen, lokaldemokratiet og grunnplanet i eget parti.

Bare èn time etter at Ropstad sammen med høyrepartiene i vandrehallen den 24 september hadde dolket sin egen partileder i ryggen, så uttalte Støre at denne enigheten måtte respekteres. For sikkerhets skyld gjorde han det samtidig helt klart at ei eventuell AP-regjering i 2021 ikke ville omstøte tvangssammenslåingen av våre to fylker.

Det viste seg altså at Gahr Støre er en tvilsom alliert, som vi har sett så mange ganger før.

Om han er en «pamp», som han utfordret Rødt-leder Bjørnar Moxnes til å svare på på i forrige uke, blir et definisjonsspørsmål, men han framstår nok en gang som en høyrevridd og maktarrogant nyliberalist som har mer til felles med høyresida enn grunnplanet i eget parti. Som vi sist så det i ACER-saken tidligere i år. Som vi tidligere har sett det gjennom den stilltiende aksepten av ranet av fiskeressursene fra Finnmarkskysten. Osv osv.

Det kommer nå fram at det har vært et spill på bakrommet mellom Høyre og AP i Troms og Finnmark, der toppene i disse partiene er blitt enige om et løp som de i dag klarte å presse gjennom i styret i Finnmark AP, men med knappest mulig margin.

Nok en gang står AP fram som et parti med sterke trekk av en autoritær partikultur, der det er ikke er direkte karrierefremmende å trosse toppledelsen.

Vi får krysse fingrene for at et flertall på fylkestinget heller ikke denne gangen lar seg kue eller dirigere, men at de går til sak mot et ulovlig vedtak – og fortsatt uttrykker klar motstand mot en uryddig og udemokratisk prosess.

Respekt er en merkelig gjensidig affære, og av og til må man slåss for å sette seg i respekt – for å bli hørt og sett og respektert. Kampen mot tvangssammenslåing er en slik sak, forsterket av de enorme avstandene mellom sentrum og periferi her i landet.

Maktarrogansen fra de sentrale elitene, i godt samspill med milliardærene i sjømatnæringen, må konfronteres overalt hvor den dukker opp. For folket langs kysten står det om næringsgrunnlaget, levemåten – den rike kystkulturen i våre to fylker er under angrep av sterke næringsinteresser i samspill med høyrepartiene og politikere langt inn i topp-ledelsen av AP.

Kampen for lokaldemokratiet, stortingsrepresentasjonen, ressursgrunnlaget, næringslivet og framtida i Finnmark og Troms er godt i gang og kan ikke avblåses.
Randi var glimrende, klar og grei på Nordnytt i kveld – VI GIR OSS ALDRI – ALDRI!!

Avtalen mellom Troms og Finnmark Arbeiderparti

i Politikk By

Troms og Finnmark Ap er enige om at det skal arbeides videre opp mot beslutningstakere i Stortinget for å få opphevet tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark fylke.

Troms og Finnmark Ap er enige om at man samtidig skal forholde seg til Stortingets vedtak og starte arbeidet i fellesnemda.

Troms og Finnmark Ap er enige om liketall for de to fylkene i fellesnemnda, og vil straks fremme sak for å endre dette.

Styringsmodellen i det nye fylket skal være parlamentarisme. Rådet skal bestå av 8 fylkesråder, hvorav 4 fra Finnmark og 4 fra Troms. Dette fordi dette gir best mulighet til rettferdig fordeling av ansvars- og beslutningsmyndighet mellom de to fylkene.

Troms og Finnmark Ap er enige om å gjennomføre strengt nødvendige tiltak for å gjennomføre Stortingets vedtak om tvangssammenslåing før 1.1.2020.

Videre settes det i gang et prosjekt for å beskrive status og kartlegge mulighetsrommet for de sammenslåtte fylkene. Herunder fremme forslag om funksjons- og oppgavefordeling.

Fellesnemnda innstiller, forslagene skal behandles av det nye fylkestinget når det trer sammen, og det skal tas sikte på en rettferdig og hensiktsmessig fordeling, som også ivaretar Stortingets anmodning om å særlig ta hensyn til Finnmark.

Det skal være politisk og administrativ ledelse både i Vadsø og i Troms. Fylkeshovedstaden skal være i Tromsø.

Det skal snarest ansettes en ekstern prosjektleder for å forberede gjennomføringen av tvangssammenslåingen.

Troms og Finnmark Arbeiderparti er enig om at dersom det er uenighet mellom Arbeiderpartiets nemndsmedlemmer, skal de respektive fylkesstyrene involveres før saken behandles i fellesnemnda.

Leder i fellesnemnda skal være fra Troms. Nestleder i fellesnemnda skal være fra Finnmark.

Det tas sikte på lik fordeling av kandidater fra Finnmark og Troms på fylkesvalgslista.

1 5 6 7 8 9 15
0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp