Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren - page 2

Mørketid

i Kommentaren By

Skrevet av Helga Pedersen, ordførerkandidat, Tana Arbeiderparti. Kommentaren er første gang publisert i Klassekampen.

Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida
d’e langt sør til Betlehem

(Fra «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff)

«Den oppsummerer situasjonen ganske bra», hvisket kollegaen til meg. Selv under juleandakten på jobben ble tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark et tema.

Den siste uken har vært preget av opphetet debatt etter at stortingsflertallet opprettholdt beslutningen om å slå sammen Finnmark og Troms. I forlengelsen av dette har regjeringen sendt på høring forslag om endringer i finnmarksloven som vil innebære at makt til å forvalte land og vann i Finnmark flyttes ut av Finnmark.

Hvis forslaget blir gjennomført vil det innebære et alvorlig tilbakeslag for de viktige politiske endringene som ble gjort i norsk samepolitikk etter Alta-saken.

La oss spole tilbake: utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdrag utløste demonstrasjoner, sultestreik og et stort samepolitisk engasjement. Elva ble bygget ut, men saka ble et vendepunkt i Norges politikk overfor samene.

Sametinget ble etablert, og man satte i gang en utredning om rettighetene til land og vann i Finnmark som til da hadde vært forvaltet av staten. Rettighetsspørsmålene ble heftig diskutert i Finnmark.

Det tok om lag 25 år, hundrevis av sider med offentlige utredninger og utallige timer med radiodebatter, folkemøter og partimøter av det opphetede slaget før finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Da loven trådte i kraft 1. juli 2006 kunne finnmarkingene slå fast at man var blitt herrer i eget hus med utgangspunkt i urfolksretten og samenes historiske bruk. 96 prosent av grunnen i Finnmark ble overdratt til det nye grunneierorganet Finnmarkseiendommen.

Finnmarksloven består av en rekke finslipte kompromisser. Et av de mest diskuterte spørsmålene i forkant av Stortingets lovvedtak var hvordan styret for Finnmarkseiendommen skulle velges. Konklusjonen ble at Sametinget og fylkestinget i Finnmark skulle oppnevne tre medlemmer hver, noe som i all hovedsak har fungert bra.

Nå foreslår imidlertid regjeringen å endre på dette. På grunn av at Troms og Finnmark tvangssammenslås foreslår regjeringen at det nye Finnmark og Troms-fylkestinget skal utnevne de tre styrerepresentantene som til nå har vært utnevnt av Finnmark.

Dette blir maktarrogant nok omtalt som en «teknisk endring». Dette er imidlertid en betydelig politisk og prinsipiell endring av finnmarksloven. Rett nok skal medlemmene av styret for finnmarkseiendommen fortsatt bo i Finnmark.

Men det er en vesentlig forskjell på å bli oppnevnt av et fylkesting valgt av finnmarkingene, og et fylkesting der finnmarkingene utgjør under 1/3 av velgergrunnlaget.

Ikke til forkleinelse for andre naturskjønne deler av Norge, men Finnmark er indrefileten i Norge når det gjelder muligheter for friluftsliv, jakt, fiske og bærplukking. Det er også en viktig årsak til at mange finnmarkinger har valgt å bosette seg nettopp her.

Finnmarkseiendommen er også åsted for tradisjonell samisk næringsvirksomhet, noe som berører selve grunnlaget for loven. Uten at jeg skal forskuttere konflikter, så sier det seg selv at bybefolkningen i Tromsø og bygdefolk i Finnmark kan ha noe ulike interesser i hvordan for eksempel tilgang til rypejakt reguleres.

Med regjeringens forslag til endring av loven vil det være fullt mulig å mobilisere politisk utenfor Finnmark for å endre Finnmarkseiendommens forvaltningspraksis, for å så å oppnevne styrerepresentanter som kan ivareta dette synet.

Abortloven og finnmarksloven var historiske på hver sin måte. Interessant nok har regjeringa begynt å skru klokka tilbake på begge disse områdene.

By-regioner

i Kommentaren By

Skrevet av Frode Bygdnes, Harstad

Det er mye uforståelig med regionreformen. Regjeringas forslag er ikke konsistent når de samler 1/3-del av landarealet i et eneste fylke (Troms & Finnmark), men lar landets minste fylke i areal (Oslo), bestå.

Eller når de samler 25% av befolkninga i et fylke (Viken), men lar andre fylker bestå med mindre enn 5% av befolkninga. Disse nye fylkene blir ikke hensiktsmessig for å utøve en demokratisk styring. De blir for store på hver sin måte. I tillegg er det ingen sammenheng mellom de forskjellige reformene i landet.

Helsereformen har nå delt landet inn i 4. Posten Norge er delt inn i 5 regioner, det samme er Statens vegvesen. NAV skal bygge ned sitt arbeid på fylke og planlegger 11 regioner. Politireformen opererer med 12 distrikter.

Bispedømmene er og brutt opp fra de gamle amtene. Det lages en regionreform på mellomnivå, som mangler identitet, likhet og sammenheng med sitt omland. Det lages en reform som truer legitimiteten til dette mellomnivået. Til og med oppgavetildeling som reformen lovet, svikter.

Fylkene og fylkestingene har irritert de forskjellige regjeringene. For de har vært verksteder for dialog og stilt likelydende krav til distriktspolitikken. Mest kjent er fylkenes krav til å bevare bosettinga.

Ingen Stortingspolitiker har våget å trosse det omforente kravet om å opprettholde en desentralisert bosetting langs kysten. Så lenge det bor folk langs kysten, er heller ikke ressursene så lett å få hand om og omsette. Allmenningsretten står sterkt i Norge så lenge det bor folk i distriktene.

Vi må derfor se på om regionreformen sin hensikt egentlig er å skape økt sentralisering og urbanisering.

For det virker som det er byene som skal være motor i de nye regionene. For så vidt ikke rart at en planlegger slik så lenge det er en internasjonal trend at folk flytter inn til byene.

I år 2008 var det første året det bodde flere folk i byene enn på landet globalt. Den gang kalte den rød-grønne utviklingsminister Solheim det for en ny æra og spådde at innen 2030 vil 2/3-deler av jordas befolkning bo i urbane områder.

Dagens regjering følger dette opp med å gi tilskuddsordninger til byutvikling og byvekstavtaler og hevder at urbanisering byr på muligheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har fokus på byutvikling og gir millionbeløp til de største byene.

Med dette som bakteppe våger jeg å se på regionreformen og stiller spørsmål om ikke det egentlig er en by-reform med avvikling av fylkene for å stimulert til byvekst.

Hvorfor blir Nord-Norge da delt opp i to? Det er byene Bodø og Tromsø som skal få hvert sitt omland. Disse to største byene i landsdelen er på 15. og 16. plass i landet med omtrent 40 tusen by-boere hver.

Dette mønsteret syns jeg speiler seg i resten av landet også. Trøndelag har Trondheim uansett hvor mye fylkesmannens kontor deles opp. Møre og Romsdal bevares, men der vil det stå strid om fylkeshovedstaden skal bli Kristiansund, Molde eller Ålesund. Kristiansund er nødt til å tape pga at byen er for liten. Ålesund leder stort, men jeg kjenner for lite til strategisk beliggenhet og potensialet til Molde.

Sykehusdebatten viser kanskje hvor fylkeshovedstaden ender. Nyfylket Vestlandet vil ha Bergen som administrativt senter uansett lovnader til Sogn og Fjordane. Rogaland har byen Stavanger som holder på å vokse sammen med Sandnes. Til sammen utgjør de den 3. største byen i landet. Hadde Rogaland og Hordaland blitt slått sammen, ville vi fått en rivalisering mellom de to største byene etter Oslo.

Agder har Kristiansand som den største byen. Vestfold og Telemark har mange byer, men det blir vel ei vurdering av hvem av dem som har det største potensialet.

For Telemark er det kanskje håp om at fylkeshovedstaden blir den sammenvokste byen Porsgrunn/Skien som til sammen utgjør landets 7. største by.

Vestfold har nok de største mulighetene med byene Tønsberg og Sandefjord som sammen vil ta 7. plassen og som kanskje har større omland.

Nyfylket Viken har Norges 5. største by, Drammen, men jeg ser og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter Bærum i sin bysatsing.

Kanskje tenker regjeringa at det må gjøres fordi Fredrikstad og Sarpsborg til sammen rangeres som 6. største byen i landet. I en bysatsing er det viktig å unngå for mye rivalisering når de ønsker en målretta by-oppbygging.

For fylket Innlandet er det vel Hamar som blinker seg ut, men det vil da også bli den minste fylkeshovedstaden i landet. Vi vil kanskje se tiltak som får Hamar til å vokse på bekostning av Gjøvik og Lillehammer.

Om regjeringa tenker slik, så er det en strategi for å avvikle fylkene og la de største byene få vokse og bli «lokomotiv» som omlandet skal forsyne.

Mye av motstanden fra Finnmark har nettopp vært redselen for at Tromsø skal dra til seg flere ressurser, flere oppgaver og flere folk. Jeg tror denne engstelsen bør resten av landets distrikter også ta til seg. I denne sammenheng er min egen by Harstad, som er på 22.plass med stipulert 21 tusen innbyggere, for liten til å støttes av regjeringa.

Vi trenger et distriktsopprør fra alle tettsteder under 26 tusen innbyggere. Det utgjør enda et flertall av landets befolkning, men flere av de 17 største byene bør heller ikke føle seg for trygg.

Veksten blir styrt til regionbyene som enda en stund kan kalles fylkeshovedstad.

—————-

Frode Bygdnes var verkstedarbeider, ble lærer, lokal- og fylkespolitiker, lokalhistoriker og skribent. Han er oppvokst på Maurnes i Sortland og flyttet til Harstad i 1976. Kjent som standhaftig talsmann for partiet Rødt og forkjemper for offentlige kampsaker som er oppe til debatt.

1600 medlemmer i fylkespartiet bragt til taushet

i Kommentaren/Politikk By

 Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Historien om hvordan Finnmark fylke ble avviklet skal skrives. Det blir en fortelling om 4 høyrevridde regjeringsparti som med tvang ville avvikle Finnmark. Og det handler om et Finnmark Arbeiderparti som støttet overgrepet til slutt. Men alle historier har en årsak og en begrunnelse. Det ene er torsken, det andre er kunnskap, eller mangel på den.

Hvorfor fylket i sin tid ble laget er ikke så fort gjort å beskrive. Men ganske sikkert har torsken også her spilt en avgjørende rolle.
Fjordtorsken gyter og befinner seg hele sin levetid i fjordene i Finnmark.

Skreien kommer årvisst sigende fra Barentshavet. Den svømmer tett inne ved land på tur til Lofoten for å gyte. Etter gytingen siger den samme vei tilbake. To genetisk forskjellige torskearter er grunnlaget for bosetting inne ved fjordene og ute ved kysten.

Gjennom generasjoner har kunnskapen om å høste havet blitt tatt vare på. Ikke med boklig kunnskapsformidling, men fra praktisk virke.
Finnmarkingen lot seg ikke uten videre tvangsflytte under andre verdenskrig. De ble evakuert, men mot sentralmaktens vedtak og vilje reiste de hjem igjen. Ganske enkelt fordi den kunnskap og erfaring de hadde kunne de best bruke hjemme.

Finnmarkingene har den kunnskap man trenger for å ta vare på seg. De kan sitt hav ved kysten og inne i fjordene.

De har brukt sitt lokale demokrati på ordentlig vis og til å fremme sine evner og kunnskaper. Men i stortinget sitter et knappest mulig flertall og mener at finnmarkingene mangler det som skal til for å leve trygge og gode liv og de forstår heller ikke sitt eget beste. De trenger så absolutt en demokratireform. Med tvang skal de underlegges et mer robust styresett.

I en lovlig folkeavstemming sa befolkningen et rungende nei til å avvikle Finnmark fylke. Å avvikle betyr at ordningen finnmarkingenes egenvalgte stortingsrepresentanter og Finnmark fylkesting blir borte.

Arbeiderpartiet er det største partiet i fylkestinget. Partiet har makt til å følge opp befolkningens beslutning. Representantskapet, med utsendinger fra alle kommunene, vedtok enstemmig å følge opp folkeviljen.

Styret i partiet, som består av 9 medlemmer, har i henhold til partiets vedtekter rett til å instruere hvordan deres representanter skal stemme i fylkestinget. Nå er saken at det skal avgjøres om Finnmark skal bestå eller ikke. Fem av styrets medlemmer stemte for å avvikle Finnmark, fire stemte imot. Dermed blir fylket avviklet.

De fem begrunnet sin stemmegivning med at de nå måtte ta ansvar. Partiet deres skal være et ansvarlig politisk parti og ikke en aksjon. Det siste er myntet på den folkelig organisasjonen, som laget for å beholde Finnmark som eget fylke. ForFinnmark har flere medlemmer enn fylkespartiet.

Partilederen, som var en av de fem, er blitt presset. Ikke av partiets velgere eller befolkningen for øvrig. Hvem som presset de fem er det få som vet.
Hva ansvaret består i er heller ikke tilkjennegitt. Men den er åpenbart tyngende.

Etter styrevedtaket ble en prinsipiell avtale mellom Troms og Finnmark Arbeiderparti offentliggjort. Ingen partilag visste om avtalen og den var ikke til behandling i representantskapet.

Avtalen ble heller ikke vedtatt i styret, men den skal likevel binde opp fylkestingsrepresentantene. Sånt skjer vanligvis ikke i en demokratisk organisasjon. Det ville normalt fått konsekvenser for ledelsen i organisasjonen.

1600 medlemmer i fylkespartiet er bragt til taushet. Sjøl forstår ledelsen at de har tatt et påtvunget ansvar og at en offentliggjøring av avtalen ville skadet Finnmark sine interesser.

Kan det være de mener at statsråd Monica Mæland er den som kan komme til å ødelegge fylket og at de har et ansvar for å stoppe henne ved sjøl å ha en hånd om avviklingen av Finnmark?

Det er ikke umulig at de heller vil få et nytt problem. At de ikke blir valgt ved neste korsvei. Velgerne kan komme til å trekke den slutning at de var ikke til å stole på. De vil heller stemme på et parti som holder det de lover.

Halve stortinget mener at tvangsvedtaket er ulovlig. Det samme mener juss-ekspertene. Folk vil at dette ubesvarte spørsmålet må tas til domstolen. Det vil ellers, for all fremtid, være der som et åpent sår at finnmarkingene ikke fikk svar på om tvangsvedtaket var gyldig. De fem i styret tok ikke hensyn til det. Det er vondt å tenke på.

Partiet vil nok gå videre, men dog ikke med en like entusiastisk medlemsmasse som før styrebehandlingen.

Tillitsvalgte, som sto på vedtakene i partiet og argumenterte for dem, tapte. De som ikke ville stå løpet ut slik medlemmene i partiet hadde vedtatt kan triumfere. Det er så uendelig trist fordi det var en åpenbar mulighet til å beholde Finnmark fylke. Den ble ignorert.

Det er dobbelt trist fordi den kunnskap og erfaring, som er viktig og bærende for Finnmark, har vært fullstendig uvesentlig.

I Finnmark fylkesting vil det være noen representanter som avviklet Finnmark fylke etter eget ønske og overbevisning.
Men der finnes også dem, som mot sin samvittighet og overbevisning måtte stemme for avvikling fordi de er bundet til en maktstruktur som de er lojale mot. Dette vil en gang stå i bøkene om vår historie.

Historien om Finnmark fylke må ikke få ende slik. Kampen for Finnmark må fortsette. Kommende kommune- og stortingsvalg er finnmarkingenes neste mulighet.

Overkjøring av folkeviljen

i Kommentaren By

Skrevet av Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kristina Hansen, en beklemt leder av Finnmark AP sa på Nordnytt den 10.12.18: «Vi har gjort dette vedtaket under press. Vi liker det ikke».

Nok en gang har AP-ledelsen gått sammen med høyrepartiene i ei overkjøring av folkeviljen, lokaldemokratiet og grunnplanet i eget parti.

Bare èn time etter at Ropstad sammen med høyrepartiene i vandrehallen den 24 september hadde dolket sin egen partileder i ryggen, så uttalte Støre at denne enigheten måtte respekteres. For sikkerhets skyld gjorde han det samtidig helt klart at ei eventuell AP-regjering i 2021 ikke ville omstøte tvangssammenslåingen av våre to fylker.

Det viste seg altså at Gahr Støre er en tvilsom alliert, som vi har sett så mange ganger før.

Om han er en «pamp», som han utfordret Rødt-leder Bjørnar Moxnes til å svare på på i forrige uke, blir et definisjonsspørsmål, men han framstår nok en gang som en høyrevridd og maktarrogant nyliberalist som har mer til felles med høyresida enn grunnplanet i eget parti. Som vi sist så det i ACER-saken tidligere i år. Som vi tidligere har sett det gjennom den stilltiende aksepten av ranet av fiskeressursene fra Finnmarkskysten. Osv osv.

Det kommer nå fram at det har vært et spill på bakrommet mellom Høyre og AP i Troms og Finnmark, der toppene i disse partiene er blitt enige om et løp som de i dag klarte å presse gjennom i styret i Finnmark AP, men med knappest mulig margin.

Nok en gang står AP fram som et parti med sterke trekk av en autoritær partikultur, der det er ikke er direkte karrierefremmende å trosse toppledelsen.

Vi får krysse fingrene for at et flertall på fylkestinget heller ikke denne gangen lar seg kue eller dirigere, men at de går til sak mot et ulovlig vedtak – og fortsatt uttrykker klar motstand mot en uryddig og udemokratisk prosess.

Respekt er en merkelig gjensidig affære, og av og til må man slåss for å sette seg i respekt – for å bli hørt og sett og respektert. Kampen mot tvangssammenslåing er en slik sak, forsterket av de enorme avstandene mellom sentrum og periferi her i landet.

Maktarrogansen fra de sentrale elitene, i godt samspill med milliardærene i sjømatnæringen, må konfronteres overalt hvor den dukker opp. For folket langs kysten står det om næringsgrunnlaget, levemåten – den rike kystkulturen i våre to fylker er under angrep av sterke næringsinteresser i samspill med høyrepartiene og politikere langt inn i topp-ledelsen av AP.

Kampen for lokaldemokratiet, stortingsrepresentasjonen, ressursgrunnlaget, næringslivet og framtida i Finnmark og Troms er godt i gang og kan ikke avblåses.
Randi var glimrende, klar og grei på Nordnytt i kveld – VI GIR OSS ALDRI – ALDRI!!

Skal Finnmark Arbeiderparti avvikle Finnmark?

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Styret i Finnmark Arbeiderparti behandler nå mandag den 10. desember bl.a. spørsmålet om hvorvidt Finnmark skal oppnevne medlemmer til fellesnemnda. Avisoppslagene gir grunn til å tro at det er ulike meninger blant styremedlemmene.

Hver enkelt av dem bærer et stort ansvar på sine skuldre. Dersom Finnmark Arbeiderparti nå snur og beslutter at Finnmark skal gå i fellesnemnda, da har Finnmark tapt! Da blir fylket vårt slått sammen med Troms.

I så fall er det ikke Stortinget, regjeringen eller kommunaldepartementet som slår Finnmark sammen med Troms. Det er Finnmark Arbeiderparti som gjør dette!

Det paradoksale er at Finnmark aldri har stått sterkere enn det gjør akkurat nå. Alt ligger derfor til rette for at kampen skal fortsette, og utsiktene til å vinne frem er gode! I en slik situasjon skal man selvsagt ikke vifte med det hvite flagget!

Etter hvert har det nemlig sunket inn, til og med i Stortinget, at sammenslåingsvedtaket av 8. juni 2017 ble fattet i strid med våre lover.

Det er i høyeste grad verdt å merke seg at også flertallet i kommunalkomitéen, som inkluderer Arbeiderpartiet, i sin innstilling til Stortinget var helt tydelig på at lovene var brutt, og følgelig at vedtaket måtte oppheves.

Den som fulgte med i debatten kunne heller ikke unnlate å legge merke til at representantene fra regjeringspartiene og KrF ikke på noen måte kunne tilbakevise de rettslige innvendingene. De forsøkte ikke engang! Mest sannsynlig har de ikke tatt seg bryet med å gjennomgå det materialet som foreligger. Innleggene ble tilsynelatende holdt på autopilot.

Det er også verdt å merke seg at ingen jurister har stått frem og sagt at sammenslåingen av Finnmark og Troms har foregått i henhold til våre lover. Alle dem som i det hele tatt har uttalt seg om dette har konkludert motsatt – lovene er faktisk brutt!

Det er ikke oppsiktsvekkende at departementet selv «mener» at man har holdt seg innenfor loven. At man «mener» dette fremgår bl.a. av departementets skriftlige svar til representanten Sandra Borch tidligere i år.

Det er imidlertid påfallende at departementet ikke selv, klart og utvetydig, vil uttale at lovene faktisk er fulgt! At departementet bare «mener» dette, er særdeles lite tillitvekkende.

Personlig tror jeg ikke at fagavdelingen i departementet egentlig «mener» at behandlingen av denne saken har gått riktig for seg. Jeg tror nok at man innser at man her er kommet i en ubehagelig knipe.

Alt ligger derfor nå til rette for at Finnmark saksøker staten. Da tar Finnmark initiativet, og det vil bli svært vanskelig og pinlig for Storting og regjering å fortsette med å «justere» lover og forskrifter slik det til enhver tid passer regjeringen. Stortinget eller regjeringen kan selvsagt heller ikke bare vedta at saksøkeren ikke lenger eksisterer!

Finnmark har gode muligheter til å nå frem med et søksmål. De innvendinger som har vært reist mot Stortingets vedtak, er nemlig av en karakter som domstolene ikke vil eller kan ta lett på.

Det dreier seg om brudd på helt grunnleggende og fundamentale demokratiske rettigheter, og da skal det ikke mye til før en domstol vil konkludere med ugyldighet.

Så kan det innvendes at det må ha foreligget en mulighet for at Stortinget hadde fattet et annet vedtak, dersom alt hadde gått riktig for seg. Til dette er å si at en domstol vanskelig kan se bort fra en slik mulighet.

Det paradoksale er jo at selv om Stortinget hele tre ganger har behandlet denne saken, er spørsmålet om sammenslåing av Troms og Finnmark fortsatt ikke utredet! Hvilket grunnlag har da Stortinget i det hele tatt hatt for å behandle saken?

Stortingsflertallet har ikke stilt seg selv dette ubehagelige spørsmålet, men en domstol vil gjøre det. Hvis det derfor finnes det minste fnugg av mulighet for at vedtaket kunne ha blitt et annet dersom saken hadde blitt ordentlig utredet, er det lite annet en domstol kan gjøre enn å finne Stortingets vedtak ugyldig.

Denne saken er selvsagt vanskelig for Finnmark. Det man imidlertid ikke må glemme er at den er uhyre vanskelig også for regjeringen! Vi har rett og slett ikke lover som gir regjeringen nødvendig handlerom til å gjøre som den ønsker – nemlig å avvikle Finnmark som eget fylke!

Statsråden har nok satt sin lit til at Finnmark vil gi opp når Stortinget enda en gang nekter å omgjøre sitt eget ulovlige vedtak. Hvis så skjer får hun samtidig ryddet av veien alle ubehagelighetene med det ulovlige vedtaket.

Finnmark må ikke gå i denne fellen, heller ikke om forskriften om fellesnemda endres nok en gang slik at det eventuelt blir et likt antall medlemmer fra Finnmark og Troms.

Den fremtidige politikken vil uansett bli meislet ut av et fremtidig felles fylkesting, og der vil Troms alltid være over dobbelt så stor som Finnmark! Alle innvendinger mot sammenslåingen gjelder derfor like fullt, uansett fellesnemndas sammensetning. Denne saken dreier seg i det hele tatt ikke om fellesnemndas sammensetning.

Finnmark fylkesting er demokratisk valgt av befolkningen i Finnmark. Fylkestinget representerer befolkningen, ikke sentralmyndighetene. 87 % av de som avga stemme sa «nei» under folkeavstemningen. Dette er en klar politisk ytring.

I tillegg kommer spørsmålet om lovligheten av Stortingets vedtak. I denne forbindelse nevnes at Kongressen av Lokale og Regionale myndigheter, som forvalter det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre, i Resolusjon 347 (2012) har uttalt at en viktig del av arbeidet til lokale myndigheter er «å påse at deres og befolkningens interesser er tatt tilbørlig hensyn til i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som berører dem».

Fylkestinget skal altså ikke løpe regjeringens ærend! Det skal derimot ivareta befolkningens interesser, og påse at det ikke begås urett mot befolkningen, slik det er gjort i dette tilfellet!

I praksis er det Arbeiderpartiet som nå avgjør Finnmarks videre skjebne. Svaret på om Finnmark Arbeiderparti vil avvikle Finnmark får vi mandag den 10. desember. Partiet behøver ikke å gjøre dette. Vi er overhode ikke kommet til veis ende i denne saken, og Finnmark har i dag meget gode kort på hånden!

——————–

Foto: Geir Johan Nilsen

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.

Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988. Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Finnmark mister tre stortingsrepresentanter

i Kommentaren By

Skrevet av Hermann Klemet Kitti Hansen, styremedlem i ForFinnmark.

Høyres finnmarksrepresentant Marianne Haukeland hevdet fra Stortingets talerstol at Regionsreformen ville føre oss nærmere makta og der avgjørelsene ble tatt.

Hvordan dette skal kunne realiseres gjennom å sentralisere makta, og ved å gi Finnmark dårligere representasjon både på Stortinget og i det nye Fylkestinget for Troms og Finnmark, framstår som ei gåte.

Tallenes tale er klar. Finnmark kan miste tre representanter på Stortinget etter 2025, og vil med stor sannsynlighet bli underrepresentert i det nye fylkestinget med høyst en tredel av representantene. Kjøttvekta vil avgjøre.

Det snakkes mye om fordeling av representanter til Fellesnemda som skal forberede sammenslåingen av Troms og Finnmark. Det interessante er imidlertid fordeling av representanter til det nye Fylkestinget, og ikke minst representasjonen på Stortinget etter 2025.

Det er det som på sikt vil ha noe å si for hvorledes Finnmarks befolkning vil kunne påvirke egne interesser og egen hverdag, og avgjørelser som angår Finnmark.

Finnmark har en befolkning på bare drøyt 76 tusen innbyggere, men hele fem stortingsrepresentanter. Troms med dobbelt så mange innbyggere har seks representater, og Nordland med nærmere 250 tusen har bare åtte til sammenligning. At Finnmark har så mange representater skyldes en omregningsnøkkel som tar hensyn areal.

Om Troms og Finnmark blir en felles valgkrets vil de representere en befolkning omtrent tilsvarende Nordland befolkning og vil kunne regne med å få åtte eller i beste fall ni stortingsrepresentanter til sammen. Om en legger folketallet til grunn vil Finnmark i høyden få tre av disse.

På sikt vil Finnmark i hovedsak styres fra Tromsø og Oslo.

Kan Høyres finnmarksrepresentant Marianne Haukeland og Høyre forklare oss hvordan dette skal kunne føre finnmarkinger nærmere makta og der avgjørelser fattes.

Oppnevnes medlemmer til fellesnemnda vedtar man en avvikling av Finnmark!

i Kommentaren By

Da fylkesvaraordføreren ved forrige fylkesting stemte for ikke å oppnevne medlemmer til fellesnemda visste han at KrF var en del av stortingsflertallet. Han visste også at det kun er et nytt storting og en ny regjering som kan endre tvangsvedtaket.

Fylkesvaraordføreren visste utmerket godt at KrF heller ikke ved denne anledningen ville stemme for å oppheve vedtaket. Han må vite at det fortsatt er et nytt storting og en ny regjering som kan endre vedtaket.

Nå, som forrige gang, må han også vite at de samme komplikasjoner som han nå anfører som nytt, var til stede da fylkestinget sa nei til å oppnevne medlemmer til fellesnemda.

Vi må alltid huske på at fellesnemda ikke er et forum for uforpliktende drøftinger. Formalitetene ved at det oppnevnes medlemmer er at man formelt starter arbeidet med å etablere et nytt fylkesting. Oppnevning nå er første spadestikk til en sammenslåing.

Dersom fylkesvaraordføreren nå oppfatter at han har et annet ansvar han skal ivareta, så kan det ikke være annet enn å gjøre det historiske grepet å avvikle Finnmark som eget fylke. Det er et meget stort ansvar å bære, særlig når vissheten er der at dette i så fall står i sterk strid til hva hans velgere ønsker.

Noe har imidlertid endret seg og som burde ledet til at en annen konklusjon enn det fylkesvaraordføreren nå uttrykker. Det samme stortingsflertallet er der fortsatt. Men fylkestinget har fått flere gode argumenter for fortsatt å stå på for folkeviljen.

Tre uavhengige advokatmiljøer hevder at stortingsvedtaket er ugyldig. Der i blant fylkeskommunens egen eksterne advokat. Det samme gjør kommunalkomiteen, halve stortinget og tre av våre egne stortingsrepresentanter.

To saker er til behandling i neste uke i fylkestinget; Sende prosessvarsel og oppnevne medlemmer til fellesnemda. Fylkestinget kan ikke gjøre begge deler. Enten velger tinget prosessvarsel eller så velger de å oppnevne medlemmer til fellesnemda.

Etter landsmøtet i KrF ble det klart at partiet ville holde fast ved tvangsvedtaket. Det er den samme fraksjonen som felte partiets leder Knut Aril Hareide, og som gjorde at tvangsvedtaket ble stående.

Det er ingen grunner til at fylkestinget i Finnmark skal bøye av for motivene som ligger i KrF-fraksjonen for å holde fast ved tvangsvedtaket.

Finnmark fylkesting må avklare lovligheten i tvangsvedtaket i domstolen og derfor sende prosessvarsel.

Fra juridisk hold anføres det at dersom stortingsvedtaket er ugyldig så kan heller ikke fylkestinget overføre sin beslutningsmyndighet til annen myndighet. Det betyr at fylkeskommunen vil bryte kommuneloven dersom den avgir makt til fellesnemda.

Fylkeskommunen må derfor avklare lovligheten i tvangsvedtaket før avgivelse av myndighet til fellesnemda. Det betyr igjen at fylkestinget ikke har annet valg enn å prøve saken for domstolen, med mindre den nå skifter standpunkt til at tvangsvedtaket er ulovlig fattet.

Hestehandel eller «Brei semje»

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Siden de blå-blå tiltrådte i 2013, har Norge lidd av kraftig reformpsykose. Milliardene renner ut i omstillingskostnader mens strukturendringer gjennomføres i et tempo så heseblesende at svinger kuttes hva gjelder ordentlige utredninger og sedvanlige høringer.

Troverdige begrunnelser er også mangelvare i likhet med folkelig støtte og entusiasme. Toppstyrte og sentraldirigerte prestisjeprosjekter har en lei tendens til å skape et himla spetakkel og føre til et dårlig resultat, spesielt når det hele har sin bakgrunn i politisk hestehandel.

Alt bør ikke nødvendigvis være som det er, men samfunnsendringer går seg lettere til dersom ønsket kommer nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken.

I den grad grasrota og lokalpolitikere har blitt tatt med på råd, har det sannelig også florert med tvilsomme gulrøtter, utilbørlige piskeslag og trusler om økonomisk strupetak.

Føringene fra sentralt hold har i kommune- og regionreformen vært så sterke at den lovpålagte innbyggerinvolveringa har fått et stygt preg av «frivillig tvang».

Dette skinndemokratiet har bare blitt overgått der rein og skjær tvang har blitt brukt når folket, kommunestyret eller fylkestinget har vært gjenstridige. Da var det brått beleilig å vise til det representative demokrati. «All makt i denne sal», heter det jo, men i dette tilfellet ble makta flyttet til et bakrom i samme bygning.

De såkalte Tvangsgutane handla hester slik at tilsynelatende tilfeldige kommuner og fylker ble klint i hop uten magemål og mening.

I «demokratiske» beslutningsprosesser har ikke bare ovennevnte faktorer betydning. Der flere enn to alternativer foreligger, kan metode og rekkefølge i avstemninger være avgjørende.

Det ble tydelig demonstrert under KrF sitt landsmøte der rød side fikk 84 stemmer, blå 76 og gul 30. Som i et fransk presidentvalg røk da gult ut før de to andre møttes til den avgjørende runden. Der vant som vi vet, blått med knapp margin over rødt.

Så kan man spørre om det gir det riktigste og mest salomoniske utfall? Hva om man om i stedet satte to og to opp mot hverandre og ga poeng som i fotballens seriesystem? Gitt at de fleste både røde og blå hadde gult som andrevalg, ville det gule alternativ vunnet begge sine kamper og KrF hadde forblitt i opposisjon. Mangelen på bred tilslutning bak retningsvalget har ført partiet ut i dyp indre splittelse og nedover på meningsmålingene.

Dramaet i KrF fikk minutt for minutt-dekning. Uheldige avstemninger om framtida til mange kommuner gikk under radaren til riksmedia. Ta f.eks. Sande i Vestfold med sine 9400 innb.! I folkeavstemninga ble det spurt om kommunen burde bestå eller slå seg sammen med andre samt om de i sistnevnte tilfelle ville nordover eller sørover. Flertallet stemte for fortsatt alenegang, og godt var det. I det eventuelle retningsvalget var nemlig folket fordelt så godt som på midten.

Saken var altså avgjort. Trodde man.

Daværende kommunalminister Sanner ville det nemlig annerledes. Han nektet å ta et nei for et nei både her og ellers i landet. Til Vestfold reiste han egenhendig med et budskap om at dette ikke var godt nok. Gode nok var heller ikke landkommunene i fylket. Eneste håp var å legge seg inn under nærmeste by.

Språket i reformenes råe prosesser var egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk hos noen og enhver. I Sande lykkes han ikke bare med at saken ble tatt opp på nytt, men også med at selvstendighetslinja havnet i mindretall i en ny folkeavstemning.

På spørsmål 2 vant så Holmestrand over Drammen. Her er det også all grunn til å anta at de fleste som stemte for respektive retning, ville gått for at Sande skulle ha bestått framfor sammenslåing med den andre byen.

Selvstendighetsalternativet ville altså ha vunnet klart satt opp mot hvilket som helst av de andre alene. Med tilnærmet stemmelikhet på hvert av de to spørsmålene vil man i verste fall få vedtak kun drøye 25% av folket egentlig ønsker. Flere kommuner ble strøket av Norges-kartet grunnet denne type manipulerende metodikk, eller enda verre; at det å bestå ikke engang sto på stemmeseddelen.

Høyre og FrP har med store ord og fett flesk presisert hvor viktig det er å gi næringslivet forutsigbarhet. Dette gjaldt også pelsdyrbøndene. Begge partier har programfestet og gikk til valg på at næringa skulle bestå. For dette var det også flertall på Stortinget. Med strenge krav om dyrevelferd tydet derfor alt på at bransjen hadde en framtid her i landet.

Så trådte Venstre inn i regjering. Her kan det være fristende å bytte ut «hestehandel» med «revestreker». Følgen ble at pelsdyrnæringa skal avvikles. Importforbud blir det derimot ikke. Slik utvides markedet for produsenter i land hvor dyrene er mindre domestisert og velferden mye dårligere.

Dette var Ernas morgengave til Venstre i regjeringsforhandlingene. Med statsministerens flørt med høyresida i KrF gjorde hun også abortloven til en handelsvare. Skulle salget føre fram, vil vi få en lovendring med rekordlav oppslutning både i nasjonalforsamling og folk.

Finnmarks kamp for å bestå som eget fylke synliggjør noe av det aller verste vi har sett av reformgalskap, for hvem er egentlig for disse sammenslåingene?

I KrF med Hareide i spissen er det stor motstand, og hadde partiet gått til venstresida, ville det blitt reversering. Høyre og FrP har servert høytravende snakk om flere oppgaver, mer makt og styrket demokrati. Hvor troverdig er det når de primært vil fjerne regionalt nivå, og hvor hult lyder det vel ikke når såkalt demokratiske nyvinninger gjennomføres mot folkeviljen?

I bunn og grunn er det bare minipartiet Venstre som har fått et regionkart etter eget ønske med mastodonten i nord, Vestland som en tiltagende verkebyll og Viken som det mest åpenbare misfosteret i øst. Utsiktene til direkte dysfunksjonelle enheter gir bare et håp: Kanskje blir det en vekker som gjør at det for framtida blir mindre hestehandel og mer brei semje.

——————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Brenner for Finnmark!

i Kommentaren By

Har du lagt merke til Finnmark i det siste? Det brenner der. Folk går mann av huse og står i fjæra og på fjellet og lar mørketiden lyses opp av flammer lik varder, slik folk til alle tider har brukt bålet som varsel om at nå står det om liv, nå står det om et være eller ikke være. Nå står det om å lyse opp og vise vei. En riktig vei.

Akkurat nå står det om flammen som brenner i Finnmarkingenes hjerter. Det står om et være eller ikke være for den ytterste grense i nord.

Hva er det med dette gjenstridige folket langs grensa i nord og øst som ikke kan innordne seg som vanlige folk og følge Stortingets og flertallets regler slik alle de andre i landet gjør?

Spørsmålet er feil stilt. Saken er at Finnmark er overkjørt; Ingen utredning, ingen høring, ingen grunn til å delta i en fellesnemnd, ingen tro på at vi er i stand til å opprette valgstyre selv, og ingen tro på at vi har kompetanse nok til å forvalte og styre vårt eget fylke.

Saken er at Finnmark ikke er som andre fylker. Vi er få, men av stor betydning: Rikest på ressurser som fisk, mineraler, olje- og gass og grenseland mot Russland og Finland. Viktig i forhold til urfolksrettigheter og internasjonale avtaler og et særlig viktig etterretningsområde for NATO.

Og med kunnskap, motivasjon, vilje og kjærlighet nok til å utvikle Norges viktigste området: Finnmark!

Og da har jeg ikke nevnt vår historie; hundreårige fortellinger tapetsert med nedsnakking, overgrep og umyndiggjøring.

Derfor står vi der rundt bålene våre som symboliserer at nå er det nok av nasjonal avdemokratisering, overstyring og demontering av Finnmark.

Vi står der rundt bålene våre som brenner over hele Finnmark som et varsel om at sentralmakta kan prøve å tvinge oss i kne, men ikke kneble vår motstand.

Man bygger ikke et land med tvang. Det er som å bære ved til bålet. Langt inn i fremtiden.

Overformynderi og folkeforakt

i Kommentaren By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant Senterpartiet Finnmark

Arne Reginiussen kommer med en del personangrep og ufinheter mot meg i iFinnmark Dagblad 23.11.18. Han tar utgangspunkt i en artikkel som sto i Nationen lørdag 17. november 18.

Bakgrunnen for intervjuet i Nationen var at Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) hadde levert et Representantforslag 44 L (2018–2019), hvor de foreslår at Statsråd Monica Mæland skal gis myndighet til «opprettelse av valgstyre der fellesnemnda ikke har opprettet det».

Dette betyr at statsråden vil overkjøre det grunnleggende prinsipp om kommunalt selvstyre – og en nær enstemmig folkevilje i Finnmark (87%) som også har sterk støtte i Troms om at fusjonen ikke må gjennomføres.

Jeg – som stortingsrepresentant for Finnmark – kunne ikke rolig sitte og se på at et slikt himmelropende overgrep skulle skje mot Finnmarks befolkning. Jeg er folkets representant på tinget og skal målbære oppfatningen hos det folk som jeg representerer.

Jeg er viss på at det er svært mange som tenker som jeg da jeg sammenlignet tvangen nå med en tysk myndighetsovertakelse i årene 1940-45. Da Nationen ringte, bestemte jeg meg for at jeg ville sette «alle kluter inn» og formidle det svært mange av oss finnmarkinger tenker om tvangen. Jeg kunne ikke annet enn å anta at man på Løvebakken enda ikke hadde tatt stemningen i Finnmark «inn over seg».

I saken om sammenslåing av Troms og Finnmark er der etter min mening blitt gjort mange overtramp mot befolkninga i Finnmark, dette synet har fått støtte av flere jurister og professorer på høyt nivå. Det er Finnmark Fylkesting som må gjøre beslutning om sammenslåing.

Jeg anbefaler Finnmark Fylkeskommune etter valgloven § 4-1 å opprette slikt valgstyre på sitt neste møte. Det vil overflødiggjøre Skjelstad-forslaget og det kommende diktat fra statsråden. Dvs. at valget til neste år vil være et valg i Finnmark for politikere i Finnmark.

Det er sterke følelser i sving i Finnmark for tida. Men jeg merker meg at Amedia ikke er på folkets side i denne saken. Dette til tross for at Ap, Sv og Sp er krystallklare i denne saken. Ingen skal måtte tvangs-sammenslås!

Jeg ville satt pris på om du som redaktør hadde tatt kontakt med meg for å høre mine meninger i denne saken, i stedet for å fabrikkere usannheter om meg.

1 2 3 4 6
Gå til Topp