Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren - page 2

Distriktsoppgjør

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helga Pedersen, leder Tana Arbeiderparti

Statistisk sentralbyrå har presentert nye befolkningstall. For min kommune var tallene gode. Tana har investert i nye skolebygg, idrettshall, basseng, omsorgsboliger og sykeavdeling. Nye boligtomter og næringsareal er regulert, bredbånd bygget ut, Sápmi næringshage etablert og det bygges ny Tana bru.

Lista er lengre, og er isolert sett en oppvisning i hva en kommune med under 3000 innbyggere kan få til. Hittil i år har Tana fått 20 nye innbyggere, og hver eneste av dem betyr en forskjell for våre lokalsamfunn og er en inspirasjon til å satse videre.

Nå gjelder det å bruke et godt utgangspunkt til å invitere flere bedrifter inn, og føre en aktiv næringspolitikk der vi satser særskilt på mat, opplevelser og vårt kommunesenter Tana bru som knutepunkt i regionen. Dessuten må vi gjøre det attraktivt for unge mennesker og barnefamilier å velge Tana ved å fremme trivsel, mestring og læring i skolen, og legge til rette for økt fysisk aktivitet og gode kulturtilbud.

De siste befolkningstallene bekrefter at kommunal innsats og lokal gründerånd gjør en forskjell. Men selv om jeg gleder meg over vekst i Tana, er jeg bekymret over at det kun gjelder seks kommuner i Finnmark. Hele 13 kommuner har nedgang i folketallet, og totalt sett går fylket i minus.

Utviklingen er avhengig av politiske veivalg lokalt og nasjonalt, og tallene fra SSB bekrefter at regjeringens sentraliseringspolitikk virker:
«Hele 13 kommuner i Finnmark har nedgang i folketallet».

Høstens valg handler først og fremst om lokale saker. Om man skal prioritere ressurser til skolen eller redusere eiendomsskatten. Om man skal satse på utvikling eller på lavest mulig kommunal lånegjeld. Om man skal utvikle eller avvikle videregående skoler i distriktene. Men høstens valg blir og et oppgjør med regjeringens sentraliseringspolitikk.

Rammebetingelsene min kommune har for vekst og utvikling avgjøres i stor grad av nasjonal politikk. La meg gi noen eksempler:

Tvangssammenslåingen mellom Troms og Finnmark forsterker den pågående sentraliseringen. Hittil i år har fylkeshovedstaden Vadsø mistet 45 innbyggere, og er dermed den kommunen i Finnmark som mister flest.

For oss i nabokommunen med arbeidsplasser knyttet til handel, service og det å være knutepunkt i Øst-Finnmark gir det grunn til ettertanke. Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms vil arbeide for å få opphevet tvangsvedtaket.

Første mulighet for å få til det vil ventelig være etter stortingsvalget i 2021, og det er viktig at man får på plass et fylkesting som er klar til å ta opp igjen saka da.

· Å ha en lokal fiskeflåte er avgjørende for mange kystkommuner, også vår. Når regjeringen åpner for å samle flere kvoter på færre båter også i den minste flåten og endre kongekrabbepolitikken så setter det en positiv utvikling hos oss under press.

· Når melkeproduksjonen i Norge skal tas ned med 100 millioner liter melk, så sier det seg selv at det blir krevende. Regjeringen vil at bøndene skal ta regninga. Dersom vi fortsatt skal ha et levende landbruk i hele landet, så må Stortinget legge penger på bordet.

· Regjeringen tar ikke ansvaret for å utdanne de fagfolkene kommunene trenger. I Tana har man strevd så mye med å få tak i helsesøster at kommunen til slutt så seg nødt til å kjøpe helsesøsterutdanning til et helt kull med studenter.

· Penger er ikke alt, men helt avgjørende for at kommunene kan løse oppgavene sine. Regjeringen har prioritert skattekutt til landets rikeste framfor bedre kommuneøkonomi.

Jeg er optimist på vegne av Tana, men vi er ikke vaksinert mot sentraliseringen. Et distriktsoppgjør er derfor helt på sin plass!

Når kan tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark reverseres?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Geir Johan Nilsen, advokat

Enkelte har hevdet at reversering av fylkessammenslåingene ikke kan skje før i 2024, og da i forbindelse med neste fylkestingsvalg. Dette er ikke riktig!

Inndelingsloven åpner for at både sammenslåing og deling kan skje midt inne i en valgperiode. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at trønderfylkene ble slått sammen med virkning fra 1. januar 2018 – altså midt i den valgperioden som de tidligere fylkestingene var valgt for.

Inndelingslovens § 17 bokstav e) regulerer disse forholdene. Her heter det at:

«Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast til følgjande forhold:

e) reglar om den inneverande kommunestyreperioden og om samansetjing av kommunestyret, slik at kommunane kan velje kommunestyret i den nye kommunen av og blant kommunestyra sjølve og korte ned kommunestyreperioden for dei som ikkje blir valde. Dei same unntaka kan gjerast for fylkestinga.»

Denne bestemmelsen regulerer direkte situasjonen når kommuner eller fylker slås sammen eller deles i selve valgperioden, altså uten at det har vært avholdt direkte valg til nye kommunestyrer eller fylkesting.

Begrepet «grenseendring» omfatter for øvrig både sammenslåing, deling og grensejustering, jfr. lovens § 3.

Departementet vil da vedta en forskrift som danner grunnlag for konstituering av nye kommunestyrer eller fylkesting. Verre enn som så er det ikke.

Det skal også nevnes at inndelingsloven ikke engang nødvendiggjør at sammenslåing eller deling må skje ved et årsskifte, men dette er selvsagt som regel det mest praktiske.

Troms og Finnmark – og for så vidt også Viken og andre fylker – kan altså deles før 2024!

Det er Stortinget som vedtar den fylkesvise inndelingen av landet. Dersom en deling av fylker er ønskelig, må det altså være et flertall på Stortinget som støtter dette. Man kan tenke seg to ulike scenarioer:

For det første kan fylkestinget i et fylke (f.eks Troms og Finnmark) søke om deling. Dette forutsetter selvsagt at et flertall i det nye fylkestinget støtter en slik søknad.

Derfor er det forestående fylkestingsvalget svært viktig for dem som ønsker at en slik søknad skal sendes.

Departementet vil etter en slik søknad selv avgjøre hvorvidt saken skal utredes eller ikke. Med en ny regjering er det nok lite sannsynlig at søknaden legges i skuffen, eller blir liggende der.

Etter at saken er utredet, vil det være opp til Stortinget å fatte vedtak om deling. Slik den politiske situasjonen er i dag, kan dette neppe skje før etter stortingsvalget i 2021.

Gitt da at det blir et annet flertall på Stortinget, vil det være opp til de partiene som har lovet en reversering om de står ved sine løfter.

For det annet kan Stortinget selv be regjeringen om å utrede en deling av fylker. Departementet vil da utrede saken og komme tilbake med en proposisjon som Stortinget kan behandle.

Det var denne siste fremgangsmåten som ble benyttet da Troms og Finnmark ble slått sammen (bortsett fra at man jo ikke utredet saken i det hele tatt, og heller ikke inntok saken som et forslag i den proposisjonen som Stortinget behandlet da det vedtok sammenslåingen!).

Den sikreste måten å få sammenslåingen reversert på er at det nye fylkestinget søker om dette.

Gitt de uttalelser som er kommet fra sentralt politisk hold, er det nemlig ikke sikkert at selv et nytt stortingsflertall på eget initiativ vil be departementet om å utrede en deling av det nye fylket.

Det kommende fylkestingsvalget er derfor viktig for både tilhengere og motstandere av sammenslåingen.

Det som uansett er helt sikkert, er at Troms og Finnmark – og andre fylker – kan deles før 2024!

Staten som tilrettelegger for ulikhetssamfunnet

i Kommentaren By

Skrevet av Helge NicolaisenÞEKKJA

Kommune betyr felles eller felleskap. Begrepet angir et geografisk område med delvis selvstyre i lokale saker. Kommunelovens bestemmelser angir oppgaver og delegasjon. Som grunnlag for geografisk fastsettelse benyttes inndelingsloven som på sin side skal legge til rette for et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og en effektiv lokalforvaltning. Staten ved stortinget er både lovgiver og forvaltningskompetanse.

Historisk sett har lokalt folkestyre vendt seg til Staten ved antatt mangelfull funksjonalitet eller evne til å oppfylle lovtekster og krav. En slik praksis har vært nødvendig for å sikre befolkningen forsvarlige offentlige tjenester.

Fylkesmannen har i sin kompetanse både veilednings og tilsynsplikt og har derfor vært det naturlige kontaktpunktet i slik sammenheng. Derimot er det en ny praksis som brer seg til hvor staten i seg selv utfører inndelinger og dermed definerer både lokalt selvstyre og antar vurdering.

Tidligere praksis fratres og danner en ny type forvaltning. Man forstår at Staten i denne forvaltningstenkningen antar en holdning der folket ikke forstår sitt eget beste og må tvinges til forsvarlighet.

Åpenbart vil en utglidning av lokal medbestemmelse føre til romsligere Statsmakt og en absolutt fare for eskalering av overstyring og bruk av tvang.

Ved å tillate de 169 valgte stortingsrepresentantene en holdning der forståelsen av lokale samfunnsforhold dømmes etter byråkratiske måltall og systemrapporter er nasjonens samfunnssikkerhet satt til blind auksjon.

Det er fullt forståelig at enkelte kommuner eller fylker ønsker samarbeid om oppgaveløsning. Det er til og med forståelig at enkeltkommuner vurderer seg tjent med sammenslåing med en eller flere nabokommuner.

Men, prinsippet om egenvurdering og frivillighet må ligge til grunn. En avståelse fra disse prinsippene fører med seg en brist i oppbyggingen av demokratiet og sender det historiske norske folkestyret i fritt fall.

Så langt jeg har til kunnskap er det intet hinder i dagens bestemmelser som hindrer felleskapet å selvvurdere sin egen fremtid.

Ved å innta en statlig modell hvor overstyring og tvang blir utbredt praksis og en geografisk skjevhet bestående av 169 stortingsrepresentanter avdømmer lokal kunnskap – fullføres tenkningen om forskjellssamfunnet.

I sum er dette offentlig iscenesatt samfunns-mobberi hvor tenkningen om forskjellighetssamfunnet gis stortingets eget legitimitet.

Finnmarksbrev til statsministeren

i Kommentaren By

Nå er jeg blitt så gammel og så klok at jeg ikke lenger kan sette her og se på galskapen uten å si fra. Du kan ikke fortsette å ødelegge landet våres og bare la deg diktere av pengemakta og storfolket der sør.

Før jeg sier nokka mer må jeg jo presentere meg sjøl; Jeg heter Sigfred Teodor Joakim Mikalsen, er 75 år og bor på en liten plass ved havet som heter Sjåboktfjorden. Av navnet hører du vel at det ikke akkurat er Holmekollåsen. Men det er no Norge, det også, mitt og ditt land i lag.

Æ læste i avisa her om dagen at du syns det er best å samle kompetansen på en plass og at det viktig å lage robuste kommuner og storregioner. Hvorfor det, om æ tør spørre?

La oss nu se på det med det du kaller for kompetanse, statsminister. Hva er det for nokka? Er det boklig lærdom, erfaring, sunne verdier, det du vet etter et langt arbeidsliv eller er det kompetanse på å være kvinne, mann, ung, gammel, eller? Du bruker ikke mye presise ord, det skal du no ikke ha på deg.

Nei, du lurer ikke mæ, det er et tåkedott-ord. Folk har all slags kompetanse, at man samle den på en plass gir ikke nødvendigvis gull. Du kan no bare se på alle kompetansen som er samla i politiet i Oslo, men likevel klarer dæm ikke å håndtere sinte ungdomma som hærjer om natta.

Ja, statsminister, jeg er en smule opptrækt her jeg sitter. Jeg innrømme det.

For så kommer du dræganes med robuste kommuner og fylkeskommuner og kaller det regionalisering. Hva er det førr nokka? Er det de mest folkerike kommuner, pengerike kommuner, ressursrike kommuner, nord-kommuner, sør-kommuner, vestvendt, skogkledd eller geografisk store kommuner?

Nok et tåkedott-ord uten mening, men med et klart mål: Få oss til å tru at en eller annen robusthet bare handler om størrelse og at fremtia bare har bruk for kontorfolk som sett i byan.

Eller kanskje du tror at du og dine har vett nok til å stille riktige diagnoser om korsen det er her i Sjåboktfjorden og alle andre småplassa, og så tilby størrelse som medisin. Huff, Erna, kanskje er jeg enfoldig, men jeg begynner å tro at du verken vet ka du snakke om, og enda verre, at du ikke like oss.

Statsminister, du har glemt at det er landet til sammen som er rik og sterk og kan møte fremtia med håp og tro.

Førr hvem er du som skal få oss til å tro at fremtia er å (med vilje) avfolke Sjåboktfjorden og alle sånne plassa, og klumpe oss sammen i 5 byer i landet. Hvor i all verden har du det i fra?

Beklager, statsminister, jeg tror deg ikke der du står med tåkodott-ordene dine og syder av makt og sjøldefinert selvtillit.

Her i Sjåboktfjorden sitter jeg ved kjøkkenbordet og drikker kaffen min og ser på havet som slår inn mot fjæra i et landskap som snart skal ta i mot mørketida med stor ro. Samtidig er æ så sint inni meg.

Vet du, jeg har kommet tel at jeg vil ha en annen statsminister. En klok og verdig leder som verdsetter og respekterer alle sine innbyggere og ikke deler folk inn i kompetente eller ikke-kompetente, robuste eller ikke-robuste. Som ikke tvinger folk til å si ja til at det bare er store byer som kan noe.

Men ordan mine blir vel som å stå midtfjords i båten i kulingen og rope mot værgudan som har gedd oss skitvær i lang tid. Det nytter ikke.

Erna, det er bare 7 hus igjen her æ bor, i Sjåboktfjorden, kanskje er vi borte om nån år. Men enn så lenge e vi her. Vi e ikke stor, men vi er dine landsmenn vi også. Nu blir vi fortalt at vi ikke er gode nok, at det ikke går så bra her hos oss og et inntrøkk av at vi ikke vet våres eget beste, derfor må du tvinge oss til å slå oss sammen.

Vi har jo sagt nei da vi stemte at vi ikke ville. Husker du det, ifjor i mai? Jeg trur ikke landet kan bygges med tvang. I det lange løp går det galt, Erna.

Jeg beklager at jeg skriver et brev til deg som du kanskje oppfatter som sutrete og negativ. Men da skal du vite at det du føler nå etter å ha lest det her brevet, føler jeg hver gang du og dine medsammensvorne står på talerstoler og i aviser og sier at det er best å samle kompetansen på en stor plass og at det viktig å lage «robuste» regioner og kommuna og plassa.

Erna, vi e allerede robust. Vi har kompetanse på å bo her vi bor. Det kan jo være at du ikke hadde klart dæ som fisker i åpen båt på fjorden her jeg bor. Da ville det være du som mangla kompetanse, ikke sant?

Jeg skal avslutte nu. Det mørkne ute, og det er stille i huset og jeg må få gjort ferdig det her brevet og sendt det tel dæ før jeg ombestemme mæ.

Tel slutt vil jeg bare si: Erna, det verste er at vi her i Sjåbuktfjorden føle at du og dine folk mener at vi ikke er verd. Og jeg som trodde du var statsminister for hele landet.

Hilsen Sigfred Teodor Joakim Mikalsen

PS! Vi har ikke fådd nett her i Sjåboktfjorden enda, så jeg kan ikke sende mail. Derfor får du brev på gammelmåten. Du treng ikke svare, jeg følge med i avisen på ka du sir.

______________________________________

Dette fiktive brevet er hentet fra prosjekt «Finnmarksbrevene», en bokidé som Torill Olsen arbeider med. Boka planlegges å komme ut i 2020.

Sannhetens øyeblikk eller virkelig mening?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA

Det finnes øyeblikk der tiden står stille. Øyeblikk der sannheten inntreffer med en slik styrke at ord egentlig er overflødig.

Man kan se det på kroppsspråk, mine og overflate. Noen mennesker kan få folk til å krympe seg bare ved å se, andre med adferd og tilslutt noen med posisjon. Uansett er det galt å utvise arroganse uten kjennskap til historie.

Nedlatende holdninger gir svært sjelden positiv dialog.

Min holdning til tvangsvedtak og overprøving av lokalt folkestyre er velkjent. Regionreformens målsetning og periodeparametere er så dårlig at hele saken burde vært stoppet for lenge siden. Et ufullstendig og et svært dårlig håndverk hvor sentraliseringskåte maktfaktorer skal effektivisere bort ulikhet og etablere samtidskoordinasjon.

Når landets egen statsminister på direktesendt TV uttaler at en av grunnene til tvangssammenslåingen er kunnskap og kompetanse – og i neste setning fullfører med at samfunnet ikke klarer å gi nødvendig ballast til barn og unge utvises det en såpass grov uforstand, at det bør medføre konsekvenser.

La meg forklare.

For det første; Det er milevis forskjell i mellom hvilke arbeidsplasser og krav til kompetanse som er etablert i det totale samfunnet. Det er forskjeller som burde skape toleranse og absolutt positivitet.

For det andre; Det er et faktum at Finnmark har vært askelagt i nyere historie og at det er en bragd at fylket i dag fremstår i rivende positiv utvikling.

For det tredje; Målt kunnskap er iscenesatt etter måltall som passer i bykjerner med arbeidsmarked og kompetansekrav i denne sammenheng. Det er udiskutabelt feil å anta at samtidsinnovasjon vil være en positiv faktor uten toleranse for differensiering.

For det fjerde; Sosiale faktorer som flerspråklighet, kultur, historie og oppfattelse av sin egen lykke må aldri bli gjenstand for arroganse og nedlatenhet.

Landet vårt er langstrakt, og ja, det er forskjellig. Forskjeller som skaper ulikhet i både tankesett og fremtidsblikk.

En forstandig leder burde se dette som en gave og ikke som en trussel. Fordi i neste generasjonsperspektiv vil ulikhetene alene og til sammen være bærebjelken i samfunnets evne til selvberging.

Joda, det var både stygt og nedlatende gjort av vår egen statsminister å dømme samfunnet på denne måten, men jeg må innrømme at det som skremmer meg mest er mangelen på historie og toleranse.

Finnmark blir aldri som Oslo, og Oslo blir aldri som Finnmark. Det er det som gjør samfunnet virkelig robust – og det er disse forskjellene man bør ta vare på.

Kan de nå innrømme at de ga feil råd?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Wenche Pedersen, ordførerkandidat Vadsø Arbeiderparti

For meg er det skjebnens ironi å se og høre på Nordlyskommentator Skjalg Fjellheims siste analyser av den politiske situasjonen i nord. Han tillater seg med alvorlig mine å forklare hvorfor Senterpartiet gjør det så bra på meningsmålingene – og Ap tilsvarende dårlig – uten å nevne at han sjøl ga veldig klare råd i regionsaken. Og de rådene handlet ikke om å lytte til befolkningen, tvert imot.

Med få unntak har kommentariatet i de regionale mediehusene vært for regionreformen. De har ikke gått av veien for å komme med relativt tøffe karakteristikker av oss som har slåss mot tvangssammenslåing og myndighetens arroganse overfor befolkningen i Finnmark.

Nå har pipa imidlertid fått en helt annen lyd og til og med Nordlys meget aktive politiske redaktør tar nå til orde for at de politiske partiene bør lytte til befolkningen.

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte.

Det er selvsagt enhver kommentators fulle rett og snu og ta til vett. Men det er påfallende at dette rådet kommer etter tre meningsmålinger og en kronikk i Aftenposten.

Det er helt fantastisk at når Harald Stanghelle maner politiske partier om å ta folk i nord på alvor, da mener plutselig Nordlys det samme.

Tør jeg minne Nordlys på at Finnmark hadde en folkeavstemning i mai i 2018 der 87 prosent av finnmarkingene sa nei til regionreform? Det holdt ikke for «landsdelsavisa» i Tromsø og heller ikke for Finnmark Dagblads redaktør eller NRK Finnmark.

Det var tydeligvis ikke verd å lytte til, og vi har vel egentlig fått rimelig klar beskjed om at vi som har nektet å bøye av ikke vet vårt eget beste.

Nord er vi som bor her. Finnmark har en sterk historie og en kulturell bakgrunn som gjør noe med oss som bor her og de som kommer hit. Vår identitet skal ingen kødde med.

Det er derfor usigelig trist at vår egne lokale og regionale mediestemmer beveger seg så langt unna folkedypet. Den politiske situasjonen i nord er en lenge varslet «krise» som det ikke var vanskelig å forutse.

Hvorfor hører dere ikke etter når folket sier nei?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Men når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, sa de neppe nei bare for å si nei. Grunnene er knyttet til vår identitet og til vår historie, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene og til bruken av naturgodene forøvrig.

Tidligere stortingsrepresentant og nestleder i Troms Arbeiderparti, Tove Karoline Knutsen, mener at dersom hele Nord-Norge hadde blitt slått sammen til en region ville det blitt en kraftfull og mektig region med sterk utvikling av de fleste samfunnsområder.

Hva bygger hun dette på og hvordan tenker hun at en sånn region skal organiseres politisk og administrativt? Knutsen ser sikkert for seg at Tromsø by skal være regionens administrative og politiske sentrum.

Dette er et tankegods som kun støttes av liberalistene. Støtten for en slik politikk må dermed også hentes derfra og det er der Knutsen for det meste har sin støtte.

Velgerne i Finnmark vil ikke ha dette, velgerne i Nordland vil heller ikke det, fagbevegelsen vil det ikke, fiskerne vil det ikke, kulturlivet vil det ikke, men stortingsrepresentanten fra Troms Arbeiderparti vil det.

Det er ingen substans i påstanden om at bare Nord-Norge blir en politisk og administrativ enhet så skal det gi større vekst og velferd.

I et sentralisert Nord-Norge vil deltakelse i politikk og samfunnsliv for fiskere, arbeidere på land og folk flest, som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og ved kysten bli komplisert og vanskelig. 

Resultatet blir at den folkelige deltakelsen ved valg blir stadig mindre og som vil gi høyrekreftene enda mer vann på mølla for å fjerne hele ordningen med fylkeskommuner. 

Tove Karoline Knutsen hevder at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å slå sammen Finnmark og Troms. Arbeiderpartiet hadde som sitt standpunkt at regjeringen selv måtte ta ansvar for å gjennomføre tvangsvedtaket. 

Nå har partiet endret sitt standpunkt og dermed er det Arbeiderpartiet med en representant fra Troms og en fra Finnmark som sitter i førersetet og leder fellesnemda og er eksekutør av regjeringens liberalistiskfunderte prosjekt.  

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, så sa det stort sett ikke nei for å si nei. Noen av disse grunnene er knyttet til vår identitet, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene i fjordene og av ressursene på land og mye annet.

Velgerne tok sitt ansvar. Dette har styret i Troms Arbeiderparti sett bort fra og mener de har et ansvar og kunnskap som overgår velgerne. Det er en grov feilvurdering.

Det er ikke riktig som Knutsen sier at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å lede arbeidet med å viske ut Finnmark av kartet politisk og administrativt. Den uriasposten kunne partiet med fordel gitt til Høyre.

I og med at Arbeiderpartiet ikke har et ansvar for regionreformen da bør partiet heller ikke ta ansvaret for å lede gjennomføringen av tvangsvedtaket. I nemda må partiet gjøre vedtak i saker partiet stort sett er uenig i. 

Troms Arbeiderparti har ikke tatt krisen i partiet på alvor. Ganske sikkert vil situasjonen forverre seg fordi partiet har vendt velgerne ryggen og har visket ut skillelinjen mellom sentrum venstre og sentrum høyre. 

Det er ikke et velgerkrav at hele Nord-Norge skal være en region. Det er dessuten veldig få som i det hele tatt skjønner hva Knutsen snakker om når hun taler om en nordnorsk kraftfull og mektig region. 

Knutsens region gir bare flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer og forsterker avstanden mellom velgerne og de valgte.

«Robuste enheter» – som spydspiss for statsmakt?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.

I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.

Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.

Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.

Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).

Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.

Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.

Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.

Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”

Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.

Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.

Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.

Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.

Klargjørende fra AP?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms v/Nils Aarsæther og Elin Jørgensen og ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Utover våren har vi i «For Troms» og «For Finnmark» sett med økende bekymring på arbeidet som gjøres med å følge opp «tvangsvedtaket» om sammenslåing av de to fylka.

Enkelte representanter for partier som i Stortinget stemte mot sammenslåinga har kommet med uttalelser som kunne tyde på at de nå ikke ser oppdeling/reversering som en reell mulighet.

Særlig merket vi oss en uttalelse fra den nyvalgte nestlederen i AP, Bjørnar Skjæran, som slo fast at det var ingen veg tilbake i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Betegnende er det også er at flertallet i Troms fylkesting (med Senterpartiet og AP i spissen) har gått inn for en organisasjonsmodell for «storfylket» som vil gjøre ei oppdeling etter 2021 mer vanskelig.

Flertallet i Troms vil ha «divisjonsmodellen», der en setter i gang en opprivende prosess med å flytte noen oppgaver fra Vadsø til Tromsø, og å flytte andre oppgaver fra Tromsø til Vadsø. 

Fylkestingets flertall stemte ned alternativet «tvillingmodellen», ei ordning der stabene i Vadsø og Tromsø stort sett kan fortsette sitt arbeid som før, men under ei felles politisk og administrativ overbygning. Med en slik modell ville det bli langt enklere å gjennomføre ei framtidig oppdeling.

Her kan vi med rette snakke om «dobbeltkommunikasjon» fra folkevalgte som utad gir inntrykk av å støtte ei snarlig oppdeling av den tvangssammenslåinga som et borgerlig stortingsflertall har påført folk i Finnmark og Troms.

På denne bakgrunnen utformet styrene i For Troms og For Finnmark en felles uttalelse, gjengitt i bl.a. avisa iTromsø 5. juni, der vi minte om Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms sitt klare programvedtak om fortsatt å arbeide mot tvangssammenslåinga. Det kom ingen svar på dette innlegget fra AP i Troms og Finnmark.

Så har vi fått  ei meiningsmåling, utført av  Infact, basert på over 1000 intervju, om holdninger til sammenslåinga blant folk i Troms og i Finnmark. Resultata  kom først i Dagbladet og viste ei overveldende negativ holdning til sammenslåinga  i de to fylka.

Størst er motstanden i Finnmark, der bare 21% av de spurte er positive til det nye storfylket.t sammenslåinga. Men kanskje mer overraskende er det at bare 25,5 %  i Troms var positive til  det nye storfylket. Undersøkelsen viser også at bare 17,8% av  AP-velgerne i Troms og Finnmark er positive., mens 68,1% av AP-velgerne er negative til sammenslåinga.

Tirsdag 25.juni det et svar til vårt innlegg fra Stortingsrepr. Stein Erik Lauvås, Kommunalkomiteen (AP). Svaret stod på trykk i Dagbladet, og det slås fast at 

«Med et nytt flertall på Stortinget er også grunnlaget lagt for å oppheve tvangssammenslåingen dersom Finnmark og Troms i 2021 ønsker det. De som er opptatt av at tvangssammenslåingen skal oppheves, må derfor stemme på partier som har programfestet dette til høstens fylkestingsvalg».

Dette vurderer vi som ei god avklaring fra AP sentralt, og vi merker oss at APs listetopp til fylkestingsvalget i Troms/Finnmark, Bjørn Inge Mo følger opp i en uttalelse til Nordlys 28. juni: «Vi må være tydelige i budskapet vårt, og vi har programfestet at vi skal jobbe for å reversere tvangsvedtaket»

Motstanden mot sammenslåinga må ifølge AP komme til uttrykk ved høstens fylkestingsvalg, men den endelige oppdelinga vil først kunne skje dersom det blir et rødgrønt flertall ved Stortingsvalget i 2021.

Utsiktene til gjeninnføring av Finnmark og Troms som egne fylker er blitt  styrka gjennom  avklaringa fra Stein Erik Lauvås og Bjørn Inge Mo.

Men så kommer Jonas Gahr Støre på banen. Han kunne, på bakgrunn av stemninga blant egne velgere, på bakgrunn av APs klare stemmegivning i Stortinget, og på bakgrunn av kjennskap til holdninga hos framtidig regjeringspartner SP, sagt klart og tydelig at blir det rødgrønn regjering i 2021, så blir Finnmark og Troms igjen egne fylker. 

I stedet stiller Støre visse vilkår for at han vil støtte en oppdeling av Troms og Finnmark etter 2021 – han vil bl.a. legge stor vekt på hva ordførerne i Finnmark mener.

Denne uklarheten til tross, redaktørene i Nordlys, iTromsø, Altaposten og Finnmarksposten er samstemte i å kritisere Støre for å vise altfor stor respekt for folkemeninga i Nord!

«Redaktørkorpset» uttrykker stor skuffelse over at Aps leder ikke vil avblåse kampen, og klager over at han ikke vil innrette seg etter den borgerlige regjeringas regionpolitikk!

Vi mener Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse gjør klokt i ikke å lytte til redaktørenes råd. Her er vi på linje med Tove Karoline Knudsen, nestleder i Tromsø AP, når hun i flere avisinnlegg 9.juli svarer redaktørene, og skriver: «Den regionreformen som nå er vedtatt av et flertall i Stortinget har så mange innebygde svakheter og motsetninger at den neppe kommer til å bære inn i overskuelig framtid».

Finnmark 2021 – tilbake igjen – om vi vil!

i Kommentaren By

Skrevet av Helge Nicolaisen, Lakselv

Regionreformen betyr nye bestemmelser og ikrafttredelsen er 1.1.2020. Gamle bestemmelser og ordninger oppheves fra samme tid. Finnmark fylke er med andre ord ikke et eget rettssubjekt fra denne dato.

Uten egenskap som eget rettssubjekt har man ingen legitimitet, ingen kontonummer eller vern for den saks skyld. Man er altså uten adresse. 

For å skape seg en ny adresse, legitimitet, kontonummer og selvstendighet må man altså skaffe tilbake suverenitet. Stortinget (lovgiver) må omstøte eller endre bestemmelsene slik at Finnmark igjen blir et eget vern. Det er ingen umulighet – så lenge man evner å se mulighetene. 

All makt i denne sal – uttalte den godeste Johan Sverdrup i 1872. Ordspillet er anført for prinsippet om at Stortinget skal være det øverste maktorgan i Norge.

Med dette kan man forstå at det norske Storting er landets lovgivende organ. Lovtekstene igjen utvikles etter behovet for å regulere samfunnet slik det samme organet antar. Endringsbestemmelser er ikke uvanlig og oppstår gjerne som følge av at lovtekstene er mangelfulle eller gir utilsiktede konsekvenser. 

Før lover og forskrifter vedtas er det vanlig med folkets mening. Derav begrepet høring eller høringer. Prosessen inndeles i faser slik at folkets mening (høring) blir forsvarlig behandlet.

Alle som har anførsler eller forestillinger til nye bestemmelser skal besvares. – Og svarene skal inneholde vurderinger alt etter hva som måtte være ment. 

Etter prosessen er ferdig behandlet antar nye bestemmelser – ikrafttredelse. I noen tilfeller er det behov for ulike overgangsordninger og frister for disse blir satt. 

Etter mitt syn taper nåværende Finnmark fylke i alle fire sammenhenger og ulike dimensjoner av makt når regionreformen trer i kraft den 1.1.2020.

Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket. 

Suvereniteten Finnmarksfolket har blødd seg til forvitrer og legges på fremmed hylle. Dette er alvorlig og etter mitt syn en urettmessig og uholdbar situasjon. 

Handlingene til Finnmark arbeiderparti har vært i sterk debatt. Det har blitt utdelt totalt urettferdige svarteper kort til de som tok seg til ansvar.

Slik saken ble utviklet kunne man ikke la seg sitte igjen uten rettigheter av noen som helst slag. Fellesnemda er lovfestet, ikrafttredelse er satt og det gamle Finnmark fylke er historie fra 1.1.2020.

Det er både urettmessig og trist, men allikevel et faktum samfunnet må forholde seg til. 

Aldri før har det derfor vært mer viktig at alle som tror på Finnmark, som kjenner livsarven, kulturen og har nordkalott-folkets hjerte forsetter kampen.

Finnmark kan ikke gjentas ved regionvalg og kommunevalget i 2019. Finnmark kan kun gjenoppstå gjennom en fravikelse, endring eller oppheving av bestemmelsene fra og med stortingsvalget 2021. 

Dette er og må bli det eneste fokus.

Jeg håper nettstedene ForFinnmark og Vi som vil ha Finnmark som egen region fortsetter sin motstandskamp. Jeg håper alle som tror på seier og egen suverenitet fortsette å jobbe mot dette målet. 

Jeg har i alle fall ikke tenkt å stoppe mine ytringer, rett og slett fordi jeg nekter plent og gi ifra meg min egen stemme. 

Da gjenstår det bare å si – , men bare om vi vil! – For alt jeg vet kan jo Troms og Finnmark være lykkelige partnere til den tid.

1 2 3 4 9
Gå til Topp