Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren - page 2

Tvangssammenslåing svekker finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen av land og vann i Finnmark

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark

Finnmarksloven pålegger FeFo og dets styre å forvalte grunn og ressurser til beste for innbyggerne i Finnmark, og skal sikre finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen. Regjeringen og stortingsflertallet har tydeligvis ikke tenkt på tvangssammenslåingens negative virkning på finnmarkingenes lovbestemte rettigheter.

I en kommentar på ForFinnmarks FB-sider forsøker KrFs Otto Strand å bagatellisere at tvangssammenslåingen svekker finnmarkingene innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Han hevder: «FeFo fortsetter altså som før, det må bare gjøres noen mindre endringer i valgreglene for å ivareta de opprinnelige intensjonene.»

Som Ulf Trygve Ballo svarer samme sted er dette er feil. Finnmarkslovens intensjoner bygger bl.a. på forutsetningen om at fylkestingets representanter til styret er valgt av Finnmark fylkesting, dvs. av et fylkesting der representantene er nominert av finnmarkspartier og stemt inn av finnmarkinger og bare dem. Denne forutsetningen vil det være umulig å oppfylle i et felles fylkesting for Troms og Finnmark.

Allerede ved nominasjonen vil forutsetningen være brutt: I sammenslåtte partier vil det sjølsagt ikke være bare finnmarkinger som nominerer fylkestingskandidater som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre. Partimedlemmer fra Troms vil kunne påvirke hvilke kandidater både fra Troms og Finnmark som skal stå på valglistene. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidater som går inn for å sikre eller øke særrettigheter for finnmarkinger er mindre populære i Troms og derfor har mindre sjanser til å bli nominert.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms få økt innflytelse på FeFo-styrets sammensetning og dermed FeFos politikk, på bekostning av finnmarkingene. Det er ikke umulig å tenke seg at partier med ønsker om f.eks. økte prisforskjeller mellom finnmarkinger og tilreisende ved jakt og fiske, vil være lite populære i Troms, og at dette kan ha virkning på hvem som velges til fylkestinget og dermed hvem som velges til FeFos styre.

Muligens kan det finnes ordninger der det (i et sammenslått fylkesting) bare er finnmarksrepresentanter som skal være med på valg av representanter til FeFo-styret. Men som nevnt over vil dette være et fylkesting som allerede i nominasjon og valg har gitt finnmarkingene svekket innflytelse.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av folkeviljen vil finnmarkslovens intensjoner etter det jeg kan se bare kunne oppfylles ved at det opprettes et eget folkevalgt organ nominert og valgt av finnmarkinger, som skal velge fylkets representanter til FeFo. Dette er både urealistisk, upraktisk og for dyrt. Jeg har løsning som er bedre på alle måter: Behold Finnmark som eget fylke!

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark, og finnmarkingene har derfor allerede avgitt innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Dette var klart allerede da finnmarksloven ble vedtatt. Nå vil regjeringen svekke vår innflytelse i strid med loven uten at det overhodet er utredet og diskutert skikkelig på forhånd, på samme måte som omtrent alle sider ved tvangsvedtaket.

Det er sikkert mange også i Finnmark, for alt jeg vet også Otto Strand, som mener det er greit å svekke finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen av finnmarkseiendommen. Da bør de si det rett ut, og ikke dekke seg bak påstander om at bare er nødvendig med noen bagatellmessige endringer av Finnmarksloven for å tilfredsstille lovens intensjon.

Laber interesse for Finnmark og Troms i stortinget!

i Kommentaren By

Rapport fra For Finnmark og For Troms om høringa på stortinget signert Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen og tidligere leder for Fagforbundet i Tromsø.

Det ble en interessant formiddag på Stortinget i går. Men før jeg forteller hva som skjedde i Stortinget vil jeg at dere sjekker bildet til venstre og forsidebildet. For det var ikke alle i komitéen som var like interessert i det Finnmark og Troms sa om regionreformen. Til venstre for oss der bak satt høyresida Olaf Michael «Olemic» Thommessen (bildet), tidligere Stortingspresident, nå høyres fraksjonsleder i Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Han sleit kraftig med å holde seg våken underveis. Han Helgheim fra Frp lengst bort var fullt og helt konsentrert om sin egen mobil under hele høringa. Han så ikke på oss en eneste gang, etter det jeg kunne registrere. En rimelig respektløs opptreden overfor vanlige folk som har reist lange veier i en av de mest brennende aktuelle nasjonale sakene for tida.

Så til det vi gjorde på Stortinget:

Fra kl. 11.40 til 12.00 fikk følgende framføre 5-minutters innlegg. Sametinget v/leder Silje Muotka. Finnmark Fylkeskommune v/fylkesordfører Ragnhild, ForFinnmark v/professor Eivind Smith. Så kom Troms-aksjonen v/undertegnede. Etter det var det et kvarter spørsmål og svar før Norges Kystfiskarlag v/leder Arne Pedersen, Gjenreis Kyst-Norge v /leder Herman Kiti Hansen, samt Lokalsamfunnsforeninga v/ordfører i Åmot kommune, Ole Kristian Narud.

Spørsmålsrunden etterpå ble kortet inn, fordi komitèen måtte til stortingssalen og votere.

Sametinget framholdt at de ikke var konsultert, og at de reagerte på det.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik sa klart fra at fylkestinget overhodet ikke har gitt opp kampen, og at de enda vurderer rettssak dersom det blir nødvendig.

Eivind Smith la all sin professorale og faglige tyngde i å påvise at vedtaket om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er «ulovlig», og dermed «ugyldig», med henvising til at lovens krav om prosess og medvirkning er brutt.

Ved siden av fylkesordførerens klare holdning var Smith sine entydige konklusjoner det viktigste som kom fram i denne høringa. Jeg framførte mine forberedte 5-minutter, inkludert gode og viktige innspill fra Nils Aarsæther.

Spørsmålene fra komiteen gikk i stor grad til professoren, som gikk nærmere inn på de paragrafene i inndelingsloven som er brutt.

Vi fikk også spørsmål om tvangssammenslåingen styrker eller svekker samholdet i landsdelen, og da benyttet jeg anledningen til å få fram at vi i Troms sjølsagt stiller opp når nærmeste nabo slåss for livet for sine demokratiske institusjoner og for sin stortingsrepresentasjon. Jeg fikk også sagt at vi er mange som er beklemt over deler av kommentariatet i Tromsø, samt fylkespolitikere i Troms som nå bare venter på å overta Finnmark.

Arne fulgte godt opp med kystperspektivet og kompetansen som forsvinner i de politiske organene dersom Finnmark fylkeskommune blir lagt ned. Herman kom inn på de problemene det frivillige organisasjonslivet vil møte i det enorme sammenslåtte fylket. Lokalsamfunnsforeninga konsentrerte seg godt om den absurde konstruksjonen Viken, og støttet sjølsagt kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark.

Vi står sammen videre, og vi skal vise høyresida at det enda er trøkk i folket i Finnmark og Troms – som det var i 94!

Vi står på – og VI GIR ALDRI OPP – ALDRI!!!

Mvh Bjørn

Vi må grunnlovsfeste fisken til folket

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, leder i Norges kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Det er riktig og nødvendig å grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk til det norske folk i fellesskap. Det er fiskerijuss, men det er også et verdispørsmål.

Dagens regjeringspartier H, FrP og Venstre vil ikke grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone. Det vil partiene SP, KrF, AP, Rødt og SV.

Dette skillet mellom regjeringspartiene og resten av stortinget, er ideologisk fundert og helt avgjørende for det sosiale, kulturelle og økonomiske liv for alle dem som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og på kysten.

Det fremmes til stadighet forslag om å gjøre en fisketillatelse på norsk viltlevende fisk om til en tidsuavhengig rettighet. Dersom det blir gjennomført vil det innebære at fisketillatelsene, som enten er tildelt gratis eller kjøpt gjennom strukturordninger, blir et privatrettslig objekt og som fritt vil kunne omsettes.

Et sånt kvotemarked vil ikke tillate og skille aktørene på nasjonalitet.

Utviklingen er i retning av at norske borgeres enerett til fiskekvoter svekkes. Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, så vil det ikke være mulig å privatisere fiskefeltene, som private havteiger eller at enkeltpersoner eller fiskeriselskaper kan eie fisketillatelser til evig tid.

Norsk rett må være slik utformet at tillatelsene til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone sikres til norske fiskere også i fremtiden.

Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, vil man ha et sikrere vern for arbeid, inntekt og vedlikehold av våre kyst- og fjordsamfunn!

Regionreformen – et gjennomført politisk narrespill

i Kommentaren By

Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø. Publisert i Nordnorsk Debatt.

Fredag kom «sannhetens øyeblikk»: Endelig kunne kommunalminister Mæland fortelle hvilke store oppgaver fylkeskommunene nå skulle få overført, i Stortingsmeldinga «Oppgaver til nye regioner».

Lurer du på hvorfor nesten ingen aviser eller media har slått opp denne nyheten? Svaret er enkelt: Det er INGEN store oppgaver regjeringa har tenkt å overføre til fylkene, vi har bare fått se ei lang liste over små deler av de enkelte direktoraters og fylkesmenns oppgaver som fylkeskommunene skal overta. Ingen av disse er så betydningsfulle at det vil føre til mer enn et fåtalls arbeidsplasser ut av Oslo.

Det er nesten slik at vi må vise medfølelse med Venstre og KrF som hadde trudd på at det dreide seg om «å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo til folkevalgte organer i distriktene» (Børre St. Børresen, V, i Nordlys).

Altså ei skikkelig buklanding for reformen, men er det dermed lite å skrive om? Nei. Dette avslører ei regjering med støttepartier som delvis med hensikt (Frp og H) og delvis med overspente forventninger (V og KrF) har benytta en sviktende argumentasjon for å tvinge sammen fylker der verken de folkevalgte eller befolkninga ønsker det.

Det har hele tiden blitt vist til de store oppgavene som skulle komme, og at fylker som Finnmark og Troms ville være for små for å ta imot disse oppgavene. Det ble endatil hevdet at skulle Finnmark få lov til å fortsette som folkevalgt region, så ville de store oppgavene utebli.

Vel, Finnmark fikk ikke lov til å fortsette, men likevel uteblir de store oppgavene. Her er det snakk om et narrespill, utført på høyeste politiske nivå i landet. Monika Mæland, Høgre og Frp har hele tiden visst hva de (ikke) ville overføre av makt til fylka, men har unnlatt å fortelle om sine hensikter, før den 19. oktober 2018. I mellomtida har V og KrF, store deler av Troms AP, samt Nordlys, latt seg forføre av ideen om «store, nye oppgaver» som skulle komme.

Joda, Hagen-utvalget viste hva store oppgaver ville innebære: Opptil 5000 arbeidsplasser til fylkeskommunene. Men det var få som la merke til hva kommunalminister Mæland sa da dette utvalget la fram sin innstilling i vår: Hun sa noe sånt som «Ja, her var det mye å vurdere».

Signalet var ikke til å ta feil av, og hun har sine ord i behold, når regjeringa nå enten har «glemt» forslagene (f.eks. Statsped.) eller har satt dem på vent, underforstått: Dette går ikke regjeringa for.

Fredag hadde Mæland imidlertid en gladnyhet: Det skal bli færre heltidspolitikere i fylkene!

Men dette har jo ingenting med «Oppgaver til nye fylker» å gjøre, det dreier seg om en Mælandsk, sikkert ektefølt, jubel over å ha fått til en reduksjon i antallet folkevalgte her til lands, uten å måtte «betale» for det i form av noen stor overføring av makt, penger og arbeidsplasser.

Mæland og Høyre kan nå virkelig glede seg over at de fikk til vedtak om sammenslåinger først, og så deretter fortelle om de nye oppgavene – som de visste ville bli ubetydelige. Hadde en fulgt vanlig praksis, altså fortalt om oppgavene først, ville kanskje verken KrF eller Venstre latt seg lure, og godtatt den svekkelse av demokratiet som ligger i å frata deler av distriktsbefolkninga politisk makt og sikker representasjon til Stortinget.

Men faktum er nå at denne minimalistiske reformen lar seg gjennomføre uten at det er behov for å tvinge sammen fylker, og særlig ikke Finnmark og Troms. Også Finnmark fylkeskommune vil være i stand til å administrere de ordninger som er foreslått, med overføring av noen stillinger fra fylkesmannen (på landbruk og miljø).

Derfor bør Finnmark fylkesting fortsette sitt arbeid med å få omgjort det ulykksalige vedtaket i Stortinget. De folkevalgte i Troms har ingen ting å tape på å støtte dette arbeidet. Om dette til sjuende og sist skulle ende i regjeringskrise, eller at Stortinget ydmykes gjennom å måtte snu, vil det bare understreke hvor viktig det er for landet å ha oppegående finnmarkinger, altså folk og folkevalgte som er i stand til å reise seg mot det narrespillet som har foregått på høyeste politiske nivå.

Lokkemiddel fra Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet!

i Kommentaren By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Stortingsrepresentant for Senterpartiet fra Finnmark.

Mæland sier at målet med regionreformen er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere, der den nye fylkesstrukturen vil desentralisere makt og myndighet fra staten til regionene. Er det et lokkemiddel fra statsråd Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet over norske fylker?

I pressemeldingen; «Enighet om nye oppgaver til fylkeskommunene» av 24.09.2018 opplyser Kommunal- og moderniseringsdepartementet at meldingen om dette skal legges fram for Stortinget den 19. oktober i år.

Kommunalminister Monica Mæland (H) sier at målet er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere:

«Dette vil bidra til vekst og verdiskaping i alle deler av landet. Den nye fylkesstrukturen legger grunnlaget for å desentralisere makt og myndighet fra staten og ut til regionene».

Hun peker på oppgaveoverføring som gjelder «blant annet innen viktige områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur.»

Dette er flott! Som stortingsrepresentant fra Finnmark slutter jeg meg til denne målsetting.

Men står virkelig Høyre for en slik strålende politikk for Finnmark? Er dette for godt til å være sant? Ja selvsagt. Høyre bruker kun næringsutvikling som et lokkemiddel for å tvinge Finnmark i kne.

Høyre oppstiller som «en absolutt forutsetning» at Finnmark opphører som selvstendig fylke! Se det! Her slapp statsråden «katta ut av sekken». Hvis vi ikke gjør som den blå-blå regjeringen vil så blir det ingen oppgaveoverføring mht. bl.a. næringsutvikling.

Slik skal det ikke være. Slik vil det heller ikke bli med Senterpartiet «ved roret». Finnmark med 27.000 flere mennesker enn Færøyene og 20.000 flere innbyggere enn Grønland som begge land utøver alle disse funksjoner som Finnmark kun skal få som lokkemiddel for egen nedleggelse. Vil du ikke piskes skal du lokkes!

La meg hjelpe statsråden i gang med hvilke tiltak som må gjennomføres for at Finnmark skal sikre seg regional kontroll over bruken av fylkenes ressurser.

Finnmarks absolutt viktigste aktivum er fisket i havet. Denne fisken må landes i Finnmark. Den beste måten for å få dette til er å overlate kvotegrunnlaget – dvs. ca 30 % av all torsk landet – som Finnmark har nytt godt av i lang tid går til gratis utdeling blant Finnmarks innvånere som på vegnet av folket vil påta seg den viktige jobb det er å sikre Finnmark sin rettmessige andel av verdiene skapt av havet.

Kvoter i fisket tildelt lokalt til fiskere hjemmehørende i Finnmark vil gi store ringvirkninger og mange flere arbeidsplasser enn i dag. SP vil snu fraflytting til tilflytting!

Ja, Børresen, stortinget fattet et ulovlig vedtak!

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Børre St. Børresen stiller spørsmål om Stortinget virkelig fattet et ulovlig vedtak den 8. juni 2017. Han svarer selv at vedtaket er lovlig. Dessverre er det intet i hans innlegg som viser dette. Man kan nemlig ikke tilsidesette lovbestemte demokratiske prosesser gjennom diskusjoner i lukkede rom!

Det forundrer meg at Børresen ikke ser at lovbestemmelsene om hvordan en sammenslåingsprosess skal foregå, har til formål å sikre gode og demokratiske prosesser i spørsmål som kan være både vanskelige og følelsesbetonte.

Retten til å bli hørt på en ordentlig måte i spørsmål om grenseendringer er en fundamental og sentral demokratisk og juridisk rettighet for det lokale folkestyret. Da holder det ikke å vise til møter og diskusjoner utenfor demokratiske arenaer. Slike diskusjoner kan aldri erstatte de åpne, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser.

Når man skal vurdere lovligheten av det som foregikk forut for Stortingets vedtak den 8. juni 2017, er det viktig å ha klart for seg at det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for å påse at lovene ble fulgt, herunder også at saken ble tilstrekkelig utredet og opplyst samt at fylkestingene fikk uttale seg. Hva enkeltrepresentanter for lokale myndigheter måtte ha uttrykt av synspunkter på dette og hint, kan aldri endre på dette.

Så til saken. Alle er enige om at fylkestinget har rett til å uttale seg om et forslag om sammenslåing med et annet fylke. Dette følger av inndelingslova § 9.

Børresen synes å mene at Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 er tilstrekkelig som en uttalelse i saken. Dette er rett og slett ikke riktig. Dette vedtaket har ingenting med en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9 å gjøre.

Når man leser saksdokumentene, ser man at fylkestingets vedtak ene og alene er en tilbakemelding til departementet om utfallet av de såkalte «nabosamtalene» som Finnmark hadde hatt med Nordland og Troms. Fylkestingets vedtak innebar at Finnmark ikke selv ønsket å ta initiativ til noen sammenslåing. Man var på dette tidspunkt ikke inne i inndelingslova i det hele tatt!

Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.

Det er nemlig stor forskjell på det å uttale seg om et konkret forslag om en fylkessammenslåing, og det å uttrykke at man ikke selv vil ta noe initiativ til dette. I det sistnevnte tilfellet opprettholdes status quo, og det er ikke behov for noen ytterligere utredninger, høringer eller folkeavstemninger. Hvis Norge for eksempel ikke i sin tid hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært naturlig med noen folkeavstemning om dette spørsmålet!

Dersom fylkestinget imidlertid skal avgi uttalelse om et konkret forslag til en sammenslåing, er situasjonen en helt annen.

Nå er det iverksatt en legal prosess som kan føre til avvikling av fylkeskommunen og ha store konsekvenser for arbeidsplasser og tjenester i fylket. I et slikt tilfelle kan det være at fylkeskommunen vil gjennomføre høringer, få utarbeidet egne rapporter eller analyser eller også avholde en folkeavstemning. I så fall må man også ha noenlunde konkrete forslag å forholde seg til.

Fylkeskommunen ved fylkestinget har ganske enkelt rett til å få både tid og anledning til i ivareta sine egne og befolkningens interesser. Det kan ikke legges opp til at slike uttalelser skal komme gjennom hastevedtak.

Fylkestingets uttalelse er ikke og skal ikke være kun en formalitet. Det er tvert imot et viktig ledd i den demokratisk prosess som skal lede frem til et vedtak!

Så til Prop. 84 S (2016-2017), som ble fremlagt den 5. april 2017. Denne inneholdt ikke noe forslag om sammenslåinger i nord. I stedet varslet altså regjeringen at man ville komme tilbake med en egen proposisjon om inndelingen i Nord-Norge senest våren 2018.

Regjeringen skisserte tre hovedalternativer for en fremtidig inndeling, alle med den uklarhet at ytterligere grensejusteringer uansett skulle vurderes. Man varslet samtidig at arbeidet fremover skulle skje i samarbeid med de aktuelle fylkeskommunene. Også Sametinget skulle være med i denne prosessen.

Nå kommer vi til det punkt hvor prosessen sporet av, rent juridisk. På et møte med departementet den 19. april 2017 uttrykte representanter for fylkeskommunene ønske om at avklaring i nord skulle skje samtidig med resten av landet. Også Nordnorsk Råd vedtok en slik henstilling i forbindelse med et møte den 25. april 2017.

Departementet lot seg åpenbart friste til å forsere prosessen.

Med dette satte man imidlertid til side de demokratiske rettighetene som fylkestingene etter loven hadde. Man satte også til side befolkningens rettigheter til å bli hørt gjennom sine fylkesting. Her minnes det om at departementet faktisk hadde ansvar for at lovene ble fulgt!

Den 2. mai 2017 var det en høring om regionreformen i Stortinget, og det er korrekt at representantene for Finnmark og Troms der uttrykte ønske om en avklaring samtidig med resten av landet. Regjeringen ble også kritisert for ikke å ha fremsatt noe forslag om sammenslåinger i nord.

Om kvelden den 2. mai 2017 ble så KrF, Venstre, Høyre og Frp enige om at Troms og Finnmark skulle slås sammen. Dette ble presentert den 3. mai 2017, og man fikk da også vite at sammenslåingen ville bli behandlet i Stortinget den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene.

Med denne avtalen ble det videre arbeid med inndelingen i nord «låst». Det er helt åpenbart at departementet og alle andre oppfattet saken som avgjort. Dette altså uten at fylkestinget hadde fått uttale seg etter loven, og uten at noen ordentlige utredning hadde blitt gjennomført. Fylkestingets uttalelse er for øvrig i seg selv en viktig del av en slik utredning. Formelle konsultasjoner med Sametinget var så vidt jeg vet heller ikke gjennomført.

Riktignok hadde man nå etterkommet det ønsket som representanter for fylkene i nord hadde gitt uttrykk for mht. tiden for avklaring, men man hadde samtidig satt til side de demokratiske prosesser som loven anviser.

Fylkestingenes og befolkningens demokratiske rettigheter ble rett og slett lempet over bord. Finnmark fylkeskommune hadde aldri noen sjanse til å gjennomføre høringer, eller eventuelt avholde en folkeavstemning, for så å uttale seg før Stortinget fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.

Departementet kan aldeles ikke unnskylde seg med at representanter for fylkene jo hadde ønsket en avklaring samtidig med resten av landet. Synspunktene fra de representantene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 kunne nemlig ikke erstatte eller tilsidesette fylkestingenes lovbestemte rett til å uttale seg. Heller ikke de synspunkter som Nordnorsk Råd hadde hatt på prosessen kunne påvirke dette.

Det er ikke tvilsomt at det bare er fylkestinget selv som kan og skal uttale seg i en slik sak. Det er også slik at denne retten ikke kan delegeres til noen andre. Dette følger uttrykkelig av loven.

Dette pliktet departementet å kjenne til og å ta hensyn til i sitt arbeide med saken. Derimot kan man ikke stille tilsvarende krav til kunnskap om denne merkelige inndelingslova til de representanter for fylkeskommunene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 og i møtet i Nordnorsk Råd den 25. april 2017.

At departementet lot seg påvirke til å bryte loven gjør imidlertid ikke at saksbehandlingen og vedtaket derved ble lovlig.

————-

Foto: Geir Johan Nilsen

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Brukes statsbudsjettet til å tvinge Finnmark i kne?

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (Ap), styremedlem i ForFinnmark

Regjeringen mener at et sammenslått Finnmark og Troms vil bli mer robust, mer kompetent og politisk sterkere. Det ville da vært logisk å føre en politikk der man styrker fylkeskommunene i nord og der man bruker statsbudsjettet i 2019 til et oppspill for å gjøre storfylket robust og konkurransedyktig. Men dette budsjettet tar det i motsatt retning og svekker fylket vårt. Er det for å tvinge Finnmark til å slå seg sammen med Troms?

Lønns- og prisveksten fører til at Finnmark og Troms fylkeskommuner må bruke enda mindre penger på videregående skole, veier osv. Finnmark har litt over 2 milliarder kroner til å dekke sine utgifter med. For Troms er tallet om lag 2,8 milliarder kroner. Det er ikke tilstrekkelig for å opprette et anstendig tjeneste- og infrastrukturelt tilbud til sin befolkning i nord.

Samtidig foreslår regjeringen å gi en samlet skatte- og avgiftslette på 25 milliarder kroner til de som allerede har mer enn nok. Regjeringen har som sitt hovedprosjekt å redusere skattene deres ytterligere. Og Siv Jensen sier ingen ting om hvor langt inn i fremtiden hennes prosjektet skal vare før det er nok skattelette for de rike.

Den enorme skatteletten som har vært ført og som videreføres i 2019, søkes finansiert delvis ved bruk av oljefondet og delvis av reduksjon i offentlige utgifter. Men regjeringen kan ikke fortsette å bruke oljepenger på de som har nok fra før istedenfor å styrke det offentlige som er et tilbud for alle, uansett om man er rik eller fattig.

Den politikken som nå føres gjør at landets økonomi ødelegges. Norsk næringsliv mister sin konkurransekraft og tjenestetilbudet til folk flest svekkes.  Fortsatt økt bruk av oljepenger må derfor stoppe opp.

Den forventning som søkes etablert, om at Finnmark og Troms sammenslått blir politisk og administrativt mer slagkraftig, står ikke til troende. Skattelettene har svekket statens muligheter til å styrke økonomien til Finnmark og Troms. Fremover i tid må fylkeskommunene gjennomføre store reduksjoner. Det betyr bare en ting: Det blir mindre penger til veier, skoler og andre offentlige tjenester til folket.

Legger man til grunn dagens utgifter til Finnmark og Troms, og det faktum at Finnmark vil miste sin innflytelse i et storfylke og i stortinget, vil alle forstå at Finnmark kommer dårlig ut av denne regjeringens forslag til statsbudsjett.

Det skyldes ikke finnmarkingens talent til å ta vare på seg sjøl. Det skyldes det systemet regjeringen vi etablere for oss. En demontering av Finnmark fylkesting og avvikling av Finnmark som egen krets ved stortingsvalg, vil stenge for vår kompetanse. Det vil være en perifer kunnskap og erfaring om Finnmark, som vil avgjøre.

Statsbudsjettet er ikke et logisk oppspill til en regionreform som kan styrke Finnmark, snarere tvert imot. Er det for å få svekke Finnmark så mye økonomisk og politisk at vi gir opp og sier ja til å slå oss sammen med Troms? Den går vi ikke på!

Skjalg Fjellheim på ville veier!

i Kommentaren By

ForFinnmark har overlevert et prosessvarsel til Finnmark  med anmodning om å sette i gang en rettslig prosess mot Stortingets 8. juni 2017 – vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark. Det skal fylkestinget ta stilling til, ingenting er avgjort enda.

Men før fylkestinget i Finnmark har gjort noe som helst var medias største forkjemper FOR regionreformen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, raskt ute med å påstå følgende:

«Organisasjonen «For Finnmark» forventer at Finnmark Fylkeskommune betaler for en rettslig prosess, der målet er å overprøve stortingsvedtaket fra 8.juni i fjor, hvor Troms og Finnmark blir slått sammen

På denne måten prøver han å påvirke folket og fylkestinget i Finnmark til å bruke økonomiske argument i sin vurdering av et stortingsvedtak som etter loven kan være ulovlig. Det er helt feil fokus. Et mulig overgrep, om det er overfor en person som er utsatt for det eller et helt folk, skal det vurderes ut fra helt andre kriterier enn økonomi!

La meg minne om følgende:

I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. «Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.»

ForFinnmark har stor respekt for de folkevalgte i Finnmark fylkesting, og ser frem til at saken behandles av dem ut fra de prinsipper som er sentralt for de som er satt til å bestemme for folket sitt.

Når det er sagt er det viktig for oss å poengtere at hvis det blir en fremtidig rettssak mot staten, har mange allerede tatt kontakt med ForFinnmark og står klar til å være med til å samle inn penger. Det forteller at ForFinnmark er en kanal der Finnmarkinger spiller inn sine meninger, og det er vårt «mandat».

Derfor er det Skjalg Fjellheim sin kommentar som er på ville veier. Hvis han plutselig er blitt så opptatt av hvordan felleskapets penger brukes kunne han jo spurt hva den famøse regionreformen til nå har kostet statskassa!

————————

Bakgrunn for saken:

For Finnmark v/nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen innkalte til pressekonferanse den 3. oktober 2018. Tilstede på møtet var advokat Geir Johan Nilsen, Aabø-Evensen & Co Advokatfirma AS i Oslo og gruppelederen i AP’s gruppe i Finnmark Fylkesting, Remi Strand.

Formål: Presentere utkast til prosessvarsel til fylkestingets medlemmer som et første ledd i en rettssak mot tvangsvedtaket av juni 2017, om å slå sammen fylkene Finnmark og Troms. Reglene om prosessvarsel står i tvisteloven § 5-2, i kapitlet ‘Plikter før sak reises’. Etter tvisteloven oppfordres partene til å klargjøres saken på en tilfredsstillende måte før man reiser søksmål.

Ti grunner til ikke å slå sammen Finnmark og Troms

i Kommentaren By
Skrevet av Per Oskar Kjølaas, tidligere biskop i Nord-Hålogaland bispedømme
En regionreform er jeg ikke imot. Men jeg er imot den reformen som nå lanseres med sammenslåing av Finnmark og Troms. Å styrke og løfte begge fylker er nødvendig. Men jeg mener begge fylkene godt kan stå på egne bein og påta seg de oppgaver som staten nå vil strø ut over fylkene, enten alene eller i samarbeid.
Det er mye tro og ideologi i denne saken. Jeg synes det er trist at en så viktig reform i så stor grad blir et trosprosjekt. Det kan bli et kostbart eksperiment.
Jeg har også en tro i denne saken. Ikke i religiøs forstand, men i politisk forstand. Her er ti grunner til mitt standpunkt. Jeg berører ikke de store kulturforskjellene mellom Finnmark og Troms. Det er et tema for seg.  Men jeg prøver å se på saken slik den har utviklet seg.
1. I begge fylker er det flertall mot reformen. 87% i Finnmark, 79% i Troms. I Finnmark har det vært folkeavstemning, arrangert av fylket selv. I Troms baserer tallet seg på en undersøkelse blant befolkningen uten folkeavstemning.
Å gjennomføre en omfattende reform med så stor motstand i befolkningen burde få politikerne til å tenke seg om.
2. Befolkningen opplever å ikke bli hørt. De føler seg oversett og overkjørt. Det er et stort demokratisk problem. Hovedfokus har vært rettet mot Finnmark i debatt og media. Jeg mener det er underkommunisert at en så stor del av befolkningen i Troms er mot reformen.
Våre fylkespolitikere i Troms har ikke hatt samme steierholdning som finnmarkspolitikerne. Å granske motiver er som regel bortkastet. Men jeg er veldig nysgjerrig på grunnene. Kan det være fristende å gjøre Troms og Tromsø til en politisk og økonomisk maktbase i nord?
3. Hele prosessen frem mot reformen har vært forvirrende fra A til Å. Reformen oppleves som en bakromsprosess. Prosessen har etter min mening  begynt i gal ende. Man har laget kartet før man har undersøkt terrenget.
Det inntrykket ble forsterket da regjeringspartiene pluss KrF sist mandag offentliggjorde som en hastesak avtalen om hvilke ansvar som skulle tildeles fylkene.
4. Jeg er ikke imponert over avtalen som ble offentliggjort. Den bærer preg av å være et hastverksarbeid som resten av prosessen. Var det dette som skulle være så storartet med en sammenslåing? Jeg er ikke imponert. En viss forventning har det vært om de oppgaver og overføringer som skulle komme bare fylkene ble store nok. Det er lite spor av maktforskyvning i avtalen. Flytting av noen arbeidsplasser er ikke et fundamentalt grep.
Flere av tiltakene som nevnes i avtalen, har fylkeskommunen allerede ansvar for, som for eksempel samferdsel. Det som mangler, er penger. Betyr avtalen at fylkene nå får en helt annen økonomi til å forvalte ansvaret? Det sies det ingenting om. Dermed øker usikkerheten.
Et sukkertøy i munnen er det såkalte nordområdesekretariatet. En luftig sak som i beskrivelsen ikke får noen formell myndighet. Er ikke nordområdepolitikk forbeholdt Utenriksdepartementet? Jeg kan ikke tenke meg at den kompetansen vil komme til Vadsø. Jeg tror ikke avtalen partiene la frem, kommer til å minske motstanden i Finnmark. Hvis motstanden skal møtes, kan det ikke skje ved stadig å snakke om ”mulighetene” en sammenslåing vil gi. Mulighetene må fylles med konkret innhold. Ellers blir det hult.
5. Noen av våre fremste jurister har sådd tvil om reformens legalitet. De har påpekt at det ikke er lovhjemmel for å tvangsavvikle fylkeskommuner. Å avvijkle en fylkeskommune kan bare fylkeskommunen selv gjøre. Stortinget er ikke så suveren at det kan sette seg over norsk lov uten å måtte forandre loven eller gi en ny lov.
Jeg har stor respekt for Stortinget, men når legaliteten av et reformvedtak trekkes i tvil, bør man stanse opp. Er det riktig bare å beskrive Finnmark fylkesting motstand og handling som opprør? Ligger det ingen omsorg for fylket i fylkestingets motstand? Ser man ikke det? Etter min mening er det en representativ motstand.
6. Om Stortinget likevel vil bruke makt mot Finnmark og vedta en tvangslov, vil det skape uopprettelige sår. Hvis det er noe Finnmark har hatt mer enn nok av, er det overgrep, bedrevitenhet og tvangslover. Dette sitter i store deler av befolkningen. Loven forutsetter at befolkningen skal få uttale seg før en reform av denne type vedtas.
Lovens hensikt er å sikre en god prosess. Den har vært fraværende. Så vidt jeg vet foreslo regjeringen i sin proposisjon til Stortinget at partene skulle få anledning til å uttale seg, men Stortinget kuppet den prosessen. Jeg vil tro at regjeringen vel ikke hadde noe imot det. Men hadde regjeringens forslag blitt fulgt, hadde kanskje situasjonen vært en annen.
7. Reformen kalles en demokratireform. Hva slags demokrati det er snakk om, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: Mindre demokrati kan ikke gi mer demokrati. Jeg tror at en sammenslåing av Finnmark og Troms vil medføre at velgerne får en sterkere følelse av avstand og maktesløshet, noe som igjen kan føre til likegyldighet og frustrasjon.
Har man regnet med det energitap det vil medføre i befolkningen? Hva som vil skje med stortingsmandatet som Finnmark har, er ennå uvisst. Skulle det forsvinne eller gå opp i en storregion, er det kjøttvekta som teller, og da kommer Finnmark dårlig ut med bare halvparten så mange velgere som Troms.
8. Reformen løftes frem som et av de største distriktsløft i nyere tid. Makt og myndighet skal flyttes nærmere folk sies det. Mon tro om ikke resultatet blir det motsatte på sikt. Jeg tror reformen vil føre til større sentralisering og utarming av utkantene.  Deler av Finnmark kan havne i ”dødsskyggens dal”.
Vi har allerede erfaring med nye reformer: krisen i fastlegeordningen, sykehusreformen, politireformen, kommunereformen osv. Merker ikke politikerne irritasjonen i befolkningen over sentraliseringen på alle nivå og i alle ledd? Hvor er kontakten mellom politikere og befolkning?
9. Reformen skal føre til større effektivisering sies det. Men er det så sikkert at det skjer? Nyere forskning fra Europa viser, ifølge professor Nils Aarsæther, at det ikke nødvendigvis skjer i store sammenslåtte regioner. Gevinsten blir ikke det man har tenkt. Den blir ikke nødvendigvis dårligere, men heller ikke bedre. Demokratiet derimot får noe dårligere kår viser det seg. Hva er da gevinsten? Kan vi ikke lære av andres erfaringer?
10. Jeg synes det er forunderlig at ingen partiledere sto fram og presenterte denne reformen. Når viktige reformer ellers presenteres, er de der. Man skulle tro at deres tilstedeværelse ville gi tyngde til avtalen. Ser de at avtalen er tynn? Er det derfor? Det er partiledernes oppgave å vise vei. Hvis de ikke kunne møte av praktiske hensyn, kunne vel offentliggjøringen vente noen dager til. Jeg synes dette egentlig ikke er noen fylkesreform. Men den er etter min mening et forsøk på å effektivisere offentlig sektor. Hvorfor ikke si det klart? Men prisen blir høy.

Kampen for Finnmark fortsetter!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (AP), styremedlem i ForFinnmark.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme.

Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Da blir Finnmark visket ut av Barentsregionen. Kampen for Finnmark som eget fylke fortsetter.

ForFinnmark har hele tiden lagt til grunn at tvangsvedtaket i Stortinget på kort sikt ikke vil bli endret. Derfor arbeider organisasjonen langsiktig. Organisasjonen bygger sin kamp på at folkeviljen må respekteres.

Velgerne får en ny mulighet til å si sin mening allerede ved kommunevalget til neste år og to år deretter ved stortingsvalget. Bare folkemakten kan endre tvangsvedtaket.

Stortinget vil få oppgavene som skal legges til fylkeskommunen til behandling. Nå har regjeringspartiene og KrF forhandlet frem et forslag til oppgaver. Men det som foreslås er oppgaver som Finnmark utmerket godt kan ta på seg og vil bli best gjennomført ved at Finnmark fortsetter som eget fylke.

Forslagsstillerne ser ut til å ha lagt til grunn at nordområdepolitikken skal legges til et sammenslått Finnmark og Troms. Nordområdepolitikken, eller Nordområdeforvaltningen som det kalles i avtalen, handler om forvaltning av fiskebestandene vi har til felles med russerne i Barentshavet.

Ute i havet i nord er fiskeriaktiviteten grenseoverskridende og det handler om hvilke felles rettsregler Norge og Russland skal ha i nord. Det handler om tredjelands fiskeriaktivitet i norsk og russisk sone. Det handler om uavklarte spørsmål vedrørende Svalbardsonen og det handler om norske og internasjonale interesser for oljeaktivitet i det nordlige Barentshav. Alt dette er saksfelt i nordområdepolitikken, og som utøves av sentralmakten.

Men det er ikke fremmet forslag om å flytte disse forvaltningsoppgavene til Nord-Norge – naturlig nok.

Vi merker oss også at helseforetakene ikke foreslås til fylkene. Overføring og avvikling av helseforetaksmodellen var en av KrF’s hovedargumenter for å gå inn for regionreformen.
Det som gjenstår som et område, og som kan være fylkeskommunal, er Barentsregionen.

Barentsrådet er øverste myndighet i regionsamarbeidet og er mellom regjeringene i Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige og Russland. Avtalen ble også tiltrådt av Europakommisjonen. Barentsrådet er ikke omtalt i forslaget til KrF og regjeringspartiene.

Det sier seg selv at Nord-Norge ikke kan overta regjeringens plass i Barensrådet.
Barentsregionrådet er fylkenes arena i Barentsregionen. Limet i regionrådet er folk til folk samarbeidet. Her har fylkene mange prosjekter gående og her er det bokstavelig talt folk som møter folk.

For oss i Finnmark er samarbeidet med Nord-Vest Russland særlig viktig, og er for tiden det eneste samarbeidet med Russland som fungerer og som tjener hele nasjonen.

På mange måter er Finnmark fylke og Murmansk oblast mye av kjernen i Barentsregionen. Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Finnmark er visket ut av Barentsregionen.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme. Derfor fortsetter kampen for Finnmark som eget fylke!

—————-

Foto: Johan Isak Niska.

Arne Pedersen er fisker, arbeiderpartipolitiker, leder i Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Han bor i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Gå til Topp