Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Politikk

Når kan tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark reverseres?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Geir Johan Nilsen, advokat

Enkelte har hevdet at reversering av fylkessammenslåingene ikke kan skje før i 2024, og da i forbindelse med neste fylkestingsvalg. Dette er ikke riktig!

Inndelingsloven åpner for at både sammenslåing og deling kan skje midt inne i en valgperiode. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at trønderfylkene ble slått sammen med virkning fra 1. januar 2018 – altså midt i den valgperioden som de tidligere fylkestingene var valgt for.

Inndelingslovens § 17 bokstav e) regulerer disse forholdene. Her heter det at:

«Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast til følgjande forhold:

e) reglar om den inneverande kommunestyreperioden og om samansetjing av kommunestyret, slik at kommunane kan velje kommunestyret i den nye kommunen av og blant kommunestyra sjølve og korte ned kommunestyreperioden for dei som ikkje blir valde. Dei same unntaka kan gjerast for fylkestinga.»

Denne bestemmelsen regulerer direkte situasjonen når kommuner eller fylker slås sammen eller deles i selve valgperioden, altså uten at det har vært avholdt direkte valg til nye kommunestyrer eller fylkesting.

Begrepet «grenseendring» omfatter for øvrig både sammenslåing, deling og grensejustering, jfr. lovens § 3.

Departementet vil da vedta en forskrift som danner grunnlag for konstituering av nye kommunestyrer eller fylkesting. Verre enn som så er det ikke.

Det skal også nevnes at inndelingsloven ikke engang nødvendiggjør at sammenslåing eller deling må skje ved et årsskifte, men dette er selvsagt som regel det mest praktiske.

Troms og Finnmark – og for så vidt også Viken og andre fylker – kan altså deles før 2024!

Det er Stortinget som vedtar den fylkesvise inndelingen av landet. Dersom en deling av fylker er ønskelig, må det altså være et flertall på Stortinget som støtter dette. Man kan tenke seg to ulike scenarioer:

For det første kan fylkestinget i et fylke (f.eks Troms og Finnmark) søke om deling. Dette forutsetter selvsagt at et flertall i det nye fylkestinget støtter en slik søknad.

Derfor er det forestående fylkestingsvalget svært viktig for dem som ønsker at en slik søknad skal sendes.

Departementet vil etter en slik søknad selv avgjøre hvorvidt saken skal utredes eller ikke. Med en ny regjering er det nok lite sannsynlig at søknaden legges i skuffen, eller blir liggende der.

Etter at saken er utredet, vil det være opp til Stortinget å fatte vedtak om deling. Slik den politiske situasjonen er i dag, kan dette neppe skje før etter stortingsvalget i 2021.

Gitt da at det blir et annet flertall på Stortinget, vil det være opp til de partiene som har lovet en reversering om de står ved sine løfter.

For det annet kan Stortinget selv be regjeringen om å utrede en deling av fylker. Departementet vil da utrede saken og komme tilbake med en proposisjon som Stortinget kan behandle.

Det var denne siste fremgangsmåten som ble benyttet da Troms og Finnmark ble slått sammen (bortsett fra at man jo ikke utredet saken i det hele tatt, og heller ikke inntok saken som et forslag i den proposisjonen som Stortinget behandlet da det vedtok sammenslåingen!).

Den sikreste måten å få sammenslåingen reversert på er at det nye fylkestinget søker om dette.

Gitt de uttalelser som er kommet fra sentralt politisk hold, er det nemlig ikke sikkert at selv et nytt stortingsflertall på eget initiativ vil be departementet om å utrede en deling av det nye fylket.

Det kommende fylkestingsvalget er derfor viktig for både tilhengere og motstandere av sammenslåingen.

Det som uansett er helt sikkert, er at Troms og Finnmark – og andre fylker – kan deles før 2024!

– Olsen løy ikke under debattmøtet!

i Politikk By

Børre Steinar Børresen går i Nordnorsk debatt ut og påstår at at Rødt og SV lyver i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord. Det er ikke riktig, sier advokat Geir Johan Nilsen.

Han har tidligere utarbeidet et notat men faglige begrunnelser og kilder som viser at det er Børre Steinar Børresen som tar feil.

Dette dokumentet utarbeidet Nilsen ifm. forberedelsene til høringen i Stortinget i nov. 2018, og innholdet ble for en stor del brukt i flertallsinnstillingen fra stortingskomitéen (som innstilte på å omgjøre vedtaket). Notatet offentliggjøres i sin helhet her i ForFinnmark.no etter avtale med Nilsen.

NOTAT
Advokat Geir Johan Nilsen
VURDERING AV SAKSBEHANDLINGEN FORUT FOR STORTINGETS VEDTAK AV 8. JUNI 2017 OM SAMMENSLÅING AV TROMS OG FINNMARK

INNLEDNING

De juridiske spørsmål som denne saken reiser har betydning også i den politiske debatten. Spørsmålet om sammenslåing av de nordligste fylkene er svært omstridt. I Finnmark møter vedtaket kraftig motstand i befolkningen. Også Finnmark fylkesting motsetter seg vedtaket, og Sametinget har for sin del vedtatt at det er imot sammenslåingen.

Heller ikke i Troms støtter befolkningen sammenslåing med Finnmark. Meningsmålingene indikerer sterk folkelig motstand også der.

Det er selvsagt slik at det er Stortinget som til syvende og sist avgjør inndelingen av landet. Dette følger av loven. Ikke desto mindre har både lokale myndigheter og befolkningen visse demokratiske rettigheter etter de samme lovene.

Dersom det kan reises tvil om hvorvidt Stortingets vedtak er fattet i henhold til lovene, burde derfor også de juridiske aspekter ved saken være noe som sentrale politikere var opptatt av.

Å tvinge igjennom et særdeles omstridt vedtak som ikke står støtt rent juridisk, kan ikke være heldig. Man må ikke glemme at lokaldemokrati også er demokrati.

Av det faktum som er offentlig kjent, virker det som om departementet så sent som i april 2017 hadde lagt opp til en ryddig behandling av den fremtidige inndelingen av Nord-Norge (Nordland, Troms og Finnmark).

Dessverre ble departementet på et sent tidspunkt åpenbart fristet til å ta «snarveier», noe som fikk fatale konsekvenser for saksbehandlingen, og som selvsagt også kan ha virket inn på utfallet.

I alle fall førte dette til at ordinære, demokratiske prosesser ikke ble gjennomført i Finnmark.

Som et bakteppe for den fremstilling og de vurderinger som gjøres i det følgende skal det minnes om formålsbestemmelsen i inndelingslova § 1.

Her heter det at:

«Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.»

SAKENS KJERNE

Det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for at prosessen med sammenslåing av Finnmark og Troms foregikk i lovlige former.

Departementets forserte saksbehandling sent i april 2017 resulterte imidlertid i at Finnmark fylkesting aldri fikk uttale seg om sammenslåingen med Troms i henhold til de regler som følger av inndelingslova.

Dette innebar at ikke bare fylkeskommunens rettigheter ble satt til side; også befolkningens demokratiske rettigheter ble satt til side.

Den forserte saksbehandling som fant sted i perioden slutten av april 2017-11. mai 2017 resulterte også i at også den øvrige saksutredning ble mangelfull, kanskje i realiteten ikke-eksisterende.

Heller ikke Sametinget ble konsultert etter de bestemmelser som gjelder for dette.

I alle de øvrige fylkene som ble sammenslått (bortsett fra Troms) skjedde dette etter grundige, demokratiske prosesser. Det ble gjennomført utredninger og innbyggerhøringer om konkrete inndelingssaker, og fylkestingene uttalte seg på grunnlag av dette forarbeidet.

De sentrale faktiske hendelser i saken er:

(i) 2. juli 2015: Departementets brev til fylkene, jfr. punkt 3.1.1.

(ii) Høst 2015-des. 2016: Nabosamtaler, intensjonsavtaler og sammenfallende vedtak i ulike fylkesting, utredninger og innbyggerhøringer. I Nord-Norge kom man ikke lenger enn til selve samtalene, jfr. punkt 3.1.2.

(iii) Desember 2016. Tilbakemeldinger fra fylkene til departementet, jfr. punktene 3.1.2 og 3.1.3.

(iv) 22. februar 2017: Politisk avtale om sammenslåing av fylker, bortsett fra i Nord-Norge, jfr. punkt 3.2.

(v) 5. april 2017: Prop. 84. S (2016-2017) om regionreformen legges frem, jfr. punkt 3.3.

(vi) 19. april 2017: Departementets møte med representanter for Nordland, Troms og Finnmark, jfr. punkt 3.4.

(vii) 24. april 2017: Ekstraordinært møte i Troms fylkesting, jfr. punkt 3.5

(viii) 25. april 2017: Møte i Nordnorsk Råd, jfr. punkt 3.4.

(ix) 2. mai 2017: Høring i Stortinget, jfr. punkt 3.4.

(x) 2. mai 2017: Politisk avtale om sammenslåing av Troms og Finnmark, jfr. punkt 3.8.

(xi) 11. mai 2017: Prop. 128 S (2017-2017), kommuneproposisjonen fremlegges, jfr. punkt 3.9.

(xii) 8. juni 2017: Stortingets vedtak, jfr. punkt 3.10.

(xiii) 7. desember 2017: Stortingets andre vedtak, jfr. punkt 3.11.

Nedenfor skal jeg under punkt 3 først redegjøre for faktum i saken. Hvor det er nødvendig vil de viktigste rettsregler nevnes samtidig. I punkt 4 belyses de rettslige sidene ytterligere så langt dette er naturlig.

FAKTUM

3.1 «Nabosamtaler» og fylkestingenes vedtak av i desember 2016

3.1.1 Generelt

I Stortingsmelding 14 (2014-2015) om kommunereformen varslet regjeringen at man ville invitere også fylkeskommunene til å innlede drøftinger om sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare om det var aktuelt å slå seg sammen med nabofylker.

Departementet sendte deretter invitasjon til slike samtaler til alle fylkene den 2. juli 2015. I brevet het det:

«Med bakgrunn i Stortingets behandling av stortingsmelding nr. 14 (2014-2015), inviterer jeg alle landets fylkeskommuner og Oslo kommune til å innlede prosesser med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker.«

Denne invitasjonen var selvsagt ikke et «forslag» om en fylkessammenslåing etter inndelingslova. Heller ikke var det et lovlig initiativ til en slik sammenslåing. Det fremgår heller ikke av faktum i saken at noen, hverken i departementet eller i fylkene, har oppfattet denne invitasjonen på denne måten. Heller ikke loven støtter at en slik helt åpen invitasjon kan være et lovlig initiativ til eller forslag om fylkessammenslåinger.

Sammenslåingen av Finnmark og Troms

Brevet inneholdt intet annet enn det som fulgte direkte av ordlyden, nemlig en oppfordring om å «vurdere og avklare om det var aktuelt å slå seg sammen med nabofylker».

Forespørselen inneholdt også en liten økonomisk «gulrot» til fylker som ville forplikte seg overfor hverandre til å utrede en sammenslåing. Således skulle det utbetales NOK 200 000 til hvert av fylkene, samt NOK 200 000 i prosjektstøtte for hver utredning. Utbetaling skulle skje når det var gjort sammenfallende vedtak i de fylkeskommunene som ønsket å utrede sammenslåing med hverandre.

Departementet hadde i sitt brev av 2. juli 2015 understreket at man også ønsket at fylkene involverte innbyggerne i disse arbeidene. I brevet av 2. juli 2015 ble det følgelig lovet en støtte på NOK 200 000 pr. fylke i støtte til informasjon og folkehøring.

Beløpet ville komme til utbetaling når fylkeskommunene hadde gjort vedtak om hvordan de planla å høre innbyggerne.

Sammenfallende vedtak om å utrede sammenslåinger ble aldri vedtatt i Nord-Norge. I denne landsdelen kom man aldri lenger enn til samtaler om hvorvidt det i det hele tatt var aktuelt å gå inn for å utrede sammenslåinger. Dette oppnådde man som kjent aldri enighet om.

3.1.2 Prosessen i resten av landet og i Nord-Norge

I samtlige av de øvrige fylkene som ble vedtatt sammenslått den 8. juni 2017 hadde fylkestingene inngått intensjonsavtaler med og fattet sammenfallende vedtak om utredning av sammenslåing med bestemte andre fylker.

I samtlige av disse fylkene hadde man også gjennomført innbyggerhøringer.

Utredninger og innbyggerhøringer var videre gjennomført før fylkene avga sine uttalelser til departementet tidlig i desember 2016. I fylker som gikk inn for sammenslåinger var uttalelser også formulert som formelle «søknader» om fylkessammenslåinger i henhold til inndelingslova § 8.

Rettslig sett er en slik søknad et «initiativ» etter inndelingslova § 8. Denne bestemmelsen omhandler «initiativrett». I bestemmelsens § 8, andre ledd heter det at:

Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.

I resten av landet var det altså gjennomført en demokratisk prosess i god tid før den politiske avtalen av 22. februar 2017 som er omtalt i punkt 3.2 nedenfor ble inngått, og før Prop. 84 S (2016-2017) av 5. april 2017 ble fremlagt (se punkt 3.3 nedenfor).

Når fylkestingene i resten av landet uttalte seg på grunnlag av grundige utredninger og innbyggerhøringer om helt konkrete sammenslåinger og når Stortinget også fattet vedtak i tråd med det som var utredet, vil disse uttalelsene samtidig være tilfredsstillende som uttalelser i henhold til inndelingslova § 9. I dennes fjerde ledd heter det at:

«Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing, skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret eller fylkestinget sjølv uttale seg.«

I Nord-Norge hadde man i desember 2016 derimot ikke kommet lenger enn til samtaler og dialog om hvorvidt en eller annen form for sammenslåing kunne være aktuell.

Intet var konkretisert på noen som helst måte. Ingen intensjonsavtaler eller sammenfallende vedtak om utredninger var inngått/vedtatt, og derfor var heller ingen utredninger gjennomført. Heller ikke var det gjennomført innbyggerhøringer.

Samtalene var for Finnmarks del dessuten avbrutt. Noe initiativ til en fylkessammenslåing forelå altså ikke.

Med tillegg av Finnmark og Troms fylkestings vedtak i desember 2016, var dette i realiteten det eneste faktagrunnlaget som forelå da KrF, Venstre, Frp og Høyre den 2. mai 2017 ble enige om at Finnmark og Troms skulle slås sammen.

3.1.3 Finnmark og Troms fylkestings vedtak

I Nord-Norge hadde som nevnt ikke samtalene mellom Finnmark, Troms og Nordland ledet til enighet om utredning av sammenslåing av alle eller noen av fylkene. Ingen intensjonsavtaler var inngått, og sammenfallende vedtak om å utrede en fylkessammenslåing var ikke vedtatt noe sted.

Det var derfor heller ikke gjennomført noen innbyggerhøringer, simpelthen fordi det ikke forelå noe å gjennomføre høringer om.

Departementet hadde anmodet fylkene om tilbakemelding innen primo desember 2016. Finnmark fylkesting behandlet derfor saken på sitt desembermøte, nærmere bestemt den 8. desember 2016.

Av fylkesrådmannens innstilling til fylkestingets møte fremgår det at fylkestingets vedtak ville være et svar på departementets brev av 2. juli 2015.

Med sitt vedtak: «Finnmark skal bestå som egen region», svarte Finnmark fylkesting altså «nei, det er ikke aktuelt» til departementets forespørsel.

Finnmark Høyre og Finnmark Frp fremsatte for øvrig begge forslag som innebar at samtalene med både Troms og Nordland skulle fortsette. Lenger enn til de innledende samtaler var man altså ikke kommet.

På dette tidspunkt forelå følgelig intet lovlig initiativ til fylkessammenslåing i Nord-Norge, og selvsagt heller ikke noen konkrete forslag om en sammenslåing. Om begrepet «initiativ» vises nærmere til punktene 4.2.3 og 4.2.4 nedenfor.

Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 var altså ingen «uttalelse» etter inndelingslova § 9. Det var ikke ment som noen slik uttalelse, det var ikke noen aktuell inndelingssak å uttale seg om, og vedtaket kunne heller ikke forstås av departementet som en uttalelse etter inndelingslova § 9.

Etter den 8. desember 2016 behandlet ikke Finnmark fylkesting regionreformen før etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.

Troms fylkesting tok i sitt møte den 13. desember 2016 heller ikke initiativ til en fylkessammenslåing. Fylkestingets tilbakemelding åpnet imidlertid for fremtidige fylkessammenslåinger i nord, uten å ta stilling til hvilke fylker som eventuelt skulle slås sammen. Man vedtok også å gjenoppta samtalene med Nordland.

3.2 2 den 2. februar 2017: Avtale om regionreform mellom Krf, Venstre, Høyre og Frp

I denne avtalen ble man enige om de sammenslåinger som regjeringen senere foreslo i Prop. 84 S (2016-2017).

Regjeringen ble imidlertid anmodet om å gjennomføre en egen prosess der det ble brukt litt tid på å finne inndeling i Nord-Norge for å få til ett eller to fylker. Dette siste var helt naturlig. I Nord-Norge hadde man jo ikke kommet noen vei med saken.

Sett fra de nordligste fylkenes ståsted innebar denne politiske avtalen at man nå kunne avvente et initiativ fra departementet.

3.3 den 5. april 2017: Prop. 84 S (2016-2017) om regionreformen

Den 5. april 2017 la regjeringen frem Prop. 84 S (2016-2017) om ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå. I denne proposisjonen foreslo regjeringen sammenslåing av fylkene: Hordaland og Sogn og Fjordane, Aust-Agder og Vest-Agder, Oppland og Hedmark, Vestfold og Telemark, samt Buskerud, Akershus og Østfold.

Det ble imidlertid ikke fremsatt forslag om sammenslåing av fylkene i Nord-Norge. Om situasjonen i Nord-Norge het det at:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.

I forhold til Sametinget het det i proposisjonen at:

I oppfølginga av proposisjonen vil departementet konsultere Sametinget om eventuelle sider ved ny fylkesinndeling i Nord-Norge som kan få direkte innverknad på samiske interesser. Departementet vil også leggje opp til samarbeid med Sametinget utover det som er omfatta av konsultasjonsplikta.

Videre varslet regjeringen at man tok sikte på å legge frem en egen proposisjon om den fremtidige inndelingen av Nord-Norge «seinast våren 2018». I proposisjonen oppstilte ellers regjeringen tre såkalte «hovedalternativer» som man så for seg som mulige fremtidige inndelinger av landsdelen, nemlig:

1) Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2) Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3) Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast.

Som man ser la departementet i april 2017 opp til en ryddig prosess for inndelingsspørsmålene også i nord.

Det tidsperspektivet som ble signalisert var dessuten slik at fylkeskommunene faktisk ville få anledning til å ivareta sine egne og befolkningens interesser. I tillegg hadde departementet lagt opp til at også Sametinget skulle få anledning til å delta i prosessen, og på den måten ivareta samenes spesifikke interesser.

Den fremtidige inndelingen i nord var imidlertid fortsatt helt åpen, og ingen konkrete forslag forelå. Det forelå heller ikke et lovlig «initiativ» til en sammenslåing.

Det er ellers av betydning å observere at de «hovedalternativene» som var skissert i proposisjonen i realiteten representerte alle tenkelige muligheter for en fremtidig inndeling som også innebar fylkessammenslåinger.

Hovedalternativene var således ikke forslag om noe som helst, og var heller ikke fremsatt som forslag. For at et utsagn skal inneholde og oppfattes som et «forslag», må naturlig nok utsagnet utelukke et eller flere mulige alternativer. I motsatt fall beskriver utsagnet bare alle de muligheter som faktisk finnes.

3.4 den 19. april: Departementets møte med fylkeskommunene i nord; 25. april: Møte i Nordnorsk Råd; 2. mai: Høring i Stortinget

Den 19. april ble det avholdt et møte mellom departementet og representanter for de tre nordligste fylkeskommunene. Departementet har anført at formålet med dette møtet var å innhente fylkeskommunenes synspunkter og diskutere det videre arbeide med reformen. Departementet har vist til at representanter for fylkeskommunene her utrykte ønske om en avklaring samtidig med beslutning av ny inndeling av resten av landet.

På et møte i Nordnorsk råd den 25. april 2017 vedtok deltakerne bl.a. at inndelingen i nord måtte fastsettes samtidig med resten av landet. Fordi det ikke var enighet om selve inndelingen uttalte man seg imidlertid ikke om mulige sammenslåingsalternativer.

Høringen i Stortinget den 2. mai 2017 dreide seg om Prop. 84 S (2016-2017), og i denne lå det som kjent intet forslag om sammenslåing av Troms og Finnmark.

Også i denne høringen uttrykte representantene for Finnmark og Troms et ønske om avklaring samtidig med resten av landet. Representantene for Troms kritiserte dessuten også departementet for ikke å ha fremsatt forslag om inndeling av landsdelen.

SAMMENSLÅINGEN AV FINNMARK OG TROMS

3.5 Ekstraordinært møte i Troms fylkesting

Troms fylkesting hadde tidligere vedtatt å behandle regjeringens varslede proposisjon om regionreformen så snart denne forelå. På denne bakgrunn ble det avholdt ekstraordinært møte i fylkestinget den 24. april 2017.

Mht. sammenslåinger gikk fylkestinget prinsipalt inn for sammenslåing av de tre nord-norske fylkeskommunene. Subsidiært stemte flertallet for sammenslåing av Finnmark og Troms med grensejustering i sør, slik at framtidig grense skulle gå ved Tysfjord.

Fylkestinget mente at det eneste aktuelle alternativet til dette vil være fylkesgrenser som de var, justert slik at grensen sammenfalt med grenser for nye sammenslåtte kommuner.

Fylkestinget avviste alle øvrige mulige delinger av Troms i nord og i sør, noe Prop. 84 S (2016-2017) jo også åpnet for.

Fylkestinget anmodet videre om en avklaring samtidig med resten av landet.

Fylkestingets subsidiære preferanse – nemlig sammenslåing med Finnmark med grensejusteringer – kan ikke ses på som et «initiativ» etter inndelingslova. Det kan bare oppfattes som en anbefaling til departementet hva angikk fylkestingets syn på alle de ulike sammenslåingsalternativer i nord som Prop. 84.S (2016-2017) åpnet for.

Dette fremstår særlig klart når det tas i betraktning at det primære standpunktet var sammenslåing av hele Nord-Norge, samt at man i vedtaket også avviste alle øvrige mulige delinger av Troms fylke i nord eller sør.

Hvis dette var et lovlig initiativ til sammenslåing av Finnmark og Troms, hva var da fylkestingets primære standpunkt om sammenslåing av hele Nord-Norge? Hva skulle man egentlig utrede?

Under enhver omstendighet ville det ikke være mulig å gjennomføre en lovlig prosess basert på et slikt initiativ frem til Stortingsbehandlingen den 8. juni 2017, jfr. om dette også i punkt 3.7.

Endelig nevnes at representantene for Troms fylke under høringen den 2. mai 2017 kritiserte regjeringen for ikke å ha fremsatt noe forslag om inndeling i nord. Heller ikke Troms fylkesting har derfor oppfattet at det lå noe konkret på bordet, og som det eventuelt også kunne gjennomføres innbyggerhøringer om.

3.6 Perioden desember 2016- slutten av april 2017

Som fremstillingen over viser, «fløt» i denne perioden hele prosessen hva Nord-Norge angikk. Ikke forelå det noe initiativ til sammenslåinger, og derfor heller ikke forslag om slike. Heller ikke var det igangsatt noen utredninger om en aktuell inndeling.

Hverken den politiske avtalen av 22. februar 2017 eller Prop. 84 S (2016-2017) indikerte at noe kom til å skje med det aller første. Finnmark fylkesting hadde derfor i denne perioden ikke foranledning til å foreta seg noe med saken, og gjorde heller ikke det.

3.7 Departementet forserer arbeidet med Nord-Norge

De politiske signalene som man hadde fått nordfra i siste halvdel av april, fristet og påvirket åpenbart departementet til å forsere arbeidet med inndelingen i nord. Mot slutten av april tok derfor saksbehandlingen en vending som gjorde at lovene ble tilsidesatt. Man gikk nå bort fra den prosessen som var varslet i Prop. 84 S (2016-2017).

Det må antas at departementet nå arbeidet for å oppnå avklaring om et politisk flertall for en ny inndeling av Nord-Norge, og at det ble ført samtaler om dette i kulissene.

Med dette sporet saken imidlertid helt av, rent juridisk. Fra månedsskiftet april/mai 2017 og frem til vedtaket skulle fattes i Stortinget den 8. juni 2017, ville det være umulig å gjennomføre en prosess som innebar en ordentlig utredning av inndelingsspørsmålet, eventuelt med innbyggerhøringer eller også folkeavstemninger. Departementet måtte også konkretisere et begrunnet forslag som fylkestingene kunne forholde seg til, og fylkeskommunene måtte få tid.

Sammenslåingen av Finnmark og Troms til en egen behandling som skulle ende opp i en uttalelse fra fylkestinget. Før den 8. juni 2017 skulle også kommunalkomitéen ha behandlet saken og avgitt sin innstilling til Stortinget. Konsultasjonsplikten med Sametinget kan i denne sammenheng heller ikke overses.

Departementet burde selvsagt aldri ha latt seg påvirke til å ta snarveier som tilsidesatte de lovbestemte, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser. Det er fylkestingene selv, og bare dem, som kan avgi uttalelse om en fylkessammenslåing. Denne retten kan heller ikke delegeres. Dette sier noe om hvor viktig slike saker anses å være.

Synspunkter fra enkeltrepresentanter og/eller administrasjon i fylkene kan selvsagt ikke lede til at lovene kan tilsidesettes. Slike synspunkter var nok heller ikke tuftet på legale vurderinger av prosessen. Departementet pliktet imidlertid å foreta slike legale vurderinger.

Innbyggere, kommuner og næringsliv fikk aldri anledning til å fremkomme med sine synspunkter gjennom høringer eller på annen måte. Dette til tross for at departementet selv i sitt brev av 2. juli 2015 hadde understreket et ønske om at innbyggerne skulle involveres.

Det var ene og alene departementet som hadde det fulle og hele ansvar for at prosessen ble gjennomført i henhold til lovene. Her sviktet imidlertid departementet. Den prosessen som departementet valgte sent i april 2017 er åpenbart ikke i henhold til inndelingslova.

Man tillater ikke snarveier når aksjeselskaper skal slås sammen, og det er heller ingen grunn til å tillate snarveier når fylker skal slås sammen.

3.8 den 2. mai 2017: Avtale mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre

Samme dag som høringen i Stortinget, nemlig om kvelden den 2. mai 2017, ble partiene KrF, Venstre, Frp og Høyre enige om en avtale om å slå sammen Finnmark og Troms.

Siden disse partiene hadde nødvendig flertall var det etter dette klart at Stortinget ville vedta denne sammenslåingen.

Avtalen ble presentert den 3. mai 2017. Det fremgår av presseoppslagene at sammenslåingen av Finnmark og Troms ville bli behandlet den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene som var foreslått i Prop. 84 S (2016-2017).

Heller ikke på dette tidspunkt var det imidlertid fremsatt et forslag om denne sammenslåingen som Finnmark fylkesting kunne behandle. Faktisk forelå det ikke engang et lovlig «initiativ» til denne sammenslåingen.

For ordens skyld bemerkes at hverken enkeltrepresentanter eller politiske partier på Stortinget har initiativ- eller forslagsrett etter inndelingslova, selv om akkurat dette ikke har noen direkte betydning for saken.

Denne politiske avtalen «låste» selvsagt hele prosessen. Konsekvensen ble at inndelingslovens bestemmelser ikke ble fulgt og at Stortinget fattet sitt vedtak uten at saken var lovlig utredet og uten at Finnmark fylkesting og Sametinget hadde fått uttale seg og derigjennom fått ivaretatt sine og befolkningens interesser.

3.9 den 11. mai 2017: Prop. 128 S (2016-2017), kommuneproposisjonen

Ifølge departementet ble deretter saken ferdig utredet og forslag om sammenslåing fremsatt allerede den 11. mai 2017, i Prop. 128 S (2016-2017), kommuneproposisjonen.

Innledningsvis må det understrekes at kommuneproposisjonen ikke har noen betydning for den rettslige siden av saken. Finnmark fylkeskommune ble nemlig aldri involvert. Heller ikke Sametinget ble involvert og hverken innbyggere, næringsliv eller kommuner fikk komme med innspill.

Dette har egentlig svært lite med en utredning av en fylkessammenslåing å gjøre, og står i grell kontrast til det arbeidet som var gjort i de andre fylkene som ble sammenslått.

Avgjørelsen var dessuten allerede tatt i og med den politiske avtalen av 2. mai 2017.

Allerede den korte tidsperioden som gikk fra den politiske avtalen av 2. mai og frem til kommuneproposisjonen ble fremlagt, signaliserer tydelig at her kan det ikke ha blitt foretatt noe særlig av utredning. Innholdet som presenteres er da også temmelig tynt.

Det heter at det er et «interessefellesskap» mellom fylkene, og at sammenslåingen både «kan styrke kraften og mobiliseringen i utviklingsarbeidet» og «kan forsterke samspillet og dynamikken mellom byene, mindre steder og distriktene». Det heter videre at det vil bli «lettere å se felles utfordringer og fortrinn», og man vil få «en mer helhetlig plan- og samfunnsutvikling».

Om avstander heter det at: «Reiseavstandene i det nye fylket vil bli relativt store, men reformen vil i seg selv ikke virke inn på stedbundne tjenester som krever nærhet til innbyggerne.

Tvert imot vil større fagmiljøer, større innkjøpsorganisasjoner og gevinster i form av reduserte utgifter til administrasjon og støttetjenester kunne gi et styrket og desentralisert utdanningstilbud, lokalt kulturliv og fly-, båt- og bussruter til stedene der innbyggerne bor.»

Bortsett fra en henvisning til flyruter, er dette eksakt den samme ordlyd som er benyttet om sammenslåingen av Sogn og Fjordane/Hordaland i Prop. 84 S (2016-2017). Det er altså ren kopiering!

Det bemerkes her at i Prop. 84 S (2016-2017) var nettopp de store avstandene i nord påpekt som et forhold som krevde særskilte vurderinger.
Det kan selvsagt være at man også har bygget på den innstilling som fylkesrådmannen i Finnmark presenterte for Finnmark fylkesting til møtet i desember 2016, men dette synes ikke å være tilfelle. Argumentasjonen og synspunktene i denne innstillingen gjenfinnes nemlig ikke i kommuneproposisjonen.

Slike vesentlige spørsmål som frykten for å miste stortingsrepresentasjon, spørsmål om etnisitet, spørsmål om identitet knyttet til selve fylket, forholdet til Russland samt en rekke andre forhold, er ikke nevnt i kommuneproposisjonen.

I sin innstilling til Finnmark fylkesting hadde imidlertid fylkesrådmannen tatt opp også slike viktige problemstillinger.

Når det spesielt nevnes identitet knyttet til selve fylket, er slike spørsmål ikke kommentert eller vurdert av departementet i det hele tatt. Dette til tross for at departementet i forarbeidene til inndelingslova i Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) har uttalt at:

Departementet presiserte i høyringsnotatet at den kjensla innbyggjarane har av å høyre til ein stad, vil vere eit kriterium som alltid vil vege tungt i konkrete saker. Å nemne særskilde kriterium i lovteksten vil likevel kunne føre til mistydingar, som til dømes at kriteria er uttømmande rekna opp i lovteksten. I praksis vil likevel identitetskriteriet inngå som eit sentralt element i vurderinga av den enkelte sak. Departementet ønskjer difor ikkje å gjere nokon endring her.

Det engasjement som denne saken har vakt i Finnmark tør vel være en klar indikasjon på at finnmarksidentiteten er sterk. I folkeavstemningen sa 87 % av dem som avga stemme «nei» til sammenslåingen, og i 14 av 19 kommuner var andelen nei-stemmer over 90 %.

Man kan sikkert fra sentralt hold avvise en del av dette som «føleri» – noe som også er blitt gjort – men slikt «føleri» skal altså etter loven alltid være et «sentralt element» i vurderingen av slike saker.

På grunn av den vending som saksbehandlingen tok sent i april 2017 fikk finnmarkingene imidlertid aldri anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter på en sammenslåing med Troms.

Oppsummerende er det altså vanskelig å se at departementet har utredet saken i det hele tatt. Fylkestingets egen uttalelse inngår dessuten som en sentral del av en slik utredning – det er faktisk det eneste pålegg som loven inneholder om en slik utredning – og noen slik uttalelse fra Finnmark fylkesting foreligger ikke.

Endelig er det slik at saken allerede var avgjort i og med den politiske avtalen av 2. mai 2017, altså før kommuneproposisjonen ble fremlagt.

3.10 den 8. juni 2017: Stortingsbehandlingen

Sammenslåingen av Finnmark og Troms ble vedtatt den 8. juni 2017, sammen med de øvrige fylkessammenslåingene. Selve saken om Finnmark og Troms ble behandlet som et «løst» forslag, all den tid dette forslaget ikke formelt var inntatt i dokumentene til denne regiondebatten.

Ingen av representantene synes imidlertid å ha vært oppmerksomme på de rettslige problemene ved dette vedtaket. Dette er likevel ikke så besynderlig; representantene forutsettes selvsagt ikke å ha kjennskap til juridiske detaljer, selv om disse kan være viktige.

Det er naturligvis regjering og departement som skal påse at de forslag som regjeringen fremmer for Stortinget også lovlig kan behandles. Stortinget må generelt kunne forutsette at de juridiske sidene ved behandlingen er ivaretatt. Det at Stortinget uforvarende kom til å overse de rettslige sider ved saken reparerer allikevel ikke manglene ved vedtaket.

Det er imidlertid forstemmende å notere at Stortinget fattet sitt vedtak på grunnlag av en politisk avtale om sammenslåing som var inngått på et tidspunkt hvor det (i) ikke forelå noe lovlig initiativ til denne sammenslåingen, (ii) ikke forelå noe forslag om en slik sammenslåing, (ii) uten at fylkestingene og Sametinget hadde fått uttale seg, (iii) uten at sammenslåingen var ordentlig utredet, og (iv) uten at det var foretatt noen form for høringer av innbyggere eller andre.

Det eneste som kom i tillegg til det som forelå den 2. mai 2017, da den politiske avtalen ble inngått, var kommuneproposisjonen av 11. mai 2017.

Denne kan imidlertid ikke vurderes som annet enn nødvendig formalisering av den politiske avtalen forut for stortingsbehandlingen.

Saksbehandlingen i denne saken endte altså opp med at den mest kontroversielle sammenslåingen av fylker i Norge samtidig ble den dårligst forberedte og utredede av dem alle.

3.11 Stortingets senere vedtak

Den 7. desember 2017 avslo Stortinget å omgjøre sammenslåingen av Troms og Finnmark. Samtidig avslo Stortinget å omgjøre flere andre fylkessammenslåinger.

Stortingets etterfølgende vedtak er imidlertid uten betydning for gyldigheten av vedtaket av 8. juni 2017. Det er helt åpenbart at vedtaket av 8. juni har vært styrende for Stortingets senere behandling av saken, og å nekte å omgjøre et ugyldig vedtak gjør naturligvis ikke at det ugyldige vedtaket av den grunn blir gyldig.

Et moment i saken er allikevel at spørsmålet om selve lovligheten av 8. junivedtaket ikke var fremme i det hele tatt ved behandlingen den 7. desember 2017.

Det forhold at Stortinget senere har vedtatt nye fylkesnavn er heller ikke av relevans i denne saken. I forhold til dette gjelder forøvrig det samme som er sagt om stortingsbehandlingen den 7. desember 2017.

RELEVANTE RETTSREGLER OG –KILDER

4.1 Forholdet mellom staten og fylkeskommuner/kommuner

Det er innledningsvis viktig å være oppmerksom på at fylkeskommunene og kommunene (lokale myndigheter) ikke er en del av statsadministrasjonen. Staten har derfor ingen alminnelig instruksjonsmyndighet over dem, slik den har det overfor eksempelvis direktorater og annen statlig administrasjon. Staten kan bare instruere lokale myndigheter gjennom lov.

Fylkeskommuner og kommuner er lokale, folkevalgte organer som skal ivareta interessene til den befolkning som har valgt dem, i henhold til de lover som til enhver tid gjelder.

Dette utgangspunktet viser at lokale myndigheter i gitte situasjoner faktisk kan utgjøre en lovlig motmakt mot sentralmyndighetene. Tilfellet med Finnmark viser og aktualiserer nettopp dette.

4.2 Inndelingslova

4.2.1 Kompetanse til å vedta sammenslåing av fylker

Det er Stortinget som er det kompetente organ til å fatte vedtak om sammenslåing av fylker, jfr. inndelingslova § 4, første punktum. Et slikt vedtak kan imidlertid ikke fattes «på måfå». Inndelingsloven har bestemmelser om hvordan prosessen skal foregå.

Formålet ved disse er selvsagt at det skal fattes «riktige» vedtak, og at lokale myndigheter og befolkning skal få anledning til å medvirke i prosessen.

I lovens § 1, formålsbestemmelsen, heter det som nevnt innledningsvis at:

Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar. Denne formålsbestemmelsen vil være et tolkningsmoment når de øvrige bestemmelser i loven skal tolkes og anvendes.

4.2.2 Systematikken i inndelingslova frem til vedtak

For oversiktens skyld er det være viktig å ha systematikken i inndelingslova klart for seg når de rettslige spørsmålene vurderes. Når det gjelder sammenslåingssaker, er prosessen frem til vedtak denne:
Initiativ til sammenslåing → Utredning → Vedtak

4.2.3 Initiativ til sammenslåing av fylker og kommuner, betydningen for fylkeskommunens rett til å uttale seg

For at fylker og kommuner skal kunne sammenslås, må noen i utgangspunktet ta initiativ til dette.

Som vist i punkt 4.2.2 er et «initiativ» det første legale skritt i retning av å sammenslå fylkeskommuner. Med dette utløses rettigheter og plikter både på sentralt og regionalt hold.

Inndelingslova § 8 regulerer initiativretten. Den har slik ordlyd:

«Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grensejustering eller grensefastsetjing kan fremjast av innbyggjarar og grunneigarar i dei kommunane søknaden gjeld, av næringsdrivande som har sin registrerte forretningsstad der og av kommunestyret eller fylkestinget i dei kommunane eller fylkeskommunane søknaden gjeld.
Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld.

Departementet kan på eige initiativ utgreie spørsmål om grenseendring eller grensefastsetjing.

Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser. Søknaden skal sendast Fylkesmannen i det området saka gjeld. Fylkesmannen skal så snart som råd orientere kommunane eller fylkeskommunane om søknaden.»

Etter loven har departementet selv alltid rett til å ta initiativ til å utrede spørsmålet om fylkes- og kommunesammenslåinger, jfr. bestemmelsens, tredje ledd. Dette hadde departementet imidlertid ikke gjort så sent som i april 2017, jfr. punkt 3.3. På dette tidspunkt var absolutt alle alternativer åpne.

Ut over dette kan et lovlig initiativ til å slå sammen fylker og kommuner bare tas av fylkestinget eller kommunestyret selv, jfr. inndelingslova § 8, andre ledd.

I denne saken tok Finnmark fylkeskommune aldri noe slikt initiativ. Heller ikke Troms fylkeskommune gjorde dette. Se om dette i fremstillingen over, punktene 3.1.2, 3.1.3, og 3.5.

Ved utgangen av 2016 forelå det altså ikke noe lovlig initiativ etter inndelingslova om sammenslåinger i nord. Følgelig var man heller ikke inne i lovens utredningsfase, hvor også fylkestinget etter loven har rett til å uttale seg om dette.

Først når det foreligger et initiativ etter inndelingsloven starter den legale prosessen som inndelingsloven regulerer. Herunder inntrer på et gitt tidspunkt fylkestingets rett til å uttale seg i henhold til inndelingslova § 9, fjerde ledd.

Dersom et initiativ fremsettes av fylkestinget selv, og i tillegg er tilstrekkelig forberedt og utredet, må imidlertid selve søknaden være tilstrekkelig som en uttalelse. Dersom initiativet tas av departementet må imidlertid fylkestinget uttale seg etter at initiativet er tatt.

Når departementet i sitt svar til representanten Borch i brev av 20. august 2018 uttaler at det ikke er holdepunkter for at det må innfortolkes et krav om tidspunktet for når uttalelsen skal gis, er dette derfor upresist.

Loven kan ikke forstås på noen annen måte enn at uttalelsen skal avgis når eller etter at det foreligger et lovlig initiativ til sammenslåing. Først da er man er inne i den prosessen som inndelingslova faktisk regulerer. Å anta noe annet ville være fullstendig meningsløst.

Det kan her også vises til departementets rundskriv av 25. juni 2015. Her heter det at:

«Inndelingslova i seg sjølv seier ikkje noko om når ei grense bør endrast eller kvar ho skal gå, men gir reglar om kva som skal skje frå det er teke initiativ til ei endring og til endringa er gjennomført og kven som har kompetanse til å fastsette kva.»

4.2.4 Saksutredning

Det er departementet som skal utrede spørsmålet om hvorvidt to eller flere fylker skal slås sammen. Dersom det kommer en søknad om sammenslåing fra et fylkesting, avgjør departementet om saken skal utredes og omfanget av en slik utredning, jfr. inndelingslova § 9, første ledd.

Dersom initiativet ikke bygger på en søknad fra et fylkesting, følger departementets utredningsplikt direkte av inndelingslova § 8, tredje ledd. Denne bestemmelsen sier ikke noe om selve omfanget av utredningen. Her må selvsagt de alminnelige prinsipper om forsvarlig utredning av saken før vedtak fattes gjelde.

Av inndelingslova § 9 følger likevel at fylkestingets uttalelse skal være en del av departementets utredning.

Departementet har i tilknytning til spørsmålet om omfanget av saksutredningen pekt på at det er departementet selv som avgjør hva som er «nødvendig» utredning.

Hvis departementet med dette mener at det etter eget forgodtbefinnende kan redusere utredningen til nærmest ingen ting, tar departementet feil.

Kravet til en forsvarlig saksutredning vil selvsagt alltid ligge i bunnen for departementets skjønnsutøvelse i så måte. I motsatt fall glir man fort ut i den forvaltningsrettslige læren om myndighetsmisbruk.

Det er særlig viktig at saksutredningen er grundig gjennomført når det tiltak som planlegges er kraftig omstridt.

Det kan her også vises til at departementet i rundskriv av 25. juni 2015 har uttalt at:

«Inndelingssaker er gjerne omstridde spørsmål, som bør klarleggjast best mogleg. Ein bør derfor leggje vekt på omsynet til brei medverknad.»

Det må derfor avvises at departementet etter eget forgodtbefinnende kan redusere saksutredningen til ingenting, eller til en «klipp-og-lim utredning», slik kommuneproposisjonen av 11. mai 2017 bærer preg av.

Avslutningsvis understrekes igjen at fylkestingets rett til å uttale seg utgjør en helt vesentlig bestanddel av departementets utredning. Dette er faktisk det eneste helt klare pålegget som loven oppstiller om hva en utredning skal omfatte.

4.2.5 Fylkestingets rett til å uttale seg

I inndelingslova § 9, fjerde ledd, heter det at:

«Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing, skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret eller fylkestinget sjølv uttale seg.

På grunnlag av det som er sagt i punktene 4.2.3 og 4.2.4, må den innledende del av bestemmelsen forstås slik:

Når det er tatt initiativ til, men før det blir gjort vedtak om …..
Dersom det er departementet selv som tar initiativ til endring av grenser, må selvsagt fylkestingene eller kommunestyrene uttale seg etter at et slikt initiativ er tatt.

Det er sammenslåingsalternativet som er aktuelt her, og følgelig er det fylkestinget selv som skal uttale seg. Denne retten til å uttale seg kan ikke delegeres.

Motposten til fylkestinget rett til å uttale seg er naturligvis departementets plikt til å påse at fylkestinget faktisk får uttale seg før vedtak fattes.

4.2.6 Hva fylkestinget skal uttale seg om; når inntrer retten til å uttale seg

Over har jeg konkludert med at fylkestingets rett til å uttale seg inntrer i forbindelse med at det er tatt et lovlig initiativ til en fylkessammenslåing, men før vedtak fattes.

Spørsmålet er etter dette hva fylkeskommunen skal uttale seg om?

Det er da innlysende at fylkestinget må ha noe konkret å uttale seg om. I motsatt fall vil en slik uttalelse ikke være noe annet enn en meningsytring om teoretiske muligheter for inndelinger.

Hvis vi her sammenligner med hva som fant sted i resten av landet, uttalte samtlige fylkesting seg i desember 2016 om helt konkrete sammenslåinger med bestemte andre fylker. Disse uttalelsene bygget videre på utredninger og innbyggerhøringer.

Dersom det ikke foreligger konkrete alternativer, vil det selvsagt være umulig for fylkeskommunen å gjennomføre egne utredninger og analyser, samt – ikke minst viktig – å gjennomføre innbyggerhøringer.

Som antydet tidligere kan det ikke eksistere noe forslag å ta stilling til med mindre minst ett mulig alternativ er utelukket. Hvis alle alternativer fortsatt er åpne har man i realiteten bare en situasjonsbeskrivelse å forholde seg til.

Det var nettopp dette som var situasjonen så sent som i april 2017.

Et viktig formål med fylkestingenes rett til å uttale seg er hensynet til at også innbyggerne skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter gjennom innbyggerhøringer eller på annen måte. Grenseendringer er viktige saker som har stor betydning for innbyggerne.

I Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) ble det derfor vurdert en regel om at fylkeskommuner og kommuner også skulle ha plikt til å uttale seg. Dette med den begrunnelse at:

«Inndelingsspørsmålet er ofte svært viktig i det minste for ein del av innbyggjarane, og dei bør ha eit krav på at kommunen/fylkeskommunen tek stilling til saka.»

Å innføre en plikt til å uttale seg gikk man imidlertid bort fra. Begrunnelsen var at det var urimelig å gå ut fra at kommunene/fylkeskommunene ikke ville uttale seg i saker som gjelder deres grenser. Praksis hadde heller ikke vist at det trengtes en pliktregel om dette. Fylkeskommunene/kommunene ville uttale seg uansett.

Som man ser er det i forarbeidene fokusert på hensynet til innbyggerne. Fra et demokratisk perspektiv er dette også naturlig. Det mest sentrale man kan trekke ut av dette er imidlertid at uttalelsen må komme på et tidspunkt hvor det er mulig for fylkeskommunen å påvirke saken. I motsatt fall vil uttalelsen bare være en tom formalitet, og egentlig ikke viktig i det hele tatt.

I alle fall ikke så viktig at det var grunn til å vurdere hvorvidt fylkeskommunene og kommunene til og med skulle ha plikt til å uttale seg.

Nærmere veiledning for tidspunktet for fylkestingets uttalelse kan man også finne i inndelingslova § 10. Her heter det at:

«Kommunestyret bør innhente innbyggjarane sine synspunkt på forslag til grenseendring. Høyringa kan skje ved folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking, møte eller på annan måte.»

Denne bestemmelsen gjelder riktignok ikke på det regionale plan, men den er allikevel viktig for forståelsen av uttaleretten også der. Dette fordi man også vurderte innbyggerhøringer på fylkeskommunalt nivå, men fant å ikke ville innføre dette.

Begrunnelsen for å ikke ha en tilsvarende regel på fylkesnivå var følgende:

«Departementet har vurdert om også fylkeskommunane bør innhente innbyggjarane si meining i inndelingssaker. Ofte har innbyggjarane allereie hatt moglegheit til å uttale seg gjennom høyring halden av kommunane som er direkte involvert.

På den andre sida kan endring av fylkesgrensa vedkome også innbyggjarar i andre delar av fylket. Den tyngste innvendinga mot fylkeskommunale høyringar, er at det vil kunne gjere saksbehandlinga uforholdsmessig komplisert og tidkrevjande.

Dette har i første rekkje samanheng med at det dreier seg om forholdsvis mange innbyggjarar, men også at ein vil kunne stå overfor nokså vanskelege avgrensingar med omsyn til kven som skulle få uttale seg.

Departementet har derfor etter ei totalvurdering kome til at fylkeskommunen ikkje bør omfattast av regelen om innbyggjarhøyring. Vi vil likevel peike på at fylkeskommunane står fritt til å sjølv å høyre kva innbyggjarane meiner i ei konkret sak, dersom dei finn dette formålstenleg.»

Det var altså praktiske og tekniske årsaker til at man valgte å ikke innføre denne regelen på regionalt nivå. Samtidig påpekte departementet at fylkeskommunene alltid ville stå fritt til allikevel å ha innbyggerhøringer.

Nettopp derfor er denne bestemmelsen relevant både for vurderingen av hva fylkestinget skal uttale seg om, men også når retten til å uttale seg inntrer.

Før det kan være aktuelt å ha innbyggerhøringer, må det nemlig foreligge konkrete forslag som innbyggerne faktisk kan forholde seg til, eksempelvis gjennom en folkeavstemning. Det kan i den forbindelse vises til loven selv, som i sin § 10 bruker begrepet «forslag». Videre brukes i de over siterte forarbeidene begrepet «ei konkret sak».

I Finnmarks tilfelle forelå intet konkretisert forslag da avtalen mellom KrF, Venstre, Høyre og Frp om å slå sammen Finnmark og Troms ble inngått den 2. mai 2017.

Det eneste som forelå var de «hovedalternativene» som var skissert i Prop. 84 S (2016-2017), og som nevnt under punkt 3.3 representerte disse alt som tenkes kunne av mulige alternativer for en fremtidig inndeling med sammenslåing av fylker i nord. De var ikke presentert som forslag, heller ikke som foreløpige forslag.

Konklusjonen under dette punkt er da at fylkestinget har rett til å uttale seg når det foreligger et tilfredsstillende konkretisert forslag, men altså før departementet endelig har konkludert i saken.

Så sent som i april 2017 forelå det imidlertid ingen konkrete forslag som Finnmark fylkesting kunne uttale seg om etter inndelingslova § 9, og den 11. mai 2017 var det allerede for sent å avgi noen slik uttalelse. Da hadde departementet allerede konkludert. I realiteten var avgjørelsen tatt allerede i og med den politiske avtalen den 2. mai 2017.

4.2.7 Om forskjellen mellom et vedtak som innebærer at fylkeskommunen ikke vil ta initiativ til en fylkessammenslåing og en uttalelse om et forslag om fylkessammenslåing

Dette punktet relaterer seg til Finnmark fylkestings vedtak av 8. desember 2016. Jeg har tidligere konkludert med at dette vedtaket kun innebar at fylkestinget ikke selv ville ta initiativ til noen sammenslåing, og at det ikke var en uttalelse etter inndelingslova § 9.

Heller ikke i ettertid kan man vurdere dette vedtaket som en uttalelse etter inndelingslova § 9. Det er nemlig viktig å ha klart for seg at et vedtak i fylkestinget om ikke selv å ta initiativ til en fylkessammenslåing og en formell uttalelse om et forslag i henhold til inndelingslova § 9, fjerde ledd, har helt ulike implikasjoner mht. utredninger og eventuelle høringer osv.

Dersom fylkestinget ikke selv ønsker å ta initiativ til en fylkessammenslåing, opprettholdes status quo. Det er derfor ikke behov for høringer, folkeavstemninger eller mer omfattende analyser og/eller rapporter.

Hvis Norge i sin tid ikke hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært behov for å avholde en folkeavstemning om saken.

Dersom imidlertid fylkestinget skal uttale seg om en sammenslåing i henhold til inndelingslova § 9 er situasjonen en helt annen. Særlig gjelder dette når fylkestinget og/eller befolkningen ikke selv ønsker sammenslåingen.

Det er nå iverksatt en legal prosess som kan innebære at fylkeskommunen avvikles. Nå blir det viktig å ha mulighet til å påvirke myndighetene. Fylkeskommunen vil derfor kunne ha behov for å gjøre et grundigere arbeid for å få frem sitt syn. Nå vil tiltak såsom innbyggerhøringer, meningsmålinger eller folkeavstemninger kunne bli viktige. Det kan også være aktuelt å få utarbeidet egne rapporter eller analyser.

Fylkeskommunen har også plikter i forhold til befolkningen. Fylkestinget er et folkevalgt organ som skal ivareta befolkningens interesser. Det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre er omtalt nedenfor. Her skal bare inntas at Kongressen av Lokale og Regionale myndigheter i Resolusjon 347 (2012) har uttalt at en viktig del av arbeidet til lokale myndigheter er:
«to ensure that their interests and the interests of their citizens are properly taken into account in the preparation of policies, decisions and legislation that affect them».

Det kan synes som om departementet i sitt svarbrev av 20. august 2018 til representanten Sandra Borch, mener at Finnmark fylkestings vedtak av 8. desember 2016 var en uttalelse etter inndelingslova § 9.

Jeg er helt uenig i dette, og jeg tror nok heller ikke at departementet selv mente dette i april 2017, da Prop. 84 S (2016-2017) om regionreformen ble fremlagt.

Det er helt på det rene at det i desember 2016 ikke forelå noe forslag om sammenslåing av Troms og Finnmark. Det forelå heller ikke noe lovlig initiativ til dette. Det eneste Finnmark fylkeskommune på dette tidspunkt forholdt seg til var nabosamtalene med Troms og Nordland.

Siden fylkestinget også uttalte at Finnmark skulle bestå som egen region var det derfor ikke grunnlag for fylkestinget å foreta seg noe mer med saken. Det var ikke grunnlag for å iverksette utredninger, og heller ikke til å gjennomføre innbyggerhøringer.

En ny behandling forutsatte nå at departementet tok initiativer til å slå sammen fylker i nord, og herunder fremsatte noenlunde konkrete og begrunnede forslag som administrasjon og fylkesting kunne forholde seg til.

Når Finnmark fylkeskommune i desember 2016 ikke mente å behandle og heller ikke behandlet noe forslag om å slå sammen Finnmark og Troms, kan fylkestingets vedtak ikke senere bli omklassifisert til en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9, fjerde ledd. Gjør man dette fratar man nemlig fylkeskommunen de juridiske rettigheter den har til å ivareta sine og befolkningens interesser.

4.3 Europeisk Charter om Lokalt Selvstyre

Norge ratifiserte i 1989 uten noen forbehold det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre (Charteret), se Innst. S. nr. 110 (1988–89). Staten er dermed folkerettslig forpliktet overfor de øvrige kontraherende stater til å etterleve de bestemmelser som er fastsatt i Charteret.

Charteret gjelder imidlertid ikke som intern norsk rett. Dersom det skulle være motstrid mellom artikler i Charteret og interne norske rettsregler er det derfor de norske rettsreglene som har forrang.

Imidlertid er det slik at norsk rett i tvilstilfelle presumeres å være i overenstemmelse med forpliktende konvensjoner, og følgelig vil man gjerne anvende den forståelse av norsk rett som er best i overenstemmelse med slike konvensjoner. Indirekte vil derfor konvensjonene ha stor betydning også for forståelsen av interne norske rettsregler.

For ordens skyld; det kan ikke sees at bestemmelsene i inndelingslova er i konflikt med Charteret. Spørsmålet er bare hvordan bestemmelsene anvendes.

Charteret understreker viktigheten og betydningen av lokale myndigheter som grunnlag for et demokratisk samfunn. I «fortalen» til Charteret heter det således at regjeringene: tar i betraktning at lokale myndigheter er et hovedgrunnlag for ethvert demokratisk politisk styre;

Det er ellers særlig to bestemmelser i Charteret som er viktige for denne saken. I Artikkel 4.6 heter det at:

I alle saker som direkte angår dem, skal lokale myndigheter i så god tid og på en så hensiktsmessig måte som mulig tas med på råd i planleggingen og når beslutninger skal fattes.

I Charterets Artikkel 5 er det dessuten en helt egen bestemmelse om grenseendringer. Bestemmelsen har slik ordlyd:

Artikkel 5 – Beskyttelse av lokale myndigheters grenser. Lokale myndigheters grenser skal ikke forandres uten at det berørte lokalsamfunn først er rådspurt, eventuelt ved folkeavstemning hvor loven tillater dette.

Med utgangspunkt i disse bestemmelsene er det av interesse å se hvordan de konkret er anvendt og forstått av Kongressen for Lokale og Regionale Myndigheter.

Overvåkningskomitéen for Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter behandlet for ikke lenge side en tilsvarende sak i Frankrike. Også her var spørsmålet sammenslåinger på regionalt nivå.

I sitt «Explanatory Memorandum» til Recommendation 384 (2016), som ble vedtatt av Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter den 22. mars 2016 og som er relatert til den omtalte sak i Frankrike, heter det bl.a. om retten til å bli konsultert av sentrale myndigheter følgende:

the Congress emphasises that the right of local authorities to be consulted is a fundamental principle of European legal and democratic practice (jfr. punkt 183, med henvisning til Recommendation 171 (2005)).
I punkt 185 heter det videre, med henvisning til Recommendation 328 (2012) at:

«the Congress stated that the right of territorial authorities to be consulted, as laid down in Articles 4.6, 5 and 9.6 of the Charter, constitutes one of the core principles of local democracy. Local authorities should therefore be consulted and should have an active role in adopting decisions on all matters that concern them and in a manner and timeframe such that local authorities have a real opportunity to formulate and articulate their own views and proposals, in order to exercise influence on the decision-making processes affecting them.»

Å gjennomføre reelle konsultasjoner med lokale myndigheter i saker om grenseendringer oppfattes altså som et fundamentalt prinsipp i europeisk rettslig og demokratisk praksis. Slike konsultasjoner utgjør samtidig et av de sentrale prinsipper ved de lokale selvstyret.

Videre understrekes at lokale myndigheter skal gis tilstrekkelig tid og anledning til å formulere og artikulere sine egne synspunkter og forslag, for slik å kunne utøve reell innflytelse på beslutningsprosessen.

På bakgrunn av det faktum som foreligger i saken om sammenslåing av Troms og Finnmark kan det neppe være tvilsomt at staten her har brutt sine internasjonale forpliktelser i henhold til Charteret.

4.4 Konsultasjonsplikten med samene

Norge er i henhold til ILO-konvensjon 169 folkerettslig forpliktet til å konsultere samene i spørsmål som angår dem, eller som kan få betydning for dem.

Også Artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter oppstiller indirekte plikt til å konsultere med samene.

Konsultasjonsplikten er foreløpig ikke lovfestet i Norge, men den eksisterende konsultasjonsavtalen mellom Staten og Sametinget er selvsagt forpliktende for staten.

Jeg har ingen informasjon som tilsier at Sametinget ble konsultert om sammenslåingen av Finnmark og Troms. Dette er imidlertid en sak som antakelig i alle fall Sametinget vil mene faller inn under konsultasjonsplikten.

Noe annet ville være påfallende; den regionale inndelingen av Nord-Norge bør absolutt være et forhold som kan få betydning for samene.

Sametingets holdning til selve sammenslåingen burde åpenbart ha vært en del av departementets utredning i forbindelse med inndelingen av Nord-Norge, men var det altså ikke. Under enhver omstendighet har Sametinget i ettertid uttalt seg imot denne sammenslåingen.

4.5 Grunnloven

I Grunnloven § 49, andre ledd, første punktum heter det at:
«Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer».

Riktignok er denne grunnlovsbestemmelsen med hensikt rundt formulert, men med mindre man mener at bestemmelsen ikke er noe annet enn rent svada, må man anta at bestemmelsen i alle fall oppstiller visse skranker for sentralmyndighetene.

Da er det ikke urimelig å trekke den slutning at det som under Charteret omtales som «sentrale og fundamentale prinsipper i europeisk rettslig og demokratisk praksis» for det lokale folkestyret, nemlig retten til å bli konsultert og hørt på tilfredsstillende måte i slike viktige saker, nyter grunnlovsvern.

AVSLUTNING

Som det fremgår av dette notatet er jeg av den klare oppfatning at lovene ble brutt i forbindelse med at Stortinget vedtok sammenslåing av Troms og Finnmark.

I denne debatten hører man ofte at «Stortinget er vårt høyeste lovgivende organ», og at det Stortinget vedtar må følges opp. I denne saken er imidlertid denne innfallsvinkelen ganske uinteressant.

I forbindelse med spørsmålet om sammenslåing av Troms og Finnmark skulle Stortinget nemlig fatte et vedtak i henhold til lov, og da måtte det selvsagt følge loven.

Det at også sentralmakten er bundet av lovene er et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat. Det har røtter tilbake til Magna Charta i 1215, og er vel i nyere tid ikke utfordret av noe vestlig demokrati. I dag oppfattes nok dette prinsippet som helt selvsagt.

Heller ikke argumentet om at Finnmark må følge demokratiske spilleregler har noen tyngde i saken. Som nettopp nevnt er det nemlig en grunnleggende demokratisk spilleregel – faktisk et grunnleggende rettslig prinsipp – at sentralmakten selv ikke kan sette seg over lovene.

Så lenge Finnmark fylkesting faktisk har lovlig makt til å motsette seg et vedtak som oppleves som ulovlig tvang, bryter det heller ikke noen demokratiske spilleregler ved å motsette seg vedtaket. Det er derimot i sin fulle rett til å bruke sin egen makt til å bekjempe vedtaket. Om dette siste vises også til punkt 4.1 over.

Sannhetens øyeblikk eller virkelig mening?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA

Det finnes øyeblikk der tiden står stille. Øyeblikk der sannheten inntreffer med en slik styrke at ord egentlig er overflødig.

Man kan se det på kroppsspråk, mine og overflate. Noen mennesker kan få folk til å krympe seg bare ved å se, andre med adferd og tilslutt noen med posisjon. Uansett er det galt å utvise arroganse uten kjennskap til historie.

Nedlatende holdninger gir svært sjelden positiv dialog.

Min holdning til tvangsvedtak og overprøving av lokalt folkestyre er velkjent. Regionreformens målsetning og periodeparametere er så dårlig at hele saken burde vært stoppet for lenge siden. Et ufullstendig og et svært dårlig håndverk hvor sentraliseringskåte maktfaktorer skal effektivisere bort ulikhet og etablere samtidskoordinasjon.

Når landets egen statsminister på direktesendt TV uttaler at en av grunnene til tvangssammenslåingen er kunnskap og kompetanse – og i neste setning fullfører med at samfunnet ikke klarer å gi nødvendig ballast til barn og unge utvises det en såpass grov uforstand, at det bør medføre konsekvenser.

La meg forklare.

For det første; Det er milevis forskjell i mellom hvilke arbeidsplasser og krav til kompetanse som er etablert i det totale samfunnet. Det er forskjeller som burde skape toleranse og absolutt positivitet.

For det andre; Det er et faktum at Finnmark har vært askelagt i nyere historie og at det er en bragd at fylket i dag fremstår i rivende positiv utvikling.

For det tredje; Målt kunnskap er iscenesatt etter måltall som passer i bykjerner med arbeidsmarked og kompetansekrav i denne sammenheng. Det er udiskutabelt feil å anta at samtidsinnovasjon vil være en positiv faktor uten toleranse for differensiering.

For det fjerde; Sosiale faktorer som flerspråklighet, kultur, historie og oppfattelse av sin egen lykke må aldri bli gjenstand for arroganse og nedlatenhet.

Landet vårt er langstrakt, og ja, det er forskjellig. Forskjeller som skaper ulikhet i både tankesett og fremtidsblikk.

En forstandig leder burde se dette som en gave og ikke som en trussel. Fordi i neste generasjonsperspektiv vil ulikhetene alene og til sammen være bærebjelken i samfunnets evne til selvberging.

Joda, det var både stygt og nedlatende gjort av vår egen statsminister å dømme samfunnet på denne måten, men jeg må innrømme at det som skremmer meg mest er mangelen på historie og toleranse.

Finnmark blir aldri som Oslo, og Oslo blir aldri som Finnmark. Det er det som gjør samfunnet virkelig robust – og det er disse forskjellene man bør ta vare på.

ForFinnmark inviterer til debatt under Varangerfestivalen

i Politikk/Pressemelding By

Hvordan vil politikerne jobbe for en reversering av sammenslåingen av Finnmark og Troms frem mot stortingsvalget 2021? Det må vi vite før vi går til valgurnene.

Derfor inviteres alle til å komme for å høre politikerne svare for seg den 10. august kl. 13.00 i teltet på torget i Vadsø. Kan du ikke komme, streamer vi direkte fra seansen.

De politikerne som stiller opp er:

Ap:       Tarjei B. Jensen (3. kandidat)
H:         Jo Inge Hersjevik (2. kandidat)
V:         Trine Noodt (1. kandidat)
FrP:      John Roar Karlsen (1. kandidat)
MDG:   Frode Elias Lindahl (2. kandidat)
Rødt:    Jens Ingvald Olsen (1. kandidat)
SV:       Kirsti Bergstø (1. kandidat)
Sp:       Anne Toril Eriksen Balto (2. kandidat)
KrF:      Kan ikke stille pga. valgkampåpning. 

De viktigste temaene vi vil utfordre kandidatene på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark på er:

  • Hvor tydelig garanti kan du gi velgerne for at du og ditt parti skal gjøre jobben for at Finnmark og Troms skal bestå som egne fylker og stortingsvalgkretser?
  • Hvordan vil dere jobbe for en reversering av sammenslåingen frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvordan vil dere ivareta Finnmark og Troms sine interesser i tiden frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvilke garantier kan dere gi til velgerne at dere aktivt vil bidra til at fylkestinget søker om oppdeling?
  • Hvorfor mener du velgerne skal gi ditt parti sin demokratiske fullmakt til å styre dagens Finnmark og Troms fra 2020?

Debattleder er Bill Iversen.

Det åpnes for spørsmål fra salen.

Musikalske innslag og enkel servering. 

Velkommen!

Kan de nå innrømme at de ga feil råd?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Wenche Pedersen, ordførerkandidat Vadsø Arbeiderparti

For meg er det skjebnens ironi å se og høre på Nordlyskommentator Skjalg Fjellheims siste analyser av den politiske situasjonen i nord. Han tillater seg med alvorlig mine å forklare hvorfor Senterpartiet gjør det så bra på meningsmålingene – og Ap tilsvarende dårlig – uten å nevne at han sjøl ga veldig klare råd i regionsaken. Og de rådene handlet ikke om å lytte til befolkningen, tvert imot.

Med få unntak har kommentariatet i de regionale mediehusene vært for regionreformen. De har ikke gått av veien for å komme med relativt tøffe karakteristikker av oss som har slåss mot tvangssammenslåing og myndighetens arroganse overfor befolkningen i Finnmark.

Nå har pipa imidlertid fått en helt annen lyd og til og med Nordlys meget aktive politiske redaktør tar nå til orde for at de politiske partiene bør lytte til befolkningen.

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte.

Det er selvsagt enhver kommentators fulle rett og snu og ta til vett. Men det er påfallende at dette rådet kommer etter tre meningsmålinger og en kronikk i Aftenposten.

Det er helt fantastisk at når Harald Stanghelle maner politiske partier om å ta folk i nord på alvor, da mener plutselig Nordlys det samme.

Tør jeg minne Nordlys på at Finnmark hadde en folkeavstemning i mai i 2018 der 87 prosent av finnmarkingene sa nei til regionreform? Det holdt ikke for «landsdelsavisa» i Tromsø og heller ikke for Finnmark Dagblads redaktør eller NRK Finnmark.

Det var tydeligvis ikke verd å lytte til, og vi har vel egentlig fått rimelig klar beskjed om at vi som har nektet å bøye av ikke vet vårt eget beste.

Nord er vi som bor her. Finnmark har en sterk historie og en kulturell bakgrunn som gjør noe med oss som bor her og de som kommer hit. Vår identitet skal ingen kødde med.

Det er derfor usigelig trist at vår egne lokale og regionale mediestemmer beveger seg så langt unna folkedypet. Den politiske situasjonen i nord er en lenge varslet «krise» som det ikke var vanskelig å forutse.

Hvorfor hører dere ikke etter når folket sier nei?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Men når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, sa de neppe nei bare for å si nei. Grunnene er knyttet til vår identitet og til vår historie, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene og til bruken av naturgodene forøvrig.

Tidligere stortingsrepresentant og nestleder i Troms Arbeiderparti, Tove Karoline Knutsen, mener at dersom hele Nord-Norge hadde blitt slått sammen til en region ville det blitt en kraftfull og mektig region med sterk utvikling av de fleste samfunnsområder.

Hva bygger hun dette på og hvordan tenker hun at en sånn region skal organiseres politisk og administrativt? Knutsen ser sikkert for seg at Tromsø by skal være regionens administrative og politiske sentrum.

Dette er et tankegods som kun støttes av liberalistene. Støtten for en slik politikk må dermed også hentes derfra og det er der Knutsen for det meste har sin støtte.

Velgerne i Finnmark vil ikke ha dette, velgerne i Nordland vil heller ikke det, fagbevegelsen vil det ikke, fiskerne vil det ikke, kulturlivet vil det ikke, men stortingsrepresentanten fra Troms Arbeiderparti vil det.

Det er ingen substans i påstanden om at bare Nord-Norge blir en politisk og administrativ enhet så skal det gi større vekst og velferd.

I et sentralisert Nord-Norge vil deltakelse i politikk og samfunnsliv for fiskere, arbeidere på land og folk flest, som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og ved kysten bli komplisert og vanskelig. 

Resultatet blir at den folkelige deltakelsen ved valg blir stadig mindre og som vil gi høyrekreftene enda mer vann på mølla for å fjerne hele ordningen med fylkeskommuner. 

Tove Karoline Knutsen hevder at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å slå sammen Finnmark og Troms. Arbeiderpartiet hadde som sitt standpunkt at regjeringen selv måtte ta ansvar for å gjennomføre tvangsvedtaket. 

Nå har partiet endret sitt standpunkt og dermed er det Arbeiderpartiet med en representant fra Troms og en fra Finnmark som sitter i førersetet og leder fellesnemda og er eksekutør av regjeringens liberalistiskfunderte prosjekt.  

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, så sa det stort sett ikke nei for å si nei. Noen av disse grunnene er knyttet til vår identitet, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene i fjordene og av ressursene på land og mye annet.

Velgerne tok sitt ansvar. Dette har styret i Troms Arbeiderparti sett bort fra og mener de har et ansvar og kunnskap som overgår velgerne. Det er en grov feilvurdering.

Det er ikke riktig som Knutsen sier at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å lede arbeidet med å viske ut Finnmark av kartet politisk og administrativt. Den uriasposten kunne partiet med fordel gitt til Høyre.

I og med at Arbeiderpartiet ikke har et ansvar for regionreformen da bør partiet heller ikke ta ansvaret for å lede gjennomføringen av tvangsvedtaket. I nemda må partiet gjøre vedtak i saker partiet stort sett er uenig i. 

Troms Arbeiderparti har ikke tatt krisen i partiet på alvor. Ganske sikkert vil situasjonen forverre seg fordi partiet har vendt velgerne ryggen og har visket ut skillelinjen mellom sentrum venstre og sentrum høyre. 

Det er ikke et velgerkrav at hele Nord-Norge skal være en region. Det er dessuten veldig få som i det hele tatt skjønner hva Knutsen snakker om når hun taler om en nordnorsk kraftfull og mektig region. 

Knutsens region gir bare flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer og forsterker avstanden mellom velgerne og de valgte.

«Robuste enheter» – som spydspiss for statsmakt?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.

I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.

Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.

Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.

Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).

Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.

Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.

Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.

Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”

Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.

Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.

Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.

Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.

Saftig politisk debatt under Varangerfestivalen!

i Politikk By

ForFinnmark legger opp til en spennende og viktig politisk debatt under årets Varangerfestival i Vadsø. ForFinnmark har invitert alle førstekandidater til fylkestingsvalget i 2019 i Troms og Finnmark med hovedtema: Finnmark og Troms som selvstendige fylker. Vi håper at folket møter opp og stiller spørsmål til politikerne!

Ansvarlig for arrangementet er ForFinnmark i samarbeid med ForTroms.

Her kan du les invitasjonen som har gått til samtlige 1. kandidater som står på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark:

«Vi inviterer til debattmøte om Finnmark og Troms som selvstendige fylker på den politiske debattarenaen under Varangerfestivalen i Vadsø lørdag 10. august kl. 13.00. I teltet på torget møtes de politiske partiene til en saftig debatt om den viktigste saken for Finnmarkingene og Tromsværingene noensinne!

Hovedfokus for debatten er å få deres soleklare mening om saken og hvordan dere vil jobbe for å arbeide for å opprette Finnmark og Troms som egne fylker etter valget. Hensikten er å gjøre det krystallklart for folk hvem de skal stemme på når de går til valgurnene den 9. september. Folk vil vite hva de kan forvente fra ditt parti hvis du får deres stemme og fullmakt!

De viktigste temaene vi vil utfordre dere som 1. kandidater på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark på er:

  • Hvor tydelig garanti kan du gi velgerne for at du og ditt parti skal gjøre jobben for at Finnmark og Trosm skal bestå som egne fylker og stortingsvalgkretser?
  • Hvordan vil dere jobbe for en reversering av sammenslåingen frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvordan vil dere ivareta Finnmark og Troms sine interesser i tiden frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvilke garantier kan dere gi til velgerne at dere aktivt vil bidra til at fylkestinget søker om oppdeling?
  • Hvorfor mener du velgerne skal gi ditt parti sin demokratiske fullmakt til å styre dagens Finnmark og Troms fra 2020?

Arrangementet blir promotert i media/sosiale medier av ForFinnmark og ForTroms, samt at det går ut pressemeldinger til media lokalt og nasjonalt.

Vi forbereder flere konkrete spørsmål til partiene, og det blir anledning til å stille spørsmål fra salen. Medlemmer fra ForTroms vil også delta med spørsmål.

Debattleder er Bill Iversen.
Debatten blir streamet og går i opptak for senere bruk.
«

Debatten om Finnmark i Stortinget – et tilbakeblikk

i Politikk By

«Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.»

Det sa Monica Mæland fra Høyre i Stortinget den 10. april 2018 da representanten Geir Adelsten Iversen fra Senterpartiet hadde en interpellasjon til kommunal- og moderniseringsministeren. Han fikk støtte fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Her er interpellasjonen fra Geir Adelsten Iversen, Sp:

«Vardehus len ble opprettet i 1576 og Vardehus amt i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919. Finnmark er på 48631 km2, som er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder.

Avstanden fra Pasvik til Sørvær er 730 km langs vei. Det tar over 11 timer raskeste vei gjennom Norge. Vår historie og bakgrunn har vært fortiet og nedvurdert. Skal også vår vilje og våre framtidsønsker trykkes ned

Fylkestinget i Finnmark vedtok 2. juli 2015 at Finnmark skulle være eget fylke, fordi dette gir større politisk makt til å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker.

Fylkestinget skal 14. og 15. mars behandle sammenslåingssavtalen med Troms samt avgjøre om det skal holdes folkeavstemning. Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms»?

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:17:25]: 

Det er enorme forskjeller innad i de ulike fylkene. I Finnmark har vi i hvert fall tre regioner, Øst-Finnmark, indre Finnmark og Vest-Finnmark. Det jeg skulle ønske vi kunne klare å skape innad i fylket, er samhold. Da er ikke sammenslåing rett medisin.

Den største byen i Finnmark er Alta, med ca. 20 000 innbyggere. I Troms er Tromsø den største byen, med rundt 75 000 innbyggere. Et felles arbeidsområde vil ikke være mulig, vi burde heller samle Finnmark med et bedre flytilbud.

Hvordan mener statsråden at det vil bli bedre for oss i Finnmark om vi slår oss sammen?

Jeg skal ta opp noen momenter som taler for det motsatte.

Nærhet mellom fylkeskommune og Fylkesmannens administrasjon gir større faglig slagkraft enn en oppsplitting. Dette vil gjelde for både Troms og Finnmark. Finnmarks sårbarhet når det gjelder overføring av fiskerirettigheter ut av fylket, vil forsterkes ytterligere.

Overføringer av slike rettigheter, kvoter, fra Finnmark til Troms og Nordland er allerede i dag et voksende problem. Uten et politisk organ i Finnmark, faktisk også mot interesser i Troms, vil det være langt vanskeligere å hevde Finnmarks fiskeribefolknings interesser.

Avstandsfaktoren vil vanskeliggjøre demokratiske prosesser. For politiske partier vil det bli mer problematisk å bygge på lokal kunnskap og gjøre denne relevant når avstanden blir så stor.

At politikerne i tillegg må lære seg å forholde seg både til Vadsø, til Fylkesmannen, f.eks. i spørsmål om reindrift, og til Tromsø i spørsmål om videregående opplæring, gjør det langt mer krevende å delta politisk. Det vil bli tydeligere tendenser til elitedannelse i politikken.

Avstanden til den jevne velger, innbygger, vil øke, noe som kan undergrave regionnivåets oppslutning og legitimitet på sikt.

Russland-kompetansen regionalt er i høy grad utviklet i Finnmark, sannsynligvis som en følge av den geografiske plasseringen Finnmark har, med grense mot Murmansk. Dagliglivet og meningsdannelsen i Finnmark, særlig i Øst-Finnmark, preges av nærhet til Russland på en totalt annen måte enn f.eks. i Sør-Troms.

Finnmark er allerede Norges største fylke i utstrekning. Det er svært krevende å holde arealmessig oversikt og vedlikeholde slik kunnskap. Det dreier seg om sjøområder av vital betydning for norsk fiskerinæring og landområder av avgjørende betydning for videreutvikling av samiske næringsveier og tradisjoner.

Også Troms er arealmessig et stort fylke, og en sammenslåing vil ikke styrke muligheten til å holde en faglig basert oversikt.

Folkevalgte organer i Finnmark ønsker ikke sammenslåing, verken kommuner eller fylkeskommuner har stilt seg bak forslaget om sammenslåing – dette på tross av et betydelig press fra staten, nabosamtaler og en omfattende diskusjon med bred deltakelse.

Å underkjenne en befolkning og dennes representanters stillingtaken i et demokrati i et spørsmål som ikke vedrører vitale nasjonale interesser, er etter vårt syn svært uheldig og inviterer ikke til meningsfull framtidig politisk deltakelse.

Stortingsvalgkretsen Finnmark vil riktignok inntil videre opprettholdes, noe som fører til at Finnmarks befolkning fortsatt kan artikulere sine interesser, men da som en helt uformell Finnmarks-benk, mens den samme befolkningen nektes adgang til å artikulere sine regionale interesser gjennom en folkevalgt prosess.

Politisk vil Finnmarks velgere ikke kunne vite om det er representanter fra deres parti som har sjanse til å sitte i et nytt sammensatt fylkesting, verken gjennom garantier i nominasjonsprosesser eller i kumuleringer/strykninger.

Det er ikke slik at det i Finnmark er noen negativ utvikling, og vi trenger ikke hjelp fra naboen for å fungere. Befolkningsutviklingen i fylket har sammenhengende vært positiv siden 2009. Dette skyldes en positiv utvikling innenfor fiskeri og oppdrett og dels innenfor reiseliv.

Gjennom måten Finnmark fylkeskommune er organisert på, med Vadsø som politisk og administrativ fylkeshovedstad, er det skapt en geografisk balanse i fylket. Fra å være et politisk sentrum for Norges største fylke vil Vadsø og Øst-Finnmark rykke ned i betydning, noe som sannsynligvis også vil få negative befordringsmessige konsekvenser.

FeFo er resultatet av Samerettsutvalgets innstilling og en lang og smertefull politisk prosess i Finnmark. Nå er vi i den første fasen av å forvalte land og vann i Finnmark, og det vil være ille om denne konstruksjonen mister sin legitimitet og sitt innhold.

Stortingets flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, avviste å omgjøre vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark den 7. desember 2017. Finnmark ble eget hovedlen – Vardøhus len – i 1576 og amt – Vardøhus amt – i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919.

Det ble lest opp i stad fra interpellasjonsteksten, så det hopper jeg over nå, men jeg kan jo nevne at det å reise fra Hasvik til Kirkenes er en hel prosess, noe som noen hver bør prøve.

Den 14. mai skal det avholdes folkeavstemning i Finnmark om hvorvidt Finnmark skal slå seg sammen med Troms. Jeg møtte statsråden tidligere i vinter, i spørretimen, og da spurte jeg om statsråden forsto bakgrunnen for det enorme engasjementet for funksjonene og det opprøret som er i Finnmark. Statsråden svarte ikke på mitt spørsmål – dette til tross for at hun ble påminnet det av representanten Marit Arnstad like etter.

Jeg er ny på Stortinget, og for meg er det en ære å representere Finnmark på Stortinget. Erik Bye sa det så fint – at politikere må lære at de er ikke våre herrer, men våre tjenere, de er folkets tjenere.

Vi bor i Norge, vi må lytte til folk – og vi må ikke gjøre så vi mister troverdighet. Slik det er i Finnmark nå, er det allerede stor avstand til makten, og folk føler avmakt overfor dem som bestemmer. Dette forsterkes med dette sammenslåingsvedtaket.

Det er store avstander i Finnmark, det går ikke trikk eller tog hvert 7. minutt. Da regjeringen startet dette prosjektet, var det for å skape en felles bo- og arbeidsregion. Tror virkelig statsråden at noen som bor i Karasjok, vil jobbe i Tromsø? Vil statsråden trosse det folkelige opprøret som er på gang mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms?

Helt til slutt: Vil statsråden følge rådet fra Erik Bye og høre på befolkningen? Og: Vil statsråden følge folkeviljen og ta på alvor resultatet av folkeavstemningen i Finnmark den 14. mai?

Statsråd Monica Mæland [10:26:13]: 

Jeg er godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Det var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017.

Etter stortingsvalget i 2017 behandlet det nye stortinget saken på nytt. I representantforslaget fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om oppheving av sammenslåingen av Troms og Finnmark vises det også til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark regionråd og Øst-Finnmark regionråd mot sammenslåingen.

I høringen om representantforslagene var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot representantforslaget om en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker seg større og sterkere fylkeskommuner.

Med den nye fylkesstrukturen legger vi til rette for økt kapasitet og kompetanse i fylkeskommunene. Dette styrker fylkeskommunenes muligheter til å ivareta dagens oppgaver på en god måte, og til å ta på seg nye oppgaver. Regionreformen gir en høyere minstestørrelse for fylkeskommunene.

Ni fylker har i dag under 200 000 innbyggere. Etter 2020 vil ingen fylkeskommuner ha under 200 000 innbyggere. Det minste fylket i innbyggertall, Finnmark, vil fra 2020 øke fra 76 000 til vel 240 000 innbyggere ved å bli en del av det nye fylket Troms og Finnmark.

Det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen listen for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan ha. Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå.

Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.

Jeg har grunnleggende tro på å desentralisere makt og å flytte oppgaver nærmere innbyggerne. Å overføre ytterligere oppgaver til fylkeskommunene vil innebære å gi innbyggerne sterkere innflytelse over hvordan oppgavene løses. Flere oppgaver til dette folkevalgte nivået vil både øke legitimiteten til fylkeskommunene og gjøre det mer meningsfylt å være fylkespolitiker.

I forbindelse med regionreformen har Stortinget allerede sluttet seg til overføring av enkelte oppgaver til fylkeskommunene. Stortinget har fattet anmodningsvedtak om ytterligere oppgaver, som vi nå følger opp. Et ekspertutvalg har også vurdert nye oppgaver til fylkeskommunene og levert et ambisiøst forslag.

Ekspertutvalgets rapport er nå på høring, og regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av de enkelte forslagene etter dette.

En sammenslåing av Troms og Finnmark vil styrke vårt nordligste fylke. Finnmark og Troms blir til sammen en fylkeskommune med store muligheter.

De to fylkeskommunene har viktige utdannings- og forskningsinstitusjoner, rik tilgang på naturressurser og et spennende næringsliv med stort potensial. Finnmark og Troms representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Regjeringen satser tungt på nordområdene, og den nye fylkeskommunen blir en viktig aktør i regjeringens nordområdestrategi.

En god videregående opplæring legger et viktig grunnlag for samfunnsutviklingen i nord. Økt kapasitet og kompetanse i den nye fylkeskommunen kan bidra til å øke elevenes trivsel og læring og redusere frafallet i videregående skole.

Jeg tror Finnmark og Troms vil se flere muligheter sammen og slik sørge for at den nye fylkeskommunen har byer og lokalsamfunn som er attraktive nok til å beholde og tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.

Alle fylkeskommunene som er blitt slått sammen, har vært igjennom krevende og viktige forhandlinger om fordeling av arbeidsplasser og funksjoner, antall fylkestingsmedlemmer i det nye fylkestinget og ønsket navn på fylkene. 

Mens de andre fylkeskommunene har blitt enige om en avtale og nå er godt i gang med byggingen av de nye fylkeskommunene, har veien fram vært mer krevende for Finnmark og Troms.

Etter at Finnmark fylkesting avviste avtalen om gjennomføringen av sammenslåingen, som ble framforhandlet ved hjelp av mekling, ba Troms fylkeskommune departementet om å bestemme fellesnemndas sammensetning og fullmakter. Torsdag 5. april fastsatte jeg derfor dette i en forskrift for sammenslåingen av Troms og Finnmark. Sammensetningen følger det de to forhandlingsdelegasjonene i februar 2018 forhandlet seg fram til i avtalen om sammenslåingen.

Jeg mener det er viktig at Finnmark fylkeskommune er godt representert i fellesnemnda. Jeg har derfor bestemt at Finnmark skal ha flere medlemmer i fellesnemnda enn det innbyggertallet isolert sett skulle tilsi. Særlig er dette viktig nå som fellesnemnda får vide fullmakter til å bestemme organiseringen av den nye fylkeskommunen.

Jeg legger også til grunn for fellesnemndas arbeid at det tas hensyn til Finnmark og Vadsø ved fordeling av arbeidsplasser.

Identitet er viktig for oss mennesker, men jeg tror ikke vi mister den selv om administrative grenser endres. Finnmarksidentiteten vil fortsatt være sterk, så vel som vår tilknytning til en kommune, en by og en grend. Samfunnet har endret seg vesentlig siden fylkesgrensene ble trukket opp på midten av 1800-tallet.

Nå har Stortinget bestemt at fylkeskommunene skal slås sammen for å kunne sikre god kapasitet og kompetanse til å kunne utføre viktige oppgaver for innbyggerne våre.

Den viktigste jobben er det nå Troms og Finnmark selv som skal gjøre. Jeg mener jeg nå har lagt til rette for at Troms og Finnmark kan følge opp Stortingets vedtak på en god måte.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:32:38]: 

Jeg merket meg at statsråden snakket om innbyggertall og ikke så veldig mye om avstand. Det er klart at avstand er utrolig viktig. Statsråden skal jo til Finnmark i dag, har jeg skjønt, og da vil hun dra fra Alta til Kautokeino og Karasjok og så til Porsanger. Etter mitt syn er det en av de enkleste reisene i Finnmark. Statsråden burde vel kanskje ta seg en tur til kysten.

Det som vi nå har fått til, er at vi har fått mindre penger til bruk i Finnmark. Inntektssystemet har ført til at bl.a. Troms og Finnmark er blant de store taperne når det gjelder overføring av penger. For Finnmark vil det utgjøre ca. 561 kr og for Troms 745 kr per innbygger.

For Finnmark utgjør dette ca. 42 mill. kr, og det er klart at det vil kunne bety enormt mye hvis man tenker på de oppgavene som Finnmark har, som er litt spesielle.

Vi må i de fleste tilfellene sende ungdommen vår til sentra for å gå på videregående skole, og mange plasser er det et veldig stort behov for bedre boforhold for ungdom, og at man tar vare på dem på en bedre måte enn man har gjort. 

Det er helt klart mange områder vi kunne ha brukt pengene på – rassikring, fylkesveier, bedre boforhold, til borteboerne, som jeg nevnte, og også til næringsutvikling i fylket. Men er dette en utvikling statsråden mener Finnmark bør kjempe for, eller skjønner statsråden at folk i Finnmark ønsker en annen utvikling? Vi ønsker en utvikling som er framtidsrettet, og jeg føler ikke at dette er det.

Vi er veldig redd for det som kan komme til å skje. Hvordan blir det f.eks. med husprisene i utkanten i Finnmark? Vil de også gå ned? Vil man få noe igjen for husene osv.? Jeg er klar over at jeg kanskje er på gyngende grunn, men min erfaring er at når man ikke satser på et sted, går utviklingen ned. 

Statsråd Monica Mæland [10:35:53]: 

Det er lett å forstå motstanden mot å bli overprøvd, isolert sett. Det forstår jeg også. Spørsmålet er jo bare hva man ønsker som alternativ for Finnmarks del, for areal og avstand er selvfølgelig viktig. Jeg gleder meg veldig til å ha nesten tre dager på reise i Finnmark denne uken.

Det er mennesker som fatter beslutninger, det er mennesker som står for kompetanse, og det er mennesker som står for politisk innflytelse. Derfor betyr innbyggertall noe. Derfor betyr det noe hvilke styrker man har i en fylkeskommune, som ikke bare skal løse de oppgavene man har i dag, men forhåpentligvis nye oppgaver man skal få i framtiden.

Finnmark har noen utfordringer i dag. Man har utfordringer med frafall i skolen. Man har utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse. Man har utfordringer med å tiltrekke seg arbeidskraft. Og det kommer ikke til å bli lettere. Det kommer til å bli enda mer utfordrende i den omstillingen både det private og offentlige Norge er i, de neste årene.

Da trenger man å styrke seg, man trenger kompetanse, og det kan ikke vedtas gjennom et statsbudsjett, gjennom kommuneøkonomi. Det er mennesker som er politisk valgt i våre fylker og våre kommuner, som må gjennomføre den politikken.

Derfor har vi et system hvor man kan være uenig i Stortingets vedtak, men man må forholde seg til dem. Det er ikke sånn at kommuner og fylkeskommuner kan avholde folkeavstemning for å overprøve Stortingets vedtak. Det systemet har vi ikke.

Det tror jeg egentlig ingen av oss ønsker å ha. Derfor må vi nå forholde oss til den situasjonen vi har. Det betyr – og jeg håper Finnmark nå ser seg tjent med det – å gå videre og få på plass en ny, sterkere fylkeskommune. Det vil tjene Finnmarks innbyggere.

Runar Sjåstad (A) [10:37:52]: 

Det var et stort flertall i denne salen for å få en regionreform. Mange hadde store forventninger til den. Tidlig kom det fram at man ikke hadde så store ambisjoner fra regjeringens side. Det framsto mer og mer som en reform uten innhold, hvor det viktigste var å få til en ny geografisk inndeling.

Derfor økte skepsisen. Derfor økte ikke minst motstanden ute. Likevel registrerte vi at et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsket å tvinge fram en ny geografisk inndeling, og man var villig til å bruke tvang og se bort fra frustrasjonen, frykten og motstanden som var rundt i fylkene. Dette gjaldt mange flere fylker enn bare Finnmark.

Også Arbeiderpartiet var for reformen, men vi var imot en ny inndeling ved bruk av tvang. Vi så ikke at vi kunne støtte det sånn som det kom fram. Vi var tydelige på dette da vi gikk til valg. Stortinget ble litt annerledes sammensatt etter valget. Derfor prøvde Ingalill Olsen og jeg å fremme et representantforslag, et Dokument 8-forslag, om at vi skulle se på saken på nytt. Det samme stortingsflertallet stemte saken ned.

Vi ser at uroen og motstanden har økt etter det. Den er ikke blitt noe mindre. Det at man argumenterer med at man skal drive dette igjennom uansett, for det har man bestemt, holder i hvert fall ikke ute i fylket. Her er det et flertall som må ta ansvaret for de vedtakene man har gjort, ikke bare én gang, men to ganger.

Man er nødt til å møte befolkningen og institusjoner ute. Man er nødt til, mener jeg, å lytte og ta nødvendige grep. Det er stor frustrasjon; det er stor utrygghet. Når ministeren sier at hun skal reise rundt i Finnmark noen dager, er det veldig bra. Men det som er kommet fram tidligere, om at man ser bort fra fylkeshovedstaden Vadsø og styrer unna den på reisen, håper jeg ministeren vil vurdere på nytt.

Willfred Nordlund (Sp) [10:40:34]: 

Vi har en valglov som bestemmer at antall stortingsrepresentanter fra fylkene skal fordeles etter en modell der både valgkretsens folketall og geografiske størrelse har betydning. Det er gjort i respekt for det faktum at store avstander og spredtboddhet betyr noe for mulighetene for å ivareta innbyggernes interesser som folkevalgt. 

Regjeringen har valgt å se bort fra geografiske avstander i sin inndeling av de nye fylkeskommunene. Det gjelder sammenslåingen av Finnmark og Troms, som er grunnlaget for dagens interpellasjon, men det gjelder også andre sammenslåtte fylker.

Vi kunne høre i statsrådens innlegg her at den ensidige fokuseringen var på innbyggertall, og ikke på det faktum at vi snakker her om store geografiske avstander med spredtboddhet og muligheten for å ivareta innbyggernes interesser. 

Interpellanten viste videre til at i dagens Finnmark er det 730 km mellom øst og vest i fylket. Slås Finnmark og Troms sammen, vil det være over 1 000 km mellom ytterpunktene i det nye fylket. De geografiske avstandene vil også være svært store i andre fylker som nå skal etableres. Det nye Viken, f.eks., skal strekke seg fra Halden til Hallingskarvet, en avstand mange synes er uoverkommelig. Men her snakker vi om betydelig større avstander. 

De nye geografiske avstandene blir en utfordring med ny fylkesinndeling. Demografiske, kulturelle og andre forskjeller knyttet til næring, arbeidsliv og befolkningssammensetning gjør det også lett å forstå at tvangssammenslåingen av fylkene er tatt svært dårlig imot av folk som er berørt.

Regjeringen har gjort livet surt for både fylker og kommuner som motsetter seg det å bli offer for regjeringens sentraliseringsiver. Det føres systematisk politikk for å gjøre det vanskeligere å beholde dagens grenser. Samtidig har man fredet Oslo fra fylkesreformen, til tross for at det ikke er noen steder i landet hvor behovet for samarbeid over fylkesgrensene er større enn nettopp mellom Oslo og Akershus. 

Tidligere har inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner blitt forsøkt utformet etter objektive kriterier som ivaretar hensynet til faktiske kostnadsbehov for å dekke oppgaver, og som kompenserer for avstand og struktur. Disse kriteriene har regjeringen endret. Det er tatt bort mange momenter, som tidligere dreide seg om skjønn, nettopp for å kompensere for avstands- og strukturulemper. 

Fylkesprogrammet er altså blitt en strukturreform, ikke en oppgavereform, slik vi i Senterpartiet ønsker. Diskusjonen om hvilke oppgaver fylkeskommunene skulle ha, burde selvsagt ha kommet i forkant av diskusjonen om hvor mange fylker vi trenger. 

Det burde vært åpenbart at man først skal diskutere hva man skal løse, før man diskuterer strukturen rundt hvordan man skal løse det. Regjeringen fikk heldigvis på overtid, etter pålegg fra Stortinget, satt ned et utvalg for å vurdere oppgaver som bør overføres fra statsforvaltningen til fylkeskommunene.

Nå er deres forslag på høring, og jeg har merket meg med tilfredshet at mange av forslagene som er fremmet fra Hagen-utvalget, i stor grad er i overensstemmelse med forslag som Senterpartiet allerede har fremmet her i Stortinget. Jeg merket meg også at statsråden sa hun så fram til at mange av disse oppgavene forhåpentligvis kunne overføres. Det skal bli spennende å følge.

14. mai holder Finnmark folkeavstemning om sammenslåing med Troms. Det burde egentlig fått følger for flere fylker, for fylkesreformen ble hastet fram av regjeringen. Fylkene gjennomførte pålegg om å utrede behovet for fylkessammenslåing, men det var bare Agder og Trøndelag som gjorde frivillig vedtak. Resten av fylkessammenslåingen er vedtatt i strid med fylkenes egne vedtak.

Det burde vært lagt opp til folkeavstemning i fylkene slik mange av kommunene gjorde. Men både tidspress og ikke minst det faktum at de aller fleste fylkesting ikke anså sammenslåing med nabofylkene som aktuelt, gjorde at det ikke ble lagt opp til flere fylkesvise folkeavstemninger. 

I ettertid ser nok mange at de skulle ha gjort som Finnmark nå gjør. Antakeligvis får vi en en ny debatt i flere fylker om de skal følge Finnmark, og jeg forventer at regjeringen ikke stikker kjepper i hjulene for dem som ønsker å gjennomføre en folkeavstemning nå.

Jeg forventer også at folkeavstemningen blir lyttet nøye til. Det er nemlig det som kalles demokrati, og i demokratiet Norge skal det være muligheter for å ombestemme seg, også for en regjering. 

Karin Andersen (SV) [10:45:23]: 

Man styrker ikke lokaldemokratiet ved å overkjøre det, og det er det som har blitt gjort i denne saken. Det er manglende borgerlig respekt for lokaldemokratiet, manglende tydelighet i hva man vil, og manglende respekt for synspunktene lokalt. 

Hva skal man bruke disse store regionene til? Det burde være det første spørsmålet. Så kunne man avklare oppgavene. Da vet man hva man trenger for å utføre slike oppgaver. Men regjeringen har gjort motsatt.

Jeg hørte statsråden begrunne det slik at man hadde som utgangspunkt et ønske om å bli større og sterkere. Nei, det var ikke utgangspunktet i det hele tatt. Utgangspunktet var at begge regjeringspartiene, da Høyre og Fremskrittspartiet, ønsket å legge ned fylkeskommunene. Det var utgangspunktet.

Så var det et representantforslag i Stortinget som sa at man ville se på en regionreform. Da dette ble gjort, klarerte man ikke oppgavene, men man så på størrelse, og – det fikk vi også bekreftet nå – det er antall hoder som er det aller viktigste. 

Det er ikke slik at det blir flere innbyggere i Finnmark av å slå sammen Finnmark med Troms – akkurat like lite som det blir flere innbyggere i Hedmark av å slå det sammen med Oppland. Det blir ikke det. Man blir ikke sterkere med antall mennesker.

Det er ikke slik at arealer, avstand og geografi blir forandret. Ingenting av dette blir forandret.

Det vi som politikere kan forandre på, er de virkemidlene og de oppgavene vi gir til disse områdene, som gjør at de kan styrkes eller svekkes. Og der er regjeringen ganske sterk på sentraliseringspolitikk. 

Jeg skjønner veldig godt den folkelige motstanden som nå er i Finnmark, for Finnmark er spesielt. Finnmark har enormt store avstander og få innbyggere, men rike ressurser, som også statsråden var inne på.

Det er klart at med det utgangspunktet kreves det at man har spesiell innsikt og spesiell dedikasjon for å ivareta dette. Man har store avstander i Troms også – litt flere folk, men store avstander – men et helt annet sentralt tyngdepunkt enn det man har i Finnmark. 

Så at dette i avstand og geografi blir en kjempe, med få mennesker, gjør ikke at en blir sterkere. Frykten Finnmark har nå, spesielt for at dette kommer til å svekke dem, er lett å forstå, for slik virker sentralisering. Sammenslåing virker sentraliserende. Det gjør det enten vi liker det eller ikke, men vi kan si det ærlig, for slik er det. Det kommer til å skje her også.

Jeg har spurt statsråden om fordelingen av bl.a. de statlige arbeidsplassene, og hva man nå skal sikre av aktivitet i Finnmark. Statsråden kan riktignok forsikre at inntil sammenslåingstidspunktet skal man sikre dette, men utover det gjør man det ikke. Selvfølgelig vil det geografisk mest folkerike området virke som en magnet på mye statlig virksomhet og administrasjon. Og disse arbeidsplassene er svært viktige i Finnmark. 

I tillegg nevner statsråden den reformen som regjeringen holder på med, nemlig de uprioriterte ostehøvelkuttene som skjer i offentlig forvaltning, og som gjør at disse organisasjonene blir bedt om å minske antall ansatte. Det vil de bli pålagt å gjøre lokalt, og da vil selvfølgelig også kjøttvekta etter hvert tre inn og bli mye tyngre.

SV har vært imot disse tvangsekteskapene. Vi har fremmet forslag om å gi fylkene mulighet til å få en lykkelig skilsmisse. Det har Stortinget dessverre stemt ned, og jeg synes det underligste og den mest kritikkverdige av de ansvarlige i denne saken faktisk er Kristelig Folkeparti, for jeg skjønner ikke hva de har holdt på med i denne saken. 

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:42]: 

Det er min påstand at dersom folk i Sør-Norge hadde forstått Finnmark, reist i Finnmark, satt seg inn i historien, næringslivet og i det hele tatt det sosiale livet i Finnmark, hadde ikke dette vært et tema i det hele tatt. 

Det er så få i Sør-Norge, og det er så få blant eliten i Sør-Norge, som har noe forhold til Finnmark. Det er så få som er klar over at Finnmark er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder, og det er enda færre som er klar over at avstandene internt i Finnmark er lengre enn avstanden langs vei fra Oslo til Namsos – fra Oslo til Namsos.

Det er også svært få som har et forhold til de kulturelle og historiske tradisjoner som er i Finnmark, hvorfor staten engasjerte seg i Finnmark for å sikre at en hadde bosetting og aktivitet i Finnmark. Det var et nasjonalstatsprosjekt. 

Det er få som er klar over hvorfor Finnmark har fem stortingsrepresentanter – fem stortingsrepresentanter som Finnmark ikke ville ha fått hvis statsråden hadde fått sitt syn på befolkning lagt til grunn. Men statsråden og regjeringa har ikke fremmet forslag om å legge befolkning til grunn og dermed svekke representasjonen her i Stortinget – det har de ikke tort.

Finnmark er et merkenavn. Når en bruker tvang, blir det uro og motstanden øker. Statsråden sier at innbyggertallet skal bety mer for å løse framtidens oppgaver. Hva betyr det? Jo, det betyr å sentralisere. Skal det ikke være sånn at en på en rekke områder skal ha likeverdighet i tilbudet uansett om det bor få eller mange et sted? Norge er jo sånn at det er både tettbygd og grisgrendt.

Da er spørsmålet: Hva skal en legge til grunn? Skal en legge til grunn en ideologi, eller skal en legge til grunn et faktum: hvordan Norge ser ut? Senterpartiet står på det siste. En skal legge faktum til grunn, og organisere Norges demokratiske institusjoner ut fra hva som er forholdene.

Det er helt opplagt at dersom Finnmark er et eget fylke, får en større politisk makt for å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker. Det er sjølsagt det som befolkningen er klar over. Det er sjølsagt det som befolkningen ikke vil gi fra seg, fordi det er et spørsmål om politisk makt.

Er det ett område i Norge som trenger mer politisk makt, er det Finnmark.

Finnmark er vel det området i Norge som trenger mer politisk makt, når en ser på næringslivet. Det er en klar sammenheng mellom frafallet i videregående skole og et næringsliv hvor en har for dårlige rammebetingelser for fiskeriindustrien, for fiskerisektoren, slik at de ungdommene som er interessert i fiskerinæringen, kan tjene vanlige, gode penger der.

Og for å få til det må en ha makt, og da må en organisere politisk makt av den flokken som utgjør Finnmarks befolkning. Det er sånn vi må tilpasse det. 

Men regjeringa kjører på og provoserer befolkningen, og så sier statsråden her at vi kan ikke avholde folkeavstemninger for å overprøve Stortinget. Sjølsagt kan en det. Sjølsagt er det lovlig å gjennomføre folkeavstemninger – det skulle jo bare mangle.

Skulle vi ikke ha en nødventil i vårt demokrati som sier at en kan vise sitt folkelige engasjement gjennom en folkeavstemning når det går aldeles gærent? Det er det som er saken nå.

Det som da er sluttpoenget mitt, er:

Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåingen i Troms og Finnmark, uansett deltagelse, uansett hvor stor oppslutning det får, og uansett hvor stor motstand det innebærer? Jeg ber om at statsråden svarer på det i sitt innlegg til slutt. Vil statsråden trosse resultatet, uansett hvilket resultat som kommer? Det er det sentrale i denne debatten.

Geir Arild Espnes (Sp) [10:55:51]: 

Vi har i dag hørt statsråden snakke om sammenslåingen av Finnmark og Troms som om det gjelder strukturer, styring og simpelthen forskyvning av grenser. I veldig liten grad tok statsråden for seg hvilke konsekvenser det ville få for innbyggerne som bor i fylket, og som viser at de er veldig sterkt imot dette – noe også de folkevalgte organene i fylket har vist. 

Jeg tror jeg kan sies å være en av dem som ivrer mest for en kunnskapsbasert politikk, ofte den som er på vakt og sier: Nå må vi ikke la følelsene ta overhånd og la dem bestemme. La tallene tale. La oss ta rasjonelle valg. 

I dag hørte jeg statsråden bruke frafall i videregående skole som et argument. Det må i beste fall kunne kalles et stråmannsargument. Frafall i videregående skole kan umulig løses med en slik sammenslåing. Det må skje med flere og bedre lærere, mer lærertetthet. Med den lærernormen som nå foreslås av regjeringen, vil det ikke løse frafallsproblematikken, men gjøre den større. Det vil altså være tvert imot. 

Kunnskap om følelser, avmakt og mistrivsel er også viktig kunnskap. Når vi snakker med folk i Finnmark, hører vi ofte slike begreper brukt om sammenslåingen som er på dagsordenen.

Det stilles spørsmål som: Er ikke vi gode nok? Hva vil de gjøre med oss? Hvorfor skal dette gigantfylket formes? Hva er grunnen? Grunnen kan i hvert fall ikke være manglende verdiskaping. La meg ta et eksempel: I Hasvik kommune er verdiskapingen per innbygger på omtrent 1 mill. kr.

Fra Senterpartiet har vi lagt til grunn at våre forslag til oppgaveoverføringer godt kan skje med dagens fylkeskommuner. Det trengs ingen sammenslåingsprosess for å gi nye og større oppgaver til fylkene. Det samme vil gjelde de forslagene som nå er fremmet av Hagen-utvalget.

Som det har vært gjentatt flere ganger, holder Finnmark fylke folkeavstemning om sammenslåingen med Troms. Jeg tenker at det burde få følge av flere fylker.

Flere fylker bør bruke denne ventilen som en folkeavstemning kan være. Og som helseperson er jeg faktisk alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det har for befolkningen i Finnmark det finnmarkingene nå opplever rent helsemessig – av de stadige bekymringene vi pålegger dem ved å sette folk i en slik skvis, med avmaktsfølelse og mistrivsel, at de ikke har noen påvirkning på det som skjer, at de ikke når inn der avgjørelsene tas.

Det er viktig at vi har demokratiske prosesser, og at vi lytter til hele folket. Derfor: La folkeavstemningen den 14. mai være bestemmende, og la Stortinget fatte et vedtak i tråd med det.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:59:20]: 

Det handler om folk. Det handler om folks liv, tjenestene de har krav på, og hverdagen de lever – i Finnmark.

Jeg må spørre forsamlingen: Er vi et vellykket land, er vi verdens beste land å bo i? Livskvalitet handler også om nærhet til beslutningene som påvirker hverdagen vår. 

Historisk og før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 småriker i Norge. De siste 100 årene har Finnmark vært et stolt fylke. Parallellen mellom vikingtiden og dagens Norge er viktig å forstå fordi mye av makta lå i – og ligger i – ressursene, ansvaret følger ressursene. Ressursene handler både om areal og om hva areal rommer.

Regjeringen må innse at finnmarkinger også er en resurs selv om de forblir i et eget fylke – et enormt stort fylke, et rikt fylke. Ressurser og verdier – og verdier av dem – handler også om hva man måler, og hvordan man veier. 

Signalene fra det Høyre-styrte departementet de siste årene har vært mange og tydelige: Vi må ta tak i utfordringene vi står overfor og se framover. Det er vi enig i. Statsråden peker på at fylkeskommunene vil få flere oppgaver, og at det skal være givende å være fylkespolitiker. Det vil jeg påpeke at Finnmark allerede jobber for. Det virker å være veldig givende å være fylkespolitiker i Finnmark.

Offentlig forvaltning og organisering er viktig. Avstanden mellom folk, tjenester og administrasjon er av betydning. I ulike sektorer, innenfor ulike fagfelt og i ulike tjenester trenger vi nærhet nettopp for å ha kjennskap, eierskap og interesse. Det er forståelig at både folkevalgte, bedrifter og den gjengse finnmarking har det bedre dersom det er lokalkunnskap i forvaltningen og lokale forhold. 

Nå som regjeringen reformerer måten vi organiserer folkestyret på, må vi se problemer og løsninger i sammenheng. Dersom formålet er et løft for Finnmark, å ta grep for rekrutteringen og øke kompetansen, mener Senterpartiet at det er her diskusjonen må være, ikke hvorvidt Finnmark skal være et eget fylke eller ei.

Én ting skal statsråden og regjeringen ha, de har definitivt satt liv i et opprør og et engasjement for Finnmark – vi som vil Finnmark, og vi som tror på Finnmark. 

Faktum er at Norge er over gjennomsnittet til OECD-land i indikator på livskvalitet. Livskvalitet handler nettopp om vår evne til å påvirke beslutningene som blir tatt, som påvirker vår hverdag – påvirke beslutninger som berører oss, beslutninger som bare er gode med et godt folkestyre og forankring i folket, forankring i innbyggerne. Dette avhenger av nærhet.

Departementet har ikke anbefalt folkeavstemninger eller veiledet på dette. Senterpartiet ønsker forutsigbarhet for alle aktører – for folket – i Finnmark. Da er folkeavstemning et gode. Når de folkevalgte i fylket – de daglige forvalterne av nettopp makten, ansvaret og ressursene i Finnmark – ønsker folkeavstemning, er det bra.

Så håper jeg inderlig at departement og storting vil lytte til folket i Finnmark. Norge er verdens beste land å bo i, og det håper jeg det vil fortsette å være.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Sandra Borch (Sp) [11:03:28]: 

Dagnes regjering, Høyre, Fremskrittspartiet og noen til tror åpenbart at svaret på alt i samfunnet er sentralisering og tvangssammenslåing. Gjennom den ene reformen etter den andre, under dekke av å påstå at man endrer til det bedre – er realiteten sentralisering, byråkratisering og tvangssammenslåing. Dette er reformer ofte uten annet reelt innhold enn sentralisering og grensesetting.

Dagens regjering har begått språklig misbruk av reformbegrepet, og steg for steg gir de ytterligere kraft til sentralisering og byråkratisering av Norge. Ressursene og verdiene finner man i hele landet, de vil regjeringen ha, men for regjeringen er det visst et problem at det bor folk her, for det er ingen tvil om at bl.a. regionreformen kommer til å gå ut over tjenestetilbudet til folk.

Vi konstaterer at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det forelå forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av den regionale planleggingen. Fylkeskommunenes nyere og sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke utviklet, den er svekket.

Jeg er fra Troms, som nå er vedtatt tvangssammenslått med Finnmark, og jeg vet ikke om alle er klar over hvor stort Nord-Norge er. Fra det nordøstligste punktet i Finnmark til det sørligste punktet i Troms er det 1 075 km. Det tar 16 timer å kjøre med bil. Det er faktisk én time kortere om en faktisk velger å kjøre gjennom Finland. Avstandene i nord er allerede store nok. Jeg er derfor glad for at Senterpartiet har stått støtt i denne saken, i begge de to fylkestingene og også på Stortinget. 

Vi trenger en reform. Den reformen vi faktisk trenger, er en tillitsreform der staten Norge igjen har tillit til at de som faktisk gjør jobben, vet hva de gjør, uten at man sentraliserer og byråkratiserer samfunnet i hjel – det være seg politibetjenten, læreren, bedriftseieren, lokalpolitikeren, rørleggeren, fiskeren, gårdbrukeren eller sykepleieren.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:06:11]: 

Det er mange opprør i Finnmark. Fra Finnmark til Oslo er det enormt langt, og i Finnmark har vi ikke så sterkt forhold til det som skjer i Oslo, men vi blir veldig sterkt berørt av de vedtak som blir gjort i denne salen.

I tillegg til å være på Stortinget tilhører jeg også dem som kjemper for å få fisken tilbake til Finnmark. I Vardø er det veldig mange som ønsker mer arbeid, som ønsker å klare seg selv, som ønsker å få mer aktivitet og få flere folk i skolene, få flere folk i videregående skole osv. Det meste legges ned, og det meste sentraliseres.

Det som er viktig, er at man har arbeid, at man får flere arbeidsplasser. Det er der fokuset burde ha vært. Det er der vi burde satt inn støtet fra kommunal side og arbeidssiden og alt – ikke dette, for det gjør bare at folk går enda lenger ned. De må få et håp. 

Det som skjer her, er at regjeringen overser det som folket vil. Man snakker kun om areal og store tall når det gjelder befolkningen. Det er klart at i Finnmark er vi ikke så mange, og vi blir ikke flere om vi slås sammen med Troms. Det blir ikke noe bedre om vi slås sammen sånn sett. Det svekker heller demokratiet, sånn som jeg ser det. Det gjør det mye vanskeligere for folk å engasjere seg. 

Jeg skal ikke si så veldig mye mer. Jeg synes det har vært en veldig bra debatt. Jeg takker statsråden for at hun har vært her og sagt det hun har sagt. Jeg er veldig uenig i det hun gjør. Jeg inviterer gjerne til å være sammen med henne på en litt annen tur enn den hun legger opp til nå. 

Jeg vil likevel stille et siste spørsmål: Kommer regjeringen til å overse og ignorere en folkeavstemning?

Statsråd Monica Mæland [11:08:57]: 

Det har vært noen spørsmål knyttet til reiseruten min i Finnmark, og jeg kan bare berolige med at jeg neste tirsdag kommer til å besøke også Vadsø. Da skal jeg nemlig også til Finnmark.

La meg innledningsvis si at jeg synes Karin Andersen så å si satte skapet på sin rette plass da hun understreket at dette reformarbeidet var initiert fra Stortinget.

Det er helt riktig. Stortinget har ønsket en regionreform, Stortinget har ønsket tre forvaltningsnivå. Da forholder regjeringen seg til det. Det tror jeg er ganske lurt, gitt at man sitter i en regjering og særlig en mindretallsregjering. Vi kjempet for større og sterke kommuner.

Jeg må si at representanten Andersen tar helt feil når hun sier at det å bli større ikke gir flere. Jo, det gjør det. En av mine store bekymringer er kommunenes innsats på barnevernsområdet. Når vi vet at veldig mange kommuner bare har én ansatt, blir det mye bedre hvis det blir to, hvis det blir tre, eller hvis det blir ti ansatte. Det gir mer kompetanse, det gir mer attraktive arbeidsplasser, og det gir et bedre barnevern. Så jo, det betyr noe hvis man slår seg sammen. Det betyr noe at man blir flere.

Så forstår jeg at man er opptatt av å beholde tingenes tilstand slik de er, man er veldig fornøyd med tingenes tilstand, man vil ha samme inndeling som man har hatt siden 1844. Jeg er uenig, verden har gått videre. Det er et enormt omstillingskrav på både fylker, kommuner og næringsliv, og da må man greie å møte de utfordringene. Det løses ikke gjennom statsbudsjett.

Jeg er enig i at avstand er viktig, men avstand er ikke det viktigste, fordi det er mennesker som har kompetanse, det er mennesker som gjennomfører politikk. Da må vi ha mennesker og en kraft som gjør at mennesker, enten de er i Finnmark eller i Agder, kan tilby tjenestene like gode uansett hvor man er i dette landet.

Jeg har hørt mange som vil ha det sånn som det er. Jeg har ikke hørt veldig mange alternative planer for veien videre for fylkeskommuner som ønsker å være på 70 000 mennesker. Jeg tror det er riktig å bli større, jeg tror det er riktig å flytte ut oppgaver.

Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.

Det har vært mange spørsmål om folkeavstemning. Jeg må bare si: Det er regjeringens oppgave å gjennomføre Stortingets vedtak. Så ynder noen å innbille folk at Stortinget består av stort sett Oslo-folk. Det gjør det ikke. Stortinget er representert fra hele landet, Stortinget har ikke fattet ett vedtak, men to vedtak om denne sammenslåingen. Det kommer vi til å forholde oss til. Så kan man synes at det er viktig med folkeavstemninger, men hvis vi skal ha et system hvor kommuner kan overprøve Stortinget ikke bare i de sakene man er enig i, men også der man er uenig, blir det et helt nytt politisk system som jeg egentlig ikke tror noen av oss ønsker. Min oppgave er å gjennomføre Stortingets vedtak, og det står fast.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.

Klargjørende fra AP?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms v/Nils Aarsæther og Elin Jørgensen og ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Utover våren har vi i «For Troms» og «For Finnmark» sett med økende bekymring på arbeidet som gjøres med å følge opp «tvangsvedtaket» om sammenslåing av de to fylka.

Enkelte representanter for partier som i Stortinget stemte mot sammenslåinga har kommet med uttalelser som kunne tyde på at de nå ikke ser oppdeling/reversering som en reell mulighet.

Særlig merket vi oss en uttalelse fra den nyvalgte nestlederen i AP, Bjørnar Skjæran, som slo fast at det var ingen veg tilbake i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Betegnende er det også er at flertallet i Troms fylkesting (med Senterpartiet og AP i spissen) har gått inn for en organisasjonsmodell for «storfylket» som vil gjøre ei oppdeling etter 2021 mer vanskelig.

Flertallet i Troms vil ha «divisjonsmodellen», der en setter i gang en opprivende prosess med å flytte noen oppgaver fra Vadsø til Tromsø, og å flytte andre oppgaver fra Tromsø til Vadsø. 

Fylkestingets flertall stemte ned alternativet «tvillingmodellen», ei ordning der stabene i Vadsø og Tromsø stort sett kan fortsette sitt arbeid som før, men under ei felles politisk og administrativ overbygning. Med en slik modell ville det bli langt enklere å gjennomføre ei framtidig oppdeling.

Her kan vi med rette snakke om «dobbeltkommunikasjon» fra folkevalgte som utad gir inntrykk av å støtte ei snarlig oppdeling av den tvangssammenslåinga som et borgerlig stortingsflertall har påført folk i Finnmark og Troms.

På denne bakgrunnen utformet styrene i For Troms og For Finnmark en felles uttalelse, gjengitt i bl.a. avisa iTromsø 5. juni, der vi minte om Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms sitt klare programvedtak om fortsatt å arbeide mot tvangssammenslåinga. Det kom ingen svar på dette innlegget fra AP i Troms og Finnmark.

Så har vi fått  ei meiningsmåling, utført av  Infact, basert på over 1000 intervju, om holdninger til sammenslåinga blant folk i Troms og i Finnmark. Resultata  kom først i Dagbladet og viste ei overveldende negativ holdning til sammenslåinga  i de to fylka.

Størst er motstanden i Finnmark, der bare 21% av de spurte er positive til det nye storfylket.t sammenslåinga. Men kanskje mer overraskende er det at bare 25,5 %  i Troms var positive til  det nye storfylket. Undersøkelsen viser også at bare 17,8% av  AP-velgerne i Troms og Finnmark er positive., mens 68,1% av AP-velgerne er negative til sammenslåinga.

Tirsdag 25.juni det et svar til vårt innlegg fra Stortingsrepr. Stein Erik Lauvås, Kommunalkomiteen (AP). Svaret stod på trykk i Dagbladet, og det slås fast at 

«Med et nytt flertall på Stortinget er også grunnlaget lagt for å oppheve tvangssammenslåingen dersom Finnmark og Troms i 2021 ønsker det. De som er opptatt av at tvangssammenslåingen skal oppheves, må derfor stemme på partier som har programfestet dette til høstens fylkestingsvalg».

Dette vurderer vi som ei god avklaring fra AP sentralt, og vi merker oss at APs listetopp til fylkestingsvalget i Troms/Finnmark, Bjørn Inge Mo følger opp i en uttalelse til Nordlys 28. juni: «Vi må være tydelige i budskapet vårt, og vi har programfestet at vi skal jobbe for å reversere tvangsvedtaket»

Motstanden mot sammenslåinga må ifølge AP komme til uttrykk ved høstens fylkestingsvalg, men den endelige oppdelinga vil først kunne skje dersom det blir et rødgrønt flertall ved Stortingsvalget i 2021.

Utsiktene til gjeninnføring av Finnmark og Troms som egne fylker er blitt  styrka gjennom  avklaringa fra Stein Erik Lauvås og Bjørn Inge Mo.

Men så kommer Jonas Gahr Støre på banen. Han kunne, på bakgrunn av stemninga blant egne velgere, på bakgrunn av APs klare stemmegivning i Stortinget, og på bakgrunn av kjennskap til holdninga hos framtidig regjeringspartner SP, sagt klart og tydelig at blir det rødgrønn regjering i 2021, så blir Finnmark og Troms igjen egne fylker. 

I stedet stiller Støre visse vilkår for at han vil støtte en oppdeling av Troms og Finnmark etter 2021 – han vil bl.a. legge stor vekt på hva ordførerne i Finnmark mener.

Denne uklarheten til tross, redaktørene i Nordlys, iTromsø, Altaposten og Finnmarksposten er samstemte i å kritisere Støre for å vise altfor stor respekt for folkemeninga i Nord!

«Redaktørkorpset» uttrykker stor skuffelse over at Aps leder ikke vil avblåse kampen, og klager over at han ikke vil innrette seg etter den borgerlige regjeringas regionpolitikk!

Vi mener Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse gjør klokt i ikke å lytte til redaktørenes råd. Her er vi på linje med Tove Karoline Knudsen, nestleder i Tromsø AP, når hun i flere avisinnlegg 9.juli svarer redaktørene, og skriver: «Den regionreformen som nå er vedtatt av et flertall i Stortinget har så mange innebygde svakheter og motsetninger at den neppe kommer til å bære inn i overskuelig framtid».

1 2 3 7
Gå til Topp