Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Politikk - page 7

Finnmarkstvangen: KrF gjør opp regningen uten vert

i Politikk By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Geir Toskedal (KrF) forklarer i Dagsavisen 2 august 2018 s. 8-9 hvordan Finnmark ble en brikke i et spill der regjeringspartiene, Venstre og KrF tenkte på et tilfeldig tall for antall regioner i Norge – 10-11 – som partiene ble så «fortrollet av» at det ikke var noen annen mulig løsning.

Toskedal sa det slik at «det var et argument at dersom det blir flere fylker enn dét, så er det nesten ikke noen vits i en regionreform»,

Derfor kan en si det slik at fordi ekteskapet mellom Rogaland og Hordaland/Sogn og Fjordane og også Møre- og Romsdal gikk i vasken og fordi Troms ikke fikk underlegge seg Nordland så måtte det bli slik at Troms skal få Finnmark, koste hva det koste vil.

Hva folket vil, var ikke en del av parameterne. Hva kommunalloven sier bryr en seg ikke om.

Hvorfor finnes hjemmelen for folkeavstemninger i kommuneloven § 39b? Regjeringen tramper på folkemeningen (87 % som sa nei ved avstemningen om sammenslåing av fylkene) og som følge av det stamper seg fram i solid nord-øst kuling.

Tallmagien er regjeringens mantra. Demokratiets røst vil en ikke vite noe av. Folkeavstemninger er et uvesen.

Regjeringen skal ikke klare å ri av stormen denne gang. Fremgangsmåten som regjeringen nå legger opp til er rettsstridig. Tror regjeringen at «Fellesnemnd» betyr «alenenemd» – altså en nemnd som kun består av representanter fra Troms? Her er det ikke kun tallmagi som råker regjeringen men «ordtriksing».

Det er klart i strid med kommuneloven å la kun en part i noe som skulle være et felles anliggende, avgjøre de felles spørsmål som er forbundet med fusjonen.

Tallmagien er regjeringens mantra. Demokratiets røst vil en ikke vite noe av. Folkeavstemninger er et uvesen.

Bolverket mot fjerndiktatet fra Regjeringskvartalet i Oslo finnes heldigvis. I Senterpartiets langtidsprogram 2017-21 heter det:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger» (s. 16).

Vi i Senterpartiet står rakrygget i stormen, og vårt konsekvente standpunkt mot tvang vil ikke rokkes ved av en «fortrollet» regjering og et stortingsflertall som legger så dårlig håndverk til grunn for sine vedtak.

Hva skjedde i fylkestinget?

i Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, Finnmark Ap og styremedlem i ForFinnmark.

I Fylkestinget argumenterte partiene AP, SV, SP og MDG for sitt standpunkt om ikke å oppnevne representanter til Fellesnemda med bakgrunn i at folket i Finnmark har sagt nei til sammenslåing med Troms. Det var for dem et sterkt mandat og veien videre må gjenspeile dette.

KrF la frem et forslag om utsettelse. Forslaget hadde ingen formuleringer om folkeavstemningen.

Det samme gjaldt forslaget som ble fremmet av Venstre, et forslag som senere ble tilsluttet av H, KrF og FrP. Forslaget fra AP, SV, SP og MDG ble vedtatt. I alle innlegg fra talerstolen fra disse partiene ble det argumentert ut fra resultatet i folkeavstemningen.

Representantene fra KrF, H, V og FrP nevnte knapt nok folkeavstemningen med ett eneste ord. Vedtaket betyr at fylkestinget i Finnmark ikke har gitt Fellesnemda noen fullmakter til å fatte vedtak på vegne av Finnmark.

Monica Meland har likevel gjort en forskriftsendring, som innebærer at Troms skal ha 19 medlemmer og Finnmark skal ha 9 medl i Fellesnemda.

Denne sammensetningen er gjort slik fordi at selv om Finnmark ikke møter så skal Fellesnemda likevel være beslutningsdyktig ved at medlemmene fra Troms utgjør mer enn 50 %.

Altså er Mæland plan at Troms sine medlemmer i Fellesnemda skal ha makt, allerede før den formelle maktoverdragelsen er innført, til å fatte vedtak som gjelder Finnmark.

Det kan være verdt å merke seg at KrF i fylkestinget ville utsette oppnevningen av Fellesnemda til november/desember og etter at regjeringen har lagt frem sitt forslag til oppgaveoverføring til regionene. Høyre stemte for dette.

Monica Mæland har avfeid også dette og innkaller Tromsværingene til Fellesnemda allerede 13. august. Det viser at statsråden ikke bryr seg om sine partifeller i Finnmark. KrF tar hun som en selvfølge.

Hun støtter seg nå på at Troms AP vil møte i Fellesnemda den 13. aug og at det dermed er en beslutningsdyktig Fellesnemd på plass. Dersom Troms AP ikke møter til dette møtet så er det bråstopp for Mælands raid mot Finnmark!

Regjering eller despotier?

i Politikk By

Skrevet av Tommy Andersen, nestleder for Hammerfest Senterparti.

Jeg er ikke kjent for å være ordfattig. Men hele denne prosessen gjør meg nettopp det, ordfattig. For maken til arroganse, nedlatenhet, sjølgodhet og respektløshet har jeg aldri i mine 44 syndefulle år sett maken til.

Hele prosessen oser av forrakt for Finnmark. En landsdel, der brutto eksportprodukt pr fastboende finnmarking utgjør 2 800 000 kr, mot Oslo’s BEP på latterlige 288 000 kr. Dette har jeg ihvertfall blitt fortalt, av folk som har sjekket dette litt nærmere.

I utgangspunktet var ikke Troms og Finnmark endel av regionreformen, men ble «proppet» inn i siste liten av et regjeringsmedlem. Men hva skjedde, egentlig?

Da reformen ble planlagt, så var vi holdt utenfor, noe vi var veldig fornøyd med. Men likevel, så ble det i det stille jobbet aktivt for å legge oss inn under dette makkverket. Vi fikk ikke vite noe som helst, før det omtrent var forsent i utgangspunktet.

Her har regjeringen gjort noe ulovlig, for slike dyptgripende forandringer, så skal de innvolverte partene være med fra starten av, og ikke få det kastet i ansiktet på denne måten.

Inndelingsloven sier også, at landet skal bestå av 19 fylker og valgkretser. Da kan man lure på hvor lovlig alt dette her egentlig er. Men det faller inn under stadig flere overgrep mot finnmarkingene, forsøk på struktur i flåten under 11 meter, endring av reglene, slik at de store blir favorisert, overføring av oppgaver til fylker og kommuner, samtidig som man skjærer ned på overføringene. Dette her er ikke noe annet en utpressing. De kan ikke sende noen for å tvinge oss, derfor velger de økonomisk tvang, for å få det som de vil.

Mæland har vist sitt sanne ansikt i denne saken. Det samme har Solberg, som jeg velger å kalle den svakeste statsministeren vi noen gang har hatt.

Eller er hun det? Kanskje dette her er nettopp slik hun har planlagt det? Ved å sende Mæland foran seg, for å ta støyten, mens hun selv ordner og fikser i kulissene? Ved å oppholde oss med dette her, har hun kjøpt seg tid til å iverksette ytterligere raseringer i Finnmark.

Jeg frykter virkelig for hva som kommer til å skje.

Samtidig utviser regjeringa noe av den største mangel på samfunnsforståelse i moderne tid. Finnmark og Troms har alltid hatt et fungerende samarbeid, og har vært generelt gode venner hele tiden.

Solberg, Mæland, Sanner, Sandberg og Jensen har nå gjort begge fylker til fiender, ødelagt sammarbeide, de har gjort begge fylkene så totalt uspiselige for hverandre at det vil ta lang tid å reparere dette, om det i det hele tatt lar seg reparere.

Den feighet, ufyselighet og råttenhet som her blir utøvd fra regjeringen, er direkte grusom å være vitne til. Her har de ikke fått det som de vil, så de forandrer regelverket, for å kunne utøve sitt favorittvirke; Tvang og maktbruk.

Men igjen begår denne regjeringen en kriminell handling: De kan ikke forandre regelverket slik de har gjort, uten at det har vært oppe til behandling. Noe den ikke har vært.

Det er så inderlig feigt gjort av denne regjeringen, å tvangssammenslå fylkene, for så å la fylkene måtte slåss for å få beholde noe som helst av det de hadde.

Mæland og Solberg minner meg, i denne sammenhengen, om en mobber jeg ble utsatt for på barneskolen. Han slo og sparket folk, startet masse bråk, for så å la andre ta støyten, mens han selv sto å så på å flirte, stolt som en hane over hva han hadde fått til.

Men at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke tør så stå opp for seg selv, men velger å være lydige skjødehunder for regjeringen. Det er rett og slett skammelig.

At politisk mobbing finnes, er jeg fullstendig klar over. Men at en regjering kan tillate seg å mobbe en hel landsdel på den måten denne regjeringen gjør, er hinsides min fatteevne.

Folkets råd til fylkestinget i Finnmark

i Politikk By

Fylkestinget står nå foran et skjebnevalg, den viktigste beslutningen som noensinne er gjort i forhold til Finnmarks egenart og fremtid. For den 20.-21. juni skal de behandle saken om det skal oppnevnes medlemmer til Fellesnemda eller ikke.

ForFinnmark slår derfor ring om fylkestinget i Finnmark med følgende erklæring:

«Dere vedtok en folkeavstemning. 87 % av folket stemte nei til tvangssammenslåing med Troms. Folket har talt. Derfor har vi forventning om at fylkestinget stemmer nei til å oppnevne medlemmer til Fellesnemnda. Lykke til med behandlingen av en skjebnesak for Finnmark.»

Vi overrekker en støtteerklæring til fylkesordføreren på Scandic hotell klokka 13.40 den 20. juni og fortsetter arrangementet i gågata med musikk, taler og appeller.

ForFinnmark går nå ut for å engasjere folk til å komme til Alta sentrum den 20.-21. juni for å delta på fylkestinget (Scandig hotell) og ulike arrangement i gågata.

Vi overrekker en støtteerklæring til fylkesordføreren på Scandic hotell klokka 13.40 den 20. juni og fortsetter arrangementet i gågata med musikk, taler og appeller.

Hvis folk ikke kan komme til Alta sentrum kan de sende mail til Finnmarkfylkesting2018@ffk.no og gi ditt nei til at fylkestinget oppnevner representanter til fellesnemnda.

Vi kommer til å bruke annonser og sosiale medier for å oppfordre Finnmarkinger/ støttespillere i og utenfor fylket til å sende mail, og håper på flere tusen!

Fylkesordførerens brev til statsministeren

i Politikk By
Fylkesordfører Ragnhild Vassvik skriver i brevet til statsministeren at Norge bør ikke vende ryggen til 87 prosent av finnmarkingene, skriver Finnmark fylkeskommune i denne artikkelen.
Sist fredag fikk Finnmarks fylkesordfører, Ragnhild Vassvik anledning til å overrekke resultatet av folkeavstemninga i Finnmark til statsminister Erna Solberg. I tillegg fikk Solberg et brev fra Vassvik
– Valget til finnmarkingene bør respekteres. Myndighetene bør ikke signalisere at folkeavstemninga ikke betyr noe, heter det i brevet fylkesordfører Ragnhild Vassvik gav til statsministeren. 

Fortsetter motstanden

I brevet skriver Vassvik om resultatet av folkeavstemninga og at resultatet gir henne og fylkestinget et utvetydig mandat til å fortsette motstanden mot sammenslåingsprosessen.Vassvik skriver at det bare er en utvei for regjeringa og Stortinget, nemlig å behandle tvangssammenslåinga på nytt og oppheve sammenslåingsvedtaket mellom Finnmark og Troms.

Troms ikke villige

– Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket. og Troms har aldri vært villige til å diskutere andre løsninger enn dem som ville gjort Finnmark til et b-lag i det nye fylket.

– Forslagene fra Troms har alle inneholdt at all politisk og administrativ ledelse skal fraktes ut av Finnmark og til Tromsø, heter det videre.

– Må avvikle sammenslåinga

– Finnmarkingene er nå så forbannet at nær sagt et hvert løsningsforslag som innebærer en sammenslåing vil møte massiv motstand i befolkninga, skriver fylkesordføreren.

– Vi anbefaler derfor på det sterkeste at statsministeren bidrar til at prosessen stanses og Finnmark og Troms ikke slås sammen, lyder budskapet.

– I det minste krever vi en utsettelse slik at en eventuell sammenslåing kan utredes på en ordentlig måte der man først kan se på nye oppgaver og så på hva som skal til for å løse dem.

Vassvik tar også for seg betydninga av Øst-Finnmarks grense til Russland, norsk suverenitetshevdelse og at området ikke tømmes for sivilbefolkning.

Kilde: ffk.no

Grunnlovsforslag om folkeavstemninger

i Politikk By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Senterpartiets stortingsrepresentant fra Finnmark.

Nei til fusjonen med Troms: Senterpartiet takker folket i Finnmark for tilliten. Et nytt slag står for tur. Hjelp oss med å få vedtatt Senterpartiets grunnlovsforslag om folkeavstemninger som sikkerhetsventil mot utjenlige lovvedtak i Stortinget!

87 % av de avgitte stemmer avviste fusjonen med Troms. Det kaller jeg brakseier ikke bare for Finnmarkingene, men for alle dem som hyller demokratiet og folkets selvbestemmelsesrett. Men vi gir oss ikke med det!

Senterpartiet vil gå lengre på denne veien, rett til folkeavstemninger må grunnlovsfestes!

Helt siden Senterpartiet startet arbeidet med å få til en folkeavstemning høsten 2017 har vi ikke kun «hatt trua» på at politikken vår er det rette svar på tidens utfordringer men vi har også fått gjennomført SP-politikken i praksis, jf. Senterpartiets politiske plattform:

SP Langtidsprogram (2017–2021) s. 16 lyder slik:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemninger».

Dette betyr at Senterpartiet i Finnmark har fått prøvd ut disse politiske prinsipper. Det er folket som bestemmer. Det er folket som er øverste organ i Norge. Politikerne på Stortinget er kun folkets tjenere. De skal lytte til folket og være mikrofonstativ for det folket som de representerer. Dette er Senterpartiets og mitt budskap.

Vi ser videre at resultatet fra Finnmark er en bekreftelse på at Senterpartiets grunnlovsforslag v/Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe (Dokument 12:43 (2015–2016) er rette veien videre. Her foreslår vi i et nytt grl. § 49 annet ledd, at

«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt».

Stortinget vil etter dette være forpliktet til å følge folkemeningen. Dvs. at dersom 100 000 innbyggere ønsker en folkeavstemning om gyldigheten av et lovvedtak, så skal slik avstemning holdes. Dersom folket gjennom denne avstemningen vraker loven og er representativt, settes loven til side som ikke vedtatt. Dvs. at avstemningen er bindende for Stortinget, med mindre det er særskilt bestemt at den kun skal være rådgivende.

Selv om Finnmarks avstemning iht. Kommuneloven § 39 b kun er rådgivende, vil vi i SP kreve at avgjørelsen forplikter Stortinget til å følge den krystallklare folkemeningen i Finnmark.

Som Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum sa det i Aftenposten 16 mai d.å. så vil den vraking av folkeavstemningen som Høyre legger opp til være «en maktarroganse uten sidestykke». Senterpartiet vil sørge for at så ikke skjer ved fremleggelsen av et nytt lovforslag som opphever fusjonsvedtaket.

Om fylkessammenslåing i Stortinget

i Politikk By
Tarjei Jensen Bech, fylkesvaraordfører i Finnmark har i dag holdt følgende innlegg for kommunal- og forvaltningskomiteen i Stortinget.

Takk for at vi får anledning til å komme hit til kommunal- og forvaltningskomiteen for å fortelle om fylkessammenslåinga i nord sett fra Finnmark sitt ståsted.

Jeg vil starte litt histore. Det starter med at Finnmark fylkesting ved flere anledninger vedtok at Finnmark i en regionreform ønsket å stå som eget fylke også i fremtidens norgeskart.

Når Stortinget likevel vedtok at Finnmark skulle slås sammen med Troms forholdt vi oss til det. Finnmark fylkesting nedsatte i oktober et tverrpolitisk forhandlingsutvalg som skulle forhandle med Troms fylkeskommune om rammene for en sammenslåing. Til tross for at forhandlingene ble brutt så vedtok Finnmark fylkesting i desember 2017 at Finnmarks forhandlingsdelegasjon skulle gjøre et nytt forsøk.

Dere kjenner historien videre, med nye brudd i forhandlingene, mekling på Gardermoen og Finnmark fylkesting som senere avviste avtalen som ble meklet frem.

Grunnen til at jeg trekker dette frem er at vi i Finnmark hele veien har vært motstandere av sammenslåingen, men når den først ble vedtatt så ønsket vi av hele vårt hjerte å få en så god løsning som mulig for det nye fylket.

Den eneste mulige løsningen vi kom fram til gjennom forhandlinger ble en løsning med uttransportert alt av politisk og administrativ beslutningsmakt ut av Finnmark. Dette ble uspiselig for Finnmark fylkesting og dette ble uspiselig for Finnmarks befolkning. Historien kunne kanskje ha endt her, men Finnmarkingene er for stolte til å la seg bli marginalisert.

Jeg vil ikke påstå at Finnmarkingene er uregjerlig, men Finnmarks befolkning ønsker selv å ha beslutningsmyndighet over hvordan samfunnsutviklingen skal drives i Finnmark. Finnmarkingene er stolte over sitt fylke, Finnmarkingene er stolt over egen historie og Finnmarkingene har alt for mye stolthet til å ta til takke med statusen som et omland til Tromsø.

Vi mener at intensjonene med balanserte løsninger for begge fylkene ikke ble fulgt opp.

Det som gjør meg personlig trist i denne sammenheng er faren for at denne sammenslåingen skal føre til at samarbeidet og vennskapet mellom oss i Finnmark og våre venner i Troms skal bli skadelidende. Hele sammenslåingsprosessen har ført til at ytringer jeg på ingen måte er komfortabel med har blitt fremmet – fra begge sider.

Når det er sagt skal jeg komme over på hovedgrunnen til at jeg er her, kommunal- og forvaltningskomiteen skal få en liten presentasjon av de viktigste resultatene fra folkeavstemningen i Finnmark.

I løpet av to korte måneder har administrasjonen i Finnmark fylkeskommune organisert en folkeavstemning, hvor vi selv måtte stå for absolutt alt av organisering. Avstemningen har ikke vært populær i alle kretser. Både statsminister og kommunalminister har valgt å offentlig kritisere det faktum at Finnmark fylkesting velger å benytte muligheten som kommuneloven og inndelingsloven har gitt oss for å få klarlagt våre oppdragsgiveres – folkets – mening gjennom en folkeavstemning.

På tross av denne motstanden så stilte 58% av de stemmeberettigede i Finnmark opp for å avsi sin mening om fylkessammenslåing mellom Troms og Finnmark. Dette er et høyere oppmøte enn ved noe fylkestingsvalg i Finnmark etter 1983.

Av de som valgte å avlegge stemme har overveldende 87% stemt nei. Flertallet er så stort at dersom samtlige av de som ikke stemte hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt et nei i Finnmark.

Nei-flertallet er på linje med resultatene fra en meningsmåling NRK gjord i vinter.

I de 19 Finnmarks-kommunene er det i 14 kommuner over 90% nei-flertall. Selv den mest positive kommunen har 2/3 flertall av nei-stemmer.

Dette fremstår som meg som en imponerende meningsytring fra et samlet fylke og jeg håper at Stortinget velger å gjøre det eneste riktige i denne saken, behandler sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner på nytt og opphever tvangssammenslåingen.

Jeg hører at det blir sagt at Finnmark fylkeskommune slik den ser ut i dag ikke er i stand til å ivareta de nye oppgavene som de nye fylkene skal få.

For det første så ser vi veldig lite konkret til nye oppgaver men vi hører veldig mye motstand fra de statlige etater og foretak som foreslås overført til de nye fylkene.

For det andre så ser jeg at det lille fylket i nord ikke bare har en administrasjon som er solid og omstillingsdyktig nok til å snu seg og arrangere en folkeavstemning på kort varsel med det apparatet som må iverksettes men jeg ser også en befolkning som er rakrygget nok til å stå imot Stortingsvedtak og regjeringens press og faktisk tør å si sin mening om sammenslåingen.

Fylkeskommunenes robusthet blir av regjeringen definert ut i fra innbyggertallet i fylket. Jeg kjenner fylkeskommunene og det har ikke nødvendigvis en sammenheng, med mindre tanken fra regjeringen er at vi fremover skal løse de fylkeskommunale oppgavene på dugnad.

Fylkeskommunens robusthet defineres i mitt hode ut i fra kvaliteten og kompetansen i de ansattes jobb. Og der jobber vi i Finnmark godt. Og Stortinget kan sende nye oppgaver til oss, vi skal håndtere de godt. Og vi skal være et prakteksempel på hvordan samfunnsutvikling skal gjøres, selv med små ressurser.

Vi har også nå høstet en fantastisk erfaring på hvordan digitale avstemninger kan brukes i valg- og avstemningsøyemed. Vi ser fram til å dele den erfaringen med flere.

La meg bare avslutte kort og enkelt, jeg er en samfunnsutvikler, jeg er sta, jeg er modig, jeg er en Finnmarking og jeg er innmari stolt av det. Takk for oppmerksomheten.

Finnmark har talt – hva med (litt) solidaritet i nord?

i Politikk By

Finnmark har talt. Utfallet av folkeavstemminga bekreftet det vi visste fra flere meiningsmålinger – at nærmere 90 % av Finnmarks befolkning motsetter seg sammenslåing med Troms. Folk i Finnmark uttrykker det de oppfatter som sin soleklare rett:

Å ha et regionalt folkevalgt organ for Finnmark, og å ha en representasjon fra Finnmark på Stortinget.

Anført av en regjering som har unnlatt å utrede et så viktig spørsmål, har imidlertid et knapt flertall på Stortinget vedtatt at Finnmark skal opphøre som eget fylke. Ennå er det ikke fattet vedtak om å frata Finnmark representasjonen på Stortinget, men det vil måtte komme som et resultat av en sammenslåing.

Dette er en alvorlig sak for det norske demokratiet, for det dreier seg ikke om en av mange politiske enkeltspørsmål, det dreier seg om muligheten til å  praktisere et folkestyre som er noe mer enn å kunne velge mellom eliter (partitopper) som er fjernt fra befolkningens hverdag.

Viktigheten av dette ble først »oppdaget» av Stortinget i 2016, da en ny grunnlovsbestemmelse ble innført, en paragraf som minner sentralmakten om å respektere (men ikke nødvendigvis følge) beslutninger fattet i kommunale organer.

Tvangssammenslutningen av Finnmark og Troms er et eklatant brudd med ånden i denne grunnlovsbestemmelsen.

Denne politisk sett eksistensielle problemstillinga blir imidlertid glatt oversett i «maktens korridorer» sørpå. Verken Monica Mæland eller KrFs talsperson er villige til å se betydningen av regional folkevilje og endatil et engasjement som nærmest er unikt i nyere politisk historie.

De pukker på et knapt flertallsvedtak som er fattet uten utredning, i en saksbehandling der Finnmark fylkesordfører ble nektet møte med kommunalkomiteen. Komiteen hadde bestemt seg for å gå for 11 fylker. Skulle Finnmark få fortsette, ville det blitt 12. Det var helt uaktuelt for komiteen å tvinge Oslo inn i Oslo-regionen («Viken») for å ende opp med 11, men Finnmark lå langt borte og kunne ofres.

Det er i lys av slike vurderinger og fakta at det er svært så trist å lese kommentarene fra Tromsø-miljøet, fra Nordlysredaksjonen, fra kommentatoren i iTromsø (Martin Lægland), og fra universitetets statsvitenskapelige miljø (Jonas Stein). Her uttrykker toneangivende krefter i Tromsø full støtte til Monica Mælands holdning: Et vedtak er et vedtak. Hva folk måtte mene i forkant eller i etterkant har ingen betydning.

Avisa itromsø har oppfattet det slik at motstanden i Finnmark bunner i «knallhard vilje, identitetsforakt, politisk opportunisme, posisjonering i nominasjonskamp og et ønske om å svekke regjeringen». Altså at det ikke dreier seg om å ivareta demokratisk funksjon og representasjon for Finnmarks befolkning.

Avisa Nordlys virker svært så opptatt av å gjenta at toget er gått («sammenslåingen ble gjennomført», «blir gjennomført») og at Finnmark nå må komme i gang med sammenslåinga, når avstemminga nå endelig er unnagjort. Fortsatt motstand vil «skade interessene til de 245.000 innbyggerne».

Ved UiT advarer Jonas Stein regjering og Storting mot å innfri Finnmarks krav, da dette vil åpne en «Pandoras eske» med krav om at Stortinget følger lokale folkeavstemninger om «rovdyr, oljeboring, flyktningekvoter, asylmottak, bompenger osv.».

Her kan vi merke oss at statsviteren ikke skiller mellom enkeltsaker i politikken, og saker som vedrører det konstitusjonelle grunnlaget for å utøve politikk. Mange innenfor faget mener iallfall at dette skillet er avgjørende.

Ballen ligger ikke bare hos Mæland og KrF sentralt. Den ligger i aller høyeste grad på Troms sin banehalvdel.

Troms, iallfall Tromsøs, viktige talspersoner avviser så langt samlet Finnmarks sterke oppfordring om å få praktiserre regionalt folkestyre, og gir dermed en uforbeholden støtte til Monika Mæland. Med en fotnote om at Finnmark kunne få tilsendt noen statlige (altså Oslo-styrte) arbeidsplasser i kompensasjon mot å bli fratatt sitt demokratiske talerør og sin nasjonale representasjon.

Karikaturtegneren Klaudius i Itromsø synes å ta stemninga i Tromsø-eliten på kornet når han lar Monica Mæland foretelle fylkesrådsleder Willy Ørnebakk: «En dag, sønn, skal alt dette bli ditt!»

————-

Kommentaren er skrevet av Nils Aarsæther, dr. philos. tidl. professor UiT.

Respekter folkets nei!

i Pressemelding By

– Regjeringen må respektere folkets klare nei til tvangsammenslåing med Troms, skriver Finnmark Senterparti i en pressemelding.

Nå vil Senterpartiet fremme forslag i Fylkestinget om å utsette oppnevning av medlemmer i Fellesnemnda.

De viser til det klare flertallet i folkeavstemmingen mot sammenslåing med Troms.

Folkeavstemmingen viser at 87% av innbyggerne er imot en tvangsammenslåing. Finnmark Senterparti vil på bakgrunn av dette avvente Stortingets behandling av forslag om å reversere tvangsammenslåingen, før en oppnevner medlemmer til fellesnemda.

Finnmark Senterparti oppfordrer fylkestinget å slutte seg til dette forslaget.

Folkeavstemning – er Finnmark et unntak?

i Politikk By

Det er et klart positivt flertall i befolkningen til at det gjennomføres en folkeavstemning. Et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er også flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere.

Det kommer frem i en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen som var i Finnmark. I dette innlegget kommenteres undersøkelsen. Det er utarbeidet av av Nils Aarsæther (dr. philos. tidl. professor UiT), Ole Gustav Narud (amanuensis Høgskolen i Innlandet) og Mona Strand (Høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet). Utredningsnotat 1:2018, Lokalsamfunnsforeningen.

Folkeavstemning – er Finnmark et unntak?

Det ble i 2016 gjennomført over 200 folkeavstemninger i Norge, knyttet til spørsmål om kommunesammenslåing. Avstemningene var rådgivende, og ble i varierende grad utslagsgivende for behandling av sammenslåing i kommunestyrene. 14. mai 2018 avholdes en folkeavstemning i Finnmark om den sammenslåinga av Troms og Finnmark som Stortinget vedtok ved behandlingen av regionreformen juni 2017. I denne korte utredninga drøftes statusen til folkeavstemninga i Finnmark, på bakgrunn av forskningsrapporten til Institutt for samfunnsforskning (ISF Rapport 2017:08) om folkeavstemninger knyttet til sammenslåinger av kommuner.

1. Hvorfor avstemning så seint i prosessen – etter to Stortingsvedtak?
2. Hvordan ble folkeavstemning besluttet?
3. Hvorfor folkeavstemning i Finnmark, men ikke i Troms?
4. Er alternativene klare?
5. Hvordan vil resultatet kunne tolkes?
6. Hvordan vil Storting og regjering kunne forholde seg til resultatet av folkeavstemninga?
7. Hva er folkeavstemningskravet uttrykk for?

Debatten om folkeavstemninger i forbindelse med kommune- og regionreformene har pågått i flere år. For eksempel skriver en av de fremste ekspertene på området, professor Tor Bjørklund, om dette allerede i 2015:

«På ett felt er folkeavstemning uovertruffen som metode for å innhente folks meninger: Den gir avgjørelsen legitimitet.»

I en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark har vi undersøkt befolkningens oppfatninger om denne spesielle folkeavstemningen. Undersøkelsen viser at et klart flertall i befolkningen er positive til at det gjennomføres en folkeavstemning og at et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere.

Hvorfor folkeavstemning så sent i prosessen?

Det ble tidlig i 2018 framforhandla en avtale mellom de to fylkene om sammenslåing i tråd med Stortingets vedtak om sammenslåing. Avtalen kom i stand ved hjelp av en mekler oppnevnt av regjeringa, tidligere justisminister (AP) Knut Storberget da partene – representantene for Troms og Finnmark – etter flere forsøk ikke kunne enes om en avtale.

Avtalen, som i utgangspunktet var underskrevet av medlemmene av de to fylkenes delegasjoner, ble lagt fram for fylkestingene i Finnmark og Troms. Et klart flertall i Finnmark fylkesting avviste avtalen i mars 2018, mens et klart flertall godkjente avtalen i Troms fylkesting. I samband med behandlinga i Finnmark fylkesting ble det fremmet forslag om folkeavstemning om sammenslåing Troms/Finnmark, og dette fikk klart flertall.

Stortinget bekreftet så seint som 7. desember 2017, riktignok med et knappere flertall, sammenslåingsvedtaket fra juni samme år. Etter at en avtale mellom fylkene var ferdigforhandlet og underskrevet, tilrådde et flertall i styret i Finnmark AP, med tilslutning fra ledelsen i partiets ungdomsorganisasjon, å slutte seg til avtalen. Så fulgte årsmøtevedtak i Aps lokallag, og partiets fylkesårsmøte, med klart flertall å avvise avtalen. Arbeiderpartiets årsmøte åpnet samtidig for å gi sin støtte til et forslag om folkeavstemning (som Senterpartiet i Finnmark hadde signalisert at det ville fremme).

Utenfor partisystemet var aksjonen «For Finnmark» blitt etablert, som et tverrpolitisk nettverk som arbeidet for at Finnmark skulle fortsette som eget fylke, og få omgjort sammenslåingsvedtaket. Oppslutning om denne organisasjonen, som på kort tid hadde registrert nærmere 15.000 medlemmer, var åpenbart en del av forklaringen på hvorfor Aps årsmøteutsendinger med klart flertall vedtok å avvise avtalen med Troms.

Hvordan ble folkeavstemninga besluttet?

Fylkestinget hadde allerede, etter «nabosamtaler» med Troms, med klart flertall vedtatt å avvise sammenslåing med Troms. Dette skjedde allerede på fylkestinget desember 2016. Fylkestinget hadde all grunn til å anta at deres vedtak var i tråd med opinionen i Finnmarks befolkning. Senere meningsmålinger hadde også bekreftet dette, en måling viste en tilslutning av 86% for å videreføre Finnmark som fylke.

På denne bakgrunnen var det liten grunn til å spørre folket i en egen folkeavstemning i forkant av stortingsbehandlingen. Man var selvsagt i Finnmark klar over at regjeringen ville få støtte fra både Venstre og KrF når saken kom opp til behandling i juni 2017, men nasjonale meningsmålinger tydet på muligheten for en alternativ regjering, og opposisjonen hadde tilkjennegitt at en eventuell sammenslåing (juni 2017) ville bli omgjort etter et regjeringsskifte. Som kjent fikk regjeringen Solberg flertall for å fortsette etter valget i september 2017, og selv om spørsmålet om sammenslåing ble reist på nytt 7 desember samme år, bekreftet et flertall junivedtaket.

Folkeavstemninga 14. mai 2018 inngår dermed ikke i en ordinær politisk prosess, der folkemeninga får komme til uttrykk som rådgivende for det besluttende organet. Spørsmålet om folkets mening i Finnmark har vært tydelig avklart, men Stortingets vedtak skulle etter normal prosedyre sette en sluttstrek for prosessen.

Det interessante, og det noen sikkert vil beklage, er at verken flertallet av Finnmarks befolkning eller et klart flertallet i Finnmark fylkesting har rettet seg etter Stortingets vedtak.

Folkeavstemninga kan derfor betraktes som en ytterligere understreking av at Stortinget har fattet et vedtak som et klart flertall av de det gjelder, er imot. Resultatet vil svært sannsynlig vise et klart nei til sammenslåing, og vil dermed bli et tydelig signal om at sammenslåingsvedtaket mangler legitimitet hos den befolkning vedtaket angår.

Folkeavstemninga blir dermed et «input» i en større uttesting av regjeringens utholdenhet i et saksforhold der en vedvarende motstand blir sannsynlig, kostnadskrevende, og føre til slitasje på regjeringas omdømme som «også periferiens regjering».

Hvorfor folkeavstemning i Finnmark, men ikke i Troms?

Normal prosedyre, i den grad en ønsket å høre folkets stemme i denne saken, ville være å arrangere folkeavstemninger både i Troms og Finnmark. Dette var det imidlertid liten grunn til å avholde, ettersom heller ikke Troms fylkesting gikk inn for sammenslåing i forkant av Stortingets behandling.

De nevnte «nabosamtalene» i 2016 hadde ikke ført fram til noen enighet om sammenslåing. Mange i det politiske miljøet i Troms kunne nok tenkt seg en sammenslåing med Finnmark, men man respekterte den sterke motstanden i nabofylket.

Befolkningsundersøkelser bekreftet dette, den meningsmålinga som viste 86% motstand i Finnmark, viste 74% motstand i Troms.

For folk i Troms og for Troms fylkesting ville imidlertid en sammenslåing fortone seg som langt mindre dramatisk enn for folk og folkevalgte i nabofylket. Med dobbelt så mange innbyggere og med en «fylkeshovedstad» Tromsø som alene var i ferd med å få et større innbyggertall enn hele Finnmark, var det ingen som forstilte seg at Troms eller Tromsøs interesser i særlig grad ville bli (negativt) berørt av en sammenslåing med Finnmark.

Forholdet Troms- Finnmark har mange likhetstrekk med sammenslåinger av en stor og en mindre kommune. For folk og for folkevalgte i den mindre kommunen oppleves det at mer står på spill, og engasjementet mot sammenslåing er ofte stort. I den større kommunen vil endringene oppleves som mindre, og engasjementet i spørsmålet vil være tilsvarende lite. Dette gir da utslag i et langt mindre oppmøte ved folkeavstemninger (se ISF-rapporten s 45).

Men i motsetning til i Finnmark startet fylkestinget i Troms forberedelsene til en sammenslåing rett etter valget i september 2017. Dette er interessant, all den stund det var klart at det nye Stortinget ville få seg forelagt et forslag om reversering, og at fylkesrådets dominerende partier i Troms var AP og Senterpartiet.

Iveren i Troms etter å følge opp Stortingets vedtak må ha blitt oppfattet som en uvennlig handling i Finnmark, og dette kan bidra til å forsterke skepsis og motstand i Finnmark mot å bli sammenslått med naboen.

At både Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Troms betrakter sammenslåingen som relativt uproblematisk, kan nok ses som uttrykk for en sentrum-periferi-konflikt som slår seg inn på tvers av partipolitiske skillelinjer. I Troms er det en gjengs oppfatning om at Troms og særlig Tromsø vil kunne høste fordeler av en sammenslåing.

Konkurransen mellom Tromsø (folketall 75.000) og Finnmarks fylkeshovedstad» Vadsø (folketall 6.000) oppleves ikke som noe problem. Regjeringens vedtak om å ha en felles fylkesmann for Troms og Finnmark, lokalisert til Vadsø, tas også med fatning i Tromsø-miljøet.

Over tid, kanskje etter en periode med omfattende pendling fra Tromsø til Vadsø, er det ikke usannsynlig at det vil skje en gradvis overføring av personale og funksjoner til Tromsø.

Er alternativene klart utformet?

Det har vært reist kritikk mot måten mange av folkeavstemningene ble gjennomført på; spesielt dreier kritikken seg om hvordan alternativene var utformet. TFS-rapporten (kap. 5) viser til en rekke problematiske oppstillinger av alternativ for de som skal stemme. Det kan være aktuelle alternativer som ikke er med, det kan være betingede alternativ og uklarheter knyttet til prioriteringer av ulike løsninger.

På dette området har man i Finnmark greid å komme fram til et enkelt spørsmål: Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke? På dette spørsmålet skal det i perioden 7- 14.mai stemmes ja eller nei. Det er fra Finnmark fylkeskommune distribuert informasjon om valget på norsk og på samisk, og anledning til å stemme på nett fra 7.mai, mens selve valgdagen er 14.mai.

Ut fra råd om den «ideelle» folkeavstemning bør velgerne også få anledning til å stemme blankt på en annen måte enn ved å levere en ikke utfylt stemmeseddel (ISF 2017, s. 44). Dette kravet oppfylles av måten Finnmark fylkeskommune har utformet stemmesedlene på; på den elektroniske siden for stemmegivning er alternativene «ja», «nei» og «blank». Ut fra den aktuelle situasjonen kan det tenkes at noen ville foretrekke mer spesifiserte betingelser for stemme ja eller nei til sammenslåing.

Det kan dreie seg om hvilke nye oppgaver fylkeskommunen vil få (det vet man som kjent ikke), eller hvor hovedsetet for administrasjonen vil være lokalisert. Dersom man for eksempel er redd for hvordan det vil gå med Vadsø, ville kanskje en sammenslåing med Vadsø som hovedsete for hele administrasjonen av en ny storregion fortone seg som ønskelig.

Men erfaringsmessig er det slik at når man prøver å nyansere stemmegivningen, så kommer man raskt opp i problemer med å utforme en «funksjonell» stemmeseddel. Da er det et betre alternativ å gjøre som i Finnmark, la tvilerne bli telt opp blant de «blanke».

Hvordan vil en tolke resultatet?

I forkant av avstemningen er det selvsagt umulig å ha noe bestemt svar, men etter meningsmålinger å dømme, og etter å ha sett «valgkampen» utspille seg i media (ikke minst i sosiale media), ligger det med all sannsynlighet an til et svært klart «nei» fra Finnmark i avstemningen.

Det som for kommentatorer vil være mer interessant, er eventuell variasjon mellom kommuner og kommunetyper, mellom kommuner i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark. Men kanskje aller mest interessant vil det være å se på frammøtet, på valgdeltakelsen.

En folkeavstemning med et lavt frammøte vil det være langt lettere å se bort enn en der folk har gått «av huse» for å uttrykke sin mening. Det vil også være interessant å se andelen blanke stemmer blant de som har avgitt stemme.

De som i utgangspunktet er imot sammenslåing har det relativt enkelt ved avstemningen, de vil i stor grad møte fram og stemme nei. For de som er tilhengere av sammenslåing er det mer naturlig å forvente en tredeling av stemmene. De som er klart for en sammenslåing vil møte fram og stemme ja.

Dette vil i hovedsak være regjeringspartienes velgere, men i Finnmark vil disse utgjøre en mindre del av velgerne enn ellers i landet. Samtidig gjør vissheten om at svært mange vil stemme nei det litt mer problematisk, det er nokså sannsynlig oppstått en «landslide» effekt i Finnmark. Dette har vært mulig å observere i løpet av «valgkampen»:

Så lenge spørsmålet dreidde seg om fylkeskommunen i sin alminnelighet, og Vadsøs mange fylkeskommunalt ansatte i særdeleshet, var det naturlig å forvente et markant skille i holdninger, mellom folk i Øst-Finnmark og de øvrige delene av fylket.

Verken folk i Alta eller i samiske miljøer går på barrikadene for å berge Finnmark fylkeskommune, forstått som en tidvis «problematisk» institusjon.

Men når fokuset flyttes fra «fylkeskommunen» til «Finnmark» – og det har faktisk skjedd i løpet av debatten – blir det for en del vanskeligere å stå på et klart ja til sammenslåing.

For de fleste synes det å være «Finnmark» det står om – og da utløses både følelser knyttet til demokratisk innflytelse og til identitet på en helt annen måte enn ved å la «fylkeskommunen» være omdreiningspunktet for meningsdanning.

Da vil det være tale om langsiktige, maktpolitiske virkninger i form av felles valgkrets med Troms til Stortingsvalget.

Dette er blant annet tatt opp av professor Asbjørn Røiseland ved Nord universitet som uttaler at:

«– Det er dette som er “elefanten i rommet”, og det er noe få snakker om, sier han.

– I Grunnloven står det at vi har 19 valgdistrikt til Stortinget, og i Valgloven står det at disse valgdistriktene tilsvarer fylkeskommunene. Så langt har ikke regjeringen sagt så mye om hva de har tenkt å gjøre med disse valgdistriktene, men at det er noe de vil komme tilbake til. Men det er klart: Slår man sammen to fylker, må kan også endre valgdistrikt.

– Gjør man ikke det, vil man jo ha et valgdistrikt som ikke samtidig er en politisk arena, eller et politisk nivå. Da blir det heller ingen prosesser der som kan få frem politiske kandidater. Alt tyder jo på at dette vil bli endret. Det er dramatisk for Finnmark, for i dag har vi et system hvor mandatene til Stortinget er fordelt gjennom en kombinasjon av folketall og areal…»

Dette vil ikke inntreffe ved første Stortingsvalg, men nokså sannsynlig på litt lengre sikt, ved sammenslåing. Dermed vil en god del velgere, spesielt potensielle ja-velgere i Vest-Finnmark, komme under et krysspress. Som kjent fra tidlig valgforskning fører krysspress til hjemme-sitting under valg, og det vil nokså sikkert kunne skje den 14.mai. Samtidig gir muligheten for å stemme blankt en åpning for de som er i sterkt tvil, eller opplever press fra begge sider.

Hvordan vil regjering og Stortinget forholde seg til et klart «nei» fra Finnmark?

Med et klart nei-resultat vil først regjeringen, og så Stortinget, bli utfordret til å ta saken om sammenslåing i nord opp på nytt. Statsministeren og kommunalministeren vil umiddelbart bli «utfordret». Erna Solberg er en populær statsminister, mens kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland nyter atskillig mindre popularitet.

En klar støtte fra Erna Solberg til sin minister – dvs. «dette betyr ingenting» kan være risikabelt, men regjeringen kan egentlig lite gjøre, ut fra at sammenslåingsvedtaket er fattet av Stortinget. Det betyr at regjeringen kan trekke på skuldrene og fortsette sitt arbeid med å gjennomføre sammenslåingen.

Mer interessant vil det være å observere Krf sine kommentarer. Med en oppslutning som ved de senere meningsmålinger ligger under sperregrensen, har KrF lite å gå på.

Dersom opinionen i befolkningen som helhet heller til å sympatisere med Finnmark, vil KrF kunne tape ytterligere på å stå som garantist for å gjennomføre en politikk som er klart i strid med folkemeningen, ikke bare i Finnmark, men i landet som helhet.

Tilhengerne av et fortsatt Finnmark fylke gjør klokt i å belage seg på at kampen for å opprettholde fylket blir langvarig. Men den vil være mest omkostningsfull for en regjering og et Stortingsflertall som driver den gjennom. Og i dette spørsmålet kommer regjeringen i en nesten uvant posisjon: Den kan ikke, som i forsvarspolitikken og i EØS-saker, påregne støtte eller forståelse fra AP.

Hva er folkeavstemningskravet uttrykk for?

Sett fra utsiden kan en tvile på rasjonaliteten ved å arrangere en folkeavstemning over en politisk sett avsluttet sak. Som vi har vist til ovenfor, har saksgangen vært rask, men korrekt. Det er ikke foretatt utredninger av konsekvenser for enkeltfylker som følge av regionreformen. Ikke engang et hurtigarbeidende ekspertutvalg har vært benyttet for å underbygge en ny regioninndeling.

Hadde regjeringen bestilt en slik utredning, ville aldri Oslo kunnet «unnslippe» Oslo-regionen («Viken»).

Men det er imidlertid ikke noen lovpålegg som krever slike utredninger. Det er heller ikke lagt fram noen faglig begrunnede argument for at tallet på fylker i Norge skal være 11, men det er heller ingen bestemmelser som hindrer regjeringen å sette opp nettopp dette tallet som det maksimale antall fylker regjeringen kan akseptere.

Finnmark fylkesting ser åpenbart en folkeavstemning som en måte å komme i forhandlingsposisjon med Storting og regjering på. Alle tog er gått, men Finnmark setter en ekstraavgang på sporet – og det trenger ikke bli den siste.

Det er et sterkt signal om at Finnmark har evne og vilje til å kjempe for sine interesser, og disse interessene kan sies å sammenfatte kjernen i norsk distrikts- og regionalpolitikk: Det skal, i det norske systemet, tas spesielt hensyn til avstand, til spredtbygdhet, til folkes ressursnærhet og til «nordhet».

Distrikts-Norge er i dag i et «håpløst» demografisk mindretall, men kan stadig påregne den urbane majoritetsbefolkningens støtte. Finnmarks befolkning og politikere målbærer i dag denne interessen ved å peke på det elementære demokratiske poenget, slått fast i den nye grunnlovsbestemmelsen fra 2016 om lokal bestemmelsesrett over lokale anliggender. Til det, vil de hevde, trenges et regionalt organ og en regional representasjon på Stortinget som sikrer Finnmarks interesser.

ISF-rapporten viser i sin analyse av lokale folkeavstemninger nettopp til denne dimensjonen, at det dreier seg om noe langt mer enn hvor en trekker opp administrative grenser; det dreier seg om periferiens mulighet til å artikulere sine behov og sine synspunkt. Og det sterke politiske uttrykket som folkeavstemningen i Finnmark formidler, viser at denne politikken har vært vellykket:

«På grunn av sin sterke posisjon har periferien i Norge overlevd som levedyktige samfunn, i større grad enn i de fleste andre land» (Prof. Tor Bjørklund, kap. 5 i rapporten).

Ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark

Målingen er gjennomført av Infact i mai 2018. I meningsmålingen stiller vi tre spørsmål til velgerne og resultatene presenteres deretter i krysstabeller som viser holdningene mot bakgrunnsvariablene: «Kjønn», «Alder», «Bosted» og

«Stemmegivning dersom det var stortingsvalg i morgen». Spørsmålene er:

• I Finnmark blir det nå gjennomført en folkeavstemning som spør om folkets syn på en sammenslåingen av Finnmark og Troms fylker til en ny region. Hva er din holdning til en slik folkeavstemning?

• Bør Stortinget respektere resultatet av folkeavstemningen?

• Hva er din holdning til sammenslåing av Troms og Finnmark?

I det første og de tredje spørsmålet er det tre svaralternativer: «Positiv», «Negativ» eller «Vet ikke». I spørsmålet om Stortinget bør respektere resultatet er svaralternativene «Ja», «Nei» eller «Vet ikke»

Den norske befolkningens holdning til de tre spørsmålene varierer noe, men hovedresultatene er at

• To av tre som har tatt stilling er positive til en folkeavstemning om sammenslåingen av Troms og Finnmark (49% mot 23%)

• Mer enn tre av fire som har tatt stilling mener at Stortinget må respektere resultatet av folkeavstemningen. (66% mot 19%)

• 28% er positive til sammenslåing av de to fylkene, mens 35% er negative og 36% svarer vet ikke»

Holdningene til at det gjennomføres en folkeavstemning i Finnmark om sammenslåingen

Flertallet i alle demografiske grupper er positive til avstemningen. Menn er mer positive enn kvinner, aldersgruppene over 45 år er mer positive enn de som er yngre og de som er bosatt i Sør-Norge, på Vestlandet og i Nord-Norge er mer positive enn gjennomsnittet, mens de som bor i Oslo er minst positive.

Forskjellene er størst mellom partiene ved at det i Høyre er nesten like mange som er positive og negative til folkeavstemningen (33,5% mot 34,4%). Velgerne til Fremskrittspartiet er derimot positive til folkeavstemningen: 45% mot 27% negative. Arbeiderpartiet har et enda tydeligere flertall: 54% positive og bare 21% negative. Blant velgerne til Kristelig Folkeparti og Venstre er det flertall som er positive og i SV og Senterpartiet er flertallet som er positive svært store.

Bør Stortinget respektere resultatet av folkeavstemningen?

Et svært stort flertall i befolkningen mener at Stortinget må respektere resultatet av folkeavstemningen: hele 66% svarer «ja» mot bare 19% som svarer «nei». Kvinner svarer i større grad «ja», enn menn. Aldersgruppene under 30 år og over 65 år svarer i størst grad «ja». Bare innbyggerne i Oslo trekker ned den gjennomsnittlige «ja»-prosenten.

Det er interessante forskjeller mellom partiene i synet på om Stortinget bør respektere resultatet, men det mest iøynefallende er at det er klare flertall blant velgerne i alle partier som mener at resultatet må respekteres! Ja-prosenten varierer mellom 50% (Høyres velgere) og 89% (Senterpartiets velgere).

Holdning til sammenslåing av Troms og Finnmark

Velgerne er usikre når de blir spurt om de er for eller mot sammenslåing av de to fylkene. Litt mer enn en tredel av velgerne svarer «vet ikke» på dette spørsmålet, men det er klart flere som er negative til sammenslåingen enn positive. Kvinner er mer negative enn menn, og velgere fra 45 år og oppover er mer negative enn de yngre, som i stedet er mer tilbøyelige til å svare «vet ikke». Også i dette spørsmålet skiller velgerne i Oslo seg ut ved at de har flere som er positive enn negative til sammenslåingen. Mostanden er sterkest i Nord-Norge, i Midt-Norge og på Vestlandet.

Blant partiene er det flertall for sammenslåing bare blant velgerne til Høyre og Fremskrittspartiet.

Velgerne til Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Senterpartiet er tydelig mot mens velgerne til Venstre har et noe mindre flertall mot sammenslåing % within Dersom det var stortingsvalg i morgen, hvilket parti ville du stemme på da?

 

Kilder/referanser:

https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2466543/Rapport_8_17.pdf?sequence=2&is

https://www.nrk.no/finnmark/stort-flertall-i-troms-og-finnmark-mot-sammenslaing-1.13959263

https://kommunal-rapport.no/debatt/hvordan_skal_folket_hores

http://www.highnorthnews.com/professor-fylkessammenslaing-vil-fa-dramatiske-folger-forfinnmarkingene/

Fakta om undersøkelsen:

Utfører InFact AS

Populasjon Norge, innbyggere +18 år

Antall intervjuer 1.012

Vekting Kjønn, alder, bosted og partivalg stortingsvalg 2017

Feilmargin Maksimalt +/- 3,1 %

Metode InFact automatiske telefonintervjuer

Periode 11. mai 2018

————–

Forsidebildet:

Borealis 2017. Fra forestillingen: Finn hjem.

Forestillinga en hyllest til Finnmark og Ivar Thomassen som gikk bort så alt for tidlig. Ivar har i sine viser skildret Finnmarks natur, kultur og historie og åpningsforestillingen i år er rotfestet i hans visekunst. Finne Hjem handler om oppbygginga av Finnmark etter krigen. Folk kom tilbake til skralla jord, alt var borte, det var bare aske igjen. Hva var det som dro oss tilbake til Finnmark? Forestillingen handler om å ha mistet alt men likevel ha pågangsmot og håp om å bygge et hjem, en hjemplass og et samfunn. Forestillingen produseres med støtte fra Finnmark fylkeskommune.

Foto Ulf Dahlslett, Alta vgs.

1 5 6 7 8 9
Gå til Topp