Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Politikk - page 8

Mæland feilinformerer

i Politikk By

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland har signalisert at hun kommer til å straffe finnmarkingene, hvis de ikke snart setter ned representantene til fellesnemnda, skriver NRK.

– Finnmark styrer selv sin egen utvikling. Boikotter de å sette ned en nemnd, så setter vi en nemnd ned med innbyggertall, sier Mæland.

– Hun har ikke stortingets tillatelse til å oppnevne Finnmark sine representanter til Fellesnemda. Hun har faktisk en sterkt begrenset mulighet til påvirke sammensetning av Fellesnemda, sier Arne Pedersen (Ap), styremedlem i ForFinnmark.

I den framforhandlede avtalen skal egentlig Troms ha 19 representanter, mens Finnmark ha 17. Men hvis dette heller skulle basere seg på innbyggertall vil ikke de cirka 75.000 innbyggerne i Finnmark være like godt representert mot de rundt 165.000 innbyggerne i Troms.

Det er departementet som endrer forskriftene, og Mæland mener dette ikke vil være spesielt vanskelig eller tidkrevende for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Mæland feilinformerer

Dette er feil, sier Arne Pedersen (Ap) og styremedlem av ForFinnmark.

– Fortsatt kan vi i Finnmark bestemme selv. Lovens krav er at det bare er fylkestinget i Finnmark som kan oppnevne Finnmark sine representanter til fellesnemda med Troms fylkeskommune.

For det er slik at Fellesnemda skal settes sammen forholdsmessig slik at den gjenspeiler folketallet i de to fylkeskommunene og det kan kommunalminister Meland gjøre. Kommunalministeren har valgt å gå for at Troms får 19 og Finnmark skal ha 17 medlemmer i nemda, men Meland kan ikke oppnevne de 17 medlemmene fra Finnmark.

– Det er ingen grunn til å bry seg om Melands trusler, som hun gjentar ofte. Det er tomme trusler. Vi bestemmer selv om vi i det hele tatt skal bøye nakken og om vi i det hele tatt skal oppnevne medlemmer til Fellesnemda, sier Arne Pedersen.

Om Fellesnemda

I følge inndelingslova § 3 andre ledd bokstav b skal det opprettes ei fellesnemnd til å samordne og forberede en kommunesammenslåing.

I § 26 står det at fellesnemnda skal ta hånd om det forberedende arbeidet med økonomiplanen og budsjettet for det første driftsåret etter at sammenslåingen er satt i verk. Nemnda skal i sin virkeperiode holde departementet informert om årsbudsjett og økonomiplanen for de kommunene eller fylkeskommunene det gjelder.

Andre arbeidsoppgaver og fullmakter for fellesnemnda skal fastsettes i reglement som må vedtas i alle kommunestyrene eller fylkestinga. Hver av kommunene eller fylkeskommunene kan be departementet om å ta avgjørelse i slike spørsmål dersom det ikke er mulig å bli enige.

Nemnda kan få fullmakt til å ansette personale i den nye kommunen. Dette omfatter også ansettelse av administrasjonssjef og revisor. Ansettelse av revisor skjer på bakgrunn av innstilling fra kontrollutvalgene.

Nemnda kan også få fullmakt til å videreføre deltakelse i interkommunalt samarbeid om revisjon eller videreføre avtale med annen revisor. Tilsvarende gjelder for sekretariatet for kontrollutvalget. Slikt vedtak skjer etter innstilling fra kontrollutvalgene.

Fellesnemnda kan gi et arbeidsutvalg myndighet til å gjøre vedtak i enkeltsaker eller i saker som ikke er av prinsipiell art. Reglene i kommunelova om møte- og talerett for ordfører, leder av kommuneråd eller fylkesråd, administrasjonssjef og ansatte gjelder tilsvarende for nemnda. Reglene i § 59 om lovligkontroll gjelder tilsvarende for avgjørelser fellesnemnda tar. Funksjonsperioden for fellesnemnda går ut når det nye kommunestyret eller fylkestinget er konstituert etter reglene i § 27.

Oppgaver
I rundskrivet til loven står det at det er opp til kommunene eller fylkeskommunene selv å bli enige om hvilke oppgaver og fullmakter fellesnemnda skal ha, jf. § 26 fjerde ledd første punktum. Av Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) går det fram at det ikke bør gå for lang tid før den nye kommunen er operativ.

Det står også at kommunestyrene eller fylkestinga bør ta stilling til omfanget av budsjett til nemnda og i hvilken grad nemnda skal kunne inngå avtaler på vegne av den nye kommunen eller fylkeskommunen. Det kan f. eks. være praktisk at fellesnemnda forbereder og inngår avtaler om leie av kontorlokale, innkjøp av utstyr med videre.

Fellesnemnda kan få fullmakt til å ansette personale i den nye kommunen. Dette omfatter også ansettelse av administrasjonssjef og revisor. Fellesnemnda kan også få fullmakt til å videreføre deltakelse i interkommunalt samarbeid om revisjon eller videreføre avtale med annen revisor. Tilsvarende gjelder for sekretariatet for kontrollutvalget.

Andre arbeidsoppgaver og fullmakter for fellesnemnda fastsettes i reglement som må vedtas i alle kommunestyrene eller fylkestinga

– Man tukler ikke med grensene

i Politikk By

Undertegnede er av dem som har vært skeptisk til mange av regjeringas reformer. Erfaring viser at administrativ inndeling har stor betydning for hvordan samfunn utvikler seg. Med empirien i bakhodet er det all grunn til å frykte at region- og kommunereformene vil virke svært sentraliserende. Siden grensefjerningene bare såvidt har kommet i gang, er det selvsagt for tidlig å konkludere med at historien gjentar seg, men på et område kan man allerede driste seg til et «Ka sa æ?»

Stabile grenser er normalt et kvalitetsstempel på et samfunn. Landets statsminister sa det best selv da regjeringa avviste forslaget om å gi noen kvadratmeter av Norge, fjelltoppen Halti, som hundreårsgave til Finland: «Man tukler ikke med grensene». Det har Erna helt rett i, men skal tru om hun har fått med seg hvilket himla spetakkel tukling med de innenlandske grenser medfører?

Finnmark er i fullt opprør mot tvangssammenslåinga med Troms hvor de også er lunkne til idéen. I «Viken», «Vestland» og andre nye regioner går heller ikke prosessene helt på skinner. På kommuneplanet er det også mye ugreie landet rundt, og det er ikke bare Finnmark som skal ha folkeavstemning. 11. juni får endelig grasrota i Vågsøy si ja eller nei til sammenslåing med dobbelt så store Flora til «Kinn kommune». Ingen felles grense og ti mil dårlig vei pluss en drøy halvtimes fergereise mellom de to gjør dette til en absurd konstruksjon.

Om Stortingsvedtaket ikke reverseres, bør i hvert fall språkrådet gripe inn. En kommune er pr. definisjon et mindre administrativ område. Ordet kommer av latin communis som betyr felles. Kartet sier sitt om manglende geografisk avgrensning og deres største felles multiplum er anløp av hurtigruta. Språkøret er dårlig om en ikke straks hører at noe skurrer. Korrekt terminologi krever således et annet ord til å ledsage Kinn. En mye bedre løsning ville være at kommunestyre og Storting var lydhøre til det svært sannsynlige resultatet av folkeavstemninga.

Apropos lydhør! Monica Mælands metode synes å være å lukke ørene for ropet fra folkedypet.

Mens statsrådens popularitet i Finnmark er dalende, har hun nå også kokt seg en rå graut i Ofoten. Det dreier seg om sammenslåinga av Narvik, Ballangen og Tysfjords østside mens vestsida skal til Hamarøy. Stridens eple er delelinja som Mæland har lagt i en sving slik at en fjordbotn og inntektsgivende kraftverk lengst mot øst havner hos Hamarøy i vest. Derfor vendte noen hundre mennesker ryggen mot ministeren under en demonstrasjon i Kjøpsvik 23/4.

Hva var det Erna sa, og ka sa æ? «Man tukler ikke med grensene».

Uten å velge side i den kinkige grenseproblematikken gjennom Tysfjord, er det all grunn til å være kritisk til prosessen både i kommunereformen generelt og behandlingen av tilfellet Ofoten spesielt. Tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, direkte villedning og hastverk gir ikke noe godt utgangspunkt for et vellykket resultat. Disse faktorer var utslagsgivende i Ballangen. I 2015 gikk SPs lokallag til valg på at at kommunen skulle bestå. Derfor gjorde de et brakvalg og fikk ordføreren.

Ved folkeavstemninga våren 2016 kom en ny indikasjon på ønsket om selvstendighet, 76% nei, 21% ja. Riktignok var valgdeltagelsen lav, men det skyldes nok at sammenslåing virket så fjernt at bare 26% så noen vits i å oppsøke valglokalet. Da fristen for å hive seg på Sanners hurtigtog gikk ut 1/7-16, var det lite som tydet på at kommunen skulle forsvinne fra kartet.

Ministeren satte imidlertid straks opp ekstraavganger, og budskapet fra regjeringas svovelpredikanter ble ytterligere spisset. Stakkars dem som ble stående igjen på perrongen!

Kommunestyret i Ballangen var av dem som bet på skremselspropagandaen og sto før jul samme år overfor følgende dilemma: Om de ikke gikk for sammenslåing før årsskiftet, fryktet de å bli tvunget inn til byen uten å få ta del i reformens økonomiske virkemiddelpakke.

Et kjapt «frivillig» vedtak ville gi et salig pengedryss i form av reformstøtte. Brått gikk ordføreren mot sitt valgløfte og folkets røst og stemte sammen med flertallet i kommunestyret for å bli en del av Narvik.

I Tysfjord vaklet de mellom fortsatt selvstendighet eller å gå samlet i den ene eller annen retning før de ramlet ned på deling. Frank A. Jensens bok «Saltbingen» er av det som bør være et minimum av pensum for å forstå de spesielle forholdene i dette lulesamiske kjerneområde blandet med norsk industrisamfunn.

Man kan saktens spørre seg om Monica Mælands lokalkunnskap. Hun kan i hvert fall ikke ha forstått at hun med sin delelinje stakk handa inn i et vepsebol.

I ei tid hvor åpenhet i offentlig forvaltning blir mer og mer et krav, reageres det dessuten kraftig på at departementets behandling har foregått med svært manglende innsyn. Enda mer enn før står nå same mot bumann, same mot same, bumann mot bumann og østside mot vestside.

Hamarøy og Tysfjords vestside applauderer departementets avgjørelse. Skulle ministeren finne på å snu, blir de ikke nådige der. På østsida er forbitrelsen så stor at de tre ordførerne og alle representantene så nær som én vedtok å legge ned sine verv i fellesnemnda.

Samtidig og uavhengig av den betente delingssaken har stemninga mellom Narvik og Ballangen surnet. En naiv tro på at kommunehuset hos lillebror skal beholde like mye aktivitet som før, har nok tapt seg etter at de i byen murrer over at Ballangen har «tusket» til seg goder ved å omgjøre energiselskapet til en lokal stiftelse.

Reformarbeidet i Ofoten har altså stoppet opp. Mye tyder da også på at det beste hadde vært å beholde eksisterende kommunestruktur. Utfordringen ligger i å lappe sammen Tysfjord med de ytterligere sår regjeringens kile har forårsaket. Uansett er det på tide at Mæland & Co begynner å lytte til norske velgere.

Første mulighet har de etter folkeavstemningen i Finnmark 14/5. Ignorere de et nei-flertall og lar direkte disfunksjonelle enheter bli realiteter, kan historiens dom bli hard. Fra lengst i nord, via Ofoten til Kinn kan det bli mange reaksjoner av typen «Ka sa vi?»

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Finnmarkingene har rett til å bli hørt!

i Politikk By

Fylkessammenslåingen mellom Troms og Finnmark vil innebære omfattende endringer for landets to nordligste fylker. 14 mai holdes det folkeavstemning om sammenslåingen.

Porsanger og Karasjok Krf mener at innbyggerne i Troms og Finnmark har rett til å bli hørt i en så viktig sak.

Det skriver Porsanger og Karasjok Krf i en pressemelding.

– Vi ønsker at folkets røst tas til følge etter den kommende avstemningen og at resultatet blir hørt inn i regjering og Storting. Vi er et folkeparti og vil høre på hva folket mener, sier leder av Porsanger Krf, Marius Andersen.

 

En politisk kraft mot tvang!

i Politikk By
Når Erna hylles som ei dronning på FrPs landsmøte så skjønner man at vi har trøbbel her i landet. Og mange har skjønt det – Finnmarkingan har i hvertfall skjønt det. Årets 1.mai er i til de grader blitt en kampdag for oss i 2018 – vi nekter å bli tvunget. Det engasjementet vi nå ser mot tvangssammenslåing er en politisk kraft som ikke kan ignoreres – vi skal si i fra – med tyngde – med en tydelig og klar stemme i en historisk folkeavstemning den 14. mai.
Det skriver Wenche Pedersen, styremedlem i Finnmark Arbeiderparti og gruppeleder for Vadsø Arbeiderparti i sin 1.mai-tale i Vardø 2018. Les hele talen her.
Gratulerer med dagen – kjære Vardøværinga!
Mai er en festdag  – arbeiderbevegelsen har gjennom tiår vunnet seire som har gjort landet vårt til et av verdens beste å leve og bo i. Men enda viktgere: 1.mai er fortsatt en kampdag: Ingen seire er vunnet for evig!
Kampen for internasjonal solidaritet er viktigere en noensinne: Ansiktene til ungene i Aleppo – barn som spyles med vann i Syria.
De magre kroppene til ungene som dør av sult i Jemen. Det gjør vondt.
Så gammelt at æ husker TV-bildenw fra sultkatastrofen i Biafra på slutten av 60-tallet – første gang vi så sånne grusomme bildene. I 2018 e det mye lettere å slå over på en annen kanal eller se en serie på Netflix. Men vi kan ikke være likegyldig – vi har ikke lov å være likegyldig!
Det er lett å føle seg hjelpeløs som enkeltmenneske – jeg er med i Amnesty og er med på å sende appeller til statsledere verden rundt for mennesker som blir urettferdig behandla. Bidrar litt  – en bitte liten dråpe i havet.
Mange dråper kan skape et hav.
Se hva som skjedde med #metoo-kampanjen – vi har fått en fokus mot trakassering og kjønnsdiskriminerig som gjør at verden aldri blir den samme. Likestilling for kvinner har tatt et langt skritt framover.
Det gir også håp til jenter og kvinner som blir forfulgt og utsatt for kjønnlemlestelser. Men også her: Det er en internasjonal jobb som skal gjøres.
Men det gjør meg redd å se at midt i alt dette er det en nifst høyredreining i den internasjonale politikken – også Europa.
Populistiske høyrepartier vokser og vinner velgere med sin innvandringsmotstand, isolasjonisme og enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål.
Det skjer på et tidspunkt der svaret etter mitt skjønn er mer solidaritet, mer internasjonalt samarbeid, mer fellesskap, mer å bry sæ om hverandre.
– Mer sosialdemokrati –  mye mer sosialdemokrati.

1. mai er en kampdag – jeg håper at årets markering blir en manifestasjon på at det styrkes – for også her i landet ser vi så tydelige denne nifse høyredreninga.

Det gamle solide verdikonservative partiet Høyre, som jeg hadde respekt for, er borte og vi har en statsminister som må danse etter pipa til et populistisk høyreparti som har en del av sitt politiske fundament bygd på grumsete holdninger og fremmedfrykt.
I helga diskuterte FrPs landsmøte forslag som innebærer at Norge løper fra sine internasjonale forpliktelser slik at vi kan slippe å ta inn en eneste flyktning.
Vi blir en kaldere samfunn.
Og Listhaug er i farta igjen – nå settes flyktninger og innvandrere opp mot mat på sykehjem!
Det skapes nye negative holdninger som vi må slåss i mot.Som vi ikke kan finne oss i.
Vekst i Norge  krever utenlandsk arbeidskraft. Fiskeindustrien i nord er fullstendig avhengig av utenlandske arbeidstakere – 50 % er de siste tallene.
Men Øst-Europeere som jobber langs kysten våres utsettes for samme rasisme som flyktninger og innvandrere – det er uverdig at vi har politikere som pisker opp et hat.
Vi har fått Trumpske tilstander i den politiske retorikken. Når Erna hylles som ei dronning på FrPs landsmøte så skjønner man at vi har trøbbel her i landet. Og mange har skjønt det – finnmarkingan har i hvertfall skjønt det.
Årets 1.mai er i til de grader blitt en kampdag for oss i 2018 – vi nekter å bli tvunget.
Det engasjementet vi nå ser mot tvangssammenslåing er en politisk kraft som ikke kan ignoreres – vi skal si i fra – med tyngde – med en tydelig og klar stemme i en historisk folkeavstemning.
Vi ser at Høyresiden i Troms/Finnmark har prøvd seg med avledningsmanøvre i ukene før folkeavstemninga. Først skulle de boikotte valget, det slo ikke spesielt godt an.  I helga snudde taktikken, i går morges var budskapet: ”joda – vi skal ta hensyn til Øst-Finnmark”. Dagen før hadde Nordlys en meningsmåling der Tromsøfolket ga klar beskjed om at all ledelse må til Tromsø. Det forteller det meste.
Er det rart vi er forbanna og provosert?
Vi har blitt overkjørt av et knappest mulig flertall i Stortinget – og skam til KrF og Venstre!
Utrolig nok er det fortsatt noen som kaller dette en demokratireform. Nå slår vi tilbake. Oppfordringa til alle dennne 1.mai
– helt spesielt i dag her til alle Vardøværinger: Bruk stemmeretten – den aller vigtgste jobben vi har å gjøre denne våren – i år blir 14.mai mye viktigere enn 17.mai!
Så vet æ at noen spør – er det noen vits? Stortinget kommer ikke til å snu.
Selvsagt er det en vits. Uansett hva stortingets flertall velger å gjøre etterpå vil det være en usedvalig kraftig manifestasjon på Finnmarkingan sitt ståsted. Det er våre verdier, våre holdninger, vår historie, vår tro på egne krefter og vår stolthet.
Vi føler på et sinne – som vi må få ut – som er mye mer enn bare regionreformen.
Vi e lei av sentralisering – og vi sier i fra om det.
 – Vi vet selvsagt at mange internasjonale trender trekker i retning av urbanisering; men målet i Norge har vært at det skal bo folk i hele landet. Det har konsekvenser for hvilken politikk som skal føres – ikke bidra til å forsterke sentralisering, men skape en motkraft bygd på naturressurser, utvikling av infrastruktur, kompetanse og et unikt kulturelt mangfold.
Kystopprøret her i Vardø er en del av dette bildet – og en viktig inspirasjon for oss alle. En folkelig og kraftfull beskjed til makta der i Oslofjordbotn. Viktig og riktig.
Jeg ser ikke annet enn at partiledere i tur og orden kommer hit og får tydelige råd. Det hjelper kanskje ikke på denne Sandberg – det tok nesten knekken på han her. Det er et fokus på fiskeripolitikk som måtte komme.
Det burde være en selvfølge at våre rike ressurser  skal sikre våre lokalsamfunn og gi grunnlag for gode arbeidsplasser , verdiskaping og samfunn som er gode å leve i. Dette er en tydelig beskjed også til Arbeiderpartiet. Skal velgerne tro på oss ved de kommende valgene må vi ha klare svar. Folk opplevde det ikke sånn ved forrige valg.
Offentlige arbeidsplasser er også et viktig bein å stå på. Det gjelder ikke bare i Vadsø, det gjelder også her i Vardø, i Sør-Varanger, i Porsanger, i Nordkapp, i Alta.
Staten har ikke mange virkmidler i dístriktspoiltikken – offentlige kompetansearbeidsplasser er et av de viktigste.
Regionreformen skulle liksom gi oss nye statlige arbeidsoppgaver
– ekspertutvalget: ingenting
 – flytting ut av Oslofjordbotn: ingenting
D er merkelig at det går an å flytte arbeidsplasser fra Vadsø til Tromsø, helt stille, men ikke den andre vegen!
Historien om 1.mai er jo historien om hele arbeiderbevegelsen. Hva vi kan oppnå sammen. I den viktigste saken i Finnmark har vi akkurat nå med oss et folkelig engasjement som er fantastisk – takk til Folkeaksjonen – takk til Kystopprøret – takk til Fagforbundet og politiske partier som vi samarbeider godt med. Det handler om hva vi kan oppnå sammen.
1.Mai 2018 er fortsatt en kampdag:
– For internasjonal solidaritet
– For internasjonalt samarbeid som sikrer klima og miljø
– For velferdsstaten og sikkerhetsnettet
– For arbeidstakernes rettigheter
– Mot økt utrygghet i arbeidslivet
– Mot tvangssammenslåing
For Finnmark som egen region!
Gå å stem 14.mai!
Fortsatt god 1.mai

Det blir færre Finnmarkinger på Stortinget!

i Politikk By

Det blir færre Finnmarkinger på Stortinget. Årsaken er at det går mot at Finnmark avvikles som egen valgkrets ved neste stortingsvalg hvis Finnmark og Troms blir slått sammen til en region. Alt er lagt til rette for dette av regjeringen.

Politikere fra Finnmark, som ønsker seg en plass på stortinget, må ha tillit i hele storfylket om de skal kunne nå frem som stortingsrepresentant. Dette svekker Finnmark sin representasjon.

Det er gjennom pressen gitt lite informasjon om regjeringspartiene vil beholde Finnmark som egen stortingsvalgkrets og fem stortingsrepresentanter.

I dag er Finnmark en egen valgkrets, der det stilles lister med kandidater bosatt i Finnmark. Det kan bli endret automatisk dersom man slår sammen Finnmark og Troms. Saken er at hvis Finnmark ikke lenger skal være en egen stortingsvalgkrets så må eventuelle stortingskandidater med adresse Finnmark kjempe om en plass på stortinget gjennom en nominasjonsprosess i det nye storfylket.

I en slik prosess vil Finnmark neppe kunne få inn fem representanter. De vil uansett ikke kunne oppfattes som Finnmarksrepresentanter, men som representanter for storfylket.

Man kan jo merke seg hva regjeringen selv sier om hva som må skje før stortingsvalget i 2021 dersom man skulle mene at foranstående er en grunnløs problemstilling (sitat).

«Stortinget må før neste stortingsvalg ta stilling til hvor mange valgdistrikter det skal være.

Dersom Stortinget ønsker å beholde antall valgdistrikter, må valgloven endres. Dette fordi det følger av dagens lovbestemmelser at det er fylkene som utgjør valgdistriktene. Uten lovendring vil derfor valgdistriktene automatisk endres når antall fylker endres.

Dersom antall valgdistrikter skal beholdes i 2021, vurderer departementet det som nødvendig å endre lovbestemmelsen slik at den slår fast at dagens 19 fylker skal være valgdistrikter ved stortingsvalg. Dersom Stortinget ønsker å redusere antall valgdistrikter, må Grunnloven endres». (Sitat slutt).

Finnmark og Troms Høyre har startet prosessen om sammenslåing av fylkespartiene. Det samme har FrP og Venstre i Troms og Finnmark gjort. Man må derfor gå ut i fra at disse fylkespartier er for at Finnmark stortingsvalgkrets avvikles og at ny valgkrets skal følge grensene til det nye fylket.

Stortinget vil logisk nok da ikke lenger ha en egen Finnmarksbenk med fem representanter valgt av finnmarkingene.

—————

Arne Pedersen bor i Vestre Jakobselv i Finnmark. Han er en kjent Arbeiderparti-politiker, debattant, fisker og formann i Norges kystfiskarlag. Arne Pedersen er medlem av organisasjonen ForFinnmark.

Retten til å bestemme over oss sjøl!

i Politikk By

Finnmark kjemper en spesiell kamp for tiden: Retten til å få bestemme over oss sjøl! For mange av oss Finnmarkinger er det provoserende når Høyres kommunalminister rett ut sier at vår mening ikke betyr noe, eller når Høyres statsminister beklager at vi i Finnmark sløser bort 3 millioner kroner på en folkeavstemming.

Dette er elementer av hovedtalen Britt-Inger Olsen, leder i Fagforbundet i Nesseby, holdt under 1. mai-arrangementet i Vadsø under parolen «Finnmark som eget fylke».

Her gjengir vi hele talen.

I min oppvekst har jeg bodd i forskjellige hardføre samfunn i Øst-Finnmark, som Nesseby, kraftstasjonen på Kongsfjordfjellet, Båtsfjord, Vadsø og tilbake til Nesseby. Det har fargelagt livet mitt og gjort meg til den Finnmarkingen jeg er i dag. Jeg er takknemlig og stol over denne fargelegging.

Det var pappa som sådde et lite frø i meg om arbeiderkampen der han satt og så på Gerhardsen, Bratteli, Brundtland og Yngve Hågensens taler på TV. En av grunnene til at jeg som småjente begynte å følge med ham, var at han lagde så mye lyd der han satt og gnidde de sterke, grove og rue arbeidsnævvan mot hverandre. Det hørtes.

I dag som den gang, kjemper fagbevegelsen hver eneste dag for et trygt og godt arbeidsliv for alle. En kamp som aldri må stoppe. En kamp som vi i dag feirer sammen med tusenvis av arbeidskamerater over hele verden.

Vi har mange meninger, og vi har mange kampsaker:

Retten til faste stillinger, en bedre pensjon, lønn under sykdom, kampen mot sosial dumping og mye mer.

Fagbevegelsen har alltid vært en forkjemper for økonomisk og sosial rettferdighet, like muligheter uansett hvem du er og hvor du bor.

Økonomisk ulikhet er ikke noe som bare skjer i utlandet, også her i Norge vokser ulikhetene.

For bare noen dager siden kunne vi lese i flere nasjonale medier:

«Nordmenn som tjener over 10 millioner kroner har siden 2013 fått et skattekutt som er hundre ganger større enn de som tjener mellom 150 000 og 250 000 kroner.» Tenk på det, hundre ganger større!

Skal vi klare å løse de store oppgavene i samfunnet må vi styrke fellesskapet – ikke lommeboka til milliardærene.

Skal vi klare å sikre alle en trygg barndom, god skole, et godt arbeidsliv og en trygg alderdom, må vi styrke fellesskapet – ikke profitten til investorene.

Skal vi klare å utvikle det fantastiske fylket vårt slik at det er trygt, godt og forutsigbart å bo her, må vi styrke fellesskapet – ikke sentralisere makta!

Vi kjemper for et samfunn som bygger på tillit, solidaritet og fellesskapsløsninger. Der menneskeverd og likeverd er grunnleggende.

I mange land som er rike på naturressurser forsyner eliten seg grovt av rikdommen ut at folket får samme gleden. I Norge har vi tradisjon for at rikdommen kommer hele befolkningen til gode. Det må vi fortsette med.

Vi vet hva alternativet til solidaritet er: Store ulikheter. I Norge er det en skummel utvikling!

Ulikhetene øker mellom rik og fattig. Mellom de som har jobb og de som ikke har jobb. Mellom kvinner og menn. Mellom by og land.

Velferden svekkes!

Det avsløres stadig kriminalitet i arbeidslivet. Kommersielle aktører tar ut milliardoverskudd fra barnehager, barnevern og eldreomsorg!

En forutsetning for god fordeling er demokrati og maktfordeling. Å sentralisere makta er et steg i feil retning!

Vi er ikke rik på grunn av oljen. Vi er rik på grunn av måten vi har organisert samfunnet på. Folkeviljen skal veie tungt.

Den norske modellen er i fare.

Trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter har være en suksessfaktor. Dette får vi til når de fleste arbeidstakere er organisert, de fleste av arbeidsgiverne er organisert og myndighetene har vilje til å lytte.

Det er skremmende å lese regjeringserklæringa. Der anerkjennes retten til å være uorganisert. Heller ikke sosial dumping er nevnt der en eneste gang!

Ingen. Ingen av av oss ønsker et A, B -eller C-lag i arbeidslivet. Den eneste måten å sikre oss på er gjennom et velfungerende tre-partisamarbeid.

Vi vil ha faste og trygge jobber, bort med midlertidighet, trygge sykelønnsordninger, et inkluderende arbeidsliv og gode, offentlige velferdsordninger.

Skal de store oppgavene løses må fellesskapet styrkes og forskjellene reduseres.

I tillegg til fagbevegelsens kamper kjemper Finnmark en spesiell kamp for tiden: Retten til å få bestemme over oss sjøl! Om to uker skal det avholdes folkeavstemming her i fylket. I dag bør vi snakke om det!

Den handler om et NEI til tvang og det handler om et NEI til politisk arroganse av en art vi ikke burde forvente i Norge. Det handler om språk, retorikk og kommunikasjon – om ordet som vårt kraftigste redskap, på godt og ondt. Politikere og journalister jobber iherdig og utålmodig i lag med å kreve eierskap over det offentlige ord, noe som forsåvidt er allment akseptert, så lenge sannheten er kartet og befolkningens ve og vel er målet.

Regionreformen og vårt spontane opprør viser derimot at noe er galt. Enkelte sentrale politikere som under valgkampen brukte forståelige ord, gjerne kommunisert med smil og lovnader, fremstår etter valget akkurat som papirdukkene jeg lekte med som lite: Ikke lytta dem og ikke prata dem! En av papirdukkene het til og med Monica. Hadde det vært i dag kunne hun ha hett Mæland til etternavn.

For mange av oss Finnmarkinga blir det derfor kjempe provoserende når Høyres kommunalminister rett ut sier at vå mening ikke betyr noe! Eller når Høyres statsminister beklager at vi Finnmarkinger sløser bort 3 millioner kroner på en folkeavstemming.

I verdens rikeste land er 3 millioner kroner så lite at vi burde ha ukentlige folkeavstemminger om alt fra leveringsforpliktelser av fisk og dumping av gruveavfall til flytting av NRK-kontorer og nedlegging av nærradiostasjoner. Lista over forhastede vedtak i vårt disfavør er dessverre ubehagelig lang.

Tvangen det nå trues med i forbindelse regionreformen er for flertallet av oss dråpen som får det til å renne over. Resultatet er berettiga sinne og ektefølt frustrasjon.

Det forsterkes enda mer ved at regjering ikke kan eller vil forklare oss med forståelige ord. Det er nesten så jeg begynner å lure på om de sitter i stortingsgarasjen og planlegger interiøret der som er verd mange millioner, ikke bare de 3 som de påstår vi sløser bort!

De kaller oss til og med for sytere og beskylder oss for å skape dårlig debattmiljø på sosiale medier – som om kampen vår handler om høflighetsfraser fremfor bannskap. Fy skam, jeg syns dem er heslige!

Jeg skal avslutte med sitat fra et skriv av min gode venn og nabo Gerd Aase Pedersen:

«Vi kan ikke stole på blåsias stemmer bak Oslos betongsterke glass.
De skaper en verden for mektige tunger, de fattige får ingen plass.
De rike blir rikere, skummer den fløten som arbeidets hender har skapt. 
Hvis dette fortsetter kan samholdet briste, og da kan vår Finnmark gå tapt.»

Kjære venner. Ha en fortsatt fin 1. mai ved Varangerfjorden vi elsker og i vårt flotte Finnmark fullt av sterke folk!

Finnmark skal styres fra Finnmark.
Stem NEI den 14 mai!

ForFinnmark – 1. maiappell

i Politikk By

1. mai er en kampdag. Og det er virkelig tid for kamp.

Spesielt viktig nu når høyrepopulismen og egoismen siver inn på alle områder; I arbeidslivet, i likestillingsdebatten, i integreringsdebatten og på alle tema som handler om likeverd, omsorg og et solidarisk menneskesyn.

Men verst av alt er at det demokratiske fundamentet er truet. Selve grunnmuren til folket er truet.

Vår styringsform og vår rett og plikt til å si fra når noe er galt, og bli hørt, tatt hensyn til og innlemmet i den retningen landet skal styres mot – er truet.

Vi Finnmarkinga bor ytterst i landet og lengst borte fra makta. Det gjør at vi ikke har samme mulighet til påvirke beslutningstakere som de som bor i deres nabolag.

Derfor må vi hegne om vårt folkestyre med nebb og klør, og sørge for at makta styrkes nærmere folket.

Det som nå skjer er det motsatte, det kalles sentralisering av makt. Og det er farlig for Finnmark. Vi vet alt om å styres utenfra og styres med tvang. Det er vår historie full av.

Derfor er det tid for kamp, mer enn på mange år.

Men det fins håp, og det er noen som viser vei. Folk og partier på venstresiden som blir våre fyrbøtere i ei vanskelig tid for Finnmark fremover.

Jeg avslutte min appell med et sitat fra Ola Bremnes sin kjente vise: «Har du fyr».

«Et landemerke for håp og drøm, helst sku vi la det bemanne.
Der skarven flyr, og der seien svøm, ute på kanten av landet.
Et hus i havet som står ‘an av, og gjør en seilar så gla så gla.
Og rope så sjøen skvett,

æ vil bli sett.»

For Finnmark v/nestleder Torill Olsen sin appell 1. mai 2018 i Vadsø.

Flertallets diktatur

i Politikk By

Et kvalitetsmål på et samfunn er hvordan minoriteter blir behandlet. I sunne demokratier tar flertallet også tilbørlig hensyn til mindretallet. Ved snever tolkning av begrepet kan jo faktisk en knappest mulig majoritet sette seg til herrer over en like knapp minoritet. En rettsstat må være innrettet slik at det ikke åpnes for flertallets diktatur.

Grunnloven skal sikre basale rettigheter i alt fra ytringsfrihet til lokalt sjølstyre. I Norge kom sistnevnte inn i den store kloke boka først i fjor, altså paradoksalt nok i en tid hvor mange slike enheter går mot avvikling.

For at skiftende knappe flertall ikke skal kunne rokke ved fundamenter i samfunnet, fordrer grunnlovsendringer 2/3 flertall over to Stortingsperioder, suverenitetsavståelse 3/4. At innenlandske geografiske omkalfatringer gjøres med simpelt flertall og i hui og hast innenfor én periode, er derfor nok et paradoks.

Vedtak 7/6-17 om kommunesammenslåinger ble gjort med ned mot én stemmes overvekt, et flertall som forsvant ved stortingsvalget tre måneder senere.

Formannskapslovene av 1837 kom som en reaksjon på embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida. Disse sørget etter hvert for at man lokalt fikk mer råderett over egen verden framfor støtt å bli overstyrt av flertall i mer folkerike strøk. På samme måte som vi forventer at regjering og storting hegner om Grunnlova, skulle man tro at en kommunalminister burde følge Formannskapslovenes intensjon.

Er det ikke da en skandale at sittende statsråd synes å måle egen suksess i hvor mange regional- og lokaldemokratiske enheter han kan bli kvitt?

To viktige forutsetninger lå til grunn da ministeren satte i gang sitt reformarbeid. Frivillighetsvedtaket av 1995, som for øvrig ble vedtatt med Høyres støtte, gjaldt da fortsatt og lød:

«Stortinget ber Regjeringa legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslåinger.»

Dessuten kom Stortinget for 2013–17 med følgende presisering:

«Det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres.»

Her lå altså alt til rette for tilbørlig hensyntagen til lokalsamfunn som enkeltvis selvfølgelig er i menneskelig undertall målt mot alle dem sentralmakta representerer. Frivillighetsvedtaket sørget «Tvangsgutane» for å skylle ut med kommunereformens badevann, og hva skjedde med intensjonen om reell frivillighet?

«Reell» burde jo bety at verken utilbørlig pisk, tvilsomme gulrøtter, økonomisk strupetak, «frivillig tvang», ren tvang eller det som verre er, burde brukes. Idet trange tidsfrister gikk ut, ble de forlenget for dem som ikke hadde kommet til «riktig» avgjørelse. Endring av inntektssystemet, tross tidligere lovnader, var et annet element som ble brukt for alt det var verdt der nei ble nektet tatt for et nei.

Ved siste årsskifte slo så kommunalministeren til igjen og styrket sin stilling som paradoksenes mester. I samme åndedrag som han proklamerer at «omkampenes tid er forbi», forespeiler han nye slag i kommuner som allerede har vært gjennom en grundig prosess og konkludert med at de vil stå alene.

Mannen, som med sitt store prestisjeprosjekt har drevet gjennom omkamp på omkamp, vil altså ha enda flere, dvs. der han tapte i de forrige rundene. Det er kun der han vant, at omkampenes tid er forbi.

Økonomisk seigpining er den mest nærliggende årsak til at enda flere vil kaste inn det lokaldemokratiske håndkleet i prosessene han annonserte vil komme.

Har ikke statsråden fått med seg at det nylig har vært et valg der Tvangsgutane mistet sitt flertall for bruk av både den ene og den andre metoden?

7/12-17 kom vedtaket om at det ikke blir flere tvangssammenslåinger. Dessuten ble følgende presisert:

«Stortinget ber regjeringa legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføringen av kommunereformen».

Denne formuleringa bør formidles til alle som vakler i troen på at det nytter å stå imot ministerens korstog mot folkestyret, spesielt nå når han faktisk ikke lenger har et stortingsflertall bak seg.

Finnmarkinger kan sikkert mene mangt og meget om at saker og ting sørpå burde vært organisert annerledes enn de der finner det for godt, men de mangler jo kjøttvekta for å få gjennomslag. Motsatt kan det nasjonalt valgte flertall på Løvebakken fatte vedtak stikk i strid med finnmarkingenes interesser.

Desentraliserte beslutningsorganer har derfor vært spesielt viktig for dem som befinner seg lengst unna storsamfunnets maktkorridorer. Sametinget ble opprettet i god demokratiske ånd til beste for en minoritet. Dette vil FrP avvikle, foreløpig uten å lykkes.

Når det nå heller den veien for vårt nordligste fylke, forsvinner en status som har vært en svært viktig motvekt til den kolonimakt de der ofte har følt seg utsatt for.

Utsatt for kritikk er Sanner snar med å vise til at Stortinget er demokratisk valgt og at vedtak derfra må respekteres. Sant nok, men i et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt.

Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

Med alle sine reformer driver sittende regjering gjennom en enorm omdanning av det norske samfunn. Folket bør da være våkne, protestere og prøve å stanse nedbygging og fjerning av de institusjoner og ordningen som skal sikre landet vårt mot et flertallets diktatur.

(Denne kommentaren ble første gang publisert i media 9. januar 2018).

——————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Oppskrift for folkeavstemninga

i Politikk By
7. mai vil finnmarkinger få si sin mening om sammenslåinga av Finnmark og Troms. Da kan du enten stemme på nett eller på papir i din kommunes lokaler. Les mer om hvordan du kan stemme.
Du vil få følgende spørsmål: Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?Selve valgdagen er 14. mai, men allerede 7. mai kan du stemme både på nett og på papir.

Hvor og hvordan kan du stemme?

Internett

7. mai fra klokken 10.00 kan du besøke nettsiden www.finnmark2018.no for å stemme. Den er åpen fram til 14. mai klokken 21.00. Du logger inn på samme måte som du logger inn på for eksempel Altinn.

Kommunens lokaler

Du kan forhåndsstemme på papir i egen kommune 7.-11. mai og på selve valgdagen 14. mai i kommunen sine lokaler. Du stemmer slik du ville gjort under et vanlig valg, men det vil ikke bli sendt valgkort i posten, så husk å ta med gyldig legitimasjon (pass, førerkort eller bankkort med bilde).

Din kommune vil opplyse deg om hvor valglokalet befinner seg og åpningstidene, men er du usikker så tar du kontakt med kommunen din.

Hvem kan stemme?

Alle som er manntallsførte i en av kommunene i Finnmark pr 14. mars 2018, er over 18 år, eller fyller 18 innen utgangen av 2018.

Så lenge du har tilgang til internett og har folkeregistrert adresse i Finnmark, kan du stemme fra hvor som helst i verden.

Finnmarkingene skal stemme over om de vil at Finnmark skal slå seg sammen med Troms eller ikke.Folkeavstemninga skal foregå i alle kommunene. Finnmark fylkeskommune er i gang med å lage et opplegg for å sikre at innbyggerne får god informasjon om hvordan og når de kan stemme.Hver husstand i Finnmark vil få informasjon i posten før folkeavstemninga. I tillegg blir det annonsert i aviser og på sosiale medier.Folkeavstemninga følger reglene for alminnelig stemmerett, det vil si 18 år.

Manntallet og stemmesedler er bestilt, slik at det kommer på plass til kommunene til forhåndsstemminga begynner 7. mai.

1 6 7 8 9
Gå til Topp