Undertegnede er av dem som har vært skeptisk til mange av regjeringas reformer. Erfaring viser at administrativ inndeling har stor betydning for hvordan samfunn utvikler seg. Med empirien i bakhodet er det all grunn til å frykte at region- og kommunereformene vil virke svært sentraliserende. Siden grensefjerningene bare såvidt har kommet i gang, er det selvsagt for tidlig å konkludere med at historien gjentar seg, men på et område kan man allerede driste seg til et «Ka sa æ?»
Stabile grenser er normalt et kvalitetsstempel på et samfunn. Landets statsminister sa det best selv da regjeringa avviste forslaget om å gi noen kvadratmeter av Norge, fjelltoppen Halti, som hundreårsgave til Finland: «Man tukler ikke med grensene». Det har Erna helt rett i, men skal tru om hun har fått med seg hvilket himla spetakkel tukling med de innenlandske grenser medfører?
Finnmark er i fullt opprør mot tvangssammenslåinga med Troms hvor de også er lunkne til idéen. I «Viken», «Vestland» og andre nye regioner går heller ikke prosessene helt på skinner. På kommuneplanet er det også mye ugreie landet rundt, og det er ikke bare Finnmark som skal ha folkeavstemning. 11. juni får endelig grasrota i Vågsøy si ja eller nei til sammenslåing med dobbelt så store Flora til «Kinn kommune». Ingen felles grense og ti mil dårlig vei pluss en drøy halvtimes fergereise mellom de to gjør dette til en absurd konstruksjon.
Om Stortingsvedtaket ikke reverseres, bør i hvert fall språkrådet gripe inn. En kommune er pr. definisjon et mindre administrativ område. Ordet kommer av latin communis som betyr felles. Kartet sier sitt om manglende geografisk avgrensning og deres største felles multiplum er anløp av hurtigruta. Språkøret er dårlig om en ikke straks hører at noe skurrer. Korrekt terminologi krever således et annet ord til å ledsage Kinn. En mye bedre løsning ville være at kommunestyre og Storting var lydhøre til det svært sannsynlige resultatet av folkeavstemninga.
Apropos lydhør! Monica Mælands metode synes å være å lukke ørene for ropet fra folkedypet.
Mens statsrådens popularitet i Finnmark er dalende, har hun nå også kokt seg en rå graut i Ofoten. Det dreier seg om sammenslåinga av Narvik, Ballangen og Tysfjords østside mens vestsida skal til Hamarøy. Stridens eple er delelinja som Mæland har lagt i en sving slik at en fjordbotn og inntektsgivende kraftverk lengst mot øst havner hos Hamarøy i vest. Derfor vendte noen hundre mennesker ryggen mot ministeren under en demonstrasjon i Kjøpsvik 23/4.
Hva var det Erna sa, og ka sa æ? «Man tukler ikke med grensene».
Uten å velge side i den kinkige grenseproblematikken gjennom Tysfjord, er det all grunn til å være kritisk til prosessen både i kommunereformen generelt og behandlingen av tilfellet Ofoten spesielt. Tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, direkte villedning og hastverk gir ikke noe godt utgangspunkt for et vellykket resultat. Disse faktorer var utslagsgivende i Ballangen. I 2015 gikk SPs lokallag til valg på at at kommunen skulle bestå. Derfor gjorde de et brakvalg og fikk ordføreren.
Ved folkeavstemninga våren 2016 kom en ny indikasjon på ønsket om selvstendighet, 76% nei, 21% ja. Riktignok var valgdeltagelsen lav, men det skyldes nok at sammenslåing virket så fjernt at bare 26% så noen vits i å oppsøke valglokalet. Da fristen for å hive seg på Sanners hurtigtog gikk ut 1/7-16, var det lite som tydet på at kommunen skulle forsvinne fra kartet.
Ministeren satte imidlertid straks opp ekstraavganger, og budskapet fra regjeringas svovelpredikanter ble ytterligere spisset. Stakkars dem som ble stående igjen på perrongen!
Kommunestyret i Ballangen var av dem som bet på skremselspropagandaen og sto før jul samme år overfor følgende dilemma: Om de ikke gikk for sammenslåing før årsskiftet, fryktet de å bli tvunget inn til byen uten å få ta del i reformens økonomiske virkemiddelpakke.
Et kjapt «frivillig» vedtak ville gi et salig pengedryss i form av reformstøtte. Brått gikk ordføreren mot sitt valgløfte og folkets røst og stemte sammen med flertallet i kommunestyret for å bli en del av Narvik.
I Tysfjord vaklet de mellom fortsatt selvstendighet eller å gå samlet i den ene eller annen retning før de ramlet ned på deling. Frank A. Jensens bok «Saltbingen» er av det som bør være et minimum av pensum for å forstå de spesielle forholdene i dette lulesamiske kjerneområde blandet med norsk industrisamfunn.
Man kan saktens spørre seg om Monica Mælands lokalkunnskap. Hun kan i hvert fall ikke ha forstått at hun med sin delelinje stakk handa inn i et vepsebol.
I ei tid hvor åpenhet i offentlig forvaltning blir mer og mer et krav, reageres det dessuten kraftig på at departementets behandling har foregått med svært manglende innsyn. Enda mer enn før står nå same mot bumann, same mot same, bumann mot bumann og østside mot vestside.
Hamarøy og Tysfjords vestside applauderer departementets avgjørelse. Skulle ministeren finne på å snu, blir de ikke nådige der. På østsida er forbitrelsen så stor at de tre ordførerne og alle representantene så nær som én vedtok å legge ned sine verv i fellesnemnda.
Samtidig og uavhengig av den betente delingssaken har stemninga mellom Narvik og Ballangen surnet. En naiv tro på at kommunehuset hos lillebror skal beholde like mye aktivitet som før, har nok tapt seg etter at de i byen murrer over at Ballangen har «tusket» til seg goder ved å omgjøre energiselskapet til en lokal stiftelse.
Reformarbeidet i Ofoten har altså stoppet opp. Mye tyder da også på at det beste hadde vært å beholde eksisterende kommunestruktur. Utfordringen ligger i å lappe sammen Tysfjord med de ytterligere sår regjeringens kile har forårsaket. Uansett er det på tide at Mæland & Co begynner å lytte til norske velgere.
Første mulighet har de etter folkeavstemningen i Finnmark 14/5. Ignorere de et nei-flertall og lar direkte disfunksjonelle enheter bli realiteter, kan historiens dom bli hard. Fra lengst i nord, via Ofoten til Kinn kan det bli mange reaksjoner av typen «Ka sa vi?»
Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.
Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.