Finnmark kjemper en spesiell kamp for tiden: Retten til å få bestemme over oss sjøl! For mange av oss Finnmarkinger er det provoserende når Høyres kommunalminister rett ut sier at vår mening ikke betyr noe, eller når Høyres statsminister beklager at vi i Finnmark sløser bort 3 millioner kroner på en folkeavstemming.
Dette er elementer av hovedtalen Britt-Inger Olsen, leder i Fagforbundet i Nesseby, holdt under 1. mai-arrangementet i Vadsø under parolen «Finnmark som eget fylke».
Her gjengir vi hele talen.
I min oppvekst har jeg bodd i forskjellige hardføre samfunn i Øst-Finnmark, som Nesseby, kraftstasjonen på Kongsfjordfjellet, Båtsfjord, Vadsø og tilbake til Nesseby. Det har fargelagt livet mitt og gjort meg til den Finnmarkingen jeg er i dag. Jeg er takknemlig og stol over denne fargelegging.
Det var pappa som sådde et lite frø i meg om arbeiderkampen der han satt og så på Gerhardsen, Bratteli, Brundtland og Yngve Hågensens taler på TV. En av grunnene til at jeg som småjente begynte å følge med ham, var at han lagde så mye lyd der han satt og gnidde de sterke, grove og rue arbeidsnævvan mot hverandre. Det hørtes.
I dag som den gang, kjemper fagbevegelsen hver eneste dag for et trygt og godt arbeidsliv for alle. En kamp som aldri må stoppe. En kamp som vi i dag feirer sammen med tusenvis av arbeidskamerater over hele verden.
Vi har mange meninger, og vi har mange kampsaker:
Retten til faste stillinger, en bedre pensjon, lønn under sykdom, kampen mot sosial dumping og mye mer.
Fagbevegelsen har alltid vært en forkjemper for økonomisk og sosial rettferdighet, like muligheter uansett hvem du er og hvor du bor.
Økonomisk ulikhet er ikke noe som bare skjer i utlandet, også her i Norge vokser ulikhetene.
For bare noen dager siden kunne vi lese i flere nasjonale medier:
«Nordmenn som tjener over 10 millioner kroner har siden 2013 fått et skattekutt som er hundre ganger større enn de som tjener mellom 150 000 og 250 000 kroner.» Tenk på det, hundre ganger større!
Skal vi klare å løse de store oppgavene i samfunnet må vi styrke fellesskapet – ikke lommeboka til milliardærene.
Skal vi klare å sikre alle en trygg barndom, god skole, et godt arbeidsliv og en trygg alderdom, må vi styrke fellesskapet – ikke profitten til investorene.
Skal vi klare å utvikle det fantastiske fylket vårt slik at det er trygt, godt og forutsigbart å bo her, må vi styrke fellesskapet – ikke sentralisere makta!
Vi kjemper for et samfunn som bygger på tillit, solidaritet og fellesskapsløsninger. Der menneskeverd og likeverd er grunnleggende.
I mange land som er rike på naturressurser forsyner eliten seg grovt av rikdommen ut at folket får samme gleden. I Norge har vi tradisjon for at rikdommen kommer hele befolkningen til gode. Det må vi fortsette med.
Vi vet hva alternativet til solidaritet er: Store ulikheter. I Norge er det en skummel utvikling!
Ulikhetene øker mellom rik og fattig. Mellom de som har jobb og de som ikke har jobb. Mellom kvinner og menn. Mellom by og land.
Velferden svekkes!
Det avsløres stadig kriminalitet i arbeidslivet. Kommersielle aktører tar ut milliardoverskudd fra barnehager, barnevern og eldreomsorg!
En forutsetning for god fordeling er demokrati og maktfordeling. Å sentralisere makta er et steg i feil retning!
Vi er ikke rik på grunn av oljen. Vi er rik på grunn av måten vi har organisert samfunnet på. Folkeviljen skal veie tungt.
Den norske modellen er i fare.
Trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter har være en suksessfaktor. Dette får vi til når de fleste arbeidstakere er organisert, de fleste av arbeidsgiverne er organisert og myndighetene har vilje til å lytte.
Det er skremmende å lese regjeringserklæringa. Der anerkjennes retten til å være uorganisert. Heller ikke sosial dumping er nevnt der en eneste gang!
Ingen. Ingen av av oss ønsker et A, B -eller C-lag i arbeidslivet. Den eneste måten å sikre oss på er gjennom et velfungerende tre-partisamarbeid.
Vi vil ha faste og trygge jobber, bort med midlertidighet, trygge sykelønnsordninger, et inkluderende arbeidsliv og gode, offentlige velferdsordninger.
Skal de store oppgavene løses må fellesskapet styrkes og forskjellene reduseres.
I tillegg til fagbevegelsens kamper kjemper Finnmark en spesiell kamp for tiden: Retten til å få bestemme over oss sjøl! Om to uker skal det avholdes folkeavstemming her i fylket. I dag bør vi snakke om det!
Den handler om et NEI til tvang og det handler om et NEI til politisk arroganse av en art vi ikke burde forvente i Norge. Det handler om språk, retorikk og kommunikasjon – om ordet som vårt kraftigste redskap, på godt og ondt. Politikere og journalister jobber iherdig og utålmodig i lag med å kreve eierskap over det offentlige ord, noe som forsåvidt er allment akseptert, så lenge sannheten er kartet og befolkningens ve og vel er målet.
Regionreformen og vårt spontane opprør viser derimot at noe er galt. Enkelte sentrale politikere som under valgkampen brukte forståelige ord, gjerne kommunisert med smil og lovnader, fremstår etter valget akkurat som papirdukkene jeg lekte med som lite: Ikke lytta dem og ikke prata dem! En av papirdukkene het til og med Monica. Hadde det vært i dag kunne hun ha hett Mæland til etternavn.
For mange av oss Finnmarkinga blir det derfor kjempe provoserende når Høyres kommunalminister rett ut sier at vå mening ikke betyr noe! Eller når Høyres statsminister beklager at vi Finnmarkinger sløser bort 3 millioner kroner på en folkeavstemming.
I verdens rikeste land er 3 millioner kroner så lite at vi burde ha ukentlige folkeavstemminger om alt fra leveringsforpliktelser av fisk og dumping av gruveavfall til flytting av NRK-kontorer og nedlegging av nærradiostasjoner. Lista over forhastede vedtak i vårt disfavør er dessverre ubehagelig lang.
Tvangen det nå trues med i forbindelse regionreformen er for flertallet av oss dråpen som får det til å renne over. Resultatet er berettiga sinne og ektefølt frustrasjon.
Det forsterkes enda mer ved at regjering ikke kan eller vil forklare oss med forståelige ord. Det er nesten så jeg begynner å lure på om de sitter i stortingsgarasjen og planlegger interiøret der som er verd mange millioner, ikke bare de 3 som de påstår vi sløser bort!
De kaller oss til og med for sytere og beskylder oss for å skape dårlig debattmiljø på sosiale medier – som om kampen vår handler om høflighetsfraser fremfor bannskap. Fy skam, jeg syns dem er heslige!
Jeg skal avslutte med sitat fra et skriv av min gode venn og nabo Gerd Aase Pedersen:
«Vi kan ikke stole på blåsias stemmer bak Oslos betongsterke glass.
De skaper en verden for mektige tunger, de fattige får ingen plass.
De rike blir rikere, skummer den fløten som arbeidets hender har skapt.
Hvis dette fortsetter kan samholdet briste, og da kan vår Finnmark gå tapt.»
Kjære venner. Ha en fortsatt fin 1. mai ved Varangerfjorden vi elsker og i vårt flotte Finnmark fullt av sterke folk!
Finnmark skal styres fra Finnmark.
Stem NEI den 14 mai!