Torill Olsen - page 15

Det blir færre Finnmarkinger på Stortinget. Årsaken er at det går mot at Finnmark avvikles som egen valgkrets ved neste stortingsvalg hvis Finnmark og Troms blir slått sammen til en region. Alt er lagt til rette for dette av regjeringen.

Politikere fra Finnmark, som ønsker seg en plass på stortinget, må ha tillit i hele storfylket om de skal kunne nå frem som stortingsrepresentant. Dette svekker Finnmark sin representasjon.

Det er gjennom pressen gitt lite informasjon om regjeringspartiene vil beholde Finnmark som egen stortingsvalgkrets og fem stortingsrepresentanter.

I dag er Finnmark en egen valgkrets, der det stilles lister med kandidater bosatt i Finnmark. Det kan bli endret automatisk dersom man slår sammen Finnmark og Troms. Saken er at hvis Finnmark ikke lenger skal være en egen stortingsvalgkrets så må eventuelle stortingskandidater med adresse Finnmark kjempe om en plass på stortinget gjennom en nominasjonsprosess i det nye storfylket.

I en slik prosess vil Finnmark neppe kunne få inn fem representanter. De vil uansett ikke kunne oppfattes som Finnmarksrepresentanter, men som representanter for storfylket.

Man kan jo merke seg hva regjeringen selv sier om hva som må skje før stortingsvalget i 2021 dersom man skulle mene at foranstående er en grunnløs problemstilling (sitat).

«Stortinget må før neste stortingsvalg ta stilling til hvor mange valgdistrikter det skal være.

Dersom Stortinget ønsker å beholde antall valgdistrikter, må valgloven endres. Dette fordi det følger av dagens lovbestemmelser at det er fylkene som utgjør valgdistriktene. Uten lovendring vil derfor valgdistriktene automatisk endres når antall fylker endres.

Dersom antall valgdistrikter skal beholdes i 2021, vurderer departementet det som nødvendig å endre lovbestemmelsen slik at den slår fast at dagens 19 fylker skal være valgdistrikter ved stortingsvalg. Dersom Stortinget ønsker å redusere antall valgdistrikter, må Grunnloven endres». (Sitat slutt).

Finnmark og Troms Høyre har startet prosessen om sammenslåing av fylkespartiene. Det samme har FrP og Venstre i Troms og Finnmark gjort. Man må derfor gå ut i fra at disse fylkespartier er for at Finnmark stortingsvalgkrets avvikles og at ny valgkrets skal følge grensene til det nye fylket.

Stortinget vil logisk nok da ikke lenger ha en egen Finnmarksbenk med fem representanter valgt av finnmarkingene.

—————

Arne Pedersen bor i Vestre Jakobselv i Finnmark. Han er en kjent Arbeiderparti-politiker, debattant, fisker og formann i Norges kystfiskarlag. Arne Pedersen er medlem av organisasjonen ForFinnmark.

Finnmark kjemper en spesiell kamp for tiden: Retten til å få bestemme over oss sjøl! For mange av oss Finnmarkinger er det provoserende når Høyres kommunalminister rett ut sier at vår mening ikke betyr noe, eller når Høyres statsminister beklager at vi i Finnmark sløser bort 3 millioner kroner på en folkeavstemming.

Dette er elementer av hovedtalen Britt-Inger Olsen, leder i Fagforbundet i Nesseby, holdt under 1. mai-arrangementet i Vadsø under parolen «Finnmark som eget fylke».

Her gjengir vi hele talen.

I min oppvekst har jeg bodd i forskjellige hardføre samfunn i Øst-Finnmark, som Nesseby, kraftstasjonen på Kongsfjordfjellet, Båtsfjord, Vadsø og tilbake til Nesseby. Det har fargelagt livet mitt og gjort meg til den Finnmarkingen jeg er i dag. Jeg er takknemlig og stol over denne fargelegging.

Det var pappa som sådde et lite frø i meg om arbeiderkampen der han satt og så på Gerhardsen, Bratteli, Brundtland og Yngve Hågensens taler på TV. En av grunnene til at jeg som småjente begynte å følge med ham, var at han lagde så mye lyd der han satt og gnidde de sterke, grove og rue arbeidsnævvan mot hverandre. Det hørtes.

I dag som den gang, kjemper fagbevegelsen hver eneste dag for et trygt og godt arbeidsliv for alle. En kamp som aldri må stoppe. En kamp som vi i dag feirer sammen med tusenvis av arbeidskamerater over hele verden.

Vi har mange meninger, og vi har mange kampsaker:

Retten til faste stillinger, en bedre pensjon, lønn under sykdom, kampen mot sosial dumping og mye mer.

Fagbevegelsen har alltid vært en forkjemper for økonomisk og sosial rettferdighet, like muligheter uansett hvem du er og hvor du bor.

Økonomisk ulikhet er ikke noe som bare skjer i utlandet, også her i Norge vokser ulikhetene.

For bare noen dager siden kunne vi lese i flere nasjonale medier:

«Nordmenn som tjener over 10 millioner kroner har siden 2013 fått et skattekutt som er hundre ganger større enn de som tjener mellom 150 000 og 250 000 kroner.» Tenk på det, hundre ganger større!

Skal vi klare å løse de store oppgavene i samfunnet må vi styrke fellesskapet – ikke lommeboka til milliardærene.

Skal vi klare å sikre alle en trygg barndom, god skole, et godt arbeidsliv og en trygg alderdom, må vi styrke fellesskapet – ikke profitten til investorene.

Skal vi klare å utvikle det fantastiske fylket vårt slik at det er trygt, godt og forutsigbart å bo her, må vi styrke fellesskapet – ikke sentralisere makta!

Vi kjemper for et samfunn som bygger på tillit, solidaritet og fellesskapsløsninger. Der menneskeverd og likeverd er grunnleggende.

I mange land som er rike på naturressurser forsyner eliten seg grovt av rikdommen ut at folket får samme gleden. I Norge har vi tradisjon for at rikdommen kommer hele befolkningen til gode. Det må vi fortsette med.

Vi vet hva alternativet til solidaritet er: Store ulikheter. I Norge er det en skummel utvikling!

Ulikhetene øker mellom rik og fattig. Mellom de som har jobb og de som ikke har jobb. Mellom kvinner og menn. Mellom by og land.

Velferden svekkes!

Det avsløres stadig kriminalitet i arbeidslivet. Kommersielle aktører tar ut milliardoverskudd fra barnehager, barnevern og eldreomsorg!

En forutsetning for god fordeling er demokrati og maktfordeling. Å sentralisere makta er et steg i feil retning!

Vi er ikke rik på grunn av oljen. Vi er rik på grunn av måten vi har organisert samfunnet på. Folkeviljen skal veie tungt.

Den norske modellen er i fare.

Trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter har være en suksessfaktor. Dette får vi til når de fleste arbeidstakere er organisert, de fleste av arbeidsgiverne er organisert og myndighetene har vilje til å lytte.

Det er skremmende å lese regjeringserklæringa. Der anerkjennes retten til å være uorganisert. Heller ikke sosial dumping er nevnt der en eneste gang!

Ingen. Ingen av av oss ønsker et A, B -eller C-lag i arbeidslivet. Den eneste måten å sikre oss på er gjennom et velfungerende tre-partisamarbeid.

Vi vil ha faste og trygge jobber, bort med midlertidighet, trygge sykelønnsordninger, et inkluderende arbeidsliv og gode, offentlige velferdsordninger.

Skal de store oppgavene løses må fellesskapet styrkes og forskjellene reduseres.

I tillegg til fagbevegelsens kamper kjemper Finnmark en spesiell kamp for tiden: Retten til å få bestemme over oss sjøl! Om to uker skal det avholdes folkeavstemming her i fylket. I dag bør vi snakke om det!

Den handler om et NEI til tvang og det handler om et NEI til politisk arroganse av en art vi ikke burde forvente i Norge. Det handler om språk, retorikk og kommunikasjon – om ordet som vårt kraftigste redskap, på godt og ondt. Politikere og journalister jobber iherdig og utålmodig i lag med å kreve eierskap over det offentlige ord, noe som forsåvidt er allment akseptert, så lenge sannheten er kartet og befolkningens ve og vel er målet.

Regionreformen og vårt spontane opprør viser derimot at noe er galt. Enkelte sentrale politikere som under valgkampen brukte forståelige ord, gjerne kommunisert med smil og lovnader, fremstår etter valget akkurat som papirdukkene jeg lekte med som lite: Ikke lytta dem og ikke prata dem! En av papirdukkene het til og med Monica. Hadde det vært i dag kunne hun ha hett Mæland til etternavn.

For mange av oss Finnmarkinga blir det derfor kjempe provoserende når Høyres kommunalminister rett ut sier at vå mening ikke betyr noe! Eller når Høyres statsminister beklager at vi Finnmarkinger sløser bort 3 millioner kroner på en folkeavstemming.

I verdens rikeste land er 3 millioner kroner så lite at vi burde ha ukentlige folkeavstemminger om alt fra leveringsforpliktelser av fisk og dumping av gruveavfall til flytting av NRK-kontorer og nedlegging av nærradiostasjoner. Lista over forhastede vedtak i vårt disfavør er dessverre ubehagelig lang.

Tvangen det nå trues med i forbindelse regionreformen er for flertallet av oss dråpen som får det til å renne over. Resultatet er berettiga sinne og ektefølt frustrasjon.

Det forsterkes enda mer ved at regjering ikke kan eller vil forklare oss med forståelige ord. Det er nesten så jeg begynner å lure på om de sitter i stortingsgarasjen og planlegger interiøret der som er verd mange millioner, ikke bare de 3 som de påstår vi sløser bort!

De kaller oss til og med for sytere og beskylder oss for å skape dårlig debattmiljø på sosiale medier – som om kampen vår handler om høflighetsfraser fremfor bannskap. Fy skam, jeg syns dem er heslige!

Jeg skal avslutte med sitat fra et skriv av min gode venn og nabo Gerd Aase Pedersen:

«Vi kan ikke stole på blåsias stemmer bak Oslos betongsterke glass.
De skaper en verden for mektige tunger, de fattige får ingen plass.
De rike blir rikere, skummer den fløten som arbeidets hender har skapt. 
Hvis dette fortsetter kan samholdet briste, og da kan vår Finnmark gå tapt.»

Kjære venner. Ha en fortsatt fin 1. mai ved Varangerfjorden vi elsker og i vårt flotte Finnmark fullt av sterke folk!

Finnmark skal styres fra Finnmark.
Stem NEI den 14 mai!

1. mai er en kampdag. Og det er virkelig tid for kamp.

Spesielt viktig nu når høyrepopulismen og egoismen siver inn på alle områder; I arbeidslivet, i likestillingsdebatten, i integreringsdebatten og på alle tema som handler om likeverd, omsorg og et solidarisk menneskesyn.

Men verst av alt er at det demokratiske fundamentet er truet. Selve grunnmuren til folket er truet.

Vår styringsform og vår rett og plikt til å si fra når noe er galt, og bli hørt, tatt hensyn til og innlemmet i den retningen landet skal styres mot – er truet.

Vi Finnmarkinga bor ytterst i landet og lengst borte fra makta. Det gjør at vi ikke har samme mulighet til påvirke beslutningstakere som de som bor i deres nabolag.

Derfor må vi hegne om vårt folkestyre med nebb og klør, og sørge for at makta styrkes nærmere folket.

Det som nå skjer er det motsatte, det kalles sentralisering av makt. Og det er farlig for Finnmark. Vi vet alt om å styres utenfra og styres med tvang. Det er vår historie full av.

Derfor er det tid for kamp, mer enn på mange år.

Men det fins håp, og det er noen som viser vei. Folk og partier på venstresiden som blir våre fyrbøtere i ei vanskelig tid for Finnmark fremover.

Jeg avslutte min appell med et sitat fra Ola Bremnes sin kjente vise: «Har du fyr».

«Et landemerke for håp og drøm, helst sku vi la det bemanne.
Der skarven flyr, og der seien svøm, ute på kanten av landet.
Et hus i havet som står ‘an av, og gjør en seilar så gla så gla.
Og rope så sjøen skvett,

æ vil bli sett.»

For Finnmark v/nestleder Torill Olsen sin appell 1. mai 2018 i Vadsø.

Frykt for å miste sin egen identitet og om nok en gang å bli overkjørt av sentrale myndigheter, gjør at finnmarkingene avholder folkeavstemning 14. mai i et siste håp om å snu Stortinget.

Vil det hjelpe? NRK Finnmark og Altaposten tar debatten på City Scene torsdag 26. april i en direktesending.

Du kan se hele debatten på NRK.no/Finnmark

Et kvalitetsmål på et samfunn er hvordan minoriteter blir behandlet. I sunne demokratier tar flertallet også tilbørlig hensyn til mindretallet. Ved snever tolkning av begrepet kan jo faktisk en knappest mulig majoritet sette seg til herrer over en like knapp minoritet. En rettsstat må være innrettet slik at det ikke åpnes for flertallets diktatur.

Grunnloven skal sikre basale rettigheter i alt fra ytringsfrihet til lokalt sjølstyre. I Norge kom sistnevnte inn i den store kloke boka først i fjor, altså paradoksalt nok i en tid hvor mange slike enheter går mot avvikling.

For at skiftende knappe flertall ikke skal kunne rokke ved fundamenter i samfunnet, fordrer grunnlovsendringer 2/3 flertall over to Stortingsperioder, suverenitetsavståelse 3/4. At innenlandske geografiske omkalfatringer gjøres med simpelt flertall og i hui og hast innenfor én periode, er derfor nok et paradoks.

Vedtak 7/6-17 om kommunesammenslåinger ble gjort med ned mot én stemmes overvekt, et flertall som forsvant ved stortingsvalget tre måneder senere.

Formannskapslovene av 1837 kom som en reaksjon på embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida. Disse sørget etter hvert for at man lokalt fikk mer råderett over egen verden framfor støtt å bli overstyrt av flertall i mer folkerike strøk. På samme måte som vi forventer at regjering og storting hegner om Grunnlova, skulle man tro at en kommunalminister burde følge Formannskapslovenes intensjon.

Er det ikke da en skandale at sittende statsråd synes å måle egen suksess i hvor mange regional- og lokaldemokratiske enheter han kan bli kvitt?

To viktige forutsetninger lå til grunn da ministeren satte i gang sitt reformarbeid. Frivillighetsvedtaket av 1995, som for øvrig ble vedtatt med Høyres støtte, gjaldt da fortsatt og lød:

«Stortinget ber Regjeringa legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslåinger.»

Dessuten kom Stortinget for 2013–17 med følgende presisering:

«Det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres.»

Her lå altså alt til rette for tilbørlig hensyntagen til lokalsamfunn som enkeltvis selvfølgelig er i menneskelig undertall målt mot alle dem sentralmakta representerer. Frivillighetsvedtaket sørget «Tvangsgutane» for å skylle ut med kommunereformens badevann, og hva skjedde med intensjonen om reell frivillighet?

«Reell» burde jo bety at verken utilbørlig pisk, tvilsomme gulrøtter, økonomisk strupetak, «frivillig tvang», ren tvang eller det som verre er, burde brukes. Idet trange tidsfrister gikk ut, ble de forlenget for dem som ikke hadde kommet til «riktig» avgjørelse. Endring av inntektssystemet, tross tidligere lovnader, var et annet element som ble brukt for alt det var verdt der nei ble nektet tatt for et nei.

Ved siste årsskifte slo så kommunalministeren til igjen og styrket sin stilling som paradoksenes mester. I samme åndedrag som han proklamerer at «omkampenes tid er forbi», forespeiler han nye slag i kommuner som allerede har vært gjennom en grundig prosess og konkludert med at de vil stå alene.

Mannen, som med sitt store prestisjeprosjekt har drevet gjennom omkamp på omkamp, vil altså ha enda flere, dvs. der han tapte i de forrige rundene. Det er kun der han vant, at omkampenes tid er forbi.

Økonomisk seigpining er den mest nærliggende årsak til at enda flere vil kaste inn det lokaldemokratiske håndkleet i prosessene han annonserte vil komme.

Har ikke statsråden fått med seg at det nylig har vært et valg der Tvangsgutane mistet sitt flertall for bruk av både den ene og den andre metoden?

7/12-17 kom vedtaket om at det ikke blir flere tvangssammenslåinger. Dessuten ble følgende presisert:

«Stortinget ber regjeringa legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføringen av kommunereformen».

Denne formuleringa bør formidles til alle som vakler i troen på at det nytter å stå imot ministerens korstog mot folkestyret, spesielt nå når han faktisk ikke lenger har et stortingsflertall bak seg.

Finnmarkinger kan sikkert mene mangt og meget om at saker og ting sørpå burde vært organisert annerledes enn de der finner det for godt, men de mangler jo kjøttvekta for å få gjennomslag. Motsatt kan det nasjonalt valgte flertall på Løvebakken fatte vedtak stikk i strid med finnmarkingenes interesser.

Desentraliserte beslutningsorganer har derfor vært spesielt viktig for dem som befinner seg lengst unna storsamfunnets maktkorridorer. Sametinget ble opprettet i god demokratiske ånd til beste for en minoritet. Dette vil FrP avvikle, foreløpig uten å lykkes.

Når det nå heller den veien for vårt nordligste fylke, forsvinner en status som har vært en svært viktig motvekt til den kolonimakt de der ofte har følt seg utsatt for.

Utsatt for kritikk er Sanner snar med å vise til at Stortinget er demokratisk valgt og at vedtak derfra må respekteres. Sant nok, men i et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt.

Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

Med alle sine reformer driver sittende regjering gjennom en enorm omdanning av det norske samfunn. Folket bør da være våkne, protestere og prøve å stanse nedbygging og fjerning av de institusjoner og ordningen som skal sikre landet vårt mot et flertallets diktatur.

(Denne kommentaren ble første gang publisert i media 9. januar 2018).

——————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Leserinnlegg fra Jon Bertelsen og Steinar Schanche.

I følge inndelingsloven §26 er det bare fylkestinget som kan oppnevne medlemmer til fellesnemnd, og medlemmene må velges blant fylkestingets medlemmer. Kommunalministeren har ingen kompetanse til å utnevne medlemmer til nemnda, eller til å pålegge fylkestinget til å gjøre det.

Regjeringen har heller ingen direkte sanksjonsmuligheter mot fylkestingets beslutning uten en endring av inndelingsloven. Det såkalte forhandlingsresultatet fra Gardermoen er på ingen måte godkjent av Finnmark fylkeskommune, og kan derfor ikke brukes av Mæland som et påskudd til å fastsette noe som helst.

En fellesnemnd med representanter fra bare ett av fylkene vil ikke oppfylle verken lovens krav eller intensjoner, og den vil ikke være beslutningsdyktig. Det vil dessuten være i strid med både demokratiske og etiske prinsipper å legge til rette for gjennomføring av en vidtrekkende nyordning som om kort tid skal prøves ved en folkeavstemning.

Vi regner med at alle partiene i fylkestinget er enige i dette, uavhengig av synet på folkeavstemningen. Også fylkestinget i Troms bør ta hensyn til dette.

Statsminister Erna Solberg har i media beklaget seg over at Finnmark fylkesting bruker tre mill. kr til folkeavstemningen om sammenslåingen, og at pengene heller kunne vært brukt til etterutdanning av lærere. Dette er en så nedrig uttalelse mot Finnmarks befolkning at den bare er pinlig.

Utover det fortjener uttalelsen ingen kommentar.