Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 3

Torill Olsen har publisert 149 artikler.

Staten som tilrettelegger for ulikhetssamfunnet

i Kommentaren By

Skrevet av Helge NicolaisenÞEKKJA

Kommune betyr felles eller felleskap. Begrepet angir et geografisk område med delvis selvstyre i lokale saker. Kommunelovens bestemmelser angir oppgaver og delegasjon. Som grunnlag for geografisk fastsettelse benyttes inndelingsloven som på sin side skal legge til rette for et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og en effektiv lokalforvaltning. Staten ved stortinget er både lovgiver og forvaltningskompetanse.

Historisk sett har lokalt folkestyre vendt seg til Staten ved antatt mangelfull funksjonalitet eller evne til å oppfylle lovtekster og krav. En slik praksis har vært nødvendig for å sikre befolkningen forsvarlige offentlige tjenester.

Fylkesmannen har i sin kompetanse både veilednings og tilsynsplikt og har derfor vært det naturlige kontaktpunktet i slik sammenheng. Derimot er det en ny praksis som brer seg til hvor staten i seg selv utfører inndelinger og dermed definerer både lokalt selvstyre og antar vurdering.

Tidligere praksis fratres og danner en ny type forvaltning. Man forstår at Staten i denne forvaltningstenkningen antar en holdning der folket ikke forstår sitt eget beste og må tvinges til forsvarlighet.

Åpenbart vil en utglidning av lokal medbestemmelse føre til romsligere Statsmakt og en absolutt fare for eskalering av overstyring og bruk av tvang.

Ved å tillate de 169 valgte stortingsrepresentantene en holdning der forståelsen av lokale samfunnsforhold dømmes etter byråkratiske måltall og systemrapporter er nasjonens samfunnssikkerhet satt til blind auksjon.

Det er fullt forståelig at enkelte kommuner eller fylker ønsker samarbeid om oppgaveløsning. Det er til og med forståelig at enkeltkommuner vurderer seg tjent med sammenslåing med en eller flere nabokommuner.

Men, prinsippet om egenvurdering og frivillighet må ligge til grunn. En avståelse fra disse prinsippene fører med seg en brist i oppbyggingen av demokratiet og sender det historiske norske folkestyret i fritt fall.

Så langt jeg har til kunnskap er det intet hinder i dagens bestemmelser som hindrer felleskapet å selvvurdere sin egen fremtid.

Ved å innta en statlig modell hvor overstyring og tvang blir utbredt praksis og en geografisk skjevhet bestående av 169 stortingsrepresentanter avdømmer lokal kunnskap – fullføres tenkningen om forskjellssamfunnet.

I sum er dette offentlig iscenesatt samfunns-mobberi hvor tenkningen om forskjellighetssamfunnet gis stortingets eget legitimitet.

Finnmarksbrev til statsministeren

i Kommentaren By

Nå er jeg blitt så gammel og så klok at jeg ikke lenger kan sette her og se på galskapen uten å si fra. Du kan ikke fortsette å ødelegge landet våres og bare la deg diktere av pengemakta og storfolket der sør.

Før jeg sier nokka mer må jeg jo presentere meg sjøl; Jeg heter Sigfred Teodor Joakim Mikalsen, er 75 år og bor på en liten plass ved havet som heter Sjåboktfjorden. Av navnet hører du vel at det ikke akkurat er Holmekollåsen. Men det er no Norge, det også, mitt og ditt land i lag.

Æ læste i avisa her om dagen at du syns det er best å samle kompetansen på en plass og at det viktig å lage robuste kommuner og storregioner. Hvorfor det, om æ tør spørre?

La oss nu se på det med det du kaller for kompetanse, statsminister. Hva er det for nokka? Er det boklig lærdom, erfaring, sunne verdier, det du vet etter et langt arbeidsliv eller er det kompetanse på å være kvinne, mann, ung, gammel, eller? Du bruker ikke mye presise ord, det skal du no ikke ha på deg.

Nei, du lurer ikke mæ, det er et tåkedott-ord. Folk har all slags kompetanse, at man samle den på en plass gir ikke nødvendigvis gull. Du kan no bare se på alle kompetansen som er samla i politiet i Oslo, men likevel klarer dæm ikke å håndtere sinte ungdomma som hærjer om natta.

Ja, statsminister, jeg er en smule opptrækt her jeg sitter. Jeg innrømme det.

For så kommer du dræganes med robuste kommuner og fylkeskommuner og kaller det regionalisering. Hva er det førr nokka? Er det de mest folkerike kommuner, pengerike kommuner, ressursrike kommuner, nord-kommuner, sør-kommuner, vestvendt, skogkledd eller geografisk store kommuner?

Nok et tåkedott-ord uten mening, men med et klart mål: Få oss til å tru at en eller annen robusthet bare handler om størrelse og at fremtia bare har bruk for kontorfolk som sett i byan.

Eller kanskje du tror at du og dine har vett nok til å stille riktige diagnoser om korsen det er her i Sjåboktfjorden og alle andre småplassa, og så tilby størrelse som medisin. Huff, Erna, kanskje er jeg enfoldig, men jeg begynner å tro at du verken vet ka du snakke om, og enda verre, at du ikke like oss.

Statsminister, du har glemt at det er landet til sammen som er rik og sterk og kan møte fremtia med håp og tro.

Førr hvem er du som skal få oss til å tro at fremtia er å (med vilje) avfolke Sjåboktfjorden og alle sånne plassa, og klumpe oss sammen i 5 byer i landet. Hvor i all verden har du det i fra?

Beklager, statsminister, jeg tror deg ikke der du står med tåkodott-ordene dine og syder av makt og sjøldefinert selvtillit.

Her i Sjåboktfjorden sitter jeg ved kjøkkenbordet og drikker kaffen min og ser på havet som slår inn mot fjæra i et landskap som snart skal ta i mot mørketida med stor ro. Samtidig er æ så sint inni meg.

Vet du, jeg har kommet tel at jeg vil ha en annen statsminister. En klok og verdig leder som verdsetter og respekterer alle sine innbyggere og ikke deler folk inn i kompetente eller ikke-kompetente, robuste eller ikke-robuste. Som ikke tvinger folk til å si ja til at det bare er store byer som kan noe.

Men ordan mine blir vel som å stå midtfjords i båten i kulingen og rope mot værgudan som har gedd oss skitvær i lang tid. Det nytter ikke.

Erna, det er bare 7 hus igjen her æ bor, i Sjåboktfjorden, kanskje er vi borte om nån år. Men enn så lenge e vi her. Vi e ikke stor, men vi er dine landsmenn vi også. Nu blir vi fortalt at vi ikke er gode nok, at det ikke går så bra her hos oss og et inntrøkk av at vi ikke vet våres eget beste, derfor må du tvinge oss til å slå oss sammen.

Vi har jo sagt nei da vi stemte at vi ikke ville. Husker du det, ifjor i mai? Jeg trur ikke landet kan bygges med tvang. I det lange løp går det galt, Erna.

Jeg beklager at jeg skriver et brev til deg som du kanskje oppfatter som sutrete og negativ. Men da skal du vite at det du føler nå etter å ha lest det her brevet, føler jeg hver gang du og dine medsammensvorne står på talerstoler og i aviser og sier at det er best å samle kompetansen på en stor plass og at det viktig å lage «robuste» regioner og kommuna og plassa.

Erna, vi e allerede robust. Vi har kompetanse på å bo her vi bor. Det kan jo være at du ikke hadde klart dæ som fisker i åpen båt på fjorden her jeg bor. Da ville det være du som mangla kompetanse, ikke sant?

Jeg skal avslutte nu. Det mørkne ute, og det er stille i huset og jeg må få gjort ferdig det her brevet og sendt det tel dæ før jeg ombestemme mæ.

Tel slutt vil jeg bare si: Erna, det verste er at vi her i Sjåbuktfjorden føle at du og dine folk mener at vi ikke er verd. Og jeg som trodde du var statsminister for hele landet.

Hilsen Sigfred Teodor Joakim Mikalsen

PS! Vi har ikke fådd nett her i Sjåboktfjorden enda, så jeg kan ikke sende mail. Derfor får du brev på gammelmåten. Du treng ikke svare, jeg følge med i avisen på ka du sir.

______________________________________

Dette fiktive brevet er hentet fra prosjekt «Finnmarksbrevene», en bokidé som Torill Olsen arbeider med. Boka planlegges å komme ut i 2020.

Sannhetens øyeblikk eller virkelig mening?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA

Det finnes øyeblikk der tiden står stille. Øyeblikk der sannheten inntreffer med en slik styrke at ord egentlig er overflødig.

Man kan se det på kroppsspråk, mine og overflate. Noen mennesker kan få folk til å krympe seg bare ved å se, andre med adferd og tilslutt noen med posisjon. Uansett er det galt å utvise arroganse uten kjennskap til historie.

Nedlatende holdninger gir svært sjelden positiv dialog.

Min holdning til tvangsvedtak og overprøving av lokalt folkestyre er velkjent. Regionreformens målsetning og periodeparametere er så dårlig at hele saken burde vært stoppet for lenge siden. Et ufullstendig og et svært dårlig håndverk hvor sentraliseringskåte maktfaktorer skal effektivisere bort ulikhet og etablere samtidskoordinasjon.

Når landets egen statsminister på direktesendt TV uttaler at en av grunnene til tvangssammenslåingen er kunnskap og kompetanse – og i neste setning fullfører med at samfunnet ikke klarer å gi nødvendig ballast til barn og unge utvises det en såpass grov uforstand, at det bør medføre konsekvenser.

La meg forklare.

For det første; Det er milevis forskjell i mellom hvilke arbeidsplasser og krav til kompetanse som er etablert i det totale samfunnet. Det er forskjeller som burde skape toleranse og absolutt positivitet.

For det andre; Det er et faktum at Finnmark har vært askelagt i nyere historie og at det er en bragd at fylket i dag fremstår i rivende positiv utvikling.

For det tredje; Målt kunnskap er iscenesatt etter måltall som passer i bykjerner med arbeidsmarked og kompetansekrav i denne sammenheng. Det er udiskutabelt feil å anta at samtidsinnovasjon vil være en positiv faktor uten toleranse for differensiering.

For det fjerde; Sosiale faktorer som flerspråklighet, kultur, historie og oppfattelse av sin egen lykke må aldri bli gjenstand for arroganse og nedlatenhet.

Landet vårt er langstrakt, og ja, det er forskjellig. Forskjeller som skaper ulikhet i både tankesett og fremtidsblikk.

En forstandig leder burde se dette som en gave og ikke som en trussel. Fordi i neste generasjonsperspektiv vil ulikhetene alene og til sammen være bærebjelken i samfunnets evne til selvberging.

Joda, det var både stygt og nedlatende gjort av vår egen statsminister å dømme samfunnet på denne måten, men jeg må innrømme at det som skremmer meg mest er mangelen på historie og toleranse.

Finnmark blir aldri som Oslo, og Oslo blir aldri som Finnmark. Det er det som gjør samfunnet virkelig robust – og det er disse forskjellene man bør ta vare på.

ForFinnmark inviterer til debatt under Varangerfestivalen

i Politikk/Pressemelding By

Hvordan vil politikerne jobbe for en reversering av sammenslåingen av Finnmark og Troms frem mot stortingsvalget 2021? Det må vi vite før vi går til valgurnene.

Derfor inviteres alle til å komme for å høre politikerne svare for seg den 10. august kl. 13.00 i teltet på torget i Vadsø. Kan du ikke komme, streamer vi direkte fra seansen.

De politikerne som stiller opp er:

Ap:       Tarjei B. Jensen (3. kandidat)
H:         Jo Inge Hersjevik (2. kandidat)
V:         Trine Noodt (1. kandidat)
FrP:      John Roar Karlsen (1. kandidat)
MDG:   Frode Elias Lindahl (2. kandidat)
Rødt:    Jens Ingvald Olsen (1. kandidat)
SV:       Kirsti Bergstø (1. kandidat)
Sp:       Anne Toril Eriksen Balto (2. kandidat)
KrF:      Kan ikke stille pga. valgkampåpning. 

De viktigste temaene vi vil utfordre kandidatene på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark på er:

  • Hvor tydelig garanti kan du gi velgerne for at du og ditt parti skal gjøre jobben for at Finnmark og Troms skal bestå som egne fylker og stortingsvalgkretser?
  • Hvordan vil dere jobbe for en reversering av sammenslåingen frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvordan vil dere ivareta Finnmark og Troms sine interesser i tiden frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvilke garantier kan dere gi til velgerne at dere aktivt vil bidra til at fylkestinget søker om oppdeling?
  • Hvorfor mener du velgerne skal gi ditt parti sin demokratiske fullmakt til å styre dagens Finnmark og Troms fra 2020?

Debattleder er Bill Iversen.

Det åpnes for spørsmål fra salen.

Musikalske innslag og enkel servering. 

Velkommen!

Kan de nå innrømme at de ga feil råd?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Wenche Pedersen, ordførerkandidat Vadsø Arbeiderparti

For meg er det skjebnens ironi å se og høre på Nordlyskommentator Skjalg Fjellheims siste analyser av den politiske situasjonen i nord. Han tillater seg med alvorlig mine å forklare hvorfor Senterpartiet gjør det så bra på meningsmålingene – og Ap tilsvarende dårlig – uten å nevne at han sjøl ga veldig klare råd i regionsaken. Og de rådene handlet ikke om å lytte til befolkningen, tvert imot.

Med få unntak har kommentariatet i de regionale mediehusene vært for regionreformen. De har ikke gått av veien for å komme med relativt tøffe karakteristikker av oss som har slåss mot tvangssammenslåing og myndighetens arroganse overfor befolkningen i Finnmark.

Nå har pipa imidlertid fått en helt annen lyd og til og med Nordlys meget aktive politiske redaktør tar nå til orde for at de politiske partiene bør lytte til befolkningen.

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte.

Det er selvsagt enhver kommentators fulle rett og snu og ta til vett. Men det er påfallende at dette rådet kommer etter tre meningsmålinger og en kronikk i Aftenposten.

Det er helt fantastisk at når Harald Stanghelle maner politiske partier om å ta folk i nord på alvor, da mener plutselig Nordlys det samme.

Tør jeg minne Nordlys på at Finnmark hadde en folkeavstemning i mai i 2018 der 87 prosent av finnmarkingene sa nei til regionreform? Det holdt ikke for «landsdelsavisa» i Tromsø og heller ikke for Finnmark Dagblads redaktør eller NRK Finnmark.

Det var tydeligvis ikke verd å lytte til, og vi har vel egentlig fått rimelig klar beskjed om at vi som har nektet å bøye av ikke vet vårt eget beste.

Nord er vi som bor her. Finnmark har en sterk historie og en kulturell bakgrunn som gjør noe med oss som bor her og de som kommer hit. Vår identitet skal ingen kødde med.

Det er derfor usigelig trist at vår egne lokale og regionale mediestemmer beveger seg så langt unna folkedypet. Den politiske situasjonen i nord er en lenge varslet «krise» som det ikke var vanskelig å forutse.

Hvorfor hører dere ikke etter når folket sier nei?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Men når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, sa de neppe nei bare for å si nei. Grunnene er knyttet til vår identitet og til vår historie, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene og til bruken av naturgodene forøvrig.

Tidligere stortingsrepresentant og nestleder i Troms Arbeiderparti, Tove Karoline Knutsen, mener at dersom hele Nord-Norge hadde blitt slått sammen til en region ville det blitt en kraftfull og mektig region med sterk utvikling av de fleste samfunnsområder.

Hva bygger hun dette på og hvordan tenker hun at en sånn region skal organiseres politisk og administrativt? Knutsen ser sikkert for seg at Tromsø by skal være regionens administrative og politiske sentrum.

Dette er et tankegods som kun støttes av liberalistene. Støtten for en slik politikk må dermed også hentes derfra og det er der Knutsen for det meste har sin støtte.

Velgerne i Finnmark vil ikke ha dette, velgerne i Nordland vil heller ikke det, fagbevegelsen vil det ikke, fiskerne vil det ikke, kulturlivet vil det ikke, men stortingsrepresentanten fra Troms Arbeiderparti vil det.

Det er ingen substans i påstanden om at bare Nord-Norge blir en politisk og administrativ enhet så skal det gi større vekst og velferd.

I et sentralisert Nord-Norge vil deltakelse i politikk og samfunnsliv for fiskere, arbeidere på land og folk flest, som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og ved kysten bli komplisert og vanskelig. 

Resultatet blir at den folkelige deltakelsen ved valg blir stadig mindre og som vil gi høyrekreftene enda mer vann på mølla for å fjerne hele ordningen med fylkeskommuner. 

Tove Karoline Knutsen hevder at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å slå sammen Finnmark og Troms. Arbeiderpartiet hadde som sitt standpunkt at regjeringen selv måtte ta ansvar for å gjennomføre tvangsvedtaket. 

Nå har partiet endret sitt standpunkt og dermed er det Arbeiderpartiet med en representant fra Troms og en fra Finnmark som sitter i førersetet og leder fellesnemda og er eksekutør av regjeringens liberalistiskfunderte prosjekt.  

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, så sa det stort sett ikke nei for å si nei. Noen av disse grunnene er knyttet til vår identitet, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene i fjordene og av ressursene på land og mye annet.

Velgerne tok sitt ansvar. Dette har styret i Troms Arbeiderparti sett bort fra og mener de har et ansvar og kunnskap som overgår velgerne. Det er en grov feilvurdering.

Det er ikke riktig som Knutsen sier at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å lede arbeidet med å viske ut Finnmark av kartet politisk og administrativt. Den uriasposten kunne partiet med fordel gitt til Høyre.

I og med at Arbeiderpartiet ikke har et ansvar for regionreformen da bør partiet heller ikke ta ansvaret for å lede gjennomføringen av tvangsvedtaket. I nemda må partiet gjøre vedtak i saker partiet stort sett er uenig i. 

Troms Arbeiderparti har ikke tatt krisen i partiet på alvor. Ganske sikkert vil situasjonen forverre seg fordi partiet har vendt velgerne ryggen og har visket ut skillelinjen mellom sentrum venstre og sentrum høyre. 

Det er ikke et velgerkrav at hele Nord-Norge skal være en region. Det er dessuten veldig få som i det hele tatt skjønner hva Knutsen snakker om når hun taler om en nordnorsk kraftfull og mektig region. 

Knutsens region gir bare flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer og forsterker avstanden mellom velgerne og de valgte.

«Robuste enheter» – som spydspiss for statsmakt?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.

I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.

Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.

Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.

Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).

Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.

Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.

Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.

Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”

Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.

Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.

Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.

Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.

Saftig politisk debatt under Varangerfestivalen!

i Politikk By

ForFinnmark legger opp til en spennende og viktig politisk debatt under årets Varangerfestival i Vadsø. ForFinnmark har invitert alle førstekandidater til fylkestingsvalget i 2019 i Troms og Finnmark med hovedtema: Finnmark og Troms som selvstendige fylker. Vi håper at folket møter opp og stiller spørsmål til politikerne!

Ansvarlig for arrangementet er ForFinnmark i samarbeid med ForTroms.

Her kan du les invitasjonen som har gått til samtlige 1. kandidater som står på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark:

«Vi inviterer til debattmøte om Finnmark og Troms som selvstendige fylker på den politiske debattarenaen under Varangerfestivalen i Vadsø lørdag 10. august kl. 13.00. I teltet på torget møtes de politiske partiene til en saftig debatt om den viktigste saken for Finnmarkingene og Tromsværingene noensinne!

Hovedfokus for debatten er å få deres soleklare mening om saken og hvordan dere vil jobbe for å arbeide for å opprette Finnmark og Troms som egne fylker etter valget. Hensikten er å gjøre det krystallklart for folk hvem de skal stemme på når de går til valgurnene den 9. september. Folk vil vite hva de kan forvente fra ditt parti hvis du får deres stemme og fullmakt!

De viktigste temaene vi vil utfordre dere som 1. kandidater på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark på er:

  • Hvor tydelig garanti kan du gi velgerne for at du og ditt parti skal gjøre jobben for at Finnmark og Trosm skal bestå som egne fylker og stortingsvalgkretser?
  • Hvordan vil dere jobbe for en reversering av sammenslåingen frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvordan vil dere ivareta Finnmark og Troms sine interesser i tiden frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvilke garantier kan dere gi til velgerne at dere aktivt vil bidra til at fylkestinget søker om oppdeling?
  • Hvorfor mener du velgerne skal gi ditt parti sin demokratiske fullmakt til å styre dagens Finnmark og Troms fra 2020?

Arrangementet blir promotert i media/sosiale medier av ForFinnmark og ForTroms, samt at det går ut pressemeldinger til media lokalt og nasjonalt.

Vi forbereder flere konkrete spørsmål til partiene, og det blir anledning til å stille spørsmål fra salen. Medlemmer fra ForTroms vil også delta med spørsmål.

Debattleder er Bill Iversen.
Debatten blir streamet og går i opptak for senere bruk.
«

Debatten om Finnmark i Stortinget – et tilbakeblikk

i Politikk By

«Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.»

Det sa Monica Mæland fra Høyre i Stortinget den 10. april 2018 da representanten Geir Adelsten Iversen fra Senterpartiet hadde en interpellasjon til kommunal- og moderniseringsministeren. Han fikk støtte fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Her er interpellasjonen fra Geir Adelsten Iversen, Sp:

«Vardehus len ble opprettet i 1576 og Vardehus amt i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919. Finnmark er på 48631 km2, som er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder.

Avstanden fra Pasvik til Sørvær er 730 km langs vei. Det tar over 11 timer raskeste vei gjennom Norge. Vår historie og bakgrunn har vært fortiet og nedvurdert. Skal også vår vilje og våre framtidsønsker trykkes ned

Fylkestinget i Finnmark vedtok 2. juli 2015 at Finnmark skulle være eget fylke, fordi dette gir større politisk makt til å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker.

Fylkestinget skal 14. og 15. mars behandle sammenslåingssavtalen med Troms samt avgjøre om det skal holdes folkeavstemning. Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms»?

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:17:25]: 

Det er enorme forskjeller innad i de ulike fylkene. I Finnmark har vi i hvert fall tre regioner, Øst-Finnmark, indre Finnmark og Vest-Finnmark. Det jeg skulle ønske vi kunne klare å skape innad i fylket, er samhold. Da er ikke sammenslåing rett medisin.

Den største byen i Finnmark er Alta, med ca. 20 000 innbyggere. I Troms er Tromsø den største byen, med rundt 75 000 innbyggere. Et felles arbeidsområde vil ikke være mulig, vi burde heller samle Finnmark med et bedre flytilbud.

Hvordan mener statsråden at det vil bli bedre for oss i Finnmark om vi slår oss sammen?

Jeg skal ta opp noen momenter som taler for det motsatte.

Nærhet mellom fylkeskommune og Fylkesmannens administrasjon gir større faglig slagkraft enn en oppsplitting. Dette vil gjelde for både Troms og Finnmark. Finnmarks sårbarhet når det gjelder overføring av fiskerirettigheter ut av fylket, vil forsterkes ytterligere.

Overføringer av slike rettigheter, kvoter, fra Finnmark til Troms og Nordland er allerede i dag et voksende problem. Uten et politisk organ i Finnmark, faktisk også mot interesser i Troms, vil det være langt vanskeligere å hevde Finnmarks fiskeribefolknings interesser.

Avstandsfaktoren vil vanskeliggjøre demokratiske prosesser. For politiske partier vil det bli mer problematisk å bygge på lokal kunnskap og gjøre denne relevant når avstanden blir så stor.

At politikerne i tillegg må lære seg å forholde seg både til Vadsø, til Fylkesmannen, f.eks. i spørsmål om reindrift, og til Tromsø i spørsmål om videregående opplæring, gjør det langt mer krevende å delta politisk. Det vil bli tydeligere tendenser til elitedannelse i politikken.

Avstanden til den jevne velger, innbygger, vil øke, noe som kan undergrave regionnivåets oppslutning og legitimitet på sikt.

Russland-kompetansen regionalt er i høy grad utviklet i Finnmark, sannsynligvis som en følge av den geografiske plasseringen Finnmark har, med grense mot Murmansk. Dagliglivet og meningsdannelsen i Finnmark, særlig i Øst-Finnmark, preges av nærhet til Russland på en totalt annen måte enn f.eks. i Sør-Troms.

Finnmark er allerede Norges største fylke i utstrekning. Det er svært krevende å holde arealmessig oversikt og vedlikeholde slik kunnskap. Det dreier seg om sjøområder av vital betydning for norsk fiskerinæring og landområder av avgjørende betydning for videreutvikling av samiske næringsveier og tradisjoner.

Også Troms er arealmessig et stort fylke, og en sammenslåing vil ikke styrke muligheten til å holde en faglig basert oversikt.

Folkevalgte organer i Finnmark ønsker ikke sammenslåing, verken kommuner eller fylkeskommuner har stilt seg bak forslaget om sammenslåing – dette på tross av et betydelig press fra staten, nabosamtaler og en omfattende diskusjon med bred deltakelse.

Å underkjenne en befolkning og dennes representanters stillingtaken i et demokrati i et spørsmål som ikke vedrører vitale nasjonale interesser, er etter vårt syn svært uheldig og inviterer ikke til meningsfull framtidig politisk deltakelse.

Stortingsvalgkretsen Finnmark vil riktignok inntil videre opprettholdes, noe som fører til at Finnmarks befolkning fortsatt kan artikulere sine interesser, men da som en helt uformell Finnmarks-benk, mens den samme befolkningen nektes adgang til å artikulere sine regionale interesser gjennom en folkevalgt prosess.

Politisk vil Finnmarks velgere ikke kunne vite om det er representanter fra deres parti som har sjanse til å sitte i et nytt sammensatt fylkesting, verken gjennom garantier i nominasjonsprosesser eller i kumuleringer/strykninger.

Det er ikke slik at det i Finnmark er noen negativ utvikling, og vi trenger ikke hjelp fra naboen for å fungere. Befolkningsutviklingen i fylket har sammenhengende vært positiv siden 2009. Dette skyldes en positiv utvikling innenfor fiskeri og oppdrett og dels innenfor reiseliv.

Gjennom måten Finnmark fylkeskommune er organisert på, med Vadsø som politisk og administrativ fylkeshovedstad, er det skapt en geografisk balanse i fylket. Fra å være et politisk sentrum for Norges største fylke vil Vadsø og Øst-Finnmark rykke ned i betydning, noe som sannsynligvis også vil få negative befordringsmessige konsekvenser.

FeFo er resultatet av Samerettsutvalgets innstilling og en lang og smertefull politisk prosess i Finnmark. Nå er vi i den første fasen av å forvalte land og vann i Finnmark, og det vil være ille om denne konstruksjonen mister sin legitimitet og sitt innhold.

Stortingets flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, avviste å omgjøre vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark den 7. desember 2017. Finnmark ble eget hovedlen – Vardøhus len – i 1576 og amt – Vardøhus amt – i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919.

Det ble lest opp i stad fra interpellasjonsteksten, så det hopper jeg over nå, men jeg kan jo nevne at det å reise fra Hasvik til Kirkenes er en hel prosess, noe som noen hver bør prøve.

Den 14. mai skal det avholdes folkeavstemning i Finnmark om hvorvidt Finnmark skal slå seg sammen med Troms. Jeg møtte statsråden tidligere i vinter, i spørretimen, og da spurte jeg om statsråden forsto bakgrunnen for det enorme engasjementet for funksjonene og det opprøret som er i Finnmark. Statsråden svarte ikke på mitt spørsmål – dette til tross for at hun ble påminnet det av representanten Marit Arnstad like etter.

Jeg er ny på Stortinget, og for meg er det en ære å representere Finnmark på Stortinget. Erik Bye sa det så fint – at politikere må lære at de er ikke våre herrer, men våre tjenere, de er folkets tjenere.

Vi bor i Norge, vi må lytte til folk – og vi må ikke gjøre så vi mister troverdighet. Slik det er i Finnmark nå, er det allerede stor avstand til makten, og folk føler avmakt overfor dem som bestemmer. Dette forsterkes med dette sammenslåingsvedtaket.

Det er store avstander i Finnmark, det går ikke trikk eller tog hvert 7. minutt. Da regjeringen startet dette prosjektet, var det for å skape en felles bo- og arbeidsregion. Tror virkelig statsråden at noen som bor i Karasjok, vil jobbe i Tromsø? Vil statsråden trosse det folkelige opprøret som er på gang mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms?

Helt til slutt: Vil statsråden følge rådet fra Erik Bye og høre på befolkningen? Og: Vil statsråden følge folkeviljen og ta på alvor resultatet av folkeavstemningen i Finnmark den 14. mai?

Statsråd Monica Mæland [10:26:13]: 

Jeg er godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Det var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017.

Etter stortingsvalget i 2017 behandlet det nye stortinget saken på nytt. I representantforslaget fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om oppheving av sammenslåingen av Troms og Finnmark vises det også til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark regionråd og Øst-Finnmark regionråd mot sammenslåingen.

I høringen om representantforslagene var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot representantforslaget om en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker seg større og sterkere fylkeskommuner.

Med den nye fylkesstrukturen legger vi til rette for økt kapasitet og kompetanse i fylkeskommunene. Dette styrker fylkeskommunenes muligheter til å ivareta dagens oppgaver på en god måte, og til å ta på seg nye oppgaver. Regionreformen gir en høyere minstestørrelse for fylkeskommunene.

Ni fylker har i dag under 200 000 innbyggere. Etter 2020 vil ingen fylkeskommuner ha under 200 000 innbyggere. Det minste fylket i innbyggertall, Finnmark, vil fra 2020 øke fra 76 000 til vel 240 000 innbyggere ved å bli en del av det nye fylket Troms og Finnmark.

Det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen listen for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan ha. Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå.

Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.

Jeg har grunnleggende tro på å desentralisere makt og å flytte oppgaver nærmere innbyggerne. Å overføre ytterligere oppgaver til fylkeskommunene vil innebære å gi innbyggerne sterkere innflytelse over hvordan oppgavene løses. Flere oppgaver til dette folkevalgte nivået vil både øke legitimiteten til fylkeskommunene og gjøre det mer meningsfylt å være fylkespolitiker.

I forbindelse med regionreformen har Stortinget allerede sluttet seg til overføring av enkelte oppgaver til fylkeskommunene. Stortinget har fattet anmodningsvedtak om ytterligere oppgaver, som vi nå følger opp. Et ekspertutvalg har også vurdert nye oppgaver til fylkeskommunene og levert et ambisiøst forslag.

Ekspertutvalgets rapport er nå på høring, og regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av de enkelte forslagene etter dette.

En sammenslåing av Troms og Finnmark vil styrke vårt nordligste fylke. Finnmark og Troms blir til sammen en fylkeskommune med store muligheter.

De to fylkeskommunene har viktige utdannings- og forskningsinstitusjoner, rik tilgang på naturressurser og et spennende næringsliv med stort potensial. Finnmark og Troms representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Regjeringen satser tungt på nordområdene, og den nye fylkeskommunen blir en viktig aktør i regjeringens nordområdestrategi.

En god videregående opplæring legger et viktig grunnlag for samfunnsutviklingen i nord. Økt kapasitet og kompetanse i den nye fylkeskommunen kan bidra til å øke elevenes trivsel og læring og redusere frafallet i videregående skole.

Jeg tror Finnmark og Troms vil se flere muligheter sammen og slik sørge for at den nye fylkeskommunen har byer og lokalsamfunn som er attraktive nok til å beholde og tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.

Alle fylkeskommunene som er blitt slått sammen, har vært igjennom krevende og viktige forhandlinger om fordeling av arbeidsplasser og funksjoner, antall fylkestingsmedlemmer i det nye fylkestinget og ønsket navn på fylkene. 

Mens de andre fylkeskommunene har blitt enige om en avtale og nå er godt i gang med byggingen av de nye fylkeskommunene, har veien fram vært mer krevende for Finnmark og Troms.

Etter at Finnmark fylkesting avviste avtalen om gjennomføringen av sammenslåingen, som ble framforhandlet ved hjelp av mekling, ba Troms fylkeskommune departementet om å bestemme fellesnemndas sammensetning og fullmakter. Torsdag 5. april fastsatte jeg derfor dette i en forskrift for sammenslåingen av Troms og Finnmark. Sammensetningen følger det de to forhandlingsdelegasjonene i februar 2018 forhandlet seg fram til i avtalen om sammenslåingen.

Jeg mener det er viktig at Finnmark fylkeskommune er godt representert i fellesnemnda. Jeg har derfor bestemt at Finnmark skal ha flere medlemmer i fellesnemnda enn det innbyggertallet isolert sett skulle tilsi. Særlig er dette viktig nå som fellesnemnda får vide fullmakter til å bestemme organiseringen av den nye fylkeskommunen.

Jeg legger også til grunn for fellesnemndas arbeid at det tas hensyn til Finnmark og Vadsø ved fordeling av arbeidsplasser.

Identitet er viktig for oss mennesker, men jeg tror ikke vi mister den selv om administrative grenser endres. Finnmarksidentiteten vil fortsatt være sterk, så vel som vår tilknytning til en kommune, en by og en grend. Samfunnet har endret seg vesentlig siden fylkesgrensene ble trukket opp på midten av 1800-tallet.

Nå har Stortinget bestemt at fylkeskommunene skal slås sammen for å kunne sikre god kapasitet og kompetanse til å kunne utføre viktige oppgaver for innbyggerne våre.

Den viktigste jobben er det nå Troms og Finnmark selv som skal gjøre. Jeg mener jeg nå har lagt til rette for at Troms og Finnmark kan følge opp Stortingets vedtak på en god måte.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:32:38]: 

Jeg merket meg at statsråden snakket om innbyggertall og ikke så veldig mye om avstand. Det er klart at avstand er utrolig viktig. Statsråden skal jo til Finnmark i dag, har jeg skjønt, og da vil hun dra fra Alta til Kautokeino og Karasjok og så til Porsanger. Etter mitt syn er det en av de enkleste reisene i Finnmark. Statsråden burde vel kanskje ta seg en tur til kysten.

Det som vi nå har fått til, er at vi har fått mindre penger til bruk i Finnmark. Inntektssystemet har ført til at bl.a. Troms og Finnmark er blant de store taperne når det gjelder overføring av penger. For Finnmark vil det utgjøre ca. 561 kr og for Troms 745 kr per innbygger.

For Finnmark utgjør dette ca. 42 mill. kr, og det er klart at det vil kunne bety enormt mye hvis man tenker på de oppgavene som Finnmark har, som er litt spesielle.

Vi må i de fleste tilfellene sende ungdommen vår til sentra for å gå på videregående skole, og mange plasser er det et veldig stort behov for bedre boforhold for ungdom, og at man tar vare på dem på en bedre måte enn man har gjort. 

Det er helt klart mange områder vi kunne ha brukt pengene på – rassikring, fylkesveier, bedre boforhold, til borteboerne, som jeg nevnte, og også til næringsutvikling i fylket. Men er dette en utvikling statsråden mener Finnmark bør kjempe for, eller skjønner statsråden at folk i Finnmark ønsker en annen utvikling? Vi ønsker en utvikling som er framtidsrettet, og jeg føler ikke at dette er det.

Vi er veldig redd for det som kan komme til å skje. Hvordan blir det f.eks. med husprisene i utkanten i Finnmark? Vil de også gå ned? Vil man få noe igjen for husene osv.? Jeg er klar over at jeg kanskje er på gyngende grunn, men min erfaring er at når man ikke satser på et sted, går utviklingen ned. 

Statsråd Monica Mæland [10:35:53]: 

Det er lett å forstå motstanden mot å bli overprøvd, isolert sett. Det forstår jeg også. Spørsmålet er jo bare hva man ønsker som alternativ for Finnmarks del, for areal og avstand er selvfølgelig viktig. Jeg gleder meg veldig til å ha nesten tre dager på reise i Finnmark denne uken.

Det er mennesker som fatter beslutninger, det er mennesker som står for kompetanse, og det er mennesker som står for politisk innflytelse. Derfor betyr innbyggertall noe. Derfor betyr det noe hvilke styrker man har i en fylkeskommune, som ikke bare skal løse de oppgavene man har i dag, men forhåpentligvis nye oppgaver man skal få i framtiden.

Finnmark har noen utfordringer i dag. Man har utfordringer med frafall i skolen. Man har utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse. Man har utfordringer med å tiltrekke seg arbeidskraft. Og det kommer ikke til å bli lettere. Det kommer til å bli enda mer utfordrende i den omstillingen både det private og offentlige Norge er i, de neste årene.

Da trenger man å styrke seg, man trenger kompetanse, og det kan ikke vedtas gjennom et statsbudsjett, gjennom kommuneøkonomi. Det er mennesker som er politisk valgt i våre fylker og våre kommuner, som må gjennomføre den politikken.

Derfor har vi et system hvor man kan være uenig i Stortingets vedtak, men man må forholde seg til dem. Det er ikke sånn at kommuner og fylkeskommuner kan avholde folkeavstemning for å overprøve Stortingets vedtak. Det systemet har vi ikke.

Det tror jeg egentlig ingen av oss ønsker å ha. Derfor må vi nå forholde oss til den situasjonen vi har. Det betyr – og jeg håper Finnmark nå ser seg tjent med det – å gå videre og få på plass en ny, sterkere fylkeskommune. Det vil tjene Finnmarks innbyggere.

Runar Sjåstad (A) [10:37:52]: 

Det var et stort flertall i denne salen for å få en regionreform. Mange hadde store forventninger til den. Tidlig kom det fram at man ikke hadde så store ambisjoner fra regjeringens side. Det framsto mer og mer som en reform uten innhold, hvor det viktigste var å få til en ny geografisk inndeling.

Derfor økte skepsisen. Derfor økte ikke minst motstanden ute. Likevel registrerte vi at et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsket å tvinge fram en ny geografisk inndeling, og man var villig til å bruke tvang og se bort fra frustrasjonen, frykten og motstanden som var rundt i fylkene. Dette gjaldt mange flere fylker enn bare Finnmark.

Også Arbeiderpartiet var for reformen, men vi var imot en ny inndeling ved bruk av tvang. Vi så ikke at vi kunne støtte det sånn som det kom fram. Vi var tydelige på dette da vi gikk til valg. Stortinget ble litt annerledes sammensatt etter valget. Derfor prøvde Ingalill Olsen og jeg å fremme et representantforslag, et Dokument 8-forslag, om at vi skulle se på saken på nytt. Det samme stortingsflertallet stemte saken ned.

Vi ser at uroen og motstanden har økt etter det. Den er ikke blitt noe mindre. Det at man argumenterer med at man skal drive dette igjennom uansett, for det har man bestemt, holder i hvert fall ikke ute i fylket. Her er det et flertall som må ta ansvaret for de vedtakene man har gjort, ikke bare én gang, men to ganger.

Man er nødt til å møte befolkningen og institusjoner ute. Man er nødt til, mener jeg, å lytte og ta nødvendige grep. Det er stor frustrasjon; det er stor utrygghet. Når ministeren sier at hun skal reise rundt i Finnmark noen dager, er det veldig bra. Men det som er kommet fram tidligere, om at man ser bort fra fylkeshovedstaden Vadsø og styrer unna den på reisen, håper jeg ministeren vil vurdere på nytt.

Willfred Nordlund (Sp) [10:40:34]: 

Vi har en valglov som bestemmer at antall stortingsrepresentanter fra fylkene skal fordeles etter en modell der både valgkretsens folketall og geografiske størrelse har betydning. Det er gjort i respekt for det faktum at store avstander og spredtboddhet betyr noe for mulighetene for å ivareta innbyggernes interesser som folkevalgt. 

Regjeringen har valgt å se bort fra geografiske avstander i sin inndeling av de nye fylkeskommunene. Det gjelder sammenslåingen av Finnmark og Troms, som er grunnlaget for dagens interpellasjon, men det gjelder også andre sammenslåtte fylker.

Vi kunne høre i statsrådens innlegg her at den ensidige fokuseringen var på innbyggertall, og ikke på det faktum at vi snakker her om store geografiske avstander med spredtboddhet og muligheten for å ivareta innbyggernes interesser. 

Interpellanten viste videre til at i dagens Finnmark er det 730 km mellom øst og vest i fylket. Slås Finnmark og Troms sammen, vil det være over 1 000 km mellom ytterpunktene i det nye fylket. De geografiske avstandene vil også være svært store i andre fylker som nå skal etableres. Det nye Viken, f.eks., skal strekke seg fra Halden til Hallingskarvet, en avstand mange synes er uoverkommelig. Men her snakker vi om betydelig større avstander. 

De nye geografiske avstandene blir en utfordring med ny fylkesinndeling. Demografiske, kulturelle og andre forskjeller knyttet til næring, arbeidsliv og befolkningssammensetning gjør det også lett å forstå at tvangssammenslåingen av fylkene er tatt svært dårlig imot av folk som er berørt.

Regjeringen har gjort livet surt for både fylker og kommuner som motsetter seg det å bli offer for regjeringens sentraliseringsiver. Det føres systematisk politikk for å gjøre det vanskeligere å beholde dagens grenser. Samtidig har man fredet Oslo fra fylkesreformen, til tross for at det ikke er noen steder i landet hvor behovet for samarbeid over fylkesgrensene er større enn nettopp mellom Oslo og Akershus. 

Tidligere har inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner blitt forsøkt utformet etter objektive kriterier som ivaretar hensynet til faktiske kostnadsbehov for å dekke oppgaver, og som kompenserer for avstand og struktur. Disse kriteriene har regjeringen endret. Det er tatt bort mange momenter, som tidligere dreide seg om skjønn, nettopp for å kompensere for avstands- og strukturulemper. 

Fylkesprogrammet er altså blitt en strukturreform, ikke en oppgavereform, slik vi i Senterpartiet ønsker. Diskusjonen om hvilke oppgaver fylkeskommunene skulle ha, burde selvsagt ha kommet i forkant av diskusjonen om hvor mange fylker vi trenger. 

Det burde vært åpenbart at man først skal diskutere hva man skal løse, før man diskuterer strukturen rundt hvordan man skal løse det. Regjeringen fikk heldigvis på overtid, etter pålegg fra Stortinget, satt ned et utvalg for å vurdere oppgaver som bør overføres fra statsforvaltningen til fylkeskommunene.

Nå er deres forslag på høring, og jeg har merket meg med tilfredshet at mange av forslagene som er fremmet fra Hagen-utvalget, i stor grad er i overensstemmelse med forslag som Senterpartiet allerede har fremmet her i Stortinget. Jeg merket meg også at statsråden sa hun så fram til at mange av disse oppgavene forhåpentligvis kunne overføres. Det skal bli spennende å følge.

14. mai holder Finnmark folkeavstemning om sammenslåing med Troms. Det burde egentlig fått følger for flere fylker, for fylkesreformen ble hastet fram av regjeringen. Fylkene gjennomførte pålegg om å utrede behovet for fylkessammenslåing, men det var bare Agder og Trøndelag som gjorde frivillig vedtak. Resten av fylkessammenslåingen er vedtatt i strid med fylkenes egne vedtak.

Det burde vært lagt opp til folkeavstemning i fylkene slik mange av kommunene gjorde. Men både tidspress og ikke minst det faktum at de aller fleste fylkesting ikke anså sammenslåing med nabofylkene som aktuelt, gjorde at det ikke ble lagt opp til flere fylkesvise folkeavstemninger. 

I ettertid ser nok mange at de skulle ha gjort som Finnmark nå gjør. Antakeligvis får vi en en ny debatt i flere fylker om de skal følge Finnmark, og jeg forventer at regjeringen ikke stikker kjepper i hjulene for dem som ønsker å gjennomføre en folkeavstemning nå.

Jeg forventer også at folkeavstemningen blir lyttet nøye til. Det er nemlig det som kalles demokrati, og i demokratiet Norge skal det være muligheter for å ombestemme seg, også for en regjering. 

Karin Andersen (SV) [10:45:23]: 

Man styrker ikke lokaldemokratiet ved å overkjøre det, og det er det som har blitt gjort i denne saken. Det er manglende borgerlig respekt for lokaldemokratiet, manglende tydelighet i hva man vil, og manglende respekt for synspunktene lokalt. 

Hva skal man bruke disse store regionene til? Det burde være det første spørsmålet. Så kunne man avklare oppgavene. Da vet man hva man trenger for å utføre slike oppgaver. Men regjeringen har gjort motsatt.

Jeg hørte statsråden begrunne det slik at man hadde som utgangspunkt et ønske om å bli større og sterkere. Nei, det var ikke utgangspunktet i det hele tatt. Utgangspunktet var at begge regjeringspartiene, da Høyre og Fremskrittspartiet, ønsket å legge ned fylkeskommunene. Det var utgangspunktet.

Så var det et representantforslag i Stortinget som sa at man ville se på en regionreform. Da dette ble gjort, klarerte man ikke oppgavene, men man så på størrelse, og – det fikk vi også bekreftet nå – det er antall hoder som er det aller viktigste. 

Det er ikke slik at det blir flere innbyggere i Finnmark av å slå sammen Finnmark med Troms – akkurat like lite som det blir flere innbyggere i Hedmark av å slå det sammen med Oppland. Det blir ikke det. Man blir ikke sterkere med antall mennesker.

Det er ikke slik at arealer, avstand og geografi blir forandret. Ingenting av dette blir forandret.

Det vi som politikere kan forandre på, er de virkemidlene og de oppgavene vi gir til disse områdene, som gjør at de kan styrkes eller svekkes. Og der er regjeringen ganske sterk på sentraliseringspolitikk. 

Jeg skjønner veldig godt den folkelige motstanden som nå er i Finnmark, for Finnmark er spesielt. Finnmark har enormt store avstander og få innbyggere, men rike ressurser, som også statsråden var inne på.

Det er klart at med det utgangspunktet kreves det at man har spesiell innsikt og spesiell dedikasjon for å ivareta dette. Man har store avstander i Troms også – litt flere folk, men store avstander – men et helt annet sentralt tyngdepunkt enn det man har i Finnmark. 

Så at dette i avstand og geografi blir en kjempe, med få mennesker, gjør ikke at en blir sterkere. Frykten Finnmark har nå, spesielt for at dette kommer til å svekke dem, er lett å forstå, for slik virker sentralisering. Sammenslåing virker sentraliserende. Det gjør det enten vi liker det eller ikke, men vi kan si det ærlig, for slik er det. Det kommer til å skje her også.

Jeg har spurt statsråden om fordelingen av bl.a. de statlige arbeidsplassene, og hva man nå skal sikre av aktivitet i Finnmark. Statsråden kan riktignok forsikre at inntil sammenslåingstidspunktet skal man sikre dette, men utover det gjør man det ikke. Selvfølgelig vil det geografisk mest folkerike området virke som en magnet på mye statlig virksomhet og administrasjon. Og disse arbeidsplassene er svært viktige i Finnmark. 

I tillegg nevner statsråden den reformen som regjeringen holder på med, nemlig de uprioriterte ostehøvelkuttene som skjer i offentlig forvaltning, og som gjør at disse organisasjonene blir bedt om å minske antall ansatte. Det vil de bli pålagt å gjøre lokalt, og da vil selvfølgelig også kjøttvekta etter hvert tre inn og bli mye tyngre.

SV har vært imot disse tvangsekteskapene. Vi har fremmet forslag om å gi fylkene mulighet til å få en lykkelig skilsmisse. Det har Stortinget dessverre stemt ned, og jeg synes det underligste og den mest kritikkverdige av de ansvarlige i denne saken faktisk er Kristelig Folkeparti, for jeg skjønner ikke hva de har holdt på med i denne saken. 

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:42]: 

Det er min påstand at dersom folk i Sør-Norge hadde forstått Finnmark, reist i Finnmark, satt seg inn i historien, næringslivet og i det hele tatt det sosiale livet i Finnmark, hadde ikke dette vært et tema i det hele tatt. 

Det er så få i Sør-Norge, og det er så få blant eliten i Sør-Norge, som har noe forhold til Finnmark. Det er så få som er klar over at Finnmark er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder, og det er enda færre som er klar over at avstandene internt i Finnmark er lengre enn avstanden langs vei fra Oslo til Namsos – fra Oslo til Namsos.

Det er også svært få som har et forhold til de kulturelle og historiske tradisjoner som er i Finnmark, hvorfor staten engasjerte seg i Finnmark for å sikre at en hadde bosetting og aktivitet i Finnmark. Det var et nasjonalstatsprosjekt. 

Det er få som er klar over hvorfor Finnmark har fem stortingsrepresentanter – fem stortingsrepresentanter som Finnmark ikke ville ha fått hvis statsråden hadde fått sitt syn på befolkning lagt til grunn. Men statsråden og regjeringa har ikke fremmet forslag om å legge befolkning til grunn og dermed svekke representasjonen her i Stortinget – det har de ikke tort.

Finnmark er et merkenavn. Når en bruker tvang, blir det uro og motstanden øker. Statsråden sier at innbyggertallet skal bety mer for å løse framtidens oppgaver. Hva betyr det? Jo, det betyr å sentralisere. Skal det ikke være sånn at en på en rekke områder skal ha likeverdighet i tilbudet uansett om det bor få eller mange et sted? Norge er jo sånn at det er både tettbygd og grisgrendt.

Da er spørsmålet: Hva skal en legge til grunn? Skal en legge til grunn en ideologi, eller skal en legge til grunn et faktum: hvordan Norge ser ut? Senterpartiet står på det siste. En skal legge faktum til grunn, og organisere Norges demokratiske institusjoner ut fra hva som er forholdene.

Det er helt opplagt at dersom Finnmark er et eget fylke, får en større politisk makt for å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker. Det er sjølsagt det som befolkningen er klar over. Det er sjølsagt det som befolkningen ikke vil gi fra seg, fordi det er et spørsmål om politisk makt.

Er det ett område i Norge som trenger mer politisk makt, er det Finnmark.

Finnmark er vel det området i Norge som trenger mer politisk makt, når en ser på næringslivet. Det er en klar sammenheng mellom frafallet i videregående skole og et næringsliv hvor en har for dårlige rammebetingelser for fiskeriindustrien, for fiskerisektoren, slik at de ungdommene som er interessert i fiskerinæringen, kan tjene vanlige, gode penger der.

Og for å få til det må en ha makt, og da må en organisere politisk makt av den flokken som utgjør Finnmarks befolkning. Det er sånn vi må tilpasse det. 

Men regjeringa kjører på og provoserer befolkningen, og så sier statsråden her at vi kan ikke avholde folkeavstemninger for å overprøve Stortinget. Sjølsagt kan en det. Sjølsagt er det lovlig å gjennomføre folkeavstemninger – det skulle jo bare mangle.

Skulle vi ikke ha en nødventil i vårt demokrati som sier at en kan vise sitt folkelige engasjement gjennom en folkeavstemning når det går aldeles gærent? Det er det som er saken nå.

Det som da er sluttpoenget mitt, er:

Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåingen i Troms og Finnmark, uansett deltagelse, uansett hvor stor oppslutning det får, og uansett hvor stor motstand det innebærer? Jeg ber om at statsråden svarer på det i sitt innlegg til slutt. Vil statsråden trosse resultatet, uansett hvilket resultat som kommer? Det er det sentrale i denne debatten.

Geir Arild Espnes (Sp) [10:55:51]: 

Vi har i dag hørt statsråden snakke om sammenslåingen av Finnmark og Troms som om det gjelder strukturer, styring og simpelthen forskyvning av grenser. I veldig liten grad tok statsråden for seg hvilke konsekvenser det ville få for innbyggerne som bor i fylket, og som viser at de er veldig sterkt imot dette – noe også de folkevalgte organene i fylket har vist. 

Jeg tror jeg kan sies å være en av dem som ivrer mest for en kunnskapsbasert politikk, ofte den som er på vakt og sier: Nå må vi ikke la følelsene ta overhånd og la dem bestemme. La tallene tale. La oss ta rasjonelle valg. 

I dag hørte jeg statsråden bruke frafall i videregående skole som et argument. Det må i beste fall kunne kalles et stråmannsargument. Frafall i videregående skole kan umulig løses med en slik sammenslåing. Det må skje med flere og bedre lærere, mer lærertetthet. Med den lærernormen som nå foreslås av regjeringen, vil det ikke løse frafallsproblematikken, men gjøre den større. Det vil altså være tvert imot. 

Kunnskap om følelser, avmakt og mistrivsel er også viktig kunnskap. Når vi snakker med folk i Finnmark, hører vi ofte slike begreper brukt om sammenslåingen som er på dagsordenen.

Det stilles spørsmål som: Er ikke vi gode nok? Hva vil de gjøre med oss? Hvorfor skal dette gigantfylket formes? Hva er grunnen? Grunnen kan i hvert fall ikke være manglende verdiskaping. La meg ta et eksempel: I Hasvik kommune er verdiskapingen per innbygger på omtrent 1 mill. kr.

Fra Senterpartiet har vi lagt til grunn at våre forslag til oppgaveoverføringer godt kan skje med dagens fylkeskommuner. Det trengs ingen sammenslåingsprosess for å gi nye og større oppgaver til fylkene. Det samme vil gjelde de forslagene som nå er fremmet av Hagen-utvalget.

Som det har vært gjentatt flere ganger, holder Finnmark fylke folkeavstemning om sammenslåingen med Troms. Jeg tenker at det burde få følge av flere fylker.

Flere fylker bør bruke denne ventilen som en folkeavstemning kan være. Og som helseperson er jeg faktisk alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det har for befolkningen i Finnmark det finnmarkingene nå opplever rent helsemessig – av de stadige bekymringene vi pålegger dem ved å sette folk i en slik skvis, med avmaktsfølelse og mistrivsel, at de ikke har noen påvirkning på det som skjer, at de ikke når inn der avgjørelsene tas.

Det er viktig at vi har demokratiske prosesser, og at vi lytter til hele folket. Derfor: La folkeavstemningen den 14. mai være bestemmende, og la Stortinget fatte et vedtak i tråd med det.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:59:20]: 

Det handler om folk. Det handler om folks liv, tjenestene de har krav på, og hverdagen de lever – i Finnmark.

Jeg må spørre forsamlingen: Er vi et vellykket land, er vi verdens beste land å bo i? Livskvalitet handler også om nærhet til beslutningene som påvirker hverdagen vår. 

Historisk og før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 småriker i Norge. De siste 100 årene har Finnmark vært et stolt fylke. Parallellen mellom vikingtiden og dagens Norge er viktig å forstå fordi mye av makta lå i – og ligger i – ressursene, ansvaret følger ressursene. Ressursene handler både om areal og om hva areal rommer.

Regjeringen må innse at finnmarkinger også er en resurs selv om de forblir i et eget fylke – et enormt stort fylke, et rikt fylke. Ressurser og verdier – og verdier av dem – handler også om hva man måler, og hvordan man veier. 

Signalene fra det Høyre-styrte departementet de siste årene har vært mange og tydelige: Vi må ta tak i utfordringene vi står overfor og se framover. Det er vi enig i. Statsråden peker på at fylkeskommunene vil få flere oppgaver, og at det skal være givende å være fylkespolitiker. Det vil jeg påpeke at Finnmark allerede jobber for. Det virker å være veldig givende å være fylkespolitiker i Finnmark.

Offentlig forvaltning og organisering er viktig. Avstanden mellom folk, tjenester og administrasjon er av betydning. I ulike sektorer, innenfor ulike fagfelt og i ulike tjenester trenger vi nærhet nettopp for å ha kjennskap, eierskap og interesse. Det er forståelig at både folkevalgte, bedrifter og den gjengse finnmarking har det bedre dersom det er lokalkunnskap i forvaltningen og lokale forhold. 

Nå som regjeringen reformerer måten vi organiserer folkestyret på, må vi se problemer og løsninger i sammenheng. Dersom formålet er et løft for Finnmark, å ta grep for rekrutteringen og øke kompetansen, mener Senterpartiet at det er her diskusjonen må være, ikke hvorvidt Finnmark skal være et eget fylke eller ei.

Én ting skal statsråden og regjeringen ha, de har definitivt satt liv i et opprør og et engasjement for Finnmark – vi som vil Finnmark, og vi som tror på Finnmark. 

Faktum er at Norge er over gjennomsnittet til OECD-land i indikator på livskvalitet. Livskvalitet handler nettopp om vår evne til å påvirke beslutningene som blir tatt, som påvirker vår hverdag – påvirke beslutninger som berører oss, beslutninger som bare er gode med et godt folkestyre og forankring i folket, forankring i innbyggerne. Dette avhenger av nærhet.

Departementet har ikke anbefalt folkeavstemninger eller veiledet på dette. Senterpartiet ønsker forutsigbarhet for alle aktører – for folket – i Finnmark. Da er folkeavstemning et gode. Når de folkevalgte i fylket – de daglige forvalterne av nettopp makten, ansvaret og ressursene i Finnmark – ønsker folkeavstemning, er det bra.

Så håper jeg inderlig at departement og storting vil lytte til folket i Finnmark. Norge er verdens beste land å bo i, og det håper jeg det vil fortsette å være.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Sandra Borch (Sp) [11:03:28]: 

Dagnes regjering, Høyre, Fremskrittspartiet og noen til tror åpenbart at svaret på alt i samfunnet er sentralisering og tvangssammenslåing. Gjennom den ene reformen etter den andre, under dekke av å påstå at man endrer til det bedre – er realiteten sentralisering, byråkratisering og tvangssammenslåing. Dette er reformer ofte uten annet reelt innhold enn sentralisering og grensesetting.

Dagens regjering har begått språklig misbruk av reformbegrepet, og steg for steg gir de ytterligere kraft til sentralisering og byråkratisering av Norge. Ressursene og verdiene finner man i hele landet, de vil regjeringen ha, men for regjeringen er det visst et problem at det bor folk her, for det er ingen tvil om at bl.a. regionreformen kommer til å gå ut over tjenestetilbudet til folk.

Vi konstaterer at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det forelå forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av den regionale planleggingen. Fylkeskommunenes nyere og sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke utviklet, den er svekket.

Jeg er fra Troms, som nå er vedtatt tvangssammenslått med Finnmark, og jeg vet ikke om alle er klar over hvor stort Nord-Norge er. Fra det nordøstligste punktet i Finnmark til det sørligste punktet i Troms er det 1 075 km. Det tar 16 timer å kjøre med bil. Det er faktisk én time kortere om en faktisk velger å kjøre gjennom Finland. Avstandene i nord er allerede store nok. Jeg er derfor glad for at Senterpartiet har stått støtt i denne saken, i begge de to fylkestingene og også på Stortinget. 

Vi trenger en reform. Den reformen vi faktisk trenger, er en tillitsreform der staten Norge igjen har tillit til at de som faktisk gjør jobben, vet hva de gjør, uten at man sentraliserer og byråkratiserer samfunnet i hjel – det være seg politibetjenten, læreren, bedriftseieren, lokalpolitikeren, rørleggeren, fiskeren, gårdbrukeren eller sykepleieren.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:06:11]: 

Det er mange opprør i Finnmark. Fra Finnmark til Oslo er det enormt langt, og i Finnmark har vi ikke så sterkt forhold til det som skjer i Oslo, men vi blir veldig sterkt berørt av de vedtak som blir gjort i denne salen.

I tillegg til å være på Stortinget tilhører jeg også dem som kjemper for å få fisken tilbake til Finnmark. I Vardø er det veldig mange som ønsker mer arbeid, som ønsker å klare seg selv, som ønsker å få mer aktivitet og få flere folk i skolene, få flere folk i videregående skole osv. Det meste legges ned, og det meste sentraliseres.

Det som er viktig, er at man har arbeid, at man får flere arbeidsplasser. Det er der fokuset burde ha vært. Det er der vi burde satt inn støtet fra kommunal side og arbeidssiden og alt – ikke dette, for det gjør bare at folk går enda lenger ned. De må få et håp. 

Det som skjer her, er at regjeringen overser det som folket vil. Man snakker kun om areal og store tall når det gjelder befolkningen. Det er klart at i Finnmark er vi ikke så mange, og vi blir ikke flere om vi slås sammen med Troms. Det blir ikke noe bedre om vi slås sammen sånn sett. Det svekker heller demokratiet, sånn som jeg ser det. Det gjør det mye vanskeligere for folk å engasjere seg. 

Jeg skal ikke si så veldig mye mer. Jeg synes det har vært en veldig bra debatt. Jeg takker statsråden for at hun har vært her og sagt det hun har sagt. Jeg er veldig uenig i det hun gjør. Jeg inviterer gjerne til å være sammen med henne på en litt annen tur enn den hun legger opp til nå. 

Jeg vil likevel stille et siste spørsmål: Kommer regjeringen til å overse og ignorere en folkeavstemning?

Statsråd Monica Mæland [11:08:57]: 

Det har vært noen spørsmål knyttet til reiseruten min i Finnmark, og jeg kan bare berolige med at jeg neste tirsdag kommer til å besøke også Vadsø. Da skal jeg nemlig også til Finnmark.

La meg innledningsvis si at jeg synes Karin Andersen så å si satte skapet på sin rette plass da hun understreket at dette reformarbeidet var initiert fra Stortinget.

Det er helt riktig. Stortinget har ønsket en regionreform, Stortinget har ønsket tre forvaltningsnivå. Da forholder regjeringen seg til det. Det tror jeg er ganske lurt, gitt at man sitter i en regjering og særlig en mindretallsregjering. Vi kjempet for større og sterke kommuner.

Jeg må si at representanten Andersen tar helt feil når hun sier at det å bli større ikke gir flere. Jo, det gjør det. En av mine store bekymringer er kommunenes innsats på barnevernsområdet. Når vi vet at veldig mange kommuner bare har én ansatt, blir det mye bedre hvis det blir to, hvis det blir tre, eller hvis det blir ti ansatte. Det gir mer kompetanse, det gir mer attraktive arbeidsplasser, og det gir et bedre barnevern. Så jo, det betyr noe hvis man slår seg sammen. Det betyr noe at man blir flere.

Så forstår jeg at man er opptatt av å beholde tingenes tilstand slik de er, man er veldig fornøyd med tingenes tilstand, man vil ha samme inndeling som man har hatt siden 1844. Jeg er uenig, verden har gått videre. Det er et enormt omstillingskrav på både fylker, kommuner og næringsliv, og da må man greie å møte de utfordringene. Det løses ikke gjennom statsbudsjett.

Jeg er enig i at avstand er viktig, men avstand er ikke det viktigste, fordi det er mennesker som har kompetanse, det er mennesker som gjennomfører politikk. Da må vi ha mennesker og en kraft som gjør at mennesker, enten de er i Finnmark eller i Agder, kan tilby tjenestene like gode uansett hvor man er i dette landet.

Jeg har hørt mange som vil ha det sånn som det er. Jeg har ikke hørt veldig mange alternative planer for veien videre for fylkeskommuner som ønsker å være på 70 000 mennesker. Jeg tror det er riktig å bli større, jeg tror det er riktig å flytte ut oppgaver.

Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.

Det har vært mange spørsmål om folkeavstemning. Jeg må bare si: Det er regjeringens oppgave å gjennomføre Stortingets vedtak. Så ynder noen å innbille folk at Stortinget består av stort sett Oslo-folk. Det gjør det ikke. Stortinget er representert fra hele landet, Stortinget har ikke fattet ett vedtak, men to vedtak om denne sammenslåingen. Det kommer vi til å forholde oss til. Så kan man synes at det er viktig med folkeavstemninger, men hvis vi skal ha et system hvor kommuner kan overprøve Stortinget ikke bare i de sakene man er enig i, men også der man er uenig, blir det et helt nytt politisk system som jeg egentlig ikke tror noen av oss ønsker. Min oppgave er å gjennomføre Stortingets vedtak, og det står fast.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.

Klargjørende fra AP?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms v/Nils Aarsæther og Elin Jørgensen og ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Utover våren har vi i «For Troms» og «For Finnmark» sett med økende bekymring på arbeidet som gjøres med å følge opp «tvangsvedtaket» om sammenslåing av de to fylka.

Enkelte representanter for partier som i Stortinget stemte mot sammenslåinga har kommet med uttalelser som kunne tyde på at de nå ikke ser oppdeling/reversering som en reell mulighet.

Særlig merket vi oss en uttalelse fra den nyvalgte nestlederen i AP, Bjørnar Skjæran, som slo fast at det var ingen veg tilbake i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Betegnende er det også er at flertallet i Troms fylkesting (med Senterpartiet og AP i spissen) har gått inn for en organisasjonsmodell for «storfylket» som vil gjøre ei oppdeling etter 2021 mer vanskelig.

Flertallet i Troms vil ha «divisjonsmodellen», der en setter i gang en opprivende prosess med å flytte noen oppgaver fra Vadsø til Tromsø, og å flytte andre oppgaver fra Tromsø til Vadsø. 

Fylkestingets flertall stemte ned alternativet «tvillingmodellen», ei ordning der stabene i Vadsø og Tromsø stort sett kan fortsette sitt arbeid som før, men under ei felles politisk og administrativ overbygning. Med en slik modell ville det bli langt enklere å gjennomføre ei framtidig oppdeling.

Her kan vi med rette snakke om «dobbeltkommunikasjon» fra folkevalgte som utad gir inntrykk av å støtte ei snarlig oppdeling av den tvangssammenslåinga som et borgerlig stortingsflertall har påført folk i Finnmark og Troms.

På denne bakgrunnen utformet styrene i For Troms og For Finnmark en felles uttalelse, gjengitt i bl.a. avisa iTromsø 5. juni, der vi minte om Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms sitt klare programvedtak om fortsatt å arbeide mot tvangssammenslåinga. Det kom ingen svar på dette innlegget fra AP i Troms og Finnmark.

Så har vi fått  ei meiningsmåling, utført av  Infact, basert på over 1000 intervju, om holdninger til sammenslåinga blant folk i Troms og i Finnmark. Resultata  kom først i Dagbladet og viste ei overveldende negativ holdning til sammenslåinga  i de to fylka.

Størst er motstanden i Finnmark, der bare 21% av de spurte er positive til det nye storfylket.t sammenslåinga. Men kanskje mer overraskende er det at bare 25,5 %  i Troms var positive til  det nye storfylket. Undersøkelsen viser også at bare 17,8% av  AP-velgerne i Troms og Finnmark er positive., mens 68,1% av AP-velgerne er negative til sammenslåinga.

Tirsdag 25.juni det et svar til vårt innlegg fra Stortingsrepr. Stein Erik Lauvås, Kommunalkomiteen (AP). Svaret stod på trykk i Dagbladet, og det slås fast at 

«Med et nytt flertall på Stortinget er også grunnlaget lagt for å oppheve tvangssammenslåingen dersom Finnmark og Troms i 2021 ønsker det. De som er opptatt av at tvangssammenslåingen skal oppheves, må derfor stemme på partier som har programfestet dette til høstens fylkestingsvalg».

Dette vurderer vi som ei god avklaring fra AP sentralt, og vi merker oss at APs listetopp til fylkestingsvalget i Troms/Finnmark, Bjørn Inge Mo følger opp i en uttalelse til Nordlys 28. juni: «Vi må være tydelige i budskapet vårt, og vi har programfestet at vi skal jobbe for å reversere tvangsvedtaket»

Motstanden mot sammenslåinga må ifølge AP komme til uttrykk ved høstens fylkestingsvalg, men den endelige oppdelinga vil først kunne skje dersom det blir et rødgrønt flertall ved Stortingsvalget i 2021.

Utsiktene til gjeninnføring av Finnmark og Troms som egne fylker er blitt  styrka gjennom  avklaringa fra Stein Erik Lauvås og Bjørn Inge Mo.

Men så kommer Jonas Gahr Støre på banen. Han kunne, på bakgrunn av stemninga blant egne velgere, på bakgrunn av APs klare stemmegivning i Stortinget, og på bakgrunn av kjennskap til holdninga hos framtidig regjeringspartner SP, sagt klart og tydelig at blir det rødgrønn regjering i 2021, så blir Finnmark og Troms igjen egne fylker. 

I stedet stiller Støre visse vilkår for at han vil støtte en oppdeling av Troms og Finnmark etter 2021 – han vil bl.a. legge stor vekt på hva ordførerne i Finnmark mener.

Denne uklarheten til tross, redaktørene i Nordlys, iTromsø, Altaposten og Finnmarksposten er samstemte i å kritisere Støre for å vise altfor stor respekt for folkemeninga i Nord!

«Redaktørkorpset» uttrykker stor skuffelse over at Aps leder ikke vil avblåse kampen, og klager over at han ikke vil innrette seg etter den borgerlige regjeringas regionpolitikk!

Vi mener Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse gjør klokt i ikke å lytte til redaktørenes råd. Her er vi på linje med Tove Karoline Knudsen, nestleder i Tromsø AP, når hun i flere avisinnlegg 9.juli svarer redaktørene, og skriver: «Den regionreformen som nå er vedtatt av et flertall i Stortinget har så mange innebygde svakheter og motsetninger at den neppe kommer til å bære inn i overskuelig framtid».

1 2 3 4 5 15
0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp