Kommentaren - page 2

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

En rad av tvilsomme gulrøtter, utstrakt og utilbørlig bruk av pisk, ren skjær tvang og rå retorikk har blitt brukt for å drive gjennom kommunereformen.

Mange «frivillige» ekteskap blir inngått fordi det ble plantet en skjebnetro i folket: «Sammenslåing blir det uansett». Hastverkselementet har også vært sentralt i strategien. «Det går et lyntog og et hurtigtog», sa forhenværende lokomotivfører Sanner. Stakkars dem som da ble stående igjen på perrongen!

De som kastet seg på i fart, kan fort angre på at de i det hele tatt løste billett. Mens noen allerede gjør akkurat det, hiver Monica Mæland på mer køl og viderefører en nedsnakking av landets småkommuner. Både for de som arbeider og de som bor der, kan det fort gå på sjøltilliten løs: «Vi og vår kommune er ikke gode nok».

En kommunalministers fremste oppgave skulle man tro var å hegne om Formannskapslovene av 1837, de som skulle sikre lokalt sjølstyre. Norge har blitt et demokratisk bakvendt-land når vi de siste seks år har holdt oss med statsråder som i stedet måler egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de kan bli kvitt.

Rekken av sammenslåinger som har blitt en realitet på falske premisser er lang, og det er slett ikke bare små kommuner som har fått innpodet idéen om at sammenslåing er eneste redning.

Nedre Eiker passerte akkurat 25.000 innbyggere. Både folket og kommunestyret sa nei til sammenslåing før Fylkesmannen sa bø og rådmannen la fram skrekkscenarier som senere viste seg slett ikke å stemme.

Påstått minus i regnskapet var tvert om pluss, men villfarelsen inn i den innbilte økonomiske jammerdal og motløshet varte lenge nok til at det ble fattet vedtak om å legge seg under Drammen. Dessverre ser det ut til at bordet fanger. Ingen har styrke nok til å rette opp fadesen.

Alle kommuner kan før eller seinere få vansker, økonomiske eller andre. Hvis det var slik at løsningen hver gang var å slå seg sammen med naboen, ville vi vært nede på én kommuner for lengst her i landet.

Under sittende regjering lanseres sammenslåinger som tidens løsen for hva det skulle være. Det blir en sovepute og en avsporing. I stedet for å ta tak i utfordringer forledes folket til å tro at en strukturendring i seg selv skal løse problemene. Erfaringer viser at det heller blir tvert om:

Redusert selvtillit og tru på grønnere gress over ny bru til naboen førte til at Mosvik i 2012 lot seg innlemme i Inderøy. Storebror sto med åpne armer og viste stor raushet ved utarbeidelsen av intensjonsavtalen. Skremmende fort viste den seg å være null verdt. Servicekontor, legen og sykehjemmet har falt som dominobrikker før den nyoppussede skolen ble vedtatt nedlagt i våres.

Kun 7 år tok det før Mosvik var ribbet for det meste. Barnehagen består fortsatt. Historia vil vise hvor lenge det varer, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Med kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt?

Mens det jubles der den har vunnet fram, er det tragedie for dem som mistet sin sjølråderett og ble en stemoderlig behandlet utkant i en storkommune.

Et ennå gjeldende Stortingsvedtak fra 2017 stadfester at
«… inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»

Stikk i strid med dette gikk Erna nylig ut med nye trusler om at små kommuner som har valgt å stå alene, går mot tøffere tider. Økonomisk strupetak har vært og er tydeligvis fortsatt et viktig virkemiddel i bestrebelsene på å knekke sentraliseringsmotstanden.

Kommunalminister Mæland bruker hver minste utfordring i småkommuner til å problematisere mens hun ignorerer at det også er problemer i de store slik det nettopp kom frem i en rapport fra NORCE.

Hun er også blind for undersøkelser som viser at tilfredsheten med velferdstjenestene er omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen.

I stedet hamrer hun løs med angivelige behov for sammenslåinger og trekker i et avisinnlegg fram to påstått positive effekter av regjeringas kommunereform: Før storkommunen Indre Østfold blir en realitet ved nyttår, skriver ministeren at det vil bli 40 mindre ansatte i administrasjonen.

Det gjør hun selv om SSB nettopp dokumenterte stor vekst i antall byråkrater i kommunene som allerede er eller blir slått sammen. Samtidig som hun nok helst vil glemme de enorme utgiftene som er brukt i selve prosessene, aviser hun dette som tall og metoder som ikke gir mening

Hennes andre strålende eksempel er fra Lardal som i fjor ble slått sammen med Larvik. Hun fremhever at de nå slipper en tre kvarters reise for jordmortjeneste.

Det hun ikke skriver er at jordmora kommer nordover dalen bare noen timer annenhver mandag eller at lardølinger for tjenester de tidligere hadde på eget rådhus, må ta den 5 mil lange turen til byen.

Typisk er det også at den bortimot eneste Lardal-relaterte saken som har blitt behandlet i kommunestyret etter sammenslåinga, er salget av rådhuset på Svarstad. Lardølinger i overgangsstyret som sitter fram til valget, prøvde å få stoppet det for å bruke bygningen til lokale aktiviteter, men byfolka, selvfølgelig et overveldende flertall, sørget for at det gikk i en fei på billigsalg.

I Tvedestrand har H, V, FrP og AP så liten tro på egen bys framtid at de vurderer å legge seg inn under en annen by, Arendal. En utbryter fra H er nå ordførerkandidat for Xtra-lista som like klart som SP kjemper for at kommunen skal bestå.

Hos naboen Vegårshei med 2081 innb. er det tverrpolitisk enighet om det samme. Et hundretall færre bor det i Sørfold hvor 97,6% i folkeavstemning sa ja til fortsatt å stå alene. Også i landets minste, Utsira, på Leka, Lurøy, Balsfjord, Målselv, Bardu og mange andre kommuner av ymse størrelse finnes det dem som står rakrygget mot reformens hårreisende prosess og retorikk.

Slike folk er det som bør velges 9/9, lokalpolitikere med selvtillit!

Skrevet av Geir Johan Nilsen, advokat

Enkelte har hevdet at reversering av fylkessammenslåingene ikke kan skje før i 2024, og da i forbindelse med neste fylkestingsvalg. Dette er ikke riktig!

Inndelingsloven åpner for at både sammenslåing og deling kan skje midt inne i en valgperiode. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at trønderfylkene ble slått sammen med virkning fra 1. januar 2018 – altså midt i den valgperioden som de tidligere fylkestingene var valgt for.

Inndelingslovens § 17 bokstav e) regulerer disse forholdene. Her heter det at:

«Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast til følgjande forhold:

e) reglar om den inneverande kommunestyreperioden og om samansetjing av kommunestyret, slik at kommunane kan velje kommunestyret i den nye kommunen av og blant kommunestyra sjølve og korte ned kommunestyreperioden for dei som ikkje blir valde. Dei same unntaka kan gjerast for fylkestinga.»

Denne bestemmelsen regulerer direkte situasjonen når kommuner eller fylker slås sammen eller deles i selve valgperioden, altså uten at det har vært avholdt direkte valg til nye kommunestyrer eller fylkesting.

Begrepet «grenseendring» omfatter for øvrig både sammenslåing, deling og grensejustering, jfr. lovens § 3.

Departementet vil da vedta en forskrift som danner grunnlag for konstituering av nye kommunestyrer eller fylkesting. Verre enn som så er det ikke.

Det skal også nevnes at inndelingsloven ikke engang nødvendiggjør at sammenslåing eller deling må skje ved et årsskifte, men dette er selvsagt som regel det mest praktiske.

Troms og Finnmark – og for så vidt også Viken og andre fylker – kan altså deles før 2024!

Det er Stortinget som vedtar den fylkesvise inndelingen av landet. Dersom en deling av fylker er ønskelig, må det altså være et flertall på Stortinget som støtter dette. Man kan tenke seg to ulike scenarioer:

For det første kan fylkestinget i et fylke (f.eks Troms og Finnmark) søke om deling. Dette forutsetter selvsagt at et flertall i det nye fylkestinget støtter en slik søknad.

Derfor er det forestående fylkestingsvalget svært viktig for dem som ønsker at en slik søknad skal sendes.

Departementet vil etter en slik søknad selv avgjøre hvorvidt saken skal utredes eller ikke. Med en ny regjering er det nok lite sannsynlig at søknaden legges i skuffen, eller blir liggende der.

Etter at saken er utredet, vil det være opp til Stortinget å fatte vedtak om deling. Slik den politiske situasjonen er i dag, kan dette neppe skje før etter stortingsvalget i 2021.

Gitt da at det blir et annet flertall på Stortinget, vil det være opp til de partiene som har lovet en reversering om de står ved sine løfter.

For det annet kan Stortinget selv be regjeringen om å utrede en deling av fylker. Departementet vil da utrede saken og komme tilbake med en proposisjon som Stortinget kan behandle.

Det var denne siste fremgangsmåten som ble benyttet da Troms og Finnmark ble slått sammen (bortsett fra at man jo ikke utredet saken i det hele tatt, og heller ikke inntok saken som et forslag i den proposisjonen som Stortinget behandlet da det vedtok sammenslåingen!).

Den sikreste måten å få sammenslåingen reversert på er at det nye fylkestinget søker om dette.

Gitt de uttalelser som er kommet fra sentralt politisk hold, er det nemlig ikke sikkert at selv et nytt stortingsflertall på eget initiativ vil be departementet om å utrede en deling av det nye fylket.

Det kommende fylkestingsvalget er derfor viktig for både tilhengere og motstandere av sammenslåingen.

Det som uansett er helt sikkert, er at Troms og Finnmark – og andre fylker – kan deles før 2024!

Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA

Det finnes øyeblikk der tiden står stille. Øyeblikk der sannheten inntreffer med en slik styrke at ord egentlig er overflødig.

Man kan se det på kroppsspråk, mine og overflate. Noen mennesker kan få folk til å krympe seg bare ved å se, andre med adferd og tilslutt noen med posisjon. Uansett er det galt å utvise arroganse uten kjennskap til historie.

Nedlatende holdninger gir svært sjelden positiv dialog.

Min holdning til tvangsvedtak og overprøving av lokalt folkestyre er velkjent. Regionreformens målsetning og periodeparametere er så dårlig at hele saken burde vært stoppet for lenge siden. Et ufullstendig og et svært dårlig håndverk hvor sentraliseringskåte maktfaktorer skal effektivisere bort ulikhet og etablere samtidskoordinasjon.

Når landets egen statsminister på direktesendt TV uttaler at en av grunnene til tvangssammenslåingen er kunnskap og kompetanse – og i neste setning fullfører med at samfunnet ikke klarer å gi nødvendig ballast til barn og unge utvises det en såpass grov uforstand, at det bør medføre konsekvenser.

La meg forklare.

For det første; Det er milevis forskjell i mellom hvilke arbeidsplasser og krav til kompetanse som er etablert i det totale samfunnet. Det er forskjeller som burde skape toleranse og absolutt positivitet.

For det andre; Det er et faktum at Finnmark har vært askelagt i nyere historie og at det er en bragd at fylket i dag fremstår i rivende positiv utvikling.

For det tredje; Målt kunnskap er iscenesatt etter måltall som passer i bykjerner med arbeidsmarked og kompetansekrav i denne sammenheng. Det er udiskutabelt feil å anta at samtidsinnovasjon vil være en positiv faktor uten toleranse for differensiering.

For det fjerde; Sosiale faktorer som flerspråklighet, kultur, historie og oppfattelse av sin egen lykke må aldri bli gjenstand for arroganse og nedlatenhet.

Landet vårt er langstrakt, og ja, det er forskjellig. Forskjeller som skaper ulikhet i både tankesett og fremtidsblikk.

En forstandig leder burde se dette som en gave og ikke som en trussel. Fordi i neste generasjonsperspektiv vil ulikhetene alene og til sammen være bærebjelken i samfunnets evne til selvberging.

Joda, det var både stygt og nedlatende gjort av vår egen statsminister å dømme samfunnet på denne måten, men jeg må innrømme at det som skremmer meg mest er mangelen på historie og toleranse.

Finnmark blir aldri som Oslo, og Oslo blir aldri som Finnmark. Det er det som gjør samfunnet virkelig robust – og det er disse forskjellene man bør ta vare på.

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Men når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, sa de neppe nei bare for å si nei. Grunnene er knyttet til vår identitet og til vår historie, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene og til bruken av naturgodene forøvrig.

Tidligere stortingsrepresentant og nestleder i Troms Arbeiderparti, Tove Karoline Knutsen, mener at dersom hele Nord-Norge hadde blitt slått sammen til en region ville det blitt en kraftfull og mektig region med sterk utvikling av de fleste samfunnsområder.

Hva bygger hun dette på og hvordan tenker hun at en sånn region skal organiseres politisk og administrativt? Knutsen ser sikkert for seg at Tromsø by skal være regionens administrative og politiske sentrum.

Dette er et tankegods som kun støttes av liberalistene. Støtten for en slik politikk må dermed også hentes derfra og det er der Knutsen for det meste har sin støtte.

Velgerne i Finnmark vil ikke ha dette, velgerne i Nordland vil heller ikke det, fagbevegelsen vil det ikke, fiskerne vil det ikke, kulturlivet vil det ikke, men stortingsrepresentanten fra Troms Arbeiderparti vil det.

Det er ingen substans i påstanden om at bare Nord-Norge blir en politisk og administrativ enhet så skal det gi større vekst og velferd.

I et sentralisert Nord-Norge vil deltakelse i politikk og samfunnsliv for fiskere, arbeidere på land og folk flest, som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og ved kysten bli komplisert og vanskelig. 

Resultatet blir at den folkelige deltakelsen ved valg blir stadig mindre og som vil gi høyrekreftene enda mer vann på mølla for å fjerne hele ordningen med fylkeskommuner. 

Tove Karoline Knutsen hevder at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å slå sammen Finnmark og Troms. Arbeiderpartiet hadde som sitt standpunkt at regjeringen selv måtte ta ansvar for å gjennomføre tvangsvedtaket. 

Nå har partiet endret sitt standpunkt og dermed er det Arbeiderpartiet med en representant fra Troms og en fra Finnmark som sitter i førersetet og leder fellesnemda og er eksekutør av regjeringens liberalistiskfunderte prosjekt.  

87% av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, så sa det stort sett ikke nei for å si nei. Noen av disse grunnene er knyttet til vår identitet, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene i fjordene og av ressursene på land og mye annet.

Velgerne tok sitt ansvar. Dette har styret i Troms Arbeiderparti sett bort fra og mener de har et ansvar og kunnskap som overgår velgerne. Det er en grov feilvurdering.

Det er ikke riktig som Knutsen sier at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å lede arbeidet med å viske ut Finnmark av kartet politisk og administrativt. Den uriasposten kunne partiet med fordel gitt til Høyre.

I og med at Arbeiderpartiet ikke har et ansvar for regionreformen da bør partiet heller ikke ta ansvaret for å lede gjennomføringen av tvangsvedtaket. I nemda må partiet gjøre vedtak i saker partiet stort sett er uenig i. 

Troms Arbeiderparti har ikke tatt krisen i partiet på alvor. Ganske sikkert vil situasjonen forverre seg fordi partiet har vendt velgerne ryggen og har visket ut skillelinjen mellom sentrum venstre og sentrum høyre. 

Det er ikke et velgerkrav at hele Nord-Norge skal være en region. Det er dessuten veldig få som i det hele tatt skjønner hva Knutsen snakker om når hun taler om en nordnorsk kraftfull og mektig region. 

Knutsens region gir bare flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer og forsterker avstanden mellom velgerne og de valgte.

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.

I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.

Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.

Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.

Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).

Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.

Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.

Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.

Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”

Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.

Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.

Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.

Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.

Skrevet av ForTroms v/Nils Aarsæther og Elin Jørgensen og ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Utover våren har vi i «For Troms» og «For Finnmark» sett med økende bekymring på arbeidet som gjøres med å følge opp «tvangsvedtaket» om sammenslåing av de to fylka.

Enkelte representanter for partier som i Stortinget stemte mot sammenslåinga har kommet med uttalelser som kunne tyde på at de nå ikke ser oppdeling/reversering som en reell mulighet.

Særlig merket vi oss en uttalelse fra den nyvalgte nestlederen i AP, Bjørnar Skjæran, som slo fast at det var ingen veg tilbake i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Betegnende er det også er at flertallet i Troms fylkesting (med Senterpartiet og AP i spissen) har gått inn for en organisasjonsmodell for «storfylket» som vil gjøre ei oppdeling etter 2021 mer vanskelig.

Flertallet i Troms vil ha «divisjonsmodellen», der en setter i gang en opprivende prosess med å flytte noen oppgaver fra Vadsø til Tromsø, og å flytte andre oppgaver fra Tromsø til Vadsø. 

Fylkestingets flertall stemte ned alternativet «tvillingmodellen», ei ordning der stabene i Vadsø og Tromsø stort sett kan fortsette sitt arbeid som før, men under ei felles politisk og administrativ overbygning. Med en slik modell ville det bli langt enklere å gjennomføre ei framtidig oppdeling.

Her kan vi med rette snakke om «dobbeltkommunikasjon» fra folkevalgte som utad gir inntrykk av å støtte ei snarlig oppdeling av den tvangssammenslåinga som et borgerlig stortingsflertall har påført folk i Finnmark og Troms.

På denne bakgrunnen utformet styrene i For Troms og For Finnmark en felles uttalelse, gjengitt i bl.a. avisa iTromsø 5. juni, der vi minte om Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms sitt klare programvedtak om fortsatt å arbeide mot tvangssammenslåinga. Det kom ingen svar på dette innlegget fra AP i Troms og Finnmark.

Så har vi fått  ei meiningsmåling, utført av  Infact, basert på over 1000 intervju, om holdninger til sammenslåinga blant folk i Troms og i Finnmark. Resultata  kom først i Dagbladet og viste ei overveldende negativ holdning til sammenslåinga  i de to fylka.

Størst er motstanden i Finnmark, der bare 21% av de spurte er positive til det nye storfylket.t sammenslåinga. Men kanskje mer overraskende er det at bare 25,5 %  i Troms var positive til  det nye storfylket. Undersøkelsen viser også at bare 17,8% av  AP-velgerne i Troms og Finnmark er positive., mens 68,1% av AP-velgerne er negative til sammenslåinga.

Tirsdag 25.juni det et svar til vårt innlegg fra Stortingsrepr. Stein Erik Lauvås, Kommunalkomiteen (AP). Svaret stod på trykk i Dagbladet, og det slås fast at 

«Med et nytt flertall på Stortinget er også grunnlaget lagt for å oppheve tvangssammenslåingen dersom Finnmark og Troms i 2021 ønsker det. De som er opptatt av at tvangssammenslåingen skal oppheves, må derfor stemme på partier som har programfestet dette til høstens fylkestingsvalg».

Dette vurderer vi som ei god avklaring fra AP sentralt, og vi merker oss at APs listetopp til fylkestingsvalget i Troms/Finnmark, Bjørn Inge Mo følger opp i en uttalelse til Nordlys 28. juni: «Vi må være tydelige i budskapet vårt, og vi har programfestet at vi skal jobbe for å reversere tvangsvedtaket»

Motstanden mot sammenslåinga må ifølge AP komme til uttrykk ved høstens fylkestingsvalg, men den endelige oppdelinga vil først kunne skje dersom det blir et rødgrønt flertall ved Stortingsvalget i 2021.

Utsiktene til gjeninnføring av Finnmark og Troms som egne fylker er blitt  styrka gjennom  avklaringa fra Stein Erik Lauvås og Bjørn Inge Mo.

Men så kommer Jonas Gahr Støre på banen. Han kunne, på bakgrunn av stemninga blant egne velgere, på bakgrunn av APs klare stemmegivning i Stortinget, og på bakgrunn av kjennskap til holdninga hos framtidig regjeringspartner SP, sagt klart og tydelig at blir det rødgrønn regjering i 2021, så blir Finnmark og Troms igjen egne fylker. 

I stedet stiller Støre visse vilkår for at han vil støtte en oppdeling av Troms og Finnmark etter 2021 – han vil bl.a. legge stor vekt på hva ordførerne i Finnmark mener.

Denne uklarheten til tross, redaktørene i Nordlys, iTromsø, Altaposten og Finnmarksposten er samstemte i å kritisere Støre for å vise altfor stor respekt for folkemeninga i Nord!

«Redaktørkorpset» uttrykker stor skuffelse over at Aps leder ikke vil avblåse kampen, og klager over at han ikke vil innrette seg etter den borgerlige regjeringas regionpolitikk!

Vi mener Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse gjør klokt i ikke å lytte til redaktørenes råd. Her er vi på linje med Tove Karoline Knudsen, nestleder i Tromsø AP, når hun i flere avisinnlegg 9.juli svarer redaktørene, og skriver: «Den regionreformen som nå er vedtatt av et flertall i Stortinget har så mange innebygde svakheter og motsetninger at den neppe kommer til å bære inn i overskuelig framtid».