Kommentaren - page 8

Skrevet av Rolf-Inge Sleipnes, Oslo/Nordland.

Vi husker alle den arabiske våren i 2001. Et folkeopprør. Et fortvilet rop og håp om demokrati og frie valg. Men som raskt ble slått ned av diktatorer. Med hjelp av tvang og militærmakt. Heldigvis er det siste uaktuelt i Norge. Men tvang er tydeligvis legitimt politisk også her til lands. Selv mot viljen til 87 prosent av befolkningen i Finnmark.

Året 2018 vil i Norge trolig kunne bli omtalt i historiebøkene som den «finnmarkske» våren. Ikke på grunn av mye kulde, hagel, regn og kuling slik denne våren også har vært der oppe. Eller på grunn av bruk av militærmakt og stridsvogner. Men på grunn av regjeringens og stortingsflertallets overkjørsel og maktarroganse mot befolkningen i et avgrenset geografisk område i Norge.

Ikke helt tilfeldig skjer bruken av tvang helt nord i landet – mot grensen til Russland. Der de historisk sett ikke er helt ukjent med sentrale myndighetenes diktat, fornorskningspolitikk og sørnorsk bedrevitenhet.

Det som skjer i Finnmark er et veldig forståelig, folkelig og demokratisk Finnmarksopprør mot sentralmakta i Oslo. Og de kommer trolig til å vinne.

2018 vil derfor for ettertiden fort bli husket for en norsk regjeringen som ikke gikk av veien for å forsøke å bruke tvang og trusler mot et nærmest unisont og samlet Finnmark. For deretter å tape så det sang i trikkeskinnene i Oslo.

«Se hvor tøffe vi kan være», roper regjeringen ut i media.

Men alle vi som har levd en stund har allerede sett «lusa på gangen». Som vanlig gjelder tøffheten bare når de en vil bruke tvang mot – bor langt nok unna Oslo. Det er ingen sjanse i havet for at regjeringen ville brukt samme tvang mot 87 prosent av et fylke lengre sør i landet. Der ville de aldri turde å utfordre sine politiske venner, støttespillere, rike venner eller statsbyråkratiet.

Det er ingen tilfeldighet at det er i Finnmark regjeringen nå «bruser med fjærene». Oj så tøffe.

Finnmarkingene selv får knapt sette foten sin inn hos den aller helligste, regjeringssjefen. Da fylkesordføreren i Finnmark besøkte statsministeren med 87 prosent av finnmarkingene sine NEI-stemmer i ryggen fra en folkeavstemning, nektet statsministeren å være med på en felles pressekonferanse.

Hun ville knapt møte representantene fra Finnmark. En slik overbærende politisk arroganse fra en statsminister mot det folk hun er satt til å styre er som å bære tonnevis av ny ved til bålet. Er det rart de blir kokende eitrende forbannet i Finnmark ?

Og har ikke regjeringen ennå skjønt hvor utholdende folk nord i landet kan stå i krigen når de bare blir nok provosert og forbanna ??

Regjeringen har i tillegg også gått til det kontroversielle uhørte skritt å starte et beregnende og stygt svarte-Per-spill om Troms og Finnmark sin fremtid. For de vet selvsagt godt at kampen om å slå sammen Troms og Finnmark aldri kan vinnes med mindre de får fylkespartiet i AP i Troms til å dolke sitt eget fylkesparti i Finnmark i ryggen.

Men også her er det lov å håpe at de bommer på strategien.

Vel nok har AP gjort mye dumt etter at Jens Stoltenberg forsvant til NATO. Men en slikt skivebom vil være politisk umulig selv for dagens AP-ledelse å tillate.

Kjære Erna. Du tuller ikke med folks følelser og forbannelse av å bli overkjørt. Du sier du har den politiske legitimiteten fra flertallsvedtak i to forskjellige Storting når det gjelder å slå sammen Troms og Finnmark. Det er med all respekt bare tull.

Både fordi vi alle kjenner til det faktum at dette vedtaket om Troms og Finnmark ikke var forankret i noen som helst lokal prosess eller utredning.

Egentlig foreslo regjeringen at hele Nord-Norge skulle være ett fylke. Under arbeidsnavnet Tromsmark. Nordland sa som Finnmark nei. Men bare Nordland ble hørt. Så kom et benkeforslag støttet av regjeringspartiene og KrF i Stortinget. La oss heller slå sammen bare Troms og Finnmark da. Uten involvering eller utredning.

Det var selve startskuddet på det uverdige politiske spillet mot Finnmark som skjer nå i 2018.

Politikere fra regjeringspartiene forhold til bruk av tvang er forøvrig et artig politisk skue. Særlig for oss som bor i Oslo. Når byregjeringen i Oslo foreslo tiltak mot bilistene for å gjøre hovedstaden renere og mer miljøvennlig hørte vi fortvilte og høyrøstede skrik fra Høyre-folk og FrP- folk i regjering om at det var så udemokratisk av politikerene i Oslo å bruke tvang mot de stakkars bilistene.

De som bare har t-bane, tog, trikk, buss, bysykkel eller føttene som alternativ til bilen. Og der du maksimalt må vente 5 minutter på et kollektivt tilbud.

Mens i Finnmark – der hurtigruta tar 1 dag og 14 timer fra Kirkenes til Tromsø, der roper de selvsamme Oslopolitikerne på at det må brukes tvang for å flytte fylkeshovedstaden i Finnmark til Tromsø. Hvor er logikken ?

Vi lever i et demokrati, og selv ikke i den aller nordligst delen av Norge er det mulig for regjeringen å være diktator for en måned eller to når demokratiet og demokratiske prosesser slår tilbake på regjeringen som en boomberang. Representert med 87 prosent sinte og opprørte Finnmarkinger.

Da er det forventet at politikerne også i hovedstaden evner å ta til vett. Å snu.

Det ropes forøvrig fra advokater og politiske aktører i tankesmia Civita i Oslo at det koster så mye å drive Finnmark. Derfor må de underlegges Tromsø. Fakta er at det uansett vil koste langt mer ikke å ha Finnmark. At folk får levevilkår for å bo i Finnmark handler også om at det legges til rette for det. Og handler om involvering og medbestemmelsesrett. Hvis ikke kommer de flyttende til Oslo hele gjengen.

Og hvem skal da høste våre naturressurser ? Jeg forundres stadig at det ikke har gått opp for oppegående urbane samfunnsaktører i Oslo-gryta at mye av opprinnelsen og det vi bygger verdiskapning på i hele landet er at det bor folk langs kystlinjene i Norge.

Der naturressurser som fisk, olje, gass, mineraler finnes. Og da må det bo folk der. For å høste dem. Og de må trives og styre en del av livene sine selv. Det høstes ikke en eneste råvare i og rundt tankesmiene i Oslo, eller på hovedkontorene til de store selskapene. De høster til gjengjeld andre viktige ting. Og bidrar på sin måte med verdiskapning.

Derfor trenger vi både by og land. Også Finnmark. Fortsatt. Og en regjering som er regjering for hele folket. Og som evner å se at i bunn og grunn så henger alt på sin kompliserte måte sammen.

———–

Rolf-Inge Sleipnes er daglig leder for Aksess innkjøp as og bor i Oslo.
Han opprinnelig fra Ågskardet i Nordland, og er en kjent kommentator som også driver sin egen blogg «Godværsbloggen».

Skrevet av Arvid Andersen, Søgne

Det som nå skjer hos dere i nord kan man sikkert kalle sivil ulydighet. Det er ok. Men noen ganger er slik ulydighet nødvendig og et sunnhetstegn for demokratiet. Historien i vårt område er et bevis på hvor uredelig en sammenslåingsprosess kan være.

Tvangssammenslåingen av de 3 kommunene på Vest-Agder, Kristiansand, Søgne og Songdalen (K3) – er en lurvete og uetisk prosess. I både Søgne og Songdalen var det klart flertall ved valget 2016 mot sammenslåing med Kristiansand. I min hjemkommune Søgne var det ca. 71 % som sa nei.

Jeg har jo registrert at også dere nordpå kjemper en kamp mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms – en sammenslåing som ikke synes å ha noen annen grunn enn en «fix ide» fra Sanner & co – som fortsatt kjøres knallhardt fra minister Mæland som en grov og ubegripelig maktdemonstrasjon, uten noen synlig nytteverdi for hverken befolkningen i fylkene, regionen eller nasjonen.

Her på Agder har det vært et ras av avisinnlegg og kommentarer mot den uryddige og uredelige prosessen som førte til at sammenslåingen K3 ble vedtatt. Kampen for å reversere pågår fortsatt for fullt.

Blant annet har forfatter Are Eivind Brænne fra Søgne hatt mange solide innlegg i avisene her sør. Nå har han også skrevet bok om det som har skjedd i forkant av tvangsvedtaket. Boka har tittelen «NYE KRISTIANSAND – UNNFANGET VED VOLDTEKT».

Likedan har den anerkjente og landskjente tvangsmotstanderen, Per Gunnar Stensvaag, levert en rekke saklige og særdeles verdifulle innlegg i pressen og ved foredrag.

Det som har utspilt seg av politisk lurespill, og etisk elende, i saken om tvangssammenslåingen K3 er et underlig skue. Det er nesten ikke til å tro at norske politikere kan finne på noe så besynderlig og avvikende som denne forakten for folkemeningen i valg.

Et spørsmål trenger seg på: Er disse menneskene skikket til å sikre en god og trygg politisk behandling som sikrer og hegner om vårt demokrati? Saken er i høy grad egnet til bekymring over hva slags politisk etikk som har rådet hos dem, og om vi vil få se at slike holdninger får utvikle seg videre.

Likedan kommer spørsmålet om hva slags politisk etikk nasjonen faktisk trenger ha for å hegne om demokratiet vårt i fremtiden.

Denne overvalsingen av Søgnes og Songdalens innbyggere er det verste politiske overgrep siden krigens dager. Jeg anbefaler gjerne boka fra forfatter Are Eivind Brænne – den slår som en rambukk gjennom all den ufyselige og pillråtne tvangsprosessen som kommunesammenslåingen K3 er.

Det er mange å kritisere i denne prosessen, både statsråd og fylkesmann, men fremst i rekken er nok våre egne ordførere, Astrid Hilde i Søgne og Johnny Greibesland i Songdalen. Hadde de oppfylt rollen som ekte ordførere, altså som folkets talsmenn, så hadde K3 sannsynligvis aldri sett dagens lys.

Den alvorlige veien, bort fra normale, ryddige og ærlige demokratiske prinsipper, og folkeviljen i valg, synes nå, på underlig vis, å ha befestet seg hos noen politikere, som tydeligvis ønsker å styre mot et mer diktatorisk/elitistisk styrt samfunn.

De innbiller seg faktisk at de uansett vet best selv og at befolkningen ellers ikke skjønner sitt eget beste. Det er sånn maktbegjærets kraft, med ekle røtter ned i narsissismen, tar eller kan ta, en farlig vei.

Det er grunn til å bekymre seg over disse menneskene og over hvor langt de er villig til å gå i feil retning. Vi må være på vakt mot dem, for de har gjennom tvangsprosessen vist at de ikke hegner om innbyggernes og nasjonens demokratiske gode og trygge tradisjon.

Det er jo lov å håpe – hvis storting og regjering ikke ønsker at slike grumsete politiske bakromsarbeider skal få rotfeste i nasjonens politikk så har de faktisk ennå muligheten til å sette ned foten og annulere tvangsvedtaket. Det ville i så fall være et betryggende steg inn i fremtiden, og sår som ellers ville prege mange mennesker inn i fremtiden, ville bli leget.

Det som nå skjer hos dere i nord kan man sikkert kalle sivil ulydighet. Det er ok. Noen ganger er slik ulydighet nødvendig og et sunnhetstegn for demokratiet.

Derfor – Lykke til for dere i nord!

————

Arvid Andersen har arbeidet i politiet og i forsikringsbransjen, men er nå pensjonert.
Han bor i Søgne i Vest-Agder.

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark

Det koker på sosiale medier der sinte Finnmarkinger støtter motstand mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark. Det er bra og gjør oss sterke. Men det fins også de som svekker saken; Det er de som hetser motstanderne på det groveste ved å bruke Hitler-stempel, hekse-stempel og andre ekstreme uttrykk. Forstår dere ikke at det skader saken?

Hele Norge sitter og følger med på facebook-siden «vi som vil ha Finnmark som egen region». Vi har over 17000 medlemmer på denne siden. Men vi ser at når ekstreme utsagn tapetserer kommentarfeltene melder folk seg ut.

Vil dere nett-troll at Finnmark skal tape denne viktige saken mot sentralmakta?

Jeg er selv Finnmarking fra kysten, og kjenner omtrent hele spektret av et voldsomt vokabular og en uttrykksform som er en del av vårt kjennemerke. Jeg er stolt av vår åpenhet og at vi tilkjennegir våre ærlige meninger, og jeg tar ofte bladet fra munnen selv.

Men i en verden der motstanderne våre bruker alle midler for å dempe Finnmarkingene sitt sinne, er det faktisk sånn at når vi bruker bannord, ukvemsord og ekstreme uttrykk som vi er vant til her hjemme, så reagerer de som er mot oss med et skuldertrekk, og tenker kanskje at vi er tullinger, at vi ikke er noe å bry seg om, og at det gjenget der påstår at de skal kunne være herre i eget hus!

Ser du, djevel-stempel av våre motstandere virker mot sin hensikt!

Kjære Finnmarkinger, støttespillere og andre som vil vil at vi skal vinne kampen for å beholde vakre, sterke Finnmark som et eget selvstendig fylke; Besinn dere på sosiale medier, husk at alle ikke forstår virkeligheten og uttrykkene like godt som vi «innfødte».

Og for de av dere som ser utspill som skader saken vår, meld det inn, så fjerner vi det fra siden!

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.

Det foregår en knallhard maktkamp i dagens Norge. Tydeligst er den lengst i nord fordi de der er beintøffe og tør å stå opp mot øvrighetas råe sentraliseringsprosjekt.

Mange andre deler av landet har blitt utsatt for lignende overkjøring. Om de så langt har latt seg kue, er sympatien både der og ellers stor for finnmarkingene.

Når Monica Mæland står så hardt på sitt, er det kanskje fordi hun frykter at ettergivenhet overfor Finnmark vil utløse et vell av lignende frihetskamper der tvilsomme prosesser, lirking, luring og ren tvang har drevet fram uønskede sammenslåinger.

Mens trykket øker, fremstår kommunalministeren mest av alt som hun med fingeren i et piplende hull desperat prøver å hindre et dike fra å briste.

Gutten som med sin finger i diket reddet Holland fra oversvømmelse, ble i følge sagnet en helt. Det blir neppe statsråd Mæland.

Hun har dessuten rotet seg inn i en umulig situasjon, en Catch-22. Jo mer hun prøver å stå i mot med truende retorikk, straffeeksersis overfor de uregjerlige og hastige endringer av forskrifter, desto mer tiltar trykket bak demningen. Skal hun trekke ut fingeren nå og løpe før hun blir ordentlig våt, eller holde stand til vannmassene velter over henne?

Dessverre for ministeren kan det virke som hun er lite realitetsorientert om hva som rører seg i folkedypet. Hun later åpenbart til å tro at hun skal vinne kampen mot naturkreftene.

Om finnmarkingene bare ikke gir seg, er det de som vil gå seirende ut av denne striden.

Glem de juridiske paragrafene som partene slår hverandre i hodet med! Glem alt snakket om det representative demokratiet, at Stortinget er vårt høyeste organ og at de har vedtatt dette! Her er det den generelle rettferdighetssans i folket som vil vinne fram.

Et åpenbart opprør i velgermassen, og en etter hvert uholdbar situasjon, vil nok til slutt få stabeiser på Løvebakken til å snu. Med henvisning til en analog sak med Finnmark i sentrum er det nærliggende å si at «joik har større kraft enn krutt». Riktignok står det en demning i Sautso, men dersom ingen hadde opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

Kampen om Finnmark viser med all mulig tydelighet at tvang er et elendig utgangspunkt for ekteskap. Når det åpenbart vil medføre direkte dysfunksjonelle enheter, ville det rett og slett være uansvarlig ikke å stoppe prosessen slik Finnmark fylkesting nå leder an til å gjøre.

Til det har de også et klokkeklart mandat fra folket som har valgt dem. Det er innbyggerne i eget fylke de skal lytte til i denne saken framfor å være servile overfor Mæland og de såkalte «Tvangsgutane», de som på et bakrom på Stortinget, uten hverken høringsrunder eller utredninger, fant på denne galskapen.

Flere tvangsrammede, enten den er såkalt «frivillig» eller ei, burde følge finnmarkingenes eksempel! Nå ser det da også ut som om Troms-delegatene viser solidaritet overfor sine naboer og dessuten husker at denne sammenslåingen er noe de heller ikke ønsker i eget fylke.

Særlig etter de siste utspillene fra maktas høyborg i sør har det fra landets folkelige kommentariat florert med karakteristikker som «diktator» og sammenligninger med verdensledere noen neppe liker å bli satt i bås med. Programlederen i Dagsnytt 18 var slik sett relativt moderat da han kalte kommunalministeren for en dampveivals.

Med fare for å bli tatt for overtramp tillater denne forfatter seg å referere en assosiasjon som dukket opp i eget hode: På Revolusjonsplassen i Bucuresti holdt president Nicolae Ceaușescu den 21. desember 1989 tale for titusener av sine undersåtter. Da han i kjent kommunistisk stil satte i gang, var han nok overbevist om at han hadde forsamlingen i sin hule hånd.

Åtte minutter ut i talen begynte en del tilhørere å bue. Diktatoren hevet høyre arm som signal om stillhet og full oppmerksomhet. Det virket en liten stund før buingen tiltok og ukvemsordene haglet. De som først turte å opponere utløste en kjedereaksjon over plassen.

Ansiktsuttrykket til Ceaușescu da han innså alvoret, ble et vidt kringkastet bilde på kollapsen til kommuniststyrene i Øst-Europa. Ute av stand til å kontrollere folkemengden søkte han dekning i partihovedkvarteret mens opprøret spredte seg i hovedstaden.

I første omgang klarte militæret gjennom hundrevis av arrestasjoner å rydde gatene. Neste dag prøvde presidenten igjen å tale ‘fornuft» til folkemengden som på nytt hadde samlet seg på torget. Denne gang kastet de steiner og andre gjenstander mot ham før de stormet bygningen. Med nød og neppe kom presidentparet seg opp på taket og unnslapp med helikopter.

Som ild i tørt gress spredte oppstanden seg til hele landet, og allerede 1. juledag var Ceaușescu og hans kone henrettet etter en summarisk rettsak. Etter at demningen begynte å slå sprekker, kollapset den fort.

Her gjelder det nok om å ile til å si «uten sammenligning forøvrig», men også våre hjemlige makthavere later til kraftig å ha undervurdert den folkelige motstand. Slikt kan altså koste dyrt, og for Finnmark sin del er det nå kommet så langt at den ikke lar seg stoppe.

Der Mæland står med fingeren sin i et revnende dike, blir hun derfor bare mer og mer hjelpeløs. Etter som både åpningen i – og kraften bak – demningen bare blir større og større, nytter det snart heller ikke å tilkalle Erna for å tette hullet.

————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark.

Siden dere ikke er lydige og vil oppnevne representanter til fellesnemnda skal dere straffes. Og de som skal utføre straffen skal være naboen!

Det var beskjeden fra regjeringen i ettermiddag. Øverste makt i Oslo endret straffereglene i rakettfart og presset Troms inn i en rolle som lakeier.

Dette er det verste regjeringa kunne gjort!

For nå er vi virkelig forbanna. Nå fikk Finnmarkingene rett i at makta er i stand til og har vilje til å tvinge oss i kne. Det var egentlig det vi visste. Det var en av grunnene til at vi sa nei til å bli slått sammen med Troms i utgangspunktet. Vi har nå fått det endelige beviset på at med lavt folketall og lite politisk makt ville alt vi foreslo i en sammenslått region bli nedstemt hvis det ikke falt i smak hos sentralmakta.

Dette gjør Finnmarkingene enda mer kampklar! Alle vet at folk som blir fratatt makt ikke har nok å miste, og det gjør dem sterkere.

For nå er det ingen vei tilbake. Regjeringen må presse Finnmark fra skanse til skanse fremover og gjøre folket enda mer hatsk mot makta. Og Finnmarkingene har ikke annet valg enn å protestere.

Men hva skulle regjeringa ha gjort, da?

Før jeg svarer på det må jeg minne deg om at dette IKKE er en kamp mellom to likeverdige parter, det er en kamp mellom musa og elefanten.

Hvis regjeringa hadde vært smart skulle de ha kastet kjøttbein til Finnmark, det har makta i sør gjort før. Tiltakspakker på noen millioner, et sykehus til Alta eller ødemarkstillegg til høyt utdanna folk som ville flytte dit ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Men det var dem for arrogant til å gjøre. Eller kanskje de ikke hadde kunnskap nok om folket sitt lengst nord til å vite hva vi er i stand til?

Det de skulle ha gjort var å gitt etter og latt Finnmark stå for seg selv, som eget fylke. Det kunne de nok har klart å argumentere seg ut av i tidlig fase uten å tape ansikt. Men nå er det for sent. Nå er løpet kjørt, kampen fortsetter og saken blir verre og verre.

Folket og det politiske flertallet i Finnmark har sagt nei. Det har gjort at regjeringa har måttet vise sitt sanne ansikt. Det var ikke særlig pent i dag.

Til slutt må vi minne regjering og storting om at Finnmark ikke er et hvilket som helst fylke: Vi grenser mot en stormakt i en verden der konfliktnivået øker og der forsvars- og etterretningsvirksomhet eskalerer i vårt nabolag. Vi er det mest ressursrike området i landet med rein, fisk, vindkraft, olje, gass, gull, mineraler og med en spektakulær natur og dyreliv som tiltrekker seg turister fra hele verden. Og vi har et stolt urfolk og en særegen kulturhistorie som få andre har.

Denne rikdommen gjør oss sterk og robust og fullt i stand til å være herre i eget hus. Så hvorfor syns regjering og storting da at det er så viktig å tvinge folket i Finnmark i kne?

Saken er at nå er vi er virkelig forbanna!

Skrevet av Anna Kjaer.

Det er «interessant» å bo på et sted som gjennom store deler av nyere historie har vært vurdert som marginalt. Finnmarkingene, slik jeg kjenner dem nå, har svært få forventninger til å bli ivaretatt – slik «søringer» tar som en selvfølge. Det har de lært gjennom generasjoner, på så mange måter.

Men NÅ er begeret fullt! Håper jeg.

Tvangssammenslåing med Troms, der en helt utvetydig folkeavstemming har sagt sitt, tvinges gjennom. Fortsatt turer regjeringen fram, basert på Stortingsvedtak der premissene var annerledes, der det var minst mulig flertall – og der andre fylker har fått slippe når de ikke ville. Her kommer kommunalministeren med direkte trusler.

Luftambulansekrisen som virkelig handler om liv og død for oss her langt unna sykehus og med tøffe værforhold. Hvor høyt oppe i apparatet beslutningen om å spare penger er fattet, vet vi ennå ikke. Vi vet at hele prosessen «stinker», med så mange elementer som ikke hører hjemme i en anbudsprosess, men fortsatt er det ikke løst.

Det ser ennå ut som helseministeren ikke tar realitetene inn over seg, til tross for at alle mulige faglige instanser er krystallklare! En av de første tydelige stemmene var kommunelegen i Berlevåg, med veldig konkrete eksempler på livstruende situasjoner.

Luftambulansen er basis-infrastrukturen, som handler om sikkerhet for våre liv, som er noe av det som faktisk storsamfunnet bidrar til for oss. En av få ting som ikke KUN handler om å ta ut råvarer og verdier og påstå at vi ikke bidrar, siden inntektene bokføres i hovedkontorer sørpå.

Nedbygging av sikkerheten til sjøs – for oss som bor nær den meste krevende grensen for tida, der de på den andre siden åpent forteller at de driver med jamming av signaler, som allerede har lammet flytrafikk og kommunikasjon – man trengte ikke MYE fantasi for de få år siden da sentrale myndigheter gjorde den geniale beslutning å legge ned all ikke-satelittbasert kommunikasjon, det være seg Loran C, FM-radio og Kystovervåkningen.

Og nå skal de også legge ned flytårnene, styre dem over satellitt. Heldigvis har det gått litt langsommere enn ventet, så vi har fortsatt de kompetente og lokalkjente arbeidsplassene her, de som er vant til å se etter polare lavtrykk og andre plutselig værutfordringer.

Mange, mange andre arbeidsplasser som var vesentlige for å ha unge, konstruktive, kompetente folk her, er forsvunnet. Og også det har Finnmarkingene stille akseptert, «det hjelper jo uansett ikke hva vi sier», det VET de, gjennom generasjoner.

Fiskeripolitikk – som de blåblå har gjort aller mest for å fjerne fra lokalsamfunnene, helt siden Svein Ludvigsen i 2005, men hvor også alle andre regjeringer har svin på skogen. Trass i en svært grundig Kystfiskeutredning, ledet av vår aller fremste jurist, Carsten Smith. Som de rødgrønne puttet i skuffen, hvorfra den aldri kom ut igjen.

Alt mulig gjøres for å hindre at små lokale fiskere og unge får mulighet til å komme inn i fisket. Og for at lokalsamfunnene mister kontrollen over den fisken som hører til der, som kunne bidratt til levedyktige lokalsamfunn på helt andre måter enn i dag.

Kvoter, som er nøkkelen til det hele, samles på svært få, svært kommersielle og finansielt sterke hender, sørpå. For ikke å snakke om gruver, heller ikke her stilles krav om ivaretakelse av natur og lokalsamfunn, og de kommersielle får ture fram, helt til ressursene er tømt, selskapet kjøres konkurs – og de slipper å rydde opp etter seg.

Jeg flyttet til Finnmark i 2004. Fra den første tida husker jeg særlig sjokket over hvordan dengang kommunalminister Erna Solberg stadig gjorde livet surt for oss i nord. Jeg hadde aldri opplevd sånt før. Jeg kjente at det å lese nyheter faktisk var belastende, og skjønte ikke helt at ikke alle sto på barrikadene og sloss.

Det var LITT lettere under de rødgrønne, selv om det også da ble fattet vedtak som var vanskelige å forstå. De siste årene har det vært forferdelig! Det synes å bli stadig verre, med en arroganse og besserwisser-tone og manglende respekt for oss som bor her oppe.

ForFinnmark, aksjonen for «Vi som vil ha Finnmark som eget fylke», og ikke minst luftambulanseprotestene er NOE. Takk til dere som leder dette!!

Jeg er dessverre IKKE på noen måte imponert over innsatsen fra våre folkevalgte på Stortinget, er jeg lei for å si. Det virker som de mister all kraft så fort de er sør for polarsirkelen, hvis de da ikke blir inkludert i regjeringen og dermed kneblet. Jeg forstår ikke dette!

Også andre distrikter lider under den bevisste og kraftige sentraliseringspolitikken som føres. Sentralisering er en slags global kraft, som kun kan bremses ved bevisst politikk, for eksempel ved at man faktisk ønsker at det skal bo folk i landområdene nær en grense, nær de svært verdifulle naturressursene. Men det skal nok også fjernstyres – over satellitt.

——

Anna Kjaer er siviløkonom og kunstner og driver firmaet Nordic Visions. Hun er opprinnelig fra Rygge i Østfold, men bosatt i Berlevåg. 

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Regjeringas holdning til folkeavstemninga i Finnmark viser et himmelropende gap mellom sentralmakt og grasrot. Tross overveldende nei til sammenslåing med Troms vifter ja-sida med seiersfanen. De viser til det representative demokrati, men skal man lokalt bare finne seg i det som kommer fra maktas høyborg i Oslo?

Fordrer ikke et levende demokrati at det er rom for opinionsdannelse og at folkets røst blir hørt også mellom valgene? Protester landet rundt mot vedtak fattet på sviktende grunnlag etter utilbørlige og mangelfulle prosesser blir med statsministeren i spissen møtt med arroganse. De overkjører framfor å være det de først og fremst er valgt til; folkets ombudsmenn.

Nylig utkom boka «Nye Kristiansand – unnfanget ved voldtekt». Den er egnet til å gi leseren bakoversveis og dokumentert grundig at den røffe tittelen er helt på sin plass. Forfatter Are Eivind Brænne kler naken den lille klikken av lokale folkevalgte, Fylkesmannen og daværende kommunalminister Sanner som rett og slett førte Stortinget bak lyset.

Vedtak om tvangssammenslåing på Sørlandet er beviselig fattet etter skammelig saksbehandling og feilaktige opplysninger. I kjent stil er strategien til de skyldige totalt å ignorere slike avsløringer.

Brænnes bok har dessverre relevans langt ut over de berørte kommuner. Hele landet lider under en reformpsykose hvor tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomisk strupetak, «frivillig» og ren skjær tvang blir brukt i sentraliseringas ærend og som et hån mot folkestyret. Mens lokal sjølråderett står for fall, dannes gigantomane, merkelige og/eller direkte disfunksjonelle enheter mot folkets vilje.

Før fristen i reformen gikk ut 1/7 2016, fattet en rekke kommuner vedtak om fortsatt selvstendighet. Sanners oppfordring om å ignorere nei-resultat i folkeavstemninger ble i de fleste tilfeller bare til udemokratiske slag i lufta. Siden Stortinget hadde presisert at reell frivillighet lå til grunn, skulle man tro at saken da var ute av verden. Ministeren ville det annerledes og forlenget fristen idet den gikk ut. Trykket økte med Fylkesmenn som utsendte svovelpredikanter og enda mer bruk av rent juks og fanteri.

Ballangen var blant kommunene hvor alt tydet på status quo før kommunestyret før jul 2016 ble forelagt følgende dilemma: Uten frivillig vedtak om sammenslåing med Narvik innen årets utgang ville det likevel skje med tvang, da uten å få fra reformens økonomiske virkemiddelpakke.

Simpel skremselspropaganda, ren løgn, kombinert med tidspress førte til plutselig panikk og en skjebnesvanger beslutning i strid med valgløfter, folkeavstemning og tidligere kommunestyrevedtak.

Stortinget avgjorde at halve Tysfjord også skulle legges under byen, men departementets grensedragning har skapt slik forbannelse at fellesnemnda for de tre kommunene har stanset arbeidet med sammenslåinga. Kommunalminister Mælands besøk i Tysfjord 1. juni later ikke til å ha dempet gemyttene og inntrykket av sentral arroganse. Flere hundre forargede innbyggere ga statsråden rødt kort og som gave fikk hun to bøker, foruten Brænnes også «Folkestyre eller elitestyre». Hun burde være den første til å lese dem begge.

Ikke bare småkommuner har blitt forledet til snuoperasjoner. Med samme forhistorie som Ballangen, motstand i alle ledd, ble de folkevalgte i Nedre Eiker høsten 2016 innbilt at de alene ville bli for puslete og svake. Eneste redning for kommunens 25.000 – tjuefem tusen – innbyggere var innlemmelse i storebror Drammen.

Svartmalingen av økonomien var ikke bare var en overdrivelse, men et bedrag. Godt da at samfunnshuset i Mjøndalen 1/6 var fylt til bristepunktet under stiftelsen av «For Nedre Eiker». Initiativtagerne fikk stående applaus og køen var lang for å melde seg inn i organisasjonen som vil kjempe for å få kjent sammenslåingsvedtaket ugyldig.

Hva om disse tilfellene, og de alt for mange andre, ble satt i en rettslig kontekst? Dersom aktoratet har begått prosedyrefeil og/eller dom har falt etter anklager som beviselig ikke holder vann, må saken selvsagt opp på ny. Fra regjeringshold er mantraet at «omkampenes tid er forbi».

Uhørt nok kommer det fra dem som har kjørt omkamp på omkamp for å påtvinge  sine prestisjeprosjekt. Tilhengere av denne linja påpeker at: «Nå blir det slik. Det er jo vedtatt». De som påviser urett, bør visst altså bare tie still. Typisk er Civitas Kristin Clemets hjertesukk over det hun kaller aktivisme fra opposisjonen og folkedypet.

Ukulturen som brer seg for å presse gjennom politisk agenda begrenser seg ikke bare til strukturreformene. Knapt noen i luftfarts- og militærmijøet begriper hvorfor juvelen Andøya, den ideelle base for maritim overvåkning, skal legges ned til fordel for Evenes med sine operative og arealmessige begrensninger.

Man må være blind for ikke å se feilaktig problematisering og ekstrem overprising på de få nødvendige utbyggings- og vedlikeholdstiltak på Andøya. Samtidig må man være bra blåøyd for å tro at utbyggingen til mange milliarder på Evenes ikke er kraftig undervurdert, ref. tidligere smertelig erfarte budsjettsprekker.

Skal tro hva vi hadde kalt lobbyister og andre pådrivere med slike disposisjoner om det hadde skjedd i en bananrepublikk? Den uryddige prosessen rundt luftambulansesaken er et annet tilfelle hvor «samrøre» kanskje er et for mildt ord.

Vår statsminister hevder det er ugunstig med folkeavstemninger om EU fordi velgere er styrt av følelser, ikke fornuft. Enten det gjelder innbyggere som ønsker at kommunen skal bestå eller finnmarkinger som vil forbli finnmarkinger, tar tydeligvis også de feil. Erna har rett.

Aner vi konturene av et opplyst enevelde her i landet?

Sentralmakta har selvfølgelig et overordnet ansvar og må se saker i et større perspektiv, men mer en noen gang behøves folkebevegelser fra Finnmark via Ofoten og Nedre Eiker til Norges sydspiss. Mens vårt nordligste fylkesting setter seg på bakbeina med mandat fra dem som har valgt dem, må Erna & Co minnes om de ikke er der for å være folkets herrer, men deres ombudsmenn.

———-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet Finnmark.

Børre St. Børresen kommenterer Senterpartitaktikk. Her kommer både ros og ris. Det siste leder ham inn i den forestillingsverden at SP er på kynisk velgerjakt, punktum. Det er taktikkeri som Børresen mener å avsløre så lett som ingenting. Han svinger om seg med begrep som «populisme», «populistiske skremsler» og «taktikk». Partiet tenker ikke på folkets ve og vel.

Partiet er ikke mikrofonstativ for folkets røst, neida partiet skal i følge Børresen piske opp – «gjødsle» og «hause opp» – og ri på en stemningsbølge; dvs. «snakker folk etter munnen», som Børresen uttrykker det.

Dette er dårlig gangsyn, Børre St. Børresen!

SP er et parti som tar den grunnleggende norske statsideen om folkesuvereniteten på alvor. Norge ledes av folket (grunnloven §49) og beslutningene som gjøres er for folket. Det lokale selvstyre er nedfelt i kommuneloven og folket i kommuner og fylker har lovfestet rett til å ytre sin mening i viktige spørsmål for innvånerne. Nå, under regjeringens «kjør» for å sammenslå kommuner og fylker, er vi på kommune- og fylkesnivå.

Spørsmålet om grunnlovsfesting av det lokale selvstyre i Norge ble forøvrig behandlet av Stortinget i 1988 (Innst.S.nr.88.1987/88). Forslaget til ny § 82 i Grunnloven (som for øvrig var fremsatt av to markante politikere fra samme parti som Børresen!)  hadde følgende ordlyd:

«Norge er inddelt i Kommuner og Fylkeskommuner, som udøve kommunalt og fylkeskommunalt Selvstyre».

Forslaget ble avvist. Dette var imidlertid ikke ensbetydende med at prinsippet om selvstyre var vraket som grunnleggende lex superiør.

«En enstemmig utenriks- og konstitusjonskomité sluttet seg til forslagsstillernes understrekning av det kommunale selvstyrets sentrale betydning. Komitéens flertall mente imidlertid at dette i seg selv ikke var tilstrekkelig for at forholdet bør være omtalt i Grunnloven. » (Ot.prp.nr.42 (1991–1992) s. 255).

Børresen advarer: Senterpatiet «spiller et høyt spill». Neida Børresen, vi spiller ikke spill, vi driver politikk som tjener folket. Er kravet om folkeavtemning en «døgnflue»? Et øyeblikkets innskytelse for å karre til seg makt?

Da synes jeg at Børresen skal lese SPs Langtidsprogram (2017-2021) s. 16 som lyder slik: «Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger».  Er programmet for Senterpartiet laget i anledning at Finnmark skulle sammenslås med Troms (og opprinnelig Nordland?)

Det er folket som er øverste organ i Norge. Politikerne på Stortinget er kun folkets tjenere.

De skal lytte til folket og være mikrofonstativ for det folket som de representerer. Dette er Senterpartiets konsekvente budskap. Er dette et påfunn klekket ut i SP for å tekkes alle de «misfornøyde velgere» som Børresen synes å kjenne der ute i samfunnet?

Nei Børresen: Sannheten er at finnmarkingene har blitt overstyrt og avgjørelser truffet over hodene på folk flest. Dette er det norske demokrati uverdig. Nå er det virkelig på tide at folket blir tatt på alvor, og at makten kommer tilbake til dem som la grunnlaget for makten. Når folket gjennom folkeavstemninger sier nei til nye reformer, må det selvfølgelig veie tyngst.

Skrevet av Advokat Geir Johan Nilsen

Det er forstemmende å se hvordan sentralmyndighetene tramper på de demokratiske rettighetene som Finnmarks befolkning og Finnmark fylkesting faktisk har etter gjeldende lover og bestemmelser. Storting og regjering bør i det hele vurdere lovligheten av sine egne vedtak før man gir seg til å anklage Finnmark fylkesting for lovbrudd.

Sentralmyndighetenes behandling av denne saken burde interessere folk uavhengig av hva man måtte mene om selve sammenslåingen. Det overliggende temaet i saken er nemlig spørsmålet om hvordan sentralmyndighetene forholder seg til det lokale folkestyret, lokaldemokratiet.

Er det lokale folkestyret i det hele en realitet i Norge, eller anser Storting og regjering at man kan skalte og valte med dette som man vil?

Hele denne saken minner egentlig litt om eventyret om keiserens nye klær. Alle ser at det må være et eller annet galt ved Stortingets sammenslåingsvedtak. Sånn kan det vel ikke gå til? Finnmark fylke kan vel ikke avvikles bare på grunnlag av et benkeforslag i Stortinget?

Likevel godtar man en løs påstand om at sammenslåingen er fattet gjennom lovlige stortingsvedtak. Ingen har imidlertid så langt vist at dette vedtaket lovlig er kommet i stand. Det forhold at Stortinget har fattet et vedtak er selvsagt ikke nok i seg selv.

Etter å ha sett på historikken frem mot Stortingets sammenslåingsvedtak, kan i alle fall ikke jeg konkludere med annet enn at vedtaket ikke er fattet i henhold til gjeldende lover og regler. Keiseren har rett og slett ingen klær!

I dette innlegget skal jeg kortfattet klargjøre hva de politikere som behandler saken lokalt og sentralt bør ta hensyn til, og jeg skal her utelukkende kommentere forholdet mellom fylkestinget og sentralmyndighetene.

For å starte med den rettslige situasjonen.

Staten ratifiserte uten reservasjoner den 26. mai 1989 Europarådets charter om lokalt folkestyre. Staten har følgelig forpliktet seg til å følge konvensjonens bestemmelser.

Konvensjonen inneholder en bestemmelse som spesifikt angår endring av lokale myndigheters grenser. I Artikkel 5, som har tittelen: ‘Beskyttelse av lokale myndigheters grenser’, heter det at:

‘Lokale myndigheters grenser skal ikke forandres uten at det berørte lokalsamfunn først er rådspurt, eventuelt ved folkeavstemning hvor loven tillater dette’.

Europarådets praksis viser at bestemmelsen også gjelder når to enheter slås sammen til en større enhet.

Det er slett ikke uinteressant at konvensjonen har en helt egen bestemmelse om beskyttelse av lokale myndigheters grenser. Saken er nemlig den at territoriale spørsmål anses å være av svært stor betydning for det lokale folkestyret. I den forklarende rapport som foreligger til konvensjonen, omtales spørsmålet som å være ‘av grunnleggende betydning for lokale myndigheter og de borgerne de tjener’.

Endringer av grenser og/eller eventuelt sammenslåinger av fylker eller kommuner skal derfor ikke kunne gjøres helt uten videre – som f.eks. gjennom et benkeforslag i Stortinget.

Artikkel 5 må også ses i sammenheng med Artikkel 4, punkt 6, hvor det heter at:

‘I alle saker som direkte angår dem, skal lokale myndigheter i så god tid og på en så hensiktsmessig måte som mulig tas med på råd i planleggingen og når beslutninger skal fattes.’

I den forklarende rapport som det er henvist til over, er denne bestemmelsen forklart slik at ‘både måten og tidspunktet som de lokale myndigheter blir rådspurt på, skal være slik at de har reell mulighet til påvirkning’.

Etter intern norsk rett er det først og fremst inndelingsloven som regulerer sammenslåing av fylker mv. I lovens § 9, fjerde ledd heter det følgende:

‘Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing, skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret eller fylkestinget sjølv uttale seg’.

Begrepet ‘grenseendring’ omfatter etter loven også sammenslåing.

Det må selvsagt foreligge et konkret forslag til sammenslåing før pliktentil å uttale seg inntrer. Dette forslaget må dessuten være kommet i stand på grunnlag av initiativ fra noen som etter loven har rett til å ta et slikt initiativ (initiativrett). Etter loven er dette borgerne selv, lokale myndigheter eller departementet. Også Stortinget vil naturligvis kunne ta opp slike spørsmål.

Av inndelingsloven følger ellers at alle forslag om sammenslåinger skal utredes, og det er departementet som har utredningsplikt. Vedtak kan altså ikke fattes før et lovlig fremsatt initiativ er tilfredsstillende utredet og konkretisert, herunder skal selvsagt lokale myndigheter ha fått uttale seg om forslaget på en måte og til slikt tidspunkt at de har reell mulighet til påvirkning.

Etter dette skal jeg kort gjennomgå historikken i saken. Jeg tror ikke at alle er like godt kjent med hva som har skjedd.

• I Stortingsmelding14 (2014-2015) om kommunereformen varslet regjeringen at man ville invitere også fylkeskommunene til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Stortinget vedtok i denne forbindelse ikke annet enn å vedlegge regjeringens melding til protokollen.
• Departementet sendte deretter invitasjon til slike samtaler til alle fylkene den 2. juli 2015.
• Denne ‘nabopraten’ som departementet inviterte til, ledet ikke til at fylkene i Nord-Norge fremsatte noe eget ønske om sammenslåing av fylker i landsdelen, og Finnmark fylkesting vedtok den 6. desember 2016 at Finnmark skulle bestå som egen region.
• Den 5. april 2017 la regjeringen frem Prop. 84 S om ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå for Stortinget. I denne proposisjonen foreslo regjeringen sammenslåing av fylkene: Hordaland og Sogn og Fjordane, Aust-Agder og Vest-Agder, Oppland og Hedmark, Vestfold og Telemark, samt Buskerud, Akershus og Østfold.

Det er viktig å merke seg at det ikke ble fremsatt forslag om sammenslåing av fylkene i Nord-Norge. Om situasjonen i Nord-Norge het det derimot at: ‘Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast’.

Videre het det at regjeringen tok sikte på å legge frem en egen proposisjon om den fremtidige inndelingen av Nord-Norge ‘senest våren 2018’.

I proposisjonen oppstilte regjeringen tre alternativer som man på dette tidspunkt så for seg som mulige fremtidige inndelinger av landsdelen. Disse alternativene ble oppstilt slik:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast.

• Stortingskomitéen avga deretter sin innstilling den 1. juni 2017 (Innst. 385 S om ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå). Komitéen anbefalte de samme fylkessammenslåinger som fremgikk av regjeringens proposisjon. Når det gjaldt situasjonen i Nord-Norge viste man til proposisjonen, og anbefalte altså ikke selv noen sammenslåing av fylkene i Nord-Norge.

Her er det nødvendig å stoppe opp et øyeblikk.

Det er nemlig viktig å ha helt klart for seg at det før Stortingsbehandlingen den 8. juni 2017 ikke forelå noe konkret forslag om sammenslåing av Finnmark og Troms. Den ‘nabopraten’ som departementet hadde invitert til i 2015 var ikke et slikt forslag, og heller ikke fylkestingene i Nord-Norge fremsatte noen slike konkrete forslag.

Finnmark fylkeskommune måtte nå kunne gå ut fra at det ville bli tatt kontakt fra departementet om saken, slik regjeringen selv hadde bebudet i sin proposisjon.

• Det som så skjedde var at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF på Stortinget allikevel ble enige om at Finnmark og Troms skulle slås sammen. Forslag om denne sammenslåingen ble fremsatt til Stortingsbehandlingen den 8. juni 2017 av Helge André Njåstad på vegne av de nevnte partiene, og ble vedtatt samme dag.

Jeg kjenner ikke til hvilket spill som foregikk i Stortinget i dagene før sammenslåingsvedtaket, men i dette spillet har man åpenbart oversett de lover og bestemmelser som faktisk forplikter staten.

Det må være åpenbart at Stortinget etter lovene ikke kunne vedta denne sammenslåingen den 8. juni 2017. Et konkret forslag om sammenslåing forelå på dette tidspunkt ikke, var derfor ikke meddelt Finnmark fylkesting og var selvsagt heller ikke utredet slik loven krever.

For ordens skyld; hverken enkeltrepresentanter eller politiske partier på Stortinget har forslagsrett (initiativrett) etter inndelingsloven. Eventuelle slike forslag er derfor ikke ‘forslag’ i inndelingslovens forstand.

Oppsummerende så langt må det derfor konkluderes med at Stortingets vedtak ikke er fattet i henhold til lovene. Det hefter så store mangler ved vedtaket at dette ikke kan være gyldig. Det kan her også legges til at Stortingets senere nei til å behandle saken på nytt, selvsagt ikke reparerer 8. juni-vedtaket.

Jeg kunne ha stoppet her, men siden jeg innledningsvis fremhevet at denne saken ikke bare dreier seg om sammenslåingen av Finnmark og Troms fylker men også om det lokale folkestyre som sådan, kan det være nyttig å kommentere denne siden litt videre.

Europarådets Overvåkningskomité behandlet for ikke lenge siden en tilsvarende sak i Frankrike. Forholdet var at man i Frankrike ønsket å redusere antall regioner fra 22 til 14. Dette skulle skje gjennom sammenslåinger av enkelte regioner, mens andre ble beholdt intakt; altså temmelig likt det vi opplever med den norske regionreformen. Saken er gjengitt i Kongressens 30. sesjon – Local and regional democracy in France.

I forbindelse med behandlingen av denne saken påpekte Overvåkningskomitéen at grensespørsmål var av sentral betydning for det lokale folkestyret. Man viste om dette til at Europarådets Kongress i sin Anbefaling 328 (2012) har understreket at lokale myndigheters rett til å bli konsultert i henhold til konvensjonen i spørsmål om grenseendringer utgjør et av de sentrale prinsipper i lokaldemokratiet (core principle of local democracy).

Overvåkningskomitéen viste også til Kongressens Anbefaling 171 (2005), hvor det fremgår at retten til å bli konsultert i slike spørsmål representerer et fundamentalt prinsipp i europeisk rettslig og demokratisk praksis (fundamental principle of European legal and democratic practice).

Overvåkningskomitéen påpekte også sammenhengen mellom Artikkel 5 i konvensjonen og den generelle bestemmelse om konsultasjoner i Artikkel 4, punkt 6. Komitéen uttalte i den forbindelse at det er åpenbart at kravene til konsultasjon med lokale myndigheter i grenseendringsspørsmål krever at disse konsultasjonene skjer på en måte og til slike tidspunkter at lokale myndigheter har en reell mulighet til å formulere og artikulere sine egne synspunkter og forslag.

Dessuten fastslo Overvåkningskomitéen at det er en nødvendig følge av konsultasjonsplikten at sentrale myndigheter tar de lokale myndighetenes synspunkter og forslag i betraktning før noen endelig beslutning fattes. Lokale myndigheter skal ha en reell mulighet til å utøve innflytelse på beslutningsprosessen. (Punktene 188 og 189 i uttalelsen).

Overvåkningskomitéen understreket samtidig det grunnleggende kravet om at berørte lokale myndigheter skal underrettes om ethvert forslag om å endre deres grenser (punkt 190).

Når det gjelder kvaliteten på de utredninger som skal gjøres, stilte Overvåkningskomitéen i sin uttalelse høye krav til klarhet og presisjon mht. hva som foreslås og dermed hva de lokale myndigheter skal ta stilling til. Man stilte også krav til diverse konsekvensanalyser mht. slike viktige spørsmål som grenseendringer medfører.

Komitéen uttalte seg videre særskilt om tilfeller hvor en overveldende majoritet av befolkningen er negative til grenseendringer.

I saken om sammenslåing mellom Finnmark og Troms fylker har det imidlertid aldri blitt fremsatt noe lovlig forslag etter inndelingsloven som Finnmark fylkesting deretter kunne uttale seg om. Saken har derfor heller ikke blitt utredet på den måte som intern norsk lov og forpliktende internasjonale konvensjoner krever.

Benkeforslaget i Stortinget fremstår i det hele som en rettslig og demokratisk skandale, og Stortingets vedtak kan ikke bli stående.

Det forhold at prinsippet om det lokale folkestyret også er nedfelt i Grunnloven (§ 49, andre ledd) kan man aldeles ikke overse. Riktignok er grunnlovsbestemmelsen ullent formulert, men med mindre man mener at bestemmelsen ikke er noe annet enn rent svada, må man anta at bestemmelsen i alle fall oppstiller visse skranker for sentralmyndighetene.

Da er det ikke urimelig å trekke den slutning at det som under Europarådskonvensjonen omtales som ‘sentrale og fundamentale prinsipper’ i det lokale folkestyret, nemlig retten til å bli konsultert og hørt på tilfredsstillende måte i slike viktige saker, nyter grunnlovsvern.

Jeg har tidligere skrevet at Finnmark fylkesting ikke begår noe lovbrudd ved ikke å oppnevne medlemmer til noen fellesnemd nå. Dette synet fastholder jeg, og fylkestinget utviser dermed heller ikke ‘sivil ulydighet’ ved ikke å oppnevne medlemmer til nemden.

Inndelingsloven oppstiller for øvrig ingen frist for å opprette denne fellesnemden, og følgelig heller ingen frist for når denne skal være operativ.

Dersom Finnmark fylkesting i det hele har noen plikt til å oppnevne medlemmer til nemden i den foreliggende situasjon – noe jeg betviler – kan denne plikten sammenlignes med den plikt låntakeren har til å tilbakebetale gjeld. Han eller hun er ikke forpliktet til å betale gjelden før den forfaller.

Når Stortingets vedtak er fattet i strid med loven og de øvrige rettsregler som binder staten, blir det etter min mening helt absurd å hevde at Finnmark fylkesting begår lovbrudd ved ikke å oppnevne medlemmer til en fellesnemd som skal opprettes i henhold til dette stortingsvedtaket.

Hva angår spørsmål om lovlighet i videre forstand, synes mange helt å overse at Finnmark fylkesting også har noen overordnede plikter overfor sin egen lokalbefolkning.

Europarådets Kongress har i Resolusjon 347 (2012) uttalt seg treffende om dette. Her heter det at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å ‘sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem’.

Det er nettopp dette Finnmark fylkesting gjør ved å arbeide for omgjørelse av Stortingets vedtak, herunder å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemden. Det er for meg umulig å se at Finnmark fylkesting nå kan se bort fra den folkeavstemning som fylkestinget selv tok initiativ til.

Det er for øvrig heller ikke slik at Finnmark fylkestings eneste mulighet er å be om nåde fra stortingspolitikerne.

Fylkestinget har faktisk anledning til å reise søksmål mot staten med påstand om at Stortingets vedtak er ugyldig.

Domstolene har prøvelsesrett overfor Stortingets lovvedtak, og selvsagt kan domstolene også prøve lovligheten av et vedtak om sammenslåing av fylker. Hverken parlament eller regjering står over loven. At lokale myndigheter skal ha mulighet til judisiell prøving er også nedfelt i Artikkel 11 i Europarådets charter om lokalt folkestyre.

Et annet alternativ er å ta opp saken med Europarådets Overvåkningskomité.

Den beste løsning er nok allikevel at Stortinget omgjør sitt vedtak av 8. juni 2017. Kun på denne måten kan tilliten mellom lokalbefolkningen og de sentrale myndigheter i noen grad gjenopprettes.

————–

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.
Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.