Politikk - page 5

ForFinnmark leverte i januar 2019 et høringsinnspill til Kommunal- og moderniseringsdepartementet til forslag tekniske endringer i finnmarksloven.

Her gjengis hele brevet:

Vi viser til høringsbrev og høringsnotat av 4. desember 2018. Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentantene fra Troms etter en sammenslåing skal være med på å velge medlemmer til Finnmarkseiendommens styre på lik linje med representantene fra Finnmark.

Dette vil klart svekke finnmarkingenes møysommelig opparbeidete innflytelse på forvaltningen av land og vann i fylket. Forslaget er åpenbart i strid med finnmarkslovens intensjoner.

Vi reagerer på at lovendringene kalles «tekniske justeringer». Dette er enten et dårlig forsøk på bløff eller et uttrykk for manglende kunnskap om finnmarksloven og historia bak den.

Etter vårt syn kan forslaget ikke vedtas, og en sammenslåing av Troms og Finnmark kan ikke gjennomføres før det er gjennomført en grundigere utredning om hvordan finnmarkingenes rettigheter etter loven skal ivaretas på en ordentlig måte.

Spørsmålet om retten til det som tidligere var statens umatrikulerte grunn i Finnmark ble for alvor satt på dagsorden som følge av Altasaken og de politiske og samerettslige prosessene i etterkant av denne.

Etter en møysommelig og til dels konfliktfylt prosess som ble tett fulgt av både Sametinget og Finnmark fylkesting, ble finnmarksloven vedtatt og FeFo etablert i 2006.

Det endelige rettighets- og forvaltningssystemet bygger på en rekke nokså skjøre kompromisser som regjeringen nå tramper på. Forslaget har blåst nytt liv i konfliktene om forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Finnmarkingenes lovfestede rett til innflytelse på forvaltningen av Finnmarkseiendommen bygger på den klare forutsetningen om at fylkestingets tre medlemmer av Finnmarkseiendommens styre er valgt av et fylkesting med representanter som er nominert av partilag i fylket, og deretter valgt inn i et fylkesting av finnmarkinger og bare dem.

Departementets forslag innebærer brudd på denne forutsetningen på flere måter:

Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentanter fra Troms, sannsynligvis i flertall, skal være med på å velge styre for FeFo. Dette er klart i strid med finnmarkslovens intensjon. Det er ikke bare «teknisk justering» når eierne blir frarøvet retten til å bestemme hvem som skal representere dem i styret for et selskap.

Videre: gjennom nominasjons- og valgprosessen til et sammenslått fylkesting vil det være store muligheter for at finnmarksrepresentantene i fylkestinget slett ikke representerer folkeviljen i Finnmark.

Bostedskravet for de som kan velges inn i FeFos styre forhindrer ikke muligheten for at noen også blir valgt inn både i fylkestinget og i FeFos styre direkte i strid med finnmarkingenes ønsker. Selv en løsning der bare finnmarksrepresentantene i fylkestinget skal velge medlemmer til styret, vil ikke forhindre dette.

I sammenslåtte partier vil også partimedlemmer fra Troms påvirke hvilke fylkestingskandidater fra Finnmark som nomineres og som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidatenes holdninger til lokalt styre og finnmarkingenes særretter kan påvirke hvem som nomineres.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms sjølsagt påvirke fordelingen av representanter fra de ulike partiene og dermed hvilke kandidater fra Finnmark som kommer inn i fylkestinget.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at de ulike partienes holdninger til lokalt sjølstyre og særretter vil påvirke valget på ulike måter i Troms og Finnmark.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av finnmarkingenes sterke motstand vil finnmarkslovens intensjoner bare kunne oppfylles ved å opprettholde Finnmark som egen valgkrets, og ved at det bare er fylkestingsrepresentanter fra denne valgkretsen som velger medlemmer til FeFos styre.

Andre løsninger, f.eks. ved å etablere en generalforsamling utgått fra kommunene slik enkelte har tatt til orde for, vil etter vår mening kreve en ny og grundigere lovutredning.

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark. Mange har kritisert at finnmarkingene på denne måten allerede har avgitt styringsrett til folk bosatt utenfor fylket.

Vi ser ikke grunn til å gå inn i denne diskusjonen nå. Sametinget er ikke et regionalt, men et nasjonalt organ, og Sametingets representasjon i FeFo-styret skal særlig sikre de samiske interessene i forvaltningen. Dette kan forstås.

Vi har stor respekt for politikere og folk i Troms, men det finnes ikke tilsvarende argumenter for at de skal være med på å bestemme hvordan den privatrettslige forvaltningen av Finnmarkseiendommen skal skje.

Forslaget til lovendring vil være et betydelig tilbakeslag for finnmarkingenes rettigheter til forvaltning av land og vann i fylket.

Regjeringens forslag er et av flere eksempler som illustrerer mangelen på utredning av konsekvenser ved den meningsløse og forhastede beslutningen om å tvinge Finnmark og Troms sammen i en region. ForFinnmark går imot de foreslåtte endringene.

Finnmarkslovens intensjoner kan bare ivaretas ved at fylkestingets medlemmer av Finnmarkseiendommens styre velges av og blant representanter som er nominert og valgt av folk bosatt i Finnmark, og bare dem. Dette kan enklest skje ved at Finnmark beholdes som eget fylke.

Dersom sammenslåingen av Finnmark og Troms tvinges gjennom på tvers av befolkningens vilje, må Finnmark bestå som egen valgkrets.

Sammenslåingen må utsettes inntil det er utredet hvordan finnmarks¬lovens intensjoner og finnmarkingenes rettigheter skal ivaretas på en skikkelig måte.

Finnmark Arbeiderparti er viktig for alle oss som jobber for at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark annuleres i 2021. Sammen med Senterpartiet, SV, MDG og Rødt er de vårt håp. Derfor er det som skjer i FAP urovekkende. Og derfor er vi opptatt av det. 

Slik vi ser det har de nå lukket seg inne og valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. Sp, SV, MGP og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Og på toppen av det hele svekker FAP tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Saken er alvorlig. Partileder i Finnmark AP Kristina Hansen og styremedlem Ulf Tore Isaksen i fylkespartiet gav seg selv et mandat til å forhandle på vegne av partiet om hvor hovedsete for politikk og administrasjon i det nye fylkestinget skal lokaliseres. 

Resten av styret i FAP visste ikke engang om at det pågikk slike forhandlinger. Forhandlingsresultatet endte med en avtale om at lokalisering av administrasjon og politikk skal ligge i Tromsø. Et samlet Finnmark Arbeiderparti hadde vedtatt at det ikke skulle oppnevnes representanter til fellesnemda og at kommunalministeren selv må ta ansvaret for tvangsvedtaket. Kristina Hansen handlet stikk i strid alle vedtak i egen organisasjon.

Et knapt flertall i fylkesstyret sluttet seg til avtalen, som først ble gjort kjent for de andre i styret på selve styremøte og dagen før fylkestinget skulle behandle saken om Finnmark fylkesting skal oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I og med at avtalen griper direkte inn i arbeidet til fylkestingsrepresentantene fra partiet kunne gruppeleder Remi Strand kreve avtalen behandlet bredt i partiet. 

Årskonferansen i Finnmark AP måtte dermed behandle avtalen. Et sterkt splittet fylkesparti støttet avtalen. Flertallet i konferansen hadde lite å si om innholdet i avtalen, men roste partilederen for hennes handlemåte for godt lederskap.

For organisasjonen ForFinnmark, og for de over 30 000 finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing av fylkene, er ikke dette et godt lederskap. Det er et kupp. 

Kristina Hansen har bragt et samstemt Finnmark Arbeiderparti inn i en dyp splittelse. Mindretallet i fylkespartiet kunne ikke forsone seg med appellen fra flertallet om fortsatt og stå sammen. 

Flertallet har uten debatt om selve innholdet gitt fra seg muligheten til å sikre lokaliseringen av hovedsete i nyfylket til Vadsø og Finnmark. Det til tross for at Finnmark AP har styrke nok til å gjennomføre det i fellesnemda der dette skal avgjøres.

Partileder Hansen, med støtte fra et flertall i årskonferansen har misbrukt den tillit de fikk av velgerne, som ved siste fylkestingsvalg gav partiet fylkesordfører og en helt dominerende rolle i Finnmark fylkesting. 

Nå trosser partiet viljen til over 30 000 stemmeberettige finnmarkinger, som sa nei til tvangsvedtaket. 

Spørsmålet om å gå til rettssak for å få avklart om stortingets tvangsvedtak er lovlig gjort, søkes nå av FAP tiet i hjel.

Det er forståelig at for dem som stemte nei (87%), så oppleves det som har skjedd i Finnmark AP som et svik, noe som partiledelsen og flertallet i fylkespartiet må bære ansvaret for.

Dette kunne bare gå for seg fordi i den interne behandlingen i partiet så stenger man ute dem dette i realiteten gjelder. 

For partileder Kristina Hansen og hennes støttespillere, deriblant stortingsrepresentant fra Finnmark Ingalill Olsen, handlet dette om å være for eller mot partilederen. Det vil man kunne se ved å lese nøye hva som sto i forslagene fra de to fløyene i årskonferansen. 

Finnmark Arbeiderparti har lukket seg inne og har valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken så kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. 

Sp, SV, MDG og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Finnmark Arbeiderparti svekker tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Det hjelper lite at Finnmark og Troms AP i avtalen har sagt at de to fylkene vil arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres dersom Arbeiderpartiet får regjeringsmakt etter stortingsvalget i 2021.

Avtalen oppfattes som et nytt skuespill fra fylkespartilederne Kristina Hansen og Cesilie Myrseth i Finnmark og Troms. De to fylkeslederne har mistet sin troverdighet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik, gruppefører Remi Strand, ordførerkandidatene Wenche Pedersen og Helga Pedersen har stor tillit og respekt. De har alle stått stødig og frontet motstand mot tvangsvedtaket, både utad i Finnmark og internt i Arbeiderpartiet. 

Det er innsatsen fra disse og resten av det store mindretallet i årskonferansen som gir oss tro på at fylkespartiet vil stå løpet ut. Finnmarkingene trenger at Finnmark AP står sammen med Senterpartiet, SV, MdG og partiet Rødt i kampen for å oppheve tvangsvedtaket i 2021.

Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre må nå ut å forsikre at hans parti vil stå fast ved at dersom partiet kommer til makten etter neste stortingsvalg så vil tvangsvedtaket endres i tråd med folkeviljen i Finnmark.

Skrevet av ForFinnmark

Den nye flertallsregjeringen skriver i sin erklæring at staten er stor og byråkratisk og må kuttes i, mens næringslivet er innovativt, skaper verdier og trenger skattefordeler. I praksis betyr det at det offentlige må vike for det private næringsliv sine løsninger. Det bygger på et ideologisk tenkesett det er viktig å ha i mente: Liberalisme.

De aller fleste forstår ikke at det skal være nødvendig å tvinge Finnmark og Troms til å bli et fylke. Men der finnes altså en politisk ide og en strategi som er styrende for det som nå skjer.

For oss i Distrikts-Norge er dette et kraftig varsel om vanskelige tider. Det er en «strikkeoppskrift» på sentralisering og fare for å miste politisk makt og innflytelse. Det er mye som står på spill, og det må både folket og våre politikere være klar over.

Hovedgrepene i den nye regjeringsplattformen er at statens økonomiske muskler skal bli mindre, mens landets bedriftseiere og arvinger skal få mer å rutte med.

Det rammer også de demokratiske prinsippene. På Høyre sine nettsider står det en tydelig oppskrift på det motsatte:

«Når politikerne skal styre alt blir det mindre tid og ressurser til å løse de store og viktige oppgavene. Høyre er opptatt av at det må settes grenser for politikk.»

Det hersker allerede stor usikkerhet rundt hvordan mandatfordelingen til Stortinget blir når fylkene slås sammen. En ny valglov er under utredning og kan føre til at noen fylker mister sine representanter på Stortinget, skriver NRK.

La oss se nærmere på hva den nye flertallsregjeringen har forhandlet seg frem til og som får konsekvenser for oss i distriktene.

Kutt i statens utgifter – konsekvenser?

Midt under regjeringsforhandlingene på Granavolden gjestgiveri inviterte lederne for de fire ungdomspartiene pressen for å formidle sitt budskap til den nye flertallsregjeringen.

– Nå er det på tide å kutte i statens utgifter, sa lederne for KrFU, FPU, Unge Venstre og Unge Høyre.

Regjeringsplattformen følger oppfordringen fra ungdomspartiene. Den slår fast at staten er stor og byråkratisk og må kuttes i, mens næringslivet er innovativt, skaper verdier og trenger skattefordeler. Derfor skal skattene ned.

Og derfor skal antall offentlig ansatte også ned. Det betyr kutt i antall ansatte og omorganisering i fylkeskommunene, fylkesmannen, NAV, Innovasjon Norge, Skatt Nord, Politiet, Voldsoffererstatningskontoret, Innkrevingssentralen, Statens vegvesen osv. osv.

For Distrikts-Norge, som har et svakt privat næringsliv som ikke har muskler til å ta inn de som blir arbeidsledig, betyr det flytting. En del av etatene og funksjonene det kuttes i kan digitaliseres og blir overflødig, eller gjenoppstår som «robuste enheter» og befinner seg i vekstkraftige områder, les byer.

Regjeringen skriver i plattformen at den vil fortsette å redusere eiendomsskattesatsen og skattegrunnlaget, og den fortsetter nedtrappingen i formuesskatten.

Offentlige investeringer skal brukes på samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter, og private tilbydere skal få konkurrere om å levere offentlige tjenester og løse fellesskapets oppgaver.

Regjeringen lover også at statens eierandeler skal ned. Samtidig legger regjeringen opp til økt privatisering av sentrale samfunnsområder.

Og så vil regjeringen redusere byråkratiet og bidra til en mer effektiv forvaltning. Færre fylkeskommuner skal samlet sett føre til færre ansatte i administrative stillinger, færre heltidspolitikere på regionalt nivå og mer ressurser til tjenester som kommer innbyggere og næringsliv til gode.

Hjelp fra Civita ga «drømmeregjering»

Regjeringsplattformen har et klart liberalistisk ankerfeste. Den utviklingen vi har i dag oppstod ikke i går, den er et resultat av langsiktig arbeid.

Tenketanken Civita har i mange år jobba for borgerlig samling gjennom arrangementer, samtaler og felles politikkutvikling. De fire ungdomspartilederne og deres forgjengere har blitt kjent og debattert politikk på den liberale tenketankens premisser i en årrekke.

Nå er Civitas arbeid kronet med seier. Norges nye flertallsregjering er Civitas drømmeregjering.

En slik politikk har Civita, NHO og deres rike onkler arbeidet for lenge, og i dag er det de som feirer. De har fått en liberalistisk, høyreorientert plattform og en flertallsregjering.

Finnmark Arbeiderparti må velge retning

Det vi nå ser er en regjeringsplattform som ikke er designet for Finnmark. Det ideologiske fundamentet til regjeringen rammer fylket med stor kraft. Ikke minst politisk.

En folkeavstemming i Finnmark har ingen kraft. Folkeviljen står rett og slett i veien for regjeringens liberalistiske ide. Derfor avvises avstemmingen fullstendig. Og muligheten for Finnmark til å ha innflytelse på landets politikk står i fare.

Om ei drøy uke skal Finnmark Arbeiderparti møtes til årskonferanse i Hammerfest. Der skal partimedlemmene velge retning:

Skal partiet ta ansvar for å gjennomføre regjeringens liberalistiske verk eller vil partiet bygge Finnmark på sine sosialdemokratiske ideer?

Vil Finnmark Arbeiderparti vise at det er folkelig makt igjen i Finnmark og at man respekterer finnmarkingenes vilje og beslutning om å beholde Finnmark som eget fylke og egen valgkrets?

Det er et svært viktig veivalg Finnmark Arbeiderparti nå står overfor.

Og en liten tanke på tampen. Kunne det være en idé og gjøre som smarte liberalistiske aktører i rikspolitikken gjorde da de fikk etablert tenketanken Civita for 15 år siden: At man etablerte vår egen tenketank som en gang i fremtiden kan designe regjeringserklæringer fundert på en sosialdemokratisk ideologi med en sterk slagside for distriktspolitisk kraft?

Årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti den 2.-3. februar må støtte opp om vår fylkesordfører Ragnhild Vassvik sitt arbeid for å bevare Finnmark som eget fylke. Hun har innbyggerne i Finnmark sin fulle støtte når hun vil prøve lovligheten i tvangsvedtaket i rettsapparatet.

Arbeiderpartiets store gruppe i fylkestinget har med sin leder Remi Strand tatt saken til eget parti for avklaring på om fylkespartiet vil holde på sine vedtak og løfter om ikke å ta ansvar for å gjennomføre tvangsvedtaket, men overlate dette ansvaret til regjeringen og statsråd Mæland.

Remi Strand har med dette innledet en ryddig og rett behandling i eget parti som følger demokratiske spilleregler. Vi forventer at fylkestingsgruppa til Ap nå vil stadfestet partiets tidligere vedtak om å arbeide for at Finnmark skal bestå som eget fylke.

Helga Pedersen, lokallagsleder og ordførerkandidat i Tana, har sammen med 8 andre partilag anmodet Finnmark Ap (FAP) om å arbeide videre med sikte på å oppheve tvangsvedtaket i det nye Stortinget i 2021. Dette støtter vi og vi skor oss for en lang kamp!

Styremedlem i Finnmark Ap (FAP) og ordførerkandidat i Vadsø, Wenche Pedersen, har stått stødig på sitt standpunkt om at Finnmark skal være et eget fylke også i fremtiden.

Disse åtte lokale ledere i Ap har finnmarkingenes tillit fordi de respekterer den tydelige beslutningen som finnmarkingene har tatt gjennom folkeavstemmingen 14. mai 2017 der de sa nei til å slå sammen Finnmark med Troms. Vi registrerer med glede at de arbeider med alle mulige demokratiske midler for å realisere befolkningens ønske om eget lokaldemokrati i Finnmark fylke.

Vi begynner allerede å se konturene av konsekvenser for Finnmark i en sammenslått storregion, en sentralisering av institusjoner, organisasjoner og beslutningsmakt som ikke tjener fylket vårt og befolkningens tjenestetilbud:

Sentralisering av sykehusdrift: Den nye regjeringen vil samordne den nye regionen og helseforetakene i Troms og Finnmark under Helseforetak UNN i Tromsø. Beslutningsmyndigheten vedrørende sykehusdrift i Finnmark flyttes dermed til Tromsø. Regjeringen flytter ikke sykehusdriften til de nye regionene. Den beholder eierskapet til helseforetakene, men sentraliserer sykehusdriften innenfor regionene.

Dette betyr at sykehusdriften i Finnmark dermed omstruktureres og sentraliseres, både politisk og praktisk.

Styringsfunksjonen for oppgavene i fylkeskommunen, i sykehusene, samferdsel, kystverket, NAV, Politiet, Kystradioen osv er alt flyttet ut av Finnmark. Dette er i klar kontrast til folkeviljen og regjeringens egne ord om å «utvikle Finnmark».

Stemmen fra folk i Finnmark må ikke forstumme!

Finnmark Arbeiderparti bør ikke forsere denne avviklingen av Finnmark som samfunn ved at partiet aktivt legger ned politiske og administrative enheter i Finnmark fylkeskommune og bygger dem opp i Tromsø.

Fylkespartiet til Arbeiderpartiet i Finnmark har posisjon til å hindre at dette skjer i Fellesnemda gjennom sin store delegasjon i Finnmark Fylkesting.

ForFinnmark ber derfor om at Årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti 2.-3. februar støtter forslaget som Helga Pedersen med flere har utarbeidet og som er i tråd med hva partiet tidligere har vedtatt;

Bevare Finnmark som eget fylke og som egen valgkrets til Stortinget!

Skrevet av ForFinnmar v/Arne Pedersen, styremedlem

Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne om hvilke politiske prosesser de deltar, og velgerne må kunne stole på at de er ærlige.

Det er fellesnemda som skal bestemme prosessen videre med tvangssammenslåingen. Nemda ledes av to fra Arbeiderpartiet; Kari-Anne Opsal fra Troms og nestleder Ulf Trygve Ballo fra Finnmark. Begge representerer fylkespartier som er mot tvangsammenslåing.

Partiene har to formelle politiske organ der de kan kjempe mot tvangsammenslåingen, det vil si i nemda og i sine egne fylkesting.

Nestleder Ulf T Ballo, og resten av FAP, har et oppdrag fra 87 % av finnmarkingene å ta vare på. Finnmarkingene krever stans i prosessen mot sammenslåing av Finnmark og Troms.

Finnmark Fylkesting har startet en rettslig prosess mot sammenslåing. Finnmarkingene er enig i at saken tas til retten.

FAP har avgjørende styrke og kan bestemme prosessen videre både i fylkestinget og fellesnemda.

I fellesnemda har de påtatt seg oppdraget fra Monica Mæland om å slå sammen fylkene så fort som overhodet mulig. I fylkestinget skal de samme folkevalgte representantene gjennom en rettsprosess stanse sammenslåingen.

Dobbeltspillet til Finnmark AP har skapt total forvirring om hva partiet egentlig står for.

Ordførerne Rune Rafaelsen, Aina Borch, Alf E Jakobsen, Monica Nielsen og Stine Aslaksen vil ikke respektere finnmarkingenes klare nei til sammenslåingen. De har skapt stor usikkerhet om FAP er til å stole på.

De fem ordførerne må bære dette ansvaret, sammen med stortingsrepresentant Ingalill Olsen og fylkespartileder Kristina Hansen, for at tilliten til Finnmark Arbeiderparti er på et lavmål.

Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne på hvilke politiske prosesser de deltar i og at de er ærlig.

Fylkespartiet har lovet å arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres i nytt storting i 2021. ForFinnmark forventer at Finnmark Arbeiderparti står ved vedtaket og at partiet stadfester standpunktet i årskonferansen den 2. og 3. februar.