Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren - page 7

Regionreformen – hvem står løpet ut?

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?

Statsråd Mæland har lagt hele sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømmet at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.

Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det!

Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen.

Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.

Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!

Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemda» til.

I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes.

Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.

Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette synet er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!

Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!

Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger eller vil ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? I så fall må man nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ.

Man kan derfor fort finne at dette blir altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og deretter slå sammen fylkene. Selve tiden arbeider for Finnmark. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover, og politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier.

Det er også viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke uten videre opphører å eksistere den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette.

Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper. Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse.

De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.

Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!

Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen!

Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem».

I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.

—————–

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Demokrati, respekt og servilitet

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, journalist og nestleder i For FinnmarkArne Pedersen, fisker og leder i Norges kystfiskarlag og Per Gunnar Stensvaag, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre.

Aner vi nå landet rundt en viss panikk hos pådrivere for regionreformen? Retorikken deres ser i hvert fall ut til å bli skarpere og gamle argumenter kastes ut på nytt selv om de allerede har blitt revet i filler av motstanderne.

Noen som har brukt tid og energi på forhandlinger og kjempet til seg avtaler for seg og sitt, syns nok også det ville være ille om alt dette har vært til ingen nytte. De har blitt «prosjektmakere» og kanskje noe blind for at det de allerede har, likevel er bedre.

Enkelte politikere, som i utgangspunktet er i mot hele greia, mener også prosessen har kommet for langt og ikke kan snus. Det er alt for passivt, omtrent som å fullbyrde en dødsdom etter at uskyld er bevist bare fordi galgen er bygget og bøddelen hyra inn.

De som forfekter fylkessammenslåing i nord, enten de er redaktører i Nordlys, Nettavisen eller Stavanger Aftenblad, fremstiller det som om idéen har massiv tilslutning utenfor Finnmark og at man i resten av landet vil bli kokforbanna på finnmarkingene dersom de spenner ben under hele regionreformen.

Man skulle tro at den manglende entusiasmen for f.eks. Viken har gått Stavrum, Fjellheim, Helle m.fl. hus forbi. Når til og med FrP i Akershus har innsett vanviddet, kan det nok spøke like mye for den konstruksjonen, og den ene etter den andre henger seg på, i Innlandet, Vestland og Telemark/Vestfold.

Samtidig ulmer det i tvangssammenslåtte kommuner. Meningsmålinger viser også at opprøret i Finnmark har solid folkelig støtte, ikke bare i Troms, men i hele Norge. Et flertall mener at fylket bør stå alene, enda flere at folkeavstemninga der må respekteres.

Det store folkelige engasjement i denne saken og lydhøre politikeres agerende deretter blir påstått å være ringeakt for et Stortingsvedtak og således en fare for demokratiet.

Høyres Michael Tetzschner er av dem som uttrykker en slik bekymring. I et innlegg i Aftenposten 30/8 bruker han harde skyts mot dem som ikke uten videre aksepterer det Stortingsflertallet har presset gjennom uten de sedvanlige høringsrunden og ordentlige utredninger. Innvendingen fra anerkjent juridisk hold angående manglende lovlighet i saksbehandlingen nevner heller ikke Tetzschner med et ord.

Når han under tittelen «Demokrati så langt det passer» anklager andre for ikke å følge spillereglene, singler derfor glasset kraftig i glasshuset han sitter i.

Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet? Det kan man saktens få inntrykk av når det fra sentralmakta og deres våpendragere i kommentariatet støtt vises til at dette er vedtatt av Stortinget og dermed basta! Uansett hvor hårreisende folk måtte finne et vedtak, har de altså bare vær så god servilt å følge det.

Selvfølgelig skal man ha respekt for det som vedtas av en nasjonalforsamling, men dette må gå begge veier. De som er valgt av folket, må også lytte til det samme folk og justere kursen i henhold til tydelige signaler fra grasrota.

Pålegg, forbud og vedtak uten legitimitet i folkedypet og oppfattet som urimelig av de berørte fører til redusert respekt for øvrigheta og samfunnets lover og regler. Det er heller nettopp da folkestyret og rettsstatens fundament trues.

I et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt.

Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponert mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

De styrende organer var enda mer samstemte i fornorskningspolitikken, i dag ansett for et grovt overgrep.

«Alla hearrá guhkkin Oslos, asttat gullat maid mi bivdit?», som Mari Boine så treffende uttrykker det i sin sang fra 1985 om det å stå med lua i handa ovenfor de allmektige sørpå: «Høye herre langt der nede i Oslo, har du tid å høre på oss?»

Hvem tør i vår tid å si at den lange kampen for samisk språk og kultur ikke var legitim selv om den trosset viljen til den allvitende og styrende statsmakt?

En kommentator uttalte at et fylke med 76.000 innbyggere er latterlig. Hva da med at Færøyene med sine skarve 50.000 har mer indre selvstyre? Det samme har Åland med bare 28.000. Vedkommende bør for all del ikke reise til selvstendige land som Andorra, Monaco, San Marino eller Lichtenstein. Gitt disses størrelse ville han antagelig ledd seg i hjel.

Kaoset rundt regionreformen vil bare bli enda verre hvis den drives videre. All uroen, motstanden og konfliktene bør være tydelige tegn på at eventuelle nydannelser vil bli direkte dysfunksjonelle enheter.

Reversering vil ikke bare være fornuftig, men en seier for demokratiet. Da vil folkets respekt for Stortinget bli styrket ved at respekten således viser seg også å gå andre veien. Demokrati krever en fin balanse hvor det hverken bør forekomme maktarroganse eller servilitet.

Finnmark er sterk nok!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (A), styremedlem i ForFinnmark

Fylkestinget, fylkesordføreren og folk i Finnmark er en kompakt og sterk enhet. En sånn enhet står seg godt mot barnslige journalister i Tromsø og er mer enn sterk nok til å ta Finnmark inn i fremtiden. Akkurat nå har ordføreren i Sør-Varanger tatt initiativ til å få Putin til Finnmark. Han kan lykkes med det. Ordføreren vil trygge stabilitet og fred i nord. Heller ikke den oppgaven er for stor for oss.

Oppslutningen om fylkestinget i Finnmark og fylkesordfører Ragnhild Vassvik, er et uttrykk for hvordan forholdet mellom velgerne og politikerne skal og bør være.

Ofte gjentas det at folk flest knapt nok kjenner fylkespolitikerne, at de er overflødige og derfor trenger man dem ikke. I Finnmark har vi absolutt hatt behov for å ha fylkespolitikerne våre. Tvangsvedtaket hadde vært vanskelig å håndtere av kommunepolitikerne. Våre fylkespolitikere er meget viktige som ombud for finnmarkingene, og finnmarkingene vet å bruke dem.

Fylkespolitikernes evne og tradisjon, her hos oss, til å forankre politikken i egen befolkning er ikke av ny dato. Det er derfor trist å oppleve hvordan redaktører og politikere i posisjon til å utøve makt mot velgere, har funnet hverandre i en rørende omfavnelse der de finner det opportunt å ignorere folk i Finnmark, som inkompetente og uten evne til å forstå sitt eget beste.

De har forhåpentlig nå forstått at vi er kompetent, kompakt og sterk nok til å ta det som kommer.

Dersom det også i Norge blir sånn at makthaverne fullstendig skal kunne ignorere en folkeavstemning eller et valg, da er veien kort til politisk korrupsjon.

Man kan legge merke til at kommunalminister Monica Mæland, som har et særlig ansvar for det norske lokaldemokratiet, ikke har gitt noen kommentarer til om det er klokt å ignorere folkeavstemningen i Finnmark.

Det verste er at denne ignorante holdning er ideologisk fundert. Det tilkjennegis ikke, men skjules etter alle kunstens regler.

Fylkestinget i Finnmark gjennomførte en lovlig folkeavstemning i medhold av kommuneloven.

Denne muligheten er gitt for at velgerne skal kunne korrigere kursen til sine politikere når de er på et feil spor. Dette skal de kunne gjøre før en sak kommer til behandling, velgerne skal ha mulighet til å gjøre det mens en sak er til behandling, og like viktig er at velgerne skal ha mulighet til å korrigere politikere også etter at vedtak er gjort.

Det er velgerne som har innsatt politikerne og som derfor har det privilegium å kunne korriger politisk kurs akkurat når det passer dem. Dette er intensjonen bak loven, som fylkestinget i Finnmark har brukt.

Når Finnmarkingene etterpå blir fortalt at de ikke er sterk og kompetent nok til å ta fylket sitt inn i fremtiden, er det i beste fall politisk retorikk fra de som har et annet syn eller ikke forstår konsekvensene av en tvangssammenslåing. I verste fall er det krefter blant politikere, journalister og andre som ikke støtter at folket tar demokratiske virkemidler i bruk.

Fantasiløse tvangstanker fra redaktøren i Stavanger Aftenblad

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark.

Alle har rett til å ytre seg i debatten om tvangssammenslåingen, også redaktøren for Stavanger Aftenblad slik han gjør i sin leder 16.august med overskriften: Finnmark må settes under administrasjon. Dersom en skulle ha forventninger om at særlig redaktører har redelige og seriøse innspill, blir en ofte skuffet. Også denne gangen.

Redaktøren faller bl.a. for fristelsen til å bruke et velkjent, men ikke desto mindre simpelt knep: Å tillegge motstandere ytringer og meninger, og deretter argumentere mot dem.

Redaktørens antydning om at motstanderne mot sammenslåingen stadig oftere argumenterer med at «de i Oslo (og andre søringer) ikke forstår oss», er et slikt knep. Verken fylkesordføreren, noen av partiene i fylkestinget eller ForFinnmark har brukt dette som argument. Motstanden bygger i stedet på konkrete, godt begrunnete argumenter mot både prosess og innhold.

Misnøyen mot prosessen støttes bl.a. av landets fremste ekspert i forvaltningsrett, som påviser at Stortinget har brutt loven i prosessen. At den gjennomførte folkeavstemningen ikke er bindende for Stortinget er av liten interesse. Det er langt mer interessant at en skikkelig prosess der Stortinget hadde kjent fylkestingets og befolkningens argumenter og sterke motstand mot sammenslåingen før vedtaket, uten tvil hadde gitt et annet utfall.

Redaktøren misforstår når han kaller fylkesordførerens nei til møteinvitasjonen som en «ulydighetsaksjon». Ulydighet er når en nekter å følge ordre. Regjeringen har ingen myndighet til å instruere fylkestinget i denne saken, og statsråd Mælan kan ikke innkalle/beordre fylkesordføreren til møte.

Hun har i stedet sendt en særdeles upassende og frekk invitasjon til et møte som har som eneste hensikt å fortsette en prosess som fylkestinget og befolkningen har sagt klart nei til. Fylkesordfører Ragnhild Vassviks avslag er verken ulydig eller frekt, det er klokt og korrekt.

Redaktøren har satt seg dårlig inn i lovverket når han ber om å sette Finnmark under statlig administrasjon. Denne muligheten finnes rett og slett ikke uten at Stortinget endrer lovverket som gir regjeringen en slik myndighet.

En annen sak er at redaktørens fantasiløse rop om statlig tvang i en litt uvant politisk situasjon som følge av en befolkning med egne, klare meninger, vekker ubehagelige assosiasjoner hos mange finnmarkinger.

Kampen om Finnmark: Velgrunna motstand

i Kommentaren By

Skrevet av Nils Aarsæther, tidligere professor i samfunnsplanlegging vei UiT.

Når «folk på toppen» driver gjennom endringar som flyttar makt frå dei mange til dei få, utløyser det sinne og protest. Men så går det over, for høgrepartia, NHO og redaktørane i dei store mediehusa står på for å vise nødvendigheten av å få privatisert og sentralisert mest mogleg.

Motstandarane blir karakterisert som drivne av lengt etter fortida, utan evne til å tenke nytt og dristig. Og folk flest bryr seg etterkvart mindre, særleg når ei rekkje billigselskap tilbyr utlandsferier til nokre få hundrelappar.

Men så skjer det noko. Det starta med Leka kommune, som greidde å få omgjort vedtak om tvangssamanslåing i Stortinget. Men det nye kjem først og fremst til uttrykk i kampen for Finnmark som eige fylke og for at Finnmarks befolkning fortsatt skal få velge sine representantar til Stortinget.

Vi som følger (og deltar) i denne kampen for regionalt demokrati, altså det beskjedne kravet om fortsatt å ha eit etablert fylkesting og ein akseptert representasjon for Finnmark på Stortinget, ser at argumenta for Finnmark er gode.

Med 76.000 innbyggarar som grunnlag maktar faktisk Finnmark å løyse dei same oppgåvene som Rogaland, eit fylke som er mange gangar så stort i folketal.

Eg vil påstå at Finnmark har oppøvd langt større kompetanse på samfunnsutvikling enn dei fleste andre fylke, og dette kjem av dei heilt særeigne utfordringane som berre Finnmark har: Handtering av samarbeidet med Russland, at Finnmark er samefylket framfor alle andre, og at fiske/havbrukssamfunna langs kysten treng heilt spesiell oppfølging for at den avanserte fiskerilogistikken – frå hav til middagsborda på kontinentet skal fungere, med nye krav til kvalitet og bærekraft.

Mens det økonomiske eigarskapet til kvoter, båtar og laks kontinuerleg blir overført til rederi og finansfolk lenger sør, gjenstår det for «folk på toppen», gjennom å fjerne Finnmark som eige fylke, å sikre at finnmarkingane ikkje får ytre seg og fremme krav som betre balanserer folkemakt med kapitalmakt.

Det skal bli færre folkevalde, og ein lengre veg for å gjere seg gjeldande politisk. Satt på spissen dreier det seg om å få endeleg satt kolonistatus på Finnmark. Blir det samanslåing med Troms blir vegen rydda for nye oppkjøp og utflytting av arbeidsplassar til Tromsø og sørover.

Velferd for dei gjenverande (eldre) skal då tryggast gjennom statlege «pakkar» og tilreisande helsepersonell.

Motstanden i Finnmark er eit opprør mot å bli satt tilbake, demokratisk, og mot å bli betrakta som ein koloni. Ingen andre regionar i Norge risikerer å tape så mykje som folk i Finnmark, gitt naturvilkåra, avstandane, ressursane og den særeigne finnmarkskompetansen.

Derfor gir ikkje fylkesordførar Ragnhild Vassvik seg; derfor er det ikkje resignasjon å spore blant dei tusenvis av aktive som utkjempar kampen på folkemøter, i avisspaltene, på sosiale media, rundt kjøken- og kafebord og på besøk til slekt og vener sørpå.

«Folk på toppen» satsar på utmatting, men fåfengt. Ingen i Finnmark har hoppa over på andre sida, i staden veks sympatien for Finnmark si sak i sør-Norge. Så sterk er sympatien blitt, at det renn over for Stavanger Aftenblad sin redaktør: «Finnmark må settes under statlig administrasjon». Snakk om å sleppe katta ut av sekken!

Kampen mot overmakta!

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark.

Jeg tror at tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms er dypt personlig for oss lengst nord. Jeg tror det er der styrken i motstanden mot overgrepet ligger. Jeg tror det er den kraften dagens politikere og nasjonale maktelite undervurderer.

Det handler selvsagt om følelser, og de er skapt av erfaring og våre formødre- og fordedres fortellinger om Finnmarks kamp mot overmakt og utnyttelse og fandens oldemor gjennom århundrer. Det ligger i ryggmargen og i genene våre, og har blitt til et oppdemmet raseri mot å bli undervurdert, utnyttet og sett ned på.

Så hvilke fortellinger er det som gir oss denne følelsen? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men tror likevel at det er flere som sitter med samme oppfatning.

Finnmark rommer enorme verdier og har alltid gjort det. Tidligere var det rikdommen i fiskeriene som trakk storkaran nordover, som gjorde lokale fiskere til leilendinger og som stakk av med overskuddet. Slik ble for eksempel Bergen bygd.

Så kom danskene og fullførte hekseprosessene, etterfulgt av fornorskning av samer og kvener, 1. verdenskrig med sult og nød og lite hjelp sørfra, og selvsagt 2. verdenskrig der folket i nord ble drept, voldtatt, jaget, flyttet og nektet hjemreise etter at husene var brent ned.

Og om ikke det var nok ble vi overvåket og mistenkt som landsforrædere helt opp til nyere tid. I nåtid har vi fremdeles store rikdommer i fiskeri, oppdrett, olje, gass og mineraler, men vi eier ikke selskapene og vi får ikke ta del i det store overskuddet. Når pengene har nådd eierne i sør og statskassa, blir de omdøpt til subsidier og statlige overføringer og sendt nordover til fattige Finnmarkskommuner.

Det er denne historien som ligger i meg og i mange finnmarkinger. Den er en del av vår identitet og vår arv, fortellinger vi bærer ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av våre forfedre som ble behandlet som annenrangs mennesker i slit og armod.

Så kommer nåtiden med enda en fortelling om hvor udugelig vi er her oppe i Finnmark, så udugelig at vi ikke kan styre oss selv. Vi får høre at vi ikke har kompetanse nok, at vi ikke er mange nok og at vi må få hjelp fra nabofylket for å klare oss.

Med dette bakteppet er det altså noen som blir overrasket over den store motstanden mot tvang i Finnmark! Ufattelig. For de ser ikke at i denne forbannelsen som dveler ved vår historie ligger også avmakten, følelsen av at uansett hva vi gjør blir vi definert som «annerledesfolket», ikke helt norsk standard, ikke helt til å stole på.

Alle vet at avmakt også er makt. Når vi ikke har mer å miste, kan vi kjempe uten tap. Og når vi ikke bare kjemper for oss selv, men for den urett som er gjort overfor våre forfedre, er det enda mer følelsesmessig styrke i kampen, nesten noe episk og stort i det som skjer nå.

Derfor står denne kampen mot at Finnmark skal slutte å eksistere som eget fylke så enormt stort for meg. Og jeg våger å tro at når 87 % av Finnmarks befolkning sier nei til tvangssammenslåing, så er det flere som føler som meg, føler at nå er det alvor!

På viddene – om fylkessammenslåing

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, ForFinnmark

I Klassekampen 16.7 uttrykker Sveinung Eikeland skuffelse over at Vadsø APs Wencke Pedersen ikke liker hans etterlysning av «regionalistene» i regiondebatten i Finnmark. Selv om Pedersen sikkert vil svare bedre sjøl, klarer jeg ikke å la være å komme med noen kommentarer.

For å være helt ærlig: jeg skjønner ikke helt hva Eikeland mener. Må en være positiv til enhver fylkessammenslåing for å kalle seg «regionalist»?

Motstanden i Finnmark er ikke en generell motstand mot regionreformen slik Eikeland synes å ha oppfattet. Motstanden er rettet spesifikt mot tvangsammenslåingen av Troms og Finnmark.

Den er basert på en rekke konkrete argumenter mot vedtakets innhold og prosess, Finnmarks særtrekk i geografi, historie, kultur, næringsliv og folk, og Finnmarks spesielle behov for et eget politisk talerør.

En får inntrykk av at disse argumentene har gått Eikeland hus forbi.

Jeg håper jeg har misforstått dersom Eikeland mener Stortingets beslutningsgrunnlag i denne saken er godt, han sier i alle fall at han ikke er uroa over det. Vel, mange av oss er det. Stortinget har i denne saken gjort et forhastet forvaltningsvedtak som mangler både juridisk og politisk legitimitet. Eikeland håper dette kan rettes ved en radikal endring som regjeringa skal legge fram i oktober. Uansett hva som kommer i oktober er det vel å gå med ryggen først inn i fremtida?

Eikeland er derimot uroa over at den kraftige motstanden mot sammenslåingen vil påvirke fremtiden til Sametingets konsultasjonsrett og Finnmarksloven. Dette er besynderlige spekulasjoner.

For det første er disse temaene ikke en del av motstanden, for det andre har begge ordningene kommet til gjennom grundige prosesser som sikrer både politisk og juridisk legitimitet. Min påstand er at motstanden mot sammenslåingen like gjerne har styrket disse ordningene, fordi deres fremste motstander, Frp, har tapt ansikt i debatten.

Eikeland skremmer med at det bare vil gå få år før fylkeskommunen ryk dersom regionreformen ryk. Jeg sier: Dersom hele regionreformen er avhengig av Finnmark presses sammen med Troms, fortjener den å ryke.

Å beholde Finnmark som eget fylke er overhodet ikke noe til hinder for regionreform, eller å legge økte oppgaver og økt politisk rolle til fylkene, inklusive Finnmark.

På slutten av sitt innlegg slipper Eikeland katta delvis ut av sekken: Tromsø «hører heime i Noregs nordlegaste eller arktiske region». Han er altså for sammenslåing, for alt jeg vet også om dette skjer mot finnmarkingenes vilje, han sier det bare litt akademisk og vanskelig.

Finnmark – en fugl Fønix

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.

Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem heller ikke er gode nok. Men Finnmark har mange historier om et fylke som reiser seg som Fugl Fønix.   

Da Finnmarkens amt fikk nåværende grenser i 1866, var innbyggertallet 20.400. Ved navneendringen til Finnmark fylke i 1919 hadde det mer enn doblet seg til knapt 44.000 for så å nærme seg 60.000 mot krigsutbruddet i 1940. Alle disse ble beordret sydover da tyskerne under sin retrett høsten 1944 sprengte broene og kraftverkene, senket båtene, slaktet budskapen, felte strøm- og telefonstolpene og tente på kaiene og bygningsmassen.

Under dette infernoet trosset 1/3 av befolkningen evakueringsordren ved å gjemme seg i fjell og utmark. Etter krigen var det ofte mer på tross av enn ved hjelp av sentrale myndigheter at Finnmark bokstavelig talt steg opp av asken som en Fugl Fønix.

Finnmarkingene ville hjem

De evakuerte returnerte langt raskere enn planlagt, også til steder den norske stat mente burde forbli liggende øde. Statistikken for 1946 viser at 58.790 mennesker var i ferd med å skaffe seg nye hjem og ny framtid i ruinhaugene. Bare ytterst få plasser, slik som rasutsatte Finnkongkeila, ble aldri gjenreist. Andre ble senere forlatt grunnet storsamfunnets manglende satsing på moderne infrastruktur.

Hamningberg var et av få steder tyskerne ikke rakk å brenne. Likevel sto det på lista der det ikke sku bo folk i husan. Beboerne ville det annerledes og fikk etterhvert kirke, nytt fiskebruk, elektrisk strøm og i 1962 til og med vei, men det viktigste gjensto. Med større båter som ikke kunne dras på land mellom hvert sjøvær, ble kampen om Hamningberg en kamp om molo.

Da Stortinget i 1965 løp fra sin 11 år gamle lovnad om ordentlige havneforhold, vedtok de i praksis å avfolke fiskeværet. De yrkesaktive forsvant da fort. Bare noen pensjonister klorte seg fast til ut på 70-tallet.

NRK-journalist Bjørn Nilsen gjorde historia kjent gjennom TV og boka «Hamningberg – fraflytting og umyndiggjørelse«. Hjelmsøya, hvor alt ble nedbrent og så gjenoppbygd, har en parallell skjebne og ble folketom i 1968. Nylig avdøde Reidar Nielsen ga om dette i 1975 ut boka «Tilfellet Sandvikvær».

Mot alle odds

Norges folkemengde var 3.123.338 i 1946. Det økte med 28% til 3.997.525 i 1975. Samme år var det 79.413 finnmarkinger hvilket innebærer en økning på 35% for perioden.

Mot alle odds hadde altså fylket bedre folketallsutvikling enn landsgjennomsnittet. Høyere fødselsoverskudd er den statistiske hovedforklaring, men uten et sterkt ressursgrunnlag og et folk med trua på framtida, hadde man ikke sett et slikt tydelig tegn på at det er liv laga.

Svart hav, strukturrasjonalisering både i fiske og landbruk, nedleggelse av gruver og den generelle sentralisering medførte så nedgang til 74034 i 1989 via opp til 76629 i 1995 og ned igjen til 72399 i 2008. Siden da har det imidlertid gått oppover til 76167 ved siste årsskifte.

Propaganda for sentralisering

Prognoser er skumle saker brukt som propaganda for sentralisering. Etter Schei-kommitéen og sammenslåingsbølgen på 60-tallet har strukturdebatter ridd oss hvert tiår gjennom utvalgene til Tallaksen, Buvik og Christiansen samt Ernas tid som kommunalminister.

Felles for alle disse anslag mot lokalt sjølstyre er at dommedagsprofetiene over de som unnslapp sammenslåing, har blitt gjort til skamme.

Riktignok har mange distriktskommuner hatt nedgang i folketall, men de som beholdt sin selvstendighet, har klart seg uendelig mye bedre enn bygder som mistet den og led vanskjebnen å bli stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner.

Bortsett fra Bergen som ble innlemmet i Hordaland i 1972, har fylkesinndelingen stått seg fram til inneværende runde. Heller ikke for dem finnes det belegg for en generell påstand om at de små har klart seg dårligere enn de store.

Det er alt for lettvint å forklare bunnplasseringen på en del statistikker med at Finnmark er fylket med lavest folketall. Det nest minste, Sogn og Fjordane, figurerer jo som oftest i motsatt ende av tabellen. I samme grad som for kommunene må det også kunne antas at Finnmark har klart seg mye bedre til nå enn tilfellet ville vært uten status som eget fylke.

Nettopp det har vært en viktig motvekt til den kolonimakt man lengst nord i landet ofte har følt seg utsatt for.

Demografiske skrekkscenarier

Budskapet om stupende folketall krydres med at så alt for mange av de få gjenværende stakkarene blir så sørgelig gamle. For oss som begynner å dra på årene gjelder det ikke å få makabre tanker om hvordan grensefjerning skal kunne bøte på slikt.

I de demografiske skrekkscenarier ser man tydeligvis bort fra det positive i at folk lever lenger og at pensjonister kan være en ressurs i et samfunn. Foruten høyere levealder fører jo bedre folkehelse også til at gamle holder seg vitale og selvhjulpne lenger.

Uansett vil aldersfordelingen der den påpekes å være ekstra ille, umulig kunne bli annet enn enda verre ved nedleggelse av fylkes- eller primærkommune. Mange i arbeidsfør alder vil jo uvegerlig forsvinne sammen med de offentlige jobbene.

Hvilken kamp er det snakk om?

Et annet hyppig brukt retorisk grep er at man sammenslått skal kunne hevde seg så mye bedre i kampen mot andre allerede folkerike konstellasjoner. Hvilken kamp er det egentlig snakk om? Er det i et sivilisert samfunn ikke plass til enheter av forskjellig størrelse og folketetthet?

Mens USAs mest folkerike stat, California, har 40 mill innbyggere, har Wyoming bare 580.000. I Canada er Ontario provinsen med flest folk, 14 mill., mens Prins Edward Island bare har 141.500. De tre territoriene med utstrakt selvstyre har 42, 36 og 32 tusen. Ingen der skriker av skrekk over det noen tydeligvis mener er en uheldig ubalanse.

Er det ikke heller slik at flere små også betyr flere stemmer for distriktenes felles interesser?

Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem heller ikke er gode nok. De vet dessuten ikke sitt eget beste, må vite, når slikt som folkeavstemninger blir ignorert.

Med historien i bakhodet er det likevel grunn til å tro at Finnmark fra elendighetsbeskrivelse og svartmaling igjen vil reise seg som en Fugl Fønix.

———-

Foto: Privat

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Sånn har våre folkevalgte satt seg i førersetet!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (Ap).

Finnmark fylkesting har tatt styring med Finnmarks utvikling. Fylkestinget har brukt sin makt og myndighet til å si fra hvilken vei vi skal ta. Beslutningen er grundig forankret i egen befolkning, som er det eneste riktige fundamentet når folkevalgte skal gjøre sine vedtak.

Finnmark har slått fast at fylket skal gå videre inn i fremtiden, som et eget fylke, med egne folkevalgte ombudsmenn og kvinner og med Finnmark som egen stortingsvalgkrets. Sånn har våre folkevalgte satt seg i førersetet.

Det er en fullstendig meningsløs beskrivelse å påstå at vi har satt oss selv i baksetet. Sjelden har Finnmark fylkesting satt fylket så ettertrykkelig på kartet som akkurat i denne saken. Det står respekt av det fylkestinget har gjort, og det står i kontrast til dem som ukritisk velger å være et haleheng til kommunalministerens ukloke politikk for sentralisering av oppgaver og politisk makt.

Så er det at vi hører fra våre meningsmotstandere at vi er udemokratisk fordi vi vil endre et stortingsvedtak om tvangsammenslåing av Finnmark og Troms. Dette kommer til alt overmål fra FrP, som i flere år nå vil ha stortinget til å gjøre om sitt vedtak om opprettelsen av Sametinget. Hvorfor er ikke dette å anse som demokratisk forkastelig?

Det samme partiet er for folkeavstemninger. Forslaget fra FrP kom, som lyn fra klar himmel, og det uten forutgående utredning. Partiet krevde ikke folkeavstemning i forkant av behandlingen, ei heller konsulentrapporter, som ifølge FrP er bedre anvendte penger enn at politikerne utformer konkret politikk.

Nå løfter FrP pekefingeren mot fylkespolitikerne her hjemme og mener folkeavstemningen burde kommet før vedtaket i stortinget. Hvorfor sørget FrP ikke for det. Fylkestinget hadde ingen muligheter til å spørre folk i forkant av benkeforslaget fra FrP.

Dessuten er det slik at en folkeavstemning kan komme før en sak er avgjort, den kan komme under behandlingen av en sak og den kan gjennomføres etter at en sak er avgjort. Det siste er like vanlig som det første. Lovens intensjon med en folkeavstemning er at folket skal ha mulighet til å korrigere kursen når folkevalgte er på en vei velgerne ikke ønsker.

Finnmarkingene har korrigert en kurs som var feil. Det er respektløst og farlig å innlede en praksis med å overse folkemeningen slik dagens regjering gjør i denne saken.

Finnmark har den kompetansen som må til for å utvikle Finnmark. Det er idiotisk å kreve at alle fylker må ha samme kompetanse på alle områder og derfor må ha et bestemt folketall. Det er som å kreve at Agderfylket skal kunne reindrift eller andre basisnæringer, som ikke er en del av Agderfylkets næringsgrunnlag.

Selvfølgelig må Oslo ha en annen type kriminalomsorg enn det vi må ha i Finnmark. Oslo trenger ikke reinpoliti eller et grensepoliti lik den vi har her i Øst-Finnmark, men et politi som eksempelvis kan bekjempe gate- og gjeng kriminalitet.

Det er bare for regjeringen å komme med nye oppgaver. Finnmark har kompetanse, og kan utvikle sin kompetanse, for nye oppgaver. Det gjør vi best uten å være sammenslått med Troms.

——–

Arne Pedersen. Foto: Privat

Arne Pedersen er en kjent Arbeiderpartipolitiker, lærer, fisker, leder for Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark. Han bor i Vestre Jakobselv i Finnmark, og tar aktivt del i den offentlige debatten.

 

Nå er du ute på viddene, Sveinung!

i Kommentaren By

Skrevet av Wenche Pedersen (Ap).

Når viserektoren på det noen av oss har kalt  ”våres universitet” tar løs i regiondebatten er det i all fall verd å registrere. Det mest interessante i kronikken fra Sveinung Eikeland er det han ikke skriver noe om:

1) Argumenter for at de vedtak som pr i dag foreligger er et godt grunnlag for en god regionreform – kanskje fordi de ikke finnes?
2) Det voldsomme folkelige engasjementet – her burde kanskje samfunnsforskeren bidra med sin faglighet?

Eikeland spør etter regionalistene. Jeg kjenner meg faktisk som en slik.

Jeg har alltid vært opptatt av det regionale nivået og alltid slåss for styrking av dette nivået med flere oppgaver. Men jeg forbeholder meg retten til å mene noe både om størrelsen på en region og ikke minst – jeg forbeholder meg retten til å mene noe om innhold og maktfordeling.

Med fare for at Eikeland skal gjenta sitt ubrukelige argument om at dagens situasjon i Finnmark skal skyldes det han beskriver som  ”Finnmark arbeiderpartiet sin posisjon i en tid der skillet mellom stat og parti var uklart”, er det merkelig og ganske oppsiktsvekkende at han ikke retter sitt skyts mot nettopp den staten som faktisk ikke vil flytte ut makt og oppgaver.

Det er regjering og Storting som må ta ansvar for å gi regionene reelt nytt innhold. De aller fleste i Finnmark ser og opplever en statsminister og en statsråd som i stedet misbruker sin makt til å true en hel befolkning og lage forskrifter i hytt og pine etterhvert som det passer for å straffe de uskikkelige.

Jeg har i flere sammenhenger brukt Sveinung Eikeland som foredragsholder og innleder på konferanser og seminarer. Han har som oftest gode analyser på samfunnsutviklinga i nord og er en av dem som har svært god kunnskap om Finnmark.

I kronikken han nå har skrevet går han høyresidens ærend for sentralisering. Han bekrefter Universitetsledelsens Tromsøfokus. Det verste er at han snakker ned Finnmarks betydning i en nasjonal strategisk sammenheng. Det hadde jeg ikke venta fra den kanten.

Jeg er stolt over Finnmark Aps posisjon i denne saken. Jeg er glad for støtten vi har fått fra partileder Jonas Gahr Støre. At Sveinung Eikeland er bekymra over at finnmarkingene er forbanna, det bekymrer overhodet ikke meg.

——–

Wenche Pedersen, Ap.

Wenche Pedersen er gruppeleder for Vadsø Arbeiderparti og en markant debattant.
Hun har bakgrunn som journalist, gründer, forfatter, fylkesrådmann og arbeider nå som
prosjektleder i Varanger Næringssenter.

1 5 6 7 8 9
0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp