Kommentaren - page 6

Skrevet av Tromsaksjonen v/Nils Aarsæther, Ingrid Evertsen, Bjørn Willumsen og ForFinnmark v/Torill Olsen. Første gang publisert i Nordnorsk debatt.  

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, mener at ledelsen i Finnmark fylkeskommune og i Finnmark Arbeiderparti bidrar til å «skape kaos» i gjennomføringa av regionreformen. Men det er en lettvint måte å se saken på, for det er all grunn til å plassere ansvaret på Storting og regjering, og i de siste ukene, på Høyre -strategene og KrFs høyrefløy.

At man i Finnmark har oppdaget at egen befolkning og folkevalgte er blitt overkjørt og utsatt for en «sjokk-terapi» har naturlig nok utløst et sterkt folkelig og folkevalgt engasjement. Når Finnmark nekter å spille med i sin egen politiske umyndiggøring må det ses på som et entydig demokratisk sunnhetstegn. Det er ikke Finnmark som har skapt «kaos».

I høringen i Stortingets kommunalkomite 6. november kom det fram at vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark var et hastevedtak, der saksbehandlingen var mangelfull på en rekke områder. Verken de to fylkeskommunene eller Sametinget hadde fått avgi uttalelse, og regjeringens egen innstilling om å utrede sammenslåinger i nord hadde blitt satt til side – her gjaldt det tydeligvis å utnytte situasjonen og få til et «kupp».

Denne behandlingsmåten av et spørsmål med vidtrekkende betydning for borgere og ikke minst urbefolkningen i Finnmark må karakteriseres som uverdig.

Like uverdig har bløffen om «store oppgaver til regionene» vært – altså begrunnelsen for hvorfor et fylke som Finnmark ikke kunne videreføres. Det kom jo ingen nye, store oppgaver da regionmeldimnga ble framlagt, dermed faller denne begrunnelsen.

Og til sist, det kaoset som ble skapt da KrF-nestleder Ropstad deltok aktivt for å avskjære den debatten som var bebudet av partileder Hareide. Hareide hadde klokt nok sagt at først må man se, i regionmeldinga, hvilke oppgaver regjeringa ville overføre til fylkene, og deretter ta stilling til gjennomføringen av reformen.

Men før meldinga ble lagd fram hadde det, i samarbeid mellom regjeringa og KrFs høyrefløy, blitt forhandla fram en enighet om KrFs støtte, altså FØR man visste hvilke oppgaver det dreidde seg om. Saken ble dermed effektivt låst på forhånd. Et elegant strategisk grep, men ikke mer enn det.

Vel, det er skapt et kaos, der Finnmark er blitt en brikke i et spill også omregjeringsmakt og KrFs veivalg. Men veien ut av vanskeligheten er enkel: Vedtaket om sammenslåing kan trekkes av Stortinget (Stortingets prestisje veier åpenbart tyngre enn hensynet til Finnmarks befolkning, så det vil sikkert ikke skje).

Alternativt kan Finnmark og Troms rett og slett forberede seg på å fortsette som før, altså se bort fra «kupp»-vedtaket og oppnevne valgstyrer for det kommende fylkestingsvalget – uten at det vil medføre andre ulemper enn sinne og bitterhet i statsministerboligen, Nordlysredaksjonen og Høyres strategistab.

———————–

Denne kommentaren er en reaksjon på Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, sitt innlegg med tittelen «Kaos i vente» som gjengis her:

Under en høring på Stortinget tirsdag, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) at vi (Finnmark fylkesting) «har gjort det vi kan for å få til en sammenslåing med Troms». I neste åndedrag sier hun at «kampen mot sammenslåing ikke er over».
Samtidig gjorde Vassvik det klart at hun ikke vil utelukke et søksmål mot Staten fra Finnmark fylkeskommune. Det er ikke så lett å bli klok på det som fremstår som motstridende budskap.

Vassvik og Finnmark Ap har i lang tid spilt med høy innsats og risiko. Den voldsomme retorikken man har brukt gjør at partiet nå står i spagaten.

Uansett hva partiet foretar seg, blir konsekvensene store etter at Finnmark Ap og aksjonistgruppen «for Finnmark» har smeltet sammen og blitt ett.

Dersom man nå skulle gi etter og stille felles Ap-liste med Troms, vil motstanderne av sammenslåingen med Troms oppleve det som et forræderi. Og det vil bli Senterpartiet som høster gevinsten av alle stormene Vassvik har stått i.
Dersom krefter i Finnmark Ap skulle bryte ut og stiller egen liste, vil det utradere Ap som politisk kraft i en del av landet der partiet har styrt sammenhengende siden 1945. Da er maktpartiet Ap historie i Finnmark.

Valgloven er nemlig klar på at hvert parti bare kan stille en liste i sitt valgdistrikt. Hvis Ap skal stille egen liste i Finnmark, må det bli under et annet navn.

Det kan godt komme til å skje. 1.april skal valglistene være ferdig. Høyre og Frp er på sin side neppe særlig bekymret over at Ap ikke klarer å stille felles liste.

Det meste tyder på at flertallet i Finnmark fylkesting ikke kommer til å medvirke i fellesnemd, som etter loven skal sette ned valgstyre.

Men desto lengre tid det går, og nå er det bare 13 måneder til den formelle sammenslåingen trer i kraft, desto mindre relevant blir selvfølgelig fellesnemda. Den mister sin verdi som arena for å synliggjøre protest.
Storting og Regjering kan selvfølgelig ikke sitte stille og se på at folk i Troms og Finnmark som de eneste i landet ikke får sjansen til å stemme ved fylkestingsvalget 2019.

Derfor vil Monica Mæland trolig sørge for at det blir tatt nødvendige grep, at et valgstyre blir satt ned, med eller uten medvirkning fra Finnmark.

Og når det høsten 2019 er valgt nytt fylkesting for Troms og Finnmark, er det de 57 representantene som har ansvaret, ikke kommunalministeren.

Det blir ingen enkel jobb for de nye folkevalgte, etter kaoset forgjengerne sannsynligvis overlater til dem. Styringsform og administrasjonssted vil sveve i det blå. Ikke så mye som et nytt organisasjonsnummer vil være på plass, slik at penger kan overføres fra staten til den nye organisasjonen. Det første man må finne ut av er hvordan flere tusen ansatte kan få sin lønn.
Ingen verktøy for å drive politikk vil være på plass, og de 57 representantene vil kun ha to og en halv måned på seg for å etablere en ny administrasjon.

Det er i dag isfront mellom administrasjonene i Troms og Finnmark. Det er naturligvis en betydelig risiko for kompetanseflukt i de to fylkeskommunene. Dersom folk søker seg bort eller velger å slutte på grunn av all uro og usikkerhet, vil det ikke være en overraskelse.

De andre nye fylkene i Norge er i full gang med å utvikle sterke politiske strukturer som ivaretar interessene til innbyggerne. Imens fortsetter borgerkrigen i Troms og Finnmark. Det tjener neppe interessene til de som bor i denne delen av landet.
De 57 som neste høst utgjør det nye fylkestinget i Troms og Finnmark, står overfor et gedigent problem.

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark

Finnmarksloven pålegger FeFo og dets styre å forvalte grunn og ressurser til beste for innbyggerne i Finnmark, og skal sikre finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen. Regjeringen og stortingsflertallet har tydeligvis ikke tenkt på tvangssammenslåingens negative virkning på finnmarkingenes lovbestemte rettigheter.

I en kommentar på ForFinnmarks FB-sider forsøker KrFs Otto Strand å bagatellisere at tvangssammenslåingen svekker finnmarkingene innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Han hevder: «FeFo fortsetter altså som før, det må bare gjøres noen mindre endringer i valgreglene for å ivareta de opprinnelige intensjonene.»

Som Ulf Trygve Ballo svarer samme sted er dette er feil. Finnmarkslovens intensjoner bygger bl.a. på forutsetningen om at fylkestingets representanter til styret er valgt av Finnmark fylkesting, dvs. av et fylkesting der representantene er nominert av finnmarkspartier og stemt inn av finnmarkinger og bare dem. Denne forutsetningen vil det være umulig å oppfylle i et felles fylkesting for Troms og Finnmark.

Allerede ved nominasjonen vil forutsetningen være brutt: I sammenslåtte partier vil det sjølsagt ikke være bare finnmarkinger som nominerer fylkestingskandidater som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre. Partimedlemmer fra Troms vil kunne påvirke hvilke kandidater både fra Troms og Finnmark som skal stå på valglistene. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidater som går inn for å sikre eller øke særrettigheter for finnmarkinger er mindre populære i Troms og derfor har mindre sjanser til å bli nominert.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms få økt innflytelse på FeFo-styrets sammensetning og dermed FeFos politikk, på bekostning av finnmarkingene. Det er ikke umulig å tenke seg at partier med ønsker om f.eks. økte prisforskjeller mellom finnmarkinger og tilreisende ved jakt og fiske, vil være lite populære i Troms, og at dette kan ha virkning på hvem som velges til fylkestinget og dermed hvem som velges til FeFos styre.

Muligens kan det finnes ordninger der det (i et sammenslått fylkesting) bare er finnmarksrepresentanter som skal være med på valg av representanter til FeFo-styret. Men som nevnt over vil dette være et fylkesting som allerede i nominasjon og valg har gitt finnmarkingene svekket innflytelse.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av folkeviljen vil finnmarkslovens intensjoner etter det jeg kan se bare kunne oppfylles ved at det opprettes et eget folkevalgt organ nominert og valgt av finnmarkinger, som skal velge fylkets representanter til FeFo. Dette er både urealistisk, upraktisk og for dyrt. Jeg har løsning som er bedre på alle måter: Behold Finnmark som eget fylke!

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark, og finnmarkingene har derfor allerede avgitt innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Dette var klart allerede da finnmarksloven ble vedtatt. Nå vil regjeringen svekke vår innflytelse i strid med loven uten at det overhodet er utredet og diskutert skikkelig på forhånd, på samme måte som omtrent alle sider ved tvangsvedtaket.

Det er sikkert mange også i Finnmark, for alt jeg vet også Otto Strand, som mener det er greit å svekke finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen av finnmarkseiendommen. Da bør de si det rett ut, og ikke dekke seg bak påstander om at bare er nødvendig med noen bagatellmessige endringer av Finnmarksloven for å tilfredsstille lovens intensjon.

Rapport fra For Finnmark og For Troms om høringa på stortinget signert Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen og tidligere leder for Fagforbundet i Tromsø.

Det ble en interessant formiddag på Stortinget i går. Men før jeg forteller hva som skjedde i Stortinget vil jeg at dere sjekker bildet til venstre og forsidebildet. For det var ikke alle i komitéen som var like interessert i det Finnmark og Troms sa om regionreformen. Til venstre for oss der bak satt høyresida Olaf Michael «Olemic» Thommessen (bildet), tidligere Stortingspresident, nå høyres fraksjonsleder i Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Han sleit kraftig med å holde seg våken underveis. Han Helgheim fra Frp lengst bort var fullt og helt konsentrert om sin egen mobil under hele høringa. Han så ikke på oss en eneste gang, etter det jeg kunne registrere. En rimelig respektløs opptreden overfor vanlige folk som har reist lange veier i en av de mest brennende aktuelle nasjonale sakene for tida.

Så til det vi gjorde på Stortinget:

Fra kl. 11.40 til 12.00 fikk følgende framføre 5-minutters innlegg. Sametinget v/leder Silje Muotka. Finnmark Fylkeskommune v/fylkesordfører Ragnhild, ForFinnmark v/professor Eivind Smith. Så kom Troms-aksjonen v/undertegnede. Etter det var det et kvarter spørsmål og svar før Norges Kystfiskarlag v/leder Arne Pedersen, Gjenreis Kyst-Norge v /leder Herman Kiti Hansen, samt Lokalsamfunnsforeninga v/ordfører i Åmot kommune, Ole Kristian Narud.

Spørsmålsrunden etterpå ble kortet inn, fordi komitèen måtte til stortingssalen og votere.

Sametinget framholdt at de ikke var konsultert, og at de reagerte på det.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik sa klart fra at fylkestinget overhodet ikke har gitt opp kampen, og at de enda vurderer rettssak dersom det blir nødvendig.

Eivind Smith la all sin professorale og faglige tyngde i å påvise at vedtaket om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er «ulovlig», og dermed «ugyldig», med henvising til at lovens krav om prosess og medvirkning er brutt.

Ved siden av fylkesordførerens klare holdning var Smith sine entydige konklusjoner det viktigste som kom fram i denne høringa. Jeg framførte mine forberedte 5-minutter, inkludert gode og viktige innspill fra Nils Aarsæther.

Spørsmålene fra komiteen gikk i stor grad til professoren, som gikk nærmere inn på de paragrafene i inndelingsloven som er brutt.

Vi fikk også spørsmål om tvangssammenslåingen styrker eller svekker samholdet i landsdelen, og da benyttet jeg anledningen til å få fram at vi i Troms sjølsagt stiller opp når nærmeste nabo slåss for livet for sine demokratiske institusjoner og for sin stortingsrepresentasjon. Jeg fikk også sagt at vi er mange som er beklemt over deler av kommentariatet i Tromsø, samt fylkespolitikere i Troms som nå bare venter på å overta Finnmark.

Arne fulgte godt opp med kystperspektivet og kompetansen som forsvinner i de politiske organene dersom Finnmark fylkeskommune blir lagt ned. Herman kom inn på de problemene det frivillige organisasjonslivet vil møte i det enorme sammenslåtte fylket. Lokalsamfunnsforeninga konsentrerte seg godt om den absurde konstruksjonen Viken, og støttet sjølsagt kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark.

Vi står sammen videre, og vi skal vise høyresida at det enda er trøkk i folket i Finnmark og Troms – som det var i 94!

Vi står på – og VI GIR ALDRI OPP – ALDRI!!!

Mvh Bjørn

Skrevet av Arne Pedersen, leder i Norges kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Det er riktig og nødvendig å grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk til det norske folk i fellesskap. Det er fiskerijuss, men det er også et verdispørsmål.

Dagens regjeringspartier H, FrP og Venstre vil ikke grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone. Det vil partiene SP, KrF, AP, Rødt og SV.

Dette skillet mellom regjeringspartiene og resten av stortinget, er ideologisk fundert og helt avgjørende for det sosiale, kulturelle og økonomiske liv for alle dem som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og på kysten.

Det fremmes til stadighet forslag om å gjøre en fisketillatelse på norsk viltlevende fisk om til en tidsuavhengig rettighet. Dersom det blir gjennomført vil det innebære at fisketillatelsene, som enten er tildelt gratis eller kjøpt gjennom strukturordninger, blir et privatrettslig objekt og som fritt vil kunne omsettes.

Et sånt kvotemarked vil ikke tillate og skille aktørene på nasjonalitet.

Utviklingen er i retning av at norske borgeres enerett til fiskekvoter svekkes. Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, så vil det ikke være mulig å privatisere fiskefeltene, som private havteiger eller at enkeltpersoner eller fiskeriselskaper kan eie fisketillatelser til evig tid.

Norsk rett må være slik utformet at tillatelsene til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone sikres til norske fiskere også i fremtiden.

Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, vil man ha et sikrere vern for arbeid, inntekt og vedlikehold av våre kyst- og fjordsamfunn!

Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø. Publisert i Nordnorsk Debatt.

Fredag kom «sannhetens øyeblikk»: Endelig kunne kommunalminister Mæland fortelle hvilke store oppgaver fylkeskommunene nå skulle få overført, i Stortingsmeldinga «Oppgaver til nye regioner».

Lurer du på hvorfor nesten ingen aviser eller media har slått opp denne nyheten? Svaret er enkelt: Det er INGEN store oppgaver regjeringa har tenkt å overføre til fylkene, vi har bare fått se ei lang liste over små deler av de enkelte direktoraters og fylkesmenns oppgaver som fylkeskommunene skal overta. Ingen av disse er så betydningsfulle at det vil føre til mer enn et fåtalls arbeidsplasser ut av Oslo.

Det er nesten slik at vi må vise medfølelse med Venstre og KrF som hadde trudd på at det dreide seg om «å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo til folkevalgte organer i distriktene» (Børre St. Børresen, V, i Nordlys).

Altså ei skikkelig buklanding for reformen, men er det dermed lite å skrive om? Nei. Dette avslører ei regjering med støttepartier som delvis med hensikt (Frp og H) og delvis med overspente forventninger (V og KrF) har benytta en sviktende argumentasjon for å tvinge sammen fylker der verken de folkevalgte eller befolkninga ønsker det.

Det har hele tiden blitt vist til de store oppgavene som skulle komme, og at fylker som Finnmark og Troms ville være for små for å ta imot disse oppgavene. Det ble endatil hevdet at skulle Finnmark få lov til å fortsette som folkevalgt region, så ville de store oppgavene utebli.

Vel, Finnmark fikk ikke lov til å fortsette, men likevel uteblir de store oppgavene. Her er det snakk om et narrespill, utført på høyeste politiske nivå i landet. Monika Mæland, Høgre og Frp har hele tiden visst hva de (ikke) ville overføre av makt til fylka, men har unnlatt å fortelle om sine hensikter, før den 19. oktober 2018. I mellomtida har V og KrF, store deler av Troms AP, samt Nordlys, latt seg forføre av ideen om «store, nye oppgaver» som skulle komme.

Joda, Hagen-utvalget viste hva store oppgaver ville innebære: Opptil 5000 arbeidsplasser til fylkeskommunene. Men det var få som la merke til hva kommunalminister Mæland sa da dette utvalget la fram sin innstilling i vår: Hun sa noe sånt som «Ja, her var det mye å vurdere».

Signalet var ikke til å ta feil av, og hun har sine ord i behold, når regjeringa nå enten har «glemt» forslagene (f.eks. Statsped.) eller har satt dem på vent, underforstått: Dette går ikke regjeringa for.

Fredag hadde Mæland imidlertid en gladnyhet: Det skal bli færre heltidspolitikere i fylkene!

Men dette har jo ingenting med «Oppgaver til nye fylker» å gjøre, det dreier seg om en Mælandsk, sikkert ektefølt, jubel over å ha fått til en reduksjon i antallet folkevalgte her til lands, uten å måtte «betale» for det i form av noen stor overføring av makt, penger og arbeidsplasser.

Mæland og Høyre kan nå virkelig glede seg over at de fikk til vedtak om sammenslåinger først, og så deretter fortelle om de nye oppgavene – som de visste ville bli ubetydelige. Hadde en fulgt vanlig praksis, altså fortalt om oppgavene først, ville kanskje verken KrF eller Venstre latt seg lure, og godtatt den svekkelse av demokratiet som ligger i å frata deler av distriktsbefolkninga politisk makt og sikker representasjon til Stortinget.

Men faktum er nå at denne minimalistiske reformen lar seg gjennomføre uten at det er behov for å tvinge sammen fylker, og særlig ikke Finnmark og Troms. Også Finnmark fylkeskommune vil være i stand til å administrere de ordninger som er foreslått, med overføring av noen stillinger fra fylkesmannen (på landbruk og miljø).

Derfor bør Finnmark fylkesting fortsette sitt arbeid med å få omgjort det ulykksalige vedtaket i Stortinget. De folkevalgte i Troms har ingen ting å tape på å støtte dette arbeidet. Om dette til sjuende og sist skulle ende i regjeringskrise, eller at Stortinget ydmykes gjennom å måtte snu, vil det bare understreke hvor viktig det er for landet å ha oppegående finnmarkinger, altså folk og folkevalgte som er i stand til å reise seg mot det narrespillet som har foregått på høyeste politiske nivå.

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Stortingsrepresentant for Senterpartiet fra Finnmark.

Mæland sier at målet med regionreformen er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere, der den nye fylkesstrukturen vil desentralisere makt og myndighet fra staten til regionene. Er det et lokkemiddel fra statsråd Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet over norske fylker?

I pressemeldingen; «Enighet om nye oppgaver til fylkeskommunene» av 24.09.2018 opplyser Kommunal- og moderniseringsdepartementet at meldingen om dette skal legges fram for Stortinget den 19. oktober i år.

Kommunalminister Monica Mæland (H) sier at målet er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere:

«Dette vil bidra til vekst og verdiskaping i alle deler av landet. Den nye fylkesstrukturen legger grunnlaget for å desentralisere makt og myndighet fra staten og ut til regionene».

Hun peker på oppgaveoverføring som gjelder «blant annet innen viktige områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur.»

Dette er flott! Som stortingsrepresentant fra Finnmark slutter jeg meg til denne målsetting.

Men står virkelig Høyre for en slik strålende politikk for Finnmark? Er dette for godt til å være sant? Ja selvsagt. Høyre bruker kun næringsutvikling som et lokkemiddel for å tvinge Finnmark i kne.

Høyre oppstiller som «en absolutt forutsetning» at Finnmark opphører som selvstendig fylke! Se det! Her slapp statsråden «katta ut av sekken». Hvis vi ikke gjør som den blå-blå regjeringen vil så blir det ingen oppgaveoverføring mht. bl.a. næringsutvikling.

Slik skal det ikke være. Slik vil det heller ikke bli med Senterpartiet «ved roret». Finnmark med 27.000 flere mennesker enn Færøyene og 20.000 flere innbyggere enn Grønland som begge land utøver alle disse funksjoner som Finnmark kun skal få som lokkemiddel for egen nedleggelse. Vil du ikke piskes skal du lokkes!

La meg hjelpe statsråden i gang med hvilke tiltak som må gjennomføres for at Finnmark skal sikre seg regional kontroll over bruken av fylkenes ressurser.

Finnmarks absolutt viktigste aktivum er fisket i havet. Denne fisken må landes i Finnmark. Den beste måten for å få dette til er å overlate kvotegrunnlaget – dvs. ca 30 % av all torsk landet – som Finnmark har nytt godt av i lang tid går til gratis utdeling blant Finnmarks innvånere som på vegnet av folket vil påta seg den viktige jobb det er å sikre Finnmark sin rettmessige andel av verdiene skapt av havet.

Kvoter i fisket tildelt lokalt til fiskere hjemmehørende i Finnmark vil gi store ringvirkninger og mange flere arbeidsplasser enn i dag. SP vil snu fraflytting til tilflytting!

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Børre St. Børresen stiller spørsmål om Stortinget virkelig fattet et ulovlig vedtak den 8. juni 2017. Han svarer selv at vedtaket er lovlig. Dessverre er det intet i hans innlegg som viser dette. Man kan nemlig ikke tilsidesette lovbestemte demokratiske prosesser gjennom diskusjoner i lukkede rom!

Det forundrer meg at Børresen ikke ser at lovbestemmelsene om hvordan en sammenslåingsprosess skal foregå, har til formål å sikre gode og demokratiske prosesser i spørsmål som kan være både vanskelige og følelsesbetonte.

Retten til å bli hørt på en ordentlig måte i spørsmål om grenseendringer er en fundamental og sentral demokratisk og juridisk rettighet for det lokale folkestyret. Da holder det ikke å vise til møter og diskusjoner utenfor demokratiske arenaer. Slike diskusjoner kan aldri erstatte de åpne, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser.

Når man skal vurdere lovligheten av det som foregikk forut for Stortingets vedtak den 8. juni 2017, er det viktig å ha klart for seg at det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for å påse at lovene ble fulgt, herunder også at saken ble tilstrekkelig utredet og opplyst samt at fylkestingene fikk uttale seg. Hva enkeltrepresentanter for lokale myndigheter måtte ha uttrykt av synspunkter på dette og hint, kan aldri endre på dette.

Så til saken. Alle er enige om at fylkestinget har rett til å uttale seg om et forslag om sammenslåing med et annet fylke. Dette følger av inndelingslova § 9.

Børresen synes å mene at Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 er tilstrekkelig som en uttalelse i saken. Dette er rett og slett ikke riktig. Dette vedtaket har ingenting med en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9 å gjøre.

Når man leser saksdokumentene, ser man at fylkestingets vedtak ene og alene er en tilbakemelding til departementet om utfallet av de såkalte «nabosamtalene» som Finnmark hadde hatt med Nordland og Troms. Fylkestingets vedtak innebar at Finnmark ikke selv ønsket å ta initiativ til noen sammenslåing. Man var på dette tidspunkt ikke inne i inndelingslova i det hele tatt!

Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.

Det er nemlig stor forskjell på det å uttale seg om et konkret forslag om en fylkessammenslåing, og det å uttrykke at man ikke selv vil ta noe initiativ til dette. I det sistnevnte tilfellet opprettholdes status quo, og det er ikke behov for noen ytterligere utredninger, høringer eller folkeavstemninger. Hvis Norge for eksempel ikke i sin tid hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært naturlig med noen folkeavstemning om dette spørsmålet!

Dersom fylkestinget imidlertid skal avgi uttalelse om et konkret forslag til en sammenslåing, er situasjonen en helt annen.

Nå er det iverksatt en legal prosess som kan føre til avvikling av fylkeskommunen og ha store konsekvenser for arbeidsplasser og tjenester i fylket. I et slikt tilfelle kan det være at fylkeskommunen vil gjennomføre høringer, få utarbeidet egne rapporter eller analyser eller også avholde en folkeavstemning. I så fall må man også ha noenlunde konkrete forslag å forholde seg til.

Fylkeskommunen ved fylkestinget har ganske enkelt rett til å få både tid og anledning til i ivareta sine egne og befolkningens interesser. Det kan ikke legges opp til at slike uttalelser skal komme gjennom hastevedtak.

Fylkestingets uttalelse er ikke og skal ikke være kun en formalitet. Det er tvert imot et viktig ledd i den demokratisk prosess som skal lede frem til et vedtak!

Så til Prop. 84 S (2016-2017), som ble fremlagt den 5. april 2017. Denne inneholdt ikke noe forslag om sammenslåinger i nord. I stedet varslet altså regjeringen at man ville komme tilbake med en egen proposisjon om inndelingen i Nord-Norge senest våren 2018.

Regjeringen skisserte tre hovedalternativer for en fremtidig inndeling, alle med den uklarhet at ytterligere grensejusteringer uansett skulle vurderes. Man varslet samtidig at arbeidet fremover skulle skje i samarbeid med de aktuelle fylkeskommunene. Også Sametinget skulle være med i denne prosessen.

Nå kommer vi til det punkt hvor prosessen sporet av, rent juridisk. På et møte med departementet den 19. april 2017 uttrykte representanter for fylkeskommunene ønske om at avklaring i nord skulle skje samtidig med resten av landet. Også Nordnorsk Råd vedtok en slik henstilling i forbindelse med et møte den 25. april 2017.

Departementet lot seg åpenbart friste til å forsere prosessen.

Med dette satte man imidlertid til side de demokratiske rettighetene som fylkestingene etter loven hadde. Man satte også til side befolkningens rettigheter til å bli hørt gjennom sine fylkesting. Her minnes det om at departementet faktisk hadde ansvar for at lovene ble fulgt!

Den 2. mai 2017 var det en høring om regionreformen i Stortinget, og det er korrekt at representantene for Finnmark og Troms der uttrykte ønske om en avklaring samtidig med resten av landet. Regjeringen ble også kritisert for ikke å ha fremsatt noe forslag om sammenslåinger i nord.

Om kvelden den 2. mai 2017 ble så KrF, Venstre, Høyre og Frp enige om at Troms og Finnmark skulle slås sammen. Dette ble presentert den 3. mai 2017, og man fikk da også vite at sammenslåingen ville bli behandlet i Stortinget den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene.

Med denne avtalen ble det videre arbeid med inndelingen i nord «låst». Det er helt åpenbart at departementet og alle andre oppfattet saken som avgjort. Dette altså uten at fylkestinget hadde fått uttale seg etter loven, og uten at noen ordentlige utredning hadde blitt gjennomført. Fylkestingets uttalelse er for øvrig i seg selv en viktig del av en slik utredning. Formelle konsultasjoner med Sametinget var så vidt jeg vet heller ikke gjennomført.

Riktignok hadde man nå etterkommet det ønsket som representanter for fylkene i nord hadde gitt uttrykk for mht. tiden for avklaring, men man hadde samtidig satt til side de demokratiske prosesser som loven anviser.

Fylkestingenes og befolkningens demokratiske rettigheter ble rett og slett lempet over bord. Finnmark fylkeskommune hadde aldri noen sjanse til å gjennomføre høringer, eller eventuelt avholde en folkeavstemning, for så å uttale seg før Stortinget fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.

Departementet kan aldeles ikke unnskylde seg med at representanter for fylkene jo hadde ønsket en avklaring samtidig med resten av landet. Synspunktene fra de representantene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 kunne nemlig ikke erstatte eller tilsidesette fylkestingenes lovbestemte rett til å uttale seg. Heller ikke de synspunkter som Nordnorsk Råd hadde hatt på prosessen kunne påvirke dette.

Det er ikke tvilsomt at det bare er fylkestinget selv som kan og skal uttale seg i en slik sak. Det er også slik at denne retten ikke kan delegeres til noen andre. Dette følger uttrykkelig av loven.

Dette pliktet departementet å kjenne til og å ta hensyn til i sitt arbeide med saken. Derimot kan man ikke stille tilsvarende krav til kunnskap om denne merkelige inndelingslova til de representanter for fylkeskommunene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 og i møtet i Nordnorsk Råd den 25. april 2017.

At departementet lot seg påvirke til å bryte loven gjør imidlertid ikke at saksbehandlingen og vedtaket derved ble lovlig.

————-

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Skrevet av Arne Pedersen (Ap), styremedlem i ForFinnmark

Regjeringen mener at et sammenslått Finnmark og Troms vil bli mer robust, mer kompetent og politisk sterkere. Det ville da vært logisk å føre en politikk der man styrker fylkeskommunene i nord og der man bruker statsbudsjettet i 2019 til et oppspill for å gjøre storfylket robust og konkurransedyktig. Men dette budsjettet tar det i motsatt retning og svekker fylket vårt. Er det for å tvinge Finnmark til å slå seg sammen med Troms?

Lønns- og prisveksten fører til at Finnmark og Troms fylkeskommuner må bruke enda mindre penger på videregående skole, veier osv. Finnmark har litt over 2 milliarder kroner til å dekke sine utgifter med. For Troms er tallet om lag 2,8 milliarder kroner. Det er ikke tilstrekkelig for å opprette et anstendig tjeneste- og infrastrukturelt tilbud til sin befolkning i nord.

Samtidig foreslår regjeringen å gi en samlet skatte- og avgiftslette på 25 milliarder kroner til de som allerede har mer enn nok. Regjeringen har som sitt hovedprosjekt å redusere skattene deres ytterligere. Og Siv Jensen sier ingen ting om hvor langt inn i fremtiden hennes prosjektet skal vare før det er nok skattelette for de rike.

Den enorme skatteletten som har vært ført og som videreføres i 2019, søkes finansiert delvis ved bruk av oljefondet og delvis av reduksjon i offentlige utgifter. Men regjeringen kan ikke fortsette å bruke oljepenger på de som har nok fra før istedenfor å styrke det offentlige som er et tilbud for alle, uansett om man er rik eller fattig.

Den politikken som nå føres gjør at landets økonomi ødelegges. Norsk næringsliv mister sin konkurransekraft og tjenestetilbudet til folk flest svekkes.  Fortsatt økt bruk av oljepenger må derfor stoppe opp.

Den forventning som søkes etablert, om at Finnmark og Troms sammenslått blir politisk og administrativt mer slagkraftig, står ikke til troende. Skattelettene har svekket statens muligheter til å styrke økonomien til Finnmark og Troms. Fremover i tid må fylkeskommunene gjennomføre store reduksjoner. Det betyr bare en ting: Det blir mindre penger til veier, skoler og andre offentlige tjenester til folket.

Legger man til grunn dagens utgifter til Finnmark og Troms, og det faktum at Finnmark vil miste sin innflytelse i et storfylke og i stortinget, vil alle forstå at Finnmark kommer dårlig ut av denne regjeringens forslag til statsbudsjett.

Det skyldes ikke finnmarkingens talent til å ta vare på seg sjøl. Det skyldes det systemet regjeringen vi etablere for oss. En demontering av Finnmark fylkesting og avvikling av Finnmark som egen krets ved stortingsvalg, vil stenge for vår kompetanse. Det vil være en perifer kunnskap og erfaring om Finnmark, som vil avgjøre.

Statsbudsjettet er ikke et logisk oppspill til en regionreform som kan styrke Finnmark, snarere tvert imot. Er det for å få svekke Finnmark så mye økonomisk og politisk at vi gir opp og sier ja til å slå oss sammen med Troms? Den går vi ikke på!

ForFinnmark har overlevert et prosessvarsel til Finnmark  med anmodning om å sette i gang en rettslig prosess mot Stortingets 8. juni 2017 – vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark. Det skal fylkestinget ta stilling til, ingenting er avgjort enda.

Men før fylkestinget i Finnmark har gjort noe som helst var medias største forkjemper FOR regionreformen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, raskt ute med å påstå følgende:

«Organisasjonen «For Finnmark» forventer at Finnmark Fylkeskommune betaler for en rettslig prosess, der målet er å overprøve stortingsvedtaket fra 8.juni i fjor, hvor Troms og Finnmark blir slått sammen.»

På denne måten prøver han å påvirke folket og fylkestinget i Finnmark til å bruke økonomiske argument i sin vurdering av et stortingsvedtak som etter loven kan være ulovlig. Det er helt feil fokus. Et mulig overgrep, om det er overfor en person som er utsatt for det eller et helt folk, skal det vurderes ut fra helt andre kriterier enn økonomi!

La meg minne om følgende:

I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. «Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.»

ForFinnmark har stor respekt for de folkevalgte i Finnmark fylkesting, og ser frem til at saken behandles av dem ut fra de prinsipper som er sentralt for de som er satt til å bestemme for folket sitt.

Når det er sagt er det viktig for oss å poengtere at hvis det blir en fremtidig rettssak mot staten, har mange allerede tatt kontakt med ForFinnmark og står klar til å være med til å samle inn penger. Det forteller at ForFinnmark er en kanal der Finnmarkinger spiller inn sine meninger, og det er vårt «mandat».

Derfor er det Skjalg Fjellheim sin kommentar som er på ville veier. Hvis han plutselig er blitt så opptatt av hvordan felleskapets penger brukes kunne han jo spurt hva den famøse regionreformen til nå har kostet statskassa!

————————

Bakgrunn for saken:

For Finnmark v/nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen innkalte til pressekonferanse den 3. oktober 2018. Tilstede på møtet var advokat Geir Johan Nilsen, Aabø-Evensen & Co Advokatfirma AS i Oslo og gruppelederen i AP’s gruppe i Finnmark Fylkesting, Remi Strand.

Formål: Presentere utkast til prosessvarsel til fylkestingets medlemmer som et første ledd i en rettssak mot tvangsvedtaket av juni 2017, om å slå sammen fylkene Finnmark og Troms. Reglene om prosessvarsel står i tvisteloven § 5-2, i kapitlet ‘Plikter før sak reises’. Etter tvisteloven oppfordres partene til å klargjøres saken på en tilfredsstillende måte før man reiser søksmål.