Skrevet av Per Oskar Kjølaas, tidligere biskop i Nord-Hålogaland bispedømme
En regionreform er jeg ikke imot. Men jeg er imot den reformen som nå lanseres med sammenslåing av Finnmark og Troms. Å styrke og løfte begge fylker er nødvendig. Men jeg mener begge fylkene godt kan stå på egne bein og påta seg de oppgaver som staten nå vil strø ut over fylkene, enten alene eller i samarbeid.
Det er mye tro og ideologi i denne saken. Jeg synes det er trist at en så viktig reform i så stor grad blir et trosprosjekt. Det kan bli et kostbart eksperiment.
Jeg har også en tro i denne saken. Ikke i religiøs forstand, men i politisk forstand. Her er ti grunner til mitt standpunkt. Jeg berører ikke de store kulturforskjellene mellom Finnmark og Troms. Det er et tema for seg. Men jeg prøver å se på saken slik den har utviklet seg.
1. I begge fylker er det flertall mot reformen. 87% i Finnmark, 79% i Troms. I Finnmark har det vært folkeavstemning, arrangert av fylket selv. I Troms baserer tallet seg på en undersøkelse blant befolkningen uten folkeavstemning.
Å gjennomføre en omfattende reform med så stor motstand i befolkningen burde få politikerne til å tenke seg om.
2. Befolkningen opplever å ikke bli hørt. De føler seg oversett og overkjørt. Det er et stort demokratisk problem. Hovedfokus har vært rettet mot Finnmark i debatt og media. Jeg mener det er underkommunisert at en så stor del av befolkningen i Troms er mot reformen.
Våre fylkespolitikere i Troms har ikke hatt samme steierholdning som finnmarkspolitikerne. Å granske motiver er som regel bortkastet. Men jeg er veldig nysgjerrig på grunnene. Kan det være fristende å gjøre Troms og Tromsø til en politisk og økonomisk maktbase i nord?
3. Hele prosessen frem mot reformen har vært forvirrende fra A til Å. Reformen oppleves som en bakromsprosess. Prosessen har etter min mening begynt i gal ende. Man har laget kartet før man har undersøkt terrenget.
Det inntrykket ble forsterket da regjeringspartiene pluss KrF sist mandag offentliggjorde som en hastesak avtalen om hvilke ansvar som skulle tildeles fylkene.
4. Jeg er ikke imponert over avtalen som ble offentliggjort. Den bærer preg av å være et hastverksarbeid som resten av prosessen. Var det dette som skulle være så storartet med en sammenslåing? Jeg er ikke imponert. En viss forventning har det vært om de oppgaver og overføringer som skulle komme bare fylkene ble store nok. Det er lite spor av maktforskyvning i avtalen. Flytting av noen arbeidsplasser er ikke et fundamentalt grep.
Flere av tiltakene som nevnes i avtalen, har fylkeskommunen allerede ansvar for, som for eksempel samferdsel. Det som mangler, er penger. Betyr avtalen at fylkene nå får en helt annen økonomi til å forvalte ansvaret? Det sies det ingenting om. Dermed øker usikkerheten.
Et sukkertøy i munnen er det såkalte nordområdesekretariatet. En luftig sak som i beskrivelsen ikke får noen formell myndighet. Er ikke nordområdepolitikk forbeholdt Utenriksdepartementet? Jeg kan ikke tenke meg at den kompetansen vil komme til Vadsø. Jeg tror ikke avtalen partiene la frem, kommer til å minske motstanden i Finnmark. Hvis motstanden skal møtes, kan det ikke skje ved stadig å snakke om ”mulighetene” en sammenslåing vil gi. Mulighetene må fylles med konkret innhold. Ellers blir det hult.
5. Noen av våre fremste jurister har sådd tvil om reformens legalitet. De har påpekt at det ikke er lovhjemmel for å tvangsavvikle fylkeskommuner. Å avvijkle en fylkeskommune kan bare fylkeskommunen selv gjøre. Stortinget er ikke så suveren at det kan sette seg over norsk lov uten å måtte forandre loven eller gi en ny lov.
Jeg har stor respekt for Stortinget, men når legaliteten av et reformvedtak trekkes i tvil, bør man stanse opp. Er det riktig bare å beskrive Finnmark fylkesting motstand og handling som opprør? Ligger det ingen omsorg for fylket i fylkestingets motstand? Ser man ikke det? Etter min mening er det en representativ motstand.
6. Om Stortinget likevel vil bruke makt mot Finnmark og vedta en tvangslov, vil det skape uopprettelige sår. Hvis det er noe Finnmark har hatt mer enn nok av, er det overgrep, bedrevitenhet og tvangslover. Dette sitter i store deler av befolkningen. Loven forutsetter at befolkningen skal få uttale seg før en reform av denne type vedtas.
Lovens hensikt er å sikre en god prosess. Den har vært fraværende. Så vidt jeg vet foreslo regjeringen i sin proposisjon til Stortinget at partene skulle få anledning til å uttale seg, men Stortinget kuppet den prosessen. Jeg vil tro at regjeringen vel ikke hadde noe imot det. Men hadde regjeringens forslag blitt fulgt, hadde kanskje situasjonen vært en annen.
7. Reformen kalles en demokratireform. Hva slags demokrati det er snakk om, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: Mindre demokrati kan ikke gi mer demokrati. Jeg tror at en sammenslåing av Finnmark og Troms vil medføre at velgerne får en sterkere følelse av avstand og maktesløshet, noe som igjen kan føre til likegyldighet og frustrasjon.
Har man regnet med det energitap det vil medføre i befolkningen? Hva som vil skje med stortingsmandatet som Finnmark har, er ennå uvisst. Skulle det forsvinne eller gå opp i en storregion, er det kjøttvekta som teller, og da kommer Finnmark dårlig ut med bare halvparten så mange velgere som Troms.
8. Reformen løftes frem som et av de største distriktsløft i nyere tid. Makt og myndighet skal flyttes nærmere folk sies det. Mon tro om ikke resultatet blir det motsatte på sikt. Jeg tror reformen vil føre til større sentralisering og utarming av utkantene. Deler av Finnmark kan havne i ”dødsskyggens dal”.
Vi har allerede erfaring med nye reformer: krisen i fastlegeordningen, sykehusreformen, politireformen, kommunereformen osv. Merker ikke politikerne irritasjonen i befolkningen over sentraliseringen på alle nivå og i alle ledd? Hvor er kontakten mellom politikere og befolkning?
9. Reformen skal føre til større effektivisering sies det. Men er det så sikkert at det skjer? Nyere forskning fra Europa viser, ifølge professor Nils Aarsæther, at det ikke nødvendigvis skjer i store sammenslåtte regioner. Gevinsten blir ikke det man har tenkt. Den blir ikke nødvendigvis dårligere, men heller ikke bedre. Demokratiet derimot får noe dårligere kår viser det seg. Hva er da gevinsten? Kan vi ikke lære av andres erfaringer?
10. Jeg synes det er forunderlig at ingen partiledere sto fram og presenterte denne reformen. Når viktige reformer ellers presenteres, er de der. Man skulle tro at deres tilstedeværelse ville gi tyngde til avtalen. Ser de at avtalen er tynn? Er det derfor? Det er partiledernes oppgave å vise vei. Hvis de ikke kunne møte av praktiske hensyn, kunne vel offentliggjøringen vente noen dager til. Jeg synes dette egentlig ikke er noen fylkesreform. Men den er etter min mening et forsøk på å effektivisere offentlig sektor. Hvorfor ikke si det klart? Men prisen blir høy.