Alta og Finnmark
I de siste ukene har våre lokale medier satt fokus på om Alta bør bli i Troms dersom tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark blir reversert i neste stortingsperiode. Det har i den forbindelse sjokkert meg at noen av de mer fremtredende av politikere i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Alta har tatt til orde for at Alta i så fall bør forbli i Troms. Jeg trodde ærlig talt at politikerne i disse partiene kjente den historiske bakgrunn for den gamle fylkeskommuneordningen og den historiske bakgrunnen for at Finnmark er og må forbli en egen region.
Å tro at Alta kan velge seg ut av Finnmark tyder trolig på at dagens generasjon politikere har bristende kunnskaper om regionens historie. Alta har gjennom historien vært en sentral del av Finnmark og spilt en sentral rolle for utviklingen av regionen. Det er selvsagt uhørt at Alta kan melde seg ut av denne rollen. I en intervjurunde som NRK-Finnmark hadde for noen dager siden, svarte altaværingen Ellen Heitmann det som bør være det klare svaret i denne saken; «Alta hører selvsagt til Finnmark».
Hvorfor fylkeskommuner?
Da ordningen med fylkeskommuner ble innført på midten av 1970-tallet, var det et resultat av mangeårig forskning og politisk arbeid. Forståelsen for at regional utvikling var avhengig av at folke i de ulike regionene fikk et folkevalgt organ hvor de fikk innflytelse på egen utvikling og mulighet til selvhevdelse, hadde vokst fram gjennom etterkrigsårene. En av de som var sentral i utformingen av ideene bak ordningen var Erik Lorange som ledet gjenreisningen av de brente regioner etter krigen. I hans bok «Regional tenkning – betingelse for god planlegging» fra 1977 formulerte han bl.a.
«For å videreføre og foredle det beste i vår kultur er det nødvendig å gjenreise forståelsen og respekten for den regionale sammenheng og de regionale verdier – alle steder. Regional tenkning må i langt større grad enn hittil få prege vår planlegging på alle nivåer, våre økonomiske disposisjoner og praktisk politikk. Helhet, allsidighet og naturlig egenart må etterstrebes i enhver region, ikke gjennom materiell og økonomisk satsing alene, men gjennom bred og positiv tilrettelegging av regionens selvstendige kulturelle utvikling – på alle områder».
Ordningen med fylkeskommuner var i liten grad begrunnet i at fylkeskommune skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår og effektivisering av offentlig forvaltning. Hovedformål var å medvirke til økt regional utvikling i de ulike regionene og økt demokratisk medvirkning.
Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling. For H og FRP var det egentlige målet å fjerne regionene som helhet. Norge er for lite for å ha tre folkevalgte nivå. Demokratiet og lokal medvirkning er åpenbar for dyrt. Norge har ikke råd til det.
Hvorfor Finnmark?
I intervjuet som NRK hadde med Vegard Einvik Heitmann (SP) nylig, hevdet han at Alta selv bør kunne velge om de i framtida skal tilhøre Finnmark eller Troms. Som begrunnelse anførte han at historiske argumenter og følelser ikke kan telle. Jeg trodde at Heitmann hadde større forståelse for hva som definerer regioner enn dette. Hvorfor Alta historisk hører til Finnmark kommer jeg kanskje derfor tilbake til i en senere kronikk. Men Heitmann mener åpenbart at Alta i framtida vil være mest tjent med å høre til Troms. Beklager, men jeg har store problemer med å se at Alta vil være det.
Alta har siden 1960-tallet hatt en oppsiktsvekkende høy befolkningsvekst. For oss som har opplevd det, er det åpenbart at dette i betydelig grad er et resultat av den rollen vi har hatt som senter og porten til Finnmark. Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? – Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.
SP har i de siste årene opplevd en kraftig vekst i oppslutninga på meningsmålingen på grunn av partiets opprør mot regionsreformen og regjeringens sentraliseringspolitikk. Jeg har derfor problemer å se at mange altaværinger vil stemme på SP ved det kommende valget dersom partiet ikke rydder opp i denne saken.
Hvorfor reversering?
Beslutningen til H, Frp, V og Krf om den nye regionreformen vil trolig i ettertid framstå som en av de groveste «Big Lie» i moderne norsk politikk. H og Frp har begge både før og etter sagt at de primært ville ha en tonivå modell (staten og kommunene). De visste åpenbart også på forhånd at befolkninga ikke ønsket en modell hvor det statlige ansvaret på viktige områder skulle delegeres til de store regionene. Reformen var for dem tydelig bare et steg på veien mot en framtidig tonivå løsning. Flere av de fire partiene har også vært tydelig på at de ikke ønsker at verken sykehusene og sentrale samferdselsoppgaver skal delegeres til regionene.
Og ikke minst – det som har skjedd etter at reformen ble iverksatt har vist at regionene ikke har fått nye og større oppgaver enn de tidligere fylkeskommunene hadde. Tvert imot – flere oppgaver er blitt sentralisert og Frp hevder jevnlig at også kommunale oppgaver bør bli statlige. Selv eldreomsorgen bør bli statlig eller privatiseres. Da det ble foreslått at ansvaret for statsstøtten til kultursektoren skulle overføres til regionene, ble det møtt med et unisont nei fra en samlet kultursektor. Venstres kulturminister innså raskt at forslaget måtte trekkes.
Innføring av fylkeskommunene ble, som nevnt tidligere, ikke primært opprettet for at statlig ansvar skulle delegeres til fylkeskommunene. Fylkeskommunenes viktigste oppgave var å fremme regional utvikling. De skulle utnytte det utviklingspotensialet som lå i at regionene fikk større påvirkning og økte muligheter til selvhevdelse.
I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune. Er det noen som virkelig tror at Finnmark hadde hatt samme standard innen samferdsel, helse, utdanning, næringsliv og kultur uten en egen fylkeskommune og egne stortingspolitikere? Det er ikke lenge siden staten eide det meste av grunnen i Finnmark. Det er ikke lenge siden staten av sikkerhetspolitiske grunner motarbeider gode veiforbindelser i Finnmark. Det er ikke lenge siden store deler av befolkningen i Finnmark fortsatt var offer for en ekstrem fornorskningspolitikk.
Frp mente for få tiår siden at maksimalt fem steder i Finnmark hadde livets rett. De har aldri støttet finnmarkingenes kamp for egne rettigheter. De tror at markedet, privatisering, skattelette og den sterkestes rett er de eneste løsningene. Jeg forventer ikke at Frp ser verdien i at Finnmark får beholde sin egen fylkeskommune og egne stortingsrepresentanter. At politikere i Alta tilknyttet Arbeiderpartiet og Senterpartiet går på «The Big Lie», har jeg derimot problemer med å forstå.
Alta, 15.2.21
Kristian E. Johnsen
