Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Randi Karlstrøm

Randi Karlstrøm har publisert 5 artikler.

Alta og Finnmark

i Politikk By

I de siste ukene har våre lokale medier satt fokus på om Alta bør bli i Troms dersom tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark blir reversert i neste stortingsperiode. Det har i den forbindelse sjokkert meg at noen av de mer fremtredende av politikere i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Alta har tatt til orde for at Alta i så fall bør forbli i Troms. Jeg trodde ærlig talt at politikerne i disse partiene kjente den historiske bakgrunn for den gamle fylkeskommuneordningen og den historiske bakgrunnen for at Finnmark er og må forbli en egen region.

Å tro at Alta kan velge seg ut av Finnmark tyder trolig på at dagens generasjon politikere har bristende kunnskaper om regionens historie. Alta har gjennom historien vært en sentral del av Finnmark og spilt en sentral rolle for utviklingen av regionen. Det er selvsagt uhørt at Alta kan melde seg ut av denne rollen. I en intervjurunde som NRK-Finnmark hadde for noen dager siden, svarte altaværingen Ellen Heitmann det som bør være det klare svaret i denne saken; «Alta hører selvsagt til Finnmark».

Hvorfor fylkeskommuner?

Da ordningen med fylkeskommuner ble innført på midten av 1970-tallet, var det et resultat av mangeårig forskning og politisk arbeid. Forståelsen for at regional utvikling var avhengig av at folke i de ulike regionene fikk et folkevalgt organ hvor de fikk innflytelse på egen utvikling og mulighet til selvhevdelse, hadde vokst fram gjennom etterkrigsårene. En av de som var sentral i utformingen av ideene bak ordningen var Erik Lorange som ledet gjenreisningen av de brente regioner etter krigen. I  hans bok «Regional tenkning – betingelse for god planlegging» fra 1977 formulerte han bl.a.

«For å videreføre og foredle det beste i vår kultur er det nødvendig å gjenreise forståelsen og respekten for den regionale sammenheng og de regionale verdier – alle steder. Regional tenkning må i langt større grad enn hittil få prege vår planlegging på alle nivåer, våre økonomiske disposisjoner og praktisk politikk. Helhet, allsidighet og naturlig egenart må etterstrebes i enhver region, ikke gjennom materiell og økonomisk satsing alene, men gjennom bred og positiv tilrettelegging av regionens selvstendige kulturelle utvikling – på alle områder».

Ordningen med fylkeskommuner var i liten grad begrunnet i at fylkeskommune skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår og effektivisering av offentlig forvaltning. Hovedformål var å medvirke til økt regional utvikling i de ulike regionene og økt demokratisk medvirkning.

Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling. For H og FRP var det egentlige målet å fjerne regionene som helhet. Norge er for lite for å ha tre folkevalgte nivå. Demokratiet og lokal medvirkning er åpenbar for dyrt. Norge har ikke råd til det.

Hvorfor Finnmark?

I intervjuet som NRK hadde med Vegard Einvik Heitmann (SP) nylig, hevdet han at Alta selv bør kunne velge om de i framtida skal tilhøre Finnmark eller Troms. Som begrunnelse anførte han at historiske argumenter og følelser ikke kan telle. Jeg trodde at Heitmann hadde større forståelse for hva som definerer regioner enn dette. Hvorfor Alta historisk hører til Finnmark kommer jeg kanskje derfor tilbake til i en senere kronikk. Men Heitmann mener åpenbart at Alta i framtida vil være mest tjent med å høre til Troms. Beklager, men jeg har store problemer med å se at Alta vil være det.

Alta har siden 1960-tallet hatt en oppsiktsvekkende høy befolkningsvekst. For oss som har opplevd det, er det åpenbart at dette i betydelig grad er et resultat av den rollen vi har hatt som senter og porten til Finnmark. Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? – Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.

SP har i de siste årene opplevd en kraftig vekst i oppslutninga på meningsmålingen på grunn av partiets opprør mot regionsreformen og regjeringens sentraliseringspolitikk. Jeg har derfor problemer å se at mange altaværinger vil stemme på SP ved det kommende valget dersom partiet ikke rydder opp i denne saken.

Hvorfor reversering?

Beslutningen til H, Frp, V og Krf om den nye regionreformen vil trolig i ettertid framstå som en av de groveste «Big Lie» i moderne norsk politikk. H og Frp har begge både før og etter sagt at de primært ville ha en tonivå modell (staten og kommunene). De visste åpenbart også på forhånd at befolkninga ikke ønsket en modell hvor det statlige ansvaret på viktige områder skulle delegeres til de store regionene. Reformen var for dem tydelig bare et steg på veien mot en framtidig tonivå løsning. Flere av de fire partiene har også vært tydelig på at de ikke ønsker at verken sykehusene og sentrale samferdselsoppgaver skal delegeres til regionene.

Og ikke minst – det som har skjedd etter at reformen ble iverksatt har vist at regionene ikke har fått nye og større oppgaver enn de tidligere fylkeskommunene hadde. Tvert imot – flere oppgaver er blitt sentralisert og Frp hevder jevnlig at også kommunale oppgaver bør bli statlige.  Selv eldreomsorgen bør bli statlig eller privatiseres. Da det ble foreslått at ansvaret for statsstøtten til kultursektoren skulle overføres til regionene, ble det møtt med et unisont nei fra en samlet kultursektor. Venstres kulturminister innså raskt at forslaget måtte trekkes.

Innføring av fylkeskommunene ble, som nevnt tidligere, ikke primært opprettet for at statlig ansvar skulle delegeres til fylkeskommunene. Fylkeskommunenes viktigste oppgave var å fremme regional utvikling. De skulle utnytte det utviklingspotensialet som lå i at regionene fikk større påvirkning og økte muligheter til selvhevdelse.

I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune. Er det noen som virkelig tror at Finnmark hadde hatt samme standard innen samferdsel, helse, utdanning, næringsliv og kultur uten en egen fylkeskommune og egne stortingspolitikere? Det er ikke lenge siden staten eide det meste av grunnen i Finnmark. Det er ikke lenge siden staten av sikkerhetspolitiske grunner motarbeider gode veiforbindelser i Finnmark. Det er ikke lenge siden store deler av befolkningen i Finnmark fortsatt var offer for en ekstrem fornorskningspolitikk.

Frp mente for få tiår siden at maksimalt fem steder i Finnmark hadde livets rett. De har aldri støttet finnmarkingenes kamp for egne rettigheter. De tror at markedet, privatisering, skattelette og den sterkestes rett er de eneste løsningene. Jeg forventer ikke at Frp ser verdien i at Finnmark får beholde sin egen fylkeskommune og egne stortingsrepresentanter. At politikere i Alta tilknyttet Arbeiderpartiet og Senterpartiet går på «The Big Lie», har jeg derimot problemer med å forstå.

Alta, 15.2.21

Kristian E. Johnsen 

Nokpunkt og avmakt

i Politikk By

Nokpunkt og avmakt er avbøtende definisjoner. Ved avmakt er reaksjonsmønster og adferd forskjellig. Noen reagerer med sinne, andre med redsel, noen gir opp mens andre går til kamp.

Så kan man vel si at grensen er nådd når mennesket ikke lengre kan rasjonalisere tankene, men preges av følelser som kommer stykkevis og delt.

Nord Norge og for øvrig hele distrikts Norge har gjennom lang tid vært gjenstand for villede politiske formørkelser pakket inn i distrikts og nordområdemeldinger. Flotte ord, retorikker med håp, lovnader om innovasjon og ikke minst tiltakspakker med ord som vekst.

Fasiten derimot er dyster. Det er og har vært et spill for galleriet, ord som har vist seg uten innhold og i det hele et gedigent tillitsbrudd.

Om noen tror jeg sitter og skriver løgnaktige påstander, vel – så bruk tiden til å lese meldingene, sett sammen en liste over positive gevinster og sammenlign så de økonomiske og samfunnsmessige forskjellene mellom by og land.

Urfolkspolitikk, distriktspolitikk og nordområdepolitikk har et og samme mønster. De er vurdert, drøftet, skrevet og utlagt på skrivebord med snever eller perifer forståelse og et iboende ønske om å karre mest til seg selv.

Når jeg nå velger å stenge ned sinne, tøye frykten, finne håp og gå til kamp er det ikke for å sette by opp mot land, men heller bidra til en modell etter rettferdighet og medborgerskap. Derfor føres pennen varsomt og med budskap om inkludering fremfor eksklusjon.

Jeg vil ha makten tilbake til kommunene, til folkestyrene og se på vekst fremfor reduksjon. Jeg vil ha vekk kommune og regionreformene, sette folkets rett til selv å velge i front og ta tilbake det sanne demokrati.

Hjelp skal aldri være påtvungent, det skal være ønsket og etterspurt. Makt skal altså ikke benyttes som tvangsinstrument, men som et bidrag til folkerett. Slik er det ikke nå.

Staten skal aldri eie demokratiet, men være en spydspiss på vegne av ulikhetene og et inkluderende vertskap for både store og små.

Å ta tilbake makten, være en premissleverandør handler kun om vilje, om tro og et iboende ønske om å ivareta sitt eget nærmiljø.

Uten et velfungerende fellesskap blir vi kun et ett tall på jorden.

Ha en fin vinterkveld.

Þekkja alias Helge Nikolaisen

Teksten ble først publisert på facebooksiden Þekkja

Vi står han av…eller?

i Politikk By
Marit B Lauritsen deler tanker om uværsuka i februar

Laptopen har endelig fått fylt opp batteriet, det er lys i pæra, og huset føles behagelig lunkent igjen. I går nærmet vi oss tredje døgnet uten strøm, og savnet etter Netflix, nykvernet kaffe, varme fra panelovnen og elektrisk lys begynte å bli merkbart. Men nå er strømmen tilbake igjen, hvor lenge er inntil videre et åpent spørsmål. Mens media tidligere i uka lagde store oppslag om dagbladets anmelder og TIX satt vi godt innpakket i ullpledd og hørte på stormen som slo i veggene. Ikke så ille egentlig, litt som å være på hytta. Radioen funket ikke siden vi har blitt tvunget over til DAB, og SMS-systemene til kraftlaget var nede, så nyheter fikk vi over mobilnettet og sosiale media. Men der sto det altså mest om TIX. Misforstå meg rett, han er sikkert en fin fyr, og jeg skal innrømme at låta hans har festa seg i hjernebarken på meg også. Men altså… den saken tok litt av, gjorde den ikke?
Man føler seg unektelig litt glemt av omverdenen, ikke at det er noe nytt, vi er tross alt ikke mange sjelene her oppe – i det store bildet ganske uviktige kanskje? Dessuten er vi stort sett sjølberga. Vi står han av. Før jeg flyttet til Nordkyn betydde ikke vær og værmelding så mye for meg, blir det sol eller regn, pluss eller minus? Etter 13 år på toppen av Norge har jeg forstått behovet for litt mer informasjon. Jada, det har vært kaldt i vinter der du bor også, jeg vet det. Men vet du hva et tosifret antall minusgrader kombinert med liten storm betyr? Et hint: Det er j* kaldt! Da strømmen forsvant fyrte vi opp i ovnen, tente stearinlys og flyttet soverommet på stua så vi ikke trengte å varme opp hele huset. Alt av veier var stengt, så det var bare å glemme å kjøre på besøk til noen som var bedre stilt enn oss. Vi lo litt da kokevarselet fra kommunen kom. Vannverket har ikke strøm det heller. Jaja, vedovnen kan brukes til det og.
Til tross for at stormen gjorde det isende kaldt både inne og ute, ble hjertevarmen godt synlig i sosiale media. Folk tilbydde ved, overnatting og noe varmt å drikke til dem som hadde behov. Butikkene åpnet dørene så folk fikk tak i gassovner, turkjeler og ved. Mens vi lagde varme ostesmørbrød til kvelds gikk tankene til de som måtte på jobb i uværet.
Lebesby er en kraftkommune, og takket være mannskapet hos Nordkyn kraftlag er det sjelden vi er fri for strøm i lengere perioder. Slagordet sier sitt «I uvær og blæst, Nordkyn Kraftlag e bæst». Kraftlaget har dessuten et vannkraftverk som kan kobles inn dersom det skulle bli feil på hovedlinja så vi er godt stilt. Dessverre har vi behov for litt ekstra strøm når været er som nå, så denne gangen holdt det ikke. Etter hvert ble bygda vår inndelt i soner sånn at noen fikk strøm, mens andre ble fri. Kiosken tilbydde lading av mobiler og hotellet inviterte til gratis dusj. På Facebook vitset vi over hvem som kom til å trekke neste vinnerlodd i strømlotteriet, og folk som hadde hatt strøm en periode unnet faktisk andre muligheten til noen etterlengtede timer med varme og lys. Knapphet på ressurser går bra så lenge vi deler broderlig. Vi står han av, sammen.
Litt rart akkurat det der. I Norge er det tilsynelatende knapphet på ressurser. Det er i hvert fall jævla dyrt alt sammen. Så da kan vi ikke bygge nye skoler eller fikse veier. I fordelingen av ressurser står vi plutselig mot hverandre der vi burde stå samlet. Det er fristende å tro at dette er resultatet av en villet politikk, splitt og hersk. Og lokalpolitikerne biter på. Et eksempel er sykehussaken som har preget forholdet mellom Alta og Hammerfest i årevis. Nå har politikerne i Alta ymtet frampå at de kanskje heller vil bli en del av Troms dersom det uønskede storfylket Troms og Finnmark deles opp igjen. Ja de får det sikkert mye bedre der…eller? Det ligger sannsynligvis mer til grunn enn et sykehus, men det er fascinerende hvordan saker som dette hauser opp en debatt som egentlig er ganske meningsløs. Hvis vi som region hadde stått samlet ville vi vært langt sterkere, men neida, vi krangler heller. Her er det ikke snakk om å unne naboen litt strøm.
Samtidig dundrer sentraliseringslokomotivet videre – vi har riktignok ikke noe jernbane her oppe – for det er det jo ikke penger til, men du skjønner hva jeg mener. Folketallet i nord synker i takt med temperaturen i huset etter at strømmen ble koblet ut igjen. Vi føder for få unger, ungdommen flytter bort og innvandringen er for lav. Det diskuteres hva som må til for å snu trenden, og om det i det hele tatt er mulig, eller vits. Rekrutteringen til primærnæringer som fiskeri har hatt en liten oppsving og flere unge har blitt lokket til det som er landets farligste – men også potensielt luksuriøse yrke- nemlig fisker. I den sammenheng blir det etter hvert mer og mer tydelig hva slags politikk som ligger skjult bak garnrenna. Der fiske tidligere helst ble regnet som et fysisk krevende yrke, blir det nå stadig mer byråkratisert. Det skal rapporteres og registreres, regelendringer skjer over natta og svindyre nyinvesteringer kreves dersom man skal få delta. Kanskje skulle man gjort sjarkfisker om til en masterutdanning sånn at fiskerne fikk respekten de fortjener? For mastersjuka har for lengst tatt over landet vårt.
Dessverre sitter folka med utdanning høyere opp i systemet, de lusker i korridorene og lar kapitalen lede veien videre til nye endringer og tiltak skjult bak gode intensjoner om fellesskapets beste. Samtidig sitter fiskeren der mellom sjøværene og undres på hva som blir det neste. Om det vil være mulig å selge sjarken når regelverket har tatt knekken på den siste fiskelysta, og om det er på den måten trålflåten og rederne skal sikre seg en enda større andel av norsk fisk. Fisk som kan videreforedles i Kina. For det er jo billigst, selv om fiskevær dør. Det skal være lys i husan sa Helga Pedersen da hun var fiskeriminister for noen år tilbake, men det blir vanskelig om ikke naboen unner deg litt strøm.
Man kan faktisk finne på mye annet enn å fiske her oppe også. Det er bare synd at mange ikke vet om det. Regjerningens nordområdemelding ble presentert med reinskinn og sprakende bål, ordentlig koselig så det ut. For det er jo sånn det er her oppe, ikke sant? Ja så lenge været er bra selvfølgelig, det hadde ikke vært trivelig rundt bålet tidligere denne uka for å si det sånn… Uansett, nord er vilt, vakkert og eksotisk, og kanskje verdt et praksisår. Men å bo der permanent blir for spesielt. Bare spør regjeringa. Vi som faktisk bor her er vel kanskje også litt spesielle, det skal litt til for å vippe oss av sparken og vi elsker det ekstreme. Forresten, ikke alltid, noen ganger lurer også vi på hvorfor vi gidder å utsette oss for det livet her. Men det går heldigvis over, akkurat som storm og strømbrudd. Og så kan vi jo snakke med naboen om det, felles skjebne, felles trøst. Fellesskapet i nord er unikt og i hverdagen er det folket som betyr aller mest. Kirkenes Puckers ble nylig nominert til fredsprisen for sitt folk til folk arbeid i Barentsregionen. En nydelig historie om mennesker. Men de vinner neppe. Folk til folk høres bra ut i taler, men på storpolitikkens alter har det mindre betydning hva en liten gruppe mennesker helt nord finner på. I hvert fall så lenge gruppa ikke blir for stor. Og det kan enkelt forhindres ved å skape litt splid.
Det sies at mening skapes der folk møtes. I små samfunn er det kort mellom møtene, og det burde være enkelt å nå fram. Beklageligvis er vi i noen tilfeller vår egen verste fiende. Hvis vi ønsker at de unge skal bli boende må vi la dem slippe til, men hvilke ungdommer tør å stikke nesa fram hvis prisen er sjikane og utskjelling? Lokalpolitikken fremstår i noen tilfeller som noen skikkelige ormebol – vi har forresten ikke orm her, og det synes jeg trekker opp – men det var en avsporing. I lokalpolitikken kan små saker fort bli veldig store, enten det gjelder tomta til et søppelanlegg, parkering ved en turistattraksjon, plassering av et sykehus, eller om man er for eller imot oppdrett og vindkraft. Viktige saker, ja, men fortsatt ganske små. Skal vi fortsette å la de små sakene overskygge de store?
Sola skinner på fjellsida, og livet i bygda begynner å normaliseres. De fleste har fått strømmen tilbake, men dersom noen fortsatt er fri kan de få litt fra meg. Jeg klarer meg faktisk fint uten varmekabler, vaskemaskin, TV og internett en stund til.

Vi har kanskje mindre enn vi skulle ønske, men det er tross alt nok til at alle kan få ladet batteriene og få varme i kroppen hvis vi deler rettferdig. Da står vi han av den hær gangen og.

Marit Bakken Lauritsen, Kjøllefjord

Publisert første gang på facebook

Endelig er reverseringsarbeidet for Finnmark fylke startet

i Politikk By

Fylkesrådsleder fra Arbeiderpartiet Bjørn Inge Moe, har bedt fylkesdirektør Stein Ovesen om et notat som drøfter hvilke interne sammenslåingsprosesser vi skal fryse inntil beslutningen om reversering er tatt i Stortinget, og en utredning om hvordan organisasjonen skal forberedes på å drifte den kommende tiden med tanke på at oppløsningen skal gå enklest mulig for seg. Uttalelsen ble 29. januar 2021 lagt ut på Troms og Finnmark fylkeskommunes hjemmeside.

Sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremstår Arbeiderpartiet i fylkesrådet som garantisten for at Finnmark fylkesting gjenoppstår som selvstendig politisk regionalt folkevalgt organ. Dette er svært gode nyheter for alle oss som hele tiden har ment at tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark svekker finnmarksfolkets politiske innflytelse her vi bor. Revitalisering av fylkestinget i Finnmark vil korte ned avstanden mellom sentrum og periferi for befolkningen i Finnmark. Det betyr at vi – befolkningen i Finnmark får mer innflytelse på den regionale politikken som gjelder oss. Finnmarksfolkets suverenitet repareres og blir igjen sterkere, fordi våre stemmer i fremtiden ikke lenger behøver å veies mot f.eks. den store befolkningen i kommuner som Tromsø.  I følge den ikoniske professor Stein Rokkan betyr det dessuten at vi blir en mer brysom politisk stemme for sentralforvaltningen i Oslo, fordi vi enda sterkere kan artikulere Finnmarks interesser.

Det er nødvendig å tilbakeføre det politiske initiativet til en regional politisk arena i Finnmark bl.a. for at Finnmarksfolket kan samle seg som en enhetlig politisk kraft i arbeidet mot sentralisering og den største befolkningsnedgangen som de fleste kommunene på kysten opplever på tjue år. Dette gjelder f.eks. Vardø som det siste halve året har hatt en dramatisk nedgang i befolkningen. Det gjelder også andre kommuner på kysten av Finnmark. Årsaken er fravær av distriktspolitikk hos den borgerlige regjeringen.
Dobbelt gledelig er meningsmålingene sist uke, der befolkningen i Finnmark spørres om de støtter oppdeling av tvangsfylket Troms og Finnmark. Med ett unntak går befolkningen i alle områdene i Finnmark med klart flertall inn for oppløsning. Det betyr at befolkningen i Finnmark vil rette opp feilen som Stortinget gjorde da Troms og Finnmark ble tvangssammenslått. Det betyr også at befolkningen i Finnmark stiller seg bak arbeidet til fylkesrådsleder Bjørn Inge Moe for å gjenopprette Finnmark fylke.
Med bakgrunn i det sterke folkelige engasjementet for å arbeide frem separasjon mellom Troms og Finnmark, må vi fremover arbeide hardt for å beholde fagmiljøet i fylkeskommunens avdeling i Vadsø. Det er viktig at fagmiljøet er solid og forberedt på å ta tilbake alle topplederfunksjonene for Finnmark.

Remi Strand

Arbeiderpartiet

SV peiser på for oppdeling av Troms og Finnmark neste år. Er dere med SP og AP?

i Politikk By
Tommy Berg (SV), Alta, er gruppeleder for SV i fylkestinget Finnmark og Troms

Da Troms og Finnmark SV dro på sitt forrige landsstyremøte i SV i januar hadde vi med oss i den virtuelle dokumentmappen et forslag om at oppdelingen av Troms og Finnmark skal skje så raskt som mulig. For oss betyr så raskt som mulig allerede om under et år. Nyttårsaften 2021.

Som forventet fikk vi unison støtte for vårt forslag sentralt i SV. Det betyr at oppdeling så raskt som mulig nå er offisiell SV-politikk. SV vil nå bringe dette til torgs både i eventuelle regjeringsforhandlinger og alle andre politiske sammenhenger der SV sitter ved bordet. SV er garantisten for oppdeling. Dette er en ytterligere understreking av det.

Snart 8 år med borgerlig styre har for oss i nord handlet om underfinansiering, et makkverk av en tvangsreform og stadig mindre utviklingsmidler til fylkene våre. Dette har vært den blå regjeringens bidrag i nord. Det er rett og slett intet å samle på i tre år til. La oss får det bort så raskt som mulig.
Når vi vil gjennomføre dette om allerede et år, så er det verken tilfeldig eller et valgkampstunt. Dette handler om at dette er det mest effektive, økonomisk fornuftige og det beste for folk i både Troms og Finnmark.

Troms og Finnmark fylkeskommune er fremdeles to intakte organisasjoner. To ekstra år med dette på dagsorden er det vi behøver minst. Regjeringen har bidratt mer enn nok med å ødelegge fokuset med sin hodeløse tvangsbruk. Ved et regjeringsskifte, med nye koster bak spakene nasjonalt, er det ingen grunn til å tvære dette ut.

Tvangssammenslåtte Troms og Finnmark er større enn Irland. Vi tror at befolkningen er bedre tjent med at folk som bor i Troms kan stemme frem et fylkesting for Troms og at Finnmarkinger kan stemme frem et fylkesting av Finnmarkinger. Så vil vi ha tett, frivillig samarbeid mellom fylkene der også Nordland inviteres med. Slik tror vi at vi sammen blir sterke.
Nå venter vi på Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne saken. Vil Troms og Finnmark måtte vente til 2024? Eller vil de være med SV på å dra bort plasteret raskt og smertefritt, og i stedet gi en vitamininnsprøytning til nye Finnmark og nye Troms?

I den politiske plattformen som samarbeidspartiene AP, SP og SV undertegnet før vi sammen dannet fylkesråd, står det:
«Vi skal jobbe aktivt mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark»
Og:
«Organiseringen av Troms og Finnmark fylkeskommune må ivareta administrasjonene både i Finnmark og Troms, og beholde og utvikle kompetanse i begge de tidligere fylkeskommunene. Samarbeidspartiene legger til grunn at dette vil gjøre en framtidig oppheving av sammenslåingen mest mulig skånsom».

Å sørge for en rask og fornuftig lykkelig skilsmisse er derfor en oppfyllelse av vår politiske plattform. Vi tror at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet er med oss når vi går for dette. Slik at vi raskest mulig kan oppfylle et av våre viktigste løfter til velgerne. Det er viktig. For Troms og Finnmark, og for troverdigheten til oss politikere. Vi skal levere det vi har lovet.

Tommy Berg
Gruppeleder for Troms og Finnmark, SV

0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp