Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren

«Robuste enheter» – som spydspiss for statsmakt?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.

I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.

Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.

Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.

Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).

Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.

Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.

Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.

Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”

Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.

Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.

Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.

Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.

Klargjørende fra AP?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms v/Nils Aarsæther og Elin Jørgensen og ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Utover våren har vi i «For Troms» og «For Finnmark» sett med økende bekymring på arbeidet som gjøres med å følge opp «tvangsvedtaket» om sammenslåing av de to fylka.

Enkelte representanter for partier som i Stortinget stemte mot sammenslåinga har kommet med uttalelser som kunne tyde på at de nå ikke ser oppdeling/reversering som en reell mulighet.

Særlig merket vi oss en uttalelse fra den nyvalgte nestlederen i AP, Bjørnar Skjæran, som slo fast at det var ingen veg tilbake i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Betegnende er det også er at flertallet i Troms fylkesting (med Senterpartiet og AP i spissen) har gått inn for en organisasjonsmodell for «storfylket» som vil gjøre ei oppdeling etter 2021 mer vanskelig.

Flertallet i Troms vil ha «divisjonsmodellen», der en setter i gang en opprivende prosess med å flytte noen oppgaver fra Vadsø til Tromsø, og å flytte andre oppgaver fra Tromsø til Vadsø. 

Fylkestingets flertall stemte ned alternativet «tvillingmodellen», ei ordning der stabene i Vadsø og Tromsø stort sett kan fortsette sitt arbeid som før, men under ei felles politisk og administrativ overbygning. Med en slik modell ville det bli langt enklere å gjennomføre ei framtidig oppdeling.

Her kan vi med rette snakke om «dobbeltkommunikasjon» fra folkevalgte som utad gir inntrykk av å støtte ei snarlig oppdeling av den tvangssammenslåinga som et borgerlig stortingsflertall har påført folk i Finnmark og Troms.

På denne bakgrunnen utformet styrene i For Troms og For Finnmark en felles uttalelse, gjengitt i bl.a. avisa iTromsø 5. juni, der vi minte om Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms sitt klare programvedtak om fortsatt å arbeide mot tvangssammenslåinga. Det kom ingen svar på dette innlegget fra AP i Troms og Finnmark.

Så har vi fått  ei meiningsmåling, utført av  Infact, basert på over 1000 intervju, om holdninger til sammenslåinga blant folk i Troms og i Finnmark. Resultata  kom først i Dagbladet og viste ei overveldende negativ holdning til sammenslåinga  i de to fylka.

Størst er motstanden i Finnmark, der bare 21% av de spurte er positive til det nye storfylket.t sammenslåinga. Men kanskje mer overraskende er det at bare 25,5 %  i Troms var positive til  det nye storfylket. Undersøkelsen viser også at bare 17,8% av  AP-velgerne i Troms og Finnmark er positive., mens 68,1% av AP-velgerne er negative til sammenslåinga.

Tirsdag 25.juni det et svar til vårt innlegg fra Stortingsrepr. Stein Erik Lauvås, Kommunalkomiteen (AP). Svaret stod på trykk i Dagbladet, og det slås fast at 

«Med et nytt flertall på Stortinget er også grunnlaget lagt for å oppheve tvangssammenslåingen dersom Finnmark og Troms i 2021 ønsker det. De som er opptatt av at tvangssammenslåingen skal oppheves, må derfor stemme på partier som har programfestet dette til høstens fylkestingsvalg».

Dette vurderer vi som ei god avklaring fra AP sentralt, og vi merker oss at APs listetopp til fylkestingsvalget i Troms/Finnmark, Bjørn Inge Mo følger opp i en uttalelse til Nordlys 28. juni: «Vi må være tydelige i budskapet vårt, og vi har programfestet at vi skal jobbe for å reversere tvangsvedtaket»

Motstanden mot sammenslåinga må ifølge AP komme til uttrykk ved høstens fylkestingsvalg, men den endelige oppdelinga vil først kunne skje dersom det blir et rødgrønt flertall ved Stortingsvalget i 2021.

Utsiktene til gjeninnføring av Finnmark og Troms som egne fylker er blitt  styrka gjennom  avklaringa fra Stein Erik Lauvås og Bjørn Inge Mo.

Men så kommer Jonas Gahr Støre på banen. Han kunne, på bakgrunn av stemninga blant egne velgere, på bakgrunn av APs klare stemmegivning i Stortinget, og på bakgrunn av kjennskap til holdninga hos framtidig regjeringspartner SP, sagt klart og tydelig at blir det rødgrønn regjering i 2021, så blir Finnmark og Troms igjen egne fylker. 

I stedet stiller Støre visse vilkår for at han vil støtte en oppdeling av Troms og Finnmark etter 2021 – han vil bl.a. legge stor vekt på hva ordførerne i Finnmark mener.

Denne uklarheten til tross, redaktørene i Nordlys, iTromsø, Altaposten og Finnmarksposten er samstemte i å kritisere Støre for å vise altfor stor respekt for folkemeninga i Nord!

«Redaktørkorpset» uttrykker stor skuffelse over at Aps leder ikke vil avblåse kampen, og klager over at han ikke vil innrette seg etter den borgerlige regjeringas regionpolitikk!

Vi mener Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse gjør klokt i ikke å lytte til redaktørenes råd. Her er vi på linje med Tove Karoline Knudsen, nestleder i Tromsø AP, når hun i flere avisinnlegg 9.juli svarer redaktørene, og skriver: «Den regionreformen som nå er vedtatt av et flertall i Stortinget har så mange innebygde svakheter og motsetninger at den neppe kommer til å bære inn i overskuelig framtid».

Finnmark 2021 – tilbake igjen – om vi vil!

i Kommentaren By

Skrevet av Helge Nicolaisen, Lakselv

Regionreformen betyr nye bestemmelser og ikrafttredelsen er 1.1.2020. Gamle bestemmelser og ordninger oppheves fra samme tid. Finnmark fylke er med andre ord ikke et eget rettssubjekt fra denne dato.

Uten egenskap som eget rettssubjekt har man ingen legitimitet, ingen kontonummer eller vern for den saks skyld. Man er altså uten adresse. 

For å skape seg en ny adresse, legitimitet, kontonummer og selvstendighet må man altså skaffe tilbake suverenitet. Stortinget (lovgiver) må omstøte eller endre bestemmelsene slik at Finnmark igjen blir et eget vern. Det er ingen umulighet – så lenge man evner å se mulighetene. 

All makt i denne sal – uttalte den godeste Johan Sverdrup i 1872. Ordspillet er anført for prinsippet om at Stortinget skal være det øverste maktorgan i Norge.

Med dette kan man forstå at det norske Storting er landets lovgivende organ. Lovtekstene igjen utvikles etter behovet for å regulere samfunnet slik det samme organet antar. Endringsbestemmelser er ikke uvanlig og oppstår gjerne som følge av at lovtekstene er mangelfulle eller gir utilsiktede konsekvenser. 

Før lover og forskrifter vedtas er det vanlig med folkets mening. Derav begrepet høring eller høringer. Prosessen inndeles i faser slik at folkets mening (høring) blir forsvarlig behandlet.

Alle som har anførsler eller forestillinger til nye bestemmelser skal besvares. – Og svarene skal inneholde vurderinger alt etter hva som måtte være ment. 

Etter prosessen er ferdig behandlet antar nye bestemmelser – ikrafttredelse. I noen tilfeller er det behov for ulike overgangsordninger og frister for disse blir satt. 

Etter mitt syn taper nåværende Finnmark fylke i alle fire sammenhenger og ulike dimensjoner av makt når regionreformen trer i kraft den 1.1.2020.

Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket. 

Suvereniteten Finnmarksfolket har blødd seg til forvitrer og legges på fremmed hylle. Dette er alvorlig og etter mitt syn en urettmessig og uholdbar situasjon. 

Handlingene til Finnmark arbeiderparti har vært i sterk debatt. Det har blitt utdelt totalt urettferdige svarteper kort til de som tok seg til ansvar.

Slik saken ble utviklet kunne man ikke la seg sitte igjen uten rettigheter av noen som helst slag. Fellesnemda er lovfestet, ikrafttredelse er satt og det gamle Finnmark fylke er historie fra 1.1.2020.

Det er både urettmessig og trist, men allikevel et faktum samfunnet må forholde seg til. 

Aldri før har det derfor vært mer viktig at alle som tror på Finnmark, som kjenner livsarven, kulturen og har nordkalott-folkets hjerte forsetter kampen.

Finnmark kan ikke gjentas ved regionvalg og kommunevalget i 2019. Finnmark kan kun gjenoppstå gjennom en fravikelse, endring eller oppheving av bestemmelsene fra og med stortingsvalget 2021. 

Dette er og må bli det eneste fokus.

Jeg håper nettstedene ForFinnmark og Vi som vil ha Finnmark som egen region fortsetter sin motstandskamp. Jeg håper alle som tror på seier og egen suverenitet fortsette å jobbe mot dette målet. 

Jeg har i alle fall ikke tenkt å stoppe mine ytringer, rett og slett fordi jeg nekter plent og gi ifra meg min egen stemme. 

Da gjenstår det bare å si – , men bare om vi vil! – For alt jeg vet kan jo Troms og Finnmark være lykkelige partnere til den tid.

Et lite politisk sleivspark

i Kommentaren By

Skrevet av Edith Flaaten

Politikk er snodige greier. Her har vi parti som har styrt landet mot avgrunnen i seks år. Når så velgerne fillerister og svikter partiet, så er forklaringen fra partilederen:

«Vi har dessverre ikke vært flinke nok til å selge vår politikk, så der har vi en jobb å gjøre frem til valget! Vi har enda mye god politikk som vi dessverre ikke har fått belyst godt nok.»

Kjære Erna, du må for all del ikke selge ut mer enn det du allerede har gjort. Du må muligens bli nødt til å kreve tilbake Jemtland og Herjedalen, da det snart ikke er mer igjen å selge her på berget.

Støre på sin side mener at de ikke har fått belyst budskapet sitt på en ordentlig måte. Derfor har han nettopp vært på en liten visitt for «å lytte», gjenskape og fornye en for lengst havarert tillit.

Jonas Gahr Støre, vi har ved alle valg hatt besøk av stemmesankere sørfra som har vært her for «Å LYTTE?» Resultatet i ettertid har alltid vært det samme: «Tunghørt i gjerningsøyeblikket»!

Krf og Venstre håper på økt tilslutning ved valget, der de under sperregrensen trår bunnen og gisper etter luft. Som Trine sier: «Vi har også tidligere hatt dårlige resultat på partibarometeret, men så har vi kjempet oss tilbake gang på gang. Det er når vi har motbør at vi virkelig får vist frem den flotte politikken vår».

Kjell Inge Ropstad fikk visstnok en liten åpenbaring da han trådte inn i regjeringen. Dette var jo ikke HIMMELEN slik han hadde sett den for seg? Det var heller som om fanden sjøl var på krigstiden, og illsinte mennesker angrep hans tapre kamp for det ufødte liv!

Men Erna fikk stor omsorg for denne gutten som oppfylte drømmen hennes om en flertallsregjering, ENDELIG!

Da var det hyggeligkaffe besøk hos guttens foreldre, med TV-team på slep. Slike rørende innblikk i en hardtarbeidende politikers liv, skulle sjarmere det norske folk må vite!

FRP med Siv som finansminister sliter fælt for tiden, med en oppslutning på rundt 10 %. Partiet «for folk flest» skulle fjerne avgifter, skrote bompengestasjonene og senke skattetrykket ved å finansiere det meste med penger fra Oljefondet.

Joda, Oljefondet er en grei oppfinnelse, men vi har rett til å bli irritert når «de rike onklene» får senket skatten med millioner, mens den hardtarbeidende sliteren på grasrota kanskje får noen tiere ekstra å leve for i måneden?

Svinaktig vanskelig var det nok også for Olaug Bollestad som ny landbruks og matminister. Med uenighet, splittelse og stemmeflukt i partiet, var det kanskje greit nok å samle nye krefter i bondemiljøet. Men det var FØR en grisunge ble kastrert uten bedøvelse, og mange mistet tilliten til norsk dyrevelferd.

Det sies at mange «har svin på skogen», og det betviler jeg ikke et øyeblikk. Men er de klar over det selv?

Når det gjelder den omfattende miljøkriminelle vindturbinindustrien, kan man virkelig lure på om politikerne har kunnskap og forståelse for hva de er med på å bestemme? Hvis de er i MOT at Norges unike natur forvandles til det ugjenkjennelige, så er det på høy tid at de setter på bremseklossene. NÅ! Om disse uforståelige inngrepene får fortsette, «ser du ikke lenger skogen for BARE svin»!

Når 250 meter høye turbiner har overtatt skog, fjell, vidde og kystlandskap, ja da blir vel alle fornøyde?

Med det taktfaste suset i bakgrunnen, fortsetter kremmeren Erna sitt billigsalg, Støre får oppmerksomheten bort fra tvangsammenslåinger, Ropstad får fornemmelse av englevingesus, Trine fornemmer vindens varsomme kjærtegn over hvetekornet, Siv «spytter ut» milliarder til utbytterne og Olaug suller nå med sitt.

For å være ærlig tror jeg ikke politikerne på Løvebakken har fått innsyn i ødeleggelsene rundt om i landet? Med nesen ned i lønnsslippen, blir det forstyrrende å tenke på noe så banalt som at MILJØ OG NATUR ER EN OG SAMME SAK!?

Bremsekloss – baklengs inn i fremtiden?

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

En vanlig reaksjon fra regjeringa og deres drabanter er å beskylde motstandere av deres sentraliserende reformerfor å gå baklengs inn i framtida.

Slik raljerte også Høyres ordførerkandidat i Rana, Anita Sollie, i et angrep på Lurøy SPs Iren Beathe Teigen og hennes uro over nedleggingsspøkelset som hjemsøker oss.

Teigen parerte glimrende bl.a. med: «Å legge ned Campus Nesna er mye verre enn å gå baklengs inn i framtida – det er å snuble tilbake til årene før 1918.»

Katastrofe rammer ikke bare lille Nesna, men også resten av Helgeland og i siste instans hele Norge når undervisningstilbud i distriktene raseres.

Etter 101 år som stødig leverandør av kvalitetslærere forsvinner altså den tradisjonsrike institusjonen ytterst på det vakre neset. Samme skjebne lider sykepleierutdanninga i Sandnessjøen. Også der har en svært høy andel av de uteksaminerte forblitt som sårt tiltrengt personell i regionen.

Da regjeringa ved daværende undervisningsminister Torbjørn Røe Isaksen pressa gjennom sammenslåing av universiteter og høyskoler, hevdet de sin rett og plikt til å legge sterke føringer i utdanningspolitikken. Samtidig garanterte de at ingen læresteder skulle avvikles.

Når det likevel skjer, stikker de hodet i sanden og sier at de ikke kan blande seg bort i strukturelle grep. Plutselig er det mer opportunt å legge viktige samfunnsmessige avgjørelser i hendene på Universitetsstyrene. Kjøttvekta der kan så overkjøre satellittene i organisasjonene, læresteder som gjennom prosessen mistet sin autonomi.

Slik gjør regjeringa seg skyldig i politisk svindel, en direkte skurkaktige oppskrift på sentralisering.

I kommunereformen lå en klar forutsetning, presisert av Stortingsflertallet: Det skulle være reell frivillighet for kommunene i prosessen. «Reell» burde jo bety at det ikke ble brukt hverken tvilsom lokkemat, trusler, økonomisk strupetak eller det som verre er.

Sistnevnte alternativ ble sentralmaktas løsning mot en del kommuner som ikke lot seg presse til «frivillige tvang». Ren, skjær tvang er også metoden når fylker hals over hode, uten hverken ordentlig utredning eller høringer slås sammen. 

Framfor å rette søkelyset mot slike åpenbare løftebrudd er Dagens Næringsliv av dem som heller benytter samme retorikk som de blå-blå.

Under tittelen «Bremseklosspartiet» går avisa 6/7 på lederplass til kraftig angrep på Senterpartiet som tillater seg å tale makta midt i mot enten det gjelder undervisnings-, kommune-, helse- eller justissektoren.

Med foretaksmodellen, som Sp har vært i mot fra starten, kan staten også der skyve ansvaret over på styrerne ved opprør mot nedleggelse av sykehus, ambulanse-, føde- eller andre helsetilbud.

Redaktørene i Oslo rammes ikke av slikt, ei heller når lensmannskontor forsvinner fra distriktene. Er det ikke da godt at befolkninga der har partier som står opp for dem?

«Reversing» har blitt et skjellsord flittig brukt mot dem som vil omgjøre sentraliseringsvedtakene, men hvem er det som egentlig reverserer?

Finnmark og Troms f.eks. blir satt tilbake til 1866, året de ble delt. Suksessfylket Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, blir igjen underlagt Bergen slik det var før 1763. Kommuner som gjennom Formannskapslovene av 1837 ble sikret lokalt sjølstyre, mister det nå. Er ikke dette da sjumilssteg tilbake mot det forhatte embetsmannsveldet fra før den tid?

Et halvt år før kommunereformen for alvor blir satt ut i livet, la Statistisk sentralbyrå nettopp fram tall som viser stor vekst i antall byråkrater i kommunene som allerede er eller blir slått sammen.

I tillegg til de varige kostnadene ved det kommer de enorme utgiftene som er brukt i prosessene. Mens kommunalminister Mæland aviser dette som tall og metoder som ikke gir mening, kan de som har studert historien innen feltet, si: «Hva sa vi?»

Teorier om stordriftsfordeler og rasjonaliseringsgevinster har det vært mange av hver gang fusjonsfantaster har satt dagsorden, men hvor er eksemplene fra virkelighetens verden?

Helt typisk er det at antall ansatte i nydannelsen blir høyere enn summen i de gamle. Hadde det blitt spart så mye som ei krone på de sammenslåingene Erna med sin pisk- og gulrotmetode fikk til som kommunalminister (2001-05) eller da 19 kommuner ble spist av nærmeste by fra 1988 til 1994, hadde nok hun, Sanner og Mæland banket oss i hodet med tallene.

Etter at Danmark gjennomførte sin reform i 2007, er det også vanskelig å få øye på økonomisk gevinst, og byråkratiet ble ikke bare sentralisert. Det økte der også.

Høyre-ordføreren i Holmestrand, som la under seg Hof i fjor og får tilført Sande ved nyttår, er av dem som erkjenner veksten i byråkratiet.

Han pynter på det ved å framheve at sammenslåingen fører til halvering av antallet kommunestyrerepresentanter, folkets ombudsmenn som for en stor del utfører sin gjerning på fritida.

Blir det ikke da noe malplassert, akkurat som ved bruken av ordet «nærpoliti», å kalle dette en demokratireform?

Sammen med SV, Rødt og MdG står Sp med Liv Signe Navarsete i spissen også med stive bein på bremsepedalen hva gjelden flyttinga av de maritime overvåkningsflyene fra Andøya til Evenes.

Her har de full støtte fra et nær unisont flyfaglig miljø som frykter at Luftforsvaret vil bli påført enorm og kanskje uopprettelig operativ skade.

Budsjettsprekk er intet ukjent fenomen hos vår forsvarsmakt. Ingen bør derfor få sjokk om dette blir alle kostnadsoverskridelsers mor, men tallrike advarselen og nye momenter blir ignorert av de som ser ut til å hige etter forandringer bare for forandringens skyld.

Når den rene reformpsykose rir landet som en mare, trenger vi ikke da sårt en bremsekloss?

De som påberoper seg å være så himla fremoverlent, kan i hvert fall risikere å gå kraftig på trynet mens de kaller annerledes tenkende for gammeldagse og sidrumpa bakstrevere.

For å sikre god samfunnsutvikling er det viktig se tilbake og dra nytte av tidligere erfaringer. Nettopp derfor er det kanskje bare en stor fordel å gå baklengs inn i framtida?

———————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Hjerte for Finnmark

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen

Noen ganger, når kampen blir for tung og jeg blir sliten og motløs, går jeg i fjæra og ser utover havet og inn i evigheten. Der blir jeg minnet på at å sloss for Finnmark ikke handler om meg og mine private opp- og nedturer, men om folket og verdiene som har skapt det vi har, og arven vi skal gi til de som skal komme etter oss. Og så handler det om de kreftene som truer vårt byggverk, vårt Finnmark.

Mens den bitende sørausten snor seg helt inni margen, blir jeg stående til støyen fra nåtiden stilner, og øynene ser klart igjen. 

Jeg ser ho oldemor som blir sittende alene med 3 småunger etter at han oldefar omkommer på havet, og må levne de små til slektninger og reise rundt som anleggskokke for skaffe penger til å leve for seg og sine. Det er ingen dans på roser, men hun må være sterk. Hun har ikke noe valg.

Jeg ser den bøyde ryggen til han bestefar som henger over rekka med håndjuksa mens han lar båten ræke litt før han tar kontrollen og loser småungan hjem til nok en fiskemiddag. Det gjør ham hjertevarm og stolt over å kunne brødfø. 

Jeg ser min fornorska mor bruke sminke for å skjule sitt samiske opphav i en tid der myndighetene har gjort at hennes folk bærer skam. Det gjorde henne gammel som ung, men aldri motløs. Er man født i motvind, må man stå i motvind, sa ho.

De tre er borte for alltid, men representerer de som bygde landet, som bygde Finnmark. Da som nå var det forskjell på folk i sør og nord, forskjell på hvordan man ble behandlet og omtalt, forskjell på hvem man er og hvilken historie man bærer. Forskjell på muligheten til å påvirke og ha noe å si. Det er langt dette landet, og lengst borte er utenfor allfarvei. Sett fra maktas ståsted.  

Jeg blir så sint der jeg står i fjæra og lar den kalde vinden bite i kinnan mens fortiden spiller filmen om mine forfedre. Forbannet over urettferdighet og maktovergrep. At politikere på Stortinget kan stå der som diktatorer og tvinge folket mitt i kne. Som om vi ikke allerede har måttet tåle alt, tåle så lenge.

Fortidens kunnskap om hva mitt folk har måttet gjennomgå og nåtidens urett mot Finnmarkingene gjør meg skremt for hva fremtiden bringer for våre barn. Med dagens politikere som enten er på Høyresiden eller «haller» i den retningen er det all grunn til bekymring. For du vet, klarer man å bruke tvang overfor folket sitt en gang, klarer man to – og flere. Rike Finnmark kan mange tjene penger på, og pengemakta er guden for de som sitter med makta i dag. 

Så jeg står no der i fjæra like forbanna som den februarkalde isvinden fra søraust og den blå isvinden fra dem som sitter med makta, og sier høyt til meg selv: Dette er ikke er tiden for å feige ut og la de som har tvunget landet mitt i kne vinne. Kampen for Finnmark er ikke over, den er knapt nok begynt. 

Og så knyter jeg hendene inni polvottan og går jeg hjem fra fjæraturen, fyrer i ovnen og skriver ned det du har lest her. Og vet du, jeg ser at ilden brenner godt….

Er det regjeringen eller Arbeiderpartiet som har ansvar for å ta særlig hensyn til Vadsø?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Hvordan vil regjeringen ta et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen av Finnmark og Troms? Det spørsmålet kom fra stortingsrepresentant Ingalill Olsen (Ap) i Stortingets spørretime her om dagen. Slik bidro hun til å flytte oppmerksomheten bort fra Arbeiderpartiets eget ansvar.  

Stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, Ingalill Olsen, orienterte offentligheten om at hun hadde stilt spørsmål i stortinget til regjeringen om hvordan regjeringen ville ta et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen av Finnmark og Troms til ett fylke. Hun viste i tillegg til at stortingsrepresentant Cecilie Myrseth fra Arbeiderpartiet også tok ordet til samme sak.

Nå er det slik at verken statsministeren eller kommunalministeren på noen tidspunkt har forpliktet regjeringen til selv å ta «et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen».

Heller ingen fra regjeringspartiene i Stortinget har bedt regjeringen sørge for at det skal tas et spesielt hensyn til Vadsø.

Dette er det logikk i fordi det er fellesnemda for Finnmark og Troms, og senere det nye fylkestinget, som har myndigheten til å ta et særlig hensyn til Vadsø.

Likevel var Høyre-ordførere i Vadsø sikker på at Vadsø skulle tjene på sammenslåingen på tross av total mangel på reelle forpliktelser fra sin egen statsminister! Nå er denne avgjørelsen blitt fellesnemndas jobb etter at Finnmark Arbeiderparti bikket flertallet for å igangsatte sammenslåingen på tross av en svært tydelig folkeavstemning der 87 % sa nei til sammenslåing.

Da nytter det ikke etterpå å tasse til talerstolen i Stortinget verken for ordfører Bønå eller stortingsrepresentant Ingalill Olsen, da det er de selv som har vært med på å gi fra seg makten. Det er nemlig fellesnemda og det nye fylkestinget ansvar å avgjøre i hvilken grad man skal ta særlig hensyn til Vadsø.

Disse formalitetene kjenner representantene Olsen og Myrseth godt til. De samme to vet også at verken Stortinget eller regjeringen har gitt noen garantier på vegne av seg selv.

Hvorfor gjør de det likevel? 

Er det for å skjule det faktum at de er ansvarlig for at Finnmark gikk inn i fellesnemnda og at det er de som nå er ansvarlig for det som skjer med fremtidens Vadsø og resten av å gjennomføre regionaliseringsreformen? Uansett svar har de gjort seg til lakeier for regjeringens famøse sentraliseringsprosjekt!

De vet jo at det ikke er noe poeng rent formelt å ta dette spørsmålet opp i Stortinget. Spørsmål må tas opp i fellesnemda for Finnmark og Troms dersom det skal ha en konkret politisk betydning.

For det er slik at i fellesnemda har Finnmark og Troms Arbeiderparti rent flertall. Cecilie Myrseth er leder i Troms Arbeiderparti. Ingalill Olsen er representant valgt inn i Stortinget fra Finnmark. Representantene i fellesnemda fra Arbeiderpartiet vil følge det som er blitt vedtatt i fylkespartiet.

For det er slik at da fylkespartiene fra Finnmark og Troms behandlet sitt valgprogram for de neste fire årene, ble det fremmet et forslag fra Øst-Finnmark om at (sitat):

«Vadsø og Tromsø skal formelt og reelt dele på å ha rollen som fylkeshovedstad/hovedsete i det nye fylket. Politisk og administrativ toppledelse og funksjoner skal deles likt mellom de to byene».

Dette ble nedstemt av et knapt flertall!

En lik fordeling av politisk og administrativ ledelse ville blitt en realitet dersom Arbeiderpartiets representanter i fellesnemda hadde støttet forslaget fra Øst-Finnmark. Nå vet vi at fellesnemda ikke vil vedta en lik fordeling, som ville vært å ta et særlig hensyn til Vadsø. 

Derfor er den politiske virkningen av å reise spørsmålet i Stortinget kun for å flytte oppmerksomheten bort fra fellesnemda og fylkespartiene i nemda og over til regjering og Storting. 

Det gjør de vel vitende om at det ikke er de som har myndighet til å vedta plassering av politisk- og administrativ ledelse i det nye storfylket. Det ansvaret har Finnmark og Troms Arbeiderparti selv.

Stortingsrepresentant Ingalill Olsen bidro altså kun til å flytte oppmerksomheten bort fra den politiske prosessen om regionreformen ved så stå på Stortingets talestol og stille et spørsmål hun visste svaret på. 

Hun visste også om det som har foregått i Finnmark Arbeiderparti da hun tok opp spørsmålet i Stortinget om å ta et særlig hensyn til Vadsø. 

Spørsmålstillingen fra stortingsrepresentant Ingalill Olsen og Cecilie Myrseth var ikke bare uten realpolitisk substans, det var også et forsøk på ansvarsfraskrivelse og fokusendring bort fra eget politisk ansvar!

Fylkesoppdeling: Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms Per Oskar Kjølaas, Nils Aarsæther og Bjørn Willumsen. ForFinnmark Randi Karlstrøm, Torill Olsen og Arne Pedersen.

Det borgerlige stortingsflertallets vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark kan gi oss tidenes mest kortvarige fylkeskommune. For etter «Delingslova» kan det nye fylkestinget allerede i oktober vedta å starte arbeidet for oppdeling, og be Kommunaldepartementet utrede hvordan Finnmark og Troms kan tilbakeføres som egne fylker.

Nå vil sjølsagt kommunalminister Monica Mæland motsette seg å følge opp et slikt vedtak, for det bryter jo med hennes og de borgerlige partienes sentraliseringspolitikk. Men etter valget i 2021 kan et nytt Stortingsflertall og ei ny regjering støtte det klare ønsket om oppdeling av den uheldige Troms+Finnmark-konstruksjonen.

Mange har spurt om dette faktisk er mulig. Riktignok er Senterpartiet, SV og Rødt klare for ei oppdeling, men de vil neppe kunne utgjøre et flertall alene. Mange har derfor stilt spørsmål om Arbeiderpartiet vil fremme, eller stille seg bak, et forslag om oppdeling av Troms og Finnmark.

Det skal innrømmes at signalene fra partiets ledelse har vært noe tvetydige. Partileder Jonas Gahr Støre har sagt at man må respektere dette Stortingsflertallets vedtak om sammenslåing, men han har åpnet for, med et nytt stortingsflertall, at AP sentralt vil støtte ei oppdeling – dersom folk lokalt ønsker det. 

At det lokalt er ønske om ei snarlig oppdeling bør det ikke være tvil om. Det overveldende flertallet som kom til syne under forrige års folkeavstemning i Finnmark har nok ikke endret seg mye.

Og i Troms er det liten entusiasme å spore for sammenslåinga, utover et fåtall aktivister i partiet Venstre.

Men det viktige her er at Arbeiderpartiet i Troms og Finnmark går til valg med følgende formulering i programmet: «Arbeiderpartiet vil fortsatt arbeide politisk mot Stortinget for å få opphevet vedtaket om tvangssammenslåing». Videre slår Troms og Finnmark AP fast at Troms og Finnmark også skal bestå som egne valgkretser ved Stortingsvalg.

Dette er et klokt formulert vedtak, for når AP i denne saka vil «arbeide politisk mot Stortinget» betyr at man kjenner bestemmelsene i Delingslova. Her står det at initiativ til oppdeling må fremmes i fylkestinget, og rettes mot Stortinget. Stortinget kan ikke sjøl ta et slikt initiativ.

Da det borgerlige Stortingsflertallet vedtok sammenslåinga av Troms og Finnmark, så det bort fra Delingslova. Det var ikke kommet noe forslag om sammenslåing, verken fra Troms eller fra Finnmark fylkesting.

Men regjeringa hadde fremmet en regionreform som kunne innbefatte sammenslåing av Troms og Finnmark. Denne reformen lå til grunn Stortingsbehandlinga – og resultatet kjenner vi: Ei klar tilsidesetting av folkeviljen i Nord.

Heldigvis er vi i den situasjonen at ei oppdeling av «storfylket» nå kan skje i henhold til norsk lov. Vi går ut fra at prosessen vil starte etter valget i september når det nyvalgte felles fylkestinget trer sammen, for alt tyder på at det blir et klart flertall på rød-grønn side her.

Arbeiderpartiet har slitt med sin distriktspolitiske troverdighet den siste tida, for i flere saker av stor betydning for landsdelen har det vært vanskelig å se forskjellene mellom Arbeiderpartiet og regjeringas politikk.  

Men i spørsmålet om oppdeling av Finnmark og Troms har Arbeiderpartiet en mulighet til å gjenreise tilliten som et parti som forsvarer periferien og det regionale folkestyret.

Partiet som forlot sine velgere

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, medlem av Arbeiderpartiet.

Sosialdemokratiet i Europa, i Norge og regionalt er i en skjebnetid. De har mistet sine velgere. Oppslutningen har permanent stabilisert seg på et lavt nivå.

Sosialdemokratiske velger er ikke blitt borte. Det er partiet som har snudd seg fra dem og partiet har visket vekk skillelinjen mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre. 

Mange i Arbeiderpartiet er fortvilt. Partiet er i en krise politisk, organisatorisk og ledelsesmessig. Partiet er i ferd med å miste sin sjel.

Det er altså ikke velgerne som har forlatt partiet, det er partiet som har forlatt sine velgere.

I Norge trodde de fleste at det ville bli et rødgrønt flertall ved siste stortingsvalg. Det skjedde ikke og skyldes at velgeroppslutningen om Arbeiderpartiet sviktet. 

Troms og Finnmark AP sliter

Regionalt sliter Arbeiderpartiet stadig mer. Det er en krise i seg selv at AP ikke forstår at det er partiet selv som har skapt sin egen skjebnetid.

I Finnmark og Troms Arbeiderparti har vi en ledelse, som tydeligere enn noen andre har demonstrert hvorfor krisen er et faktum og regissert av dem selv.

Finnmark AP inviterte finnmarkingene, gjennom vedtak i fylkestinget, å gjennomføre en lovhjemlet folkeavstemming om sammenslåing av Finnmark og Troms. Partiet fikk gjennom folkeavstemmingen et klart svar på at dette vil innbyggerne ikke. 87 % sa nei til sammenslåing.

Som lyn fra klar himmel og uten organisatorisk forankring gjorde fylkespartileder Kristina Hansen avtale med sin kollega Cecilie Myrseth i Troms AP om at de to fylkespartiene likevel skal gå inn i fellesnemda. 

Skillelinjen visket vekk

Finnmark Arbeiderparti gikk fra sitt primære standpunkt om ikke å delta i fellesnemda til nå aktivt, gjennom deltakelse og lederskap i nemda, å gjennomføre Solbergregjeringens regionreform, og som er vår tids aller største og liberalistiske politiske prosjekt. 

Skillelinjen mellom politikkens høyre- og venstreside ble igjen visket ut. Dersom forklaringen til FAP er at partiet ikke hadde annet valg enn å gå inn i fellesnemda for å minimalisere Solbergregjeringens liberalistiske prosjekt så er det i beste fall et naivt valg. Alternativet var å ikke å la seg velge inn i nemda. Partiet kunne støttet seg til velgernes vilje uttrykt i folkeavstemmingen.

Da Finnmark Fylkesting behandlet sin økonomiplan for 2019 – 2022 fremmet AP et forslag, som innebar et låneopptak på 2,14 milliarder kroner. Mye var knyttet til samferdsel. 

Det mente Høyre og Venstre var både ulovlig og uansvarlig. Det fikk de to partiene til å forlate fylkestinget i protest. Det handlet om lån, som må overtas av det nye fylket Finnmark/Troms, som i 2020 blir til et fylke.

Fellesnemda, som forbereder storfylket, ledes av Kari-Anne Opsal og Ulf T Ballo, henholdsvis leder og nestleder. Begge er fra Arbeiderpartiet. 

Opsal informerte offentligheten at en del av de foreslåtte veiprosjektene kunne man vedta, noen kunne settes på vent, mens de fleste nok måtte avvises. 

Nestleder Ballo har ikke kommentert hvorfor veiprosjekter han støttet, som medlem av Finnmark Fylkesting, ikke kan støttes i fellesnemda. 

Høyres Jo Inge Hesjevik, som forlot fylkestinget i Finnmark i protest, er nå åpenbart komfortabel med jobben og lederskapet i fellesnemda. Nå sitter han helt rolig.

 Fellesnemda er satt sammen av partiene og ut fra styrke partiene har fått av velgerne. Det er likevel helt umulig å skille AP fra H, V, FrP og KrF. I det minste burde det vært synliggjort i prinsipielle saker. Det som før var en åpen debatt om veivalg i Finnmark fylkesting er forstummet.

Velgerflertall fra Troms

Fylkespartileder Kristina Hansen har ledet FAP inn i en vanskelig situasjon, som sannsynligvis utløser velgerflukt fra fylkespartiet. Fylkespartilederen sto ikke rakrygget opp for vedtakene i sin egen partiorganisasjon, ei heller for resultatet i folkeavstemmingen om sammenslåingen av Finnmark og Troms.

Fylkespartilederen er nominert som fylkesordførerkandidat til storfylket. Kandidaten kan med andre ord å bli fylkesordfører også for befolkningen i Troms. 

I Finnmark er det vel 58-tusen stemmeberettigede, i Troms er det ca 127-tusen. Hansen kan bli valgt til fylkesordfører i storfylket selv om tilliten til Finnmark AP og fylkesordførerkandidaten ikke er tilstrekkelig, men fordi et stort velgerovertall i Troms ikke kjenner til hva som har skjedd i Finnmark.  

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP) har sterk støtte

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP) i Finnmark har ved flere anledninger sagt at hennes mandat er gitt av velgerne i Finnmark. Vassvik er med det utsagnet grunnleggende fundamentert i sosialdemokratiets tradisjon og tenkemåte. Det er velgerne som skal bestemme partiets politikk. 

Det er både trist og meningsløst at et splittet Finnmark Arbeiderparti med en liten overvekt til partiledelsen og med partiets vedtekter har tvunget Ragnhild Vassvik til å bryte med sitt mandat fra velgerne. 

Fylkesordfører Vassvik kommuniserer åpent, ærlig og uredd med sine velgere. Tilbake får hun velgernes respekt.

Splittet FAP

Fylkesordføreren i Finnmark hadde støtte fra nesten halvparten av partilagene i Finnmark AP og fra erfarne partikamerater som Helga Pedersen Tana AP, Remi Strand gruppefører i fylkestinget, Wenche Pedersen ordførerkandidat for Vadsø AP, ordfører Geir Knutsen i Båtsfjord og mange flere. 

Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig. Splittelsen i FAP kom tydelig til syne i nominasjonsprosessen til storfylket. De som hadde markert motstand mot å endre partiet tidligere standpunkt, om ikke å delta i fellesnemda, ble nominert nederst på partiets liste.

Det er altså ikke velgerne som har forlatt partiet, det er partiet som har forlatt sine velgere. Finnmark Arbeiderparti er i en skjebnetid.

Oppskrift på sentralisering

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Så var det høyskolene sin tur. Nok en gang føres bevis for det som nærmest er en naturlov: Enhver sentralisering av makt fører også til sentralisering av aktivitet og folk.

I kjent stil har regjeringa lagt sterke føringer for å endre strukturen også innen undervisningssektoren, og i 2015 ble en rekke høyskoler og universiteter mer eller mindre presset til å slå seg sammen. Presiseringa av at dette ikke innebar færre studiesteder, var like løgnaktig som at kommune- og regionreformene skal styrke lokaldemokratiet eller at «nærpolitireformen» er hva navnet tilsier.

Med hovedsete i Bodø ble Nord universitet dannet med 9 læresteder fra Stokmarknes til Stjørdal, 820 km i luftlinje. Frykt i satellittene for kutt i studietilbud og -plasser var alt annet enn paranoia. Rett over påske kom meldinga om kraftig reduksjon av aktiviteten i Vesterålen og Namsos og full nedleggelse i Sandnessjøen og Nesna.

Ovennevnte garanti viste seg like svak som gravitasjonen mot administrative sentra er sterk. Fra 2022 skal kun Levanger, hvor fungerende rektor holder til, og Bodø kalles campuser. Det er der det skal satses på «robuste miljøer» og «faglig konsentrasjon». Da er det vel bare et tidsspørsmål før de med tittelen «studiesteder», er ribbet til skinnet eller helt borte?

Prisen for å kunne kalle seg del av et universitet kan bli høy for mange flere tidligere distriktshøyskoler.

I denne omgang blir Helgeland hardest rammet. Lærerutdanninga på Nesna har i 101 år løst sitt samfunnsoppdrag på en utmerket måte. En ærverdig og tradisjonsrik institusjon skal legges brakk med vidtrekkende konsekvenser lokalt og regionalt.

Tap på over 100 arbeidsplasser er svært dramatisk for en kommune med 1800 innbyggere. Forholdsmessig lik årelating av Oslo gir minus 45.000, forøvrig et mer nærliggende prosjekt for ei regjering med store ord og fett flesk om utflytting av statlige arbeidsplasser?

Utdanningsinstitusjoner i distriktene er viktige for å sikre fagpersonell til de samme distrikter. Nesna har sørget for lærere, Sandnessjøen for helsepersonell. En rekordhøy prosent uteksaminert derfra arbeider i regionen. Vettløse vedtak bør og kan reverseres, men skade skjer straks usikkerhet brer seg, en kjent oppskrift på sentralisering. Bare snakk om nedleggelse får folk til å posisjonere seg.

Andøya flystasjon opplever flukt av nøkkelpersonell lenge før den uforståelige flyttinga er gjennomført, og hvem vil vel etablere seg i et dødsdømt fylkes- eller kommunesenter? Enten det gjelder Vadsø, Gryllefjord, Nesna eller Andøya er sirkelargumentasjonen komplett når det konkluderes med at man ikke kan satse på slike steder siden fagfolk skyr dem.

Enten man er for eller i mot sammenslåinger, må man innse at administrativ inndeling innen forskjellige samfunnsområder påvirker Norges utseende. Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole, en barnehage og et gamlehjem, men det finnes mange ekskommuner som er fri for alle basistjenester, ja til og med en som er fri for folk.

Sammenligning av tettsteder er en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men også her er det et tilfelle hvor det i dag er folketomt.

Om dagens retorikk skulle legges til grunn, burde Ullsfjord ha profittert på «synergieffekten fra byen». Mens Tromsø har nær tredoblet folketallet siden 1964, er det i stedet deling med samme tall som gjelder der. Det detroniserte kommunesenteret Sjursnes kan ikke engang defineres som tettsted (min. 200 innb.). Se på Myre vs Strengelvåg, Leknes vs Stamsund, Kolvereid vs Foldereid, Ski vs Kråkstad osv.! Påstå gjerne at sammenslåinger er rett medisin, men nekt ikke for at det også betyr sentralisering!

Politireformen var ærlig på at tjenestesteder ville bli nedlagt. «Nær» som prefiks er tilføyd fordi svartemarjer skal suse forbi fra tid til annen, men bare det at personalet og deres familier ikke lenger bor der er et stort tap for bygdene.

Intensjonsavtalene som skrives ved ymse andre sammenslåinger, er fulle av forsikringer mot tilsvarende nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Det varer ikke lenge før disse viser seg å være verdiløse.

Bru over Skarnsundet fikk etterhvert lille Mosvik til å kikke over mot storebror på andre sida. Press på økonomien gitt forespeilede rammebetingelser alene og storsinnet som Inderøy viste, gjorde at de tok steget til sammenslåing i 2012.

Nylig ble det vedtatt å legge ned Mosvik skole. Kun 7 år tok det før de var ribbet for det meste, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Ved fjerninga av kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering.

Kampen for å beholde lokal og regional sjølråderett dreier seg om vi skal kjenne igjen landet vårt på sikt. Finnmarkingene har vel best av alle forstått betydningen også av en fylkesgrense.

Styring av offentlige institusjoner og tjenester etter foretaksmodellen under stadig større administrative overbygninger er også sterkt sentraliseringsdrivende.

Blåruss og ledelse i de forskjellige maktens høyborger overøser oss med tallknusing og fine fraser: kraftsamling, sterkere fagmiljøer og ikke minst ordet som florerer mest i deres argumentasjon. De burde heller spørre seg hvor «robust» Nesna, Mosvik og landet som helhet blir og om vi ikke alle har tapt når totalregnskapet gjøres opp?

Trine Skei Grande synliggjorde regjeringas holdning i all sin grellhet ved å omtale mindre kommuner som koseklubber. Hva mener hun da Nesna er; en lekestue?

Paradoksalt nok påstår hun det er nødvendig med større enheter for å spre makt nedover og at slike som henne «tør å stå i den driten» det er å drive det gjennom. Ingen bør ty til kulturministerens vokabular for å karakterisere budskapet de sprer, men det er i hvert fall en oppskrift på sentralisering.

————————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

1 2 3 7
Gå til Topp