Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren

Et rungende ja for Finnmark!

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Vi i ForFinnmark har all grunn til å være både blide og i godt humør for tiden. For vi får stadig mer støtte til den eneste saken vi er opptatt av: Å få Stortinget til å vedta at Finnmark skal være eget fylke. 

Målet er to år frem i tid. Da skal det velges et nytt storting. Da kan vedtaket om å avvikle Finnmark gjøres om. Da kan Finnmark oppstå på ny.

Listen over alle som kjemper for å behold Finnmark som et eget fylke er veldig lang:

87% av velgerne i Finnmark vil ha Finnmark som eget fylke. Det samme vil fylkestingene i Finnmark, Troms og Nordland.

Sametinget avviser å avvikle Finnmark som et fylke. Halve stortinget har stemt mot å avvikle Finnmark. Et flertall i stortingets kommunalkomite har gått imot tvangsvedtaket fordi vedtaket ikke er i samsvar med loven. 

Alle nyvalgte ordførere fra de rødgrønne partiene i Finnmark og Troms skrev under på en velgerkontrakt at de ville gå for en reversering av tvangsvedtaket dersom de ble valgt til ordførere.

Alle listetoppene til fylkestingsvalget i våre to fylker på rødgrønn side har sagt nei til sammenslåing. 

Alle partiene på rødgrønn side i Finnmark og Troms gikk ved kommune- og fylkestingsvalget til valg på at de vil reversere tvangsvedtaket i stortinget. De vant valget soleklart. At de ville reversere tvangsvedtaket var en av de viktigste grunnene til valgseieren.

Flertallet av folket i de nye fylkene Viken, Innlandet og Vestlandet og deres politikere har ingen ting til overs for regjeringens politiske ide om færre fylker. De vil ha sine fylker tilbake igjen.

Fagforbundet i Finnmark vil ha oppløst tvangsammenslåing. Det samme vil flere interesseorganisasjoner.

Den nye rødgrønne fylkesregjeringen for Troms og Finnmark, som ledes av Bjørn Inge Mo fra Arbeiderpartiet, har forpliktet seg til å jobbe mot tvangsvedtaket og at fylkene igjen skal deles opp.

Jonas Gahr Støre hilste til årsmøte i ForFinnmark og sa at han ha tilbake Finnmark hvis Finnmark vil. Han vil jobbe for Finnmark, for mulighetene, for folk i nord og for å få tilbake optimismen. Det vil han arbeide for og vie seg til. Hele Arbeiderpartiet er med han på det.

Trygve Magnus Slagsvold Vedum var i sin hilsning til vårt årsmøte, som vanlig helt klar. Det første et nytt storting i 2021 må gjøre er å reversere tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms. To år med tvang er mer enn nok.

Nestleder i SV Kirsti Bergstø hilser og viser til at den nye fylkesregjeringen har forpliktet seg til å jobbe mot tvangsvedtaket og at fylkene igjen skal deles opp. Da trengs det kampkraft, glød, gode argumenter og samhold. «Det kjenner æ i lag med dokker. Lykke til i kampen. Den tar vi i lag».

Partileder Bjørnar Moxnes i Rødt kom med sin hilsen direkte fra Vardø og et møte med Kystopprøret. – Vi skal gjenreise respekten for lokaldemokratiet og hindre denne sentraliseringen og overkjøringspolitikken som kommer fra det borgerlige flertallet. Vi må bare drive oppholdende strid i to år og så skal vi få oppløst dette tullballet. Så må også dere holde dampen oppe, sier Moxnes.

Finnmarkingenes historie og erfaring har gitt oss mot og styrke til å kjempe mot regjeringens tvang og for et rødgrønt flertall på stortinget i 2021. Da skal Finnmark igjen bli et eget fylke.

Denne massive, folkelig og politiske enigheten gir en kjempegod følelse av optimisme, den gjør at man blir glad og i godt humør. 

Kjemp for alt hva du har kjært…

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark

– Å komme med identitetskortet i regiondebatten er latterlig naivt, sa en journalist til meg en gang. Som om jeg var dum. Som om mine følelser av tilhørighet til mitt Finnmark ikke betyr noen ting. Som om kultur og historie ikke sitter i kroppen og gjør meg til den jeg er.

Jeg følte det nesten som et overgrep. Nei, ikke nesten. Det var et overgrep og et angrep. Men jeg sa ingenting da. Det ville ikke nyttet.

Men jeg har tenkt mye på hva denne tydelige følelsen av identitet er for noe, hvorfor den er så sterk og hvorfor en journalist våger å latterliggjøre den sterkeste drivkraften i min og manges kamp for Finnmark.

Identitet er ikke å spøke med. Hva var det som gjorde at russiske mødre sendte sine unge sønner ut i den store fedrelandskrigen selv om de visste at det betydde døden? Det var kjærligheten til sitt fedreland. Identitet.

Hvorfor trekker Catalonerne til gatene for å kjempe mot Spania? Det er historien og 300 år med spansk undertrykkelse som forklarer raseriet. Identitet.

Hva er det som gjør at Finnmarkingene protesterer høyest av alle når vi tvinges til å oppgi fylket vårt? Det er identitet, en samlebetegnelse for det vi føler på grunn av vår historie, kultur, natur, fornorskning, ran av naturressurser, latterliggjøring og maktesløshet.

Og det blir ikke borte på grunn av et Stortingsflertall eller flere. Det blir heller ikke borte selv om maktpersoner tror det, latterliggjør oss og prøver å forklare oss at identitet bare er følelsesmessig tull. Det er ikke bærekraftig for å møte fremtiden, sier de.

Men der tar de grundig feil. Våre forfedre og formødre kjempet ikke forgjeves for å bygge og bo i dette karrige landskapet. De sitter på våre skuldre og minner oss på at deres blodslit er hamret inn i våre gener og at vi ikke må gi oss. ALDRI!

Dette er noen av byggeklossene i vår identitet, og den er sterkere enn antall mennesker og sterkere enn et politisk høyreblaff når vi setter dagens regiondebatt inn i den store tiden. Den er også sterkere enn journalistens latterliggjøring av min identitet.

Farmor pleide å synge: Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder…» Det sitter fast i folket her, det er den voldsomme kampen for tilværelsen som ligger i oss fra alle tider. Og den som våger å si at identitet ikke betyr noe, kan se på styrken i kampen mot regionreformen de siste 2 årene.

Identitet er vår sterkeste kraft. At journalisten og de han representerer ikke forstår det blir også deres svøpe. For uansett hva som skjer med regionreformen kommer ikke Finnmarkingene gi seg. Aldri! Til det er identiteten for sterk.

Prosjekt Troms og Finnmark

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen alias ÞEKKJA

Skal man toe sine hender, sitte rolig i båten eller bruke tiden på å dra veksler av hverandres kompetanse? Vi skal fremover, bør svaret være. La oss bruke tiden på meningsfylte og fremoverlente samfunnsoppdrag!

Folket har allerede bestemt at nye Troms og Finnmark fylkeskommune skal deles og tilbakeføres til to selvstendige fylker. Både gjennom folkeavstemming og ikke minst gjennom å avgi tillit til politiske partier som har gitt sitt ord på ny-deling av storfylket.

Politiske tillitsmenn og kvinner samt administrasjonen i første rekke må dermed følge strømningene i folkesynet og berede grunnen for tilbakeføring.

Alt annen vil anses som ignorant og obsternasig. Dette er neppe tvilsomt at dagens flertallsregjering vil overse folkesynet og fortsette sin maktarroganse, søke tilpasning i bestemmelsene og fullføre det famøse vedtaket.

Dermed må folket selv utvikle en prosessledelse som ivaretar folkesynet og utvikler Troms og Finnmark, samtidig som fradelingsvedtaket antas fra 2021.

En prosjektorganisering er derfor aktuell hvor utviklingsarbeidet utføres av en egen gruppe og nåværende tjenesteproduksjon ivaretas innenfor allerede oppgåtte seksjoner.

Med litt godvilje fra alle hold vil tiden kunne brukes til både kompetanseoverføring, nye system bekjentskaper og solide inngangsverdier til forbedret og langvarig samarbeid.

Jeg antar at alle «nye stillinger» tilsettes midlertidig eller på åremål slik at storfylket enkelt kan deles og tilbakeføres når «prosjektet» er ferdig. Noe annet vil være å hive sten mot både velgere og berørte ansatte.

Når nytt Storting i 2021 reverserer dagens famøse tvangsforestilling kan perioden allikevel ha vært både utviklende og lærerik – fremfor vond og bortkastet.

Det eneste som kan spenne ben for et slikt utviklende samarbeid er knapphet i økonomiske overføringer fra dagens flertallsregjering.

Solbergregjeringen kan selvfølgelig bruke redusert økonomi til å tvinge inn løsninger som trekker ned samarbeidsmulighetene og argumentere med at tjenesteproduksjon vil lide på grunn av folkets vrange vilje.

I så fall vil dette bli en ny krigserklæring mot folket og innbyggerne i regionen. Jeg hadde ønsket at regjeringen innså sin egen skivebom og styrket overføringsrammene slik at «prosjektperioden» blir meningsfull, fremoverlent og at reverseringen kan foregå på en sikker og god måte.

Hvorfor er Finnmark i kamp?

i Kommentaren By

Skrevet av Helge Nicolaisen alias ÞEKKJA

I denne posten tilkjennegir jeg mitt eget ståsted, forteller min motstand og nekter plent for at regionreformen slik den fremstår kommer Finnmarksfolket til det bedre.

Utgangspunktet mitt er verdien av samfunnslyden, betydningen av å høres og bli sett. Jeg velger å gjøre det på denne måten, uten fine ord eller arrogant nedlatende holdning.

Jeg lar meg fortvile av landsdels og fylkes medienes fraværende rapportering – hvor nyhetsverdiene er druknet i politisk parti. Det er leit, men ikke så mye man får gjort noe med.

Samfunnslyden fra Finnmark

Hvordan høres den ut. Er den sterk, stille, stormfull eller lett som en bris. Det som i alle fall er helt sikkert er betydningen av å bli hørt, fortelle av det man har på hjertet og gjengi de nære historiene. Er det ikke derfor et folkestyre er grunnmuren i vårt demokrati?

Utgangspunktet for debatt er ikke sjelden ulike syn, ulikt tankesett og gjerne ofte egen livsarv. Det er følelser man må tørre å kjenne på, lyssette og prøve å forstå. Annerledeshet er ikke noe annet enn den fulle verdien av et helhetlig samfunn.

Mister du samfunnslyden, da mister du folket. Lar du folket forsvinne så taper du sjelen. Mister du sjelen – så taper du alt.

Nå er det nok ikke slik at en sammenslåing med Troms vil kondemnere folkesjelen, men at det vil bety en annen samfunnslyd – det tror jeg er rimelig sikkert.

Selv om fylkene er gode naboer, og har mange fellestrekk – er det allikevel mange ulikheter.

I dagens Troms fylke bor nesten halvparten av fylkets innbyggere i Tromsø (ca. 74000). Videre har Harstad (ca. 25000) og Finnsnes (ca. 12000). Den resterende befolkning på omkring 50000 bor spredt, ikke ulikt som i Finnmark.

Finnmarks totale befolkning er på ca. 76000 med Alta som største by med sine vel 20 000 innbyggere. Videre er Hammerfest, Vadsø og Kirkenes by steder med `+/- 10 000 innbyggere.

Før jeg skriver videre legger jeg til grunn at politikk handler om å bli sett, hørt, at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Maktedimensjonene er i alle hovedsak som følger: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Anvendelsen av makt kommer gjerne til syne etter oppsatt behov, ikke sjeldent etter egen bevisning eller nærmiljøets oppfatning. Man kan si at makt tekkes etter internmiljøets egen styrke og verdi. Ofte er tyngdepunktet for maktanvendelse derfor styrkebasert etter populasjon, økonomi og samfunnets egen selvoppfattelse.

Slik bestemmelsene i dag står, vurderes det dithen at Finnmark fylke er tapere i stort sett alle maktdimensjoner, og dermed satt i fare for distansepolitikk og tap av samfunnslyd.

Bordet er med andre ord dekket for eskalert samfunnsmakt direkte i retning av ytterligere sentralisering.

Så er det tverrhet når Finnmarkingen nøler, er Finnmarkingen vanskelig når man nekter på at regionreformen slik den fremstår er en god ide og er Finnmarkingen egentlig ufullstendig i sine vurderinger når man ikke engang vet hvilke statlige kompetanser som er til delegasjon?

Neppe, er det grunn til å påstå.

Derimot kan man forstå det dit at hele motstanden handler om å bli sett, hørt, at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt ut i fra et utgangspunkt hvor samfunnslydene er hørbare, blir forstått og ikke minst oppfattet.

På den andre siden kan man forstå at høyrepolitikken og bynære redaksjoner tar et annet standpunkt, rett og slett fordi deres forståelse tilsier det (internmiljøets styrke).

Det er derfor verd å kjempe for eget samfunn, det er verd å la stemmene bli hørt og det bør ikke være tvilsomt at samfunnslydene vil svekkes i samme takt som distansen til maktstrukturene øker.

—–“Og når alt er forbi, høres ingenting lenger – ingenting – Og det høres.” —-

Folket følger med på hva som skjer!

i Kommentaren/Politikk By

Det har alltid handlet om folket i Finnmark, vår identitet og historie og vår rett til å si nei når staten tvinger oss i kne. Det har alltid handlet om våre erfaringer med å bli ranet for makt og ressurser av de som er mektigere enn oss. Og det vil alltid handle om dette bakteppet når historien om tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms skal skrives.

For det er her styrken i motstanden ligger, i folkedypet. Og det er det maktkåte politikere, toppledere i det offentlige, lobbyister, mediefolk og næringslivstopper ikke forstår eller anerkjenner.

Men folket forstår. De ser hvilken agenda de har, de som håner motstanden mot tvangssammenslåinga. Og de ser at de får maktposisjoner, styreverv, gode lønninger og adgang til det gode selskap.

De som er synlige motstandere av tvangssammenslåinga får verken makt eller penger for å si fra. Det gjør heller ikke de som stemte mot tvangssammenslåinga i mai i fjor eller de som ved siste valg stemte på de partiene som er for reversering.

Alle vet at hvis man ser på motivet bak maktpersoners agenda vet man også hvem de er lakeier for.

Derfor følger folket med på hva som skjer i fellesnemnda, i fylkestinget, i mediehusene og på arbeidsplasser der omorganiseringa pågår for fullt. De følger med på hvor den offentlige pengestrømmen går i et sammenslått storfylke og de følger med på hvordan stat og Storting tar vare på folket sitt.

Og sist, men ikke minst, folket følger med på om de som før valget garanterte for reversering av tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark holder ord.

Vi som jobber for at Finnmark og Troms kan utvikle seg helt strålende uten å være tvangssamenslått fortsetter ufortrødent vår jobb. Vi fortsetter å informere og spre kunnskap til folk om hva som foregår nå i kampens hete.

Vi er grasrota som ikke tjener penger eller posisjoner på å si fra. Vår agenda er rettferdig fordeling av makt og ressurser og fravær av tvang i en nasjon som kaller seg demokratisk.

Så kan maktfolket og de som irriterer seg over motstand mot tvang bare fortsette å latterliggjøre oss og kalle oss for rabulister, aksjonister, opprørere og det som verre er. De ser ikke at når de kritiserer den organiserte motstanden av tvangsreformen så spytter de samtidig på folket.

Nesetippens forbannelse

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA

Nesetippene er ofte i veien for breddesynet og dermed blir helheten ofte borte.

I dagens debatt med politisk redaktør Skjalg Fjellheim, kom jeg i skade for å bruke begrepet «tull». Det var feil av meg og kan bare beklages. Redaktørens nesetipp blir horisonten og dermed uttalt syn, så vel som min egen blir min forståelse. 

For å løfte en landsdel trenges mer enn en by. Løftet skjer når kollektivet i lag inkluderes og bidrar til felles fremtid. Det er aldri feil å vise forskjeller, aldri galt å by på seg selv – men heller ikke alltid riktig å kun fokusere på eget turområde. 

Nesetippsdebatter er rent vanlig og ikke sjelden ganske morsomme. Ofte er det ikke den enes feil, heller den annens rett. 

Nåvel, nok om nesetipper i denne omgang. Poenget er heller at samfunnsutvikling ofte skjer på tross av storsamfunnets forståelse.

Ikke rent sjeldent heller som et resultat av oppspill, positivitet og inkluderende adferd. Man kan si at evnen til utvikling er resultatet av fremtidstro. 

Jeg velger altså å tro på samfunnslyden, anta en holdning der det er ulikhetene som til sammen beveger samfunnet fremover. Jeg velger meg en samfunnsutvikling som legger sten på sten ut i fra den kapitalen som allerede er på stedet.

Finnmark og Troms er uttalt som fylker i rivende utvikling. Stort sett fungerer områdene som et forsyningsfat for fortsatt norsk velstand. Prinsippet om lokal medbestemmelse blir dermed i seg selv en kampsak. 

Frie selvstendige nordnorske fylker blir dermed Tromsø-byens viktigste kort for fremtidig positiv og felles utvikling. 

Så nevner jeg igjen – et ønske om en sterk nordnorsk region, med tre selvstendige fylker etablert i et strategisk regionsamarbeid – som et fremtidsrettet, utviklingsorientert og bærekraftig felleskap med plass til alle. 

Debatten kan du høre ved å trykke på linken: (Debatt – Tromsø mot røkla)

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-finnmark/DKFI01018219/23-09-2019?fbclid=IwAR3jsFS-3lhdq-eEFdM9uqvu6w5oczRocIg68vXzxtjeTbo0s1gmCebY42s#t=1h46m13.76s

For Finnmark, For Troms, Akershus, Buskerud og Østfold

i Kommentaren By

Skrevet av Þekkja alias Helge Nicolaisen

Facebook-siden Þekkja velger å støtte opp om den tverrpolitiske bevegelsen – For Finnmark. Ikke fordi jeg tror en sammenslåing med Troms vil legge landsdelen brakk, men fordi jeg er bevisst motstand til den politiske sentraliseringskraften. Jeg velger meg å støtte øvrige “For bevegelser” så vel om det blir et tema.

Når jeg omsider har tatt parti og vil støtte folkebevegelser fremfor det etablerte politiske landskap henger dette sammen med min egen ideologi.

Jeg velger å distansere meg fra antakelsen om at store robuste enheter med effektiviseringskrav er neste generasjons bærekraft.

Perifer kunnskap etter antakelsen om samfunnslikhet er etter mitt syn er alvorlig trussel mot samfunnssikkerhet, næromsorg, egenmestring og beredskap. Klima og miljøskiftene som isolerer samfunn, ødelegger infrastruktur og distanserer støttefunksjoner krever lokal kunnskap og mobilitet fremfor teoretiske modeller utviklet av historiske data.

Demografiske endringer kan ikke møtes med gedigne sykehjemssamfunn hvor stykkprismetoder antar verdighetsgarantier. Endringen kan kun møtes med utbygging av samfunnsnære velferdsordninger hvor nærmiljøet selv inkluderes og bidrar.

Bærekraftsmodellene som anfører samfunnsreformene lar forskjellene forvitre og skaper dermed samfunn uten lokal innovasjon og egenmestring. Slik utløses samfunnsdistanse og “fjernreformer”.

Nærhetsmodeller hvor geografiske samfunnsaktiva selv ivaretar ROS og beredskapsarbeidet vil bidra til langt større presisjon og beredskapsinnovasjon. Dette gjelder stor sett innenfor samtlige fagfelt.

Å støtte folkebevegelsen vil etter mitt syn bidra til nødvendig motmakt mot ett elitestyrt politisk landskap hvor systemkalkulasjon fører med seg uferdige samfunnsreformer som skaper usikkerhet og avstand, fremfor nærhet og sikkerhet.

Det er overveiende sannsynlig at folkebevegelser, samtidsideologi og nærhetspolitikk blir parallelle maktstrukturer som utfordrer dagens politiske partisystem.

Arnestedet er rett og slett mangelfull kontakt mellom folket og eliten. (ute av syne – ute av sinn). Det haster med å snu tenkningen, det haster med å få på plass et system som avvikler teoretiske skrivebordsmodeller uten forankring og lokal kunnskap.

Så lenge folket ikke høres gjennom etablerte strukturer og folkestyret forsetter forvitring kan kun folkets egen bevegelse tvinge demokratiet tilbake. Derfor støtter denne siden – For Finnmark.

– Æ vet ikke ka æ skal stemme…

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, ForFinnmark

– Æ vet ikke ka æ skal stemme, sa den voksne damen som ser det som sin plikt å stemme ved kommune- og fylkestingsvalget. Men hun vet ikke hvem de på fylkesvalglistene er og hun har ikke hørt om dem tidligere.

Hun stemte da fylkespolitikerne i Finnmark ba henne delta i folkeavstemmingen om ja eller nei til sammenslåing av Finnmark og Troms til et fylke. Hun stemte nei. Det samme gjorde 87 % av hennes medborgere i Finnmark. 

Finnmarkingene var sitt ansvar bevisst. De hadde alle sine grunner for å stemme mot et stortingsvedtak de mente var feil. Viljen som finnmarkingen uttrykte gjennom sin stemmegivning ble blankt avvist av dagens regjering og etter hvert også av et flertall i Finnmark fylkesting.

Mange var av den mening at tvangsvedtaket måtte prøves rettslig. I det minste måtte vi kunne få vite om Stortinget hadde fulgt sine egne lover. Ikke fordi at en rettsavgjørelse nødvendigvis ville få dagens Storting til å endre vedtaket, men vi burde fått vite om vedtaket var lovlig og om stortinget har fulgt sine egne lover.

Men nei, det ble også avvist. Det er vondt å kjenne på den ugne følelsen tvangsvedtaket utløste og at vi aldri skal få vite om stortinget fulgte sine egne lover da et knapt flertall i Stortinget vedtok å slå sammen fylkene.

Vårt rettssystem er bygd på rettsfølelsen til folk flest. Den ble krenket da kravet om å ta tvangsvedtaket til rettsavgjørelse ble neglisjert. 

Et splittet Finnmark Arbeiderparti, Høyre, FrP, KrF og Venstre i Fylkestinget i Finnmark fulgte ikke det klare rådet de fikk av velgerne. Folkeviljen var dermed tilsidesatt. 

Redaktøren i Nordlys mener det er farlig dersom de to eneste styringsdyktige partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, blir vraket av velgerne.  Meningsmålinger tyder på at Høyre og Arbeiderpartiet kan miste sine styringsposisjoner. Nå advarer han velgerne mot de andre partiene.

Avisa Nordlys har dummet seg ut tidligere i denne saken. Det er ingen grunn til å ta redaktøren særlig alvorlig. 

Det var med utgangspunkt i denne forståelsen, om enerådende styringsdyktighet, at et flertall i fylkestinget med Arbeiderpartiet, Høyre, FrP, KrF og Venstre satte seg over folkeviljen. Argumentet var at nå måtte noen ta et ansvar, nå kunne man ikke lenger følge folkeviljen. Det vil gå ut over folket selv.

Dessverre er vårt demokrati truet når det er blitt så enkelt å sette folkemeningen ut av spill. Den politiske debatten går ikke mellom velgerne og de som har fått velgernes tillit. Den foregår lukket av strategiske hensyn.

Frihet og demokrati sitter dypt i oss. Rapporter viser at demokratiet er i tilbakegang. Norge er blitt et mindre fritt land fordi vi i stadig sterkere grad underlegges internasjonalt lovverk.

Det er oppstått en økende ulikhet. Rikfolk får stadig større fordeler. Fattigfolk får det verre. Ekspertene styrer og de med lavere utdanning stenges ute fra å ta ansvar for landet, for eget fylke og kommune. Dette er et fatalt feilgrep og et angrep på demokratiet.  

Velgerne i Finnmark har orientert seg grundig om hva tvangsvedtaket innebærer. De forstår godt hva som best tjener fremtidens Finnmark, men det er opplagt blitt vanskeligere å vite hva man skal stemme.

Den voksne damen som sa «- Æ vet ikke ka æ skal stemme» går likevel til valgurnene mandag. Hun føler at det er hennes plikt. Men hun vil ikke knytte stemmegivningen til en bestemt sak. Hun skal stemme på en kandidat hun kan stole på.

Hvordan kunne dette skje?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Randi Karlstrøm, leder i ForFinnmark

Som tidligere stortingsrepresentant fra Finnmark KrF har sammenslåingsprosessen vært en trasig affære om overkjøring av medlemmene i Finnmark KrF og om hvordan stortingsrepresentanter fra Rogaland KrF og Agder KrF forhandlet oss bort med en bedrevitende letthet.

Midt under valgkampen for folkeavstemninga april 2018 hadde mitt partilag årsmøte og i realiteten la bort sin selvstendige stemme ved å vedta å sammenslå seg med partilaget Troms KrF.

Året før hadde det lille, men ikke ubetydelige laget i KrF uttalt et tydelig nei til sammenslåing og et ja til Finnmark. Det var kun en åpning for grensejustering sørover mot Troms.

Jeg ble kontaktet dagen etter at det famøse bakroms-vedtaket i Stortinget mai 2017 av en begeistret Widar Skogan fra Troms KrF, som synes dette vedtaket var aldeles glimrende for et lite parti som KrF som alltid ellers hadde vanskelig for å få mer enn 1 representant både i Troms og i Finnmark.

Han hadde ingen føling med eller forståelse for at dette vedtaket satte meg og mange i Finnmark i et slag sjokktilstand og at dette vedtaket var sterkt uønsket.

Før vedtaket i Stortinget 8. juni 2017 kom visstnok hele stortingsgruppa i all hemmelighet til Alta for å få bekreftet at Geir Toskedal fra Rogaland KrF hadde vært med på et riktig vedtak i kommunalkomiteen.

At stortingsgruppen tror de har besøkt og hørt Norges største fylke med å lande i dets vestlige kant i hemmelighet er ikke særlig tillitsvekkende må jeg si. Hvem de møtte der og hvem som hadde regien på det møtet er ikke jeg kjent med.

Jeg ville nok funnet det naturlig om jeg som tidligere stortingsrepresentant eller Kåre Harila som har vært leder for KrF sin fylkestingsgruppa i en generasjon, ble involvert eller informert om dette. Men vi hadde nok ikke det riktige synet på saken.

Vi har i ettertid fått vite at vi ikke var å regne med da vi ikke lenger hadde verv. Men Otto Strand, varaordfører fra Vadsø var helt sikkert der og det vil heller ikke forundre meg om Widar Skogan fra fylkestingsgruppa i Troms var der. Stortingsgruppa forrige periode hadde ingen representanter nordfra.

Otto Strand fra Vadsø har hatt en viktig rolle i KrF sin sammenslåingsprosess. Han som varaordfører i Vadsø har hatt et stort ansvar for innbyggere og institusjoner i sin egen kommune. På tross av at KrF-laget har mistet masse medlemmer som gikk i protest, deriblant svært sentrale folk, og at han har hatt liten støtte i lokallaget, har han overkjørt eget lokallag fra sin posisjon i kommunestyret som varaordfører.

I tillegg har han som tidligere sentralstyremedlem systematisk sendt positive signaler fra Øst-Finnmark til stortingsgruppa til KrF og gitt full støtte til tvangssammenslåingen.

Vi oppfattet at Knut Arild Hareide etter folkeavstemmingen mai 2018 og Sametingets nei-vedtak var innstilt på å åpne opp for reversering av tvangssammenslåingen. Men da måtte de lokale KrF-ere i Finnmark åpne opp for dette da det var svært vanskelig å overkjøre egne folk.

Dette var signaler som ble tydeliggjort internt både mot Otto Strand og Svein Iversen. Sistnevnte var da blitt partileder for Troms og Finnmark KrF i tillegg til sin posisjon som medlem av Finnmark fylkesting og sentralstyremedlem.

Jeg har i ettertid blitt enda mer klar over den manglende forståelse det er for Finnmark-samfunnet også fra andre sentrale politikere i Troms; det virker som om de tror Finnmark bare er en materiell forlengelse av Troms. Troms og Finnmark er flotte steder og flotte folk, men det er en stor kulturforskjell, og i samfunnsøkonomiens verden kalles dette for stordrifts-ulemper. 

Begge de to som faktisk kunne hindre reverseringen sommeren og høsten 2018 ble selv ettertrykkelig lurt da de dessverre stolte på stortingsgruppen og nestleder Olaug Bollestad sin lovnad i et NRK-oppslag om at den endelige avgjørelsen om KrF sin støtte til regionreformen skulle skje først etter at regjeringen hadde lagt fram hvilke statlige oppgaver de skulle flytte ut til regionene.

Men rett før regjeringen slapp meldingen om de nye oppgavene binder stortingsgruppa i KrF svært overraskende partiet på hender og føtter med å inngå en avtale med den daværende regjeringen Solberg om å godta reformen før oppgavene blir presentert!

Kjell Ingolf Robstad fra Agder kjørte saken i media, men vi vet det var Hans Fredrik Grøvan fra Agder styrte prosessen og helt sikkert med full støtte fra Troms fylkesting sin Widar Skogan. Knut Arild Hareide fikk aldri noen stoppsignaler fra verken varaordføreren Otto Strand i Vadsø eller fylkestingsrepresentant og sentralstyremedlem Svein Iversen.

Da gjensto bare èn mulighet: regjeringsskifte. Hvis KrF hadde støtter Hareide sitt råd 2. november – noe alle mandatene fra Finnmark KrF faktisk ønsket – ville vi fått til en reversering av tvangssammenslåingen. Men også her spilt Rogaland KrF oss et puss med et maktspill på årsmøtet sitt som alle kjenner som i realiteten bikket flertallet mot blått og feil regjering.

Slik fikk Erna Solberg gjennomført sin mangeårige drøm om sammenslåing av Troms og Finnmark for å bli kvitt Finnmark fylke og de brysomme finnmarkingene på Stortinget.

Men siste etappe i denne prosessen gjenstår: grunnlovsendringen om fylkene og stortings-representasjonen som må vedtas i 2 påfølgende Storting og med 2/3-dels flertall. Da nytter det ikke med bakroms-avtaler en sen nattetime med sørlendingene i KrF!

Gi oss politikere med sjøltillit!

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

En rad av tvilsomme gulrøtter, utstrakt og utilbørlig bruk av pisk, ren skjær tvang og rå retorikk har blitt brukt for å drive gjennom kommunereformen.

Mange «frivillige» ekteskap blir inngått fordi det ble plantet en skjebnetro i folket: «Sammenslåing blir det uansett». Hastverkselementet har også vært sentralt i strategien. «Det går et lyntog og et hurtigtog», sa forhenværende lokomotivfører Sanner. Stakkars dem som da ble stående igjen på perrongen!

De som kastet seg på i fart, kan fort angre på at de i det hele tatt løste billett. Mens noen allerede gjør akkurat det, hiver Monica Mæland på mer køl og viderefører en nedsnakking av landets småkommuner. Både for de som arbeider og de som bor der, kan det fort gå på sjøltilliten løs: «Vi og vår kommune er ikke gode nok».

En kommunalministers fremste oppgave skulle man tro var å hegne om Formannskapslovene av 1837, de som skulle sikre lokalt sjølstyre. Norge har blitt et demokratisk bakvendt-land når vi de siste seks år har holdt oss med statsråder som i stedet måler egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de kan bli kvitt.

Rekken av sammenslåinger som har blitt en realitet på falske premisser er lang, og det er slett ikke bare små kommuner som har fått innpodet idéen om at sammenslåing er eneste redning.

Nedre Eiker passerte akkurat 25.000 innbyggere. Både folket og kommunestyret sa nei til sammenslåing før Fylkesmannen sa bø og rådmannen la fram skrekkscenarier som senere viste seg slett ikke å stemme.

Påstått minus i regnskapet var tvert om pluss, men villfarelsen inn i den innbilte økonomiske jammerdal og motløshet varte lenge nok til at det ble fattet vedtak om å legge seg under Drammen. Dessverre ser det ut til at bordet fanger. Ingen har styrke nok til å rette opp fadesen.

Alle kommuner kan før eller seinere få vansker, økonomiske eller andre. Hvis det var slik at løsningen hver gang var å slå seg sammen med naboen, ville vi vært nede på én kommuner for lengst her i landet.

Under sittende regjering lanseres sammenslåinger som tidens løsen for hva det skulle være. Det blir en sovepute og en avsporing. I stedet for å ta tak i utfordringer forledes folket til å tro at en strukturendring i seg selv skal løse problemene. Erfaringer viser at det heller blir tvert om:

Redusert selvtillit og tru på grønnere gress over ny bru til naboen førte til at Mosvik i 2012 lot seg innlemme i Inderøy. Storebror sto med åpne armer og viste stor raushet ved utarbeidelsen av intensjonsavtalen. Skremmende fort viste den seg å være null verdt. Servicekontor, legen og sykehjemmet har falt som dominobrikker før den nyoppussede skolen ble vedtatt nedlagt i våres.

Kun 7 år tok det før Mosvik var ribbet for det meste. Barnehagen består fortsatt. Historia vil vise hvor lenge det varer, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Med kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt?

Mens det jubles der den har vunnet fram, er det tragedie for dem som mistet sin sjølråderett og ble en stemoderlig behandlet utkant i en storkommune.

Et ennå gjeldende Stortingsvedtak fra 2017 stadfester at
«… inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen

Stikk i strid med dette gikk Erna nylig ut med nye trusler om at små kommuner som har valgt å stå alene, går mot tøffere tider. Økonomisk strupetak har vært og er tydeligvis fortsatt et viktig virkemiddel i bestrebelsene på å knekke sentraliseringsmotstanden.

Kommunalminister Mæland bruker hver minste utfordring i småkommuner til å problematisere mens hun ignorerer at det også er problemer i de store slik det nettopp kom frem i en rapport fra NORCE.

Hun er også blind for undersøkelser som viser at tilfredsheten med velferdstjenestene er omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen.

I stedet hamrer hun løs med angivelige behov for sammenslåinger og trekker i et avisinnlegg fram to påstått positive effekter av regjeringas kommunereform: Før storkommunen Indre Østfold blir en realitet ved nyttår, skriver ministeren at det vil bli 40 mindre ansatte i administrasjonen.

Det gjør hun selv om SSB nettopp dokumenterte stor vekst i antall byråkrater i kommunene som allerede er eller blir slått sammen. Samtidig som hun nok helst vil glemme de enorme utgiftene som er brukt i selve prosessene, aviser hun dette som tall og metoder som ikke gir mening

Hennes andre strålende eksempel er fra Lardal som i fjor ble slått sammen med Larvik. Hun fremhever at de nå slipper en tre kvarters reise for jordmortjeneste.

Det hun ikke skriver er at jordmora kommer nordover dalen bare noen timer annenhver mandag eller at lardølinger for tjenester de tidligere hadde på eget rådhus, må ta den 5 mil lange turen til byen.

Typisk er det også at den bortimot eneste Lardal-relaterte saken som har blitt behandlet i kommunestyret etter sammenslåinga, er salget av rådhuset på Svarstad. Lardølinger i overgangsstyret som sitter fram til valget, prøvde å få stoppet det for å bruke bygningen til lokale aktiviteter, men byfolka, selvfølgelig et overveldende flertall, sørget for at det gikk i en fei på billigsalg.

I Tvedestrand har H, V, FrP og AP så liten tro på egen bys framtid at de vurderer å legge seg inn under en annen by, Arendal. En utbryter fra H er nå ordførerkandidat for Xtra-lista som like klart som SP kjemper for at kommunen skal bestå.

Hos naboen Vegårshei med 2081 innb. er det tverrpolitisk enighet om det samme. Et hundretall færre bor det i Sørfold hvor 97,6% i folkeavstemning sa ja til fortsatt å stå alene. Også i landets minste, Utsira, på Leka, Lurøy, Balsfjord, Målselv, Bardu og mange andre kommuner av ymse størrelse finnes det dem som står rakrygget mot reformens hårreisende prosess og retorikk.

Slike folk er det som bør velges 9/9, lokalpolitikere med selvtillit!

1 2 3 9
Gå til Topp