Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren

Oppskrift på sentralisering

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Så var det høyskolene sin tur. Nok en gang føres bevis for det som nærmest er en naturlov: Enhver sentralisering av makt fører også til sentralisering av aktivitet og folk.

I kjent stil har regjeringa lagt sterke føringer for å endre strukturen også innen undervisningssektoren, og i 2015 ble en rekke høyskoler og universiteter mer eller mindre presset til å slå seg sammen. Presiseringa av at dette ikke innebar færre studiesteder, var like løgnaktig som at kommune- og regionreformene skal styrke lokaldemokratiet eller at «nærpolitireformen» er hva navnet tilsier.

Med hovedsete i Bodø ble Nord universitet dannet med 9 læresteder fra Stokmarknes til Stjørdal, 820 km i luftlinje. Frykt i satellittene for kutt i studietilbud og -plasser var alt annet enn paranoia. Rett over påske kom meldinga om kraftig reduksjon av aktiviteten i Vesterålen og Namsos og full nedleggelse i Sandnessjøen og Nesna.

Ovennevnte garanti viste seg like svak som gravitasjonen mot administrative sentra er sterk. Fra 2022 skal kun Levanger, hvor fungerende rektor holder til, og Bodø kalles campuser. Det er der det skal satses på «robuste miljøer» og «faglig konsentrasjon». Da er det vel bare et tidsspørsmål før de med tittelen «studiesteder», er ribbet til skinnet eller helt borte?

Prisen for å kunne kalle seg del av et universitet kan bli høy for mange flere tidligere distriktshøyskoler.

I denne omgang blir Helgeland hardest rammet. Lærerutdanninga på Nesna har i 101 år løst sitt samfunnsoppdrag på en utmerket måte. En ærverdig og tradisjonsrik institusjon skal legges brakk med vidtrekkende konsekvenser lokalt og regionalt.

Tap på over 100 arbeidsplasser er svært dramatisk for en kommune med 1800 innbyggere. Forholdsmessig lik årelating av Oslo gir minus 45.000, forøvrig et mer nærliggende prosjekt for ei regjering med store ord og fett flesk om utflytting av statlige arbeidsplasser?

Utdanningsinstitusjoner i distriktene er viktige for å sikre fagpersonell til de samme distrikter. Nesna har sørget for lærere, Sandnessjøen for helsepersonell. En rekordhøy prosent uteksaminert derfra arbeider i regionen. Vettløse vedtak bør og kan reverseres, men skade skjer straks usikkerhet brer seg, en kjent oppskrift på sentralisering. Bare snakk om nedleggelse får folk til å posisjonere seg.

Andøya flystasjon opplever flukt av nøkkelpersonell lenge før den uforståelige flyttinga er gjennomført, og hvem vil vel etablere seg i et dødsdømt fylkes- eller kommunesenter? Enten det gjelder Vadsø, Gryllefjord, Nesna eller Andøya er sirkelargumentasjonen komplett når det konkluderes med at man ikke kan satse på slike steder siden fagfolk skyr dem.

Enten man er for eller i mot sammenslåinger, må man innse at administrativ inndeling innen forskjellige samfunnsområder påvirker Norges utseende. Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole, en barnehage og et gamlehjem, men det finnes mange ekskommuner som er fri for alle basistjenester, ja til og med en som er fri for folk.

Sammenligning av tettsteder er en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men også her er det et tilfelle hvor det i dag er folketomt.

Om dagens retorikk skulle legges til grunn, burde Ullsfjord ha profittert på «synergieffekten fra byen». Mens Tromsø har nær tredoblet folketallet siden 1964, er det i stedet deling med samme tall som gjelder der. Det detroniserte kommunesenteret Sjursnes kan ikke engang defineres som tettsted (min. 200 innb.). Se på Myre vs Strengelvåg, Leknes vs Stamsund, Kolvereid vs Foldereid, Ski vs Kråkstad osv.! Påstå gjerne at sammenslåinger er rett medisin, men nekt ikke for at det også betyr sentralisering!

Politireformen var ærlig på at tjenestesteder ville bli nedlagt. «Nær» som prefiks er tilføyd fordi svartemarjer skal suse forbi fra tid til annen, men bare det at personalet og deres familier ikke lenger bor der er et stort tap for bygdene.

Intensjonsavtalene som skrives ved ymse andre sammenslåinger, er fulle av forsikringer mot tilsvarende nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Det varer ikke lenge før disse viser seg å være verdiløse.

Bru over Skarnsundet fikk etterhvert lille Mosvik til å kikke over mot storebror på andre sida. Press på økonomien gitt forespeilede rammebetingelser alene og storsinnet som Inderøy viste, gjorde at de tok steget til sammenslåing i 2012.

Nylig ble det vedtatt å legge ned Mosvik skole. Kun 7 år tok det før de var ribbet for det meste, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Ved fjerninga av kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering.

Kampen for å beholde lokal og regional sjølråderett dreier seg om vi skal kjenne igjen landet vårt på sikt. Finnmarkingene har vel best av alle forstått betydningen også av en fylkesgrense.

Styring av offentlige institusjoner og tjenester etter foretaksmodellen under stadig større administrative overbygninger er også sterkt sentraliseringsdrivende.

Blåruss og ledelse i de forskjellige maktens høyborger overøser oss med tallknusing og fine fraser: kraftsamling, sterkere fagmiljøer og ikke minst ordet som florerer mest i deres argumentasjon. De burde heller spørre seg hvor «robust» Nesna, Mosvik og landet som helhet blir og om vi ikke alle har tapt når totalregnskapet gjøres opp?

Trine Skei Grande synliggjorde regjeringas holdning i all sin grellhet ved å omtale mindre kommuner som koseklubber. Hva mener hun da Nesna er; en lekestue?

Paradoksalt nok påstår hun det er nødvendig med større enheter for å spre makt nedover og at slike som henne «tør å stå i den driten» det er å drive det gjennom. Ingen bør ty til kulturministerens vokabular for å karakterisere budskapet de sprer, men det er i hvert fall en oppskrift på sentralisering.

————————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Maner til kamp mot regjeringas sentraliseringspolitikk!

i Kommentaren/Politikk By


1.mai tale i Vadsø av Bjørg Tapio, leder i Fagforbundet Finnmark.

Kjære alle sammen.
Gratulerer med dagen. Og takk for invitasjonen. Jeg setter veldig pris på å bli invitert til min hjemkommune. Det er LO, i samarbeid med partiene på venstresida, som må ha handa på rattet når 1. mai skal arrangeres.

Jeg må også påpeke at jeg representerer Fagforbundet, og vil fronte Fagforbundets politikk.

Så er det også slik at Fagforbundet samarbeider med de politiske partier der vi har mulighet til å få gjennomslag for våres viktige saker. Du trenger neppe å være rakettforsker for å finne ut hvilke partier det er.

I dag er det våres dag, arbeidernes internasjonale kampdag. Det er både en festdag, en kampdag og symbolet på våres styrke. Vi skal bruke dagen til å minne hverandre på hva vi har fått til, men vi skal også være klar over at ingen kamper er vunnet for alltid.

Uten fagbevegelsen til å kjempe for arbeidernes sak, hadde mye vært annerledes. Og det gjelder alle, som er ansatt et sted. Uavhengig av utdanning og lønn, så trenger du fagbevegelsen og fagbevegelsen trenger deg.

Både retten til sykelønn, normalarbeidsdag og en trygg pensjon er kjempet frem av arbeiderbevegelsen, mot de borgerlige partienes tilslutning.

Jeg har lyst til å trekke frem en sak. Det er slik at Fagforbundet nylig har avsluttet en utrolig viktig rettsak. En rettsak der dommen vil få stor betydning for hele arbeidslivet. Det handler om retten til å være ansatt og ikke innleid.

Jeg snakker om Aleris, som etter hvert ble Stendi-saken. Siden midten av januar har 24 medlemmer i Fagforbundet, som har vært innleid som konsulenter i Aleris, vært i rettsak mot egen arbeidsgiver. Dem kjemper for retten til å være ansatt, og ikke innleid som «konsulenter».

Det her er omsorgsarbeidere som jobber med mennesker som har problemer knyttet til rus, psykiatri, og personer med nedsatt funksjonsevne.

Som selvstendig næringsdrivende, innleid konsulent, er man ikke omfattet av AML. Aleris, nå Stendi, har fratatt «konsulentene» retten til regulert arbeidstid, overtidsbetaling, sykelønn, pensjon samt vern mot oppsigelse.

Aleris har ikke betalt arbeidsgiveravgift til det offentlige, og har spart utgifter på å ikke ansette folk i faste stillinger.

Som dere skjønner, den her saken har betydning for hele det norske arbeidslivet. Sosial dumping og bruk av løsarbeidere har spredd seg fra byggeplassen til omsorgsboligen. Det her uvesenet må vi få stoppet.

1.mai har vært den internasjonale kampdagen siden 1890. Det er en dag med sterke tradisjoner i kampen for et bedre samfunn, sterkere fellesskap og mindre forskjeller.

Det er særdeles viktig å markere dagen med den regjeringa vi har i dag, hvor utfordringene har stått i kø i de årene de har hatt makta.

Jeg var en av de naive som ikke trodde det var mulig at de skulle klare å vinne valget for en ny periode i 2017, men det gjorde de. Og dem har også i denne perioden gjennomført mye av en politikk vi ikke er komfortabel med, også med god hjelp av Krf etter at de kom i regjering.

Når statsministeren under sin nyttårstale sier at de jobber for mindre forskjeller, burde noen ha spurt hva hun mener med det.

Partiene på venstresida må bli flinkere til å konfrontere representanter fra regjeringspartiene når de kommer med slike utsagn som ikke er forståelig for oss som opplever politikken demmes helt annerledes. Vi har kun sett større forskjeller blant folk i de årene dem har hatt regjeringsmakt.

For å opprettholde en bærekraftig velferdsstat, så kutter de i ytelsene, spesielt til de svakeste, dem som har minst fra før.

Erna sier at vi må jobbe mer for å finansiere velferden, men hun sier ikke at de rikeste må betale mer skatt for å bidra til en bærekraftig velferdsstat.

Kampen om den sosiale velferdsstaten er den aller viktigste vi står i nå, fordi velferdsordningene våre, organiseringen av samfunnet og arbeidslivet er det som gjør Norge til Norge.

Regjeringa fronter en politikk som skritt for skritt ødelegger velferdsstaten som det har tatt oss over 100 år å bygge opp.

Fagforbundet er opptatt av at vi skal sikre:

  • Offentlige tjenester av god kvalitet.
  • Da er det viktig at vi har personell med rett kompetanse. Rett kompetanse på rett plass til rett tid er ikke alltid en høyskoleutdannet. Da må vi bl.a. sko oss med lærlingeplasser som står i forhold til fremtidige behov, også slik at de som starter på et skoleløp får gjennomført utdanninga sin, det er vinn- vinn, og det mest nyttige både for den det gjelder og for samfunnet.
  • God kvalitet vil også si at vi jobber for et trygt arbeidsliv, som bl.a. betyr faste og hele stillinger, slik at arbeidsfolk skal kunne ha et forutsigbart arbeidsliv og en anstendig lønn. Alt for mange kvinner jobber deltid. I helse- og omsorgssektoren er det bare 1 av 3 som har hel stilling. Det er en myte at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. Kvinner vil også ha en lønn og leve av. De vil ha en lønn som sørger for at de kan få lån i banken og kjøpe seg en bolig. De vil kunne forsørge både seg selv og sine barn. Det er en samfunnsutfordring å sørge for at vi får til hele og faste stillinger
  • Vi må få inn en heltidskultur på arbeidsplassene, d.v.s. at det lyses ut hele stillinger, og ikke små brøkstillinger, som ofte er det mest normale, spesielt innenfor helse. Det må sette seg i ryggmargen at det er heltid som er det normale. Det er også bortkastede ressurser at kommunalt ansatte går i deltidsstillinger, mens kommunen leier inn personell fra vikarbyrå.
  • En anbefaling til alle kommuner, også til dokker: Få bemanningsbyråene ut av huset, det koster mer enn det smaker. Bruk i stedet egne ansatte. Får ikke kommunen dekket behovet, så må det gjøres en jobb for å utdanne folk til det behovet dere har. Det handler om langtidsplanlegging.
    Bemanningsbyrå er skapt for å leie inn billig arbeidskraft, mens store deler av det kommunen må betale, går rett i lomma til byråene.
    Det er også ødeleggende i forhold til å få flere hele stillinger for faste ansatte.
  • Vi sier også tvert nei til profitt i velferden. Fellesskapets penger skal gå til gode velferdstjenester til innbyggerne. Og ikke til profitt til kommersielle selskaper. Vi er helt i mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester. – Og vi burde forby bemanningsbyråer.

Tror dere vi får drahjelp fra den sittende regjeringa?

Jeg nevner i fleng hva vi har fått fra dem:

Vi har en regjering som bidrar til

  • Å øke forskjellene mellom folk
  • Som bruker fellesskapets inntekter til skattekutt
  • Som svekker AML for arbeidstakerne
  • Som lar skattepengene gå til å fylle lommene til velferdsprofitørene fremfor å satse på bedre tjenester.
  • Det er en årlig omfordeling av milliarder av kroner fra folk flest til de aller rikeste.
  • Satt ned skattefradraget for fagforeningskontingent.
  • Tvang er den beste løsning
  • Fasiten så langt: Etter snart 6 år med «veksthemmende skatteletter», er det kun 2 ting som har vokst med denne regjeringa: Oljepengebruken og forskjellene

La meg utdype noen av påstandene:

De økonomiske forskjellene øker i Norge. Siv Jensen påstår at det er innvandring som er hovedårsaken til det. Der tar ho skammelig feil. Vi vet hva som er hovedårsaken. Det er regjeringa sin politikk; skattekutt til de som har mest, usosial boligpolitikk og usosiale kutt.

Det er de kronisk syke, de arbeidsløse og funksjonshemmede som må betale for dette.

De rikeste har fått skattekutt på i gjennomsnitt 400 000. Altså 100 ganger mer enn resten av oss.

Dem påstår at når næringslivsledere og bedriftseiere får kutt i formueskatt og selskapsskatt, så skaper det flere jobber og økonomien går bedre. Altså når de rike blir rikere, blir det bra for oss alle.

Dette er rett og slett tullprat. Det har flere ganger blitt tilbakevist av økonomer.

Dem har gjort endringer i AML til gunst for arbeidsgivere, og til ugunst for arbeidstakere. Vi må aldri glemme at AML er en vernelov for arbeidstakerne.

Med helse- og omsorgsminister Bent Høie i spissen, privatiseres sykehustjenester i høyt tempo. Det fører til at sykehusene mister kompetanse og styring til fordel for kommersielle helsekonsern – som selvfølgelig har økonomisk overskudd som mål.

Høie og regjeringa kaller helsevesenet for helsenæring. Det er grunn til å være på vakt ved en slik ordbruk. Næringsvirksomhet er det private som tar seg av.

Regjeringa har altså lagt frem en stortingsmelding om helsenæringen. Det er nærings- og fiskeridept. og Helse- og omsorgsdept. som står bak meldinga.

Det foreslås at private firmaer skal slippes inn i helseforetakene, noe som skal bidra til større effektivitet og mer verdiskapning. Her prøver dem å innbille oss at private aktører i helsevesenet bidrar til høyere effektivitet. Dette er et kraftig tilbakeskritt.

Må bare si at vi har altså fått så mange nye ord og ikke minst nye betydninger av ord, fra denne regjeringa. Og helsenæring er et av dem. Robust er forresten et ord de har ødelagt for all fremtid for min del.

Et forslag om at Finnmarkssykehuset skal underlegges UNN. Verken fagmiljøene, UNN eller Finnmarkssykehuset ønsker dette. Hvem er det da som påberoper seg å vite hva som er det beste?

Heldigvis ble det etter hvert bestemt at det skal utredes. Så får vi bare håpe at fornuften seirer til slutt.

De ønsker ikke et organisert arbeidsliv. Dem anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.

Skattefradraget for fagforeningskontingent har stått stille siden 2013. Det var da vi fikk denne regjeringa. Det vil altså si at fradraget i realiteten har gått ned i verdi, siden det ikke har endret seg i takt med lønnsøkningen.

Dette bidrar også til økte forskjeller. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sier at økt organisasjonsgrad bidrar til å bekjempe økonomisk ulikhet. Det fører til bedre vilkår for arbeidstakere og bedre vekstvilkår for næringslivet.

Økt fradrag for fagforeningskontingent ville være en billig investering, men det gir regjeringa blaffen i.

Ikke minst så har dem effektuert tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms. Ingen tvil om at dette er en sentraliseringsreform.

For at det skal være klinkende klart: Fagforbundet er i mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Det har vi vært fra dag 1.

Vi er for de 3 F- er: fakta, frivillighet og folkeavstemning. Det finner vi ikke igjen i denne tvangen.

Vi har heller ikke ombestemt oss underveis, vi mener fremdeles at dette ikke er positivt for Finnmark.

Det vi tenker at denne sammenslåingen vil føre til, de den først vil ramme, er videregående skoler. Vi har ingen tro på at alle skoler blir opprettholdt etter sammenslåinga.

Dette dreier seg om vår fremtid, ungdommen. Jo mer sentralisering av skoletilbud, jo større sjanse for at ungdom flytter.

Hva vil dette si for distriktene? Det blir en ond sirkel, for det vil balle på seg med andre ting som legges ned eller sentraliseres.

Jeg må innrømme at jeg knapt har hørt et eneste vettugt menneske i dette landet som mener at sammenslåinga av Finnmark og Troms vil være et gode for Finnmark. Det jeg hører, er at dette er galskap. Og jeg snakker med mye folk, over hele landet.

Frykten fra mange i Finnmark er at det meste av makta går til Tromsø. Dette må vi være obs på, og få valgt politikere som er i stand til å jobbe mot denne sentraliseringa så godt det lar seg gjøre. Vi trenger politikere med ryggrad, som vil stå opp for befolkningen i Finnmark.

Denne regjeringa er kort og godt en sentraliseringsregjering. Mange statlige arbeidsplasser er blitt sentralisert over tid. Ikke minst i fra Vadsø. Både arbeidsplasser, makt og innflytelse har allerede blitt flyttet til bl.a. Tromsø, så det ikke rart at vi i Finnmark er redd for at det skal fortsette i forbindelse med regionreformen.

Og så var det oppgavene da, som skulle komme ut til storregionene, det er jo det som er bakgrunnen for hele sammenslåingen. Finnmark er ikke i stand til å drifte disse oppgavene på egen hånd.

De fleste av oss venter i spenning.

Men en oppgave har vært klar en stund. Vadsø skulle være senter for nordområdesekretariatet. Foreløpig er den store satsinga på én stilling.

Når vi har hatt besøk av diverse regjeringsmedlemmer blir de mildest talt forfær over hva det går an å drifte fra små byer i Finnmark. Det er en myte som er vanskelig å bli kvitt, at vi verken har fagfolk eller kompetanse så langt nord.

Vi skal være stolt over den kompetansen vi har og den rekrutteringa av kompetanse vi har fått til. Sykehusinnkjøp er et kjempegodt eks. Det samme er Voldsoffererstatningen i Vardø.

Vi har også store ressurser med mange muligheter. Vi har fisk, rein, turisme, olje, gass, frisk luft, godt vann og store arealer.

Og vi krever at det som tas ut i fylket skal gi store ringvirkninger og arbeidsplasser til folk i Finnmark.

Vi skal kunne leve gode liv der vi ønsker å bo, da trenger vi god distriktspolitikk, med levende lokalsamfunn. Dette handler også om sikkerhet og beredskap.

Litt mer om tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Det er flere som mener at det er den viktigste saken siden krigen. Jeg er en av dem. Det må ikke være tvil om at det er den sittende regjeringa som har ansvaret for at vi er tvangssammenslått med Troms.

Jeg må likevel innrømme at jeg synes det som har skjedd i AP i Finnmark og Troms er trist. Interne stridigheter vil andre parti tjene på, både til Høyre og venstre. Vi ønsker jo at velgere som rører på seg på bakgrunn av denne saken, skal komme fra regjeringspartiene og over til partier på venstresida, og ikke fra andre partier på riktig side.

Selv om det er regjeringspartiene som er våre fiender, må jeg si noe om våre venner.

Jeg har deltatt både som gjest og som flue på veggen på møter i Finnmark AP og Finnmark og Troms AP.

Det jeg etterlyser når det gjelder både fylkespartiet og storfylkespartiet er: Hvor er samholdet, solidariteten og fellesskapet, at AP står opp for AP i hele fylket, sånn at man i felleskap skal kunne klare å få til løsninger som er til det beste for befolkningen i Finnmark.

Når man fra talerstolen snakker om raushet, har jeg lyst å spørre; Hva mener du med det, helt konkret. Ord har ingen betydning uten handling. Vadsø versus Tromsø i forhold til fylkeskommunale arbeidsplasser.

Så var det Nominasjonen til fylkestingsvalget: Det virket som om de som har valgt å lytte til Finnmarks befolkning ikke var ønsket høyt oppe på lista.
Politikerne er folket sine tjenere, det må de aldri glemme, lytter du ikke til folket, vil du få svar via stemmeseddelen.

Heldigvis har både AP, SV, SP og Rødt lovet reversering av sammenslåingen om de kommer til makta ved neste stortingsvalg. Alle partier har ikke sagt det like klart, men det forventer vi at dem gjør.

Div. medier både i Troms og Finnmark har fått det til at disse politikere kan skylde seg selv at de ikke kom lenger opp på lista, de er både trassig og bare er ute etter å finne nye måter å nekte en sammenslåing på. Mens de som nå går inn for en sammenslåing er fremsynte og konstruktive. Høres nesten ut som dagens regjering.

Det hevdes også at toget for reversering er gått, fokuset bør være på andre politiske saker. Årsaken til at AP går tilbake er nettopp dette at folk er lei av dommedagsprofetiene og ønsker seg videre?? Jaså, så det har de sjekket. Den folkeavstemningen har jeg ikke sett.

De samme medier ser jeg ikke kritisere politikere fra en viss by i Finnmark, når de støtt og stadig gjentar ropet etter sykehus. Omkamp på omkamp.

Men uansett, nå er vi der vi er. Vi må gjøre det beste ut av det. Det er vedtatt at Vadsø skal tas hensyn til. Operativ ledelse skal fordeles mellom Tromsø og Vadsø.

Det vi må jobbe for, med gode politikere i spissen, er at attraktive arbeidsplasser fordeles likt mellom Tromsø og Vadsø. At både oppgaver og ansvar fordeles.

Etter at Fylkesmannsembetet for Troms og Finnmark ble slått sammen 1. januar i år, leser vi at arbeidsmiljøet lider. Det som kommer frem er bl.a. Kompetanseflukt, merarbeid, lavere produksjon, økt sykefravær. Kan vi vente oss noe av det samme vedr. Regionsammenslåingen, eller har vi allerede sett konturene av det. Det er tydelig kostnadskrevende på flere måter.

Hva hjelper det at Vadsø skal tas hensyn til hvis omorganiseringene blir så tøffe at det fører til at ansatte søker seg bort. Dette må det jobbes for at blir så skånsomt som mulig.

En annen ting jeg bare må nevne, det har sammenheng både med denne og andre saker: De enkelte kommuner i Finnmark burde vært mye flinkere til å stå sammen og støtte hverandre for alt som blir i fylket. Være glad på hverandres vegne.

Det er jo også en større fare for sentralisering ved interne stridigheter mellom kommunene.

Kommunene burde klare å samarbeide mer, i stedet for å snakke hverandre ned. Sammen er vi sterke.

Det er heller ingenting denne regjeringa frykter mer enn en samlet arbeiderbevegelse.

For å takle utfordringene vi står ovenfor er det viktig med samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Såkalt 3- partsamarbeid. Dette er ikke noe dagens regjering prioriterer, men det er suksessen til partiene på venstresida.

Samarbeid mellom arbeidstakerorganisasjonene og de politiske partiene gir de beste løsningene.

Hvis partiene samarbeider med oss skal det gå dere godt.

Da kan vi jobbe sammen for å få flere lærlingeplasser, skoleplasser, faste stillinger og flere på heltid, rett og slett et bedre arbeidsliv for de som bor og lever i kommunene.

Et godt lokalmiljø med en offentlig sektor med gode off. velferdstjenester, næringsaktivitet og levende samfunn, det henger sammen.

Og vi er avhengige av hverandre. Fagbevegelsen er avhengig av politisk allierte. Dere som politikere er avhengige av oss. Vi er avhengige av et sterkt fagligpolitisk samarbeid, ikke bare i september annethvert år, men hele tiden.

Og det må vi få til, også i kommunene!

Det viktigste er likevel å formidle hva vi vil ha og hvem som må ha makt både i kommunene og på fylkesnivå for at vi skal få det til.

Fagforbundet i Finnmark driver valgkamp. Vi driver valgkamp for våres politikk, i tillegg til at vi påvirker medlemmene til å gå til stemmeurnene.

Høstens valg blir utrolig viktig, ikke minst for Finnmark. Det ene er kommunevalget, der er det selvsagt viktig at vi får så mange rødgrønne kommuner som mulig, også for å motarbeide regjeringas politikk.

Det er den beste løsningen for et godt arbeidsliv, og noe vi har som tradisjon her i Finnmark. 17 av Finnmarks 19 ordførerne er fra AP pr i dag.

Når det gjelder fylkestingsvalget vil det være et spørsmål hvordan bl.a. regionreformen vil ha betydning, det får vi se når den tid kommer. Det viktige er at det blir et rødgrønt flertall. Valget vil også ha betydning for hvordan vi skal ruste oss til valget i 2021.

Det som jeg synes er viktig og som jeg også vil gå ut med til våre over 8000 medlemmer i Finnmark, det er spørsmålet om hva er viktig for dem, hva er dem opptatt av, vil dem for eksempel at regionsammenslåinga skal reverseres om vi får en annen regjering i 2021? Da må dem stemme på de partiene som sier at det skal de jobbe for.

Vi har en jobb å gjøre frem mot valgdagen. Ikke minst det å få både slekt, venner, arbeidskollegaer og naboen til å finne stemmeurna, senest den 9. september.

Jeg bruker ikke å nevne eksakte parti overfor velgere, bare venstresida. Men jeg vil si at vi trenger de sterke kvinnene som stiller seg til disposisjon, både i Vadsø og i Tana. Når det gjelder Tana: Helga Pedersen – førr ei dame, som han Halvdan Sivertsen ville sagt.

Vi skal vinne valget i Vadsø også, og skifte ut mannen med en kvinne.
Det er soleklart. Takk for oppmerksomheten. Ha en fortsatt fin 1. maifeiring.

Solberg-regjeringen overkjører Finnmarkingene!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Erna Solberg sin liberalistiske idè dreier seg om sentralisering, privatisering, reduksjon i statlig eierskap og skatt. Med store reformer knyttet til disse fire områdene, vil hun skape et Norge hvor statens, eller det offentliges innflytelse på samfunnsutviklingen, blir sterkt redusert. Dette skal gjøres på en irreversibel måte.

Målet er først og fremst konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Større kommuner og større fylkeskommuner gjør det lettere for konsern med virkeområde over landegrenser å konkurrere om de offentlige tilbudene. Et større marked er alltid til fordel for store konsern. De slipper å ta politiske hensyn i lokalisering av barnehager, skoler, eldreboliger osv.

Finnmarkingene vil ikke ha denne uhemmede og ustyrlige markedsliberalisme på samfunnsområdene der felles vedtatte løsninger er best. Derfor sier vi et bastant nei til å bli sammenslått med Troms fylkeskommune.

Solbergregjeringen overkjører velgerne i Finnmark kompromissløst . Det gjør regjeringen fordi statsministerens politiske idè er aller viktigst. Hennes taktikk er å trøtte ut motstanden.

Partileder i Troms AP, Cecilie Myrseth, tror at folk er lei hele regiondebatten. Ordførerkandidat Wilhelmsen i Tromsø AP vil ikke ha noen reversering av tvangsvedtaket om sammenslåing av fylkene. Wilhelmsen er visstnok også gått lei og akter ikke å ha noen samtale med sine velgere i Tromsø rundt dette.

Det er i grunnen mye man kan gå lei av.

I en partimålingen i de to fylkene er tilbakegangen for Arbeiderpartiet som et valgskred å regne, dersom man sammenlikner meningsmålingen mot fylkestingsvalget i 2015.

Den gang fikk Finnmark Arbeiderparti en oppslutning på 45,9 %. I Troms var fylkespartiets oppslutning på 32%. Det ser ut som om at velgerne i Troms har vært lei AP-politikere en stund allerede.

Nå viser meningsmålingen en oppslutning om de to partiene med 25%! For Finnmark Arbeiderparti er dette en tilbakegang på hele 46%, dersom man forutsetter at meningsmålingen også viser oppslutning partiet har i Finnmark.

Over 30 000 finnmarkinger stemte mot å slå sammen Finnmark med Troms i mai i fjor. Det utgjorde 87% av de som stemte ved folkeavstemmingen.

For velgerne i Finnmark vil dette være den viktigste saken ved fylkestingsvalget til høsten. For Arbeiderpartiet er det en fatal feil å overse folkeviljen i Finnmark.

Erna Solbergs liberalistiske prosjekt for landet vil være positiv for de største byene, inkludert Tromsø. Vi forstår at Wilhelmsen og Myrseth egentlig ikke har noe imot at Tromsø vokser på bekostning av sitt omland. Dersom det er slik skjønner man at det må være brysomt å forholde seg til finnmarkingene, men det blir man nødt til å gjøre.

Finnmark og Troms AP skal ha en felles fylkestingsliste og program. I Tromsø må man finne seg i å ha en åpen og ærlig samtale med partifellene i Finnmark. Debatten om Finnmark som eget fylke vil komme til å gå frem mot fylkestingsvalget til høsten og inn mot stortingsvalget.

Lensmenn i 800 år

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Då eg vaks opp i det grisgrendte bygde-Noreg det kan verka som regjeringa helst vil leggja ned, hadde vi i Trysil ein høgt elska og akta lensmann. Olav Nordstoga kom opphaveleg frå Vinje i Telemark og snakka slik at Ivar Aasen ville ha vorte særs nøgd. Av respekt for Olav kjennes det difor særskilt turvande å skriva dette innlegget på rette målet.

Ho mor var i lag med lennsmannsfrua, ho Anna Louise, i Husmorlaget og dei sat båe i styret for skulemusikken. Der spela eg og systrene mine saman med Olav og Anna si dotter og både ho og dei to eldre brørne hennar var som oss med på ymse andre aktivitetar i bygda. Gjennom kona og dei tre borna hadde han soleis ytterlegare antenner ute i sitt distrikt utan at ein einaste trysling nokon gong følte dei hadde med spionar å gjera. For ein lensmann var det sjølvsagt ein stor føremon å ha god oversikt i lokalsamfunnet.

Nordstoga var av natur nyfiken, men aldri soleis at nokon følte han var påtrengjande. Tvert om var det ein god eigenskap han dro nytte av i sitt arbeid. Han hadde rett og slett ekte, sunn og varm interesse og omsut for sine sambygdingar der aust i skogbygda. Sjølv deltok han på mykje utanom jobben. Han gjekk på turninga i lag med far min der dei saman med andre gubbar etter linegymnastikken alltid avslutta med å spela korgboll. At sjølvaste lensmannen var med, hindra ikkje at leiken med den store kula med kvart kunne gå noko hardt for seg. Meir pyntelig gjekk det vonleg føre seg når mange av dei same karane samla seg til møte i Rotary.

At han grunna sin positive nysgjerrigheit og den fargerike Telemarksdialekta gjekk under kjælenamnet «Storsnokji» hjå oss unge, var difor aldri ondsinna meint frå nokon. Nei, Olav var som allereie nemnd ein særs populær lensmann, og ikkje berre det: Vi er nok mange som kan takka nettopp Storsnokji for at vi vart gangs menneskje. Om vi fann på nokre sprell, som til dømes å køyra ulovleg på moped, snappa vår kjære lensmann opp slik før det gjekk for langt: «Hald dykk no inne på gardsplassane, gutar, og når dykk vert gamle nok, pass på at doningen er i kjørbar stand og har skilt på før dykk legg ut på landsvegen!»

Politisystemet på den tida var på alle vis førebyggjande, og før vi fekk rota det for mykje til for oss sjølve, kunne øvrigheita ta ein liten godprat med oss og/eller foreldra våre. Då vart vi ikkje berre temma litt i våre rampestrekar, men vi fekk også respekt for loven sin for oss nokså stutte arm og vart heller inspirert til å te oss som folk framfor å opponera mot den same øvrigheita. Slik gjekk det aldri så langt at korkje mopedkøyring eller anna ureint trav hamna på noko papir. Lensmannen visste jo at ein prikk på vandelsattesten ville kunne øydeleggja karrieremoglegheiter for det han ellers meinte var gode gutar, og gå ut over den samfunnsnytte vi kunne yta seinare i livet.

Olav Nordstoga vart fødd i 1916 og vart tilsett som lensmann i Trysil i 1957. Då var Jens Haugland (AP) justisminister. Han satt i posten i 8 år og var sjølvsagt utdanna jurist. Sjølsagt jurist? Jau, på den tida var det nok meir meining i omgrepet «fagstatsråd». Alle dei 15 fyrste justisministrane etter krigen var juristar. Difor vakte det ikkje så reint lite oppsikt at denne tradisjonen vart brote då Gro utnemnde Bjørn Skau (AP) til stillinga i 1981. 8 månader seinare var det attende til normalen då juristen Mona Røkke (H) fekk den jobben av Kåre Willoch. Etter at ho gjekk av i 1985, har berre 7 av dei 16 som har styrt justisdepartementet, vore juristar.

Olav Nordstoga slutta som lensmann i 1983. Som pensjonist kunne han ha vorte ein utmerka justisminister, ein riktig fagstatsråd. I staden sette han seg til å skriva. Hovudverka er bøkene «Norske lennsmansslekter» og «Lensmenn i 800 år». Sistnemnde vart gjeve ut i samband med lennsmannslaget sitt 100-årsjubileum i 1993. Han døydde i 2003, 86 år gamal. Skal tru kva han ville ha tykt om korleis etaten som i 800 år vart utvikla og spreidd ut i lokalsamfunna våre, har vorte styrt dei siste 800 dagar av ikkje-juristar frå FrP?

Per Willy Amundsen vert nok hugsa meir for å ha nominert Donald Trump til fredsprisen enn at han faktisk var landets justisminister frå 20/12-16 til Sylvi Listhaug tok over 17/1-18. Før ho laut gå av etter berre to månader grunna sin famøse Facebook-posteringer om AP og terroristar, rakk ho i kjent stil å provosera også på anna vis. Til dømes gjekk ho til åtak på SP for deire forslag om å behalda og styrka lokalt rotfesta lensmannskontor. Ho påsto at det ville gjera det lettare for dei pedofile??? Pengebruk på landsens politifolk ville nemleg ta frå politidistrikta moglegheit til å ansetta dataingeniørar eller anna typer kompetanse og soleis slå i hel målsettinga om å jobbe mot overgrep mot born, meinte ho. Om nokon på eit tidlig tidspunkt med sin kombinasjon av god politinase, nestekjærleik og omsut fekk nyss om at born vart utsett for fæle ting, måtte det vera Nordstoga & Co., og det heilt utan datamaskinar. Sjølvsagt er det i vår tid viktig å ha sentralt plasserte ekspertar som saumfarer det verdsomspennande nettet og ser eit større bilete, men kvifor laut Listhaug nytta også det høvet til å skapa motsetningar?

I ein overgangsperiode på eit par veker hadde Per Sandberg ansvaret i justisdepartementet. No er det Tor Mikkel Wara si oppgåve å gjennomføra ei reform som 80% av dei tilsette i etaten er misnøgd med i fylgje ei ny undersøking. «Nærpolitireforma» gjev mindre og mindre meining for fleire og fleire av både politifolk og publikum. Det førebyggjande arbeidet lir. Beredskap og tilgjengelegheit har vorte dårlegare. Knapt nokon har tru på at den vil gje betre ressursutnytting eller nå målet om eit politi med tilnærma like tenester. Det er ei fjernpolitireform.

Kall meg gjerne gamaldags, men eg vil skru klokka attende, ikkje så mykje som 800 år, men meir enn 800 dagar og helst til den tida Olav Nordstoga var lensmann i Trysil. At slike som han forsvinn frå kommune etter kommune, er eit alvorleg og sørgeleg tap for landet vårt.


Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

La oss se på maktmekanismene i Finnmark Arbeiderparti

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForFinnmark: Randi Karlstrøm, Torill Olsen og Arne Pedersen.

Hva er det som egentlig foregår i Finnmark Arbeiderparti? Hva er spillet og hva står på spill? Nå står årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti for døren der alt kan skje. Den 2.-3. februar møtes de i Hammerfest, – det kan bli en thriller! Stridens kjerne er at noen er for tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms – og noen er mot.

La oss spole tilbake til vedtaket i partiets fylkesstyre i november i fjor, som handlet om at partiets leder Kristina Hansen hadde framforhandlet en avtale med Troms AP nærmest i all hemmelighet.

Og det gjorde hun selv om Finnmark Arbeiderparti har gjort et vedtak om at Finnmark fylkesting ikke skal delta i fellesnemda og på den måten aktivt motarbeide gjennomføringen av tvangsvedtaket.

Kristina Hansen handlet altså egenrådig og undertegnet en avtale med Troms. Avtalen er i sterk strid med hva hennes parti i Finnmark har vedtatt.

Kristina Hansen hadde altså helt uten ryggdekning i partistyret eller representantskap (der alle kommunepartiene møter) innledet forhandlinger med Troms AP. Ingen var informert om at hun og Ulf Tore Isaksen fra Alta AP gikk bak ryggen til de andre i styret og i strid med vedtaket til representantskapet.

De hemmelige forhandlingene med Troms tok sikte på å binde fylkestingsrepresentantene, både i Troms og Finnmark, til å gå imot sine partivedtak og nå delta i fellesnemda for Finnmark og Troms for aktivt å arbeide for å gjennomføre tvangsvedtaket. Dette måtte gjøres fort og kunne derfor ikke behandles i partienes representantskap på nytt.

Først i et styremøte dagen før fylkestinget i desember i fjor hadde sitt møte, ble det kjent for resten av styret at Hansen hadde fremforhandlet en avtale og at den måtte vedtas øyeblikkelig.

Avtalen ble vedtatt med knappest mulig flertall. Fylkestingsgruppa til AP måtte derfor bøye nakken og ble tvunget til å delta i fellesnemda og med det starte gjennomføringen av tvangsvedtaket som de er så sterkt er imot.

Gruppefører Remi Strand og resten av partiets fylkestingsgruppe har nå forlangt at avtalen må behandles på årskonferansen som samler alle kommunepartiene, ikke bare styret. Avtalen har ikke vært behandlet av et samlet fylkesparti. Nå først skal det skje.

Helga Pedersen og åtte partilag har laget et forslag som bygger videre på vedtaket fylkespartiet tidligere har vedtatt. Det har ikke vært endret, men avtalen til Hansen fraviker fra dette på vesentlige punkter.

Det fikk iFinnmark-redaktør Arne Reginiussen til å skrive at «Helga Pedersen er i ferd med å rive det engang så mektige partiet i fillebiter». Reginiussen har hele veien søkt å stille Helga Pedersen i et uheldig lys fordi hun er en tydelig motstander av tvangsvedtaket, mens han selv har brukt avisen til en propagandakanal for sammenslåing av Troms og Finnmark.

Nå skal Finnmark Arbeiderparti behandle Kristina Hansens avtale. Mot avtalen står forslaget fra Vardø, Vadsø, Nesseby, Berlevåg, Tana, Båtsfjord, Gamvik og Karasjok kommunepartier, altså det forslaget som Helga Pedersen har frontet.

Det er godt kjent at Wenche Pedersen i Vadsø Arbeiderparti, fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP), fylkestingsrepresentant Remi Strand (AP) og ordførerne i Vardø, Båtsfjord, Tana blant flere, mener Kristina Hansen sin avtale ikke ivaretar Finnmark.

Mangeårig fylkespartileder og stortingsrepresentant Ingalill Olsen er derimot for å gjennomføre avtaleforslaget til Kristina Hansen. Olsen advarer internt aktivt mot Helga Pedersen og mot å skrote avtalen til Kristina Hansen. Prestisjen står på spill.

Nå utfolder Reginiussen-metoden seg i Finnmark Arbeiderparti. Helga Pedersen søkes satt i et ufordelaktig lys fordi hun åpent er uenig i avtaleforslaget til Hansen.

Verken Ingalill Olsen eller Kristina Hansen har konkretisert hva det er som kan ramme Finnmark uheldig. De to partitoppene, som er nåværende og forrige fylkespartileder, appellerer på den måten representantskapet om å stole på deres vurderinger om hva som kan ramme Finnmark, og ikke støtte seg til Helga Pedersen og de åtte kommunepartiene, som har begrunnet sitt forslag.

En ny lukket politisk prosess i Finnmark Arbeiderparti kan få direkte konsekvenser for hva fellesnemda skal vedta. Det vil i neste omgang berøre alle finnmarkingene.

ForFinnmark mener prosessen i FAP er viktig å belyse, for den har allmenhetens interesse. En lukket og feil lederkultur i fylkespartiet må ikke alene kunne få sette stemmeresultatet fra folkeavstemmingen i Finnmark fullstendig ut av kraft. Husk at 87 % av finnmarkingene stemte nei til å slå sammen Finnmark og Troms. I det ligger et tydelig signal om hva de kan finne på å gjøre når de skal gå til valgurnene om et drøyt halvår.

Effektivisere, rasjonalisere – sentralisere

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Som et forvrengt ekko av Pompel og Pilts «reparere, reparere» hører vi fra sittende regjering «effektivisere», «rasjonalisere», «strukturere». Ordet som dessverre alt for ofte er en sørgelig følge, «sentralisere», unngår de helst å ta med.

I mitt yrke som flyger på langfart er det nødvendig å ha et pass nummer 2. Uten hadde jeg blitt satt på bakken en uke eller to hver gang det uunnværlige reisedokumentet ligger til behandling i den kinesiske ambassaden for årlig visumfornyelse.

Siden ekstrapasset bare har to års gyldighet, er jeg således en hyppig gjest på landets passkontorer. I gamle dager ble utstedelse enkelt ordnet ved å svippe innom lensmannen hjemme i Trysil, men som kjent er lokalpolitiet nå fratatt denne funksjonen.

Ved forrige fornyelse benyttet jeg passkontoret på Jessheim, et av mange som nå er truet av nedleggelse. Prosessen er visst en så komplisert og vitenskapelig affære at ekspedisjonen må samles på enda færre steder.

I sentralmaktas egen språkdrakt: «Det er et pålegg fra Politidirektoratet for å skape robuste og bærekraftige enheter som har kompetanse til å innfri krav som Riksrevisjonen har stilt».

Selve passet, den lille røde boka, er gjerne et høyteknologisk produkt, men trykkinga er for lengst sentralisert til en avansert maskin ingen reisende trenger å komme i nærheten av.

Fra så godt som hvor som helst kan all nødvendig informasjon med bredbåndets hjelp flyte dit med lysets hastighet. Så lenge vi fremdeles har et postvesen, går også returen av det ferdige pass relativt greit, om ikke like fort.

Ikke til forkleinelse for den hyggelige (og snart sentraliserte) damen bak skranken på Jessheim, men hvilken kompetanse og tekniske vidundere er samlet der som de ikke kan ha på et lensmannskontor?

Utstyr for å ta bilde og fingeravtrykk kan ikke være all verden å betjene i en tid hvor datateknologien har gjort det mulig selv å ta og registrere slikt på en mobiltelefon.

Politiet gjør jo slikt med kriminelle, så da skulle man vel tro de kunne håndtere den jevne nordmann også? Apparater som gir topp billedkvalitet og oppløsning både på ansikt og fingre, burde det være økonomisk overkommelig å spre utover landet.

I likhet med hvem som helst kunne funksjonæren i luka selv konstatere at håret mitt er grått og øynene blå. Heldigvis spurte hun ikke om vekta, men jeg måtte oppgi høyden, 181cm, og dett var dett.

I min mentale armod slo det meg da at det bare er forbannet tull av Politidirektoratet å underkjenne evnene til egne folk rundt omkring i distrikts-Norge. Jeg var på nippet til å foreslå at tjenesten fluksens burde tilbakeføres lensmennene, da en sørgelig sannhet igjen formørket mitt sinn.

Med sin «nærpolitireform» gjør jo regjeringa hva de kan for å legge ned flest mulig lensmannskontor, så da er man snart like langt.

På søken etter andre glupe idéer kom jeg til å tenke på vår kjære ordfører som har blitt betrodd en ny og ærefull oppgave. Han går nå presten, eller i hvert fall sorenskriveren, i næringa. Kan han skrive ut vigselsattest og tyne ut et ja fra lykkelige par, må han vel kunne klare å notere ned ovennevnte opplysninger?

Nei, forresten. Ordføreren er en alt for travel mann, så dette får han heller overlate til de dyktige folkene i sørvisskranken. De er lynkjappe på tastaturet og ekspederer jo ved forhåndsstemminga hvert annet år. Med sin årvåkenhet har de nok klart å forhindre ethvert forsøk på valgfusk.

I likhet med dem på lensmannskontoret og i motsetning til hva som er tilfelle på et sentralisert passkontor, kjenner de dessuten de fleste i lokalsamfunnet og vil lettere kunne avsløre eventuelle forsøk på å seile under falskt flagg.

Filler’n! I farta glemte jeg helt at regjeringa med påstått ønske om å styrke demokratiet fører en politikk for å desimere antallet kommuner. Med tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomiske strupetak, frivillig tvang og rein skjær tvang er de godt i gang.

Ved nedleggelsen av kommunen forsvinner mange offentlige arbeidsplasser. Når det således ikke lenger finnes passelig stilling til den ene av to arbeidsføre i en familie, blir det i neste omgang vanskeligere å rekruttere den andre til det lokale næringsliv.

Det stagnerer også fordi det ikke lenger er noen kommunal avdeling som sysler med næringsutvikling. Den ene institusjonen og tjenesten etter den andre forsvinner og forsterker den onde sirkel. Snart er det så få igjen å utstede pass til at myndigheten mener de bare av den grunn har helt rett i at man ikke kan opprettholde funksjonen i slikt et grisgrendt strøk.

Eureka! Jeg har det. Om ikke like nær som lensmannskontoret eller herredshuset, hva med trafikkstasjonene til Statens vegvesen? De utsteder jo førerkort, ikke sant? Pass blir bare en utvidelse av en virksomhet de er steike god på.

Jeg må visst bruke ordet «Steike!» en gang til, nå som kraftuttrykk og med utropstegn. Trafikkstasjonene er jo et nytt område for myndighetenes effektivisering, eller snarere enda et offer for sentralisering.

Et håp om at det i hvert fall blir igjen ett kontor i hvert fylke, er heller ikke rare trøsta i og med at så mange av dem også blir tvunget sammen. Det er visst bare å gi opp forsøkene på å finne et egnet sted for å skaffe pass på enkelt vis.

Nav- og skattekontor, domstoler og sorenskrivere, alt sentraliseres under rådende regime. Overfor blå-blå overmakt nytter det vel heller ikke å dra fram fjellvettregelen «Det er ingen skam å snu», men heller selv bruke en annen, «Grav deg ned i tide», og vente til de får avløsning.

Pompel og Pilt sa det så treffende at «to reparatører er bedre enn ingen reparatører». Denne regjeringa reparerer ikke, og nå er de heller ikke hverken en, to eller tre, men fire som med et Stortingsflertall bak seg kan presse enda mer saft ut av distriktsbefolkninga.

Hvor effektivt og rasjonelt blir samfunnet når en gjør det vanskelig for dem som lever i det. Hva slags land skal Norge bli når det bit for bit blir demontert og sentralisert?

—————

Foto: Privat

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Arne O. Holm – får i ulveklær

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

I sitt innlegg «Frykt som politisk våpen» bruker redaktør Arne O. Holm storslegga mot Trygve Slagsvold Vedum. Sammenligninga med Donald Trump faller på egen urimelighet. Det gjør i høy grad også Holms glefs angående rovdyrproblematikken. Fra de dype skoger kan det likevel være verdt å prøve å kle av redaktøren når han opptrer som et får i ulveklær. Han skremmer hverken SP-lederen eller folket i ulvesonen til taushet.

I sin åpningskanonade påstår Holm at «Vedum forsøker med alle midler å samle nasjonen rundt sin egen ulvefrykt». Ellers tegnes et bilde av at han «med begge beina plantet i en subsidiert kornåkrer» er totalt uvitende og uinteressert i Nord-Norges utfordringer og uten evne til å se de virkelige problemene utenfor Ring 3. Ulven, åpenbart en fillesak i Holms øyne, gir han inntrykk av å være bortimot Trygves eneste tema.

Ingen partileder har fartet som Vedum, i Nord-Norge fra Hattfjelldal og Grane via Værøy og Røst til så godt som samtlige kommuner i Finnmark. Det er ikke for ingenting at nye SP-lag dukker opp som paddehatter. Er det da skremselspropaganda om ulven som har fylt møtene?

Knapt noen kan ha unngått å få med seg Vedums kamp mot kommune- og regionreformene. Videre kan det nevnes i fleng: Ambulanseberedskapen, nedleggelsen av Andøya flystasjon, flyttingen av Bell-helikopterne fra Bardufoss og enn drøss med andre samfunnsendringer med negativt fortegn for distrikts-Norge.

Når Regjeringa treffer kvist med sine mange sentraliserende reformer og usosiale vedtak, blir det svært billig retorikk, en beleilig distraksjon fra egen upopulære politikk, å ty til utilbørlig båssetting av grasrotas talsmann.

Når 87% i Finnmark sier NEI, tusenvis går i fakkeltog til Stortinget og folk blir forbannet når basale samfunnstjenester forsvinner fra nærområdet, mener de altså det skyldes en skummel folkeforfører, en fæl populist fra Hedemarken.

Sannheten er at det går en rød tråd fra regjeringas rovdyrforvaltning og alle deres administrative omveltninger via nedbygginga av Forsvaret til tvangssammenslåinger: «Til helvete med distrikts-Norge!»

Mens Trygve er den tydelige stemmen utkantene virkelig trenger, løper Holm regjeringa og Ernas ærend. Statsministeren, som er villig til å selge abortloven eller hva det skulle være for å beholde makta, tillater seg å kalle Trygve en kyniker!

Holm istemmer samtidig som han er bestyrtet på hennes vegne fordi hun ble konfrontert med ulvesaken under sin tur til India. Når minst 10.000 fyller Eidsvoll Plass i protest mot regjeringas politikk, er det ikke da en statsministers fordømte plikt å uttale seg om hun så befinner seg på Månen?

Holm er ikke snau når han påstår at «for oss som bor i Nord-Norge er det ei problemstilling like aktuell som nedlegging av trikkeskinner i Trondheim». Finns det hverken samer eller sauebønder nordpå, eller har de aldri blitt utsatt for rovdyrplage?

Fra ulvesonen er det i alle fall nærliggende å si «Farvel solidaritet»! Hva ville nordlendingen Holm syns dersom vi stilte oss tilsvarende likegyldig til trusler mot folks næringsgrunnlag og livskvalitet i hans nabolag. Det er nemlig det det gjelder.

Godt er det derfor at redaktøren etter invitasjon tar med sin skarpe penn til Trysil. Der vil han få møte ordfører Erik Sletten og bygdefolk som er berørt på forskjellig vis, lokale tilhengere av regjeringa og Elvestuens rovdyrpolitikk likeså, om det er mulig å finne noen. Venstre har evaporert på disse trakter. Ellers er kommunestyret, fra FrP til SV, er 100% enige i kritikken av regjeringas ulvepolitikk.

Mon tro hva Holm mener om følgende: I Flendalen skal et inngjerdet utmarksområde være forbeholdt husdyr. Da en ulv høsten 2015 snek seg innenfor og gikk i gang med en veritabel massakre, skulle man tro løsningen var å ta ut ulven umiddelbart. Metoden og om den overlever eller ei, får bli en annen diskusjon, men bort fra de stakkars husdyra burde den uansett fluksens!

I bakvendtland var det i stedet hardt prøvede bønder som måtte streve med å hente ut dyra som hadde overlevd, før fellingstillatelse ble gitt langt på overtid.

Sauebonde Hans Peter Nyhuus var av dem som opplevde marerittet. Han hadde ikke før fått dyra på egen innmark, så forserte en hel flokk massemordere gjerdet også der og desimerte buskapen ytterligere. Året etter trippet gråbein rett over gårdstunet og drepte for fote helt inntil fjøsveggen. Er det da irrasjonell frykt som gjør at foreldre ikke lar ungene gå alene på skolevei?

«Kampen mot et i praksis utryddet rovdyr er viktig bare fordi den er egnet til å polarisere», påstår Holm. I praksis utryddet??? Vel, i min barndoms Trysil, var nok antallet like beskjedent som på redaktørens kontor. Nå er det ikke først og fremst rev, men ulv som rasker over isen. Så kan man spekulere om den kom vandrende fra øst eller hadde bilskyss?

Om redaktør Holm byttet jobb med meg, ville han fra cockpit over Canada og Sibir observere enorme områder med ren villmark, time etter time uten spor av menneskelig virksomhet, glimrende habitater for ulv. Den er slett ikke truet som art. Hvorfor skal man da ha et ulvereservat hvor et kulturlandskap gjennom århundrene møysommelig har blitt opparbeidet? Mens innavla ulv og mulige hybrider vernes der, er det denne smule sivilisasjon, bønder og arter tilpasset dette naturmiljøet som er sterkt truet.

Sikkert egnet til å provosere både Holm og ulveromantikere tør jeg erklære meg som svoren darwinist. Jeg støtter Charles Darwin og hans utviklingslære. Survival of the fittest. Rovdyr som er så dumme at de kommer ned til folk og fe og plager dem, skadedyra, tar vi ut. Er de smarte nok til å holde seg i villmarka, i hvert fall i behørig avstand fra hus og fjøs, bør de få leve i fred.

Slik det nå er, med fredning av gråbein som gnafser i seg bikkjer til lunch, ulv som reker rundt husvegga til folk og andre steder den hører like lite hjemme som elg i Oslofiffens frukthager, ja da videreføres genene til dyr som blir mindre og mindre folkesky for hver generasjon. Dette er enkel utviklingslære, og det går skremmende fort i dyreverdenen. Derfor støtter jeg meg til Darwin framfor Elvestuen.

I hvilken retning Holm vil helle etter besøk i ulvesonen er ikke godt å si, men mindre realitetsorientert kan han umulig bli. Sau er det lite igjen av, en sørgelige bakgrunn for at tapstallene har gått ned. Ulv har vi mer enn nok av selv om Erna skryter av at ingen regjering har skutt flere dyr enn hennes. Den enkle grunn er selvfølgelig at vi aldri har hatt mer ulv i moderne tid. Slik sett er det altså bedre at Holm opptrer som ulv i fåreklær enn omvendt.

————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Frekkhetens nådegave!

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Trygve Magnus Slagsvold Vedum blir utsatt for voldsomme angrep fra høyresida i Norge for tida. Uten sammenligning for øvrig og uten samme medieoppmerksomhet har også undertegnede måttet tåle noen oppgulp derfra for enkelte skriverier. Det har jeg i grunnen alltid tatt som skussmål. Det syns jeg sannelig også Trygve har grunn til å gjøre, opphøyd i n’te potens.

Apropos skussmål! Fra flere hold i regjeringspartiene H, V og FrP tillater de seg å sammenligne SP-lederen med Donald Trump. Skulle man ha hørt på makan! Det burde forresten bety at Trygve fikk heltestatus i sistnevnte parti.

Sjuende far i FrP-huset, Carl. I. Hagen, har jo opphøyet USAs nåværende president til et ideal, og de to fremtredende stortingsrepresentantene Christian Tybring Gjedde og Per Willy Amundsen (som også har vært justisminister) nominerte Trump til Nobels fredspris.

For meg står de to karene jeg flankeres av på bildet, på hver sin ytterkant som politiske aktører. Donald er en uvitende og farlig demagog, en skurk, rasist, misogynist og grov løgner, en nedlatende, arrogant og ubehøvlet bølle som splitter det folket han er satt til å lede og samle.

Så mener altså den norske høyresida at Trygve er likedan, at han splitter vårt folk. Det er svært billig og feilaktig retorikk å ty til når de treffer kvist med sine mange sentraliserende reformer og usosiale vedtak – en beleilig distraksjon fra egen upopulære politikk.

Motstanden mot den mener de altså skyldes en skummel folkeforfører, en fæl populist fra Stange på Hedemarken.

Sannheten er at det går en rød tråd fra rovdyrforvaltninga via alle administrative omveltninger til nedlegginga av Andøya flystasjon og annen rasering av Forsvaret: «Til helvete med distrikts-Norge!», og da trengs det virkelig tydelige stemmer for å fremme utkantene og grasrotas sak.

Her er Trygve den viktigste talsmann i svært mange saker når de føler seg tråkket på av sentralmakta. Erna Solberg, som et villig til å selge hva som helst, det være seg abortloven eller oldemora si, for å beholde makta, tillater seg å kalle Trygve en kyniker! Du snakker om å ha frekkhetens nådegave. Er det ikke i så måte heller hun som nærmer seg Trump-nivå?

Det får være helgas lille utblåsning, men helt til slutt noen få ord om symbolikken i bildet. Donald Trump ser nok ganske sikkert på oss to andre som tullinger, slik han gjør med alle som ikke tilhører hans menighet. I så tilfelle tar i hvert fall jeg det som nok et skussmål, og jeg mistenker Trygve for å se det likedan.

————————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Vil Finnmarkingene i fellesnemda stemme for Vadsø som fylkeshovedstad?

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem.

Statsråd Monica Mæland serverte Finnmark sine medlemmer i fellesnemda en gavepakke da hun laga forskriften for fellesnemda med et likt antall medlemmer på 19 til hvert av fylkene. Det er i utgangspunktet likevekt mellom de to fylkene.

Det er fellesnemda som skal vedta hvor den nye fylkeshovedstaden skal ligge, både politisk og administrativt. Det er altså ikke det nye fylkestinget som skal avgjøre plasseringen av politisk og administrativ ledelse.

I det nye fylkestinget vil representantene ganske sikkert være med et stort flertall fra Troms fylke.

Nå er det bare for finnmarkingene i fellesnemda å stemme for Vadsø som fylkeshovedstad, så er det gjort. Hovedstaden blir i Vadsø. Man trenger bare en stemme i tillegg fra Troms. Det vil man få.

Man må vel kunne regne med det som sikkert at Finnmarkingene Trine Noodt (V), Jo Inge Hesjevik (H), Svein Iversen (KrF) og Bengt Rune Strifelt (FrP) med partikollegaer, stemmer for at hovedstaden skal ligge i Finnmark. De har alle så inderlig lovet å stå på for Finnmark. Nå kan de gjøre det.

Det er ikke like enkelt i Finnmark Arbeiderparti. Der har partileder Kristina Hansen lovet alt vekk til Tromsø.

Dette står i forskriften av 13. des 2018 fra Mæland:

§ 3. Fellesnemndas arbeidsoppgaver og fullmakter

Fellesnemnda skal:

a) Bestemme alle nødvendige forhold vedrørende sammenslåingsprosessen og forhold
knyttet til etablering av en ny fylkeskommune.

b) Bestemme politisk og administrativ organisering i den nye fylkeskommunen, samt
plassering av de ulike enhetene og funksjonene.

Ingen må være i tvil om at det i Finnmark vil vekke sterkere reaksjoner mot sine egne i fellesnemda dersom de ikke bruker makten som de nå har fått, og stemmer for at fylkeshovedstanden legges til Finnmark.

Gjør finnmarkingene det de er i sin full rett til å gjøre, så vil reaksjonene i Tromsø sannsynligvis bli de samme som de vi har opplevd i Finnmark: Sinne!

ForFinnmark er en medlemsorganisasjon som arbeider for at Finnmark skal bestå som eget fylke. Organisasjonen har flere medlemmer enn det nye Troms og Finnmark Høyre har.

Organisasjonen samler nå inn penger, som skal brukes til støtte for Finnmark Fylkesting for å få tvangsvedtaket rettslig prøvd. Det er helt nødvendig. Vi er i ferd med å bli splittet, internt i fylket og mellom fylkene.

– Vi er nok ikke like mye verd, vi som bor her oppe!

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

Regionsaken har vist oss at vi i Finnmark ikke er så mye verdt. Det er ikke av ny dato.

I mange nedskrevne fortellinger, helt fra før krigens dager, forteller finnmarkinger om følelsen av at «vi er nok ikke like mye verd som nordmenn vi som bor her oppe». Kanskje heller ikke helt til å stole på?

Ingen politisk aktive finnmarkinger (de fleste av dem har vært på venstresiden) har vært betrodd å være forsvarsminister. Ikke før nå, med Frank Bakke-Jensen fra Høyre.

Det er han antakelig blitt fordi han demonstrerer mistillit til russerne og til en upålitelig befolkning i Finnmark, som har hatt altfor nære forbindelser til russerne og som ikke «forstår sitt eget beste».

Bakke-Jensen hadde sannsynligvis heller ikke passet inn i dagens regjering dersom han hadde tatt resultatet i folkeavstemmingen mot regionsammenslåing med tvang på alvor.
Han er direkte valgt til stortinget av finnmarkingene, men han overser finnmarkingene fullstendig.

For ett er regionsammenslåingens overkjøring av Finnmarkingene, det andre er at vårt samarbeid med Russland rakner, og Finnmark blir sittende med svarteper.

Vi har møysommelig bygd opp tillit og samarbeid med våre nærmeste naboer i øst. Det rives nå effektivt ned.

Folk-til-folk samarbeidet over grensen til Russland er rammet, fiskeeksporten er stoppet helt opp og i russisk fengsel sitter en finnmarking som var på oppdrag av norsk etterretning. I Oslo sitter regjeringen og toer sine hender.

Det skremmer at dette ser ut til å feste seg som en varig tilstand. Hva kreves for at dagens regjering skal kunne bygge vårt naboskap med russerne på tillit og dialog? Hvor lenge skal boikotten vare – like lenge som annekteringen av Krim?

Det er ingen tvil, det er vi som bor her oppe i Finnmark som bærer kostnaden med denne farlige politikken.

Vi har et svært godt samarbeid med russerne i Den Norsk Russiske Fiskerikommisjon. For oss her nord vil det være en katastrofe om også dette samarbeidet rakner. Fra statsminister Erna Solberg sitt ståsted og politiske tankegods er nok fellesforvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet av mindre verdi.

Da fiskeeksporten til Russland stoppet opp som en følge av boikotten, sa Solberg at dette var en pris vi dessverre bare måtte ta.

Vi ser det igjen. Det som mange finnmarkinger ofte har opplevd og uttrykt. «Vi er nok ikke like mye verd som andre nordmenn vi som bor her oppe».

Vi så det i forsvarsministerens avvisning da ordføreren i Sør-Varanger ville invitere Putin til jubileumsfeiring i Kirkenes og vi ser at Finnmarkingene får svi pga. sanksjoner mot Russlands annektering av Krim.

Nå opplever vi det i regionsammenslåing, inkludert folkeavstemming. Vi kan ikke godta at dette skal skje med oss nok en gang!

1 2 3 6
Gå til Topp