Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren

La oss se på maktmekanismene i Finnmark Arbeiderparti

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForFinnmark: Randi Karlstrøm, Torill Olsen og Arne Pedersen.

Hva er det som egentlig foregår i Finnmark Arbeiderparti? Hva er spillet og hva står på spill? Nå står årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti for døren der alt kan skje. Den 2.-3. februar møtes de i Hammerfest, – det kan bli en thriller! Stridens kjerne er at noen er for tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms – og noen er mot.

La oss spole tilbake til vedtaket i partiets fylkesstyre i november i fjor, som handlet om at partiets leder Kristina Hansen hadde framforhandlet en avtale med Troms AP nærmest i all hemmelighet.

Og det gjorde hun selv om Finnmark Arbeiderparti har gjort et vedtak om at Finnmark fylkesting ikke skal delta i fellesnemda og på den måten aktivt motarbeide gjennomføringen av tvangsvedtaket.

Kristina Hansen handlet altså egenrådig og undertegnet en avtale med Troms. Avtalen er i sterk strid med hva hennes parti i Finnmark har vedtatt.

Kristina Hansen hadde altså helt uten ryggdekning i partistyret eller representantskap (der alle kommunepartiene møter) innledet forhandlinger med Troms AP. Ingen var informert om at hun og Ulf Tore Isaksen fra Alta AP gikk bak ryggen til de andre i styret og i strid med vedtaket til representantskapet.

De hemmelige forhandlingene med Troms tok sikte på å binde fylkestingsrepresentantene, både i Troms og Finnmark, til å gå imot sine partivedtak og nå delta i fellesnemda for Finnmark og Troms for aktivt å arbeide for å gjennomføre tvangsvedtaket. Dette måtte gjøres fort og kunne derfor ikke behandles i partienes representantskap på nytt.

Først i et styremøte dagen før fylkestinget i desember i fjor hadde sitt møte, ble det kjent for resten av styret at Hansen hadde fremforhandlet en avtale og at den måtte vedtas øyeblikkelig.

Avtalen ble vedtatt med knappest mulig flertall. Fylkestingsgruppa til AP måtte derfor bøye nakken og ble tvunget til å delta i fellesnemda og med det starte gjennomføringen av tvangsvedtaket som de er så sterkt er imot.

Gruppefører Remi Strand og resten av partiets fylkestingsgruppe har nå forlangt at avtalen må behandles på årskonferansen som samler alle kommunepartiene, ikke bare styret. Avtalen har ikke vært behandlet av et samlet fylkesparti. Nå først skal det skje.

Helga Pedersen og åtte partilag har laget et forslag som bygger videre på vedtaket fylkespartiet tidligere har vedtatt. Det har ikke vært endret, men avtalen til Hansen fraviker fra dette på vesentlige punkter.

Det fikk iFinnmark-redaktør Arne Reginiussen til å skrive at «Helga Pedersen er i ferd med å rive det engang så mektige partiet i fillebiter». Reginiussen har hele veien søkt å stille Helga Pedersen i et uheldig lys fordi hun er en tydelig motstander av tvangsvedtaket, mens han selv har brukt avisen til en propagandakanal for sammenslåing av Troms og Finnmark.

Nå skal Finnmark Arbeiderparti behandle Kristina Hansens avtale. Mot avtalen står forslaget fra Vardø, Vadsø, Nesseby, Berlevåg, Tana, Båtsfjord, Gamvik og Karasjok kommunepartier, altså det forslaget som Helga Pedersen har frontet.

Det er godt kjent at Wenche Pedersen i Vadsø Arbeiderparti, fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP), fylkestingsrepresentant Remi Strand (AP) og ordførerne i Vardø, Båtsfjord, Tana blant flere, mener Kristina Hansen sin avtale ikke ivaretar Finnmark.

Mangeårig fylkespartileder og stortingsrepresentant Ingalill Olsen er derimot for å gjennomføre avtaleforslaget til Kristina Hansen. Olsen advarer internt aktivt mot Helga Pedersen og mot å skrote avtalen til Kristina Hansen. Prestisjen står på spill.

Nå utfolder Reginiussen-metoden seg i Finnmark Arbeiderparti. Helga Pedersen søkes satt i et ufordelaktig lys fordi hun åpent er uenig i avtaleforslaget til Hansen.

Verken Ingalill Olsen eller Kristina Hansen har konkretisert hva det er som kan ramme Finnmark uheldig. De to partitoppene, som er nåværende og forrige fylkespartileder, appellerer på den måten representantskapet om å stole på deres vurderinger om hva som kan ramme Finnmark, og ikke støtte seg til Helga Pedersen og de åtte kommunepartiene, som har begrunnet sitt forslag.

En ny lukket politisk prosess i Finnmark Arbeiderparti kan få direkte konsekvenser for hva fellesnemda skal vedta. Det vil i neste omgang berøre alle finnmarkingene.

ForFinnmark mener prosessen i FAP er viktig å belyse, for den har allmenhetens interesse. En lukket og feil lederkultur i fylkespartiet må ikke alene kunne få sette stemmeresultatet fra folkeavstemmingen i Finnmark fullstendig ut av kraft. Husk at 87 % av finnmarkingene stemte nei til å slå sammen Finnmark og Troms. I det ligger et tydelig signal om hva de kan finne på å gjøre når de skal gå til valgurnene om et drøyt halvår.

Effektivisere, rasjonalisere – sentralisere

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Som et forvrengt ekko av Pompel og Pilts «reparere, reparere» hører vi fra sittende regjering «effektivisere», «rasjonalisere», «strukturere». Ordet som dessverre alt for ofte er en sørgelig følge, «sentralisere», unngår de helst å ta med.

I mitt yrke som flyger på langfart er det nødvendig å ha et pass nummer 2. Uten hadde jeg blitt satt på bakken en uke eller to hver gang det uunnværlige reisedokumentet ligger til behandling i den kinesiske ambassaden for årlig visumfornyelse.

Siden ekstrapasset bare har to års gyldighet, er jeg således en hyppig gjest på landets passkontorer. I gamle dager ble utstedelse enkelt ordnet ved å svippe innom lensmannen hjemme i Trysil, men som kjent er lokalpolitiet nå fratatt denne funksjonen.

Ved forrige fornyelse benyttet jeg passkontoret på Jessheim, et av mange som nå er truet av nedleggelse. Prosessen er visst en så komplisert og vitenskapelig affære at ekspedisjonen må samles på enda færre steder.

I sentralmaktas egen språkdrakt: «Det er et pålegg fra Politidirektoratet for å skape robuste og bærekraftige enheter som har kompetanse til å innfri krav som Riksrevisjonen har stilt».

Selve passet, den lille røde boka, er gjerne et høyteknologisk produkt, men trykkinga er for lengst sentralisert til en avansert maskin ingen reisende trenger å komme i nærheten av.

Fra så godt som hvor som helst kan all nødvendig informasjon med bredbåndets hjelp flyte dit med lysets hastighet. Så lenge vi fremdeles har et postvesen, går også returen av det ferdige pass relativt greit, om ikke like fort.

Ikke til forkleinelse for den hyggelige (og snart sentraliserte) damen bak skranken på Jessheim, men hvilken kompetanse og tekniske vidundere er samlet der som de ikke kan ha på et lensmannskontor?

Utstyr for å ta bilde og fingeravtrykk kan ikke være all verden å betjene i en tid hvor datateknologien har gjort det mulig selv å ta og registrere slikt på en mobiltelefon.

Politiet gjør jo slikt med kriminelle, så da skulle man vel tro de kunne håndtere den jevne nordmann også? Apparater som gir topp billedkvalitet og oppløsning både på ansikt og fingre, burde det være økonomisk overkommelig å spre utover landet.

I likhet med hvem som helst kunne funksjonæren i luka selv konstatere at håret mitt er grått og øynene blå. Heldigvis spurte hun ikke om vekta, men jeg måtte oppgi høyden, 181cm, og dett var dett.

I min mentale armod slo det meg da at det bare er forbannet tull av Politidirektoratet å underkjenne evnene til egne folk rundt omkring i distrikts-Norge. Jeg var på nippet til å foreslå at tjenesten fluksens burde tilbakeføres lensmennene, da en sørgelig sannhet igjen formørket mitt sinn.

Med sin «nærpolitireform» gjør jo regjeringa hva de kan for å legge ned flest mulig lensmannskontor, så da er man snart like langt.

På søken etter andre glupe idéer kom jeg til å tenke på vår kjære ordfører som har blitt betrodd en ny og ærefull oppgave. Han går nå presten, eller i hvert fall sorenskriveren, i næringa. Kan han skrive ut vigselsattest og tyne ut et ja fra lykkelige par, må han vel kunne klare å notere ned ovennevnte opplysninger?

Nei, forresten. Ordføreren er en alt for travel mann, så dette får han heller overlate til de dyktige folkene i sørvisskranken. De er lynkjappe på tastaturet og ekspederer jo ved forhåndsstemminga hvert annet år. Med sin årvåkenhet har de nok klart å forhindre ethvert forsøk på valgfusk.

I likhet med dem på lensmannskontoret og i motsetning til hva som er tilfelle på et sentralisert passkontor, kjenner de dessuten de fleste i lokalsamfunnet og vil lettere kunne avsløre eventuelle forsøk på å seile under falskt flagg.

Filler’n! I farta glemte jeg helt at regjeringa med påstått ønske om å styrke demokratiet fører en politikk for å desimere antallet kommuner. Med tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomiske strupetak, frivillig tvang og rein skjær tvang er de godt i gang.

Ved nedleggelsen av kommunen forsvinner mange offentlige arbeidsplasser. Når det således ikke lenger finnes passelig stilling til den ene av to arbeidsføre i en familie, blir det i neste omgang vanskeligere å rekruttere den andre til det lokale næringsliv.

Det stagnerer også fordi det ikke lenger er noen kommunal avdeling som sysler med næringsutvikling. Den ene institusjonen og tjenesten etter den andre forsvinner og forsterker den onde sirkel. Snart er det så få igjen å utstede pass til at myndigheten mener de bare av den grunn har helt rett i at man ikke kan opprettholde funksjonen i slikt et grisgrendt strøk.

Eureka! Jeg har det. Om ikke like nær som lensmannskontoret eller herredshuset, hva med trafikkstasjonene til Statens vegvesen? De utsteder jo førerkort, ikke sant? Pass blir bare en utvidelse av en virksomhet de er steike god på.

Jeg må visst bruke ordet «Steike!» en gang til, nå som kraftuttrykk og med utropstegn. Trafikkstasjonene er jo et nytt område for myndighetenes effektivisering, eller snarere enda et offer for sentralisering.

Et håp om at det i hvert fall blir igjen ett kontor i hvert fylke, er heller ikke rare trøsta i og med at så mange av dem også blir tvunget sammen. Det er visst bare å gi opp forsøkene på å finne et egnet sted for å skaffe pass på enkelt vis.

Nav- og skattekontor, domstoler og sorenskrivere, alt sentraliseres under rådende regime. Overfor blå-blå overmakt nytter det vel heller ikke å dra fram fjellvettregelen «Det er ingen skam å snu», men heller selv bruke en annen, «Grav deg ned i tide», og vente til de får avløsning.

Pompel og Pilt sa det så treffende at «to reparatører er bedre enn ingen reparatører». Denne regjeringa reparerer ikke, og nå er de heller ikke hverken en, to eller tre, men fire som med et Stortingsflertall bak seg kan presse enda mer saft ut av distriktsbefolkninga.

Hvor effektivt og rasjonelt blir samfunnet når en gjør det vanskelig for dem som lever i det. Hva slags land skal Norge bli når det bit for bit blir demontert og sentralisert?

—————

Foto: Privat
Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Arne O. Holm – får i ulveklær

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

I sitt innlegg «Frykt som politisk våpen» bruker redaktør Arne O. Holm storslegga mot Trygve Slagsvold Vedum. Sammenligninga med Donald Trump faller på egen urimelighet. Det gjør i høy grad også Holms glefs angående rovdyrproblematikken. Fra de dype skoger kan det likevel være verdt å prøve å kle av redaktøren når han opptrer som et får i ulveklær. Han skremmer hverken SP-lederen eller folket i ulvesonen til taushet.

I sin åpningskanonade påstår Holm at «Vedum forsøker med alle midler å samle nasjonen rundt sin egen ulvefrykt». Ellers tegnes et bilde av at han «med begge beina plantet i en subsidiert kornåkrer» er totalt uvitende og uinteressert i Nord-Norges utfordringer og uten evne til å se de virkelige problemene utenfor Ring 3. Ulven, åpenbart en fillesak i Holms øyne, gir han inntrykk av å være bortimot Trygves eneste tema.

Ingen partileder har fartet som Vedum, i Nord-Norge fra Hattfjelldal og Grane via Værøy og Røst til så godt som samtlige kommuner i Finnmark. Det er ikke for ingenting at nye SP-lag dukker opp som paddehatter. Er det da skremselspropaganda om ulven som har fylt møtene?

Knapt noen kan ha unngått å få med seg Vedums kamp mot kommune- og regionreformene. Videre kan det nevnes i fleng: Ambulanseberedskapen, nedleggelsen av Andøya flystasjon, flyttingen av Bell-helikopterne fra Bardufoss og enn drøss med andre samfunnsendringer med negativt fortegn for distrikts-Norge.

Når Regjeringa treffer kvist med sine mange sentraliserende reformer og usosiale vedtak, blir det svært billig retorikk, en beleilig distraksjon fra egen upopulære politikk, å ty til utilbørlig båssetting av grasrotas talsmann.

Når 87% i Finnmark sier NEI, tusenvis går i fakkeltog til Stortinget og folk blir forbannet når basale samfunnstjenester forsvinner fra nærområdet, mener de altså det skyldes en skummel folkeforfører, en fæl populist fra Hedemarken.

Sannheten er at det går en rød tråd fra regjeringas rovdyrforvaltning og alle deres administrative omveltninger via nedbygginga av Forsvaret til tvangssammenslåinger: «Til helvete med distrikts-Norge!»

Mens Trygve er den tydelige stemmen utkantene virkelig trenger, løper Holm regjeringa og Ernas ærend. Statsministeren, som er villig til å selge abortloven eller hva det skulle være for å beholde makta, tillater seg å kalle Trygve en kyniker!

Holm istemmer samtidig som han er bestyrtet på hennes vegne fordi hun ble konfrontert med ulvesaken under sin tur til India. Når minst 10.000 fyller Eidsvoll Plass i protest mot regjeringas politikk, er det ikke da en statsministers fordømte plikt å uttale seg om hun så befinner seg på Månen?

Holm er ikke snau når han påstår at «for oss som bor i Nord-Norge er det ei problemstilling like aktuell som nedlegging av trikkeskinner i Trondheim». Finns det hverken samer eller sauebønder nordpå, eller har de aldri blitt utsatt for rovdyrplage?

Fra ulvesonen er det i alle fall nærliggende å si «Farvel solidaritet»! Hva ville nordlendingen Holm syns dersom vi stilte oss tilsvarende likegyldig til trusler mot folks næringsgrunnlag og livskvalitet i hans nabolag. Det er nemlig det det gjelder.

Godt er det derfor at redaktøren etter invitasjon tar med sin skarpe penn til Trysil. Der vil han få møte ordfører Erik Sletten og bygdefolk som er berørt på forskjellig vis, lokale tilhengere av regjeringa og Elvestuens rovdyrpolitikk likeså, om det er mulig å finne noen. Venstre har evaporert på disse trakter. Ellers er kommunestyret, fra FrP til SV, er 100% enige i kritikken av regjeringas ulvepolitikk.

Mon tro hva Holm mener om følgende: I Flendalen skal et inngjerdet utmarksområde være forbeholdt husdyr. Da en ulv høsten 2015 snek seg innenfor og gikk i gang med en veritabel massakre, skulle man tro løsningen var å ta ut ulven umiddelbart. Metoden og om den overlever eller ei, får bli en annen diskusjon, men bort fra de stakkars husdyra burde den uansett fluksens!

I bakvendtland var det i stedet hardt prøvede bønder som måtte streve med å hente ut dyra som hadde overlevd, før fellingstillatelse ble gitt langt på overtid.

Sauebonde Hans Peter Nyhuus var av dem som opplevde marerittet. Han hadde ikke før fått dyra på egen innmark, så forserte en hel flokk massemordere gjerdet også der og desimerte buskapen ytterligere. Året etter trippet gråbein rett over gårdstunet og drepte for fote helt inntil fjøsveggen. Er det da irrasjonell frykt som gjør at foreldre ikke lar ungene gå alene på skolevei?

«Kampen mot et i praksis utryddet rovdyr er viktig bare fordi den er egnet til å polarisere», påstår Holm. I praksis utryddet??? Vel, i min barndoms Trysil, var nok antallet like beskjedent som på redaktørens kontor. Nå er det ikke først og fremst rev, men ulv som rasker over isen. Så kan man spekulere om den kom vandrende fra øst eller hadde bilskyss?

Om redaktør Holm byttet jobb med meg, ville han fra cockpit over Canada og Sibir observere enorme områder med ren villmark, time etter time uten spor av menneskelig virksomhet, glimrende habitater for ulv. Den er slett ikke truet som art. Hvorfor skal man da ha et ulvereservat hvor et kulturlandskap gjennom århundrene møysommelig har blitt opparbeidet? Mens innavla ulv og mulige hybrider vernes der, er det denne smule sivilisasjon, bønder og arter tilpasset dette naturmiljøet som er sterkt truet.

Sikkert egnet til å provosere både Holm og ulveromantikere tør jeg erklære meg som svoren darwinist. Jeg støtter Charles Darwin og hans utviklingslære. Survival of the fittest. Rovdyr som er så dumme at de kommer ned til folk og fe og plager dem, skadedyra, tar vi ut. Er de smarte nok til å holde seg i villmarka, i hvert fall i behørig avstand fra hus og fjøs, bør de få leve i fred.

Slik det nå er, med fredning av gråbein som gnafser i seg bikkjer til lunch, ulv som reker rundt husvegga til folk og andre steder den hører like lite hjemme som elg i Oslofiffens frukthager, ja da videreføres genene til dyr som blir mindre og mindre folkesky for hver generasjon. Dette er enkel utviklingslære, og det går skremmende fort i dyreverdenen. Derfor støtter jeg meg til Darwin framfor Elvestuen.

I hvilken retning Holm vil helle etter besøk i ulvesonen er ikke godt å si, men mindre realitetsorientert kan han umulig bli. Sau er det lite igjen av, en sørgelige bakgrunn for at tapstallene har gått ned. Ulv har vi mer enn nok av selv om Erna skryter av at ingen regjering har skutt flere dyr enn hennes. Den enkle grunn er selvfølgelig at vi aldri har hatt mer ulv i moderne tid. Slik sett er det altså bedre at Holm opptrer som ulv i fåreklær enn omvendt.

————-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Frekkhetens nådegave!

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Trygve Magnus Slagsvold Vedum blir utsatt for voldsomme angrep fra høyresida i Norge for tida. Uten sammenligning for øvrig og uten samme medieoppmerksomhet har også undertegnede måttet tåle noen oppgulp derfra for enkelte skriverier. Det har jeg i grunnen alltid tatt som skussmål. Det syns jeg sannelig også Trygve har grunn til å gjøre, opphøyd i n’te potens.

Apropos skussmål! Fra flere hold i regjeringspartiene H, V og FrP tillater de seg å sammenligne SP-lederen med Donald Trump. Skulle man ha hørt på makan! Det burde forresten bety at Trygve fikk heltestatus i sistnevnte parti.

Sjuende far i FrP-huset, Carl. I. Hagen, har jo opphøyet USAs nåværende president til et ideal, og de to fremtredende stortingsrepresentantene Christian Tybring Gjedde og Per Willy Amundsen (som også har vært justisminister) nominerte Trump til Nobels fredspris.

For meg står de to karene jeg flankeres av på bildet, på hver sin ytterkant som politiske aktører. Donald er en uvitende og farlig demagog, en skurk, rasist, misogynist og grov løgner, en nedlatende, arrogant og ubehøvlet bølle som splitter det folket han er satt til å lede og samle.

Så mener altså den norske høyresida at Trygve er likedan, at han splitter vårt folk. Det er svært billig og feilaktig retorikk å ty til når de treffer kvist med sine mange sentraliserende reformer og usosiale vedtak – en beleilig distraksjon fra egen upopulære politikk.

Motstanden mot den mener de altså skyldes en skummel folkeforfører, en fæl populist fra Stange på Hedemarken.

Sannheten er at det går en rød tråd fra rovdyrforvaltninga via alle administrative omveltninger til nedlegginga av Andøya flystasjon og annen rasering av Forsvaret: «Til helvete med distrikts-Norge!», og da trengs det virkelig tydelige stemmer for å fremme utkantene og grasrotas sak.

Her er Trygve den viktigste talsmann i svært mange saker når de føler seg tråkket på av sentralmakta. Erna Solberg, som et villig til å selge hva som helst, det være seg abortloven eller oldemora si, for å beholde makta, tillater seg å kalle Trygve en kyniker! Du snakker om å ha frekkhetens nådegave. Er det ikke i så måte heller hun som nærmer seg Trump-nivå?

Det får være helgas lille utblåsning, men helt til slutt noen få ord om symbolikken i bildet. Donald Trump ser nok ganske sikkert på oss to andre som tullinger, slik han gjør med alle som ikke tilhører hans menighet. I så tilfelle tar i hvert fall jeg det som nok et skussmål, og jeg mistenker Trygve for å se det likedan.

————————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Vil Finnmarkingene i fellesnemda stemme for Vadsø som fylkeshovedstad?

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem.

Statsråd Monica Mæland serverte Finnmark sine medlemmer i fellesnemda en gavepakke da hun laga forskriften for fellesnemda med et likt antall medlemmer på 19 til hvert av fylkene. Det er i utgangspunktet likevekt mellom de to fylkene.

Det er fellesnemda som skal vedta hvor den nye fylkeshovedstaden skal ligge, både politisk og administrativt. Det er altså ikke det nye fylkestinget som skal avgjøre plasseringen av politisk og administrativ ledelse.

I det nye fylkestinget vil representantene ganske sikkert være med et stort flertall fra Troms fylke.

Nå er det bare for finnmarkingene i fellesnemda å stemme for Vadsø som fylkeshovedstad, så er det gjort. Hovedstaden blir i Vadsø. Man trenger bare en stemme i tillegg fra Troms. Det vil man få.

Man må vel kunne regne med det som sikkert at Finnmarkingene Trine Noodt (V), Jo Inge Hesjevik (H), Svein Iversen (KrF) og Bengt Rune Strifelt (FrP) med partikollegaer, stemmer for at hovedstaden skal ligge i Finnmark. De har alle så inderlig lovet å stå på for Finnmark. Nå kan de gjøre det.

Det er ikke like enkelt i Finnmark Arbeiderparti. Der har partileder Kristina Hansen lovet alt vekk til Tromsø.

Dette står i forskriften av 13. des 2018 fra Mæland:

§ 3. Fellesnemndas arbeidsoppgaver og fullmakter

Fellesnemnda skal:

a) Bestemme alle nødvendige forhold vedrørende sammenslåingsprosessen og forhold
knyttet til etablering av en ny fylkeskommune.

b) Bestemme politisk og administrativ organisering i den nye fylkeskommunen, samt
plassering av de ulike enhetene og funksjonene.

Ingen må være i tvil om at det i Finnmark vil vekke sterkere reaksjoner mot sine egne i fellesnemda dersom de ikke bruker makten som de nå har fått, og stemmer for at fylkeshovedstanden legges til Finnmark.

Gjør finnmarkingene det de er i sin full rett til å gjøre, så vil reaksjonene i Tromsø sannsynligvis bli de samme som de vi har opplevd i Finnmark: Sinne!

ForFinnmark er en medlemsorganisasjon som arbeider for at Finnmark skal bestå som eget fylke. Organisasjonen har flere medlemmer enn det nye Troms og Finnmark Høyre har.

Organisasjonen samler nå inn penger, som skal brukes til støtte for Finnmark Fylkesting for å få tvangsvedtaket rettslig prøvd. Det er helt nødvendig. Vi er i ferd med å bli splittet, internt i fylket og mellom fylkene.

– Vi er nok ikke like mye verd, vi som bor her oppe!

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

Regionsaken har vist oss at vi i Finnmark ikke er så mye verdt. Det er ikke av ny dato.

I mange nedskrevne fortellinger, helt fra før krigens dager, forteller finnmarkinger om følelsen av at «vi er nok ikke like mye verd som nordmenn vi som bor her oppe». Kanskje heller ikke helt til å stole på?

Ingen politisk aktive finnmarkinger (de fleste av dem har vært på venstresiden) har vært betrodd å være forsvarsminister. Ikke før nå, med Frank Bakke-Jensen fra Høyre.

Det er han antakelig blitt fordi han demonstrerer mistillit til russerne og til en upålitelig befolkning i Finnmark, som har hatt altfor nære forbindelser til russerne og som ikke «forstår sitt eget beste».

Bakke-Jensen hadde sannsynligvis heller ikke passet inn i dagens regjering dersom han hadde tatt resultatet i folkeavstemmingen mot regionsammenslåing med tvang på alvor.
Han er direkte valgt til stortinget av finnmarkingene, men han overser finnmarkingene fullstendig.

For ett er regionsammenslåingens overkjøring av Finnmarkingene, det andre er at vårt samarbeid med Russland rakner, og Finnmark blir sittende med svarteper.

Vi har møysommelig bygd opp tillit og samarbeid med våre nærmeste naboer i øst. Det rives nå effektivt ned.

Folk-til-folk samarbeidet over grensen til Russland er rammet, fiskeeksporten er stoppet helt opp og i russisk fengsel sitter en finnmarking som var på oppdrag av norsk etterretning. I Oslo sitter regjeringen og toer sine hender.

Det skremmer at dette ser ut til å feste seg som en varig tilstand. Hva kreves for at dagens regjering skal kunne bygge vårt naboskap med russerne på tillit og dialog? Hvor lenge skal boikotten vare – like lenge som annekteringen av Krim?

Det er ingen tvil, det er vi som bor her oppe i Finnmark som bærer kostnaden med denne farlige politikken.

Vi har et svært godt samarbeid med russerne i Den Norsk Russiske Fiskerikommisjon. For oss her nord vil det være en katastrofe om også dette samarbeidet rakner. Fra statsminister Erna Solberg sitt ståsted og politiske tankegods er nok fellesforvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet av mindre verdi.

Da fiskeeksporten til Russland stoppet opp som en følge av boikotten, sa Solberg at dette var en pris vi dessverre bare måtte ta.

Vi ser det igjen. Det som mange finnmarkinger ofte har opplevd og uttrykt. «Vi er nok ikke like mye verd som andre nordmenn vi som bor her oppe».

Vi så det i forsvarsministerens avvisning da ordføreren i Sør-Varanger ville invitere Putin til jubileumsfeiring i Kirkenes og vi ser at Finnmarkingene får svi pga. sanksjoner mot Russlands annektering av Krim.

Nå opplever vi det i regionsammenslåing, inkludert folkeavstemming. Vi kan ikke godta at dette skal skje med oss nok en gang!

Har Reginiussen og Fjellheim løpt Mælands ærend?

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, ForFinnmark

Redaktørene Skjalg Fjellheim og Arne Reginiussen har ikke villet utfordre Monica Mælands kompromissløse avvisning av folkavstemningen i Finnmark. De har tvert i mot gjort det lett for statsråden å ignorere folkeviljen i Finnmark!

Det er ingen konspirasjonsteori å hevde at dagens regjering driver politikken sin ut fra Høyres ideologiske plattform. Også regionreformen er slik forankret.

Høyrekreftenes politiske ide er, og har alltid vært, å styrke kapitalens samfunnsmakt og posisjon. Og det på bekostning av en sterk politisk og økonomisk offentlig sektor, der folkeviljen råder.

Der finnes ingen rasjonelle argumenter for hvorfor landet er best tjent med elleve regioner i stedet for dagens antall regioner og direkte folkevalgte fylkesting. Alle har forstått at for dagens regjering kan det like godt være enda færre folkevalgte. Det er også ideologisk fundert.

Valgloven er slik innrettet at stortingsvalgkretsene skal følge fylkesgrensene. Med dette vil nesten halvparten av stortinget bli satt sammen av representanter fra Oslo og Viken valgkretser.

Det reduserer distriktenes representasjon i stortinget, dersom man fjerner eller svekker arealfaktoren i valgordningen.

Konsekvensene for velgernes innflytelse er åpenbart negativt. Det blir færre som taler distriktenes sak. Men for dagens regjering er ikke dette negativt, snarere tvert om.

Kommuneloven har bestemmelser om rådgivende folkeavstemninger. Det er en ordning, som er ment å gi velgerne, lokalt og regionalt, større innflytelse. Folkeavstemning er dermed et demokratisk instrument som gir folket en mulighet til direkte innflytelse på makthavernes beslutninger.

Men folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 har blitt forsøkt marginalisert til en meningsmåling og forsøkt tiet ihjel. Kraften i folkeavstemmingen, selve folkets røst fra Finnmark, er ikke blitt tatt hensyn til.

Redaktørene Skjalg Fjellheim og Arne Reginiussen har ikke villet utfordre Monica Mælands kompromissløse avvisning av folkavstemningen i Finnmark.

Hun kunne tatt omkamp med stortinget om tvangsvedtaket på samme måte som statsminister Erna Solberg har planer om å gjøre det med abortloven for å kunne innlemme KrF i regjeringen.

Den omkampen er vel antakelig av edlere rang enn den vi holder på med i Finnmark?
Det er ikke en konspirasjonsteori å hevde at reformen er ideologisk fundert. Fjellheim og Reginiussen har gjort det lett for statsråd Monica Mæland å ignorere folkeviljen i Finnmark.

Reginiussen – en folkefiende?

i Kommentaren By

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

Lille juleaften-hilsen fra redaktør Arne Reginiussen var trist lesning. Hans skriverier gir et bilde av en skribent med holdninger som er folkefiendtlig.

Det er spesielt tre av Reginiussens påstander jeg reagerer på: Angrep på folkeviljen og demokratiet, hyllest til de som splittet FAP og redaktørens sviktende integritet.

Folkeavstemmingen i Finnmark skulle aldri vært holdt, mener redaktøren, og beskriver det som misbruk av loven som gjør det mulig med rådgivende folkeavstemming.

Resultatet ble som kjent et bastant nei. Det resulterte i en diskusjon om finnmarkingene forstår sitt eget beste.

Folkeviljen bør ties og ikke forsvares. Det er dog en vilje, som bare dummer ut finnmarkingene enda mer.

Redaktørene synes å være godt fornøyd med at folkeviljen settes til side. I den grad den skal kommenteres så bør det dreie seg om nivået på selve debatten, mener han. Som om velgere som nå er sinte ikke er verdige debattanter.

Finnmark Arbeiderparti hadde samlet seg enstemmig om å gå mot tvangsvedtaket.
Nå hylles den som uten forvarsel ødela enigheten. De som debatterer ut fra partiets vedtak og vilje er å forstå, som dem som har splittet parti og folk. Det er altså de, som nå bør besinne seg.

Partilederen, som iscenesette det fullstendige bruddet med partiets vedtak i representantskapet, er den partiets medlemmer nå bør samles om. Noe annet er bare splittende og opprørsk, synes redaktøren å mene.

Partilederen burde nok gått tilbake til sitt representantskap og bedt om et nytt vedtak, dersom hun mente at det som var vedtatt er uansvarlig. Men for redaktøren er det umoden lederstil.

Da er det tross alt bedre at fylkespartiets vel 1600 medlemmer forholder seg tause.

Helga Pedersen og Wenche Pedersen er ikke tause. De er betrodde medlemmer i partiet. Helga og Wenche argumenterer med basis i partiets vedtak og vilje.

Det har redaktøren forstått. Nå er hans ufullendte oppdrag å definere dem inn i et ufordelaktig bakteppe.

Redaktør Arne Reginiussen er ikke en uavhengig fri redaktør. Redaktørens integritet er byttet ut med aksjelovens prinsipper. Der er det som kjent aksjonærene som setter standard.

Høyrekreftenes politiske ide er, og har alltid vært, å styrke kapitalens samfunnsmakt og posisjon, det på bekostning av en sterk politisk og økonomisk stat der folkeviljen råder.

Dette er den egentlige ide også for regionreformen. Reginiussen er helt ute av stand til å se dette. Han blir en som svikter.

Mørketid

i Kommentaren By

Skrevet av Helga Pedersen, ordførerkandidat, Tana Arbeiderparti. Kommentaren er første gang publisert i Klassekampen.

Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida
d’e langt sør til Betlehem

(Fra «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff)

«Den oppsummerer situasjonen ganske bra», hvisket kollegaen til meg. Selv under juleandakten på jobben ble tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark et tema.

Den siste uken har vært preget av opphetet debatt etter at stortingsflertallet opprettholdt beslutningen om å slå sammen Finnmark og Troms. I forlengelsen av dette har regjeringen sendt på høring forslag om endringer i finnmarksloven som vil innebære at makt til å forvalte land og vann i Finnmark flyttes ut av Finnmark.

Hvis forslaget blir gjennomført vil det innebære et alvorlig tilbakeslag for de viktige politiske endringene som ble gjort i norsk samepolitikk etter Alta-saken.

La oss spole tilbake: utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdrag utløste demonstrasjoner, sultestreik og et stort samepolitisk engasjement. Elva ble bygget ut, men saka ble et vendepunkt i Norges politikk overfor samene.

Sametinget ble etablert, og man satte i gang en utredning om rettighetene til land og vann i Finnmark som til da hadde vært forvaltet av staten. Rettighetsspørsmålene ble heftig diskutert i Finnmark.

Det tok om lag 25 år, hundrevis av sider med offentlige utredninger og utallige timer med radiodebatter, folkemøter og partimøter av det opphetede slaget før finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Da loven trådte i kraft 1. juli 2006 kunne finnmarkingene slå fast at man var blitt herrer i eget hus med utgangspunkt i urfolksretten og samenes historiske bruk. 96 prosent av grunnen i Finnmark ble overdratt til det nye grunneierorganet Finnmarkseiendommen.

Finnmarksloven består av en rekke finslipte kompromisser. Et av de mest diskuterte spørsmålene i forkant av Stortingets lovvedtak var hvordan styret for Finnmarkseiendommen skulle velges. Konklusjonen ble at Sametinget og fylkestinget i Finnmark skulle oppnevne tre medlemmer hver, noe som i all hovedsak har fungert bra.

Nå foreslår imidlertid regjeringen å endre på dette. På grunn av at Troms og Finnmark tvangssammenslås foreslår regjeringen at det nye Finnmark og Troms-fylkestinget skal utnevne de tre styrerepresentantene som til nå har vært utnevnt av Finnmark.

Dette blir maktarrogant nok omtalt som en «teknisk endring». Dette er imidlertid en betydelig politisk og prinsipiell endring av finnmarksloven. Rett nok skal medlemmene av styret for finnmarkseiendommen fortsatt bo i Finnmark.

Men det er en vesentlig forskjell på å bli oppnevnt av et fylkesting valgt av finnmarkingene, og et fylkesting der finnmarkingene utgjør under 1/3 av velgergrunnlaget.

Ikke til forkleinelse for andre naturskjønne deler av Norge, men Finnmark er indrefileten i Norge når det gjelder muligheter for friluftsliv, jakt, fiske og bærplukking. Det er også en viktig årsak til at mange finnmarkinger har valgt å bosette seg nettopp her.

Finnmarkseiendommen er også åsted for tradisjonell samisk næringsvirksomhet, noe som berører selve grunnlaget for loven. Uten at jeg skal forskuttere konflikter, så sier det seg selv at bybefolkningen i Tromsø og bygdefolk i Finnmark kan ha noe ulike interesser i hvordan for eksempel tilgang til rypejakt reguleres.

Med regjeringens forslag til endring av loven vil det være fullt mulig å mobilisere politisk utenfor Finnmark for å endre Finnmarkseiendommens forvaltningspraksis, for å så å oppnevne styrerepresentanter som kan ivareta dette synet.

Abortloven og finnmarksloven var historiske på hver sin måte. Interessant nok har regjeringa begynt å skru klokka tilbake på begge disse områdene.

By-regioner

i Kommentaren By

Skrevet av Frode Bygdnes, Harstad

Det er mye uforståelig med regionreformen. Regjeringas forslag er ikke konsistent når de samler 1/3-del av landarealet i et eneste fylke (Troms & Finnmark), men lar landets minste fylke i areal (Oslo), bestå.

Eller når de samler 25% av befolkninga i et fylke (Viken), men lar andre fylker bestå med mindre enn 5% av befolkninga. Disse nye fylkene blir ikke hensiktsmessig for å utøve en demokratisk styring. De blir for store på hver sin måte. I tillegg er det ingen sammenheng mellom de forskjellige reformene i landet.

Helsereformen har nå delt landet inn i 4. Posten Norge er delt inn i 5 regioner, det samme er Statens vegvesen. NAV skal bygge ned sitt arbeid på fylke og planlegger 11 regioner. Politireformen opererer med 12 distrikter.

Bispedømmene er og brutt opp fra de gamle amtene. Det lages en regionreform på mellomnivå, som mangler identitet, likhet og sammenheng med sitt omland. Det lages en reform som truer legitimiteten til dette mellomnivået. Til og med oppgavetildeling som reformen lovet, svikter.

Fylkene og fylkestingene har irritert de forskjellige regjeringene. For de har vært verksteder for dialog og stilt likelydende krav til distriktspolitikken. Mest kjent er fylkenes krav til å bevare bosettinga.

Ingen Stortingspolitiker har våget å trosse det omforente kravet om å opprettholde en desentralisert bosetting langs kysten. Så lenge det bor folk langs kysten, er heller ikke ressursene så lett å få hand om og omsette. Allmenningsretten står sterkt i Norge så lenge det bor folk i distriktene.

Vi må derfor se på om regionreformen sin hensikt egentlig er å skape økt sentralisering og urbanisering.

For det virker som det er byene som skal være motor i de nye regionene. For så vidt ikke rart at en planlegger slik så lenge det er en internasjonal trend at folk flytter inn til byene.

I år 2008 var det første året det bodde flere folk i byene enn på landet globalt. Den gang kalte den rød-grønne utviklingsminister Solheim det for en ny æra og spådde at innen 2030 vil 2/3-deler av jordas befolkning bo i urbane områder.

Dagens regjering følger dette opp med å gi tilskuddsordninger til byutvikling og byvekstavtaler og hevder at urbanisering byr på muligheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har fokus på byutvikling og gir millionbeløp til de største byene.

Med dette som bakteppe våger jeg å se på regionreformen og stiller spørsmål om ikke det egentlig er en by-reform med avvikling av fylkene for å stimulert til byvekst.

Hvorfor blir Nord-Norge da delt opp i to? Det er byene Bodø og Tromsø som skal få hvert sitt omland. Disse to største byene i landsdelen er på 15. og 16. plass i landet med omtrent 40 tusen by-boere hver.

Dette mønsteret syns jeg speiler seg i resten av landet også. Trøndelag har Trondheim uansett hvor mye fylkesmannens kontor deles opp. Møre og Romsdal bevares, men der vil det stå strid om fylkeshovedstaden skal bli Kristiansund, Molde eller Ålesund. Kristiansund er nødt til å tape pga at byen er for liten. Ålesund leder stort, men jeg kjenner for lite til strategisk beliggenhet og potensialet til Molde.

Sykehusdebatten viser kanskje hvor fylkeshovedstaden ender. Nyfylket Vestlandet vil ha Bergen som administrativt senter uansett lovnader til Sogn og Fjordane. Rogaland har byen Stavanger som holder på å vokse sammen med Sandnes. Til sammen utgjør de den 3. største byen i landet. Hadde Rogaland og Hordaland blitt slått sammen, ville vi fått en rivalisering mellom de to største byene etter Oslo.

Agder har Kristiansand som den største byen. Vestfold og Telemark har mange byer, men det blir vel ei vurdering av hvem av dem som har det største potensialet.

For Telemark er det kanskje håp om at fylkeshovedstaden blir den sammenvokste byen Porsgrunn/Skien som til sammen utgjør landets 7. største by.

Vestfold har nok de største mulighetene med byene Tønsberg og Sandefjord som sammen vil ta 7. plassen og som kanskje har større omland.

Nyfylket Viken har Norges 5. største by, Drammen, men jeg ser og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter Bærum i sin bysatsing.

Kanskje tenker regjeringa at det må gjøres fordi Fredrikstad og Sarpsborg til sammen rangeres som 6. største byen i landet. I en bysatsing er det viktig å unngå for mye rivalisering når de ønsker en målretta by-oppbygging.

For fylket Innlandet er det vel Hamar som blinker seg ut, men det vil da også bli den minste fylkeshovedstaden i landet. Vi vil kanskje se tiltak som får Hamar til å vokse på bekostning av Gjøvik og Lillehammer.

Om regjeringa tenker slik, så er det en strategi for å avvikle fylkene og la de største byene få vokse og bli «lokomotiv» som omlandet skal forsyne.

Mye av motstanden fra Finnmark har nettopp vært redselen for at Tromsø skal dra til seg flere ressurser, flere oppgaver og flere folk. Jeg tror denne engstelsen bør resten av landets distrikter også ta til seg. I denne sammenheng er min egen by Harstad, som er på 22.plass med stipulert 21 tusen innbyggere, for liten til å støttes av regjeringa.

Vi trenger et distriktsopprør fra alle tettsteder under 26 tusen innbyggere. Det utgjør enda et flertall av landets befolkning, men flere av de 17 største byene bør heller ikke føle seg for trygg.

Veksten blir styrt til regionbyene som enda en stund kan kalles fylkeshovedstad.

—————-

Frode Bygdnes var verkstedarbeider, ble lærer, lokal- og fylkespolitiker, lokalhistoriker og skribent. Han er oppvokst på Maurnes i Sortland og flyttet til Harstad i 1976. Kjent som standhaftig talsmann for partiet Rødt og forkjemper for offentlige kampsaker som er oppe til debatt.

1 2 3 6
Gå til Topp