Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren

Prosjekt Troms og Finnmark

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen alias ÞEKKJA

Skal man toe sine hender, sitte rolig i båten eller bruke tiden på å dra veksler av hverandres kompetanse? Vi skal fremover, bør svaret være. La oss bruke tiden på meningsfylte og fremoverlente samfunnsoppdrag!

Folket har allerede bestemt at nye Troms og Finnmark fylkeskommune skal deles og tilbakeføres til to selvstendige fylker. Både gjennom folkeavstemming og ikke minst gjennom å avgi tillit til politiske partier som har gitt sitt ord på ny-deling av storfylket.

Politiske tillitsmenn og kvinner samt administrasjonen i første rekke må dermed følge strømningene i folkesynet og berede grunnen for tilbakeføring.

Alt annen vil anses som ignorant og obsternasig. Dette er neppe tvilsomt at dagens flertallsregjering vil overse folkesynet og fortsette sin maktarroganse, søke tilpasning i bestemmelsene og fullføre det famøse vedtaket.

Dermed må folket selv utvikle en prosessledelse som ivaretar folkesynet og utvikler Troms og Finnmark, samtidig som fradelingsvedtaket antas fra 2021.

En prosjektorganisering er derfor aktuell hvor utviklingsarbeidet utføres av en egen gruppe og nåværende tjenesteproduksjon ivaretas innenfor allerede oppgåtte seksjoner.

Med litt godvilje fra alle hold vil tiden kunne brukes til både kompetanseoverføring, nye system bekjentskaper og solide inngangsverdier til forbedret og langvarig samarbeid.

Jeg antar at alle «nye stillinger» tilsettes midlertidig eller på åremål slik at storfylket enkelt kan deles og tilbakeføres når «prosjektet» er ferdig. Noe annet vil være å hive sten mot både velgere og berørte ansatte.

Når nytt Storting i 2021 reverserer dagens famøse tvangsforestilling kan perioden allikevel ha vært både utviklende og lærerik – fremfor vond og bortkastet.

Det eneste som kan spenne ben for et slikt utviklende samarbeid er knapphet i økonomiske overføringer fra dagens flertallsregjering.

Solbergregjeringen kan selvfølgelig bruke redusert økonomi til å tvinge inn løsninger som trekker ned samarbeidsmulighetene og argumentere med at tjenesteproduksjon vil lide på grunn av folkets vrange vilje.

I så fall vil dette bli en ny krigserklæring mot folket og innbyggerne i regionen. Jeg hadde ønsket at regjeringen innså sin egen skivebom og styrket overføringsrammene slik at «prosjektperioden» blir meningsfull, fremoverlent og at reverseringen kan foregå på en sikker og god måte.

Hvorfor er Finnmark i kamp?

i Kommentaren By

Skrevet av Helge Nicolaisen alias ÞEKKJA

I denne posten tilkjennegir jeg mitt eget ståsted, forteller min motstand og nekter plent for at regionreformen slik den fremstår kommer Finnmarksfolket til det bedre.

Utgangspunktet mitt er verdien av samfunnslyden, betydningen av å høres og bli sett. Jeg velger å gjøre det på denne måten, uten fine ord eller arrogant nedlatende holdning.

Jeg lar meg fortvile av landsdels og fylkes medienes fraværende rapportering – hvor nyhetsverdiene er druknet i politisk parti. Det er leit, men ikke så mye man får gjort noe med.

Samfunnslyden fra Finnmark

Hvordan høres den ut. Er den sterk, stille, stormfull eller lett som en bris. Det som i alle fall er helt sikkert er betydningen av å bli hørt, fortelle av det man har på hjertet og gjengi de nære historiene. Er det ikke derfor et folkestyre er grunnmuren i vårt demokrati?

Utgangspunktet for debatt er ikke sjelden ulike syn, ulikt tankesett og gjerne ofte egen livsarv. Det er følelser man må tørre å kjenne på, lyssette og prøve å forstå. Annerledeshet er ikke noe annet enn den fulle verdien av et helhetlig samfunn.

Mister du samfunnslyden, da mister du folket. Lar du folket forsvinne så taper du sjelen. Mister du sjelen – så taper du alt.

Nå er det nok ikke slik at en sammenslåing med Troms vil kondemnere folkesjelen, men at det vil bety en annen samfunnslyd – det tror jeg er rimelig sikkert.

Selv om fylkene er gode naboer, og har mange fellestrekk – er det allikevel mange ulikheter.

I dagens Troms fylke bor nesten halvparten av fylkets innbyggere i Tromsø (ca. 74000). Videre har Harstad (ca. 25000) og Finnsnes (ca. 12000). Den resterende befolkning på omkring 50000 bor spredt, ikke ulikt som i Finnmark.

Finnmarks totale befolkning er på ca. 76000 med Alta som største by med sine vel 20 000 innbyggere. Videre er Hammerfest, Vadsø og Kirkenes by steder med `+/- 10 000 innbyggere.

Før jeg skriver videre legger jeg til grunn at politikk handler om å bli sett, hørt, at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Maktedimensjonene er i alle hovedsak som følger: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Anvendelsen av makt kommer gjerne til syne etter oppsatt behov, ikke sjeldent etter egen bevisning eller nærmiljøets oppfatning. Man kan si at makt tekkes etter internmiljøets egen styrke og verdi. Ofte er tyngdepunktet for maktanvendelse derfor styrkebasert etter populasjon, økonomi og samfunnets egen selvoppfattelse.

Slik bestemmelsene i dag står, vurderes det dithen at Finnmark fylke er tapere i stort sett alle maktdimensjoner, og dermed satt i fare for distansepolitikk og tap av samfunnslyd.

Bordet er med andre ord dekket for eskalert samfunnsmakt direkte i retning av ytterligere sentralisering.

Så er det tverrhet når Finnmarkingen nøler, er Finnmarkingen vanskelig når man nekter på at regionreformen slik den fremstår er en god ide og er Finnmarkingen egentlig ufullstendig i sine vurderinger når man ikke engang vet hvilke statlige kompetanser som er til delegasjon?

Neppe, er det grunn til å påstå.

Derimot kan man forstå det dit at hele motstanden handler om å bli sett, hørt, at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt ut i fra et utgangspunkt hvor samfunnslydene er hørbare, blir forstått og ikke minst oppfattet.

På den andre siden kan man forstå at høyrepolitikken og bynære redaksjoner tar et annet standpunkt, rett og slett fordi deres forståelse tilsier det (internmiljøets styrke).

Det er derfor verd å kjempe for eget samfunn, det er verd å la stemmene bli hørt og det bør ikke være tvilsomt at samfunnslydene vil svekkes i samme takt som distansen til maktstrukturene øker.

—–“Og når alt er forbi, høres ingenting lenger – ingenting – Og det høres.” —-

Folket følger med på hva som skjer!

i Kommentaren/Politikk By

Det har alltid handlet om folket i Finnmark, vår identitet og historie og vår rett til å si nei når staten tvinger oss i kne. Det har alltid handlet om våre erfaringer med å bli ranet for makt og ressurser av de som er mektigere enn oss. Og det vil alltid handle om dette bakteppet når historien om tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms skal skrives.

For det er her styrken i motstanden ligger, i folkedypet. Og det er det maktkåte politikere, toppledere i det offentlige, lobbyister, mediefolk og næringslivstopper ikke forstår eller anerkjenner.

Men folket forstår. De ser hvilken agenda de har, de som håner motstanden mot tvangssammenslåinga. Og de ser at de får maktposisjoner, styreverv, gode lønninger og adgang til det gode selskap.

De som er synlige motstandere av tvangssammenslåinga får verken makt eller penger for å si fra. Det gjør heller ikke de som stemte mot tvangssammenslåinga i mai i fjor eller de som ved siste valg stemte på de partiene som er for reversering.

Alle vet at hvis man ser på motivet bak maktpersoners agenda vet man også hvem de er lakeier for.

Derfor følger folket med på hva som skjer i fellesnemnda, i fylkestinget, i mediehusene og på arbeidsplasser der omorganiseringa pågår for fullt. De følger med på hvor den offentlige pengestrømmen går i et sammenslått storfylke og de følger med på hvordan stat og Storting tar vare på folket sitt.

Og sist, men ikke minst, folket følger med på om de som før valget garanterte for reversering av tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark holder ord.

Vi som jobber for at Finnmark og Troms kan utvikle seg helt strålende uten å være tvangssamenslått fortsetter ufortrødent vår jobb. Vi fortsetter å informere og spre kunnskap til folk om hva som foregår nå i kampens hete.

Vi er grasrota som ikke tjener penger eller posisjoner på å si fra. Vår agenda er rettferdig fordeling av makt og ressurser og fravær av tvang i en nasjon som kaller seg demokratisk.

Så kan maktfolket og de som irriterer seg over motstand mot tvang bare fortsette å latterliggjøre oss og kalle oss for rabulister, aksjonister, opprørere og det som verre er. De ser ikke at når de kritiserer den organiserte motstanden av tvangsreformen så spytter de samtidig på folket.

Nesetippens forbannelse

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA

Nesetippene er ofte i veien for breddesynet og dermed blir helheten ofte borte.

I dagens debatt med politisk redaktør Skjalg Fjellheim, kom jeg i skade for å bruke begrepet «tull». Det var feil av meg og kan bare beklages. Redaktørens nesetipp blir horisonten og dermed uttalt syn, så vel som min egen blir min forståelse. 

For å løfte en landsdel trenges mer enn en by. Løftet skjer når kollektivet i lag inkluderes og bidrar til felles fremtid. Det er aldri feil å vise forskjeller, aldri galt å by på seg selv – men heller ikke alltid riktig å kun fokusere på eget turområde. 

Nesetippsdebatter er rent vanlig og ikke sjelden ganske morsomme. Ofte er det ikke den enes feil, heller den annens rett. 

Nåvel, nok om nesetipper i denne omgang. Poenget er heller at samfunnsutvikling ofte skjer på tross av storsamfunnets forståelse.

Ikke rent sjeldent heller som et resultat av oppspill, positivitet og inkluderende adferd. Man kan si at evnen til utvikling er resultatet av fremtidstro. 

Jeg velger altså å tro på samfunnslyden, anta en holdning der det er ulikhetene som til sammen beveger samfunnet fremover. Jeg velger meg en samfunnsutvikling som legger sten på sten ut i fra den kapitalen som allerede er på stedet.

Finnmark og Troms er uttalt som fylker i rivende utvikling. Stort sett fungerer områdene som et forsyningsfat for fortsatt norsk velstand. Prinsippet om lokal medbestemmelse blir dermed i seg selv en kampsak. 

Frie selvstendige nordnorske fylker blir dermed Tromsø-byens viktigste kort for fremtidig positiv og felles utvikling. 

Så nevner jeg igjen – et ønske om en sterk nordnorsk region, med tre selvstendige fylker etablert i et strategisk regionsamarbeid – som et fremtidsrettet, utviklingsorientert og bærekraftig felleskap med plass til alle. 

Debatten kan du høre ved å trykke på linken: (Debatt – Tromsø mot røkla)

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-finnmark/DKFI01018219/23-09-2019?fbclid=IwAR3jsFS-3lhdq-eEFdM9uqvu6w5oczRocIg68vXzxtjeTbo0s1gmCebY42s#t=1h46m13.76s

For Finnmark, For Troms, Akershus, Buskerud og Østfold

i Kommentaren By

Skrevet av Þekkja alias Helge Nicolaisen

Facebook-siden Þekkja velger å støtte opp om den tverrpolitiske bevegelsen – For Finnmark. Ikke fordi jeg tror en sammenslåing med Troms vil legge landsdelen brakk, men fordi jeg er bevisst motstand til den politiske sentraliseringskraften. Jeg velger meg å støtte øvrige “For bevegelser” så vel om det blir et tema.

Når jeg omsider har tatt parti og vil støtte folkebevegelser fremfor det etablerte politiske landskap henger dette sammen med min egen ideologi.

Jeg velger å distansere meg fra antakelsen om at store robuste enheter med effektiviseringskrav er neste generasjons bærekraft.

Perifer kunnskap etter antakelsen om samfunnslikhet er etter mitt syn er alvorlig trussel mot samfunnssikkerhet, næromsorg, egenmestring og beredskap. Klima og miljøskiftene som isolerer samfunn, ødelegger infrastruktur og distanserer støttefunksjoner krever lokal kunnskap og mobilitet fremfor teoretiske modeller utviklet av historiske data.

Demografiske endringer kan ikke møtes med gedigne sykehjemssamfunn hvor stykkprismetoder antar verdighetsgarantier. Endringen kan kun møtes med utbygging av samfunnsnære velferdsordninger hvor nærmiljøet selv inkluderes og bidrar.

Bærekraftsmodellene som anfører samfunnsreformene lar forskjellene forvitre og skaper dermed samfunn uten lokal innovasjon og egenmestring. Slik utløses samfunnsdistanse og “fjernreformer”.

Nærhetsmodeller hvor geografiske samfunnsaktiva selv ivaretar ROS og beredskapsarbeidet vil bidra til langt større presisjon og beredskapsinnovasjon. Dette gjelder stor sett innenfor samtlige fagfelt.

Å støtte folkebevegelsen vil etter mitt syn bidra til nødvendig motmakt mot ett elitestyrt politisk landskap hvor systemkalkulasjon fører med seg uferdige samfunnsreformer som skaper usikkerhet og avstand, fremfor nærhet og sikkerhet.

Det er overveiende sannsynlig at folkebevegelser, samtidsideologi og nærhetspolitikk blir parallelle maktstrukturer som utfordrer dagens politiske partisystem.

Arnestedet er rett og slett mangelfull kontakt mellom folket og eliten. (ute av syne – ute av sinn). Det haster med å snu tenkningen, det haster med å få på plass et system som avvikler teoretiske skrivebordsmodeller uten forankring og lokal kunnskap.

Så lenge folket ikke høres gjennom etablerte strukturer og folkestyret forsetter forvitring kan kun folkets egen bevegelse tvinge demokratiet tilbake. Derfor støtter denne siden – For Finnmark.

– Æ vet ikke ka æ skal stemme…

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, ForFinnmark

– Æ vet ikke ka æ skal stemme, sa den voksne damen som ser det som sin plikt å stemme ved kommune- og fylkestingsvalget. Men hun vet ikke hvem de på fylkesvalglistene er og hun har ikke hørt om dem tidligere.

Hun stemte da fylkespolitikerne i Finnmark ba henne delta i folkeavstemmingen om ja eller nei til sammenslåing av Finnmark og Troms til et fylke. Hun stemte nei. Det samme gjorde 87 % av hennes medborgere i Finnmark. 

Finnmarkingene var sitt ansvar bevisst. De hadde alle sine grunner for å stemme mot et stortingsvedtak de mente var feil. Viljen som finnmarkingen uttrykte gjennom sin stemmegivning ble blankt avvist av dagens regjering og etter hvert også av et flertall i Finnmark fylkesting.

Mange var av den mening at tvangsvedtaket måtte prøves rettslig. I det minste måtte vi kunne få vite om Stortinget hadde fulgt sine egne lover. Ikke fordi at en rettsavgjørelse nødvendigvis ville få dagens Storting til å endre vedtaket, men vi burde fått vite om vedtaket var lovlig og om stortinget har fulgt sine egne lover.

Men nei, det ble også avvist. Det er vondt å kjenne på den ugne følelsen tvangsvedtaket utløste og at vi aldri skal få vite om stortinget fulgte sine egne lover da et knapt flertall i Stortinget vedtok å slå sammen fylkene.

Vårt rettssystem er bygd på rettsfølelsen til folk flest. Den ble krenket da kravet om å ta tvangsvedtaket til rettsavgjørelse ble neglisjert. 

Et splittet Finnmark Arbeiderparti, Høyre, FrP, KrF og Venstre i Fylkestinget i Finnmark fulgte ikke det klare rådet de fikk av velgerne. Folkeviljen var dermed tilsidesatt. 

Redaktøren i Nordlys mener det er farlig dersom de to eneste styringsdyktige partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, blir vraket av velgerne.  Meningsmålinger tyder på at Høyre og Arbeiderpartiet kan miste sine styringsposisjoner. Nå advarer han velgerne mot de andre partiene.

Avisa Nordlys har dummet seg ut tidligere i denne saken. Det er ingen grunn til å ta redaktøren særlig alvorlig. 

Det var med utgangspunkt i denne forståelsen, om enerådende styringsdyktighet, at et flertall i fylkestinget med Arbeiderpartiet, Høyre, FrP, KrF og Venstre satte seg over folkeviljen. Argumentet var at nå måtte noen ta et ansvar, nå kunne man ikke lenger følge folkeviljen. Det vil gå ut over folket selv.

Dessverre er vårt demokrati truet når det er blitt så enkelt å sette folkemeningen ut av spill. Den politiske debatten går ikke mellom velgerne og de som har fått velgernes tillit. Den foregår lukket av strategiske hensyn.

Frihet og demokrati sitter dypt i oss. Rapporter viser at demokratiet er i tilbakegang. Norge er blitt et mindre fritt land fordi vi i stadig sterkere grad underlegges internasjonalt lovverk.

Det er oppstått en økende ulikhet. Rikfolk får stadig større fordeler. Fattigfolk får det verre. Ekspertene styrer og de med lavere utdanning stenges ute fra å ta ansvar for landet, for eget fylke og kommune. Dette er et fatalt feilgrep og et angrep på demokratiet.  

Velgerne i Finnmark har orientert seg grundig om hva tvangsvedtaket innebærer. De forstår godt hva som best tjener fremtidens Finnmark, men det er opplagt blitt vanskeligere å vite hva man skal stemme.

Den voksne damen som sa «- Æ vet ikke ka æ skal stemme» går likevel til valgurnene mandag. Hun føler at det er hennes plikt. Men hun vil ikke knytte stemmegivningen til en bestemt sak. Hun skal stemme på en kandidat hun kan stole på.

Hvordan kunne dette skje?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Randi Karlstrøm, leder i ForFinnmark

Som tidligere stortingsrepresentant fra Finnmark KrF har sammenslåingsprosessen vært en trasig affære om overkjøring av medlemmene i Finnmark KrF og om hvordan stortingsrepresentanter fra Rogaland KrF og Agder KrF forhandlet oss bort med en bedrevitende letthet.

Midt under valgkampen for folkeavstemninga april 2018 hadde mitt partilag årsmøte og i realiteten la bort sin selvstendige stemme ved å vedta å sammenslå seg med partilaget Troms KrF.

Året før hadde det lille, men ikke ubetydelige laget i KrF uttalt et tydelig nei til sammenslåing og et ja til Finnmark. Det var kun en åpning for grensejustering sørover mot Troms.

Jeg ble kontaktet dagen etter at det famøse bakroms-vedtaket i Stortinget mai 2017 av en begeistret Widar Skogan fra Troms KrF, som synes dette vedtaket var aldeles glimrende for et lite parti som KrF som alltid ellers hadde vanskelig for å få mer enn 1 representant både i Troms og i Finnmark.

Han hadde ingen føling med eller forståelse for at dette vedtaket satte meg og mange i Finnmark i et slag sjokktilstand og at dette vedtaket var sterkt uønsket.

Før vedtaket i Stortinget 8. juni 2017 kom visstnok hele stortingsgruppa i all hemmelighet til Alta for å få bekreftet at Geir Toskedal fra Rogaland KrF hadde vært med på et riktig vedtak i kommunalkomiteen.

At stortingsgruppen tror de har besøkt og hørt Norges største fylke med å lande i dets vestlige kant i hemmelighet er ikke særlig tillitsvekkende må jeg si. Hvem de møtte der og hvem som hadde regien på det møtet er ikke jeg kjent med.

Jeg ville nok funnet det naturlig om jeg som tidligere stortingsrepresentant eller Kåre Harila som har vært leder for KrF sin fylkestingsgruppa i en generasjon, ble involvert eller informert om dette. Men vi hadde nok ikke det riktige synet på saken.

Vi har i ettertid fått vite at vi ikke var å regne med da vi ikke lenger hadde verv. Men Otto Strand, varaordfører fra Vadsø var helt sikkert der og det vil heller ikke forundre meg om Widar Skogan fra fylkestingsgruppa i Troms var der. Stortingsgruppa forrige periode hadde ingen representanter nordfra.

Otto Strand fra Vadsø har hatt en viktig rolle i KrF sin sammenslåingsprosess. Han som varaordfører i Vadsø har hatt et stort ansvar for innbyggere og institusjoner i sin egen kommune. På tross av at KrF-laget har mistet masse medlemmer som gikk i protest, deriblant svært sentrale folk, og at han har hatt liten støtte i lokallaget, har han overkjørt eget lokallag fra sin posisjon i kommunestyret som varaordfører.

I tillegg har han som tidligere sentralstyremedlem systematisk sendt positive signaler fra Øst-Finnmark til stortingsgruppa til KrF og gitt full støtte til tvangssammenslåingen.

Vi oppfattet at Knut Arild Hareide etter folkeavstemmingen mai 2018 og Sametingets nei-vedtak var innstilt på å åpne opp for reversering av tvangssammenslåingen. Men da måtte de lokale KrF-ere i Finnmark åpne opp for dette da det var svært vanskelig å overkjøre egne folk.

Dette var signaler som ble tydeliggjort internt både mot Otto Strand og Svein Iversen. Sistnevnte var da blitt partileder for Troms og Finnmark KrF i tillegg til sin posisjon som medlem av Finnmark fylkesting og sentralstyremedlem.

Jeg har i ettertid blitt enda mer klar over den manglende forståelse det er for Finnmark-samfunnet også fra andre sentrale politikere i Troms; det virker som om de tror Finnmark bare er en materiell forlengelse av Troms. Troms og Finnmark er flotte steder og flotte folk, men det er en stor kulturforskjell, og i samfunnsøkonomiens verden kalles dette for stordrifts-ulemper. 

Begge de to som faktisk kunne hindre reverseringen sommeren og høsten 2018 ble selv ettertrykkelig lurt da de dessverre stolte på stortingsgruppen og nestleder Olaug Bollestad sin lovnad i et NRK-oppslag om at den endelige avgjørelsen om KrF sin støtte til regionreformen skulle skje først etter at regjeringen hadde lagt fram hvilke statlige oppgaver de skulle flytte ut til regionene.

Men rett før regjeringen slapp meldingen om de nye oppgavene binder stortingsgruppa i KrF svært overraskende partiet på hender og føtter med å inngå en avtale med den daværende regjeringen Solberg om å godta reformen før oppgavene blir presentert!

Kjell Ingolf Robstad fra Agder kjørte saken i media, men vi vet det var Hans Fredrik Grøvan fra Agder styrte prosessen og helt sikkert med full støtte fra Troms fylkesting sin Widar Skogan. Knut Arild Hareide fikk aldri noen stoppsignaler fra verken varaordføreren Otto Strand i Vadsø eller fylkestingsrepresentant og sentralstyremedlem Svein Iversen.

Da gjensto bare èn mulighet: regjeringsskifte. Hvis KrF hadde støtter Hareide sitt råd 2. november – noe alle mandatene fra Finnmark KrF faktisk ønsket – ville vi fått til en reversering av tvangssammenslåingen. Men også her spilt Rogaland KrF oss et puss med et maktspill på årsmøtet sitt som alle kjenner som i realiteten bikket flertallet mot blått og feil regjering.

Slik fikk Erna Solberg gjennomført sin mangeårige drøm om sammenslåing av Troms og Finnmark for å bli kvitt Finnmark fylke og de brysomme finnmarkingene på Stortinget.

Men siste etappe i denne prosessen gjenstår: grunnlovsendringen om fylkene og stortings-representasjonen som må vedtas i 2 påfølgende Storting og med 2/3-dels flertall. Da nytter det ikke med bakroms-avtaler en sen nattetime med sørlendingene i KrF!

Gi oss politikere med sjøltillit!

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

En rad av tvilsomme gulrøtter, utstrakt og utilbørlig bruk av pisk, ren skjær tvang og rå retorikk har blitt brukt for å drive gjennom kommunereformen.

Mange «frivillige» ekteskap blir inngått fordi det ble plantet en skjebnetro i folket: «Sammenslåing blir det uansett». Hastverkselementet har også vært sentralt i strategien. «Det går et lyntog og et hurtigtog», sa forhenværende lokomotivfører Sanner. Stakkars dem som da ble stående igjen på perrongen!

De som kastet seg på i fart, kan fort angre på at de i det hele tatt løste billett. Mens noen allerede gjør akkurat det, hiver Monica Mæland på mer køl og viderefører en nedsnakking av landets småkommuner. Både for de som arbeider og de som bor der, kan det fort gå på sjøltilliten løs: «Vi og vår kommune er ikke gode nok».

En kommunalministers fremste oppgave skulle man tro var å hegne om Formannskapslovene av 1837, de som skulle sikre lokalt sjølstyre. Norge har blitt et demokratisk bakvendt-land når vi de siste seks år har holdt oss med statsråder som i stedet måler egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de kan bli kvitt.

Rekken av sammenslåinger som har blitt en realitet på falske premisser er lang, og det er slett ikke bare små kommuner som har fått innpodet idéen om at sammenslåing er eneste redning.

Nedre Eiker passerte akkurat 25.000 innbyggere. Både folket og kommunestyret sa nei til sammenslåing før Fylkesmannen sa bø og rådmannen la fram skrekkscenarier som senere viste seg slett ikke å stemme.

Påstått minus i regnskapet var tvert om pluss, men villfarelsen inn i den innbilte økonomiske jammerdal og motløshet varte lenge nok til at det ble fattet vedtak om å legge seg under Drammen. Dessverre ser det ut til at bordet fanger. Ingen har styrke nok til å rette opp fadesen.

Alle kommuner kan før eller seinere få vansker, økonomiske eller andre. Hvis det var slik at løsningen hver gang var å slå seg sammen med naboen, ville vi vært nede på én kommuner for lengst her i landet.

Under sittende regjering lanseres sammenslåinger som tidens løsen for hva det skulle være. Det blir en sovepute og en avsporing. I stedet for å ta tak i utfordringer forledes folket til å tro at en strukturendring i seg selv skal løse problemene. Erfaringer viser at det heller blir tvert om:

Redusert selvtillit og tru på grønnere gress over ny bru til naboen førte til at Mosvik i 2012 lot seg innlemme i Inderøy. Storebror sto med åpne armer og viste stor raushet ved utarbeidelsen av intensjonsavtalen. Skremmende fort viste den seg å være null verdt. Servicekontor, legen og sykehjemmet har falt som dominobrikker før den nyoppussede skolen ble vedtatt nedlagt i våres.

Kun 7 år tok det før Mosvik var ribbet for det meste. Barnehagen består fortsatt. Historia vil vise hvor lenge det varer, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Med kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt?

Mens det jubles der den har vunnet fram, er det tragedie for dem som mistet sin sjølråderett og ble en stemoderlig behandlet utkant i en storkommune.

Et ennå gjeldende Stortingsvedtak fra 2017 stadfester at
«… inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen

Stikk i strid med dette gikk Erna nylig ut med nye trusler om at små kommuner som har valgt å stå alene, går mot tøffere tider. Økonomisk strupetak har vært og er tydeligvis fortsatt et viktig virkemiddel i bestrebelsene på å knekke sentraliseringsmotstanden.

Kommunalminister Mæland bruker hver minste utfordring i småkommuner til å problematisere mens hun ignorerer at det også er problemer i de store slik det nettopp kom frem i en rapport fra NORCE.

Hun er også blind for undersøkelser som viser at tilfredsheten med velferdstjenestene er omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen.

I stedet hamrer hun løs med angivelige behov for sammenslåinger og trekker i et avisinnlegg fram to påstått positive effekter av regjeringas kommunereform: Før storkommunen Indre Østfold blir en realitet ved nyttår, skriver ministeren at det vil bli 40 mindre ansatte i administrasjonen.

Det gjør hun selv om SSB nettopp dokumenterte stor vekst i antall byråkrater i kommunene som allerede er eller blir slått sammen. Samtidig som hun nok helst vil glemme de enorme utgiftene som er brukt i selve prosessene, aviser hun dette som tall og metoder som ikke gir mening

Hennes andre strålende eksempel er fra Lardal som i fjor ble slått sammen med Larvik. Hun fremhever at de nå slipper en tre kvarters reise for jordmortjeneste.

Det hun ikke skriver er at jordmora kommer nordover dalen bare noen timer annenhver mandag eller at lardølinger for tjenester de tidligere hadde på eget rådhus, må ta den 5 mil lange turen til byen.

Typisk er det også at den bortimot eneste Lardal-relaterte saken som har blitt behandlet i kommunestyret etter sammenslåinga, er salget av rådhuset på Svarstad. Lardølinger i overgangsstyret som sitter fram til valget, prøvde å få stoppet det for å bruke bygningen til lokale aktiviteter, men byfolka, selvfølgelig et overveldende flertall, sørget for at det gikk i en fei på billigsalg.

I Tvedestrand har H, V, FrP og AP så liten tro på egen bys framtid at de vurderer å legge seg inn under en annen by, Arendal. En utbryter fra H er nå ordførerkandidat for Xtra-lista som like klart som SP kjemper for at kommunen skal bestå.

Hos naboen Vegårshei med 2081 innb. er det tverrpolitisk enighet om det samme. Et hundretall færre bor det i Sørfold hvor 97,6% i folkeavstemning sa ja til fortsatt å stå alene. Også i landets minste, Utsira, på Leka, Lurøy, Balsfjord, Målselv, Bardu og mange andre kommuner av ymse størrelse finnes det dem som står rakrygget mot reformens hårreisende prosess og retorikk.

Slike folk er det som bør velges 9/9, lokalpolitikere med selvtillit!

Distriktsoppgjør

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helga Pedersen, leder Tana Arbeiderparti

Statistisk sentralbyrå har presentert nye befolkningstall. For min kommune var tallene gode. Tana har investert i nye skolebygg, idrettshall, basseng, omsorgsboliger og sykeavdeling. Nye boligtomter og næringsareal er regulert, bredbånd bygget ut, Sápmi næringshage etablert og det bygges ny Tana bru.

Lista er lengre, og er isolert sett en oppvisning i hva en kommune med under 3000 innbyggere kan få til. Hittil i år har Tana fått 20 nye innbyggere, og hver eneste av dem betyr en forskjell for våre lokalsamfunn og er en inspirasjon til å satse videre.

Nå gjelder det å bruke et godt utgangspunkt til å invitere flere bedrifter inn, og føre en aktiv næringspolitikk der vi satser særskilt på mat, opplevelser og vårt kommunesenter Tana bru som knutepunkt i regionen. Dessuten må vi gjøre det attraktivt for unge mennesker og barnefamilier å velge Tana ved å fremme trivsel, mestring og læring i skolen, og legge til rette for økt fysisk aktivitet og gode kulturtilbud.

De siste befolkningstallene bekrefter at kommunal innsats og lokal gründerånd gjør en forskjell. Men selv om jeg gleder meg over vekst i Tana, er jeg bekymret over at det kun gjelder seks kommuner i Finnmark. Hele 13 kommuner har nedgang i folketallet, og totalt sett går fylket i minus.

Utviklingen er avhengig av politiske veivalg lokalt og nasjonalt, og tallene fra SSB bekrefter at regjeringens sentraliseringspolitikk virker:
«Hele 13 kommuner i Finnmark har nedgang i folketallet».

Høstens valg handler først og fremst om lokale saker. Om man skal prioritere ressurser til skolen eller redusere eiendomsskatten. Om man skal satse på utvikling eller på lavest mulig kommunal lånegjeld. Om man skal utvikle eller avvikle videregående skoler i distriktene. Men høstens valg blir og et oppgjør med regjeringens sentraliseringspolitikk.

Rammebetingelsene min kommune har for vekst og utvikling avgjøres i stor grad av nasjonal politikk. La meg gi noen eksempler:

Tvangssammenslåingen mellom Troms og Finnmark forsterker den pågående sentraliseringen. Hittil i år har fylkeshovedstaden Vadsø mistet 45 innbyggere, og er dermed den kommunen i Finnmark som mister flest.

For oss i nabokommunen med arbeidsplasser knyttet til handel, service og det å være knutepunkt i Øst-Finnmark gir det grunn til ettertanke. Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms vil arbeide for å få opphevet tvangsvedtaket.

Første mulighet for å få til det vil ventelig være etter stortingsvalget i 2021, og det er viktig at man får på plass et fylkesting som er klar til å ta opp igjen saka da.

· Å ha en lokal fiskeflåte er avgjørende for mange kystkommuner, også vår. Når regjeringen åpner for å samle flere kvoter på færre båter også i den minste flåten og endre kongekrabbepolitikken så setter det en positiv utvikling hos oss under press.

· Når melkeproduksjonen i Norge skal tas ned med 100 millioner liter melk, så sier det seg selv at det blir krevende. Regjeringen vil at bøndene skal ta regninga. Dersom vi fortsatt skal ha et levende landbruk i hele landet, så må Stortinget legge penger på bordet.

· Regjeringen tar ikke ansvaret for å utdanne de fagfolkene kommunene trenger. I Tana har man strevd så mye med å få tak i helsesøster at kommunen til slutt så seg nødt til å kjøpe helsesøsterutdanning til et helt kull med studenter.

· Penger er ikke alt, men helt avgjørende for at kommunene kan løse oppgavene sine. Regjeringen har prioritert skattekutt til landets rikeste framfor bedre kommuneøkonomi.

Jeg er optimist på vegne av Tana, men vi er ikke vaksinert mot sentraliseringen. Et distriktsoppgjør er derfor helt på sin plass!

Når kan tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark reverseres?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Geir Johan Nilsen, advokat

Enkelte har hevdet at reversering av fylkessammenslåingene ikke kan skje før i 2024, og da i forbindelse med neste fylkestingsvalg. Dette er ikke riktig!

Inndelingsloven åpner for at både sammenslåing og deling kan skje midt inne i en valgperiode. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at trønderfylkene ble slått sammen med virkning fra 1. januar 2018 – altså midt i den valgperioden som de tidligere fylkestingene var valgt for.

Inndelingslovens § 17 bokstav e) regulerer disse forholdene. Her heter det at:

«Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast til følgjande forhold:

e) reglar om den inneverande kommunestyreperioden og om samansetjing av kommunestyret, slik at kommunane kan velje kommunestyret i den nye kommunen av og blant kommunestyra sjølve og korte ned kommunestyreperioden for dei som ikkje blir valde. Dei same unntaka kan gjerast for fylkestinga.»

Denne bestemmelsen regulerer direkte situasjonen når kommuner eller fylker slås sammen eller deles i selve valgperioden, altså uten at det har vært avholdt direkte valg til nye kommunestyrer eller fylkesting.

Begrepet «grenseendring» omfatter for øvrig både sammenslåing, deling og grensejustering, jfr. lovens § 3.

Departementet vil da vedta en forskrift som danner grunnlag for konstituering av nye kommunestyrer eller fylkesting. Verre enn som så er det ikke.

Det skal også nevnes at inndelingsloven ikke engang nødvendiggjør at sammenslåing eller deling må skje ved et årsskifte, men dette er selvsagt som regel det mest praktiske.

Troms og Finnmark – og for så vidt også Viken og andre fylker – kan altså deles før 2024!

Det er Stortinget som vedtar den fylkesvise inndelingen av landet. Dersom en deling av fylker er ønskelig, må det altså være et flertall på Stortinget som støtter dette. Man kan tenke seg to ulike scenarioer:

For det første kan fylkestinget i et fylke (f.eks Troms og Finnmark) søke om deling. Dette forutsetter selvsagt at et flertall i det nye fylkestinget støtter en slik søknad.

Derfor er det forestående fylkestingsvalget svært viktig for dem som ønsker at en slik søknad skal sendes.

Departementet vil etter en slik søknad selv avgjøre hvorvidt saken skal utredes eller ikke. Med en ny regjering er det nok lite sannsynlig at søknaden legges i skuffen, eller blir liggende der.

Etter at saken er utredet, vil det være opp til Stortinget å fatte vedtak om deling. Slik den politiske situasjonen er i dag, kan dette neppe skje før etter stortingsvalget i 2021.

Gitt da at det blir et annet flertall på Stortinget, vil det være opp til de partiene som har lovet en reversering om de står ved sine løfter.

For det annet kan Stortinget selv be regjeringen om å utrede en deling av fylker. Departementet vil da utrede saken og komme tilbake med en proposisjon som Stortinget kan behandle.

Det var denne siste fremgangsmåten som ble benyttet da Troms og Finnmark ble slått sammen (bortsett fra at man jo ikke utredet saken i det hele tatt, og heller ikke inntok saken som et forslag i den proposisjonen som Stortinget behandlet da det vedtok sammenslåingen!).

Den sikreste måten å få sammenslåingen reversert på er at det nye fylkestinget søker om dette.

Gitt de uttalelser som er kommet fra sentralt politisk hold, er det nemlig ikke sikkert at selv et nytt stortingsflertall på eget initiativ vil be departementet om å utrede en deling av det nye fylket.

Det kommende fylkestingsvalget er derfor viktig for både tilhengere og motstandere av sammenslåingen.

Det som uansett er helt sikkert, er at Troms og Finnmark – og andre fylker – kan deles før 2024!

1 2 3 9
Gå til Topp