Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kategori arkiv

Kommentaren

Lokkemiddel fra Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet!

i Kommentaren By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Stortingsrepresentant for Senterpartiet fra Finnmark.

Mæland sier at målet med regionreformen er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere, der den nye fylkesstrukturen vil desentralisere makt og myndighet fra staten til regionene. Er det et lokkemiddel fra statsråd Mæland for å fjerne Finnmark fra kartet over norske fylker?

I pressemeldingen; «Enighet om nye oppgaver til fylkeskommunene» av 24.09.2018 opplyser Kommunal- og moderniseringsdepartementet at meldingen om dette skal legges fram for Stortinget den 19. oktober i år.

Kommunalminister Monica Mæland (H) sier at målet er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere:

«Dette vil bidra til vekst og verdiskaping i alle deler av landet. Den nye fylkesstrukturen legger grunnlaget for å desentralisere makt og myndighet fra staten og ut til regionene».

Hun peker på oppgaveoverføring som gjelder «blant annet innen viktige områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur.»

Dette er flott! Som stortingsrepresentant fra Finnmark slutter jeg meg til denne målsetting.

Men står virkelig Høyre for en slik strålende politikk for Finnmark? Er dette for godt til å være sant? Ja selvsagt. Høyre bruker kun næringsutvikling som et lokkemiddel for å tvinge Finnmark i kne.

Høyre oppstiller som «en absolutt forutsetning» at Finnmark opphører som selvstendig fylke! Se det! Her slapp statsråden «katta ut av sekken». Hvis vi ikke gjør som den blå-blå regjeringen vil så blir det ingen oppgaveoverføring mht. bl.a. næringsutvikling.

Slik skal det ikke være. Slik vil det heller ikke bli med Senterpartiet «ved roret». Finnmark med 27.000 flere mennesker enn Færøyene og 20.000 flere innbyggere enn Grønland som begge land utøver alle disse funksjoner som Finnmark kun skal få som lokkemiddel for egen nedleggelse. Vil du ikke piskes skal du lokkes!

La meg hjelpe statsråden i gang med hvilke tiltak som må gjennomføres for at Finnmark skal sikre seg regional kontroll over bruken av fylkenes ressurser.

Finnmarks absolutt viktigste aktivum er fisket i havet. Denne fisken må landes i Finnmark. Den beste måten for å få dette til er å overlate kvotegrunnlaget – dvs. ca 30 % av all torsk landet – som Finnmark har nytt godt av i lang tid går til gratis utdeling blant Finnmarks innvånere som på vegnet av folket vil påta seg den viktige jobb det er å sikre Finnmark sin rettmessige andel av verdiene skapt av havet.

Kvoter i fisket tildelt lokalt til fiskere hjemmehørende i Finnmark vil gi store ringvirkninger og mange flere arbeidsplasser enn i dag. SP vil snu fraflytting til tilflytting!

Ja, Børresen, stortinget fattet et ulovlig vedtak!

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Børre St. Børresen stiller spørsmål om Stortinget virkelig fattet et ulovlig vedtak den 8. juni 2017. Han svarer selv at vedtaket er lovlig. Dessverre er det intet i hans innlegg som viser dette. Man kan nemlig ikke tilsidesette lovbestemte demokratiske prosesser gjennom diskusjoner i lukkede rom!

Det forundrer meg at Børresen ikke ser at lovbestemmelsene om hvordan en sammenslåingsprosess skal foregå, har til formål å sikre gode og demokratiske prosesser i spørsmål som kan være både vanskelige og følelsesbetonte.

Retten til å bli hørt på en ordentlig måte i spørsmål om grenseendringer er en fundamental og sentral demokratisk og juridisk rettighet for det lokale folkestyret. Da holder det ikke å vise til møter og diskusjoner utenfor demokratiske arenaer. Slike diskusjoner kan aldri erstatte de åpne, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser.

Når man skal vurdere lovligheten av det som foregikk forut for Stortingets vedtak den 8. juni 2017, er det viktig å ha klart for seg at det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for å påse at lovene ble fulgt, herunder også at saken ble tilstrekkelig utredet og opplyst samt at fylkestingene fikk uttale seg. Hva enkeltrepresentanter for lokale myndigheter måtte ha uttrykt av synspunkter på dette og hint, kan aldri endre på dette.

Så til saken. Alle er enige om at fylkestinget har rett til å uttale seg om et forslag om sammenslåing med et annet fylke. Dette følger av inndelingslova § 9.

Børresen synes å mene at Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 er tilstrekkelig som en uttalelse i saken. Dette er rett og slett ikke riktig. Dette vedtaket har ingenting med en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9 å gjøre.

Når man leser saksdokumentene, ser man at fylkestingets vedtak ene og alene er en tilbakemelding til departementet om utfallet av de såkalte «nabosamtalene» som Finnmark hadde hatt med Nordland og Troms. Fylkestingets vedtak innebar at Finnmark ikke selv ønsket å ta initiativ til noen sammenslåing. Man var på dette tidspunkt ikke inne i inndelingslova i det hele tatt!

Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.

Det er nemlig stor forskjell på det å uttale seg om et konkret forslag om en fylkessammenslåing, og det å uttrykke at man ikke selv vil ta noe initiativ til dette. I det sistnevnte tilfellet opprettholdes status quo, og det er ikke behov for noen ytterligere utredninger, høringer eller folkeavstemninger. Hvis Norge for eksempel ikke i sin tid hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært naturlig med noen folkeavstemning om dette spørsmålet!

Dersom fylkestinget imidlertid skal avgi uttalelse om et konkret forslag til en sammenslåing, er situasjonen en helt annen.

Nå er det iverksatt en legal prosess som kan føre til avvikling av fylkeskommunen og ha store konsekvenser for arbeidsplasser og tjenester i fylket. I et slikt tilfelle kan det være at fylkeskommunen vil gjennomføre høringer, få utarbeidet egne rapporter eller analyser eller også avholde en folkeavstemning. I så fall må man også ha noenlunde konkrete forslag å forholde seg til.

Fylkeskommunen ved fylkestinget har ganske enkelt rett til å få både tid og anledning til i ivareta sine egne og befolkningens interesser. Det kan ikke legges opp til at slike uttalelser skal komme gjennom hastevedtak.

Fylkestingets uttalelse er ikke og skal ikke være kun en formalitet. Det er tvert imot et viktig ledd i den demokratisk prosess som skal lede frem til et vedtak!

Så til Prop. 84 S (2016-2017), som ble fremlagt den 5. april 2017. Denne inneholdt ikke noe forslag om sammenslåinger i nord. I stedet varslet altså regjeringen at man ville komme tilbake med en egen proposisjon om inndelingen i Nord-Norge senest våren 2018.

Regjeringen skisserte tre hovedalternativer for en fremtidig inndeling, alle med den uklarhet at ytterligere grensejusteringer uansett skulle vurderes. Man varslet samtidig at arbeidet fremover skulle skje i samarbeid med de aktuelle fylkeskommunene. Også Sametinget skulle være med i denne prosessen.

Nå kommer vi til det punkt hvor prosessen sporet av, rent juridisk. På et møte med departementet den 19. april 2017 uttrykte representanter for fylkeskommunene ønske om at avklaring i nord skulle skje samtidig med resten av landet. Også Nordnorsk Råd vedtok en slik henstilling i forbindelse med et møte den 25. april 2017.

Departementet lot seg åpenbart friste til å forsere prosessen.

Med dette satte man imidlertid til side de demokratiske rettighetene som fylkestingene etter loven hadde. Man satte også til side befolkningens rettigheter til å bli hørt gjennom sine fylkesting. Her minnes det om at departementet faktisk hadde ansvar for at lovene ble fulgt!

Den 2. mai 2017 var det en høring om regionreformen i Stortinget, og det er korrekt at representantene for Finnmark og Troms der uttrykte ønske om en avklaring samtidig med resten av landet. Regjeringen ble også kritisert for ikke å ha fremsatt noe forslag om sammenslåinger i nord.

Om kvelden den 2. mai 2017 ble så KrF, Venstre, Høyre og Frp enige om at Troms og Finnmark skulle slås sammen. Dette ble presentert den 3. mai 2017, og man fikk da også vite at sammenslåingen ville bli behandlet i Stortinget den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene.

Med denne avtalen ble det videre arbeid med inndelingen i nord «låst». Det er helt åpenbart at departementet og alle andre oppfattet saken som avgjort. Dette altså uten at fylkestinget hadde fått uttale seg etter loven, og uten at noen ordentlige utredning hadde blitt gjennomført. Fylkestingets uttalelse er for øvrig i seg selv en viktig del av en slik utredning. Formelle konsultasjoner med Sametinget var så vidt jeg vet heller ikke gjennomført.

Riktignok hadde man nå etterkommet det ønsket som representanter for fylkene i nord hadde gitt uttrykk for mht. tiden for avklaring, men man hadde samtidig satt til side de demokratiske prosesser som loven anviser.

Fylkestingenes og befolkningens demokratiske rettigheter ble rett og slett lempet over bord. Finnmark fylkeskommune hadde aldri noen sjanse til å gjennomføre høringer, eller eventuelt avholde en folkeavstemning, for så å uttale seg før Stortinget fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.

Departementet kan aldeles ikke unnskylde seg med at representanter for fylkene jo hadde ønsket en avklaring samtidig med resten av landet. Synspunktene fra de representantene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 kunne nemlig ikke erstatte eller tilsidesette fylkestingenes lovbestemte rett til å uttale seg. Heller ikke de synspunkter som Nordnorsk Råd hadde hatt på prosessen kunne påvirke dette.

Det er ikke tvilsomt at det bare er fylkestinget selv som kan og skal uttale seg i en slik sak. Det er også slik at denne retten ikke kan delegeres til noen andre. Dette følger uttrykkelig av loven.

Dette pliktet departementet å kjenne til og å ta hensyn til i sitt arbeide med saken. Derimot kan man ikke stille tilsvarende krav til kunnskap om denne merkelige inndelingslova til de representanter for fylkeskommunene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 og i møtet i Nordnorsk Råd den 25. april 2017.

At departementet lot seg påvirke til å bryte loven gjør imidlertid ikke at saksbehandlingen og vedtaket derved ble lovlig.

————-

Foto: Geir Johan Nilsen

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Brukes statsbudsjettet til å tvinge Finnmark i kne?

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (Ap), styremedlem i ForFinnmark

Regjeringen mener at et sammenslått Finnmark og Troms vil bli mer robust, mer kompetent og politisk sterkere. Det ville da vært logisk å føre en politikk der man styrker fylkeskommunene i nord og der man bruker statsbudsjettet i 2019 til et oppspill for å gjøre storfylket robust og konkurransedyktig. Men dette budsjettet tar det i motsatt retning og svekker fylket vårt. Er det for å tvinge Finnmark til å slå seg sammen med Troms?

Lønns- og prisveksten fører til at Finnmark og Troms fylkeskommuner må bruke enda mindre penger på videregående skole, veier osv. Finnmark har litt over 2 milliarder kroner til å dekke sine utgifter med. For Troms er tallet om lag 2,8 milliarder kroner. Det er ikke tilstrekkelig for å opprette et anstendig tjeneste- og infrastrukturelt tilbud til sin befolkning i nord.

Samtidig foreslår regjeringen å gi en samlet skatte- og avgiftslette på 25 milliarder kroner til de som allerede har mer enn nok. Regjeringen har som sitt hovedprosjekt å redusere skattene deres ytterligere. Og Siv Jensen sier ingen ting om hvor langt inn i fremtiden hennes prosjektet skal vare før det er nok skattelette for de rike.

Den enorme skatteletten som har vært ført og som videreføres i 2019, søkes finansiert delvis ved bruk av oljefondet og delvis av reduksjon i offentlige utgifter. Men regjeringen kan ikke fortsette å bruke oljepenger på de som har nok fra før istedenfor å styrke det offentlige som er et tilbud for alle, uansett om man er rik eller fattig.

Den politikken som nå føres gjør at landets økonomi ødelegges. Norsk næringsliv mister sin konkurransekraft og tjenestetilbudet til folk flest svekkes.  Fortsatt økt bruk av oljepenger må derfor stoppe opp.

Den forventning som søkes etablert, om at Finnmark og Troms sammenslått blir politisk og administrativt mer slagkraftig, står ikke til troende. Skattelettene har svekket statens muligheter til å styrke økonomien til Finnmark og Troms. Fremover i tid må fylkeskommunene gjennomføre store reduksjoner. Det betyr bare en ting: Det blir mindre penger til veier, skoler og andre offentlige tjenester til folket.

Legger man til grunn dagens utgifter til Finnmark og Troms, og det faktum at Finnmark vil miste sin innflytelse i et storfylke og i stortinget, vil alle forstå at Finnmark kommer dårlig ut av denne regjeringens forslag til statsbudsjett.

Det skyldes ikke finnmarkingens talent til å ta vare på seg sjøl. Det skyldes det systemet regjeringen vi etablere for oss. En demontering av Finnmark fylkesting og avvikling av Finnmark som egen krets ved stortingsvalg, vil stenge for vår kompetanse. Det vil være en perifer kunnskap og erfaring om Finnmark, som vil avgjøre.

Statsbudsjettet er ikke et logisk oppspill til en regionreform som kan styrke Finnmark, snarere tvert imot. Er det for å få svekke Finnmark så mye økonomisk og politisk at vi gir opp og sier ja til å slå oss sammen med Troms? Den går vi ikke på!

Skjalg Fjellheim på ville veier!

i Kommentaren By

ForFinnmark har overlevert et prosessvarsel til Finnmark  med anmodning om å sette i gang en rettslig prosess mot Stortingets 8. juni 2017 – vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark. Det skal fylkestinget ta stilling til, ingenting er avgjort enda.

Men før fylkestinget i Finnmark har gjort noe som helst var medias største forkjemper FOR regionreformen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, raskt ute med å påstå følgende:

«Organisasjonen «For Finnmark» forventer at Finnmark Fylkeskommune betaler for en rettslig prosess, der målet er å overprøve stortingsvedtaket fra 8.juni i fjor, hvor Troms og Finnmark blir slått sammen

På denne måten prøver han å påvirke folket og fylkestinget i Finnmark til å bruke økonomiske argument i sin vurdering av et stortingsvedtak som etter loven kan være ulovlig. Det er helt feil fokus. Et mulig overgrep, om det er overfor en person som er utsatt for det eller et helt folk, skal det vurderes ut fra helt andre kriterier enn økonomi!

La meg minne om følgende:

I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. «Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.»

ForFinnmark har stor respekt for de folkevalgte i Finnmark fylkesting, og ser frem til at saken behandles av dem ut fra de prinsipper som er sentralt for de som er satt til å bestemme for folket sitt.

Når det er sagt er det viktig for oss å poengtere at hvis det blir en fremtidig rettssak mot staten, har mange allerede tatt kontakt med ForFinnmark og står klar til å være med til å samle inn penger. Det forteller at ForFinnmark er en kanal der Finnmarkinger spiller inn sine meninger, og det er vårt «mandat».

Derfor er det Skjalg Fjellheim sin kommentar som er på ville veier. Hvis han plutselig er blitt så opptatt av hvordan felleskapets penger brukes kunne han jo spurt hva den famøse regionreformen til nå har kostet statskassa!

————————

Bakgrunn for saken:

For Finnmark v/nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen innkalte til pressekonferanse den 3. oktober 2018. Tilstede på møtet var advokat Geir Johan Nilsen, Aabø-Evensen & Co Advokatfirma AS i Oslo og gruppelederen i AP’s gruppe i Finnmark Fylkesting, Remi Strand.

Formål: Presentere utkast til prosessvarsel til fylkestingets medlemmer som et første ledd i en rettssak mot tvangsvedtaket av juni 2017, om å slå sammen fylkene Finnmark og Troms. Reglene om prosessvarsel står i tvisteloven § 5-2, i kapitlet ‘Plikter før sak reises’. Etter tvisteloven oppfordres partene til å klargjøres saken på en tilfredsstillende måte før man reiser søksmål.

Ti grunner til ikke å slå sammen Finnmark og Troms

i Kommentaren By
Skrevet av Per Oskar Kjølaas, tidligere biskop i Nord-Hålogaland bispedømme
En regionreform er jeg ikke imot. Men jeg er imot den reformen som nå lanseres med sammenslåing av Finnmark og Troms. Å styrke og løfte begge fylker er nødvendig. Men jeg mener begge fylkene godt kan stå på egne bein og påta seg de oppgaver som staten nå vil strø ut over fylkene, enten alene eller i samarbeid.
Det er mye tro og ideologi i denne saken. Jeg synes det er trist at en så viktig reform i så stor grad blir et trosprosjekt. Det kan bli et kostbart eksperiment.
Jeg har også en tro i denne saken. Ikke i religiøs forstand, men i politisk forstand. Her er ti grunner til mitt standpunkt. Jeg berører ikke de store kulturforskjellene mellom Finnmark og Troms. Det er et tema for seg.  Men jeg prøver å se på saken slik den har utviklet seg.
1. I begge fylker er det flertall mot reformen. 87% i Finnmark, 79% i Troms. I Finnmark har det vært folkeavstemning, arrangert av fylket selv. I Troms baserer tallet seg på en undersøkelse blant befolkningen uten folkeavstemning.
Å gjennomføre en omfattende reform med så stor motstand i befolkningen burde få politikerne til å tenke seg om.
2. Befolkningen opplever å ikke bli hørt. De føler seg oversett og overkjørt. Det er et stort demokratisk problem. Hovedfokus har vært rettet mot Finnmark i debatt og media. Jeg mener det er underkommunisert at en så stor del av befolkningen i Troms er mot reformen.
Våre fylkespolitikere i Troms har ikke hatt samme steierholdning som finnmarkspolitikerne. Å granske motiver er som regel bortkastet. Men jeg er veldig nysgjerrig på grunnene. Kan det være fristende å gjøre Troms og Tromsø til en politisk og økonomisk maktbase i nord?
3. Hele prosessen frem mot reformen har vært forvirrende fra A til Å. Reformen oppleves som en bakromsprosess. Prosessen har etter min mening  begynt i gal ende. Man har laget kartet før man har undersøkt terrenget.
Det inntrykket ble forsterket da regjeringspartiene pluss KrF sist mandag offentliggjorde som en hastesak avtalen om hvilke ansvar som skulle tildeles fylkene.
4. Jeg er ikke imponert over avtalen som ble offentliggjort. Den bærer preg av å være et hastverksarbeid som resten av prosessen. Var det dette som skulle være så storartet med en sammenslåing? Jeg er ikke imponert. En viss forventning har det vært om de oppgaver og overføringer som skulle komme bare fylkene ble store nok. Det er lite spor av maktforskyvning i avtalen. Flytting av noen arbeidsplasser er ikke et fundamentalt grep.
Flere av tiltakene som nevnes i avtalen, har fylkeskommunen allerede ansvar for, som for eksempel samferdsel. Det som mangler, er penger. Betyr avtalen at fylkene nå får en helt annen økonomi til å forvalte ansvaret? Det sies det ingenting om. Dermed øker usikkerheten.
Et sukkertøy i munnen er det såkalte nordområdesekretariatet. En luftig sak som i beskrivelsen ikke får noen formell myndighet. Er ikke nordområdepolitikk forbeholdt Utenriksdepartementet? Jeg kan ikke tenke meg at den kompetansen vil komme til Vadsø. Jeg tror ikke avtalen partiene la frem, kommer til å minske motstanden i Finnmark. Hvis motstanden skal møtes, kan det ikke skje ved stadig å snakke om ”mulighetene” en sammenslåing vil gi. Mulighetene må fylles med konkret innhold. Ellers blir det hult.
5. Noen av våre fremste jurister har sådd tvil om reformens legalitet. De har påpekt at det ikke er lovhjemmel for å tvangsavvikle fylkeskommuner. Å avvijkle en fylkeskommune kan bare fylkeskommunen selv gjøre. Stortinget er ikke så suveren at det kan sette seg over norsk lov uten å måtte forandre loven eller gi en ny lov.
Jeg har stor respekt for Stortinget, men når legaliteten av et reformvedtak trekkes i tvil, bør man stanse opp. Er det riktig bare å beskrive Finnmark fylkesting motstand og handling som opprør? Ligger det ingen omsorg for fylket i fylkestingets motstand? Ser man ikke det? Etter min mening er det en representativ motstand.
6. Om Stortinget likevel vil bruke makt mot Finnmark og vedta en tvangslov, vil det skape uopprettelige sår. Hvis det er noe Finnmark har hatt mer enn nok av, er det overgrep, bedrevitenhet og tvangslover. Dette sitter i store deler av befolkningen. Loven forutsetter at befolkningen skal få uttale seg før en reform av denne type vedtas.
Lovens hensikt er å sikre en god prosess. Den har vært fraværende. Så vidt jeg vet foreslo regjeringen i sin proposisjon til Stortinget at partene skulle få anledning til å uttale seg, men Stortinget kuppet den prosessen. Jeg vil tro at regjeringen vel ikke hadde noe imot det. Men hadde regjeringens forslag blitt fulgt, hadde kanskje situasjonen vært en annen.
7. Reformen kalles en demokratireform. Hva slags demokrati det er snakk om, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: Mindre demokrati kan ikke gi mer demokrati. Jeg tror at en sammenslåing av Finnmark og Troms vil medføre at velgerne får en sterkere følelse av avstand og maktesløshet, noe som igjen kan føre til likegyldighet og frustrasjon.
Har man regnet med det energitap det vil medføre i befolkningen? Hva som vil skje med stortingsmandatet som Finnmark har, er ennå uvisst. Skulle det forsvinne eller gå opp i en storregion, er det kjøttvekta som teller, og da kommer Finnmark dårlig ut med bare halvparten så mange velgere som Troms.
8. Reformen løftes frem som et av de største distriktsløft i nyere tid. Makt og myndighet skal flyttes nærmere folk sies det. Mon tro om ikke resultatet blir det motsatte på sikt. Jeg tror reformen vil føre til større sentralisering og utarming av utkantene.  Deler av Finnmark kan havne i ”dødsskyggens dal”.
Vi har allerede erfaring med nye reformer: krisen i fastlegeordningen, sykehusreformen, politireformen, kommunereformen osv. Merker ikke politikerne irritasjonen i befolkningen over sentraliseringen på alle nivå og i alle ledd? Hvor er kontakten mellom politikere og befolkning?
9. Reformen skal føre til større effektivisering sies det. Men er det så sikkert at det skjer? Nyere forskning fra Europa viser, ifølge professor Nils Aarsæther, at det ikke nødvendigvis skjer i store sammenslåtte regioner. Gevinsten blir ikke det man har tenkt. Den blir ikke nødvendigvis dårligere, men heller ikke bedre. Demokratiet derimot får noe dårligere kår viser det seg. Hva er da gevinsten? Kan vi ikke lære av andres erfaringer?
10. Jeg synes det er forunderlig at ingen partiledere sto fram og presenterte denne reformen. Når viktige reformer ellers presenteres, er de der. Man skulle tro at deres tilstedeværelse ville gi tyngde til avtalen. Ser de at avtalen er tynn? Er det derfor? Det er partiledernes oppgave å vise vei. Hvis de ikke kunne møte av praktiske hensyn, kunne vel offentliggjøringen vente noen dager til. Jeg synes dette egentlig ikke er noen fylkesreform. Men den er etter min mening et forsøk på å effektivisere offentlig sektor. Hvorfor ikke si det klart? Men prisen blir høy.

Kampen for Finnmark fortsetter!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (AP), styremedlem i ForFinnmark.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme.

Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Da blir Finnmark visket ut av Barentsregionen. Kampen for Finnmark som eget fylke fortsetter.

ForFinnmark har hele tiden lagt til grunn at tvangsvedtaket i Stortinget på kort sikt ikke vil bli endret. Derfor arbeider organisasjonen langsiktig. Organisasjonen bygger sin kamp på at folkeviljen må respekteres.

Velgerne får en ny mulighet til å si sin mening allerede ved kommunevalget til neste år og to år deretter ved stortingsvalget. Bare folkemakten kan endre tvangsvedtaket.

Stortinget vil få oppgavene som skal legges til fylkeskommunen til behandling. Nå har regjeringspartiene og KrF forhandlet frem et forslag til oppgaver. Men det som foreslås er oppgaver som Finnmark utmerket godt kan ta på seg og vil bli best gjennomført ved at Finnmark fortsetter som eget fylke.

Forslagsstillerne ser ut til å ha lagt til grunn at nordområdepolitikken skal legges til et sammenslått Finnmark og Troms. Nordområdepolitikken, eller Nordområdeforvaltningen som det kalles i avtalen, handler om forvaltning av fiskebestandene vi har til felles med russerne i Barentshavet.

Ute i havet i nord er fiskeriaktiviteten grenseoverskridende og det handler om hvilke felles rettsregler Norge og Russland skal ha i nord. Det handler om tredjelands fiskeriaktivitet i norsk og russisk sone. Det handler om uavklarte spørsmål vedrørende Svalbardsonen og det handler om norske og internasjonale interesser for oljeaktivitet i det nordlige Barentshav. Alt dette er saksfelt i nordområdepolitikken, og som utøves av sentralmakten.

Men det er ikke fremmet forslag om å flytte disse forvaltningsoppgavene til Nord-Norge – naturlig nok.

Vi merker oss også at helseforetakene ikke foreslås til fylkene. Overføring og avvikling av helseforetaksmodellen var en av KrF’s hovedargumenter for å gå inn for regionreformen.
Det som gjenstår som et område, og som kan være fylkeskommunal, er Barentsregionen.

Barentsrådet er øverste myndighet i regionsamarbeidet og er mellom regjeringene i Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige og Russland. Avtalen ble også tiltrådt av Europakommisjonen. Barentsrådet er ikke omtalt i forslaget til KrF og regjeringspartiene.

Det sier seg selv at Nord-Norge ikke kan overta regjeringens plass i Barensrådet.
Barentsregionrådet er fylkenes arena i Barentsregionen. Limet i regionrådet er folk til folk samarbeidet. Her har fylkene mange prosjekter gående og her er det bokstavelig talt folk som møter folk.

For oss i Finnmark er samarbeidet med Nord-Vest Russland særlig viktig, og er for tiden det eneste samarbeidet med Russland som fungerer og som tjener hele nasjonen.

På mange måter er Finnmark fylke og Murmansk oblast mye av kjernen i Barentsregionen. Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Finnmark er visket ut av Barentsregionen.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme. Derfor fortsetter kampen for Finnmark som eget fylke!

—————-

Foto: Johan Isak Niska.

Arne Pedersen er fisker, arbeiderpartipolitiker, leder i Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Han bor i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Regionreformen – hvem står løpet ut?

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?

Statsråd Mæland har lagt hele sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømmet at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.

Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det!

Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen.

Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.

Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!

Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemda» til.

I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes.

Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.

Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette synet er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!

Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!

Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger eller vil ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? I så fall må man nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ.

Man kan derfor fort finne at dette blir altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og deretter slå sammen fylkene. Selve tiden arbeider for Finnmark. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover, og politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier.

Det er også viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke uten videre opphører å eksistere den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette.

Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper. Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse.

De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.

Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!

Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen!

Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem».

I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.

—————–

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Demokrati, respekt og servilitet

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, journalist og nestleder i For FinnmarkArne Pedersen, fisker og leder i Norges kystfiskarlag og Per Gunnar Stensvaag, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre.

Aner vi nå landet rundt en viss panikk hos pådrivere for regionreformen? Retorikken deres ser i hvert fall ut til å bli skarpere og gamle argumenter kastes ut på nytt selv om de allerede har blitt revet i filler av motstanderne.

Noen som har brukt tid og energi på forhandlinger og kjempet til seg avtaler for seg og sitt, syns nok også det ville være ille om alt dette har vært til ingen nytte. De har blitt «prosjektmakere» og kanskje noe blind for at det de allerede har, likevel er bedre.

Enkelte politikere, som i utgangspunktet er i mot hele greia, mener også prosessen har kommet for langt og ikke kan snus. Det er alt for passivt, omtrent som å fullbyrde en dødsdom etter at uskyld er bevist bare fordi galgen er bygget og bøddelen hyra inn.

De som forfekter fylkessammenslåing i nord, enten de er redaktører i Nordlys, Nettavisen eller Stavanger Aftenblad, fremstiller det som om idéen har massiv tilslutning utenfor Finnmark og at man i resten av landet vil bli kokforbanna på finnmarkingene dersom de spenner ben under hele regionreformen.

Man skulle tro at den manglende entusiasmen for f.eks. Viken har gått Stavrum, Fjellheim, Helle m.fl. hus forbi. Når til og med FrP i Akershus har innsett vanviddet, kan det nok spøke like mye for den konstruksjonen, og den ene etter den andre henger seg på, i Innlandet, Vestland og Telemark/Vestfold.

Samtidig ulmer det i tvangssammenslåtte kommuner. Meningsmålinger viser også at opprøret i Finnmark har solid folkelig støtte, ikke bare i Troms, men i hele Norge. Et flertall mener at fylket bør stå alene, enda flere at folkeavstemninga der må respekteres.

Det store folkelige engasjement i denne saken og lydhøre politikeres agerende deretter blir påstått å være ringeakt for et Stortingsvedtak og således en fare for demokratiet.

Høyres Michael Tetzschner er av dem som uttrykker en slik bekymring. I et innlegg i Aftenposten 30/8 bruker han harde skyts mot dem som ikke uten videre aksepterer det Stortingsflertallet har presset gjennom uten de sedvanlige høringsrunden og ordentlige utredninger. Innvendingen fra anerkjent juridisk hold angående manglende lovlighet i saksbehandlingen nevner heller ikke Tetzschner med et ord.

Når han under tittelen «Demokrati så langt det passer» anklager andre for ikke å følge spillereglene, singler derfor glasset kraftig i glasshuset han sitter i.

Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet? Det kan man saktens få inntrykk av når det fra sentralmakta og deres våpendragere i kommentariatet støtt vises til at dette er vedtatt av Stortinget og dermed basta! Uansett hvor hårreisende folk måtte finne et vedtak, har de altså bare vær så god servilt å følge det.

Selvfølgelig skal man ha respekt for det som vedtas av en nasjonalforsamling, men dette må gå begge veier. De som er valgt av folket, må også lytte til det samme folk og justere kursen i henhold til tydelige signaler fra grasrota.

Pålegg, forbud og vedtak uten legitimitet i folkedypet og oppfattet som urimelig av de berørte fører til redusert respekt for øvrigheta og samfunnets lover og regler. Det er heller nettopp da folkestyret og rettsstatens fundament trues.

I et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt.

Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponert mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

De styrende organer var enda mer samstemte i fornorskningspolitikken, i dag ansett for et grovt overgrep.

«Alla hearrá guhkkin Oslos, asttat gullat maid mi bivdit?», som Mari Boine så treffende uttrykker det i sin sang fra 1985 om det å stå med lua i handa ovenfor de allmektige sørpå: «Høye herre langt der nede i Oslo, har du tid å høre på oss?»

Hvem tør i vår tid å si at den lange kampen for samisk språk og kultur ikke var legitim selv om den trosset viljen til den allvitende og styrende statsmakt?

En kommentator uttalte at et fylke med 76.000 innbyggere er latterlig. Hva da med at Færøyene med sine skarve 50.000 har mer indre selvstyre? Det samme har Åland med bare 28.000. Vedkommende bør for all del ikke reise til selvstendige land som Andorra, Monaco, San Marino eller Lichtenstein. Gitt disses størrelse ville han antagelig ledd seg i hjel.

Kaoset rundt regionreformen vil bare bli enda verre hvis den drives videre. All uroen, motstanden og konfliktene bør være tydelige tegn på at eventuelle nydannelser vil bli direkte dysfunksjonelle enheter.

Reversering vil ikke bare være fornuftig, men en seier for demokratiet. Da vil folkets respekt for Stortinget bli styrket ved at respekten således viser seg også å gå andre veien. Demokrati krever en fin balanse hvor det hverken bør forekomme maktarroganse eller servilitet.

Finnmark er sterk nok!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (A), styremedlem i ForFinnmark

Fylkestinget, fylkesordføreren og folk i Finnmark er en kompakt og sterk enhet. En sånn enhet står seg godt mot barnslige journalister i Tromsø og er mer enn sterk nok til å ta Finnmark inn i fremtiden. Akkurat nå har ordføreren i Sør-Varanger tatt initiativ til å få Putin til Finnmark. Han kan lykkes med det. Ordføreren vil trygge stabilitet og fred i nord. Heller ikke den oppgaven er for stor for oss.

Oppslutningen om fylkestinget i Finnmark og fylkesordfører Ragnhild Vassvik, er et uttrykk for hvordan forholdet mellom velgerne og politikerne skal og bør være.

Ofte gjentas det at folk flest knapt nok kjenner fylkespolitikerne, at de er overflødige og derfor trenger man dem ikke. I Finnmark har vi absolutt hatt behov for å ha fylkespolitikerne våre. Tvangsvedtaket hadde vært vanskelig å håndtere av kommunepolitikerne. Våre fylkespolitikere er meget viktige som ombud for finnmarkingene, og finnmarkingene vet å bruke dem.

Fylkespolitikernes evne og tradisjon, her hos oss, til å forankre politikken i egen befolkning er ikke av ny dato. Det er derfor trist å oppleve hvordan redaktører og politikere i posisjon til å utøve makt mot velgere, har funnet hverandre i en rørende omfavnelse der de finner det opportunt å ignorere folk i Finnmark, som inkompetente og uten evne til å forstå sitt eget beste.

De har forhåpentlig nå forstått at vi er kompetent, kompakt og sterk nok til å ta det som kommer.

Dersom det også i Norge blir sånn at makthaverne fullstendig skal kunne ignorere en folkeavstemning eller et valg, da er veien kort til politisk korrupsjon.

Man kan legge merke til at kommunalminister Monica Mæland, som har et særlig ansvar for det norske lokaldemokratiet, ikke har gitt noen kommentarer til om det er klokt å ignorere folkeavstemningen i Finnmark.

Det verste er at denne ignorante holdning er ideologisk fundert. Det tilkjennegis ikke, men skjules etter alle kunstens regler.

Fylkestinget i Finnmark gjennomførte en lovlig folkeavstemning i medhold av kommuneloven.

Denne muligheten er gitt for at velgerne skal kunne korrigere kursen til sine politikere når de er på et feil spor. Dette skal de kunne gjøre før en sak kommer til behandling, velgerne skal ha mulighet til å gjøre det mens en sak er til behandling, og like viktig er at velgerne skal ha mulighet til å korrigere politikere også etter at vedtak er gjort.

Det er velgerne som har innsatt politikerne og som derfor har det privilegium å kunne korriger politisk kurs akkurat når det passer dem. Dette er intensjonen bak loven, som fylkestinget i Finnmark har brukt.

Når Finnmarkingene etterpå blir fortalt at de ikke er sterk og kompetent nok til å ta fylket sitt inn i fremtiden, er det i beste fall politisk retorikk fra de som har et annet syn eller ikke forstår konsekvensene av en tvangssammenslåing. I verste fall er det krefter blant politikere, journalister og andre som ikke støtter at folket tar demokratiske virkemidler i bruk.

Fantasiløse tvangstanker fra redaktøren i Stavanger Aftenblad

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark.

Alle har rett til å ytre seg i debatten om tvangssammenslåingen, også redaktøren for Stavanger Aftenblad slik han gjør i sin leder 16.august med overskriften: Finnmark må settes under administrasjon. Dersom en skulle ha forventninger om at særlig redaktører har redelige og seriøse innspill, blir en ofte skuffet. Også denne gangen.

Redaktøren faller bl.a. for fristelsen til å bruke et velkjent, men ikke desto mindre simpelt knep: Å tillegge motstandere ytringer og meninger, og deretter argumentere mot dem.

Redaktørens antydning om at motstanderne mot sammenslåingen stadig oftere argumenterer med at «de i Oslo (og andre søringer) ikke forstår oss», er et slikt knep. Verken fylkesordføreren, noen av partiene i fylkestinget eller ForFinnmark har brukt dette som argument. Motstanden bygger i stedet på konkrete, godt begrunnete argumenter mot både prosess og innhold.

Misnøyen mot prosessen støttes bl.a. av landets fremste ekspert i forvaltningsrett, som påviser at Stortinget har brutt loven i prosessen. At den gjennomførte folkeavstemningen ikke er bindende for Stortinget er av liten interesse. Det er langt mer interessant at en skikkelig prosess der Stortinget hadde kjent fylkestingets og befolkningens argumenter og sterke motstand mot sammenslåingen før vedtaket, uten tvil hadde gitt et annet utfall.

Redaktøren misforstår når han kaller fylkesordførerens nei til møteinvitasjonen som en «ulydighetsaksjon». Ulydighet er når en nekter å følge ordre. Regjeringen har ingen myndighet til å instruere fylkestinget i denne saken, og statsråd Mælan kan ikke innkalle/beordre fylkesordføreren til møte.

Hun har i stedet sendt en særdeles upassende og frekk invitasjon til et møte som har som eneste hensikt å fortsette en prosess som fylkestinget og befolkningen har sagt klart nei til. Fylkesordfører Ragnhild Vassviks avslag er verken ulydig eller frekt, det er klokt og korrekt.

Redaktøren har satt seg dårlig inn i lovverket når han ber om å sette Finnmark under statlig administrasjon. Denne muligheten finnes rett og slett ikke uten at Stortinget endrer lovverket som gir regjeringen en slik myndighet.

En annen sak er at redaktørens fantasiløse rop om statlig tvang i en litt uvant politisk situasjon som følge av en befolkning med egne, klare meninger, vekker ubehagelige assosiasjoner hos mange finnmarkinger.

Gå til Topp