desember 2018

Skrevet av ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

Lille juleaften-hilsen fra redaktør Arne Reginiussen var trist lesning. Hans skriverier gir et bilde av en skribent med holdninger som er folkefiendtlig.

Det er spesielt tre av Reginiussens påstander jeg reagerer på: Angrep på folkeviljen og demokratiet, hyllest til de som splittet FAP og redaktørens sviktende integritet.

Folkeavstemmingen i Finnmark skulle aldri vært holdt, mener redaktøren, og beskriver det som misbruk av loven som gjør det mulig med rådgivende folkeavstemming.

Resultatet ble som kjent et bastant nei. Det resulterte i en diskusjon om finnmarkingene forstår sitt eget beste.

Folkeviljen bør ties og ikke forsvares. Det er dog en vilje, som bare dummer ut finnmarkingene enda mer.

Redaktørene synes å være godt fornøyd med at folkeviljen settes til side. I den grad den skal kommenteres så bør det dreie seg om nivået på selve debatten, mener han. Som om velgere som nå er sinte ikke er verdige debattanter.

Finnmark Arbeiderparti hadde samlet seg enstemmig om å gå mot tvangsvedtaket.
Nå hylles den som uten forvarsel ødela enigheten. De som debatterer ut fra partiets vedtak og vilje er å forstå, som dem som har splittet parti og folk. Det er altså de, som nå bør besinne seg.

Partilederen, som iscenesette det fullstendige bruddet med partiets vedtak i representantskapet, er den partiets medlemmer nå bør samles om. Noe annet er bare splittende og opprørsk, synes redaktøren å mene.

Partilederen burde nok gått tilbake til sitt representantskap og bedt om et nytt vedtak, dersom hun mente at det som var vedtatt er uansvarlig. Men for redaktøren er det umoden lederstil.

Da er det tross alt bedre at fylkespartiets vel 1600 medlemmer forholder seg tause.

Helga Pedersen og Wenche Pedersen er ikke tause. De er betrodde medlemmer i partiet. Helga og Wenche argumenterer med basis i partiets vedtak og vilje.

Det har redaktøren forstått. Nå er hans ufullendte oppdrag å definere dem inn i et ufordelaktig bakteppe.

Redaktør Arne Reginiussen er ikke en uavhengig fri redaktør. Redaktørens integritet er byttet ut med aksjelovens prinsipper. Der er det som kjent aksjonærene som setter standard.

Høyrekreftenes politiske ide er, og har alltid vært, å styrke kapitalens samfunnsmakt og posisjon, det på bekostning av en sterk politisk og økonomisk stat der folkeviljen råder.

Dette er den egentlige ide også for regionreformen. Reginiussen er helt ute av stand til å se dette. Han blir en som svikter.

Skrevet av Helga Pedersen, ordførerkandidat, Tana Arbeiderparti. Kommentaren er første gang publisert i Klassekampen.

Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida
d’e langt sør til Betlehem

(Fra «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff)

«Den oppsummerer situasjonen ganske bra», hvisket kollegaen til meg. Selv under juleandakten på jobben ble tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark et tema.

Den siste uken har vært preget av opphetet debatt etter at stortingsflertallet opprettholdt beslutningen om å slå sammen Finnmark og Troms. I forlengelsen av dette har regjeringen sendt på høring forslag om endringer i finnmarksloven som vil innebære at makt til å forvalte land og vann i Finnmark flyttes ut av Finnmark.

Hvis forslaget blir gjennomført vil det innebære et alvorlig tilbakeslag for de viktige politiske endringene som ble gjort i norsk samepolitikk etter Alta-saken.

La oss spole tilbake: utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdrag utløste demonstrasjoner, sultestreik og et stort samepolitisk engasjement. Elva ble bygget ut, men saka ble et vendepunkt i Norges politikk overfor samene.

Sametinget ble etablert, og man satte i gang en utredning om rettighetene til land og vann i Finnmark som til da hadde vært forvaltet av staten. Rettighetsspørsmålene ble heftig diskutert i Finnmark.

Det tok om lag 25 år, hundrevis av sider med offentlige utredninger og utallige timer med radiodebatter, folkemøter og partimøter av det opphetede slaget før finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Da loven trådte i kraft 1. juli 2006 kunne finnmarkingene slå fast at man var blitt herrer i eget hus med utgangspunkt i urfolksretten og samenes historiske bruk. 96 prosent av grunnen i Finnmark ble overdratt til det nye grunneierorganet Finnmarkseiendommen.

Finnmarksloven består av en rekke finslipte kompromisser. Et av de mest diskuterte spørsmålene i forkant av Stortingets lovvedtak var hvordan styret for Finnmarkseiendommen skulle velges. Konklusjonen ble at Sametinget og fylkestinget i Finnmark skulle oppnevne tre medlemmer hver, noe som i all hovedsak har fungert bra.

Nå foreslår imidlertid regjeringen å endre på dette. På grunn av at Troms og Finnmark tvangssammenslås foreslår regjeringen at det nye Finnmark og Troms-fylkestinget skal utnevne de tre styrerepresentantene som til nå har vært utnevnt av Finnmark.

Dette blir maktarrogant nok omtalt som en «teknisk endring». Dette er imidlertid en betydelig politisk og prinsipiell endring av finnmarksloven. Rett nok skal medlemmene av styret for finnmarkseiendommen fortsatt bo i Finnmark.

Men det er en vesentlig forskjell på å bli oppnevnt av et fylkesting valgt av finnmarkingene, og et fylkesting der finnmarkingene utgjør under 1/3 av velgergrunnlaget.

Ikke til forkleinelse for andre naturskjønne deler av Norge, men Finnmark er indrefileten i Norge når det gjelder muligheter for friluftsliv, jakt, fiske og bærplukking. Det er også en viktig årsak til at mange finnmarkinger har valgt å bosette seg nettopp her.

Finnmarkseiendommen er også åsted for tradisjonell samisk næringsvirksomhet, noe som berører selve grunnlaget for loven. Uten at jeg skal forskuttere konflikter, så sier det seg selv at bybefolkningen i Tromsø og bygdefolk i Finnmark kan ha noe ulike interesser i hvordan for eksempel tilgang til rypejakt reguleres.

Med regjeringens forslag til endring av loven vil det være fullt mulig å mobilisere politisk utenfor Finnmark for å endre Finnmarkseiendommens forvaltningspraksis, for å så å oppnevne styrerepresentanter som kan ivareta dette synet.

Abortloven og finnmarksloven var historiske på hver sin måte. Interessant nok har regjeringa begynt å skru klokka tilbake på begge disse områdene.

Skrevet av Frode Bygdnes, Harstad

Det er mye uforståelig med regionreformen. Regjeringas forslag er ikke konsistent når de samler 1/3-del av landarealet i et eneste fylke (Troms & Finnmark), men lar landets minste fylke i areal (Oslo), bestå.

Eller når de samler 25% av befolkninga i et fylke (Viken), men lar andre fylker bestå med mindre enn 5% av befolkninga. Disse nye fylkene blir ikke hensiktsmessig for å utøve en demokratisk styring. De blir for store på hver sin måte. I tillegg er det ingen sammenheng mellom de forskjellige reformene i landet.

Helsereformen har nå delt landet inn i 4. Posten Norge er delt inn i 5 regioner, det samme er Statens vegvesen. NAV skal bygge ned sitt arbeid på fylke og planlegger 11 regioner. Politireformen opererer med 12 distrikter.

Bispedømmene er og brutt opp fra de gamle amtene. Det lages en regionreform på mellomnivå, som mangler identitet, likhet og sammenheng med sitt omland. Det lages en reform som truer legitimiteten til dette mellomnivået. Til og med oppgavetildeling som reformen lovet, svikter.

Fylkene og fylkestingene har irritert de forskjellige regjeringene. For de har vært verksteder for dialog og stilt likelydende krav til distriktspolitikken. Mest kjent er fylkenes krav til å bevare bosettinga.

Ingen Stortingspolitiker har våget å trosse det omforente kravet om å opprettholde en desentralisert bosetting langs kysten. Så lenge det bor folk langs kysten, er heller ikke ressursene så lett å få hand om og omsette. Allmenningsretten står sterkt i Norge så lenge det bor folk i distriktene.

Vi må derfor se på om regionreformen sin hensikt egentlig er å skape økt sentralisering og urbanisering.

For det virker som det er byene som skal være motor i de nye regionene. For så vidt ikke rart at en planlegger slik så lenge det er en internasjonal trend at folk flytter inn til byene.

I år 2008 var det første året det bodde flere folk i byene enn på landet globalt. Den gang kalte den rød-grønne utviklingsminister Solheim det for en ny æra og spådde at innen 2030 vil 2/3-deler av jordas befolkning bo i urbane områder.

Dagens regjering følger dette opp med å gi tilskuddsordninger til byutvikling og byvekstavtaler og hevder at urbanisering byr på muligheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har fokus på byutvikling og gir millionbeløp til de største byene.

Med dette som bakteppe våger jeg å se på regionreformen og stiller spørsmål om ikke det egentlig er en by-reform med avvikling av fylkene for å stimulert til byvekst.

Hvorfor blir Nord-Norge da delt opp i to? Det er byene Bodø og Tromsø som skal få hvert sitt omland. Disse to største byene i landsdelen er på 15. og 16. plass i landet med omtrent 40 tusen by-boere hver.

Dette mønsteret syns jeg speiler seg i resten av landet også. Trøndelag har Trondheim uansett hvor mye fylkesmannens kontor deles opp. Møre og Romsdal bevares, men der vil det stå strid om fylkeshovedstaden skal bli Kristiansund, Molde eller Ålesund. Kristiansund er nødt til å tape pga at byen er for liten. Ålesund leder stort, men jeg kjenner for lite til strategisk beliggenhet og potensialet til Molde.

Sykehusdebatten viser kanskje hvor fylkeshovedstaden ender. Nyfylket Vestlandet vil ha Bergen som administrativt senter uansett lovnader til Sogn og Fjordane. Rogaland har byen Stavanger som holder på å vokse sammen med Sandnes. Til sammen utgjør de den 3. største byen i landet. Hadde Rogaland og Hordaland blitt slått sammen, ville vi fått en rivalisering mellom de to største byene etter Oslo.

Agder har Kristiansand som den største byen. Vestfold og Telemark har mange byer, men det blir vel ei vurdering av hvem av dem som har det største potensialet.

For Telemark er det kanskje håp om at fylkeshovedstaden blir den sammenvokste byen Porsgrunn/Skien som til sammen utgjør landets 7. største by.

Vestfold har nok de største mulighetene med byene Tønsberg og Sandefjord som sammen vil ta 7. plassen og som kanskje har større omland.

Nyfylket Viken har Norges 5. største by, Drammen, men jeg ser og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter Bærum i sin bysatsing.

Kanskje tenker regjeringa at det må gjøres fordi Fredrikstad og Sarpsborg til sammen rangeres som 6. største byen i landet. I en bysatsing er det viktig å unngå for mye rivalisering når de ønsker en målretta by-oppbygging.

For fylket Innlandet er det vel Hamar som blinker seg ut, men det vil da også bli den minste fylkeshovedstaden i landet. Vi vil kanskje se tiltak som får Hamar til å vokse på bekostning av Gjøvik og Lillehammer.

Om regjeringa tenker slik, så er det en strategi for å avvikle fylkene og la de største byene få vokse og bli «lokomotiv» som omlandet skal forsyne.

Mye av motstanden fra Finnmark har nettopp vært redselen for at Tromsø skal dra til seg flere ressurser, flere oppgaver og flere folk. Jeg tror denne engstelsen bør resten av landets distrikter også ta til seg. I denne sammenheng er min egen by Harstad, som er på 22.plass med stipulert 21 tusen innbyggere, for liten til å støttes av regjeringa.

Vi trenger et distriktsopprør fra alle tettsteder under 26 tusen innbyggere. Det utgjør enda et flertall av landets befolkning, men flere av de 17 største byene bør heller ikke føle seg for trygg.

Veksten blir styrt til regionbyene som enda en stund kan kalles fylkeshovedstad.

—————-

Frode Bygdnes var verkstedarbeider, ble lærer, lokal- og fylkespolitiker, lokalhistoriker og skribent. Han er oppvokst på Maurnes i Sortland og flyttet til Harstad i 1976. Kjent som standhaftig talsmann for partiet Rødt og forkjemper for offentlige kampsaker som er oppe til debatt.

Skrevet av Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Kristina Hansen, en beklemt leder av Finnmark AP sa på Nordnytt den 10.12.18: «Vi har gjort dette vedtaket under press. Vi liker det ikke».

Nok en gang har AP-ledelsen gått sammen med høyrepartiene i ei overkjøring av folkeviljen, lokaldemokratiet og grunnplanet i eget parti.

Bare èn time etter at Ropstad sammen med høyrepartiene i vandrehallen den 24 september hadde dolket sin egen partileder i ryggen, så uttalte Støre at denne enigheten måtte respekteres. For sikkerhets skyld gjorde han det samtidig helt klart at ei eventuell AP-regjering i 2021 ikke ville omstøte tvangssammenslåingen av våre to fylker.

Det viste seg altså at Gahr Støre er en tvilsom alliert, som vi har sett så mange ganger før.

Om han er en «pamp», som han utfordret Rødt-leder Bjørnar Moxnes til å svare på på i forrige uke, blir et definisjonsspørsmål, men han framstår nok en gang som en høyrevridd og maktarrogant nyliberalist som har mer til felles med høyresida enn grunnplanet i eget parti. Som vi sist så det i ACER-saken tidligere i år. Som vi tidligere har sett det gjennom den stilltiende aksepten av ranet av fiskeressursene fra Finnmarkskysten. Osv osv.

Det kommer nå fram at det har vært et spill på bakrommet mellom Høyre og AP i Troms og Finnmark, der toppene i disse partiene er blitt enige om et løp som de i dag klarte å presse gjennom i styret i Finnmark AP, men med knappest mulig margin.

Nok en gang står AP fram som et parti med sterke trekk av en autoritær partikultur, der det er ikke er direkte karrierefremmende å trosse toppledelsen.

Vi får krysse fingrene for at et flertall på fylkestinget heller ikke denne gangen lar seg kue eller dirigere, men at de går til sak mot et ulovlig vedtak – og fortsatt uttrykker klar motstand mot en uryddig og udemokratisk prosess.

Respekt er en merkelig gjensidig affære, og av og til må man slåss for å sette seg i respekt – for å bli hørt og sett og respektert. Kampen mot tvangssammenslåing er en slik sak, forsterket av de enorme avstandene mellom sentrum og periferi her i landet.

Maktarrogansen fra de sentrale elitene, i godt samspill med milliardærene i sjømatnæringen, må konfronteres overalt hvor den dukker opp. For folket langs kysten står det om næringsgrunnlaget, levemåten – den rike kystkulturen i våre to fylker er under angrep av sterke næringsinteresser i samspill med høyrepartiene og politikere langt inn i topp-ledelsen av AP.

Kampen for lokaldemokratiet, stortingsrepresentasjonen, ressursgrunnlaget, næringslivet og framtida i Finnmark og Troms er godt i gang og kan ikke avblåses.
Randi var glimrende, klar og grei på Nordnytt i kveld – VI GIR OSS ALDRI – ALDRI!!

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Styret i Finnmark Arbeiderparti behandler nå mandag den 10. desember bl.a. spørsmålet om hvorvidt Finnmark skal oppnevne medlemmer til fellesnemnda. Avisoppslagene gir grunn til å tro at det er ulike meninger blant styremedlemmene.

Hver enkelt av dem bærer et stort ansvar på sine skuldre. Dersom Finnmark Arbeiderparti nå snur og beslutter at Finnmark skal gå i fellesnemnda, da har Finnmark tapt! Da blir fylket vårt slått sammen med Troms.

I så fall er det ikke Stortinget, regjeringen eller kommunaldepartementet som slår Finnmark sammen med Troms. Det er Finnmark Arbeiderparti som gjør dette!

Det paradoksale er at Finnmark aldri har stått sterkere enn det gjør akkurat nå. Alt ligger derfor til rette for at kampen skal fortsette, og utsiktene til å vinne frem er gode! I en slik situasjon skal man selvsagt ikke vifte med det hvite flagget!

Etter hvert har det nemlig sunket inn, til og med i Stortinget, at sammenslåingsvedtaket av 8. juni 2017 ble fattet i strid med våre lover.

Det er i høyeste grad verdt å merke seg at også flertallet i kommunalkomitéen, som inkluderer Arbeiderpartiet, i sin innstilling til Stortinget var helt tydelig på at lovene var brutt, og følgelig at vedtaket måtte oppheves.

Den som fulgte med i debatten kunne heller ikke unnlate å legge merke til at representantene fra regjeringspartiene og KrF ikke på noen måte kunne tilbakevise de rettslige innvendingene. De forsøkte ikke engang! Mest sannsynlig har de ikke tatt seg bryet med å gjennomgå det materialet som foreligger. Innleggene ble tilsynelatende holdt på autopilot.

Det er også verdt å merke seg at ingen jurister har stått frem og sagt at sammenslåingen av Finnmark og Troms har foregått i henhold til våre lover. Alle dem som i det hele tatt har uttalt seg om dette har konkludert motsatt – lovene er faktisk brutt!

Det er ikke oppsiktsvekkende at departementet selv «mener» at man har holdt seg innenfor loven. At man «mener» dette fremgår bl.a. av departementets skriftlige svar til representanten Sandra Borch tidligere i år.

Det er imidlertid påfallende at departementet ikke selv, klart og utvetydig, vil uttale at lovene faktisk er fulgt! At departementet bare «mener» dette, er særdeles lite tillitvekkende.

Personlig tror jeg ikke at fagavdelingen i departementet egentlig «mener» at behandlingen av denne saken har gått riktig for seg. Jeg tror nok at man innser at man her er kommet i en ubehagelig knipe.

Alt ligger derfor nå til rette for at Finnmark saksøker staten. Da tar Finnmark initiativet, og det vil bli svært vanskelig og pinlig for Storting og regjering å fortsette med å «justere» lover og forskrifter slik det til enhver tid passer regjeringen. Stortinget eller regjeringen kan selvsagt heller ikke bare vedta at saksøkeren ikke lenger eksisterer!

Finnmark har gode muligheter til å nå frem med et søksmål. De innvendinger som har vært reist mot Stortingets vedtak, er nemlig av en karakter som domstolene ikke vil eller kan ta lett på.

Det dreier seg om brudd på helt grunnleggende og fundamentale demokratiske rettigheter, og da skal det ikke mye til før en domstol vil konkludere med ugyldighet.

Så kan det innvendes at det må ha foreligget en mulighet for at Stortinget hadde fattet et annet vedtak, dersom alt hadde gått riktig for seg. Til dette er å si at en domstol vanskelig kan se bort fra en slik mulighet.

Det paradoksale er jo at selv om Stortinget hele tre ganger har behandlet denne saken, er spørsmålet om sammenslåing av Troms og Finnmark fortsatt ikke utredet! Hvilket grunnlag har da Stortinget i det hele tatt hatt for å behandle saken?

Stortingsflertallet har ikke stilt seg selv dette ubehagelige spørsmålet, men en domstol vil gjøre det. Hvis det derfor finnes det minste fnugg av mulighet for at vedtaket kunne ha blitt et annet dersom saken hadde blitt ordentlig utredet, er det lite annet en domstol kan gjøre enn å finne Stortingets vedtak ugyldig.

Denne saken er selvsagt vanskelig for Finnmark. Det man imidlertid ikke må glemme er at den er uhyre vanskelig også for regjeringen! Vi har rett og slett ikke lover som gir regjeringen nødvendig handlerom til å gjøre som den ønsker – nemlig å avvikle Finnmark som eget fylke!

Statsråden har nok satt sin lit til at Finnmark vil gi opp når Stortinget enda en gang nekter å omgjøre sitt eget ulovlige vedtak. Hvis så skjer får hun samtidig ryddet av veien alle ubehagelighetene med det ulovlige vedtaket.

Finnmark må ikke gå i denne fellen, heller ikke om forskriften om fellesnemda endres nok en gang slik at det eventuelt blir et likt antall medlemmer fra Finnmark og Troms.

Den fremtidige politikken vil uansett bli meislet ut av et fremtidig felles fylkesting, og der vil Troms alltid være over dobbelt så stor som Finnmark! Alle innvendinger mot sammenslåingen gjelder derfor like fullt, uansett fellesnemndas sammensetning. Denne saken dreier seg i det hele tatt ikke om fellesnemndas sammensetning.

Finnmark fylkesting er demokratisk valgt av befolkningen i Finnmark. Fylkestinget representerer befolkningen, ikke sentralmyndighetene. 87 % av de som avga stemme sa «nei» under folkeavstemningen. Dette er en klar politisk ytring.

I tillegg kommer spørsmålet om lovligheten av Stortingets vedtak. I denne forbindelse nevnes at Kongressen av Lokale og Regionale myndigheter, som forvalter det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre, i Resolusjon 347 (2012) har uttalt at en viktig del av arbeidet til lokale myndigheter er «å påse at deres og befolkningens interesser er tatt tilbørlig hensyn til i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som berører dem».

Fylkestinget skal altså ikke løpe regjeringens ærend! Det skal derimot ivareta befolkningens interesser, og påse at det ikke begås urett mot befolkningen, slik det er gjort i dette tilfellet!

I praksis er det Arbeiderpartiet som nå avgjør Finnmarks videre skjebne. Svaret på om Finnmark Arbeiderparti vil avvikle Finnmark får vi mandag den 10. desember. Partiet behøver ikke å gjøre dette. Vi er overhode ikke kommet til veis ende i denne saken, og Finnmark har i dag meget gode kort på hånden!

——————–

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.

Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988. Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.