mars 2019

Hvis et felles Finnmark og Troms Arbeiderparti nå nominerer fylkespartileder og ordfører i Nordkapp, Kristina Hansen på 2. plass på fylkespartiets fellesliste, så vil listen ha en sentral kandidat som har liten tillit hos velgerne i Finnmark.

Det kan ramme Arbeiderpartiet hardt. For velgerne har så visst tenkt å bruke stemmeretten til å si fra hva de mener om tvangsammenslåingen av Finnmark og Troms fylkeskommuner. Det er det liten tvil om etter å ha lest den ferske partimålingen utført av InFact.

I partimålingen i de to fylkene er tilbakegangen for Arbeiderpartiet som et valgskred å regne, dersom man sammenlikner meningsmålingen mot fylkestingsvalget i 2015.

Den gang fikk Finnmark Arbeiderparti en oppslutning på 45,9 %. I Troms var fylkespartiets oppslutning på 32%.

Nå viser meningsmålingen en oppslutning om de to partiene med 25%!
For Finnmark Arbeiderparti er dette en tilbakegang på hele 46%, dersom man forutsetter at meningsmålingen også viser oppslutning partiet har i Finnmark.

Over 30 000 finnmarkinger stemte mot å slå sammen Finnmark med Troms i mai i fjor. Det utgjorde 87% av de som stemte ved folkeavstemmingen. For velgerne i Finnmark vil dette være den viktigste saken ved fylkestingsvalget til høsten.

Når velgerne i Finnmark går til urnene i september vil de stemme på partier som er klar og tydelig på at de vil ha Finnmark som et eget fylke. Sannsynligvis er tilbakegangen i Finnmark for Arbeiderpartiet enda større en det meningsmålingen antyder.

Den kraftige nedgangen i oppslutning om AP skyldes at partiledelsen med partileder Kristina Hansen i spissen, kuppet sitt eget fylkesparti og tvang partiets fylkestingrepresentanter til å gå i fellesnemda.

Partiet tok dermed helt unødvendig på seg ansvaret med å iverksette tvangsvedtaket, noe partiet kort tid før hadde fortalt velgerne at nettopp det ansvaret skulle partiet overlate til regjeringen og kommunalministeren.

Velgerne stoler ikke på Finnmark Arbeiderparti. De velger derfor å støtte partier som er tydelige på at de vil bruke sin posisjon i det nye fylkestinget til å vedta at Finnmark skal være et eget fylke.

Organisasjonen ForFinnmark forventer at det sammenslåtte Finnmark og Troms Arbeiderparti programfester en reversering av tvangsvedtaket. Skal en sånn programpost være pålitelig må listekandidatene til Arbeiderpartiet være til å stole på.

Vedtektene i AP er sånn at partiprogrammet må vedtas først før man foretar nominasjonen. Begge deler skjer i helga i Alta.

ForFinnmark leverte i januar 2019 et høringsinnspill til Kommunal- og moderniseringsdepartementet til forslag tekniske endringer i finnmarksloven.

Her gjengis hele brevet:

Vi viser til høringsbrev og høringsnotat av 4. desember 2018. Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentantene fra Troms etter en sammenslåing skal være med på å velge medlemmer til Finnmarkseiendommens styre på lik linje med representantene fra Finnmark.

Dette vil klart svekke finnmarkingenes møysommelig opparbeidete innflytelse på forvaltningen av land og vann i fylket. Forslaget er åpenbart i strid med finnmarkslovens intensjoner.

Vi reagerer på at lovendringene kalles «tekniske justeringer». Dette er enten et dårlig forsøk på bløff eller et uttrykk for manglende kunnskap om finnmarksloven og historia bak den.

Etter vårt syn kan forslaget ikke vedtas, og en sammenslåing av Troms og Finnmark kan ikke gjennomføres før det er gjennomført en grundigere utredning om hvordan finnmarkingenes rettigheter etter loven skal ivaretas på en ordentlig måte.

Spørsmålet om retten til det som tidligere var statens umatrikulerte grunn i Finnmark ble for alvor satt på dagsorden som følge av Altasaken og de politiske og samerettslige prosessene i etterkant av denne.

Etter en møysommelig og til dels konfliktfylt prosess som ble tett fulgt av både Sametinget og Finnmark fylkesting, ble finnmarksloven vedtatt og FeFo etablert i 2006.

Det endelige rettighets- og forvaltningssystemet bygger på en rekke nokså skjøre kompromisser som regjeringen nå tramper på. Forslaget har blåst nytt liv i konfliktene om forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Finnmarkingenes lovfestede rett til innflytelse på forvaltningen av Finnmarkseiendommen bygger på den klare forutsetningen om at fylkestingets tre medlemmer av Finnmarkseiendommens styre er valgt av et fylkesting med representanter som er nominert av partilag i fylket, og deretter valgt inn i et fylkesting av finnmarkinger og bare dem.

Departementets forslag innebærer brudd på denne forutsetningen på flere måter:

Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentanter fra Troms, sannsynligvis i flertall, skal være med på å velge styre for FeFo. Dette er klart i strid med finnmarkslovens intensjon. Det er ikke bare «teknisk justering» når eierne blir frarøvet retten til å bestemme hvem som skal representere dem i styret for et selskap.

Videre: gjennom nominasjons- og valgprosessen til et sammenslått fylkesting vil det være store muligheter for at finnmarksrepresentantene i fylkestinget slett ikke representerer folkeviljen i Finnmark.

Bostedskravet for de som kan velges inn i FeFos styre forhindrer ikke muligheten for at noen også blir valgt inn både i fylkestinget og i FeFos styre direkte i strid med finnmarkingenes ønsker. Selv en løsning der bare finnmarksrepresentantene i fylkestinget skal velge medlemmer til styret, vil ikke forhindre dette.

I sammenslåtte partier vil også partimedlemmer fra Troms påvirke hvilke fylkestingskandidater fra Finnmark som nomineres og som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidatenes holdninger til lokalt styre og finnmarkingenes særretter kan påvirke hvem som nomineres.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms sjølsagt påvirke fordelingen av representanter fra de ulike partiene og dermed hvilke kandidater fra Finnmark som kommer inn i fylkestinget.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at de ulike partienes holdninger til lokalt sjølstyre og særretter vil påvirke valget på ulike måter i Troms og Finnmark.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av finnmarkingenes sterke motstand vil finnmarkslovens intensjoner bare kunne oppfylles ved å opprettholde Finnmark som egen valgkrets, og ved at det bare er fylkestingsrepresentanter fra denne valgkretsen som velger medlemmer til FeFos styre.

Andre løsninger, f.eks. ved å etablere en generalforsamling utgått fra kommunene slik enkelte har tatt til orde for, vil etter vår mening kreve en ny og grundigere lovutredning.

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark. Mange har kritisert at finnmarkingene på denne måten allerede har avgitt styringsrett til folk bosatt utenfor fylket.

Vi ser ikke grunn til å gå inn i denne diskusjonen nå. Sametinget er ikke et regionalt, men et nasjonalt organ, og Sametingets representasjon i FeFo-styret skal særlig sikre de samiske interessene i forvaltningen. Dette kan forstås.

Vi har stor respekt for politikere og folk i Troms, men det finnes ikke tilsvarende argumenter for at de skal være med på å bestemme hvordan den privatrettslige forvaltningen av Finnmarkseiendommen skal skje.

Forslaget til lovendring vil være et betydelig tilbakeslag for finnmarkingenes rettigheter til forvaltning av land og vann i fylket.

Regjeringens forslag er et av flere eksempler som illustrerer mangelen på utredning av konsekvenser ved den meningsløse og forhastede beslutningen om å tvinge Finnmark og Troms sammen i en region. ForFinnmark går imot de foreslåtte endringene.

Finnmarkslovens intensjoner kan bare ivaretas ved at fylkestingets medlemmer av Finnmarkseiendommens styre velges av og blant representanter som er nominert og valgt av folk bosatt i Finnmark, og bare dem. Dette kan enklest skje ved at Finnmark beholdes som eget fylke.

Dersom sammenslåingen av Finnmark og Troms tvinges gjennom på tvers av befolkningens vilje, må Finnmark bestå som egen valgkrets.

Sammenslåingen må utsettes inntil det er utredet hvordan finnmarks¬lovens intensjoner og finnmarkingenes rettigheter skal ivaretas på en skikkelig måte.