Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.
Det foregår en knallhard maktkamp i dagens Norge. Tydeligst er den lengst i nord fordi de der er beintøffe og tør å stå opp mot øvrighetas råe sentraliseringsprosjekt.
Mange andre deler av landet har blitt utsatt for lignende overkjøring. Om de så langt har latt seg kue, er sympatien både der og ellers stor for finnmarkingene.
Når Monica Mæland står så hardt på sitt, er det kanskje fordi hun frykter at ettergivenhet overfor Finnmark vil utløse et vell av lignende frihetskamper der tvilsomme prosesser, lirking, luring og ren tvang har drevet fram uønskede sammenslåinger.
Mens trykket øker, fremstår kommunalministeren mest av alt som hun med fingeren i et piplende hull desperat prøver å hindre et dike fra å briste.
Gutten som med sin finger i diket reddet Holland fra oversvømmelse, ble i følge sagnet en helt. Det blir neppe statsråd Mæland.
Hun har dessuten rotet seg inn i en umulig situasjon, en Catch-22. Jo mer hun prøver å stå i mot med truende retorikk, straffeeksersis overfor de uregjerlige og hastige endringer av forskrifter, desto mer tiltar trykket bak demningen. Skal hun trekke ut fingeren nå og løpe før hun blir ordentlig våt, eller holde stand til vannmassene velter over henne?
Dessverre for ministeren kan det virke som hun er lite realitetsorientert om hva som rører seg i folkedypet. Hun later åpenbart til å tro at hun skal vinne kampen mot naturkreftene.
Om finnmarkingene bare ikke gir seg, er det de som vil gå seirende ut av denne striden.
Glem de juridiske paragrafene som partene slår hverandre i hodet med! Glem alt snakket om det representative demokratiet, at Stortinget er vårt høyeste organ og at de har vedtatt dette! Her er det den generelle rettferdighetssans i folket som vil vinne fram.
Et åpenbart opprør i velgermassen, og en etter hvert uholdbar situasjon, vil nok til slutt få stabeiser på Løvebakken til å snu. Med henvisning til en analog sak med Finnmark i sentrum er det nærliggende å si at «joik har større kraft enn krutt». Riktignok står det en demning i Sautso, men dersom ingen hadde opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.
Kampen om Finnmark viser med all mulig tydelighet at tvang er et elendig utgangspunkt for ekteskap. Når det åpenbart vil medføre direkte dysfunksjonelle enheter, ville det rett og slett være uansvarlig ikke å stoppe prosessen slik Finnmark fylkesting nå leder an til å gjøre.
Til det har de også et klokkeklart mandat fra folket som har valgt dem. Det er innbyggerne i eget fylke de skal lytte til i denne saken framfor å være servile overfor Mæland og de såkalte «Tvangsgutane», de som på et bakrom på Stortinget, uten hverken høringsrunder eller utredninger, fant på denne galskapen.
Flere tvangsrammede, enten den er såkalt «frivillig» eller ei, burde følge finnmarkingenes eksempel! Nå ser det da også ut som om Troms-delegatene viser solidaritet overfor sine naboer og dessuten husker at denne sammenslåingen er noe de heller ikke ønsker i eget fylke.
Særlig etter de siste utspillene fra maktas høyborg i sør har det fra landets folkelige kommentariat florert med karakteristikker som «diktator» og sammenligninger med verdensledere noen neppe liker å bli satt i bås med. Programlederen i Dagsnytt 18 var slik sett relativt moderat da han kalte kommunalministeren for en dampveivals.
Med fare for å bli tatt for overtramp tillater denne forfatter seg å referere en assosiasjon som dukket opp i eget hode: På Revolusjonsplassen i Bucuresti holdt president Nicolae Ceaușescu den 21. desember 1989 tale for titusener av sine undersåtter. Da han i kjent kommunistisk stil satte i gang, var han nok overbevist om at han hadde forsamlingen i sin hule hånd.
Åtte minutter ut i talen begynte en del tilhørere å bue. Diktatoren hevet høyre arm som signal om stillhet og full oppmerksomhet. Det virket en liten stund før buingen tiltok og ukvemsordene haglet. De som først turte å opponere utløste en kjedereaksjon over plassen.
Ansiktsuttrykket til Ceaușescu da han innså alvoret, ble et vidt kringkastet bilde på kollapsen til kommuniststyrene i Øst-Europa. Ute av stand til å kontrollere folkemengden søkte han dekning i partihovedkvarteret mens opprøret spredte seg i hovedstaden.
I første omgang klarte militæret gjennom hundrevis av arrestasjoner å rydde gatene. Neste dag prøvde presidenten igjen å tale ‘fornuft» til folkemengden som på nytt hadde samlet seg på torget. Denne gang kastet de steiner og andre gjenstander mot ham før de stormet bygningen. Med nød og neppe kom presidentparet seg opp på taket og unnslapp med helikopter.
Som ild i tørt gress spredte oppstanden seg til hele landet, og allerede 1. juledag var Ceaușescu og hans kone henrettet etter en summarisk rettsak. Etter at demningen begynte å slå sprekker, kollapset den fort.
Her gjelder det nok om å ile til å si «uten sammenligning forøvrig», men også våre hjemlige makthavere later til kraftig å ha undervurdert den folkelige motstand. Slikt kan altså koste dyrt, og for Finnmark sin del er det nå kommet så langt at den ikke lar seg stoppe.
Der Mæland står med fingeren sin i et revnende dike, blir hun derfor bare mer og mer hjelpeløs. Etter som både åpningen i – og kraften bak – demningen bare blir større og større, nytter det snart heller ikke å tilkalle Erna for å tette hullet.
————–
Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.
Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.