Skrevet av Helga Pedersen, ordførerkandidat, Tana Arbeiderparti. Kommentaren er første gang publisert i Klassekampen.
Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida
d’e langt sør til Betlehem
(Fra «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff)
«Den oppsummerer situasjonen ganske bra», hvisket kollegaen til meg. Selv under juleandakten på jobben ble tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark et tema.
Den siste uken har vært preget av opphetet debatt etter at stortingsflertallet opprettholdt beslutningen om å slå sammen Finnmark og Troms. I forlengelsen av dette har regjeringen sendt på høring forslag om endringer i finnmarksloven som vil innebære at makt til å forvalte land og vann i Finnmark flyttes ut av Finnmark.
Hvis forslaget blir gjennomført vil det innebære et alvorlig tilbakeslag for de viktige politiske endringene som ble gjort i norsk samepolitikk etter Alta-saken.
La oss spole tilbake: utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdrag utløste demonstrasjoner, sultestreik og et stort samepolitisk engasjement. Elva ble bygget ut, men saka ble et vendepunkt i Norges politikk overfor samene.
Sametinget ble etablert, og man satte i gang en utredning om rettighetene til land og vann i Finnmark som til da hadde vært forvaltet av staten. Rettighetsspørsmålene ble heftig diskutert i Finnmark.
Det tok om lag 25 år, hundrevis av sider med offentlige utredninger og utallige timer med radiodebatter, folkemøter og partimøter av det opphetede slaget før finnmarksloven ble vedtatt i 2005.
Da loven trådte i kraft 1. juli 2006 kunne finnmarkingene slå fast at man var blitt herrer i eget hus med utgangspunkt i urfolksretten og samenes historiske bruk. 96 prosent av grunnen i Finnmark ble overdratt til det nye grunneierorganet Finnmarkseiendommen.
Finnmarksloven består av en rekke finslipte kompromisser. Et av de mest diskuterte spørsmålene i forkant av Stortingets lovvedtak var hvordan styret for Finnmarkseiendommen skulle velges. Konklusjonen ble at Sametinget og fylkestinget i Finnmark skulle oppnevne tre medlemmer hver, noe som i all hovedsak har fungert bra.
Nå foreslår imidlertid regjeringen å endre på dette. På grunn av at Troms og Finnmark tvangssammenslås foreslår regjeringen at det nye Finnmark og Troms-fylkestinget skal utnevne de tre styrerepresentantene som til nå har vært utnevnt av Finnmark.
Dette blir maktarrogant nok omtalt som en «teknisk endring». Dette er imidlertid en betydelig politisk og prinsipiell endring av finnmarksloven. Rett nok skal medlemmene av styret for finnmarkseiendommen fortsatt bo i Finnmark.
Men det er en vesentlig forskjell på å bli oppnevnt av et fylkesting valgt av finnmarkingene, og et fylkesting der finnmarkingene utgjør under 1/3 av velgergrunnlaget.
Ikke til forkleinelse for andre naturskjønne deler av Norge, men Finnmark er indrefileten i Norge når det gjelder muligheter for friluftsliv, jakt, fiske og bærplukking. Det er også en viktig årsak til at mange finnmarkinger har valgt å bosette seg nettopp her.
Finnmarkseiendommen er også åsted for tradisjonell samisk næringsvirksomhet, noe som berører selve grunnlaget for loven. Uten at jeg skal forskuttere konflikter, så sier det seg selv at bybefolkningen i Tromsø og bygdefolk i Finnmark kan ha noe ulike interesser i hvordan for eksempel tilgang til rypejakt reguleres.
Med regjeringens forslag til endring av loven vil det være fullt mulig å mobilisere politisk utenfor Finnmark for å endre Finnmarkseiendommens forvaltningspraksis, for å så å oppnevne styrerepresentanter som kan ivareta dette synet.
Abortloven og finnmarksloven var historiske på hver sin måte. Interessant nok har regjeringa begynt å skru klokka tilbake på begge disse områdene.