Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.
Hvor i landet verdier skapes er et hett tema, men det bør ikke herske tvil om regjeringas syn på saken. Nedlegging av militær- og heimevernsavdelinger, flystasjoner, tinghus, høyskoler, NAV- og skattekontor, kommuner, fylker, lokalsykehus, politikamre, lensmanns- og passkontor, kort sagt beredskap og tjenester nær der distriktsbefolkninga bor, er tydelig tegn på nedvurdering av ikke-bynære strøk.
Utredninger i urbanismen og gigantomaniens ånd understøtter slutninger dratt på forhånd. «Kriterier for god kommunestruktur» konkluderte ikke overraskende i tråd med regjeringas visjon om størst og færrest mulig kommuner. Utvalget bak rapporten var jo håndplukka av dem selv.
Tvangssammenslåinga av fylker gikk fort og gæli uten et lignende bestillingsverk. Lovnader om utflytting av statlige arbeidsplasser blir tomt preik når makkverksreformer tvert om fører til massiv sentralisering. Et groteskt eksempel er at misfosteret Viken får nytt administrasjonsbygg til én milliard med 700 ansatte i Sandvika, et steinkast fra Oslo.
Militær- og luftfartsfolk river seg i håret over at basen for maritim overvåkning flyttes fra Andøya. I kjent stil skjer det etter vurderinger og regnestykker som ikke holder vann. Forståelig er det derimot at regjeringa satte Jørn Ratsø, sentraliseringsfilosofiens yppersteprest, til å lede Produktivitetskommisjonen. Svaret var da gitt og egna til å gjøre folk fra grisgrendte strøk skuggeredd. Grovt sett er konklusjonen at primærnæringer og distrikter er rene utgiftsposter.
Er noen frekke nok til å fremheve verdiskaping i distriktene, har regjeringa en alliert i tankesmia Civita. Derfra presenterer Mats Kirkebirkeland (H) avansert algebra som angivelig bevis for at Oslo er mye mer produktiv. Han reagerte med ryggmargsrefleks da Mimir Kristjánsson, ordførerkandidat for Rødt i Stavanger, utfordra ham. Ute på landet heier vi nok på Mimir som peker på at voldsom vekst i hovedstaden er uheldig for alle parter.
Mens Oslo kveles, tappes det øvrige Norge. Ellers har deres kjekling om hvilket urbant område som skårer høyest på verdibørsen, en viss underholdningsverdi.
En trysling med kone fra yttersida av Senja gjør klokt i å unngå tilsvarende krangel mellom utkantene. Vi har skogen, de fisken. Hennes hjemkommune, Torsken, er av dem som fjernes med tvang. Ubønnhørlig forsvinner da offentlige arbeidsplasser.
Med makta langt unna, her 5-6 mil, viser erfaring at skoler, og sykehjem snart trues. Hva da med fiskeriene når følgen av alt dette er at det blir vanskeligere å rekruttere til næringa? Om Kirkebirkeland ikke har rett nå, kan han få det på sikt grunnet politikken til hans foretrukne regjering.
Like urban som Civitas orakel er en gammel venn og ihuga Høyre-mann på Oslos vestkant. Mellom oss går det ei kule varmt når han støtter Kirkebirkelands tanker og mener Trysil bør være forbehold ulven. Dit er vi jo på god vei med rådende rovdyrpolitikk. Foruten turismen, skogbruksnæringa og småindustri har vil likevel fortsatt noe jordbruk. «Sugerør i statskassa» er da hans kontante respons. Alt utenom Ring 3 er subsidiert, må vite.
Går min venn på kafé nede i gata, bokføres det derimot som verdiskapning, for ikke å snakke om summen som registreres ved salg av hans fine Frogner-leilighet. Civitas kassaapparat plinger ofte og liflig i et opphetet boligmarked. Generasjonsskifter på landsens gårdsbruk med en mannsalders mellomrom når ikke opp på deres regneark.
På bøgda koker vi kaffen sjøl og smører matpakke før kona står timesvis med rompa i været eller jeg går i vedskogen. Hun fyller fryseren med bær som ellers ville råtne på rot. Jeg hugger årlig noen favner til fyring hjemme. «Er dette verdiskaping», spurte jeg kompisen og pekte stolt på bilde av stabelen. Han nølte, så jeg fulgte opp med; «..eller blir det registrert som det?» Selvsagt ikke, og verre blir det om jeg gir ham en sekk gratis peisvarme. Verdikjeden rammes om han ikke heller kjøper ved importert fra Estland.
Kulde og dyr strøm fører til urbane hjertesukk over mangel og høy pris på ved. Vær heller glad høggera ikke har timelønna til aksjemeglere, advokater og andre verdiskapende byfolk, eller for at høyspenten ikke er kutta! Oslos ene vannkraftverk gir strøm til 800 husstander, Senjas 3 over det firdoble.
Der er de mer enn selvforsynt, så også i Trysil hvor 2 elvekraftverk og 22 vindmøller gir lys og varme til 18.000 husstander. Om det ble bygd mur rundt hovedstaden, er det altså ikke bare innlysende hvilken side som får kloremerker, men også hvor folk først vil fryse i hjel.
Trysil flyplass ble bygd på dugnad for 997.800 innsamlede kroner. Tomta fikk vi av kommunen og hjullasteren deres til låns i helgene. 15.000 gikk til diesel, 55.000 til grus, resten til asfalt. Transaksjonene er vel verdiskapningen i et Civita-regnskap, men lommerusk mot hva det kunne ha vært om en entreprenør hadde bygd den. Det er bare det at den da hadde blitt alt for dyr, og vi hadde vært uten base for skogbrannovervåkinga som redder store verdier fra å bli flammenes rov.
Når kulda spiller på lag, låner ildsjeler brannsprøyta til Torsken kommune og lager skøytebane ved Medby skole. I Oslo går slikt over budsjettet til park og idrettsvesenet og således en del av verdiskapinga. Med tenkehetta av og blikket løfta ut over bygrensa, blir kanskje Kirkebirkeland som jeg slått over alt de mindre samfunnene skaper av små og store verdier uten at det havner på et papir.
Om de på børsen tjener x ganger så mye som sliterne på gården, i skogen, smelteverket eller sjarken, gjelder ikke nødvendigvis samme multiplikasjon for verdiskapinga.
Kan vi ikke si at by og land er likeverdige bidragsytere i samfunnet? Med en følelse av at Kirkebirkeland ikke kjøper den, spør jeg: Hva kom først? En by er jo normalt dannet for å være et handels- og sørvissenter for bygdene rundt.
Suges livskrafta av omlandet, rammes i neste omgang byen når den ikke har så mye å være sentrum for lenger. Tenk om nedgangen ble så sterk at det ikke engang er marked for tankesmia Civita!
—————————
Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.