Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA
Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.
Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.
I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.
Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.
Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.
Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.
Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.
Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.
Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.
Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.
Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).
Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.
Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.
Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.
Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”
Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.
Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.
Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.
Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.