Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA
Kommune betyr felles eller felleskap. Begrepet angir et geografisk område med delvis selvstyre i lokale saker. Kommunelovens bestemmelser angir oppgaver og delegasjon. Som grunnlag for geografisk fastsettelse benyttes inndelingsloven som på sin side skal legge til rette for et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og en effektiv lokalforvaltning. Staten ved stortinget er både lovgiver og forvaltningskompetanse.
Historisk sett har lokalt folkestyre vendt seg til Staten ved antatt mangelfull funksjonalitet eller evne til å oppfylle lovtekster og krav. En slik praksis har vært nødvendig for å sikre befolkningen forsvarlige offentlige tjenester.
Fylkesmannen har i sin kompetanse både veilednings og tilsynsplikt og har derfor vært det naturlige kontaktpunktet i slik sammenheng. Derimot er det en ny praksis som brer seg til hvor staten i seg selv utfører inndelinger og dermed definerer både lokalt selvstyre og antar vurdering.
Tidligere praksis fratres og danner en ny type forvaltning. Man forstår at Staten i denne forvaltningstenkningen antar en holdning der folket ikke forstår sitt eget beste og må tvinges til forsvarlighet.
Åpenbart vil en utglidning av lokal medbestemmelse føre til romsligere Statsmakt og en absolutt fare for eskalering av overstyring og bruk av tvang.
Ved å tillate de 169 valgte stortingsrepresentantene en holdning der forståelsen av lokale samfunnsforhold dømmes etter byråkratiske måltall og systemrapporter er nasjonens samfunnssikkerhet satt til blind auksjon.
Det er fullt forståelig at enkelte kommuner eller fylker ønsker samarbeid om oppgaveløsning. Det er til og med forståelig at enkeltkommuner vurderer seg tjent med sammenslåing med en eller flere nabokommuner.
Men, prinsippet om egenvurdering og frivillighet må ligge til grunn. En avståelse fra disse prinsippene fører med seg en brist i oppbyggingen av demokratiet og sender det historiske norske folkestyret i fritt fall.
Så langt jeg har til kunnskap er det intet hinder i dagens bestemmelser som hindrer felleskapet å selvvurdere sin egen fremtid.
Ved å innta en statlig modell hvor overstyring og tvang blir utbredt praksis og en geografisk skjevhet bestående av 169 stortingsrepresentanter avdømmer lokal kunnskap – fullføres tenkningen om forskjellssamfunnet.
I sum er dette offentlig iscenesatt samfunns-mobberi hvor tenkningen om forskjellighetssamfunnet gis stortingets eget legitimitet.