Wenche Pedersen.

En politisk kraft mot tvang!

i Politikk av
Når Erna hylles som ei dronning på FrPs landsmøte så skjønner man at vi har trøbbel her i landet. Og mange har skjønt det – Finnmarkingan har i hvertfall skjønt det. Årets 1.mai er i til de grader blitt en kampdag for oss i 2018 – vi nekter å bli tvunget. Det engasjementet vi nå ser mot tvangssammenslåing er en politisk kraft som ikke kan ignoreres – vi skal si i fra – med tyngde – med en tydelig og klar stemme i en historisk folkeavstemning den 14. mai.
Det skriver Wenche Pedersen, styremedlem i Finnmark Arbeiderparti og gruppeleder for Vadsø Arbeiderparti i sin 1.mai-tale i Vardø 2018. Les hele talen her.
Gratulerer med dagen – kjære Vardøværinga!
Mai er en festdag  – arbeiderbevegelsen har gjennom tiår vunnet seire som har gjort landet vårt til et av verdens beste å leve og bo i. Men enda viktgere: 1.mai er fortsatt en kampdag: Ingen seire er vunnet for evig!
Kampen for internasjonal solidaritet er viktigere en noensinne: Ansiktene til ungene i Aleppo – barn som spyles med vann i Syria.
De magre kroppene til ungene som dør av sult i Jemen. Det gjør vondt.
Så gammelt at æ husker TV-bildenw fra sultkatastrofen i Biafra på slutten av 60-tallet – første gang vi så sånne grusomme bildene. I 2018 e det mye lettere å slå over på en annen kanal eller se en serie på Netflix. Men vi kan ikke være likegyldig – vi har ikke lov å være likegyldig!
Det er lett å føle seg hjelpeløs som enkeltmenneske – jeg er med i Amnesty og er med på å sende appeller til statsledere verden rundt for mennesker som blir urettferdig behandla. Bidrar litt  – en bitte liten dråpe i havet.
Mange dråper kan skape et hav.
Se hva som skjedde med #metoo-kampanjen – vi har fått en fokus mot trakassering og kjønnsdiskriminerig som gjør at verden aldri blir den samme. Likestilling for kvinner har tatt et langt skritt framover.
Det gir også håp til jenter og kvinner som blir forfulgt og utsatt for kjønnlemlestelser. Men også her: Det er en internasjonal jobb som skal gjøres.
Men det gjør meg redd å se at midt i alt dette er det en nifst høyredreining i den internasjonale politikken – også Europa.
Populistiske høyrepartier vokser og vinner velgere med sin innvandringsmotstand, isolasjonisme og enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål.
Det skjer på et tidspunkt der svaret etter mitt skjønn er mer solidaritet, mer internasjonalt samarbeid, mer fellesskap, mer å bry sæ om hverandre.
– Mer sosialdemokrati –  mye mer sosialdemokrati.

1. mai er en kampdag – jeg håper at årets markering blir en manifestasjon på at det styrkes – for også her i landet ser vi så tydelige denne nifse høyredreninga.

Det gamle solide verdikonservative partiet Høyre, som jeg hadde respekt for, er borte og vi har en statsminister som må danse etter pipa til et populistisk høyreparti som har en del av sitt politiske fundament bygd på grumsete holdninger og fremmedfrykt.
I helga diskuterte FrPs landsmøte forslag som innebærer at Norge løper fra sine internasjonale forpliktelser slik at vi kan slippe å ta inn en eneste flyktning.
Vi blir en kaldere samfunn.
Og Listhaug er i farta igjen – nå settes flyktninger og innvandrere opp mot mat på sykehjem!
Det skapes nye negative holdninger som vi må slåss i mot.Som vi ikke kan finne oss i.
Vekst i Norge  krever utenlandsk arbeidskraft. Fiskeindustrien i nord er fullstendig avhengig av utenlandske arbeidstakere – 50 % er de siste tallene.
Men Øst-Europeere som jobber langs kysten våres utsettes for samme rasisme som flyktninger og innvandrere – det er uverdig at vi har politikere som pisker opp et hat.
Vi har fått Trumpske tilstander i den politiske retorikken. Når Erna hylles som ei dronning på FrPs landsmøte så skjønner man at vi har trøbbel her i landet. Og mange har skjønt det – finnmarkingan har i hvertfall skjønt det.
Årets 1.mai er i til de grader blitt en kampdag for oss i 2018 – vi nekter å bli tvunget.
Det engasjementet vi nå ser mot tvangssammenslåing er en politisk kraft som ikke kan ignoreres – vi skal si i fra – med tyngde – med en tydelig og klar stemme i en historisk folkeavstemning.
Vi ser at Høyresiden i Troms/Finnmark har prøvd seg med avledningsmanøvre i ukene før folkeavstemninga. Først skulle de boikotte valget, det slo ikke spesielt godt an.  I helga snudde taktikken, i går morges var budskapet: ”joda – vi skal ta hensyn til Øst-Finnmark”. Dagen før hadde Nordlys en meningsmåling der Tromsøfolket ga klar beskjed om at all ledelse må til Tromsø. Det forteller det meste.
Er det rart vi er forbanna og provosert?
Vi har blitt overkjørt av et knappest mulig flertall i Stortinget – og skam til KrF og Venstre!
Utrolig nok er det fortsatt noen som kaller dette en demokratireform. Nå slår vi tilbake. Oppfordringa til alle dennne 1.mai
– helt spesielt i dag her til alle Vardøværinger: Bruk stemmeretten – den aller vigtgste jobben vi har å gjøre denne våren – i år blir 14.mai mye viktigere enn 17.mai!
Så vet æ at noen spør – er det noen vits? Stortinget kommer ikke til å snu.
Selvsagt er det en vits. Uansett hva stortingets flertall velger å gjøre etterpå vil det være en usedvalig kraftig manifestasjon på Finnmarkingan sitt ståsted. Det er våre verdier, våre holdninger, vår historie, vår tro på egne krefter og vår stolthet.
Vi føler på et sinne – som vi må få ut – som er mye mer enn bare regionreformen.
Vi e lei av sentralisering – og vi sier i fra om det.
 – Vi vet selvsagt at mange internasjonale trender trekker i retning av urbanisering; men målet i Norge har vært at det skal bo folk i hele landet. Det har konsekvenser for hvilken politikk som skal føres – ikke bidra til å forsterke sentralisering, men skape en motkraft bygd på naturressurser, utvikling av infrastruktur, kompetanse og et unikt kulturelt mangfold.
Kystopprøret her i Vardø er en del av dette bildet – og en viktig inspirasjon for oss alle. En folkelig og kraftfull beskjed til makta der i Oslofjordbotn. Viktig og riktig.
Jeg ser ikke annet enn at partiledere i tur og orden kommer hit og får tydelige råd. Det hjelper kanskje ikke på denne Sandberg – det tok nesten knekken på han her. Det er et fokus på fiskeripolitikk som måtte komme.
Det burde være en selvfølge at våre rike ressurser  skal sikre våre lokalsamfunn og gi grunnlag for gode arbeidsplasser , verdiskaping og samfunn som er gode å leve i. Dette er en tydelig beskjed også til Arbeiderpartiet. Skal velgerne tro på oss ved de kommende valgene må vi ha klare svar. Folk opplevde det ikke sånn ved forrige valg.
Offentlige arbeidsplasser er også et viktig bein å stå på. Det gjelder ikke bare i Vadsø, det gjelder også her i Vardø, i Sør-Varanger, i Porsanger, i Nordkapp, i Alta.
Staten har ikke mange virkmidler i dístriktspoiltikken – offentlige kompetansearbeidsplasser er et av de viktigste.
Regionreformen skulle liksom gi oss nye statlige arbeidsoppgaver
– ekspertutvalget: ingenting
 – flytting ut av Oslofjordbotn: ingenting
D er merkelig at det går an å flytte arbeidsplasser fra Vadsø til Tromsø, helt stille, men ikke den andre vegen!
Historien om 1.mai er jo historien om hele arbeiderbevegelsen. Hva vi kan oppnå sammen. I den viktigste saken i Finnmark har vi akkurat nå med oss et folkelig engasjement som er fantastisk – takk til Folkeaksjonen – takk til Kystopprøret – takk til Fagforbundet og politiske partier som vi samarbeider godt med. Det handler om hva vi kan oppnå sammen.
1.Mai 2018 er fortsatt en kampdag:
– For internasjonal solidaritet
– For internasjonalt samarbeid som sikrer klima og miljø
– For velferdsstaten og sikkerhetsnettet
– For arbeidstakernes rettigheter
– Mot økt utrygghet i arbeidslivet
– Mot tvangssammenslåing
For Finnmark som egen region!
Gå å stem 14.mai!
Fortsatt god 1.mai