Finnmark har talt. Utfallet av folkeavstemminga bekreftet det vi visste fra flere meiningsmålinger – at nærmere 90 % av Finnmarks befolkning motsetter seg sammenslåing med Troms. Folk i Finnmark uttrykker det de oppfatter som sin soleklare rett:
Å ha et regionalt folkevalgt organ for Finnmark, og å ha en representasjon fra Finnmark på Stortinget.
Anført av en regjering som har unnlatt å utrede et så viktig spørsmål, har imidlertid et knapt flertall på Stortinget vedtatt at Finnmark skal opphøre som eget fylke. Ennå er det ikke fattet vedtak om å frata Finnmark representasjonen på Stortinget, men det vil måtte komme som et resultat av en sammenslåing.
Dette er en alvorlig sak for det norske demokratiet, for det dreier seg ikke om en av mange politiske enkeltspørsmål, det dreier seg om muligheten til å praktisere et folkestyre som er noe mer enn å kunne velge mellom eliter (partitopper) som er fjernt fra befolkningens hverdag.
Viktigheten av dette ble først »oppdaget» av Stortinget i 2016, da en ny grunnlovsbestemmelse ble innført, en paragraf som minner sentralmakten om å respektere (men ikke nødvendigvis følge) beslutninger fattet i kommunale organer.
Tvangssammenslutningen av Finnmark og Troms er et eklatant brudd med ånden i denne grunnlovsbestemmelsen.
Denne politisk sett eksistensielle problemstillinga blir imidlertid glatt oversett i «maktens korridorer» sørpå. Verken Monica Mæland eller KrFs talsperson er villige til å se betydningen av regional folkevilje og endatil et engasjement som nærmest er unikt i nyere politisk historie.
De pukker på et knapt flertallsvedtak som er fattet uten utredning, i en saksbehandling der Finnmark fylkesordfører ble nektet møte med kommunalkomiteen. Komiteen hadde bestemt seg for å gå for 11 fylker. Skulle Finnmark få fortsette, ville det blitt 12. Det var helt uaktuelt for komiteen å tvinge Oslo inn i Oslo-regionen («Viken») for å ende opp med 11, men Finnmark lå langt borte og kunne ofres.
Det er i lys av slike vurderinger og fakta at det er svært så trist å lese kommentarene fra Tromsø-miljøet, fra Nordlysredaksjonen, fra kommentatoren i iTromsø (Martin Lægland), og fra universitetets statsvitenskapelige miljø (Jonas Stein). Her uttrykker toneangivende krefter i Tromsø full støtte til Monica Mælands holdning: Et vedtak er et vedtak. Hva folk måtte mene i forkant eller i etterkant har ingen betydning.
Avisa itromsø har oppfattet det slik at motstanden i Finnmark bunner i «knallhard vilje, identitetsforakt, politisk opportunisme, posisjonering i nominasjonskamp og et ønske om å svekke regjeringen». Altså at det ikke dreier seg om å ivareta demokratisk funksjon og representasjon for Finnmarks befolkning.
Avisa Nordlys virker svært så opptatt av å gjenta at toget er gått («sammenslåingen ble gjennomført», «blir gjennomført») og at Finnmark nå må komme i gang med sammenslåinga, når avstemminga nå endelig er unnagjort. Fortsatt motstand vil «skade interessene til de 245.000 innbyggerne».
Ved UiT advarer Jonas Stein regjering og Storting mot å innfri Finnmarks krav, da dette vil åpne en «Pandoras eske» med krav om at Stortinget følger lokale folkeavstemninger om «rovdyr, oljeboring, flyktningekvoter, asylmottak, bompenger osv.».
Her kan vi merke oss at statsviteren ikke skiller mellom enkeltsaker i politikken, og saker som vedrører det konstitusjonelle grunnlaget for å utøve politikk. Mange innenfor faget mener iallfall at dette skillet er avgjørende.
Ballen ligger ikke bare hos Mæland og KrF sentralt. Den ligger i aller høyeste grad på Troms sin banehalvdel.
Troms, iallfall Tromsøs, viktige talspersoner avviser så langt samlet Finnmarks sterke oppfordring om å få praktiserre regionalt folkestyre, og gir dermed en uforbeholden støtte til Monika Mæland. Med en fotnote om at Finnmark kunne få tilsendt noen statlige (altså Oslo-styrte) arbeidsplasser i kompensasjon mot å bli fratatt sitt demokratiske talerør og sin nasjonale representasjon.
Karikaturtegneren Klaudius i Itromsø synes å ta stemninga i Tromsø-eliten på kornet når han lar Monica Mæland foretelle fylkesrådsleder Willy Ørnebakk: «En dag, sønn, skal alt dette bli ditt!»
————-
Kommentaren er skrevet av Nils Aarsæther, dr. philos. tidl. professor UiT.