Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.
Siden de blå-blå tiltrådte i 2013, har Norge lidd av kraftig reformpsykose. Milliardene renner ut i omstillingskostnader mens strukturendringer gjennomføres i et tempo så heseblesende at svinger kuttes hva gjelder ordentlige utredninger og sedvanlige høringer.
Troverdige begrunnelser er også mangelvare i likhet med folkelig støtte og entusiasme. Toppstyrte og sentraldirigerte prestisjeprosjekter har en lei tendens til å skape et himla spetakkel og føre til et dårlig resultat, spesielt når det hele har sin bakgrunn i politisk hestehandel.
Alt bør ikke nødvendigvis være som det er, men samfunnsendringer går seg lettere til dersom ønsket kommer nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken.
I den grad grasrota og lokalpolitikere har blitt tatt med på råd, har det sannelig også florert med tvilsomme gulrøtter, utilbørlige piskeslag og trusler om økonomisk strupetak.
Føringene fra sentralt hold har i kommune- og regionreformen vært så sterke at den lovpålagte innbyggerinvolveringa har fått et stygt preg av «frivillig tvang».
Dette skinndemokratiet har bare blitt overgått der rein og skjær tvang har blitt brukt når folket, kommunestyret eller fylkestinget har vært gjenstridige. Da var det brått beleilig å vise til det representative demokrati. «All makt i denne sal», heter det jo, men i dette tilfellet ble makta flyttet til et bakrom i samme bygning.
De såkalte Tvangsgutane handla hester slik at tilsynelatende tilfeldige kommuner og fylker ble klint i hop uten magemål og mening.
I «demokratiske» beslutningsprosesser har ikke bare ovennevnte faktorer betydning. Der flere enn to alternativer foreligger, kan metode og rekkefølge i avstemninger være avgjørende.
Det ble tydelig demonstrert under KrF sitt landsmøte der rød side fikk 84 stemmer, blå 76 og gul 30. Som i et fransk presidentvalg røk da gult ut før de to andre møttes til den avgjørende runden. Der vant som vi vet, blått med knapp margin over rødt.
Så kan man spørre om det gir det riktigste og mest salomoniske utfall? Hva om man om i stedet satte to og to opp mot hverandre og ga poeng som i fotballens seriesystem? Gitt at de fleste både røde og blå hadde gult som andrevalg, ville det gule alternativ vunnet begge sine kamper og KrF hadde forblitt i opposisjon. Mangelen på bred tilslutning bak retningsvalget har ført partiet ut i dyp indre splittelse og nedover på meningsmålingene.
Dramaet i KrF fikk minutt for minutt-dekning. Uheldige avstemninger om framtida til mange kommuner gikk under radaren til riksmedia. Ta f.eks. Sande i Vestfold med sine 9400 innb.! I folkeavstemninga ble det spurt om kommunen burde bestå eller slå seg sammen med andre samt om de i sistnevnte tilfelle ville nordover eller sørover. Flertallet stemte for fortsatt alenegang, og godt var det. I det eventuelle retningsvalget var nemlig folket fordelt så godt som på midten.
Saken var altså avgjort. Trodde man.
Daværende kommunalminister Sanner ville det nemlig annerledes. Han nektet å ta et nei for et nei både her og ellers i landet. Til Vestfold reiste han egenhendig med et budskap om at dette ikke var godt nok. Gode nok var heller ikke landkommunene i fylket. Eneste håp var å legge seg inn under nærmeste by.
Språket i reformenes råe prosesser var egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk hos noen og enhver. I Sande lykkes han ikke bare med at saken ble tatt opp på nytt, men også med at selvstendighetslinja havnet i mindretall i en ny folkeavstemning.
På spørsmål 2 vant så Holmestrand over Drammen. Her er det også all grunn til å anta at de fleste som stemte for respektive retning, ville gått for at Sande skulle ha bestått framfor sammenslåing med den andre byen.
Selvstendighetsalternativet ville altså ha vunnet klart satt opp mot hvilket som helst av de andre alene. Med tilnærmet stemmelikhet på hvert av de to spørsmålene vil man i verste fall få vedtak kun drøye 25% av folket egentlig ønsker. Flere kommuner ble strøket av Norges-kartet grunnet denne type manipulerende metodikk, eller enda verre; at det å bestå ikke engang sto på stemmeseddelen.
Høyre og FrP har med store ord og fett flesk presisert hvor viktig det er å gi næringslivet forutsigbarhet. Dette gjaldt også pelsdyrbøndene. Begge partier har programfestet og gikk til valg på at næringa skulle bestå. For dette var det også flertall på Stortinget. Med strenge krav om dyrevelferd tydet derfor alt på at bransjen hadde en framtid her i landet.
Så trådte Venstre inn i regjering. Her kan det være fristende å bytte ut «hestehandel» med «revestreker». Følgen ble at pelsdyrnæringa skal avvikles. Importforbud blir det derimot ikke. Slik utvides markedet for produsenter i land hvor dyrene er mindre domestisert og velferden mye dårligere.
Dette var Ernas morgengave til Venstre i regjeringsforhandlingene. Med statsministerens flørt med høyresida i KrF gjorde hun også abortloven til en handelsvare. Skulle salget føre fram, vil vi få en lovendring med rekordlav oppslutning både i nasjonalforsamling og folk.
Finnmarks kamp for å bestå som eget fylke synliggjør noe av det aller verste vi har sett av reformgalskap, for hvem er egentlig for disse sammenslåingene?
I KrF med Hareide i spissen er det stor motstand, og hadde partiet gått til venstresida, ville det blitt reversering. Høyre og FrP har servert høytravende snakk om flere oppgaver, mer makt og styrket demokrati. Hvor troverdig er det når de primært vil fjerne regionalt nivå, og hvor hult lyder det vel ikke når såkalt demokratiske nyvinninger gjennomføres mot folkeviljen?
I bunn og grunn er det bare minipartiet Venstre som har fått et regionkart etter eget ønske med mastodonten i nord, Vestland som en tiltagende verkebyll og Viken som det mest åpenbare misfosteret i øst. Utsiktene til direkte dysfunksjonelle enheter gir bare et håp: Kanskje blir det en vekker som gjør at det for framtida blir mindre hestehandel og mer brei semje.
——————–
Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.
Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.