Skrevet av Helge Nicolaisen alias ÞEKKJA
I denne posten tilkjennegir jeg mitt eget ståsted, forteller min motstand og nekter plent for at regionreformen slik den fremstår kommer Finnmarksfolket til det bedre.
Utgangspunktet mitt er verdien av samfunnslyden, betydningen av å høres og bli sett. Jeg velger å gjøre det på denne måten, uten fine ord eller arrogant nedlatende holdning.
Jeg lar meg fortvile av landsdels og fylkes medienes fraværende rapportering – hvor nyhetsverdiene er druknet i politisk parti. Det er leit, men ikke så mye man får gjort noe med.
Samfunnslyden fra Finnmark
Hvordan høres den ut. Er den sterk, stille, stormfull eller lett som en bris. Det som i alle fall er helt sikkert er betydningen av å bli hørt, fortelle av det man har på hjertet og gjengi de nære historiene. Er det ikke derfor et folkestyre er grunnmuren i vårt demokrati?
Utgangspunktet for debatt er ikke sjelden ulike syn, ulikt tankesett og gjerne ofte egen livsarv. Det er følelser man må tørre å kjenne på, lyssette og prøve å forstå. Annerledeshet er ikke noe annet enn den fulle verdien av et helhetlig samfunn.
Mister du samfunnslyden, da mister du folket. Lar du folket forsvinne så taper du sjelen. Mister du sjelen – så taper du alt.
Nå er det nok ikke slik at en sammenslåing med Troms vil kondemnere folkesjelen, men at det vil bety en annen samfunnslyd – det tror jeg er rimelig sikkert.
Selv om fylkene er gode naboer, og har mange fellestrekk – er det allikevel mange ulikheter.
I dagens Troms fylke bor nesten halvparten av fylkets innbyggere i Tromsø (ca. 74000). Videre har Harstad (ca. 25000) og Finnsnes (ca. 12000). Den resterende befolkning på omkring 50000 bor spredt, ikke ulikt som i Finnmark.
Finnmarks totale befolkning er på ca. 76000 med Alta som største by med sine vel 20 000 innbyggere. Videre er Hammerfest, Vadsø og Kirkenes by steder med `+/- 10 000 innbyggere.
Før jeg skriver videre legger jeg til grunn at politikk handler om å bli sett, hørt, at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt.
Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.
Maktedimensjonene er i alle hovedsak som følger: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.
Anvendelsen av makt kommer gjerne til syne etter oppsatt behov, ikke sjeldent etter egen bevisning eller nærmiljøets oppfatning. Man kan si at makt tekkes etter internmiljøets egen styrke og verdi. Ofte er tyngdepunktet for maktanvendelse derfor styrkebasert etter populasjon, økonomi og samfunnets egen selvoppfattelse.
Slik bestemmelsene i dag står, vurderes det dithen at Finnmark fylke er tapere i stort sett alle maktdimensjoner, og dermed satt i fare for distansepolitikk og tap av samfunnslyd.
Bordet er med andre ord dekket for eskalert samfunnsmakt direkte i retning av ytterligere sentralisering.
Så er det tverrhet når Finnmarkingen nøler, er Finnmarkingen vanskelig når man nekter på at regionreformen slik den fremstår er en god ide og er Finnmarkingen egentlig ufullstendig i sine vurderinger når man ikke engang vet hvilke statlige kompetanser som er til delegasjon?
Neppe, er det grunn til å påstå.
Derimot kan man forstå det dit at hele motstanden handler om å bli sett, hørt, at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt ut i fra et utgangspunkt hvor samfunnslydene er hørbare, blir forstått og ikke minst oppfattet.
På den andre siden kan man forstå at høyrepolitikken og bynære redaksjoner tar et annet standpunkt, rett og slett fordi deres forståelse tilsier det (internmiljøets styrke).
Det er derfor verd å kjempe for eget samfunn, det er verd å la stemmene bli hørt og det bør ikke være tvilsomt at samfunnslydene vil svekkes i samme takt som distansen til maktstrukturene øker.
—–“Og når alt er forbi, høres ingenting lenger – ingenting – Og det høres.” —-