Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.
Børre St. Børresen stiller spørsmål om Stortinget virkelig fattet et ulovlig vedtak den 8. juni 2017. Han svarer selv at vedtaket er lovlig. Dessverre er det intet i hans innlegg som viser dette. Man kan nemlig ikke tilsidesette lovbestemte demokratiske prosesser gjennom diskusjoner i lukkede rom!
Det forundrer meg at Børresen ikke ser at lovbestemmelsene om hvordan en sammenslåingsprosess skal foregå, har til formål å sikre gode og demokratiske prosesser i spørsmål som kan være både vanskelige og følelsesbetonte.
Retten til å bli hørt på en ordentlig måte i spørsmål om grenseendringer er en fundamental og sentral demokratisk og juridisk rettighet for det lokale folkestyret. Da holder det ikke å vise til møter og diskusjoner utenfor demokratiske arenaer. Slike diskusjoner kan aldri erstatte de åpne, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser.
Når man skal vurdere lovligheten av det som foregikk forut for Stortingets vedtak den 8. juni 2017, er det viktig å ha klart for seg at det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for å påse at lovene ble fulgt, herunder også at saken ble tilstrekkelig utredet og opplyst samt at fylkestingene fikk uttale seg. Hva enkeltrepresentanter for lokale myndigheter måtte ha uttrykt av synspunkter på dette og hint, kan aldri endre på dette.
Så til saken. Alle er enige om at fylkestinget har rett til å uttale seg om et forslag om sammenslåing med et annet fylke. Dette følger av inndelingslova § 9.
Børresen synes å mene at Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 er tilstrekkelig som en uttalelse i saken. Dette er rett og slett ikke riktig. Dette vedtaket har ingenting med en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9 å gjøre.
Når man leser saksdokumentene, ser man at fylkestingets vedtak ene og alene er en tilbakemelding til departementet om utfallet av de såkalte «nabosamtalene» som Finnmark hadde hatt med Nordland og Troms. Fylkestingets vedtak innebar at Finnmark ikke selv ønsket å ta initiativ til noen sammenslåing. Man var på dette tidspunkt ikke inne i inndelingslova i det hele tatt!
Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.
Det er nemlig stor forskjell på det å uttale seg om et konkret forslag om en fylkessammenslåing, og det å uttrykke at man ikke selv vil ta noe initiativ til dette. I det sistnevnte tilfellet opprettholdes status quo, og det er ikke behov for noen ytterligere utredninger, høringer eller folkeavstemninger. Hvis Norge for eksempel ikke i sin tid hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært naturlig med noen folkeavstemning om dette spørsmålet!
Dersom fylkestinget imidlertid skal avgi uttalelse om et konkret forslag til en sammenslåing, er situasjonen en helt annen.
Nå er det iverksatt en legal prosess som kan føre til avvikling av fylkeskommunen og ha store konsekvenser for arbeidsplasser og tjenester i fylket. I et slikt tilfelle kan det være at fylkeskommunen vil gjennomføre høringer, få utarbeidet egne rapporter eller analyser eller også avholde en folkeavstemning. I så fall må man også ha noenlunde konkrete forslag å forholde seg til.
Fylkeskommunen ved fylkestinget har ganske enkelt rett til å få både tid og anledning til i ivareta sine egne og befolkningens interesser. Det kan ikke legges opp til at slike uttalelser skal komme gjennom hastevedtak.
Fylkestingets uttalelse er ikke og skal ikke være kun en formalitet. Det er tvert imot et viktig ledd i den demokratisk prosess som skal lede frem til et vedtak!
Så til Prop. 84 S (2016-2017), som ble fremlagt den 5. april 2017. Denne inneholdt ikke noe forslag om sammenslåinger i nord. I stedet varslet altså regjeringen at man ville komme tilbake med en egen proposisjon om inndelingen i Nord-Norge senest våren 2018.
Regjeringen skisserte tre hovedalternativer for en fremtidig inndeling, alle med den uklarhet at ytterligere grensejusteringer uansett skulle vurderes. Man varslet samtidig at arbeidet fremover skulle skje i samarbeid med de aktuelle fylkeskommunene. Også Sametinget skulle være med i denne prosessen.
Nå kommer vi til det punkt hvor prosessen sporet av, rent juridisk. På et møte med departementet den 19. april 2017 uttrykte representanter for fylkeskommunene ønske om at avklaring i nord skulle skje samtidig med resten av landet. Også Nordnorsk Råd vedtok en slik henstilling i forbindelse med et møte den 25. april 2017.
Departementet lot seg åpenbart friste til å forsere prosessen.
Med dette satte man imidlertid til side de demokratiske rettighetene som fylkestingene etter loven hadde. Man satte også til side befolkningens rettigheter til å bli hørt gjennom sine fylkesting. Her minnes det om at departementet faktisk hadde ansvar for at lovene ble fulgt!
Den 2. mai 2017 var det en høring om regionreformen i Stortinget, og det er korrekt at representantene for Finnmark og Troms der uttrykte ønske om en avklaring samtidig med resten av landet. Regjeringen ble også kritisert for ikke å ha fremsatt noe forslag om sammenslåinger i nord.
Om kvelden den 2. mai 2017 ble så KrF, Venstre, Høyre og Frp enige om at Troms og Finnmark skulle slås sammen. Dette ble presentert den 3. mai 2017, og man fikk da også vite at sammenslåingen ville bli behandlet i Stortinget den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene.
Med denne avtalen ble det videre arbeid med inndelingen i nord «låst». Det er helt åpenbart at departementet og alle andre oppfattet saken som avgjort. Dette altså uten at fylkestinget hadde fått uttale seg etter loven, og uten at noen ordentlige utredning hadde blitt gjennomført. Fylkestingets uttalelse er for øvrig i seg selv en viktig del av en slik utredning. Formelle konsultasjoner med Sametinget var så vidt jeg vet heller ikke gjennomført.
Riktignok hadde man nå etterkommet det ønsket som representanter for fylkene i nord hadde gitt uttrykk for mht. tiden for avklaring, men man hadde samtidig satt til side de demokratiske prosesser som loven anviser.
Fylkestingenes og befolkningens demokratiske rettigheter ble rett og slett lempet over bord. Finnmark fylkeskommune hadde aldri noen sjanse til å gjennomføre høringer, eller eventuelt avholde en folkeavstemning, for så å uttale seg før Stortinget fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.
Departementet kan aldeles ikke unnskylde seg med at representanter for fylkene jo hadde ønsket en avklaring samtidig med resten av landet. Synspunktene fra de representantene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 kunne nemlig ikke erstatte eller tilsidesette fylkestingenes lovbestemte rett til å uttale seg. Heller ikke de synspunkter som Nordnorsk Råd hadde hatt på prosessen kunne påvirke dette.
Det er ikke tvilsomt at det bare er fylkestinget selv som kan og skal uttale seg i en slik sak. Det er også slik at denne retten ikke kan delegeres til noen andre. Dette følger uttrykkelig av loven.
Dette pliktet departementet å kjenne til og å ta hensyn til i sitt arbeide med saken. Derimot kan man ikke stille tilsvarende krav til kunnskap om denne merkelige inndelingslova til de representanter for fylkeskommunene som deltok i møtet med departementet den 19. april 2017 og i møtet i Nordnorsk Råd den 25. april 2017.
At departementet lot seg påvirke til å bryte loven gjør imidlertid ikke at saksbehandlingen og vedtaket derved ble lovlig.
————-
Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.