Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark.
Jeg tror at tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms er dypt personlig for oss lengst nord. Jeg tror det er der styrken i motstanden mot overgrepet ligger. Jeg tror det er den kraften dagens politikere og nasjonale maktelite undervurderer.
Det handler selvsagt om følelser, og de er skapt av erfaring og våre formødre- og fordedres fortellinger om Finnmarks kamp mot overmakt og utnyttelse og fandens oldemor gjennom århundrer. Det ligger i ryggmargen og i genene våre, og har blitt til et oppdemmet raseri mot å bli undervurdert, utnyttet og sett ned på.
Så hvilke fortellinger er det som gir oss denne følelsen? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men tror likevel at det er flere som sitter med samme oppfatning.
Finnmark rommer enorme verdier og har alltid gjort det. Tidligere var det rikdommen i fiskeriene som trakk storkaran nordover, som gjorde lokale fiskere til leilendinger og som stakk av med overskuddet. Slik ble for eksempel Bergen bygd.
Så kom danskene og fullførte hekseprosessene, etterfulgt av fornorskning av samer og kvener, 1. verdenskrig med sult og nød og lite hjelp sørfra, og selvsagt 2. verdenskrig der folket i nord ble drept, voldtatt, jaget, flyttet og nektet hjemreise etter at husene var brent ned.
Og om ikke det var nok ble vi overvåket og mistenkt som landsforrædere helt opp til nyere tid. I nåtid har vi fremdeles store rikdommer i fiskeri, oppdrett, olje, gass og mineraler, men vi eier ikke selskapene og vi får ikke ta del i det store overskuddet. Når pengene har nådd eierne i sør og statskassa, blir de omdøpt til subsidier og statlige overføringer og sendt nordover til fattige Finnmarkskommuner.
Det er denne historien som ligger i meg og i mange finnmarkinger. Den er en del av vår identitet og vår arv, fortellinger vi bærer ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av våre forfedre som ble behandlet som annenrangs mennesker i slit og armod.
Så kommer nåtiden med enda en fortelling om hvor udugelig vi er her oppe i Finnmark, så udugelig at vi ikke kan styre oss selv. Vi får høre at vi ikke har kompetanse nok, at vi ikke er mange nok og at vi må få hjelp fra nabofylket for å klare oss.
Med dette bakteppet er det altså noen som blir overrasket over den store motstanden mot tvang i Finnmark! Ufattelig. For de ser ikke at i denne forbannelsen som dveler ved vår historie ligger også avmakten, følelsen av at uansett hva vi gjør blir vi definert som «annerledesfolket», ikke helt norsk standard, ikke helt til å stole på.
Alle vet at avmakt også er makt. Når vi ikke har mer å miste, kan vi kjempe uten tap. Og når vi ikke bare kjemper for oss selv, men for den urett som er gjort overfor våre forfedre, er det enda mer følelsesmessig styrke i kampen, nesten noe episk og stort i det som skjer nå.
Derfor står denne kampen mot at Finnmark skal slutte å eksistere som eget fylke så enormt stort for meg. Og jeg våger å tro at når 87 % av Finnmarks befolkning sier nei til tvangssammenslåing, så er det flere som føler som meg, føler at nå er det alvor!