Nå er begeret fullt!

Skrevet av Anna Kjaer.

Det er «interessant» å bo på et sted som gjennom store deler av nyere historie har vært vurdert som marginalt. Finnmarkingene, slik jeg kjenner dem nå, har svært få forventninger til å bli ivaretatt – slik «søringer» tar som en selvfølge. Det har de lært gjennom generasjoner, på så mange måter.

Men NÅ er begeret fullt! Håper jeg.

Tvangssammenslåing med Troms, der en helt utvetydig folkeavstemming har sagt sitt, tvinges gjennom. Fortsatt turer regjeringen fram, basert på Stortingsvedtak der premissene var annerledes, der det var minst mulig flertall – og der andre fylker har fått slippe når de ikke ville. Her kommer kommunalministeren med direkte trusler.

Luftambulansekrisen som virkelig handler om liv og død for oss her langt unna sykehus og med tøffe værforhold. Hvor høyt oppe i apparatet beslutningen om å spare penger er fattet, vet vi ennå ikke. Vi vet at hele prosessen «stinker», med så mange elementer som ikke hører hjemme i en anbudsprosess, men fortsatt er det ikke løst.

Det ser ennå ut som helseministeren ikke tar realitetene inn over seg, til tross for at alle mulige faglige instanser er krystallklare! En av de første tydelige stemmene var kommunelegen i Berlevåg, med veldig konkrete eksempler på livstruende situasjoner.

Luftambulansen er basis-infrastrukturen, som handler om sikkerhet for våre liv, som er noe av det som faktisk storsamfunnet bidrar til for oss. En av få ting som ikke KUN handler om å ta ut råvarer og verdier og påstå at vi ikke bidrar, siden inntektene bokføres i hovedkontorer sørpå.

Nedbygging av sikkerheten til sjøs – for oss som bor nær den meste krevende grensen for tida, der de på den andre siden åpent forteller at de driver med jamming av signaler, som allerede har lammet flytrafikk og kommunikasjon – man trengte ikke MYE fantasi for de få år siden da sentrale myndigheter gjorde den geniale beslutning å legge ned all ikke-satelittbasert kommunikasjon, det være seg Loran C, FM-radio og Kystovervåkningen.

Og nå skal de også legge ned flytårnene, styre dem over satellitt. Heldigvis har det gått litt langsommere enn ventet, så vi har fortsatt de kompetente og lokalkjente arbeidsplassene her, de som er vant til å se etter polare lavtrykk og andre plutselig værutfordringer.

Mange, mange andre arbeidsplasser som var vesentlige for å ha unge, konstruktive, kompetente folk her, er forsvunnet. Og også det har Finnmarkingene stille akseptert, «det hjelper jo uansett ikke hva vi sier», det VET de, gjennom generasjoner.

Fiskeripolitikk – som de blåblå har gjort aller mest for å fjerne fra lokalsamfunnene, helt siden Svein Ludvigsen i 2005, men hvor også alle andre regjeringer har svin på skogen. Trass i en svært grundig Kystfiskeutredning, ledet av vår aller fremste jurist, Carsten Smith. Som de rødgrønne puttet i skuffen, hvorfra den aldri kom ut igjen.

Alt mulig gjøres for å hindre at små lokale fiskere og unge får mulighet til å komme inn i fisket. Og for at lokalsamfunnene mister kontrollen over den fisken som hører til der, som kunne bidratt til levedyktige lokalsamfunn på helt andre måter enn i dag.

Kvoter, som er nøkkelen til det hele, samles på svært få, svært kommersielle og finansielt sterke hender, sørpå. For ikke å snakke om gruver, heller ikke her stilles krav om ivaretakelse av natur og lokalsamfunn, og de kommersielle får ture fram, helt til ressursene er tømt, selskapet kjøres konkurs – og de slipper å rydde opp etter seg.

Jeg flyttet til Finnmark i 2004. Fra den første tida husker jeg særlig sjokket over hvordan dengang kommunalminister Erna Solberg stadig gjorde livet surt for oss i nord. Jeg hadde aldri opplevd sånt før. Jeg kjente at det å lese nyheter faktisk var belastende, og skjønte ikke helt at ikke alle sto på barrikadene og sloss.

Det var LITT lettere under de rødgrønne, selv om det også da ble fattet vedtak som var vanskelige å forstå. De siste årene har det vært forferdelig! Det synes å bli stadig verre, med en arroganse og besserwisser-tone og manglende respekt for oss som bor her oppe.

ForFinnmark, aksjonen for «Vi som vil ha Finnmark som eget fylke», og ikke minst luftambulanseprotestene er NOE. Takk til dere som leder dette!!

Jeg er dessverre IKKE på noen måte imponert over innsatsen fra våre folkevalgte på Stortinget, er jeg lei for å si. Det virker som de mister all kraft så fort de er sør for polarsirkelen, hvis de da ikke blir inkludert i regjeringen og dermed kneblet. Jeg forstår ikke dette!

Også andre distrikter lider under den bevisste og kraftige sentraliseringspolitikken som føres. Sentralisering er en slags global kraft, som kun kan bremses ved bevisst politikk, for eksempel ved at man faktisk ønsker at det skal bo folk i landområdene nær en grense, nær de svært verdifulle naturressursene. Men det skal nok også fjernstyres – over satellitt.

——

Anna Kjaer er siviløkonom og kunstner og driver firmaet Nordic Visions. Hun er opprinnelig fra Rygge i Østfold, men bosatt i Berlevåg.