Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.
Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?
Statsråd Mæland har lagt hele sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømmet at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.
Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det!
Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen.
Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.
Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!
Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemda» til.
I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes.
Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.
Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette synet er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!
Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!
Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger eller vil ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? I så fall må man nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ.
Man kan derfor fort finne at dette blir altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og deretter slå sammen fylkene. Selve tiden arbeider for Finnmark. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover, og politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier.
Det er også viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke uten videre opphører å eksistere den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette.
Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper. Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse.
De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.
Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!
Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen!
Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem».
I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.
—————–
Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.