Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø, tidl. professor i samfunnsplanlegging, UiT. Første gang publisert i Nordnorsk Debatt.
Stortingsrepresentanter foreslår lovendring for å overkjøre Finnmark – og Sapmi.
Som kjent vedtok Stortinget juni 2017 – uten forutgående behandling eller utredning – å slå sammen fylkene Finnmark og Troms. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for vedtaket, i form av påpeking av oppgaver som Finnmark fylkeskommune ikke ville være i stand til å løse.
Stortingets flertall så også bort fra et klart vedtak i Finnmark fylkesting, og – kanskje verre – Sametinget ble ikke konsultert, da i et spørsmål som i høyeste grad angår den samiske befolkningen.
Ikke uventet er det blitt en vedvarende politisk og folkelig motstand mot dette stortingsvedtaket.
Fylkestinget i Finnmark gjennomførte i mai 2018 en folkeavstemning som med overveldende flertall (og god valgdeltakelse) viste at medborgerne sluttet opp om en videreføring av Finnmark fylkeskommune – og dermed også om en fortsatt lovbasert videreføring av Finnmarkseiendommen.
Eiendommen forvaltes av Finnmark fylkesting i samarbeid med Sametinget, og disponerer ca 96% av landarealet i Norges største fylke. Verken Stortingsflertallet eller regjeringen hadde brydd seg med å utrede konsekvenser for Finnmarkseiendommen, i en situasjon der Finnmark opphører som eget fylke!
I tråd med råd fra befolkningen har Finnmark fylkesting avstått fra å oppnevne medlemmer i ei fellesnemnd som skal forberede sammenslåing med Troms.
Det gjelder ei fellesnemnd der Finnmark, etter at departement har foretatt en forskriftsendring, får redusert sitt opprinnelige medlemstall fra 17 til 9, mens Troms skal ha 19 medlemmer (ikke akkurat et inviterende grep fra departementet!).
Troms fylkesting, som heller ikke støtter sammenslåingen, har vedtatt å avstå fra å møte i fellesnemnda så lenge ikke Finnmark stiller der. Kommunalministeren har innkalt til møte i nemnda 17. desember, men ledelsen i Finnmark fylkeskommune har gitt tilkjenne at Finnmark ikke kommer til å oppnevne medlemmer til møtet.
I denne fastlåste situasjonen er det et åpenbart behov for samtaler og å vise forstand. Det kan ikke være hensiktsmessig å bygge opp til en ytterligere konfrontasjon.
Da er det påfallende å se at fire stortingsrepresentanter (ingen av dem fra Nord-Norge): Skjelstad fra Trøndelag, Benestad og Bransdal fra Agder og Kjos fra Akershus, går sammen om å fremme en lovendring som skal gjøre det mulig å fjerne den myndigheten som Finnmark fylkesting etter loven har til å oppnevne en fellesnemnd.
Stortinget bør, etter disse representantenes mening, inviteres til å umyndiggjøre et fylkesting som i dette tilfellet handler på et klart mandat fra sine velgere.
Begrunnelsen for dette drastiske initiativet er offisielt en bekymring for at innbyggerne i Finnmark ikke skal kunne stemme ved det kommende fylkestingsvalget i 2019.
Men det er en grunnløs bekymring: Som om Finnmark fylkeskommune ikke skulle være i stand til selv å oppnevne et valgstyre og på sedvanlig vis gjennomføre valg til neste fylkesting!
Så det må være andre grunner til at de fire har funnet det nødvendig å invitere sine stortingskollegaer til å velge en konfrontasjonslinje mot Finnmarks folkevalgte og befolkning – samer, kvener og nordmenn.
De må åpenbart basere sitt initiativ på kunnskap om, eller holdninger til Finnmark som de ikke tilkjennegir. Mest trolig dreier det seg om å forsvare det juridisk sett omstridte vedtaket fra juni 2017. De lar i tilfelle dette veie tyngre enn å forstå og ta hensyn til befolkningen og det klare folkevalgte flertallet i vårt nordligste og arealmessig største fylke.
Stortinget vedtok den 31. mars 2016 en grunnlovsendring som pålegger Stortinget å ta hensyn til lokale folkevalgte organer, i saker som vedrører disse organene. Dette er åpenbart noe som må ha gått de fire representantene hus forbi. Eller mener de at dette er et nasjonalt spørsmål, at en videreføring av Finnmark fylkeskommune truer nasjonale interesser?
Ut fra sitt utsiktspunkt i sør, vurderer de det kanskje slik at regionale folkevalgte (og på sikt stortingsrepresentanter) fra Finnmark vil kunne utgjøre en sikkerhetspolitisk risiko?
Det er ikke anført slike argumenter, men den autoritære tilnærmingen til et så følsomt anliggende som Finnmarks-identiteten kan oppfattes som motivert ut fra en dårlig skjult nedvurdering av medborgerne i nord.
En eventuell lovendring vil åpenbart bidra til å øke konfliktnivået. Som Kristina Hansen, leder i Finnmark AP, uttrykker det: «Dette viser at de durer rett på mot oss og våre meninger. Jeg vet ikke om noen av dem har vært i Finnmark og pratet med noen av oss om dette» (Nordlys 17.11) Ingen ting tyder på at Skjelstad, Benestad, Kjos eller Bransdal har brydd seg med å samtale med, eller lytte til, dem dette angår.
De fire bør alvorlig vurdere om det de er i ferd med å gjøre, bidrar til å svekke tilliten til, og oppslutningen om, demokratiet i Norge. Regjeringen kjører en knalltøff linje i regionale spørsmål.
Men Stortinget trenger ikke følge opp konfrontasjonslinjen. Det er ikke i landets interesse å bidra å skape dype sår og oppgitthet i nord, ved å fremme et forslag som oppleves som uvennlig, som på sikt kan bidra til å undergrave våre demokratiske tradisjoner – og ikke bare når det gjelder Finnmark..
———————————-
Faktaboks:
Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) har levert Representantforslag 44 L (2018–2019), til Stortinget. Som forslagsstillerne formulerer det vil forslaget gi
«…Kongen fullmakt til å gi nærmere regler og gjøre unntak fra lov og forskrift når det er nødvendig for å gjennomføre vedtak om sammenslåing…».