Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Månedlig arkiv

juli 2018

På viddene – om fylkessammenslåing

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, ForFinnmark

I Klassekampen 16.7 uttrykker Sveinung Eikeland skuffelse over at Vadsø APs Wencke Pedersen ikke liker hans etterlysning av «regionalistene» i regiondebatten i Finnmark. Selv om Pedersen sikkert vil svare bedre sjøl, klarer jeg ikke å la være å komme med noen kommentarer.

For å være helt ærlig: jeg skjønner ikke helt hva Eikeland mener. Må en være positiv til enhver fylkessammenslåing for å kalle seg «regionalist»?

Motstanden i Finnmark er ikke en generell motstand mot regionreformen slik Eikeland synes å ha oppfattet. Motstanden er rettet spesifikt mot tvangsammenslåingen av Troms og Finnmark.

Den er basert på en rekke konkrete argumenter mot vedtakets innhold og prosess, Finnmarks særtrekk i geografi, historie, kultur, næringsliv og folk, og Finnmarks spesielle behov for et eget politisk talerør.

En får inntrykk av at disse argumentene har gått Eikeland hus forbi.

Jeg håper jeg har misforstått dersom Eikeland mener Stortingets beslutningsgrunnlag i denne saken er godt, han sier i alle fall at han ikke er uroa over det. Vel, mange av oss er det. Stortinget har i denne saken gjort et forhastet forvaltningsvedtak som mangler både juridisk og politisk legitimitet. Eikeland håper dette kan rettes ved en radikal endring som regjeringa skal legge fram i oktober. Uansett hva som kommer i oktober er det vel å gå med ryggen først inn i fremtida?

Eikeland er derimot uroa over at den kraftige motstanden mot sammenslåingen vil påvirke fremtiden til Sametingets konsultasjonsrett og Finnmarksloven. Dette er besynderlige spekulasjoner.

For det første er disse temaene ikke en del av motstanden, for det andre har begge ordningene kommet til gjennom grundige prosesser som sikrer både politisk og juridisk legitimitet. Min påstand er at motstanden mot sammenslåingen like gjerne har styrket disse ordningene, fordi deres fremste motstander, Frp, har tapt ansikt i debatten.

Eikeland skremmer med at det bare vil gå få år før fylkeskommunen ryk dersom regionreformen ryk. Jeg sier: Dersom hele regionreformen er avhengig av Finnmark presses sammen med Troms, fortjener den å ryke.

Å beholde Finnmark som eget fylke er overhodet ikke noe til hinder for regionreform, eller å legge økte oppgaver og økt politisk rolle til fylkene, inklusive Finnmark.

På slutten av sitt innlegg slipper Eikeland katta delvis ut av sekken: Tromsø «hører heime i Noregs nordlegaste eller arktiske region». Han er altså for sammenslåing, for alt jeg vet også om dette skjer mot finnmarkingenes vilje, han sier det bare litt akademisk og vanskelig.

Finnmark – en fugl Fønix

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag, kommentator og forfatter.

Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem heller ikke er gode nok. Men Finnmark har mange historier om et fylke som reiser seg som Fugl Fønix.   

Da Finnmarkens amt fikk nåværende grenser i 1866, var innbyggertallet 20.400. Ved navneendringen til Finnmark fylke i 1919 hadde det mer enn doblet seg til knapt 44.000 for så å nærme seg 60.000 mot krigsutbruddet i 1940. Alle disse ble beordret sydover da tyskerne under sin retrett høsten 1944 sprengte broene og kraftverkene, senket båtene, slaktet budskapen, felte strøm- og telefonstolpene og tente på kaiene og bygningsmassen.

Under dette infernoet trosset 1/3 av befolkningen evakueringsordren ved å gjemme seg i fjell og utmark. Etter krigen var det ofte mer på tross av enn ved hjelp av sentrale myndigheter at Finnmark bokstavelig talt steg opp av asken som en Fugl Fønix.

Finnmarkingene ville hjem

De evakuerte returnerte langt raskere enn planlagt, også til steder den norske stat mente burde forbli liggende øde. Statistikken for 1946 viser at 58.790 mennesker var i ferd med å skaffe seg nye hjem og ny framtid i ruinhaugene. Bare ytterst få plasser, slik som rasutsatte Finnkongkeila, ble aldri gjenreist. Andre ble senere forlatt grunnet storsamfunnets manglende satsing på moderne infrastruktur.

Hamningberg var et av få steder tyskerne ikke rakk å brenne. Likevel sto det på lista der det ikke sku bo folk i husan. Beboerne ville det annerledes og fikk etterhvert kirke, nytt fiskebruk, elektrisk strøm og i 1962 til og med vei, men det viktigste gjensto. Med større båter som ikke kunne dras på land mellom hvert sjøvær, ble kampen om Hamningberg en kamp om molo.

Da Stortinget i 1965 løp fra sin 11 år gamle lovnad om ordentlige havneforhold, vedtok de i praksis å avfolke fiskeværet. De yrkesaktive forsvant da fort. Bare noen pensjonister klorte seg fast til ut på 70-tallet.

NRK-journalist Bjørn Nilsen gjorde historia kjent gjennom TV og boka «Hamningberg – fraflytting og umyndiggjørelse«. Hjelmsøya, hvor alt ble nedbrent og så gjenoppbygd, har en parallell skjebne og ble folketom i 1968. Nylig avdøde Reidar Nielsen ga om dette i 1975 ut boka «Tilfellet Sandvikvær».

Mot alle odds

Norges folkemengde var 3.123.338 i 1946. Det økte med 28% til 3.997.525 i 1975. Samme år var det 79.413 finnmarkinger hvilket innebærer en økning på 35% for perioden.

Mot alle odds hadde altså fylket bedre folketallsutvikling enn landsgjennomsnittet. Høyere fødselsoverskudd er den statistiske hovedforklaring, men uten et sterkt ressursgrunnlag og et folk med trua på framtida, hadde man ikke sett et slikt tydelig tegn på at det er liv laga.

Svart hav, strukturrasjonalisering både i fiske og landbruk, nedleggelse av gruver og den generelle sentralisering medførte så nedgang til 74034 i 1989 via opp til 76629 i 1995 og ned igjen til 72399 i 2008. Siden da har det imidlertid gått oppover til 76167 ved siste årsskifte.

Propaganda for sentralisering

Prognoser er skumle saker brukt som propaganda for sentralisering. Etter Schei-kommitéen og sammenslåingsbølgen på 60-tallet har strukturdebatter ridd oss hvert tiår gjennom utvalgene til Tallaksen, Buvik og Christiansen samt Ernas tid som kommunalminister.

Felles for alle disse anslag mot lokalt sjølstyre er at dommedagsprofetiene over de som unnslapp sammenslåing, har blitt gjort til skamme.

Riktignok har mange distriktskommuner hatt nedgang i folketall, men de som beholdt sin selvstendighet, har klart seg uendelig mye bedre enn bygder som mistet den og led vanskjebnen å bli stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner.

Bortsett fra Bergen som ble innlemmet i Hordaland i 1972, har fylkesinndelingen stått seg fram til inneværende runde. Heller ikke for dem finnes det belegg for en generell påstand om at de små har klart seg dårligere enn de store.

Det er alt for lettvint å forklare bunnplasseringen på en del statistikker med at Finnmark er fylket med lavest folketall. Det nest minste, Sogn og Fjordane, figurerer jo som oftest i motsatt ende av tabellen. I samme grad som for kommunene må det også kunne antas at Finnmark har klart seg mye bedre til nå enn tilfellet ville vært uten status som eget fylke.

Nettopp det har vært en viktig motvekt til den kolonimakt man lengst nord i landet ofte har følt seg utsatt for.

Demografiske skrekkscenarier

Budskapet om stupende folketall krydres med at så alt for mange av de få gjenværende stakkarene blir så sørgelig gamle. For oss som begynner å dra på årene gjelder det ikke å få makabre tanker om hvordan grensefjerning skal kunne bøte på slikt.

I de demografiske skrekkscenarier ser man tydeligvis bort fra det positive i at folk lever lenger og at pensjonister kan være en ressurs i et samfunn. Foruten høyere levealder fører jo bedre folkehelse også til at gamle holder seg vitale og selvhjulpne lenger.

Uansett vil aldersfordelingen der den påpekes å være ekstra ille, umulig kunne bli annet enn enda verre ved nedleggelse av fylkes- eller primærkommune. Mange i arbeidsfør alder vil jo uvegerlig forsvinne sammen med de offentlige jobbene.

Hvilken kamp er det snakk om?

Et annet hyppig brukt retorisk grep er at man sammenslått skal kunne hevde seg så mye bedre i kampen mot andre allerede folkerike konstellasjoner. Hvilken kamp er det egentlig snakk om? Er det i et sivilisert samfunn ikke plass til enheter av forskjellig størrelse og folketetthet?

Mens USAs mest folkerike stat, California, har 40 mill innbyggere, har Wyoming bare 580.000. I Canada er Ontario provinsen med flest folk, 14 mill., mens Prins Edward Island bare har 141.500. De tre territoriene med utstrakt selvstyre har 42, 36 og 32 tusen. Ingen der skriker av skrekk over det noen tydeligvis mener er en uheldig ubalanse.

Er det ikke heller slik at flere små også betyr flere stemmer for distriktenes felles interesser?

Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem heller ikke er gode nok. De vet dessuten ikke sitt eget beste, må vite, når slikt som folkeavstemninger blir ignorert.

Med historien i bakhodet er det likevel grunn til å tro at Finnmark fra elendighetsbeskrivelse og svartmaling igjen vil reise seg som en Fugl Fønix.

———-

Foto: Privat

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Sånn har våre folkevalgte satt seg i førersetet!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (Ap).

Finnmark fylkesting har tatt styring med Finnmarks utvikling. Fylkestinget har brukt sin makt og myndighet til å si fra hvilken vei vi skal ta. Beslutningen er grundig forankret i egen befolkning, som er det eneste riktige fundamentet når folkevalgte skal gjøre sine vedtak.

Finnmark har slått fast at fylket skal gå videre inn i fremtiden, som et eget fylke, med egne folkevalgte ombudsmenn og kvinner og med Finnmark som egen stortingsvalgkrets. Sånn har våre folkevalgte satt seg i førersetet.

Det er en fullstendig meningsløs beskrivelse å påstå at vi har satt oss selv i baksetet. Sjelden har Finnmark fylkesting satt fylket så ettertrykkelig på kartet som akkurat i denne saken. Det står respekt av det fylkestinget har gjort, og det står i kontrast til dem som ukritisk velger å være et haleheng til kommunalministerens ukloke politikk for sentralisering av oppgaver og politisk makt.

Så er det at vi hører fra våre meningsmotstandere at vi er udemokratisk fordi vi vil endre et stortingsvedtak om tvangsammenslåing av Finnmark og Troms. Dette kommer til alt overmål fra FrP, som i flere år nå vil ha stortinget til å gjøre om sitt vedtak om opprettelsen av Sametinget. Hvorfor er ikke dette å anse som demokratisk forkastelig?

Det samme partiet er for folkeavstemninger. Forslaget fra FrP kom, som lyn fra klar himmel, og det uten forutgående utredning. Partiet krevde ikke folkeavstemning i forkant av behandlingen, ei heller konsulentrapporter, som ifølge FrP er bedre anvendte penger enn at politikerne utformer konkret politikk.

Nå løfter FrP pekefingeren mot fylkespolitikerne her hjemme og mener folkeavstemningen burde kommet før vedtaket i stortinget. Hvorfor sørget FrP ikke for det. Fylkestinget hadde ingen muligheter til å spørre folk i forkant av benkeforslaget fra FrP.

Dessuten er det slik at en folkeavstemning kan komme før en sak er avgjort, den kan komme under behandlingen av en sak og den kan gjennomføres etter at en sak er avgjort. Det siste er like vanlig som det første. Lovens intensjon med en folkeavstemning er at folket skal ha mulighet til å korrigere kursen når folkevalgte er på en vei velgerne ikke ønsker.

Finnmarkingene har korrigert en kurs som var feil. Det er respektløst og farlig å innlede en praksis med å overse folkemeningen slik dagens regjering gjør i denne saken.

Finnmark har den kompetansen som må til for å utvikle Finnmark. Det er idiotisk å kreve at alle fylker må ha samme kompetanse på alle områder og derfor må ha et bestemt folketall. Det er som å kreve at Agderfylket skal kunne reindrift eller andre basisnæringer, som ikke er en del av Agderfylkets næringsgrunnlag.

Selvfølgelig må Oslo ha en annen type kriminalomsorg enn det vi må ha i Finnmark. Oslo trenger ikke reinpoliti eller et grensepoliti lik den vi har her i Øst-Finnmark, men et politi som eksempelvis kan bekjempe gate- og gjeng kriminalitet.

Det er bare for regjeringen å komme med nye oppgaver. Finnmark har kompetanse, og kan utvikle sin kompetanse, for nye oppgaver. Det gjør vi best uten å være sammenslått med Troms.

——–

Arne Pedersen. Foto: Privat

Arne Pedersen er en kjent Arbeiderpartipolitiker, lærer, fisker, leder for Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark. Han bor i Vestre Jakobselv i Finnmark, og tar aktivt del i den offentlige debatten.

 

Nå er du ute på viddene, Sveinung!

i Kommentaren By

Skrevet av Wenche Pedersen (Ap).

Når viserektoren på det noen av oss har kalt  ”våres universitet” tar løs i regiondebatten er det i all fall verd å registrere. Det mest interessante i kronikken fra Sveinung Eikeland er det han ikke skriver noe om:

1) Argumenter for at de vedtak som pr i dag foreligger er et godt grunnlag for en god regionreform – kanskje fordi de ikke finnes?
2) Det voldsomme folkelige engasjementet – her burde kanskje samfunnsforskeren bidra med sin faglighet?

Eikeland spør etter regionalistene. Jeg kjenner meg faktisk som en slik.

Jeg har alltid vært opptatt av det regionale nivået og alltid slåss for styrking av dette nivået med flere oppgaver. Men jeg forbeholder meg retten til å mene noe både om størrelsen på en region og ikke minst – jeg forbeholder meg retten til å mene noe om innhold og maktfordeling.

Med fare for at Eikeland skal gjenta sitt ubrukelige argument om at dagens situasjon i Finnmark skal skyldes det han beskriver som  ”Finnmark arbeiderpartiet sin posisjon i en tid der skillet mellom stat og parti var uklart”, er det merkelig og ganske oppsiktsvekkende at han ikke retter sitt skyts mot nettopp den staten som faktisk ikke vil flytte ut makt og oppgaver.

Det er regjering og Storting som må ta ansvar for å gi regionene reelt nytt innhold. De aller fleste i Finnmark ser og opplever en statsminister og en statsråd som i stedet misbruker sin makt til å true en hel befolkning og lage forskrifter i hytt og pine etterhvert som det passer for å straffe de uskikkelige.

Jeg har i flere sammenhenger brukt Sveinung Eikeland som foredragsholder og innleder på konferanser og seminarer. Han har som oftest gode analyser på samfunnsutviklinga i nord og er en av dem som har svært god kunnskap om Finnmark.

I kronikken han nå har skrevet går han høyresidens ærend for sentralisering. Han bekrefter Universitetsledelsens Tromsøfokus. Det verste er at han snakker ned Finnmarks betydning i en nasjonal strategisk sammenheng. Det hadde jeg ikke venta fra den kanten.

Jeg er stolt over Finnmark Aps posisjon i denne saken. Jeg er glad for støtten vi har fått fra partileder Jonas Gahr Støre. At Sveinung Eikeland er bekymra over at finnmarkingene er forbanna, det bekymrer overhodet ikke meg.

——–

Wenche Pedersen, Ap.

Wenche Pedersen er gruppeleder for Vadsø Arbeiderparti og en markant debattant.
Hun har bakgrunn som journalist, gründer, forfatter, fylkesrådmann og arbeider nå som
prosjektleder i Varanger Næringssenter.

Gå til Topp