Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø. Publisert i Nordnorsk Debatt.
Fredag kom «sannhetens øyeblikk»: Endelig kunne kommunalminister Mæland fortelle hvilke store oppgaver fylkeskommunene nå skulle få overført, i Stortingsmeldinga «Oppgaver til nye regioner».
Lurer du på hvorfor nesten ingen aviser eller media har slått opp denne nyheten? Svaret er enkelt: Det er INGEN store oppgaver regjeringa har tenkt å overføre til fylkene, vi har bare fått se ei lang liste over små deler av de enkelte direktoraters og fylkesmenns oppgaver som fylkeskommunene skal overta. Ingen av disse er så betydningsfulle at det vil føre til mer enn et fåtalls arbeidsplasser ut av Oslo.
Det er nesten slik at vi må vise medfølelse med Venstre og KrF som hadde trudd på at det dreide seg om «å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo til folkevalgte organer i distriktene» (Børre St. Børresen, V, i Nordlys).
Altså ei skikkelig buklanding for reformen, men er det dermed lite å skrive om? Nei. Dette avslører ei regjering med støttepartier som delvis med hensikt (Frp og H) og delvis med overspente forventninger (V og KrF) har benytta en sviktende argumentasjon for å tvinge sammen fylker der verken de folkevalgte eller befolkninga ønsker det.
Det har hele tiden blitt vist til de store oppgavene som skulle komme, og at fylker som Finnmark og Troms ville være for små for å ta imot disse oppgavene. Det ble endatil hevdet at skulle Finnmark få lov til å fortsette som folkevalgt region, så ville de store oppgavene utebli.
Vel, Finnmark fikk ikke lov til å fortsette, men likevel uteblir de store oppgavene. Her er det snakk om et narrespill, utført på høyeste politiske nivå i landet. Monika Mæland, Høgre og Frp har hele tiden visst hva de (ikke) ville overføre av makt til fylka, men har unnlatt å fortelle om sine hensikter, før den 19. oktober 2018. I mellomtida har V og KrF, store deler av Troms AP, samt Nordlys, latt seg forføre av ideen om «store, nye oppgaver» som skulle komme.
Joda, Hagen-utvalget viste hva store oppgaver ville innebære: Opptil 5000 arbeidsplasser til fylkeskommunene. Men det var få som la merke til hva kommunalminister Mæland sa da dette utvalget la fram sin innstilling i vår: Hun sa noe sånt som «Ja, her var det mye å vurdere».
Signalet var ikke til å ta feil av, og hun har sine ord i behold, når regjeringa nå enten har «glemt» forslagene (f.eks. Statsped.) eller har satt dem på vent, underforstått: Dette går ikke regjeringa for.
Fredag hadde Mæland imidlertid en gladnyhet: Det skal bli færre heltidspolitikere i fylkene!
Men dette har jo ingenting med «Oppgaver til nye fylker» å gjøre, det dreier seg om en Mælandsk, sikkert ektefølt, jubel over å ha fått til en reduksjon i antallet folkevalgte her til lands, uten å måtte «betale» for det i form av noen stor overføring av makt, penger og arbeidsplasser.
Mæland og Høyre kan nå virkelig glede seg over at de fikk til vedtak om sammenslåinger først, og så deretter fortelle om de nye oppgavene – som de visste ville bli ubetydelige. Hadde en fulgt vanlig praksis, altså fortalt om oppgavene først, ville kanskje verken KrF eller Venstre latt seg lure, og godtatt den svekkelse av demokratiet som ligger i å frata deler av distriktsbefolkninga politisk makt og sikker representasjon til Stortinget.
Men faktum er nå at denne minimalistiske reformen lar seg gjennomføre uten at det er behov for å tvinge sammen fylker, og særlig ikke Finnmark og Troms. Også Finnmark fylkeskommune vil være i stand til å administrere de ordninger som er foreslått, med overføring av noen stillinger fra fylkesmannen (på landbruk og miljø).
Derfor bør Finnmark fylkesting fortsette sitt arbeid med å få omgjort det ulykksalige vedtaket i Stortinget. De folkevalgte i Troms har ingen ting å tape på å støtte dette arbeidet. Om dette til sjuende og sist skulle ende i regjeringskrise, eller at Stortinget ydmykes gjennom å måtte snu, vil det bare understreke hvor viktig det er for landet å ha oppegående finnmarkinger, altså folk og folkevalgte som er i stand til å reise seg mot det narrespillet som har foregått på høyeste politiske nivå.