desember 2018 - page 2

Skrevet av Hermann Klemet Kitti Hansen, styremedlem i ForFinnmark.

Høyres finnmarksrepresentant Marianne Haukeland hevdet fra Stortingets talerstol at Regionsreformen ville føre oss nærmere makta og der avgjørelsene ble tatt.

Hvordan dette skal kunne realiseres gjennom å sentralisere makta, og ved å gi Finnmark dårligere representasjon både på Stortinget og i det nye Fylkestinget for Troms og Finnmark, framstår som ei gåte.

Tallenes tale er klar. Finnmark kan miste tre representanter på Stortinget etter 2025, og vil med stor sannsynlighet bli underrepresentert i det nye fylkestinget med høyst en tredel av representantene. Kjøttvekta vil avgjøre.

Det snakkes mye om fordeling av representanter til Fellesnemda som skal forberede sammenslåingen av Troms og Finnmark. Det interessante er imidlertid fordeling av representanter til det nye Fylkestinget, og ikke minst representasjonen på Stortinget etter 2025.

Det er det som på sikt vil ha noe å si for hvorledes Finnmarks befolkning vil kunne påvirke egne interesser og egen hverdag, og avgjørelser som angår Finnmark.

Finnmark har en befolkning på bare drøyt 76 tusen innbyggere, men hele fem stortingsrepresentanter. Troms med dobbelt så mange innbyggere har seks representater, og Nordland med nærmere 250 tusen har bare åtte til sammenligning. At Finnmark har så mange representater skyldes en omregningsnøkkel som tar hensyn areal.

Om Troms og Finnmark blir en felles valgkrets vil de representere en befolkning omtrent tilsvarende Nordland befolkning og vil kunne regne med å få åtte eller i beste fall ni stortingsrepresentanter til sammen. Om en legger folketallet til grunn vil Finnmark i høyden få tre av disse.

På sikt vil Finnmark i hovedsak styres fra Tromsø og Oslo.

Kan Høyres finnmarksrepresentant Marianne Haukeland og Høyre forklare oss hvordan dette skal kunne føre finnmarkinger nærmere makta og der avgjørelser fattes.

Da fylkesvaraordføreren ved forrige fylkesting stemte for ikke å oppnevne medlemmer til fellesnemda visste han at KrF var en del av stortingsflertallet. Han visste også at det kun er et nytt storting og en ny regjering som kan endre tvangsvedtaket.

Fylkesvaraordføreren visste utmerket godt at KrF heller ikke ved denne anledningen ville stemme for å oppheve vedtaket. Han må vite at det fortsatt er et nytt storting og en ny regjering som kan endre vedtaket.

Nå, som forrige gang, må han også vite at de samme komplikasjoner som han nå anfører som nytt, var til stede da fylkestinget sa nei til å oppnevne medlemmer til fellesnemda.

Vi må alltid huske på at fellesnemda ikke er et forum for uforpliktende drøftinger. Formalitetene ved at det oppnevnes medlemmer er at man formelt starter arbeidet med å etablere et nytt fylkesting. Oppnevning nå er første spadestikk til en sammenslåing.

Dersom fylkesvaraordføreren nå oppfatter at han har et annet ansvar han skal ivareta, så kan det ikke være annet enn å gjøre det historiske grepet å avvikle Finnmark som eget fylke. Det er et meget stort ansvar å bære, særlig når vissheten er der at dette i så fall står i sterk strid til hva hans velgere ønsker.

Noe har imidlertid endret seg og som burde ledet til at en annen konklusjon enn det fylkesvaraordføreren nå uttrykker. Det samme stortingsflertallet er der fortsatt. Men fylkestinget har fått flere gode argumenter for fortsatt å stå på for folkeviljen.

Tre uavhengige advokatmiljøer hevder at stortingsvedtaket er ugyldig. Der i blant fylkeskommunens egen eksterne advokat. Det samme gjør kommunalkomiteen, halve stortinget og tre av våre egne stortingsrepresentanter.

To saker er til behandling i neste uke i fylkestinget; Sende prosessvarsel og oppnevne medlemmer til fellesnemda. Fylkestinget kan ikke gjøre begge deler. Enten velger tinget prosessvarsel eller så velger de å oppnevne medlemmer til fellesnemda.

Etter landsmøtet i KrF ble det klart at partiet ville holde fast ved tvangsvedtaket. Det er den samme fraksjonen som felte partiets leder Knut Aril Hareide, og som gjorde at tvangsvedtaket ble stående.

Det er ingen grunner til at fylkestinget i Finnmark skal bøye av for motivene som ligger i KrF-fraksjonen for å holde fast ved tvangsvedtaket.

Finnmark fylkesting må avklare lovligheten i tvangsvedtaket i domstolen og derfor sende prosessvarsel.

Fra juridisk hold anføres det at dersom stortingsvedtaket er ugyldig så kan heller ikke fylkestinget overføre sin beslutningsmyndighet til annen myndighet. Det betyr at fylkeskommunen vil bryte kommuneloven dersom den avgir makt til fellesnemda.

Fylkeskommunen må derfor avklare lovligheten i tvangsvedtaket før avgivelse av myndighet til fellesnemda. Det betyr igjen at fylkestinget ikke har annet valg enn å prøve saken for domstolen, med mindre den nå skifter standpunkt til at tvangsvedtaket er ulovlig fattet.

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Siden de blå-blå tiltrådte i 2013, har Norge lidd av kraftig reformpsykose. Milliardene renner ut i omstillingskostnader mens strukturendringer gjennomføres i et tempo så heseblesende at svinger kuttes hva gjelder ordentlige utredninger og sedvanlige høringer.

Troverdige begrunnelser er også mangelvare i likhet med folkelig støtte og entusiasme. Toppstyrte og sentraldirigerte prestisjeprosjekter har en lei tendens til å skape et himla spetakkel og føre til et dårlig resultat, spesielt når det hele har sin bakgrunn i politisk hestehandel.

Alt bør ikke nødvendigvis være som det er, men samfunnsendringer går seg lettere til dersom ønsket kommer nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken.

I den grad grasrota og lokalpolitikere har blitt tatt med på råd, har det sannelig også florert med tvilsomme gulrøtter, utilbørlige piskeslag og trusler om økonomisk strupetak.

Føringene fra sentralt hold har i kommune- og regionreformen vært så sterke at den lovpålagte innbyggerinvolveringa har fått et stygt preg av «frivillig tvang».

Dette skinndemokratiet har bare blitt overgått der rein og skjær tvang har blitt brukt når folket, kommunestyret eller fylkestinget har vært gjenstridige. Da var det brått beleilig å vise til det representative demokrati. «All makt i denne sal», heter det jo, men i dette tilfellet ble makta flyttet til et bakrom i samme bygning.

De såkalte Tvangsgutane handla hester slik at tilsynelatende tilfeldige kommuner og fylker ble klint i hop uten magemål og mening.

I «demokratiske» beslutningsprosesser har ikke bare ovennevnte faktorer betydning. Der flere enn to alternativer foreligger, kan metode og rekkefølge i avstemninger være avgjørende.

Det ble tydelig demonstrert under KrF sitt landsmøte der rød side fikk 84 stemmer, blå 76 og gul 30. Som i et fransk presidentvalg røk da gult ut før de to andre møttes til den avgjørende runden. Der vant som vi vet, blått med knapp margin over rødt.

Så kan man spørre om det gir det riktigste og mest salomoniske utfall? Hva om man om i stedet satte to og to opp mot hverandre og ga poeng som i fotballens seriesystem? Gitt at de fleste både røde og blå hadde gult som andrevalg, ville det gule alternativ vunnet begge sine kamper og KrF hadde forblitt i opposisjon. Mangelen på bred tilslutning bak retningsvalget har ført partiet ut i dyp indre splittelse og nedover på meningsmålingene.

Dramaet i KrF fikk minutt for minutt-dekning. Uheldige avstemninger om framtida til mange kommuner gikk under radaren til riksmedia. Ta f.eks. Sande i Vestfold med sine 9400 innb.! I folkeavstemninga ble det spurt om kommunen burde bestå eller slå seg sammen med andre samt om de i sistnevnte tilfelle ville nordover eller sørover. Flertallet stemte for fortsatt alenegang, og godt var det. I det eventuelle retningsvalget var nemlig folket fordelt så godt som på midten.

Saken var altså avgjort. Trodde man.

Daværende kommunalminister Sanner ville det nemlig annerledes. Han nektet å ta et nei for et nei både her og ellers i landet. Til Vestfold reiste han egenhendig med et budskap om at dette ikke var godt nok. Gode nok var heller ikke landkommunene i fylket. Eneste håp var å legge seg inn under nærmeste by.

Språket i reformenes råe prosesser var egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk hos noen og enhver. I Sande lykkes han ikke bare med at saken ble tatt opp på nytt, men også med at selvstendighetslinja havnet i mindretall i en ny folkeavstemning.

På spørsmål 2 vant så Holmestrand over Drammen. Her er det også all grunn til å anta at de fleste som stemte for respektive retning, ville gått for at Sande skulle ha bestått framfor sammenslåing med den andre byen.

Selvstendighetsalternativet ville altså ha vunnet klart satt opp mot hvilket som helst av de andre alene. Med tilnærmet stemmelikhet på hvert av de to spørsmålene vil man i verste fall få vedtak kun drøye 25% av folket egentlig ønsker. Flere kommuner ble strøket av Norges-kartet grunnet denne type manipulerende metodikk, eller enda verre; at det å bestå ikke engang sto på stemmeseddelen.

Høyre og FrP har med store ord og fett flesk presisert hvor viktig det er å gi næringslivet forutsigbarhet. Dette gjaldt også pelsdyrbøndene. Begge partier har programfestet og gikk til valg på at næringa skulle bestå. For dette var det også flertall på Stortinget. Med strenge krav om dyrevelferd tydet derfor alt på at bransjen hadde en framtid her i landet.

Så trådte Venstre inn i regjering. Her kan det være fristende å bytte ut «hestehandel» med «revestreker». Følgen ble at pelsdyrnæringa skal avvikles. Importforbud blir det derimot ikke. Slik utvides markedet for produsenter i land hvor dyrene er mindre domestisert og velferden mye dårligere.

Dette var Ernas morgengave til Venstre i regjeringsforhandlingene. Med statsministerens flørt med høyresida i KrF gjorde hun også abortloven til en handelsvare. Skulle salget føre fram, vil vi få en lovendring med rekordlav oppslutning både i nasjonalforsamling og folk.

Finnmarks kamp for å bestå som eget fylke synliggjør noe av det aller verste vi har sett av reformgalskap, for hvem er egentlig for disse sammenslåingene?

I KrF med Hareide i spissen er det stor motstand, og hadde partiet gått til venstresida, ville det blitt reversering. Høyre og FrP har servert høytravende snakk om flere oppgaver, mer makt og styrket demokrati. Hvor troverdig er det når de primært vil fjerne regionalt nivå, og hvor hult lyder det vel ikke når såkalt demokratiske nyvinninger gjennomføres mot folkeviljen?

I bunn og grunn er det bare minipartiet Venstre som har fått et regionkart etter eget ønske med mastodonten i nord, Vestland som en tiltagende verkebyll og Viken som det mest åpenbare misfosteret i øst. Utsiktene til direkte dysfunksjonelle enheter gir bare et håp: Kanskje blir det en vekker som gjør at det for framtida blir mindre hestehandel og mer brei semje.

——————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Har du lagt merke til Finnmark i det siste? Det brenner der. Folk går mann av huse og står i fjæra og på fjellet og lar mørketiden lyses opp av flammer lik varder, slik folk til alle tider har brukt bålet som varsel om at nå står det om liv, nå står det om et være eller ikke være. Nå står det om å lyse opp og vise vei. En riktig vei.

Akkurat nå står det om flammen som brenner i Finnmarkingenes hjerter. Det står om et være eller ikke være for den ytterste grense i nord.

Hva er det med dette gjenstridige folket langs grensa i nord og øst som ikke kan innordne seg som vanlige folk og følge Stortingets og flertallets regler slik alle de andre i landet gjør?

Spørsmålet er feil stilt. Saken er at Finnmark er overkjørt; Ingen utredning, ingen høring, ingen grunn til å delta i en fellesnemnd, ingen tro på at vi er i stand til å opprette valgstyre selv, og ingen tro på at vi har kompetanse nok til å forvalte og styre vårt eget fylke.

Saken er at Finnmark ikke er som andre fylker. Vi er få, men av stor betydning: Rikest på ressurser som fisk, mineraler, olje- og gass og grenseland mot Russland og Finland. Viktig i forhold til urfolksrettigheter og internasjonale avtaler og et særlig viktig etterretningsområde for NATO.

Og med kunnskap, motivasjon, vilje og kjærlighet nok til å utvikle Norges viktigste området: Finnmark!

Og da har jeg ikke nevnt vår historie; hundreårige fortellinger tapetsert med nedsnakking, overgrep og umyndiggjøring.

Derfor står vi der rundt bålene våre som symboliserer at nå er det nok av nasjonal avdemokratisering, overstyring og demontering av Finnmark.

Vi står der rundt bålene våre som brenner over hele Finnmark som et varsel om at sentralmakta kan prøve å tvinge oss i kne, men ikke kneble vår motstand.

Man bygger ikke et land med tvang. Det er som å bære ved til bålet. Langt inn i fremtiden.