Har du lagt merke til Finnmark i det siste? Det brenner der. Folk går mann av huse og står i fjæra og på fjellet og lar mørketiden lyses opp av flammer lik varder, slik folk til alle tider har brukt bålet som varsel om at nå står det om liv, nå står det om et være eller ikke være. Nå står det om å lyse opp og vise vei. En riktig vei.
Akkurat nå står det om flammen som brenner i Finnmarkingenes hjerter. Det står om et være eller ikke være for den ytterste grense i nord.
Hva er det med dette gjenstridige folket langs grensa i nord og øst som ikke kan innordne seg som vanlige folk og følge Stortingets og flertallets regler slik alle de andre i landet gjør?
Spørsmålet er feil stilt. Saken er at Finnmark er overkjørt; Ingen utredning, ingen høring, ingen grunn til å delta i en fellesnemnd, ingen tro på at vi er i stand til å opprette valgstyre selv, og ingen tro på at vi har kompetanse nok til å forvalte og styre vårt eget fylke.
Saken er at Finnmark ikke er som andre fylker. Vi er få, men av stor betydning: Rikest på ressurser som fisk, mineraler, olje- og gass og grenseland mot Russland og Finland. Viktig i forhold til urfolksrettigheter og internasjonale avtaler og et særlig viktig etterretningsområde for NATO.
Og med kunnskap, motivasjon, vilje og kjærlighet nok til å utvikle Norges viktigste området: Finnmark!
Og da har jeg ikke nevnt vår historie; hundreårige fortellinger tapetsert med nedsnakking, overgrep og umyndiggjøring.
Derfor står vi der rundt bålene våre som symboliserer at nå er det nok av nasjonal avdemokratisering, overstyring og demontering av Finnmark.
Vi står der rundt bålene våre som brenner over hele Finnmark som et varsel om at sentralmakta kan prøve å tvinge oss i kne, men ikke kneble vår motstand.
Man bygger ikke et land med tvang. Det er som å bære ved til bålet. Langt inn i fremtiden.