Det er et klart positivt flertall i befolkningen til at det gjennomføres en folkeavstemning. Et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er også flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere.
Det kommer frem i en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen som var i Finnmark. I dette innlegget kommenteres undersøkelsen. Det er utarbeidet av av Nils Aarsæther (dr. philos. tidl. professor UiT), Ole Gustav Narud (amanuensis Høgskolen i Innlandet) og Mona Strand (Høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet). Utredningsnotat 1:2018, Lokalsamfunnsforeningen.
Folkeavstemning – er Finnmark et unntak?
Det ble i 2016 gjennomført over 200 folkeavstemninger i Norge, knyttet til spørsmål om kommunesammenslåing. Avstemningene var rådgivende, og ble i varierende grad utslagsgivende for behandling av sammenslåing i kommunestyrene. 14. mai 2018 avholdes en folkeavstemning i Finnmark om den sammenslåinga av Troms og Finnmark som Stortinget vedtok ved behandlingen av regionreformen juni 2017. I denne korte utredninga drøftes statusen til folkeavstemninga i Finnmark, på bakgrunn av forskningsrapporten til Institutt for samfunnsforskning (ISF Rapport 2017:08) om folkeavstemninger knyttet til sammenslåinger av kommuner.
1. Hvorfor avstemning så seint i prosessen – etter to Stortingsvedtak?
2. Hvordan ble folkeavstemning besluttet?
3. Hvorfor folkeavstemning i Finnmark, men ikke i Troms?
4. Er alternativene klare?
5. Hvordan vil resultatet kunne tolkes?
6. Hvordan vil Storting og regjering kunne forholde seg til resultatet av folkeavstemninga?
7. Hva er folkeavstemningskravet uttrykk for?
Debatten om folkeavstemninger i forbindelse med kommune- og regionreformene har pågått i flere år. For eksempel skriver en av de fremste ekspertene på området, professor Tor Bjørklund, om dette allerede i 2015:
«På ett felt er folkeavstemning uovertruffen som metode for å innhente folks meninger: Den gir avgjørelsen legitimitet.»
I en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark har vi undersøkt befolkningens oppfatninger om denne spesielle folkeavstemningen. Undersøkelsen viser at et klart flertall i befolkningen er positive til at det gjennomføres en folkeavstemning og at et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere.
Hvorfor folkeavstemning så sent i prosessen?
Det ble tidlig i 2018 framforhandla en avtale mellom de to fylkene om sammenslåing i tråd med Stortingets vedtak om sammenslåing. Avtalen kom i stand ved hjelp av en mekler oppnevnt av regjeringa, tidligere justisminister (AP) Knut Storberget da partene – representantene for Troms og Finnmark – etter flere forsøk ikke kunne enes om en avtale.
Avtalen, som i utgangspunktet var underskrevet av medlemmene av de to fylkenes delegasjoner, ble lagt fram for fylkestingene i Finnmark og Troms. Et klart flertall i Finnmark fylkesting avviste avtalen i mars 2018, mens et klart flertall godkjente avtalen i Troms fylkesting. I samband med behandlinga i Finnmark fylkesting ble det fremmet forslag om folkeavstemning om sammenslåing Troms/Finnmark, og dette fikk klart flertall.
Stortinget bekreftet så seint som 7. desember 2017, riktignok med et knappere flertall, sammenslåingsvedtaket fra juni samme år. Etter at en avtale mellom fylkene var ferdigforhandlet og underskrevet, tilrådde et flertall i styret i Finnmark AP, med tilslutning fra ledelsen i partiets ungdomsorganisasjon, å slutte seg til avtalen. Så fulgte årsmøtevedtak i Aps lokallag, og partiets fylkesårsmøte, med klart flertall å avvise avtalen. Arbeiderpartiets årsmøte åpnet samtidig for å gi sin støtte til et forslag om folkeavstemning (som Senterpartiet i Finnmark hadde signalisert at det ville fremme).
Utenfor partisystemet var aksjonen «For Finnmark» blitt etablert, som et tverrpolitisk nettverk som arbeidet for at Finnmark skulle fortsette som eget fylke, og få omgjort sammenslåingsvedtaket. Oppslutning om denne organisasjonen, som på kort tid hadde registrert nærmere 15.000 medlemmer, var åpenbart en del av forklaringen på hvorfor Aps årsmøteutsendinger med klart flertall vedtok å avvise avtalen med Troms.
Hvordan ble folkeavstemninga besluttet?
Fylkestinget hadde allerede, etter «nabosamtaler» med Troms, med klart flertall vedtatt å avvise sammenslåing med Troms. Dette skjedde allerede på fylkestinget desember 2016. Fylkestinget hadde all grunn til å anta at deres vedtak var i tråd med opinionen i Finnmarks befolkning. Senere meningsmålinger hadde også bekreftet dette, en måling viste en tilslutning av 86% for å videreføre Finnmark som fylke.
På denne bakgrunnen var det liten grunn til å spørre folket i en egen folkeavstemning i forkant av stortingsbehandlingen. Man var selvsagt i Finnmark klar over at regjeringen ville få støtte fra både Venstre og KrF når saken kom opp til behandling i juni 2017, men nasjonale meningsmålinger tydet på muligheten for en alternativ regjering, og opposisjonen hadde tilkjennegitt at en eventuell sammenslåing (juni 2017) ville bli omgjort etter et regjeringsskifte. Som kjent fikk regjeringen Solberg flertall for å fortsette etter valget i september 2017, og selv om spørsmålet om sammenslåing ble reist på nytt 7 desember samme år, bekreftet et flertall junivedtaket.
Folkeavstemninga 14. mai 2018 inngår dermed ikke i en ordinær politisk prosess, der folkemeninga får komme til uttrykk som rådgivende for det besluttende organet. Spørsmålet om folkets mening i Finnmark har vært tydelig avklart, men Stortingets vedtak skulle etter normal prosedyre sette en sluttstrek for prosessen.
Det interessante, og det noen sikkert vil beklage, er at verken flertallet av Finnmarks befolkning eller et klart flertallet i Finnmark fylkesting har rettet seg etter Stortingets vedtak.
Folkeavstemninga kan derfor betraktes som en ytterligere understreking av at Stortinget har fattet et vedtak som et klart flertall av de det gjelder, er imot. Resultatet vil svært sannsynlig vise et klart nei til sammenslåing, og vil dermed bli et tydelig signal om at sammenslåingsvedtaket mangler legitimitet hos den befolkning vedtaket angår.
Folkeavstemninga blir dermed et «input» i en større uttesting av regjeringens utholdenhet i et saksforhold der en vedvarende motstand blir sannsynlig, kostnadskrevende, og føre til slitasje på regjeringas omdømme som «også periferiens regjering».
Hvorfor folkeavstemning i Finnmark, men ikke i Troms?
Normal prosedyre, i den grad en ønsket å høre folkets stemme i denne saken, ville være å arrangere folkeavstemninger både i Troms og Finnmark. Dette var det imidlertid liten grunn til å avholde, ettersom heller ikke Troms fylkesting gikk inn for sammenslåing i forkant av Stortingets behandling.
De nevnte «nabosamtalene» i 2016 hadde ikke ført fram til noen enighet om sammenslåing. Mange i det politiske miljøet i Troms kunne nok tenkt seg en sammenslåing med Finnmark, men man respekterte den sterke motstanden i nabofylket.
Befolkningsundersøkelser bekreftet dette, den meningsmålinga som viste 86% motstand i Finnmark, viste 74% motstand i Troms.
For folk i Troms og for Troms fylkesting ville imidlertid en sammenslåing fortone seg som langt mindre dramatisk enn for folk og folkevalgte i nabofylket. Med dobbelt så mange innbyggere og med en «fylkeshovedstad» Tromsø som alene var i ferd med å få et større innbyggertall enn hele Finnmark, var det ingen som forstilte seg at Troms eller Tromsøs interesser i særlig grad ville bli (negativt) berørt av en sammenslåing med Finnmark.
Forholdet Troms- Finnmark har mange likhetstrekk med sammenslåinger av en stor og en mindre kommune. For folk og for folkevalgte i den mindre kommunen oppleves det at mer står på spill, og engasjementet mot sammenslåing er ofte stort. I den større kommunen vil endringene oppleves som mindre, og engasjementet i spørsmålet vil være tilsvarende lite. Dette gir da utslag i et langt mindre oppmøte ved folkeavstemninger (se ISF-rapporten s 45).
Men i motsetning til i Finnmark startet fylkestinget i Troms forberedelsene til en sammenslåing rett etter valget i september 2017. Dette er interessant, all den stund det var klart at det nye Stortinget ville få seg forelagt et forslag om reversering, og at fylkesrådets dominerende partier i Troms var AP og Senterpartiet.
Iveren i Troms etter å følge opp Stortingets vedtak må ha blitt oppfattet som en uvennlig handling i Finnmark, og dette kan bidra til å forsterke skepsis og motstand i Finnmark mot å bli sammenslått med naboen.
At både Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Troms betrakter sammenslåingen som relativt uproblematisk, kan nok ses som uttrykk for en sentrum-periferi-konflikt som slår seg inn på tvers av partipolitiske skillelinjer. I Troms er det en gjengs oppfatning om at Troms og særlig Tromsø vil kunne høste fordeler av en sammenslåing.
Konkurransen mellom Tromsø (folketall 75.000) og Finnmarks fylkeshovedstad» Vadsø (folketall 6.000) oppleves ikke som noe problem. Regjeringens vedtak om å ha en felles fylkesmann for Troms og Finnmark, lokalisert til Vadsø, tas også med fatning i Tromsø-miljøet.
Over tid, kanskje etter en periode med omfattende pendling fra Tromsø til Vadsø, er det ikke usannsynlig at det vil skje en gradvis overføring av personale og funksjoner til Tromsø.
Er alternativene klart utformet?
Det har vært reist kritikk mot måten mange av folkeavstemningene ble gjennomført på; spesielt dreier kritikken seg om hvordan alternativene var utformet. TFS-rapporten (kap. 5) viser til en rekke problematiske oppstillinger av alternativ for de som skal stemme. Det kan være aktuelle alternativer som ikke er med, det kan være betingede alternativ og uklarheter knyttet til prioriteringer av ulike løsninger.
På dette området har man i Finnmark greid å komme fram til et enkelt spørsmål: Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke? På dette spørsmålet skal det i perioden 7- 14.mai stemmes ja eller nei. Det er fra Finnmark fylkeskommune distribuert informasjon om valget på norsk og på samisk, og anledning til å stemme på nett fra 7.mai, mens selve valgdagen er 14.mai.
Ut fra råd om den «ideelle» folkeavstemning bør velgerne også få anledning til å stemme blankt på en annen måte enn ved å levere en ikke utfylt stemmeseddel (ISF 2017, s. 44). Dette kravet oppfylles av måten Finnmark fylkeskommune har utformet stemmesedlene på; på den elektroniske siden for stemmegivning er alternativene «ja», «nei» og «blank». Ut fra den aktuelle situasjonen kan det tenkes at noen ville foretrekke mer spesifiserte betingelser for stemme ja eller nei til sammenslåing.
Det kan dreie seg om hvilke nye oppgaver fylkeskommunen vil få (det vet man som kjent ikke), eller hvor hovedsetet for administrasjonen vil være lokalisert. Dersom man for eksempel er redd for hvordan det vil gå med Vadsø, ville kanskje en sammenslåing med Vadsø som hovedsete for hele administrasjonen av en ny storregion fortone seg som ønskelig.
Men erfaringsmessig er det slik at når man prøver å nyansere stemmegivningen, så kommer man raskt opp i problemer med å utforme en «funksjonell» stemmeseddel. Da er det et betre alternativ å gjøre som i Finnmark, la tvilerne bli telt opp blant de «blanke».
Hvordan vil en tolke resultatet?
I forkant av avstemningen er det selvsagt umulig å ha noe bestemt svar, men etter meningsmålinger å dømme, og etter å ha sett «valgkampen» utspille seg i media (ikke minst i sosiale media), ligger det med all sannsynlighet an til et svært klart «nei» fra Finnmark i avstemningen.
Det som for kommentatorer vil være mer interessant, er eventuell variasjon mellom kommuner og kommunetyper, mellom kommuner i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark. Men kanskje aller mest interessant vil det være å se på frammøtet, på valgdeltakelsen.
En folkeavstemning med et lavt frammøte vil det være langt lettere å se bort enn en der folk har gått «av huse» for å uttrykke sin mening. Det vil også være interessant å se andelen blanke stemmer blant de som har avgitt stemme.
De som i utgangspunktet er imot sammenslåing har det relativt enkelt ved avstemningen, de vil i stor grad møte fram og stemme nei. For de som er tilhengere av sammenslåing er det mer naturlig å forvente en tredeling av stemmene. De som er klart for en sammenslåing vil møte fram og stemme ja.
Dette vil i hovedsak være regjeringspartienes velgere, men i Finnmark vil disse utgjøre en mindre del av velgerne enn ellers i landet. Samtidig gjør vissheten om at svært mange vil stemme nei det litt mer problematisk, det er nokså sannsynlig oppstått en «landslide» effekt i Finnmark. Dette har vært mulig å observere i løpet av «valgkampen»:
Så lenge spørsmålet dreidde seg om fylkeskommunen i sin alminnelighet, og Vadsøs mange fylkeskommunalt ansatte i særdeleshet, var det naturlig å forvente et markant skille i holdninger, mellom folk i Øst-Finnmark og de øvrige delene av fylket.
Verken folk i Alta eller i samiske miljøer går på barrikadene for å berge Finnmark fylkeskommune, forstått som en tidvis «problematisk» institusjon.
Men når fokuset flyttes fra «fylkeskommunen» til «Finnmark» – og det har faktisk skjedd i løpet av debatten – blir det for en del vanskeligere å stå på et klart ja til sammenslåing.
For de fleste synes det å være «Finnmark» det står om – og da utløses både følelser knyttet til demokratisk innflytelse og til identitet på en helt annen måte enn ved å la «fylkeskommunen» være omdreiningspunktet for meningsdanning.
Da vil det være tale om langsiktige, maktpolitiske virkninger i form av felles valgkrets med Troms til Stortingsvalget.
Dette er blant annet tatt opp av professor Asbjørn Røiseland ved Nord universitet som uttaler at:
«– Det er dette som er “elefanten i rommet”, og det er noe få snakker om, sier han.
– I Grunnloven står det at vi har 19 valgdistrikt til Stortinget, og i Valgloven står det at disse valgdistriktene tilsvarer fylkeskommunene. Så langt har ikke regjeringen sagt så mye om hva de har tenkt å gjøre med disse valgdistriktene, men at det er noe de vil komme tilbake til. Men det er klart: Slår man sammen to fylker, må kan også endre valgdistrikt.
– Gjør man ikke det, vil man jo ha et valgdistrikt som ikke samtidig er en politisk arena, eller et politisk nivå. Da blir det heller ingen prosesser der som kan få frem politiske kandidater. Alt tyder jo på at dette vil bli endret. Det er dramatisk for Finnmark, for i dag har vi et system hvor mandatene til Stortinget er fordelt gjennom en kombinasjon av folketall og areal…»
Dette vil ikke inntreffe ved første Stortingsvalg, men nokså sannsynlig på litt lengre sikt, ved sammenslåing. Dermed vil en god del velgere, spesielt potensielle ja-velgere i Vest-Finnmark, komme under et krysspress. Som kjent fra tidlig valgforskning fører krysspress til hjemme-sitting under valg, og det vil nokså sikkert kunne skje den 14.mai. Samtidig gir muligheten for å stemme blankt en åpning for de som er i sterkt tvil, eller opplever press fra begge sider.
Hvordan vil regjering og Stortinget forholde seg til et klart «nei» fra Finnmark?
Med et klart nei-resultat vil først regjeringen, og så Stortinget, bli utfordret til å ta saken om sammenslåing i nord opp på nytt. Statsministeren og kommunalministeren vil umiddelbart bli «utfordret». Erna Solberg er en populær statsminister, mens kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland nyter atskillig mindre popularitet.
En klar støtte fra Erna Solberg til sin minister – dvs. «dette betyr ingenting» kan være risikabelt, men regjeringen kan egentlig lite gjøre, ut fra at sammenslåingsvedtaket er fattet av Stortinget. Det betyr at regjeringen kan trekke på skuldrene og fortsette sitt arbeid med å gjennomføre sammenslåingen.
Mer interessant vil det være å observere Krf sine kommentarer. Med en oppslutning som ved de senere meningsmålinger ligger under sperregrensen, har KrF lite å gå på.
Dersom opinionen i befolkningen som helhet heller til å sympatisere med Finnmark, vil KrF kunne tape ytterligere på å stå som garantist for å gjennomføre en politikk som er klart i strid med folkemeningen, ikke bare i Finnmark, men i landet som helhet.
Tilhengerne av et fortsatt Finnmark fylke gjør klokt i å belage seg på at kampen for å opprettholde fylket blir langvarig. Men den vil være mest omkostningsfull for en regjering og et Stortingsflertall som driver den gjennom. Og i dette spørsmålet kommer regjeringen i en nesten uvant posisjon: Den kan ikke, som i forsvarspolitikken og i EØS-saker, påregne støtte eller forståelse fra AP.
Hva er folkeavstemningskravet uttrykk for?
Sett fra utsiden kan en tvile på rasjonaliteten ved å arrangere en folkeavstemning over en politisk sett avsluttet sak. Som vi har vist til ovenfor, har saksgangen vært rask, men korrekt. Det er ikke foretatt utredninger av konsekvenser for enkeltfylker som følge av regionreformen. Ikke engang et hurtigarbeidende ekspertutvalg har vært benyttet for å underbygge en ny regioninndeling.
Hadde regjeringen bestilt en slik utredning, ville aldri Oslo kunnet «unnslippe» Oslo-regionen («Viken»).
Men det er imidlertid ikke noen lovpålegg som krever slike utredninger. Det er heller ikke lagt fram noen faglig begrunnede argument for at tallet på fylker i Norge skal være 11, men det er heller ingen bestemmelser som hindrer regjeringen å sette opp nettopp dette tallet som det maksimale antall fylker regjeringen kan akseptere.
Finnmark fylkesting ser åpenbart en folkeavstemning som en måte å komme i forhandlingsposisjon med Storting og regjering på. Alle tog er gått, men Finnmark setter en ekstraavgang på sporet – og det trenger ikke bli den siste.
Det er et sterkt signal om at Finnmark har evne og vilje til å kjempe for sine interesser, og disse interessene kan sies å sammenfatte kjernen i norsk distrikts- og regionalpolitikk: Det skal, i det norske systemet, tas spesielt hensyn til avstand, til spredtbygdhet, til folkes ressursnærhet og til «nordhet».
Distrikts-Norge er i dag i et «håpløst» demografisk mindretall, men kan stadig påregne den urbane majoritetsbefolkningens støtte. Finnmarks befolkning og politikere målbærer i dag denne interessen ved å peke på det elementære demokratiske poenget, slått fast i den nye grunnlovsbestemmelsen fra 2016 om lokal bestemmelsesrett over lokale anliggender. Til det, vil de hevde, trenges et regionalt organ og en regional representasjon på Stortinget som sikrer Finnmarks interesser.
ISF-rapporten viser i sin analyse av lokale folkeavstemninger nettopp til denne dimensjonen, at det dreier seg om noe langt mer enn hvor en trekker opp administrative grenser; det dreier seg om periferiens mulighet til å artikulere sine behov og sine synspunkt. Og det sterke politiske uttrykket som folkeavstemningen i Finnmark formidler, viser at denne politikken har vært vellykket:
«På grunn av sin sterke posisjon har periferien i Norge overlevd som levedyktige samfunn, i større grad enn i de fleste andre land» (Prof. Tor Bjørklund, kap. 5 i rapporten).
Ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark
Målingen er gjennomført av Infact i mai 2018. I meningsmålingen stiller vi tre spørsmål til velgerne og resultatene presenteres deretter i krysstabeller som viser holdningene mot bakgrunnsvariablene: «Kjønn», «Alder», «Bosted» og
«Stemmegivning dersom det var stortingsvalg i morgen». Spørsmålene er:
• I Finnmark blir det nå gjennomført en folkeavstemning som spør om folkets syn på en sammenslåingen av Finnmark og Troms fylker til en ny region. Hva er din holdning til en slik folkeavstemning?
• Bør Stortinget respektere resultatet av folkeavstemningen?
• Hva er din holdning til sammenslåing av Troms og Finnmark?
I det første og de tredje spørsmålet er det tre svaralternativer: «Positiv», «Negativ» eller «Vet ikke». I spørsmålet om Stortinget bør respektere resultatet er svaralternativene «Ja», «Nei» eller «Vet ikke»
Den norske befolkningens holdning til de tre spørsmålene varierer noe, men hovedresultatene er at
• To av tre som har tatt stilling er positive til en folkeavstemning om sammenslåingen av Troms og Finnmark (49% mot 23%)
• Mer enn tre av fire som har tatt stilling mener at Stortinget må respektere resultatet av folkeavstemningen. (66% mot 19%)
• 28% er positive til sammenslåing av de to fylkene, mens 35% er negative og 36% svarer vet ikke»
Holdningene til at det gjennomføres en folkeavstemning i Finnmark om sammenslåingen
Flertallet i alle demografiske grupper er positive til avstemningen. Menn er mer positive enn kvinner, aldersgruppene over 45 år er mer positive enn de som er yngre og de som er bosatt i Sør-Norge, på Vestlandet og i Nord-Norge er mer positive enn gjennomsnittet, mens de som bor i Oslo er minst positive.
Forskjellene er størst mellom partiene ved at det i Høyre er nesten like mange som er positive og negative til folkeavstemningen (33,5% mot 34,4%). Velgerne til Fremskrittspartiet er derimot positive til folkeavstemningen: 45% mot 27% negative. Arbeiderpartiet har et enda tydeligere flertall: 54% positive og bare 21% negative. Blant velgerne til Kristelig Folkeparti og Venstre er det flertall som er positive og i SV og Senterpartiet er flertallet som er positive svært store.
Bør Stortinget respektere resultatet av folkeavstemningen?
Et svært stort flertall i befolkningen mener at Stortinget må respektere resultatet av folkeavstemningen: hele 66% svarer «ja» mot bare 19% som svarer «nei». Kvinner svarer i større grad «ja», enn menn. Aldersgruppene under 30 år og over 65 år svarer i størst grad «ja». Bare innbyggerne i Oslo trekker ned den gjennomsnittlige «ja»-prosenten.
Det er interessante forskjeller mellom partiene i synet på om Stortinget bør respektere resultatet, men det mest iøynefallende er at det er klare flertall blant velgerne i alle partier som mener at resultatet må respekteres! Ja-prosenten varierer mellom 50% (Høyres velgere) og 89% (Senterpartiets velgere).
Holdning til sammenslåing av Troms og Finnmark
Velgerne er usikre når de blir spurt om de er for eller mot sammenslåing av de to fylkene. Litt mer enn en tredel av velgerne svarer «vet ikke» på dette spørsmålet, men det er klart flere som er negative til sammenslåingen enn positive. Kvinner er mer negative enn menn, og velgere fra 45 år og oppover er mer negative enn de yngre, som i stedet er mer tilbøyelige til å svare «vet ikke». Også i dette spørsmålet skiller velgerne i Oslo seg ut ved at de har flere som er positive enn negative til sammenslåingen. Mostanden er sterkest i Nord-Norge, i Midt-Norge og på Vestlandet.
Blant partiene er det flertall for sammenslåing bare blant velgerne til Høyre og Fremskrittspartiet.
Velgerne til Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Senterpartiet er tydelig mot mens velgerne til Venstre har et noe mindre flertall mot sammenslåing % within Dersom det var stortingsvalg i morgen, hvilket parti ville du stemme på da?
Kilder/referanser:
https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2466543/Rapport_8_17.pdf?sequence=2&is
https://www.nrk.no/finnmark/stort-flertall-i-troms-og-finnmark-mot-sammenslaing-1.13959263
https://kommunal-rapport.no/debatt/hvordan_skal_folket_hores
http://www.highnorthnews.com/professor-fylkessammenslaing-vil-fa-dramatiske-folger-forfinnmarkingene/
Fakta om undersøkelsen:
Utfører InFact AS
Populasjon Norge, innbyggere +18 år
Antall intervjuer 1.012
Vekting Kjønn, alder, bosted og partivalg stortingsvalg 2017
Feilmargin Maksimalt +/- 3,1 %
Metode InFact automatiske telefonintervjuer
Periode 11. mai 2018
————–
Forsidebildet:
Borealis 2017. Fra forestillingen: Finn hjem.
Forestillinga en hyllest til Finnmark og Ivar Thomassen som gikk bort så alt for tidlig. Ivar har i sine viser skildret Finnmarks natur, kultur og historie og åpningsforestillingen i år er rotfestet i hans visekunst. Finne Hjem handler om oppbygginga av Finnmark etter krigen. Folk kom tilbake til skralla jord, alt var borte, det var bare aske igjen. Hva var det som dro oss tilbake til Finnmark? Forestillingen handler om å ha mistet alt men likevel ha pågangsmot og håp om å bygge et hjem, en hjemplass og et samfunn. Forestillingen produseres med støtte fra Finnmark fylkeskommune.
Foto Ulf Dahlslett, Alta vgs.