Skrevet av Helge Nicolaisen, ÞEKKJA
Det finnes øyeblikk der tiden står stille. Øyeblikk der sannheten inntreffer med en slik styrke at ord egentlig er overflødig.
Man kan se det på kroppsspråk, mine og overflate. Noen mennesker kan få folk til å krympe seg bare ved å se, andre med adferd og tilslutt noen med posisjon. Uansett er det galt å utvise arroganse uten kjennskap til historie.
Nedlatende holdninger gir svært sjelden positiv dialog.
Min holdning til tvangsvedtak og overprøving av lokalt folkestyre er velkjent. Regionreformens målsetning og periodeparametere er så dårlig at hele saken burde vært stoppet for lenge siden. Et ufullstendig og et svært dårlig håndverk hvor sentraliseringskåte maktfaktorer skal effektivisere bort ulikhet og etablere samtidskoordinasjon.
Når landets egen statsminister på direktesendt TV uttaler at en av grunnene til tvangssammenslåingen er kunnskap og kompetanse – og i neste setning fullfører med at samfunnet ikke klarer å gi nødvendig ballast til barn og unge utvises det en såpass grov uforstand, at det bør medføre konsekvenser.
La meg forklare.
For det første; Det er milevis forskjell i mellom hvilke arbeidsplasser og krav til kompetanse som er etablert i det totale samfunnet. Det er forskjeller som burde skape toleranse og absolutt positivitet.
For det andre; Det er et faktum at Finnmark har vært askelagt i nyere historie og at det er en bragd at fylket i dag fremstår i rivende positiv utvikling.
For det tredje; Målt kunnskap er iscenesatt etter måltall som passer i bykjerner med arbeidsmarked og kompetansekrav i denne sammenheng. Det er udiskutabelt feil å anta at samtidsinnovasjon vil være en positiv faktor uten toleranse for differensiering.
For det fjerde; Sosiale faktorer som flerspråklighet, kultur, historie og oppfattelse av sin egen lykke må aldri bli gjenstand for arroganse og nedlatenhet.
Landet vårt er langstrakt, og ja, det er forskjellig. Forskjeller som skaper ulikhet i både tankesett og fremtidsblikk.
En forstandig leder burde se dette som en gave og ikke som en trussel. Fordi i neste generasjonsperspektiv vil ulikhetene alene og til sammen være bærebjelken i samfunnets evne til selvberging.
Joda, det var både stygt og nedlatende gjort av vår egen statsminister å dømme samfunnet på denne måten, men jeg må innrømme at det som skremmer meg mest er mangelen på historie og toleranse.
Finnmark blir aldri som Oslo, og Oslo blir aldri som Finnmark. Det er det som gjør samfunnet virkelig robust – og det er disse forskjellene man bør ta vare på.