Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 6

Torill Olsen har publisert 102 artikler.

Høstsemesteret på Stortinget kan overraske det norske folk!

i Pressemelding By

Pressemelding fra Senterpartiet 29.09.2018

Ad 0-fusjon mellom Finnmark og Troms etter Knut Arild Hareides tale til sentralstyret i KrF.

Alle som hørte talen kunne ikke unngå å legge merke til den ros som KrFs partileder øste over Senterpartiet. Det var mange godord å høre som gledet en senterpartist.

Personlig tror jeg at det som til syvende og sist fikk Hareide til å lande på sitt nye standpunkt om samarbeide med Senterpartiet og Arbeiderpartiet var det klare og sterke engasjement som Senterpartiet har vist i debatten om fusjon mellom Finnmark og Troms. Hareide har gitt uttrykk for at han har forståelse for at et så gedigent nytt fylke som foreslått har lite for seg. Imidlertid, her er KrF bundet på hender og føtter i sin nåværende «omfavnelse» av den blå-blå-regjeringen.

KrF-skiftet av alliansepartnere – om det kommer nå – er godt nytt for oss fusjons-motstandere. Det kan resultere i et flertall på Stortinget for Senterpartiets forslag om å skrote hele fusjonen her nord.
Jeg vil si det slik: Høstsemesteret på Stortinget kan bringe mer enn én overraskelse til det norske folk.

Geir Adelsten Iversen
Stortingsrepresentant (SP) Finnmark

Kampen for Finnmark fortsetter!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (AP), styremedlem i ForFinnmark.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme.

Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Da blir Finnmark visket ut av Barentsregionen. Kampen for Finnmark som eget fylke fortsetter.

ForFinnmark har hele tiden lagt til grunn at tvangsvedtaket i Stortinget på kort sikt ikke vil bli endret. Derfor arbeider organisasjonen langsiktig. Organisasjonen bygger sin kamp på at folkeviljen må respekteres.

Velgerne får en ny mulighet til å si sin mening allerede ved kommunevalget til neste år og to år deretter ved stortingsvalget. Bare folkemakten kan endre tvangsvedtaket.

Stortinget vil få oppgavene som skal legges til fylkeskommunen til behandling. Nå har regjeringspartiene og KrF forhandlet frem et forslag til oppgaver. Men det som foreslås er oppgaver som Finnmark utmerket godt kan ta på seg og vil bli best gjennomført ved at Finnmark fortsetter som eget fylke.

Forslagsstillerne ser ut til å ha lagt til grunn at nordområdepolitikken skal legges til et sammenslått Finnmark og Troms. Nordområdepolitikken, eller Nordområdeforvaltningen som det kalles i avtalen, handler om forvaltning av fiskebestandene vi har til felles med russerne i Barentshavet.

Ute i havet i nord er fiskeriaktiviteten grenseoverskridende og det handler om hvilke felles rettsregler Norge og Russland skal ha i nord. Det handler om tredjelands fiskeriaktivitet i norsk og russisk sone. Det handler om uavklarte spørsmål vedrørende Svalbardsonen og det handler om norske og internasjonale interesser for oljeaktivitet i det nordlige Barentshav. Alt dette er saksfelt i nordområdepolitikken, og som utøves av sentralmakten.

Men det er ikke fremmet forslag om å flytte disse forvaltningsoppgavene til Nord-Norge – naturlig nok.

Vi merker oss også at helseforetakene ikke foreslås til fylkene. Overføring og avvikling av helseforetaksmodellen var en av KrF’s hovedargumenter for å gå inn for regionreformen.
Det som gjenstår som et område, og som kan være fylkeskommunal, er Barentsregionen.

Barentsrådet er øverste myndighet i regionsamarbeidet og er mellom regjeringene i Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige og Russland. Avtalen ble også tiltrådt av Europakommisjonen. Barentsrådet er ikke omtalt i forslaget til KrF og regjeringspartiene.

Det sier seg selv at Nord-Norge ikke kan overta regjeringens plass i Barensrådet.
Barentsregionrådet er fylkenes arena i Barentsregionen. Limet i regionrådet er folk til folk samarbeidet. Her har fylkene mange prosjekter gående og her er det bokstavelig talt folk som møter folk.

For oss i Finnmark er samarbeidet med Nord-Vest Russland særlig viktig, og er for tiden det eneste samarbeidet med Russland som fungerer og som tjener hele nasjonen.

På mange måter er Finnmark fylke og Murmansk oblast mye av kjernen i Barentsregionen. Dersom Finnmark opphører å eksistere vil mye gå tapt. Finnmark er visket ut av Barentsregionen.

Forslaget til KrF og regjeringspartiene om å overføre nordområdepolitikken til Finnmark/Troms er forførerisk fremmet, men det mangler fullstendig innhold og realisme. Derfor fortsetter kampen for Finnmark som eget fylke!

—————-

Foto: Johan Isak Niska.

Arne Pedersen er fisker, arbeiderpartipolitiker, leder i Norges Kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Han bor i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Regionreformen – hvem står løpet ut?

i Kommentaren By

Skrevet av advokat Geir Johan Nilsen.

Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?

Statsråd Mæland har lagt hele sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømmet at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.

Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det!

Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen.

Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.

Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!

Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemda» til.

I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes.

Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.

Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette synet er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!

Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!

Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger eller vil ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? I så fall må man nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ.

Man kan derfor fort finne at dette blir altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og deretter slå sammen fylkene. Selve tiden arbeider for Finnmark. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover, og politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier.

Det er også viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke uten videre opphører å eksistere den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette.

Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper. Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse.

De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.

Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!

Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen!

Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem».

I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.

—————–

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Demokrati, respekt og servilitet

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, journalist og nestleder i For FinnmarkArne Pedersen, fisker og leder i Norges kystfiskarlag og Per Gunnar Stensvaag, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre.

Aner vi nå landet rundt en viss panikk hos pådrivere for regionreformen? Retorikken deres ser i hvert fall ut til å bli skarpere og gamle argumenter kastes ut på nytt selv om de allerede har blitt revet i filler av motstanderne.

Noen som har brukt tid og energi på forhandlinger og kjempet til seg avtaler for seg og sitt, syns nok også det ville være ille om alt dette har vært til ingen nytte. De har blitt «prosjektmakere» og kanskje noe blind for at det de allerede har, likevel er bedre.

Enkelte politikere, som i utgangspunktet er i mot hele greia, mener også prosessen har kommet for langt og ikke kan snus. Det er alt for passivt, omtrent som å fullbyrde en dødsdom etter at uskyld er bevist bare fordi galgen er bygget og bøddelen hyra inn.

De som forfekter fylkessammenslåing i nord, enten de er redaktører i Nordlys, Nettavisen eller Stavanger Aftenblad, fremstiller det som om idéen har massiv tilslutning utenfor Finnmark og at man i resten av landet vil bli kokforbanna på finnmarkingene dersom de spenner ben under hele regionreformen.

Man skulle tro at den manglende entusiasmen for f.eks. Viken har gått Stavrum, Fjellheim, Helle m.fl. hus forbi. Når til og med FrP i Akershus har innsett vanviddet, kan det nok spøke like mye for den konstruksjonen, og den ene etter den andre henger seg på, i Innlandet, Vestland og Telemark/Vestfold.

Samtidig ulmer det i tvangssammenslåtte kommuner. Meningsmålinger viser også at opprøret i Finnmark har solid folkelig støtte, ikke bare i Troms, men i hele Norge. Et flertall mener at fylket bør stå alene, enda flere at folkeavstemninga der må respekteres.

Det store folkelige engasjement i denne saken og lydhøre politikeres agerende deretter blir påstått å være ringeakt for et Stortingsvedtak og således en fare for demokratiet.

Høyres Michael Tetzschner er av dem som uttrykker en slik bekymring. I et innlegg i Aftenposten 30/8 bruker han harde skyts mot dem som ikke uten videre aksepterer det Stortingsflertallet har presset gjennom uten de sedvanlige høringsrunden og ordentlige utredninger. Innvendingen fra anerkjent juridisk hold angående manglende lovlighet i saksbehandlingen nevner heller ikke Tetzschner med et ord.

Når han under tittelen «Demokrati så langt det passer» anklager andre for ikke å følge spillereglene, singler derfor glasset kraftig i glasshuset han sitter i.

Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet? Det kan man saktens få inntrykk av når det fra sentralmakta og deres våpendragere i kommentariatet støtt vises til at dette er vedtatt av Stortinget og dermed basta! Uansett hvor hårreisende folk måtte finne et vedtak, har de altså bare vær så god servilt å følge det.

Selvfølgelig skal man ha respekt for det som vedtas av en nasjonalforsamling, men dette må gå begge veier. De som er valgt av folket, må også lytte til det samme folk og justere kursen i henhold til tydelige signaler fra grasrota.

Pålegg, forbud og vedtak uten legitimitet i folkedypet og oppfattet som urimelig av de berørte fører til redusert respekt for øvrigheta og samfunnets lover og regler. Det er heller nettopp da folkestyret og rettsstatens fundament trues.

I et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt.

Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponert mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

De styrende organer var enda mer samstemte i fornorskningspolitikken, i dag ansett for et grovt overgrep.

«Alla hearrá guhkkin Oslos, asttat gullat maid mi bivdit?», som Mari Boine så treffende uttrykker det i sin sang fra 1985 om det å stå med lua i handa ovenfor de allmektige sørpå: «Høye herre langt der nede i Oslo, har du tid å høre på oss?»

Hvem tør i vår tid å si at den lange kampen for samisk språk og kultur ikke var legitim selv om den trosset viljen til den allvitende og styrende statsmakt?

En kommentator uttalte at et fylke med 76.000 innbyggere er latterlig. Hva da med at Færøyene med sine skarve 50.000 har mer indre selvstyre? Det samme har Åland med bare 28.000. Vedkommende bør for all del ikke reise til selvstendige land som Andorra, Monaco, San Marino eller Lichtenstein. Gitt disses størrelse ville han antagelig ledd seg i hjel.

Kaoset rundt regionreformen vil bare bli enda verre hvis den drives videre. All uroen, motstanden og konfliktene bør være tydelige tegn på at eventuelle nydannelser vil bli direkte dysfunksjonelle enheter.

Reversering vil ikke bare være fornuftig, men en seier for demokratiet. Da vil folkets respekt for Stortinget bli styrket ved at respekten således viser seg også å gå andre veien. Demokrati krever en fin balanse hvor det hverken bør forekomme maktarroganse eller servilitet.

Finnmark er sterk nok!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen (A), styremedlem i ForFinnmark

Fylkestinget, fylkesordføreren og folk i Finnmark er en kompakt og sterk enhet. En sånn enhet står seg godt mot barnslige journalister i Tromsø og er mer enn sterk nok til å ta Finnmark inn i fremtiden. Akkurat nå har ordføreren i Sør-Varanger tatt initiativ til å få Putin til Finnmark. Han kan lykkes med det. Ordføreren vil trygge stabilitet og fred i nord. Heller ikke den oppgaven er for stor for oss.

Oppslutningen om fylkestinget i Finnmark og fylkesordfører Ragnhild Vassvik, er et uttrykk for hvordan forholdet mellom velgerne og politikerne skal og bør være.

Ofte gjentas det at folk flest knapt nok kjenner fylkespolitikerne, at de er overflødige og derfor trenger man dem ikke. I Finnmark har vi absolutt hatt behov for å ha fylkespolitikerne våre. Tvangsvedtaket hadde vært vanskelig å håndtere av kommunepolitikerne. Våre fylkespolitikere er meget viktige som ombud for finnmarkingene, og finnmarkingene vet å bruke dem.

Fylkespolitikernes evne og tradisjon, her hos oss, til å forankre politikken i egen befolkning er ikke av ny dato. Det er derfor trist å oppleve hvordan redaktører og politikere i posisjon til å utøve makt mot velgere, har funnet hverandre i en rørende omfavnelse der de finner det opportunt å ignorere folk i Finnmark, som inkompetente og uten evne til å forstå sitt eget beste.

De har forhåpentlig nå forstått at vi er kompetent, kompakt og sterk nok til å ta det som kommer.

Dersom det også i Norge blir sånn at makthaverne fullstendig skal kunne ignorere en folkeavstemning eller et valg, da er veien kort til politisk korrupsjon.

Man kan legge merke til at kommunalminister Monica Mæland, som har et særlig ansvar for det norske lokaldemokratiet, ikke har gitt noen kommentarer til om det er klokt å ignorere folkeavstemningen i Finnmark.

Det verste er at denne ignorante holdning er ideologisk fundert. Det tilkjennegis ikke, men skjules etter alle kunstens regler.

Fylkestinget i Finnmark gjennomførte en lovlig folkeavstemning i medhold av kommuneloven.

Denne muligheten er gitt for at velgerne skal kunne korrigere kursen til sine politikere når de er på et feil spor. Dette skal de kunne gjøre før en sak kommer til behandling, velgerne skal ha mulighet til å gjøre det mens en sak er til behandling, og like viktig er at velgerne skal ha mulighet til å korrigere politikere også etter at vedtak er gjort.

Det er velgerne som har innsatt politikerne og som derfor har det privilegium å kunne korriger politisk kurs akkurat når det passer dem. Dette er intensjonen bak loven, som fylkestinget i Finnmark har brukt.

Når Finnmarkingene etterpå blir fortalt at de ikke er sterk og kompetent nok til å ta fylket sitt inn i fremtiden, er det i beste fall politisk retorikk fra de som har et annet syn eller ikke forstår konsekvensene av en tvangssammenslåing. I verste fall er det krefter blant politikere, journalister og andre som ikke støtter at folket tar demokratiske virkemidler i bruk.

Fantasiløse tvangstanker fra redaktøren i Stavanger Aftenblad

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark.

Alle har rett til å ytre seg i debatten om tvangssammenslåingen, også redaktøren for Stavanger Aftenblad slik han gjør i sin leder 16.august med overskriften: Finnmark må settes under administrasjon. Dersom en skulle ha forventninger om at særlig redaktører har redelige og seriøse innspill, blir en ofte skuffet. Også denne gangen.

Redaktøren faller bl.a. for fristelsen til å bruke et velkjent, men ikke desto mindre simpelt knep: Å tillegge motstandere ytringer og meninger, og deretter argumentere mot dem.

Redaktørens antydning om at motstanderne mot sammenslåingen stadig oftere argumenterer med at «de i Oslo (og andre søringer) ikke forstår oss», er et slikt knep. Verken fylkesordføreren, noen av partiene i fylkestinget eller ForFinnmark har brukt dette som argument. Motstanden bygger i stedet på konkrete, godt begrunnete argumenter mot både prosess og innhold.

Misnøyen mot prosessen støttes bl.a. av landets fremste ekspert i forvaltningsrett, som påviser at Stortinget har brutt loven i prosessen. At den gjennomførte folkeavstemningen ikke er bindende for Stortinget er av liten interesse. Det er langt mer interessant at en skikkelig prosess der Stortinget hadde kjent fylkestingets og befolkningens argumenter og sterke motstand mot sammenslåingen før vedtaket, uten tvil hadde gitt et annet utfall.

Redaktøren misforstår når han kaller fylkesordførerens nei til møteinvitasjonen som en «ulydighetsaksjon». Ulydighet er når en nekter å følge ordre. Regjeringen har ingen myndighet til å instruere fylkestinget i denne saken, og statsråd Mælan kan ikke innkalle/beordre fylkesordføreren til møte.

Hun har i stedet sendt en særdeles upassende og frekk invitasjon til et møte som har som eneste hensikt å fortsette en prosess som fylkestinget og befolkningen har sagt klart nei til. Fylkesordfører Ragnhild Vassviks avslag er verken ulydig eller frekt, det er klokt og korrekt.

Redaktøren har satt seg dårlig inn i lovverket når han ber om å sette Finnmark under statlig administrasjon. Denne muligheten finnes rett og slett ikke uten at Stortinget endrer lovverket som gir regjeringen en slik myndighet.

En annen sak er at redaktørens fantasiløse rop om statlig tvang i en litt uvant politisk situasjon som følge av en befolkning med egne, klare meninger, vekker ubehagelige assosiasjoner hos mange finnmarkinger.

Kampen om Finnmark: Velgrunna motstand

i Kommentaren By

Skrevet av Nils Aarsæther, tidligere professor i samfunnsplanlegging vei UiT.

Når «folk på toppen» driver gjennom endringar som flyttar makt frå dei mange til dei få, utløyser det sinne og protest. Men så går det over, for høgrepartia, NHO og redaktørane i dei store mediehusa står på for å vise nødvendigheten av å få privatisert og sentralisert mest mogleg.

Motstandarane blir karakterisert som drivne av lengt etter fortida, utan evne til å tenke nytt og dristig. Og folk flest bryr seg etterkvart mindre, særleg når ei rekkje billigselskap tilbyr utlandsferier til nokre få hundrelappar.

Men så skjer det noko. Det starta med Leka kommune, som greidde å få omgjort vedtak om tvangssamanslåing i Stortinget. Men det nye kjem først og fremst til uttrykk i kampen for Finnmark som eige fylke og for at Finnmarks befolkning fortsatt skal få velge sine representantar til Stortinget.

Vi som følger (og deltar) i denne kampen for regionalt demokrati, altså det beskjedne kravet om fortsatt å ha eit etablert fylkesting og ein akseptert representasjon for Finnmark på Stortinget, ser at argumenta for Finnmark er gode.

Med 76.000 innbyggarar som grunnlag maktar faktisk Finnmark å løyse dei same oppgåvene som Rogaland, eit fylke som er mange gangar så stort i folketal.

Eg vil påstå at Finnmark har oppøvd langt større kompetanse på samfunnsutvikling enn dei fleste andre fylke, og dette kjem av dei heilt særeigne utfordringane som berre Finnmark har: Handtering av samarbeidet med Russland, at Finnmark er samefylket framfor alle andre, og at fiske/havbrukssamfunna langs kysten treng heilt spesiell oppfølging for at den avanserte fiskerilogistikken – frå hav til middagsborda på kontinentet skal fungere, med nye krav til kvalitet og bærekraft.

Mens det økonomiske eigarskapet til kvoter, båtar og laks kontinuerleg blir overført til rederi og finansfolk lenger sør, gjenstår det for «folk på toppen», gjennom å fjerne Finnmark som eige fylke, å sikre at finnmarkingane ikkje får ytre seg og fremme krav som betre balanserer folkemakt med kapitalmakt.

Det skal bli færre folkevalde, og ein lengre veg for å gjere seg gjeldande politisk. Satt på spissen dreier det seg om å få endeleg satt kolonistatus på Finnmark. Blir det samanslåing med Troms blir vegen rydda for nye oppkjøp og utflytting av arbeidsplassar til Tromsø og sørover.

Velferd for dei gjenverande (eldre) skal då tryggast gjennom statlege «pakkar» og tilreisande helsepersonell.

Motstanden i Finnmark er eit opprør mot å bli satt tilbake, demokratisk, og mot å bli betrakta som ein koloni. Ingen andre regionar i Norge risikerer å tape så mykje som folk i Finnmark, gitt naturvilkåra, avstandane, ressursane og den særeigne finnmarkskompetansen.

Derfor gir ikkje fylkesordførar Ragnhild Vassvik seg; derfor er det ikkje resignasjon å spore blant dei tusenvis av aktive som utkjempar kampen på folkemøter, i avisspaltene, på sosiale media, rundt kjøken- og kafebord og på besøk til slekt og vener sørpå.

«Folk på toppen» satsar på utmatting, men fåfengt. Ingen i Finnmark har hoppa over på andre sida, i staden veks sympatien for Finnmark si sak i sør-Norge. Så sterk er sympatien blitt, at det renn over for Stavanger Aftenblad sin redaktør: «Finnmark må settes under statlig administrasjon». Snakk om å sleppe katta ut av sekken!

ForFinnmark støtter fylkesordførerens nei til Mæland

i Pressemelding By

Pressemelding fra ForFinnmark.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) har ikke gitt signal om at hun på noen måte er villig til å lytte til befolkningen i Finnmark, og vurdere det udemokratiske vedtaket om tvangssammenslåing på nytt.

Derfor er det betryggende at fylkesordfører Ragnhild Vassvik ikke vil møte statsråd Mæland for å diskutere en videre prosess for tvangsammenslåing av Finnmark og Troms, etter at også Troms fylkesting har sagt nei til å fortsette arbeidet med å slå sammen fylkene.

Fylkesordføreren i Finnmark har sitt mandat fra folkeavstemningen i eget fylke og fylkesting. Begge har sagt nei til å fortsette tvangsammenslåingen. Ragnhild Vassvik har dermed en sterk forankring i lovlige demokratiske prosesser for avstå å diskutere en videre prosess for sammenslåing med statsråd Mæland.

I motsetning til fylkesordføreren i Finnmark bygger statsråd Mæland sin innkalling til møtet på et stortingsvedtak, som sannsynligvis er et ulovlig vedtak, fordi vedtaket ikke bygger på nødvendig forutgående utredning og høring hos berørte parter, deriblant fylkestingene i Finnmark og Troms.

Statsråd Mæland har utvist en udemokratisk holdning i sin iver etter å slå sammen fylkene i nord. Dersom statsråden fortsetter denne linjen vil den viktigste oppgaven til ForFinnmark fremover mot kommende kommune- og fylkestingsvalg, å arbeide for at velgerne gir sin stemme til partier som respekterer resultatet i folkeavstemningen om et nei til å slå sammen fylkene Finnmark og Troms.

Fylkesordfører Vassvik møter ikke Mæland under en slik agenda

i Politikk/Pressemelding By

I en pressemelding fra Finnmark fylkeskommune går det frem at fylkesordfører Ragnhild Vassvik ikke møter Monika Mæland den 20. august.

Etter at Troms fylkesting i sitt møte den 10. august vedtok å be statsråden overta sentrale deler av tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms og selv anså det som umulig å sitte i nemnda uten representanter for Finnmark til stede, har statsråd Monika Mæland invitert fylkesrådslederen i Troms og fylkesordføreren i Finnmark til et møte den 20.august.

Svaret fra Fylkesordføreren er at det ikke lar seg gjøre slik som ministeren har lagt opp agendaen for møtet.

– Jeg hadde nok håpet på en mer konstruktiv respons fra ministeren enn dette. Jeg er glad for en invitasjon og vil gjerne møte, men når det går så klart fram av invitasjonen hva som er tema blir det ganske meningsløst, uttaler fylkesordfører Vassvik.

I møteinnkallingen står det at møtet skal handle om hvordan fylkessammenslåingen av Finnmark og Troms kan gjennomføres.

– Vi i Finnmark jobber imot tvangssammenslåing. Vi har hatt folkeavstemning og vi har stemt nei to ganger i fylkestinget. Finnmark fylkesting har også vedtatt at medlemmer til Fellesnemnden ikke skal oppnevnes. Dette har ikke endret seg. Vi jobber fremdeles på brei front for at tvangen som regjeringen nå vil utsette finnmarkingene for skal opphøre. Vi opplever en økende forståelse for våre argumenter og vår sak. Da kan ikke jeg troppe opp hos statsråden for å diskutere hvordan vi skal komme i gang med tvangssammenslåing. Det sier seg selv.

Fylkesordføreren avslutter med en oppfordring til minister Mæland:

«- Jeg ønsker svært gjerne et møte med ministeren, men da må agendaen omfatte hvordan vi sammen kan gå fram for å få opphevet tvangsvedtaket i Stortinget. Det burde være klart for alle nå at denne prosessen har gått av sporet. Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms har spilt fallitt. Nå er det viktig at vi sikrer at dette ikke skaper varige sår. Der kan statsråden bidra stort og det håper jeg hun vil gjøre.

Brevet som i dag har gått fra fylkesordfører Ragnhild Vassvik til Kommunal- og moderniseringsdepartementet ved statsråd Monica Mæland er sitert i sin helhet her:

Jeg viser til invitasjon til møte i Kommunal- og moderniseringsdepartementet førstkommende mandag, den 20.august.

Finnmark fylkesting har i to omganger sagt nei til sammenslåing med Troms. I tillegg har en folkeavstemning avholdt i mai i år vist at 87% av finnmarkingene ikke ønsker en sammenslåing med Troms. Oppslutningen om folkeavstemningen var høyere enn noe fylkestingsvalg siden 1983. Finnmark fylkesting har også vedtatt å ikke delta i fellesnemnden for tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.

Dette har gitt meg et sterkt mandat fra folket i Finnmark.

Jeg ser i invitasjonen at tema for møtet er «for å snakke om hvordan dere kan arbeide videre med å gjennomføre sammenslåingsvedtaket».

Jeg ønsker å uttrykke skuffelse over at statsråden velger en slik agenda. Vi står oppe i en meget vanskelig situasjon. Finnmarkingene ønsker at Finnmark skal bestå som eget fylke. At fylkesordføreren i Finnmark innkalles til et møte der gjennomføring av et vedtak som til de grader strider imot finnmarkingenes vilje, er eneste sak på agendaen, er slik jeg ser det per i dag ikke en farbar vei ut av dette uføret.

Jeg ønsker svært gjerne et møte med statsråden, men da må agendaen være en annen og mer konstruktiv. Jeg vil drøfte hvordan Finnmark kan bestå som eget fylke. Finnmark ønsker å diskutere en plan for hvordan vedtaket om tvangssammenslåing av et fylke der 87% har sagt nei en folkeavstemning, kan tas tilbake til Stortinget og oppheves der.

Slik agendaen for møtet er lagt opp nå må jeg dessverre takke nei til invitasjonen.

Med hilsen

Ragnhild Vassvik
Fylkesordfører
Finnmark»

Kampen mot overmakta!

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark.

Jeg tror at tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms er dypt personlig for oss lengst nord. Jeg tror det er der styrken i motstanden mot overgrepet ligger. Jeg tror det er den kraften dagens politikere og nasjonale maktelite undervurderer.

Det handler selvsagt om følelser, og de er skapt av erfaring og våre formødre- og fordedres fortellinger om Finnmarks kamp mot overmakt og utnyttelse og fandens oldemor gjennom århundrer. Det ligger i ryggmargen og i genene våre, og har blitt til et oppdemmet raseri mot å bli undervurdert, utnyttet og sett ned på.

Så hvilke fortellinger er det som gir oss denne følelsen? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men tror likevel at det er flere som sitter med samme oppfatning.

Finnmark rommer enorme verdier og har alltid gjort det. Tidligere var det rikdommen i fiskeriene som trakk storkaran nordover, som gjorde lokale fiskere til leilendinger og som stakk av med overskuddet. Slik ble for eksempel Bergen bygd.

Så kom danskene og fullførte hekseprosessene, etterfulgt av fornorskning av samer og kvener, 1. verdenskrig med sult og nød og lite hjelp sørfra, og selvsagt 2. verdenskrig der folket i nord ble drept, voldtatt, jaget, flyttet og nektet hjemreise etter at husene var brent ned.

Og om ikke det var nok ble vi overvåket og mistenkt som landsforrædere helt opp til nyere tid. I nåtid har vi fremdeles store rikdommer i fiskeri, oppdrett, olje, gass og mineraler, men vi eier ikke selskapene og vi får ikke ta del i det store overskuddet. Når pengene har nådd eierne i sør og statskassa, blir de omdøpt til subsidier og statlige overføringer og sendt nordover til fattige Finnmarkskommuner.

Det er denne historien som ligger i meg og i mange finnmarkinger. Den er en del av vår identitet og vår arv, fortellinger vi bærer ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av våre forfedre som ble behandlet som annenrangs mennesker i slit og armod.

Så kommer nåtiden med enda en fortelling om hvor udugelig vi er her oppe i Finnmark, så udugelig at vi ikke kan styre oss selv. Vi får høre at vi ikke har kompetanse nok, at vi ikke er mange nok og at vi må få hjelp fra nabofylket for å klare oss.

Med dette bakteppet er det altså noen som blir overrasket over den store motstanden mot tvang i Finnmark! Ufattelig. For de ser ikke at i denne forbannelsen som dveler ved vår historie ligger også avmakten, følelsen av at uansett hva vi gjør blir vi definert som «annerledesfolket», ikke helt norsk standard, ikke helt til å stole på.

Alle vet at avmakt også er makt. Når vi ikke har mer å miste, kan vi kjempe uten tap. Og når vi ikke bare kjemper for oss selv, men for den urett som er gjort overfor våre forfedre, er det enda mer følelsesmessig styrke i kampen, nesten noe episk og stort i det som skjer nå.

Derfor står denne kampen mot at Finnmark skal slutte å eksistere som eget fylke så enormt stort for meg. Og jeg våger å tro at når 87 % av Finnmarks befolkning sier nei til tvangssammenslåing, så er det flere som føler som meg, føler at nå er det alvor!

1 4 5 6 7 8 11
Gå til Topp