november 2018

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant Senterpartiet Finnmark

Arne Reginiussen kommer med en del personangrep og ufinheter mot meg i iFinnmark Dagblad 23.11.18. Han tar utgangspunkt i en artikkel som sto i Nationen lørdag 17. november 18.

Bakgrunnen for intervjuet i Nationen var at Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) hadde levert et Representantforslag 44 L (2018–2019), hvor de foreslår at Statsråd Monica Mæland skal gis myndighet til «opprettelse av valgstyre der fellesnemnda ikke har opprettet det».

Dette betyr at statsråden vil overkjøre det grunnleggende prinsipp om kommunalt selvstyre – og en nær enstemmig folkevilje i Finnmark (87%) som også har sterk støtte i Troms om at fusjonen ikke må gjennomføres.

Jeg – som stortingsrepresentant for Finnmark – kunne ikke rolig sitte og se på at et slikt himmelropende overgrep skulle skje mot Finnmarks befolkning. Jeg er folkets representant på tinget og skal målbære oppfatningen hos det folk som jeg representerer.

Jeg er viss på at det er svært mange som tenker som jeg da jeg sammenlignet tvangen nå med en tysk myndighetsovertakelse i årene 1940-45. Da Nationen ringte, bestemte jeg meg for at jeg ville sette «alle kluter inn» og formidle det svært mange av oss finnmarkinger tenker om tvangen. Jeg kunne ikke annet enn å anta at man på Løvebakken enda ikke hadde tatt stemningen i Finnmark «inn over seg».

I saken om sammenslåing av Troms og Finnmark er der etter min mening blitt gjort mange overtramp mot befolkninga i Finnmark, dette synet har fått støtte av flere jurister og professorer på høyt nivå. Det er Finnmark Fylkesting som må gjøre beslutning om sammenslåing.

Jeg anbefaler Finnmark Fylkeskommune etter valgloven § 4-1 å opprette slikt valgstyre på sitt neste møte. Det vil overflødiggjøre Skjelstad-forslaget og det kommende diktat fra statsråden. Dvs. at valget til neste år vil være et valg i Finnmark for politikere i Finnmark.

Det er sterke følelser i sving i Finnmark for tida. Men jeg merker meg at Amedia ikke er på folkets side i denne saken. Dette til tross for at Ap, Sv og Sp er krystallklare i denne saken. Ingen skal måtte tvangs-sammenslås!

Jeg ville satt pris på om du som redaktør hadde tatt kontakt med meg for å høre mine meninger i denne saken, i stedet for å fabrikkere usannheter om meg.

Finnmark fylkesting gjennomførte en folkeavstemming og fylkespolitikerne fikk et klart svar: Nei, til sammenslåing av Finnmark og Troms. Finnmark fylkesting har etter det forholdt seg til svaret fra velgerne og har gjort det til sitt mandat i det etterfølgende. Det står det respekt av.

Resultatet av folkeavstemmingen er ikke gått ut på dato. Fylkestinget har ikke endret sine vedtak.

Fylkesråd Geir Ove Bakken har bare en mulighet dersom han gjennomfører det han har varslet. Det er å melde seg ut av partiet.

Fylkesråd Geir Ove Bakken har likevel planer om å se bort fra resultatet i folkeavstemmingen og fylkestingets vedtak. Han vil inn i fellesnemda. Han vil starte arbeidet med å slå sammen Finnmark og Troms.

Fylkesråden er valgt av finnmarkingene. Han fikk tillit av fylkestinget til å bli fylkesråd. Det takket han ja til. Det er direkte uhørt av fylkesråden å bruke tilliten han har fått på en sånn måte.

Fylkesråden mener å vite at Finnmark er best tjent med å gå i fellesnemda. Han argumenterer for at han i nemda vil ha påvirkningskraft.

Hva slags konkrete saker er det fylkesråden mener han vil kunne påvirke? Det han oppnår vil være å svekke muligheten for å beholde Finnmark som eget fylke. Han legger ut på en vei som blant annet avvikler Finnmark som egen valgkrets ved stortingsvalg. Det bør han avstå fra.

Fylkesråd Bakken har i tillegg skaffet seg et problem med eget parti ved at han ikke vil respektere et enstemmig vedtak i Finnmark Ap sitt representantskap.

Ap har stilt flere spørsmål om konsekvensene ved sammenslåingen. Det krever utredning. Spørsmålene står fremdeles ubesvart. Fylkesråden har åpenbart ikke tenkt å vente på svarene slik partiet har vedtatt.

Arbeiderpartiets vedtekter er utvetydig. Vedtak i fylkestingsgruppa, representantskapet og årsmøtet er bindende ved behandling i fylkesting, dersom det behandlede organ ikke har vedtatt noe annet.

Fylkesråd Geir Ove Bakken har bare en mulighet dersom han gjennomfører det han har varslet. Det er å melde seg ut av partiet. På den måten fristiller han seg selv. Ap’s fylkestingsgruppe er bundet av representantskapets vedtak og kan ikke gi fylkesråden fritak i en så viktig og prinsipiell sak.

Skrevet av Tromsaksjonen v/Nils Aarsæther, Ingrid Evertsen, Bjørn Willumsen og ForFinnmark v/Torill Olsen. Første gang publisert i Nordnorsk debatt.  

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, mener at ledelsen i Finnmark fylkeskommune og i Finnmark Arbeiderparti bidrar til å «skape kaos» i gjennomføringa av regionreformen. Men det er en lettvint måte å se saken på, for det er all grunn til å plassere ansvaret på Storting og regjering, og i de siste ukene, på Høyre -strategene og KrFs høyrefløy.

At man i Finnmark har oppdaget at egen befolkning og folkevalgte er blitt overkjørt og utsatt for en «sjokk-terapi» har naturlig nok utløst et sterkt folkelig og folkevalgt engasjement. Når Finnmark nekter å spille med i sin egen politiske umyndiggøring må det ses på som et entydig demokratisk sunnhetstegn. Det er ikke Finnmark som har skapt «kaos».

I høringen i Stortingets kommunalkomite 6. november kom det fram at vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark var et hastevedtak, der saksbehandlingen var mangelfull på en rekke områder. Verken de to fylkeskommunene eller Sametinget hadde fått avgi uttalelse, og regjeringens egen innstilling om å utrede sammenslåinger i nord hadde blitt satt til side – her gjaldt det tydeligvis å utnytte situasjonen og få til et «kupp».

Denne behandlingsmåten av et spørsmål med vidtrekkende betydning for borgere og ikke minst urbefolkningen i Finnmark må karakteriseres som uverdig.

Like uverdig har bløffen om «store oppgaver til regionene» vært – altså begrunnelsen for hvorfor et fylke som Finnmark ikke kunne videreføres. Det kom jo ingen nye, store oppgaver da regionmeldimnga ble framlagt, dermed faller denne begrunnelsen.

Og til sist, det kaoset som ble skapt da KrF-nestleder Ropstad deltok aktivt for å avskjære den debatten som var bebudet av partileder Hareide. Hareide hadde klokt nok sagt at først må man se, i regionmeldinga, hvilke oppgaver regjeringa ville overføre til fylkene, og deretter ta stilling til gjennomføringen av reformen.

Men før meldinga ble lagd fram hadde det, i samarbeid mellom regjeringa og KrFs høyrefløy, blitt forhandla fram en enighet om KrFs støtte, altså FØR man visste hvilke oppgaver det dreidde seg om. Saken ble dermed effektivt låst på forhånd. Et elegant strategisk grep, men ikke mer enn det.

Vel, det er skapt et kaos, der Finnmark er blitt en brikke i et spill også omregjeringsmakt og KrFs veivalg. Men veien ut av vanskeligheten er enkel: Vedtaket om sammenslåing kan trekkes av Stortinget (Stortingets prestisje veier åpenbart tyngre enn hensynet til Finnmarks befolkning, så det vil sikkert ikke skje).

Alternativt kan Finnmark og Troms rett og slett forberede seg på å fortsette som før, altså se bort fra «kupp»-vedtaket og oppnevne valgstyrer for det kommende fylkestingsvalget – uten at det vil medføre andre ulemper enn sinne og bitterhet i statsministerboligen, Nordlysredaksjonen og Høyres strategistab.

———————–

Denne kommentaren er en reaksjon på Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, sitt innlegg med tittelen «Kaos i vente» som gjengis her:

Under en høring på Stortinget tirsdag, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) at vi (Finnmark fylkesting) «har gjort det vi kan for å få til en sammenslåing med Troms». I neste åndedrag sier hun at «kampen mot sammenslåing ikke er over».
Samtidig gjorde Vassvik det klart at hun ikke vil utelukke et søksmål mot Staten fra Finnmark fylkeskommune. Det er ikke så lett å bli klok på det som fremstår som motstridende budskap.

Vassvik og Finnmark Ap har i lang tid spilt med høy innsats og risiko. Den voldsomme retorikken man har brukt gjør at partiet nå står i spagaten.

Uansett hva partiet foretar seg, blir konsekvensene store etter at Finnmark Ap og aksjonistgruppen «for Finnmark» har smeltet sammen og blitt ett.

Dersom man nå skulle gi etter og stille felles Ap-liste med Troms, vil motstanderne av sammenslåingen med Troms oppleve det som et forræderi. Og det vil bli Senterpartiet som høster gevinsten av alle stormene Vassvik har stått i.
Dersom krefter i Finnmark Ap skulle bryte ut og stiller egen liste, vil det utradere Ap som politisk kraft i en del av landet der partiet har styrt sammenhengende siden 1945. Da er maktpartiet Ap historie i Finnmark.

Valgloven er nemlig klar på at hvert parti bare kan stille en liste i sitt valgdistrikt. Hvis Ap skal stille egen liste i Finnmark, må det bli under et annet navn.

Det kan godt komme til å skje. 1.april skal valglistene være ferdig. Høyre og Frp er på sin side neppe særlig bekymret over at Ap ikke klarer å stille felles liste.

Det meste tyder på at flertallet i Finnmark fylkesting ikke kommer til å medvirke i fellesnemd, som etter loven skal sette ned valgstyre.

Men desto lengre tid det går, og nå er det bare 13 måneder til den formelle sammenslåingen trer i kraft, desto mindre relevant blir selvfølgelig fellesnemda. Den mister sin verdi som arena for å synliggjøre protest.
Storting og Regjering kan selvfølgelig ikke sitte stille og se på at folk i Troms og Finnmark som de eneste i landet ikke får sjansen til å stemme ved fylkestingsvalget 2019.

Derfor vil Monica Mæland trolig sørge for at det blir tatt nødvendige grep, at et valgstyre blir satt ned, med eller uten medvirkning fra Finnmark.

Og når det høsten 2019 er valgt nytt fylkesting for Troms og Finnmark, er det de 57 representantene som har ansvaret, ikke kommunalministeren.

Det blir ingen enkel jobb for de nye folkevalgte, etter kaoset forgjengerne sannsynligvis overlater til dem. Styringsform og administrasjonssted vil sveve i det blå. Ikke så mye som et nytt organisasjonsnummer vil være på plass, slik at penger kan overføres fra staten til den nye organisasjonen. Det første man må finne ut av er hvordan flere tusen ansatte kan få sin lønn.
Ingen verktøy for å drive politikk vil være på plass, og de 57 representantene vil kun ha to og en halv måned på seg for å etablere en ny administrasjon.

Det er i dag isfront mellom administrasjonene i Troms og Finnmark. Det er naturligvis en betydelig risiko for kompetanseflukt i de to fylkeskommunene. Dersom folk søker seg bort eller velger å slutte på grunn av all uro og usikkerhet, vil det ikke være en overraskelse.

De andre nye fylkene i Norge er i full gang med å utvikle sterke politiske strukturer som ivaretar interessene til innbyggerne. Imens fortsetter borgerkrigen i Troms og Finnmark. Det tjener neppe interessene til de som bor i denne delen av landet.
De 57 som neste høst utgjør det nye fylkestinget i Troms og Finnmark, står overfor et gedigent problem.

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark

Finnmarksloven pålegger FeFo og dets styre å forvalte grunn og ressurser til beste for innbyggerne i Finnmark, og skal sikre finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen. Regjeringen og stortingsflertallet har tydeligvis ikke tenkt på tvangssammenslåingens negative virkning på finnmarkingenes lovbestemte rettigheter.

I en kommentar på ForFinnmarks FB-sider forsøker KrFs Otto Strand å bagatellisere at tvangssammenslåingen svekker finnmarkingene innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Han hevder: «FeFo fortsetter altså som før, det må bare gjøres noen mindre endringer i valgreglene for å ivareta de opprinnelige intensjonene.»

Som Ulf Trygve Ballo svarer samme sted er dette er feil. Finnmarkslovens intensjoner bygger bl.a. på forutsetningen om at fylkestingets representanter til styret er valgt av Finnmark fylkesting, dvs. av et fylkesting der representantene er nominert av finnmarkspartier og stemt inn av finnmarkinger og bare dem. Denne forutsetningen vil det være umulig å oppfylle i et felles fylkesting for Troms og Finnmark.

Allerede ved nominasjonen vil forutsetningen være brutt: I sammenslåtte partier vil det sjølsagt ikke være bare finnmarkinger som nominerer fylkestingskandidater som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre. Partimedlemmer fra Troms vil kunne påvirke hvilke kandidater både fra Troms og Finnmark som skal stå på valglistene. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidater som går inn for å sikre eller øke særrettigheter for finnmarkinger er mindre populære i Troms og derfor har mindre sjanser til å bli nominert.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms få økt innflytelse på FeFo-styrets sammensetning og dermed FeFos politikk, på bekostning av finnmarkingene. Det er ikke umulig å tenke seg at partier med ønsker om f.eks. økte prisforskjeller mellom finnmarkinger og tilreisende ved jakt og fiske, vil være lite populære i Troms, og at dette kan ha virkning på hvem som velges til fylkestinget og dermed hvem som velges til FeFos styre.

Muligens kan det finnes ordninger der det (i et sammenslått fylkesting) bare er finnmarksrepresentanter som skal være med på valg av representanter til FeFo-styret. Men som nevnt over vil dette være et fylkesting som allerede i nominasjon og valg har gitt finnmarkingene svekket innflytelse.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av folkeviljen vil finnmarkslovens intensjoner etter det jeg kan se bare kunne oppfylles ved at det opprettes et eget folkevalgt organ nominert og valgt av finnmarkinger, som skal velge fylkets representanter til FeFo. Dette er både urealistisk, upraktisk og for dyrt. Jeg har løsning som er bedre på alle måter: Behold Finnmark som eget fylke!

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark, og finnmarkingene har derfor allerede avgitt innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Dette var klart allerede da finnmarksloven ble vedtatt. Nå vil regjeringen svekke vår innflytelse i strid med loven uten at det overhodet er utredet og diskutert skikkelig på forhånd, på samme måte som omtrent alle sider ved tvangsvedtaket.

Det er sikkert mange også i Finnmark, for alt jeg vet også Otto Strand, som mener det er greit å svekke finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen av finnmarkseiendommen. Da bør de si det rett ut, og ikke dekke seg bak påstander om at bare er nødvendig med noen bagatellmessige endringer av Finnmarksloven for å tilfredsstille lovens intensjon.

Rapport fra For Finnmark og For Troms om høringa på stortinget signert Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen og tidligere leder for Fagforbundet i Tromsø.

Det ble en interessant formiddag på Stortinget i går. Men før jeg forteller hva som skjedde i Stortinget vil jeg at dere sjekker bildet til venstre og forsidebildet. For det var ikke alle i komitéen som var like interessert i det Finnmark og Troms sa om regionreformen. Til venstre for oss der bak satt høyresida Olaf Michael «Olemic» Thommessen (bildet), tidligere Stortingspresident, nå høyres fraksjonsleder i Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Han sleit kraftig med å holde seg våken underveis. Han Helgheim fra Frp lengst bort var fullt og helt konsentrert om sin egen mobil under hele høringa. Han så ikke på oss en eneste gang, etter det jeg kunne registrere. En rimelig respektløs opptreden overfor vanlige folk som har reist lange veier i en av de mest brennende aktuelle nasjonale sakene for tida.

Så til det vi gjorde på Stortinget:

Fra kl. 11.40 til 12.00 fikk følgende framføre 5-minutters innlegg. Sametinget v/leder Silje Muotka. Finnmark Fylkeskommune v/fylkesordfører Ragnhild, ForFinnmark v/professor Eivind Smith. Så kom Troms-aksjonen v/undertegnede. Etter det var det et kvarter spørsmål og svar før Norges Kystfiskarlag v/leder Arne Pedersen, Gjenreis Kyst-Norge v /leder Herman Kiti Hansen, samt Lokalsamfunnsforeninga v/ordfører i Åmot kommune, Ole Kristian Narud.

Spørsmålsrunden etterpå ble kortet inn, fordi komitèen måtte til stortingssalen og votere.

Sametinget framholdt at de ikke var konsultert, og at de reagerte på det.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik sa klart fra at fylkestinget overhodet ikke har gitt opp kampen, og at de enda vurderer rettssak dersom det blir nødvendig.

Eivind Smith la all sin professorale og faglige tyngde i å påvise at vedtaket om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er «ulovlig», og dermed «ugyldig», med henvising til at lovens krav om prosess og medvirkning er brutt.

Ved siden av fylkesordførerens klare holdning var Smith sine entydige konklusjoner det viktigste som kom fram i denne høringa. Jeg framførte mine forberedte 5-minutter, inkludert gode og viktige innspill fra Nils Aarsæther.

Spørsmålene fra komiteen gikk i stor grad til professoren, som gikk nærmere inn på de paragrafene i inndelingsloven som er brutt.

Vi fikk også spørsmål om tvangssammenslåingen styrker eller svekker samholdet i landsdelen, og da benyttet jeg anledningen til å få fram at vi i Troms sjølsagt stiller opp når nærmeste nabo slåss for livet for sine demokratiske institusjoner og for sin stortingsrepresentasjon. Jeg fikk også sagt at vi er mange som er beklemt over deler av kommentariatet i Tromsø, samt fylkespolitikere i Troms som nå bare venter på å overta Finnmark.

Arne fulgte godt opp med kystperspektivet og kompetansen som forsvinner i de politiske organene dersom Finnmark fylkeskommune blir lagt ned. Herman kom inn på de problemene det frivillige organisasjonslivet vil møte i det enorme sammenslåtte fylket. Lokalsamfunnsforeninga konsentrerte seg godt om den absurde konstruksjonen Viken, og støttet sjølsagt kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark.

Vi står sammen videre, og vi skal vise høyresida at det enda er trøkk i folket i Finnmark og Troms – som det var i 94!

Vi står på – og VI GIR ALDRI OPP – ALDRI!!!

Mvh Bjørn